KRUS håndbok Etikkogmoral på en utfordrende yrkesarena Egil Larsen (red.) Kriminalomsorgens utdanningssenter OSLO 2001
Utgitt av: Kriminalomsorgens utdanningssenter Boks 6138 Etterstad 0602 Etterstad krus@krus.no Redaksjonsmedlemmer: Egil Larsen (red.) Per Nielssen Sissel Hov Illustrasjoner: Kjersti Eliasson Iserien KRUS håndbok ISBN: 82-91910-16-2 Kriminalomsorgens utdanningssenter Trykk: GCS A/S Det må ikke kopieres fra denne publikasjonen i strid med åndsverksloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorganisasjon for rettighetshavere til åndsverk. 2
Forord Ekspedisjonssjef Erik Lund-Isaksen I de siste årene har kriminalomsorgen hatt mange nye utfordringer. Kontaktbetjentordningen og gjennomføringen av intensjonene i Stortingsmelding 27 har gitt organisasjonen og den enkelte ansatte nye oppgaver. I dette ligger det også at etaten har fått et verdigrunnlag for straffegjennomføringen. Dette verdigrunnlaget er en del av den samfunnsmessige bestillingen til etaten. Det forplikter oss. Sammenslåingen av Kif og Kia og regionaliseringen er iverksatt og kriminalomsorgen har fått den organisasjonen som skal gi grunnlaget for en moderne kriminalomsorg. Hele rammeverket er nå på plass i og med at også straffegjennomføringsloven er vedtatt. Dermed er det grunn til å se framover på en ny måte. Det arbeidet som har pågått de siste årene har fått en helhetlig ramme å bygge videre på. Ledelsen i departementet har dermed oppnådd intensjonene om en organisasjon som i sin oppbygning burde være tilpasset både nasjonale og internasjonale krav til en moderne kriminalomsorg. Dette gir alle medarbeidere muligheter for en jobbutførelse som både gir den enkelte handlingsrom innenfor gitte rammer og muligheter til å hjelpe domfelte til å endre sitt kriminelle liv. I en slik moderne organisasjon stilles det moralske krav til den enkelte, både til toppledere, mellomledere og de som jobber direkte med innsatte eller klienter. Det stilles også moralske krav til nivåene på et kollektivt plan i organisasjonen. Dermed må alle ansatte bevisstgjøres om dette. Det er ikke bare organisasjonens eller anstaltens ansvar å gjøre enkeltpersoner oppmerksomme på de moralske forpliktelsene, men like mye et eget ansvar. Etikk og moral har fått mye oppmerksomhet ellers i samfunnet, og de som utøver makt i sitt arbeid får ekstra mye oppmerksomhet. Det kjenner vi bl.a. til fra internasjonale rapporter som er skrevet om varetektsfengsling i Norge. Jeg har ved en rekke anledninger prøvd å påpeke at det hviler et spesielt ansvar på mennesker som er maktutøvere og som i sitt daglige arbeid forvalter makt over andre mennesker. Kriminalomsorgens medarbeidere er i en særstilling i samfunnet, og den enkelte må ha sin oppmerksomhet rettet mot egen maktutøvelse samtidig som man skal arbeide for å skape muligheter for endring av handlingsmønsteret hos den enkelte domfelte. Derfor er det vesentlig at kriminalomsorgen har utarbeidet egne etiske retningslinjer og laget en håndbok som grunnlag for refleksjon i temaet. Det er selvsagt ikke mulig å lage såkalte evigvarende fasitsvar på etiske og moralske utfordringer. Det er heller ikke intensjonene med dette, men heller å rette oppmerksomheten på de etiske og moralske sidene ved maktutøvelse og endringsarbeid. Derfor håper jeg at denne boken og de etiske retningslinjene kan skape oppmerksomhet og debatter innad i organisasjonen slik at vi kan si at dette temaet også er en vesentlig faktor i arbeidet i en ny kriminalomsorgsorganisasjon. 3
Fra redaksjonen Arbeidet med ulike forfattere er arbeidskrevende, ikke pga. forfatterne, men fordi det er mange å forholde seg til når man skal ha et samspill, og mange idéer som påvirker samarbeidet. Dette krever også at redaksjonen har vært avhengig av samarbeid med personer som har tatt beslutninger, språkvasket, illustrert, redigert og veiledet. Med fare for å glemme noen takker vi Harald Føsker, Ian Petter Brodahl, Yngve Hammerlin og Petter Mehren og alle medlemmene i arbeidsgruppa som har jobbet med de yrkesetiske retningslinjene for Kriminalomsorgen. I tilknytning til de ulike artiklene blir forfatterne presentert. Forfatterne som har bidratt til denne boka er: Sissel Kofoed Eva Grinde Andreas Falkenberg Egil Larsen Jorunn Molvær Vegard Karlsen Ll L L L L L L L L L L L L L L L l 4
Innledning Denne boka er en samling artikler som hver for seg er ment å være selvstendige faglige bidrag til å forstå og drøfte kriminalomsorgens etiske utfordringer. I tillegg er artiklene også ment å ha en rød tråd fra de mer formelle kravene til omsorgen og hver enkelt medarbeider, gjennom mer overordnede teoretiske og faglige betraktninger, til kriminalomsorgsarbeideres vurderinger i forhold til praktiske etiske utfordringer. Hver artikkel inneholder spørsmål, noen står i teksten, andre til slutt, som kan brukes i diskusjoner mellom kolleger eller som utfordringer for den enkelte leser som gjerne vil jobbe mer med teksten. Etter hver artikkel er det en litteraturliste som både er grunnlaget for artikkelen, men som også kan betraktes som litteraturtips for den spesielt interesserte. Helt til slutt i boka er de overordnede etiske retningslinjene for norsk kriminalomsorg presentert. Disse vil også være nyttige for å forstå og drøfte de ulike spørsmålene som forekommer i boka. Verdimodell i et kommunikasjonsperspektiv Kriminalomsorgen vil alltid ha kritiske blikk rettet mot seg på grunn av at man bedriver maktutøvelse overfor mennesker, og at alle mennesker i utgangspunktet kan bli fengslet. Det er med andre ord en virksomhet som angår alle både som medmennesker og som mulige involverte. Kriminalitet har stor medieoppmerksomhet og kriminelle handlinger opprører også den vanlige borger. Noen ønsker at man skal ha strengere straffer og et annet innhold i straffegjennomføringen en dagens, mens andre,ønsker andre former for straffegjennomføring med mer vekt på og muligheter for (re)habilitering. I et slikt flerfaset interessefelt, må man hele tiden være var for at behandlingen av innsatte og straffedømte skjer innenfor internasjonale og nasjonale retningslinjer. Derfor har myndighetene i Stortingsmelding 27 (1997/98) Om kriminalomsorgen også vektlagt verdier og prinsipper og understreket at dette også må bli synlig både for samfunnet, de ansatte og innsatte eller straffedømte. I tråd med dette har et firma, ROSTRA, i samarbeid med fengselsstyret utviklet en verdimodell i et kommunikativt perspektiv for kriminalomsorgen. Det vil si at det skal finnes et grunnlag som skal formidles og forstås som en bakgrunn for den virksomheten som bedrives. Modellen er beskrevet som flerdimensjonal og satt opp som et aksesystem. Den vertikale aksen har kynisme på den negative siden og idealisme og omsorg på den positive. Den horisontale aksen har straffedømtes interesser på den venstre siden og samfunnets interesser på den høyre. Ytterpunktene blir i modellen belyst som motpoler. Modellen med de samme ytterpunktbetegnelsene blir brukt bl.a. i beskrivelsen av prinsipp for overliggende kommunikasjonsstrategi, ulike aktørers ståsted i forhold til kriminalomsorgens virksomhet, hvordan opinionen opplever kriminalomsorgen og i oppfattelsen av hvor ulike grupperinger som innsatte og pårørende kriminalomsorgen. 5
idealisme og omsorg straffedømtes interesser 1 2 4 3 samfunnets interesser kynisme Det finnes fire hoveddimensjoner i denne aksemodellen fire kvadranter. I kvadranten mellom straffedømtes interesser, og idealisme og omsorg (1), ligger humanisme og behandling. I kvadranten mellom idealisme og omsorg, og samfunnets interesser (2), ligger straff og rehabilitering. I kvadranten mellom samfunnets interesser og kynisme (3), ligger hevn og beskyttelse. I kvadranten mellom kynisme og straffedømtes interesser (4), ligger avmakt og utnyttelse. Modellen beskriver også at ulike aktørers ståsted finnes i kvadrantene mellom de fire retningene. Mellom straffedømtes interesser, og idealisme og omsorg (1), finnes politiske miljøers ståsted. Mellom idealisme og omsorg, og samfunnets interesser (2) finnes kriminalomsorgens, justisdepartementets og stortingets ståsted. Vårt oppdrag (the mission) befinner seg i denne kvadranten. Mellom samfunnets interesser og kynisme (3) finnes opinionens ståsted. Mellom kynisme og straffedømtes interesser (4) finnes innsattes ståsted. Modellen beskriver også en politisk akse som går på skrå, mellom 1 og 3 gjennom aksekorset, der venstresiden i politikken går i retning av kvadranten som omfatter straffedømtes interesser og idealisme og omsorg (1), og at høyresiden i politikken går i retning av kvadranten som omfattes av samfunnets interesser og kynisme (3). Opinionen vektlegger opplevelsen av kriminalomsorgen, det vil si at man retter søkelyset mot å se kriminalomsorgen fra de innsattes ståsted eller som de innsattes opplevelse av å sitte inne. Det betyr imidlertid ikke at man dermed tar avstand fra at samfunnet skal ha straffemetoder for kriminalitet. Det foreligger vel ingen forslag i vårt samfunn som helt vil fjerne straff blant annet ved bruk av fengsel. Dermed kan man si at på tross av at enkelte ønsker å se straffen fra de straffedømtes side, har man ikke tydelige holdninger som tar avstand fra straff. Altså er det ikke nødvendigvis en sammenheng med holdningene til straff og ståstedet for betraktning av kriminalomsorgen slik den eksisterer. Holdningene til bruk av straff mot mennesker ligger i feltet mellom samfunnets interesser og kynisme (3). Modellen mener at det er ingen ting som tilsier at det i utgangspunktet for samfunnets bruk av kriminalomsorgen som staffemetode først og fremst tas hensyn til de innsatte når man betrakter holdningene til valg av straff som metode for å fjerne kriminelle fra gatebildet eller endre kriminalitetsbildet. Det vi si at målsettingene, verdiene og prinsippene i stortingsmeldingen forsøker å bygge bro mellom holdningene bak straffemetodene og hva den innsatte opplever under straffen. En side ved denne sammenhengen er målet om (re)habilitering, og det at straffegjennomføringen skal danne grunnlaget for en endring til et liv uten misbruk og kriminalitet. Utgangspunktet for valg av straff er knyttet til samfunnets interesser og behov for beskyttelse og hevn. Målet er, via stortingsmeldingen og det nye verdigrunnlaget, å løfte begrunnelsene for straffegjennomføringen med et (re)habiliterende innhold bort fra ensidigheten ved 6
beskyttelse og hevn (3) i retningen av en kombinasjon av straff og rehabilitering (2). Det vil si at man må ha mer (re)habiliterende innhold i straffegjennomføringen for at det skal bli akseptabelt. Dette er i tråd med internasjonale forventninger til kriminalomsorg og ivaretar også norske politiske myndigheters ønsker. Dette innholdet er også mer akseptabelt for organisasjoner som arbeider med menneskerettigheter og for vitenskapelige fagmiljøer som jobber med kriminalitet, helsefag, sosialfag, sosialpedagogikk, rusmisbruk og psykisk helse. Noen av disse ønsker å knytte straffegjennomføringen til helt andre metoder og tar først og fremst utgangspunkt i innsattes opplevelser, mens samfunnet som helhet og kriminalomsorgen i særskilthet, skal gjennomføre straffer som både er pålagt av samfunnet og som også skal ta hensyn til den enkelte innsattes behov. En felles kriminalomsorg I en slik verdidimensjonsmodell beskriver også Kia og Kif sine ståsteder som forskjellige når de to betrakter hverandre. Fra Kia sin side blir Kif oppfattet som tilhørende kvadrant 1, altså mellom straffedømtes interesser og idealisme og omsorg. Kif derimot anser at Kia hører hjemme mellom samfunnets interesser og kynisme (3). Dette ligner posisjonene til høyre- og venstresiden i politikken, men er selvsagt unyansert og sannsynligvis knyttet til fordommer og lite kjennskap til hverandre. Mennesker med kjennskap til begge fagområdene vil si at slike oppfatninger har lite med virkeligheten å gjøre, og at det er en svært ugunstig tendens for å skape en helhetlig kriminalomsorg. Målet er å skape en identitet blant fagpersonene som oppleves som noe felles, og dermed må det arbeides intensivt med innformasjon og erfaringsutveksling slik at holdningene i de ulike leirene endres. Modellen er en beskrivelse som gir et av flere grunnlag for å skape en felles oppfatning som bør ligger i kvadrant 2, mellom samfunnets interesser og idealisme og omsorg. En vesentlig del av dette arbeidet kan være den enkelte medarbeiders arbeid med denne håndboka og regionenes og institusjonenes tilrettelegging for et slikt fokus. Ideelt sett er arbeid med etiske spørsmål og verdier en slags døråpner for forståelse, nysgjerrighet og toleranse. Dette er helt avgjørende når de to enhetene tilsynelatende har så stereotype oppfatninger av hverandre når det gjelder verdimessig ståsted. Redaksjonen mener at mest mulig åpenhet til tema er en forutsetning for kompetanseøkning, og at kriminalomsorgen kan gå mer i samme retning når det gjelder felles verdier og felles forståelse for straffegjennomføringen. Det skaper troverdighet i samfunnet og er med på å bygge opp rundt profesjonaliteten i skjæringspunktet mellom samfunnets interesser, den innsattes interesser og innsattes behov for omsorg. Lykke til med lesing og diskusjoner. 7
Jus og etikk Sissel Kofoed Sissel Koefoed har tatt juridisk embetseksamen ved VIO med spesialfag kriminologi til embetseksamen. Hun har vært i JD (Politiavdelingen) fra årsskiftet 1985/86 til ut 1988 og dommerfullmektig ved Sunnhordland sorenskriverembete fra januar 1989 til november 1990. Etter dette har hun vært byråsjef og underdirektør i JD s kriminalomsorgsavdeling. Hun har jobbet ved Benådningskontoret og fangesakskontoret til sammen fem år og er nå underdirektør ved Enheten for metode og innhold. Hun har vært prosjektleder for lovgivningsprosjektet i KOA fra sommeren 1999 til ut året 2000. Ansattes forhold til domfelte og innsatte. Maktetater i samfunnet Gjennomføre den idømte straffen Motvirke fremtidig kriminalitet. Minimalisere skadevirkninger Motstrid Kriminalomsorgens rolle i samfunnet Kriminalomsorgen er en del av samfunnets maktapparat. Det stiller etaten, og ikke minst de som har sitt virke der, daglig overfor store utfordringer. Etiske dilemmaer kan oppstå i mange forskjellige situasjoner, og det er derfor viktig at det føres en løpende diskusjon om ansattes forhold til domfelte og innsatte. Arbeidssituasjonen som tilsatte i kriminalomsorgen til daglig møter, krever derfor at det er etablert et verdi- og normsett som er med på å regulere maktøvelsen. Dette må komme i tillegg til de formelle normene som regulerer forholdet til innsatte som straffegjennomføringsloven og tjenestemannslov/instruks. Sammenliknet med andre maktetater i samfunnet, som for eksempel politiet, har kriminalomsorgen mer komplekse arbeidsoppgaver. Politiet skal først og fremst opprettholde ro og orden, etterforske og oppklare lovbrudd og sørge for å få sakene fremmet og pådømt i retten. Kriminalomsorgens oppgaver er ikke så rendyrkede selv om vår oppgave først og fremst er å gjennomføre den idømte straffen uten svikt. I et større perspektiv skal kriminalomsorgen også bidra til å motvirke fremtidig kriminalitet gjennom å dyktiggjøre domfelte og innsatte til å leve et liv uten kriminalitet. Dette stiller store krav til tilsattes funksjon som rollemodeller. Det er også viktig for kriminalomsorgen å minimalisere skadevirkninger av frihetsberøvelsen. Spesielt sentralt vil dette være i forhold til varetektsinnsatte og innsatte som utholder fengselsstraff eller særreaksjon i fengsel med høyt sikkerhetsnivå. Begge de to sistnevnte forhold stiller store krav til yrkesutøvelsen i kriminalomsorgen. Tilsatte i kriminalomsorgen vil ofte oppleve at det er motstrid mellom samfunnets krav på beskyttelse og den enkelte domfelte eller innsattes individuelle interesser. Dette stiller store krav til den enkeltes evne til å kunne se slike dilemmaer og til å kunne håndtere motstridende interesser på grunnlag av både formelle og mer uformelle retningslinjer. Vi sier 8
gjerne at samfunnets sikkerhet er et overordnet hensyn som alltid skal telle mest i forbindelse med avgjørelser i enkeltsaker. På kort sikt vil et slikt hensyn kunne fremstå som en hemsko i forhold til en individuell behandling av den enkelte lovbryter og derfor oppleves negativt av både tilsatte og den enkelte domfelte eller innsatte. Sett ut ifra et annet perspektiv vil hensynet til samfunnets sikkerhet være et svært viktig hensyn å ta, også for å verne lovbryterens interesser, fordi det kan ha dramatiske konsekvenser for den enkelte å begå nye lovbrudd. Balanse mellom sikkerhet og domfeltes individuelle forhold Det å oppnå en rimelig balanse mellom hensynet til sikkerhet og hensynet til domfeltes individuelle forhold handler derfor ikke bare om samfunnsvern, men også til syvende og sist om domfelte eller innsattes fremtid. Sett på den måten vil samfunnet og den innsatte ha sammenfallende interesser. Hvilket grunnlag bygger den nye loven om straffegjennomføring på? Flere sentrale lover og forskrifter har betydning for yrkesutøvelsen til tilsatte i kriminalomsorgen. De viktigste er tjenestemannsloven/instruks for tilsatte og lov om gjennomføring av straff mv. med forskrift. Jeg vil i denne artikkelen først og fremst konsentrere meg om straffegjennomføringsloven og forholdet mellom tilsatte og domfelte eller innsatte. Innholdet i artikkelen vil også i hovedsak være knyttet til straffegjennomføringsloven og de generelle prinsippene om straffegjennomføring slik de beskrives i St. meld. nr. 27 (1997-98) Om kriminalomsorgen. I noen sammenhenger vil jeg komme inn på tilsattes forhold til andre tilsatte herunder forholdet til overordnede og overordnet instans i kriminalomsorgen. Det siste vil særlig være relevant i forbindelse med omtalen av saksbehandlingen. Verdivalg Straffegjennomføringsbehov Som nevnt innledningsvis inneholder den nye straffegjennomføringsloven en rekke bestemmelser som er av betydning for forholdet mellom tilsatte i kriminalomsorgen og domfelte eller innsatte. Dette er bestemmelser som er resultat av helt bevisste valg i forhold til hvilke verdier lovgivningen som regulerer kriminalomsorgen, bør bygge på. For å kunne gi en nærmere beskrivelse av grunnlaget for de verdivalg som er gjort i forbindelse med utarbeidelse av utkastet til ny straffegjennomføringslov, vil jeg prøve å gi en kortfattet beskrivelse av de avveininger som ble gjort ved utarbeidelse av de viktigste grunnlagsdokumentene. De sentrale grunnlagsdokumentene som har bidratt til utformingen av innholdet i den nye straffegjennomføringsloven, er Fengselslovutvalgets innstilling NOU: 1988 nr. 37, Friomsorgsutvalgets innstilling NOU: 1993 nr. 32 og St. meld. nr. 27 (1997-98) Om kriminalomsorgen. De to utvalgsinnstillingene, spesielt gjelder dette Fengselslovutvalgets innstilling, kom med konkrete forslag til regulering av fengselsvesenet og friomsorgens virksomhet. Stortingsmeldingen om kriminalomsorgen, som bygger på begge de nevnte innstillingene, er først og fremst en 9
innholdsmelding som legger stor vekt på å beskrive hvilket innhold straffegjennomføringen bør ha. Fengselslovutvalgets innstilling NOU: 1988 nr. 37 God fangebehandling Fengselslovutvalget foretok i forbindelse med utarbeidelse av NOU: 1988 nr.37 en omfattende gjennomgang av systemet for gjennomføring av fengselsstraff. Utvalget var spesielt opptatt av de innsattes rettsstilling i systemet og utmeislet noen viktige hovedprinsipper for god fangebehandling. De viktigste områdene utvalget var opptatt av, var regulering av innsattes rettigheter, forutberegnelighet i saksbehandlingen, rettssikkerhet, normalitetsprinsippet og en mer individuell behandling av den enkelte. Alle de sentrale områdene fengselslovutvalget drøftet, reiser en rekke etiske dilemmaer og problematiserer avveiningen av ulike interesser. Hvordan løses for eksempel avveiningen mellom innsattes rettigheter og hensynet til samfunnets sikkerhet? Hvor langt kan man tøye normalitetsprinsippet uten å uthule straffen så mye at det ikke blir noe igjen av reaksjonen? Og er individuell behandling etisk forsvarlig hvis dette regelmessig fører til stor forskjellsbehandling mellom innsatte? Dette er noen eksempler på hvilke avveininger fengselslovutvalget måtte gjøre før utvalget kunne presentere sitt lovforslag. Avveininger av ulike interesser hører også med i de tilsattes hverdag selv om mange kanskje ikke tenker over det i sitt daglige virke. Nytt fundament for friomsorgen NOU 1993: 32 For Friomsorgsutvalget var den rolle friomsorgen skulle ha i samfunnet en meget sentral del av drøftelsene. Rent historisk var friomsorgen en del av det sosiale hjelpeapparatet, og etaten ble underlagt staten som en strafferettsetat først i 1980. Etter 1980 har friomsorgen gradvis endret fokus fra å være en hjelpeetat til å bli en strafferettsetat med blant annet selvstendig ansvar for å gjennomføre straffereaksjoner. I Friomsorgsutvalgets innstilling uttales det følgende om friomsorgens overordnede målsetting og plass i forvaltningen: Det overordnede mål er det samme for friomsorgen som for de øvrige strafferettsetater, bekjempelse av kriminalitet. I den enkelte sak er målet nådd når den domfelte har gjennomført den strafferettslige reaksjon uten brudd på vilkår og uten rapporteringspliktig, ny kriminalitet. Selv om de tiltak friomsorgen setter i verk, kan ha langsiktige positive virkninger for den enkeltes livsførsel, finner ikke utvalget det riktig at slike hensyn knyttes til etatens måloppnåelse og resultatmåling. Friomsorgens veivalg fremover Ovennevnte sitat fra Friomsorgsutvalgets innstilling representerer en meget god illustrasjon på friomsorgens utvikling og veivalg fremover. Utvalget foreslo også en ny straffereaksjon promilleprogram som alternativ til ubetinget fengsel i forbindelse med promillekjøring. Dette var et ledd i arbeidet med å få bedre struktur over friomsorgens straffegjennomføring og en bedre lovmessig forankring av virksomheten. 10
Alternative straffereaksjoner Blant de tilsatte i friomsorgen var det delte meninger om utviklingen innen etaten. Enkelte var av den oppfatning at etaten beveget seg i gal retning med større vektlegging på det strafferettslige elementet. Oppfatningen hos disse var at friomsorgen fortsatt bør legge størst vekt på det sosialfaglige arbeidet. Andre igjen, blant annet representanter fra Justisdepartementet, mente at utviklingen innen friomsorgen gikk i riktig retning. Fra dette hold ble det påpekt at alternative straffereaksjoner har fremtiden for seg, og at en formalisering av virksomheten gjennom lovfesting av reaksjonene ville høyne friomsorgens status. Denne debatten om utviklingen innen friomsorgen illustrerer hvilken spenningsfelt man jobber i innenfor kriminalomsorgen. 11
Stortingsmelding nr 27 (1997-98) Om kriminalomsorgen Sammenslåing av fengselsvesenet og friomsorgen Fire grunnleggende verdier Samfunnets sikkerhet Gagne domfelte på lengre sikt I stortingsmeldingen om kriminalomsorgen redegjør Justisdepartementet for hvordan man tenker seg den fremtidige kriminalomsorgen. På det administrative området skisseres det hvordan man tenker seg en ny organisasjon med et regionalt nivå og en sammenslåing av fengselsvesenet og friomsorgen. Stortingsmeldingen redegjør grundig for innholdet i fengselsstraffen og samfunnsstraffene og gir ganske sterke signaler om hvilket verdigrunnlag organisasjonen skal bygge på. Både omtalen av innholdet i straffen og den omfattende drøftelsen av verdigrunnlaget er viktige signaler som det er naturlig å omtale i forbindelse med yrkesetikk. Selv om de overordnede prinsipper og verdier som skisseres i stortingsmeldingen, er generelle retningslinjer, er de viktige å ta med seg i det daglige. Jeg vil derfor i det følgende forsøke å relatere dem til dagliglivet i et fengsel eller på et friomsorgskontor. St. meld. nr. 27 omtaler fire grunnleggende verdier som er viktig å forholde seg til som tilsatt i kriminalomsorgen. De grunnleggende verdier er at strafferettslige reaksjoner skal gjennomføres på en for samfunnet betryggende måte, domfelte eller innsatte har krav på å være beskyttet mot overgrep og vilkårlighet, gjennomføringen skal bygge på individuelle behov og forutsetninger herunder støtte domfelte/innsattes vilje til å bryte med kriminaliteten, og lovgivningen skal bygge på humanitet, rettssikkerhet og likebehandling. Hensynet til samfunnets sikkerhet, som alltid er et hensyn som må tas, må alltid være det overordnede hensynet ved enhver form for straffegjennomføring. Jeg har tidligere så vidt omtalt hvilke dilemmaer dette kan føre til for den enkelte tilsatte i kriminalomsorgen. Dette er kanskje det viktigste området hvor interessemotsetningen mellom samfunnet på den ene siden og hensynet til den enkeltes utviklingsmuligheter på den andre siden kan bli satt på spissen. Selv om man kanskje skulle tro at slike avveininger hyppigere må gjøres av tilsatte i fengselsvesenet, er dette en problemstilling som også er svært aktuell for friomsorgen. Riktignok kan man si at domfelte til samfunnsstraff generelt sett representerer en lavere sikkerhetsrisiko enn den gjennomsnittlige innsatte, men man må huske på at tilsatte i friomsorgen har et oppfølgingsansvar for frisikrede og prøveløslatte langtidsdømte som kan representere en stor sikkerhetsrisiko. Tilsatte i friomsorgen vil også oftere kunne oppleve maktesløshet fordi det reelt sett er mye vanskeligere å ha oversikt over en person som gjennomfører reaksjonen ute i samfunnet enn en som er innsatt i fengsel. Samtidig vil sikringsdømte kunne ha særlige behov for oppfølging og behandling som innebærer at avveiningen blir vanskelig. I slike situasjoner er det viktig å huske på at de avgjørelser man tar, helst bør gagne domfelte eller innsatte på lengre sikt. Her er det viktig å huske at kriminalomsorgens bidrag til samfunnets trygghet er å foreta fornuftige avveininger mellom de hensyn som foreligger og å motivere domfelte/innsatte til å delta i tiltak som kan bidra til å motvirke ny kriminalitet. 12
Beskyttet mot vilkårlighet og overgrep Individuelle behov og forutsetninger Humanitet, rettssikkerhet og likebehandling At domfelte eller innsatte har krav på å være beskyttet mot vilkårlighet og overgrep, er en annen viktig del av verdigrunnlaget for kriminalomsorgen slik det beskrives i stortingsmeldingen. Dette innebærer at det er et ufravikelig krav at avgjørelser som gjelder domfeltes rettigheter og plikter, skal være lovlige og i samsvar med gjeldende forvaltningspraksis. Den enkelte skal være beskyttet mot overgrep og vilkårlig behandling av forvaltningsorganene, ha mulighet til å forutberegne sin rettsstilling og forsvare sine interesser. Selv om dette prinsippet i utgangspunktet først og fremst retter seg mot ledelsen og ansatte som behandler enkeltsaker, er det også viktig for andre tilsatte. I friomsorgen vil det også være vanlig at den tilsatte som har mest kontakt med domfelte, også har et saksbehandleransvar og forbereder avgjørelser som vil ha vidtrekkende følger for den enkeltes rettsstilling. Også tilsatte i fengselsvesenet som arbeider direkte mot den innsatte, for eksempel kontaktbetjentene, har et vesentlig ansvar på dette området. Det er også viktig å være oppmerksom på at tilsatte som arbeider med innsatte i praksis, er viktige premissleverandører i forbindelse med forberedelse av saker. Straffegjennomføringen skal innen de rammene lovgivningen gir, bygge på domfelte/innsattes individuelle behov og forutsetninger og å støtte vedkommendes vilje til å bryte med kriminaliteten. Det er svært viktig, innenfor de rammene lovgivningen oppstiller, å bygge på domfeltes/ innsattes ressurser og å ta hensyn til individuelle behov. Samtidig er det også viktig å støtte domfelte og innsatte som viser vilje til å bryte med fremtidig kriminalitet. Dette innebærer at den daglige kontakt tilsatte har med domfelte eller innsatte, vil være svært vesentlig. Det vil også være de tilsatte som er nærmest den domfelte eller innsatte som enklest vil se hvilke ressurser man kan bygge på i en straffegjennomføringssituasjon og hvilke behov den enkelte har. Lovgivningen og gjennomføringen av straffen skal bygge på humanitet, rettssikkerhet og likebehandling. Likeverd, felles rettigheter og muligheter, ikke-diskriminering og likebehandling skal være sentrale verdier i kriminalomsorgen. Humane verdier, upartisk behandling, alminnelig anerkjente menneskerettigheter og respekt for menneskeverdet skal danne grunnlaget for kriminalomsorgens gjennomføring av strafferettslige reaksjoner. En human gjennomføring av straff innebærer at alle har krav på en rimelig standard (ressursmessig), og at tilsatte viser rimelig respekt for domfelte eller innsattes menneskeverd uavhengig av hvilket lovbrudd vedkommende har eller er mistenkt for å ha begått. Nå vil forholdene den enkelte domfelte eller innsatte lever under, være svært forskjelligartet. Det er for eksempel stor forskjell på en person som utholder samfunnsstraff og en som utholder fengselsstraff i fengsel med høyt sikkerhetsnivå. Varetektsinnsatte er også en gruppe innsatte som regelmessig har et mye mer tyngende fengselsopphold enn en innsatt som gjennomfører en dom. Prinsippet om en human gjennomføring av strafferettslige reaksjoner vil derfor være mest praktisk i forhold til varetektsinnsatte og innsatte i 13
fengselsavdelinger med særlig høyt sikkerhetsnivå. For denne gruppe innsatte må alle tilsatte føle et spesielt ansvar i forhold til å minske skadevirkningene av for eksempel isolasjon. Rettssikkerhet Minstestandard Lojalitet til regelverket Rettssikkerhetsidealet Rettssikkerhet er en svært vesentlig verdi i all straffegjennomføring. For domfelte og innsatte vil betingelsene for straffegjennomføringen eventuelt varetekstoppholdet være det viktigste. De vilkår og forutsetninger som gjelder for straffegjennomføringen eller fengselsoppholdet, vil bestemme innholdet i domfelte/innsattes liv. Sett i realasjon til rettssikkerhet vil derfor kravene om personlig integritet og en kvalitativ minstestandard overskygge de andre idealene man kan si er en del av rettssikkerhetsbegrepet.(jf. Ståle Eskeland Fangerett s.450 ) Domfelte og innsatte flest vil derfor kunne være ekstremt opptatt av de konkrete soningsbetingelsene. Dette betyr at de små dagligdagse avgjørelser, som for tilsatte kan fortone seg som bagateller, oppfattes som svært vesentlig av den enkelte domfelte eller innsatte. På bakgrunn av dette er det ikke uvanlig at tilsatte opplever at domfelte eller innsatte klager på bagatellmessige forhold mens innsatte på sin side opplever de påklagede forhold som svært vesentlige. Det er viktig at de tilsatte er oppmerksomme på slike mekanismer fordi det er lettere å akseptere at domfelte klager på ulike forhold hvis man har en grunnleggende forståelse for den situasjonen vedkommende faktisk befinner seg i. Hvis man er oppmerksom på hvilken betydning tilsynelatende små ting kan ha på domfelte eller innsatte, vil man i sitt virke også kunne bidra til et bedre miljø. Dette er et forhold som antagelig vil ha størst betydning i en fengselssituasjon hvor rammene omkring innsattes tilværelse er sterkt regulert. Ved gjennomføring av en samfunnsstraff vil domfelte fungere i en tilnærmet normalsituasjon og presset på domfelte vil da fortone seg som langt mindre. I praksis antas det at det først og fremst er tilsatte i fengselsavdeling med høyt eller særlig høyt sikkerhetsnivå som vil oppleve at innsatte klager ofte, ikke bare i forbindelse med sentrale avgjørelser, men også i forhold til daglige rutiner. Tilsatte i fengsel med høyt eller særlig høyt sikkerhetsnivå bør derfor være svært bevisst på forhold som angår dagliglivet i fengslet. Mange rutiner er etablert med tanke på sikkerhet, og det vil alltid være nødvendig med noen faste rutiner for å opprettholde en rimelig grad av ro og orden. Det er også viktig at man utviser lojalitet i forhold til regelverket og signaler fra overordnede. Men innenfor disse rammebetingelsene vil det alltid være rom for ulike løsninger. Tilsatte bør derfor alltid vurdere hvordan ulike rutiner påvirker innsatte og forsøke å være kreative i forhold til den daglige behandlingen av den enkelte. Ståle Eskeland gir på s.450 i Fangerett uttrykk for at kravene om rettslikhet og likhet tradisjonelt har vært de viktigste sidene av rettssikkerhetsidealet sett ut ifra et samfunnsmessig synspunkt. Dette er sider ved rettssikkerhetsidealet som tradisjonelt også vektlegges mest ved utforming av lovgivning som omfatter myndighetsutøvelse. For at 14
man skal oppnå mest mulig likhet for loven og likebehandling, er det viktig at lovgivningen ikke er for generell, det vil si at den gir for store fullmakter til forvaltningen når det gjelder behandlingen av domfelte og innsatte. Det er også viktig at det er klare hjemmelsgrunnlag i loven for de inngrep som kan gjøres i forhold til domfelte og innsatte. Fengselsloven av 1958 gav i liten grad presise rammer for forvaltningens myndighetsutøvelse i forhold til innsatte. Justisdepartementet har derfor lagt vekt på å utforme den nye straffegjennomføringsloven slik at den i mye større grad oppstiller klare rammer for behandlingen av den enkelte. Dette innebærer at forvaltningen (Justisdepartementet) har mindre frihet til å bestemme innholdet i straffegjennomføringen og de nærmere prinsippene for behandlingen av domfelte og innsatte. For å oppfylle kravene til rettslikhet kreves også at det finnes tilstrekkelige rettssikkerhetsgarantier i systemet for eksempel en funksjonell klageordning og en lovgivning som regulerer saksbehandlingen. Jeg vil komme nærmere inn på saksbehandlingssystemet under det punktet som omhandler straffegjennomføringsloven. Stortingsmeldingen om kriminalomsorgen omtaler også en rekke prinsipper som skal gjelde for gjennomføring av straff både i og utenfor fengsel. Jeg vil gi en kort omtale av de prinsipper som først og fremst relaterer seg til forholdet mellom domfelte/innsatte og tilsatte. Aktivt samvirke Rollemodeller Vidreutvikling av tjenestemannsrolle Den største påvirkningsfaktoren Ett av prinsippene som relaterer seg direkte til de tilsatte, er at dagliglivet i fengslene skal preges av et aktivt samvirke. Menneskelig kontakt er viktig for påvirkning og utvikling av innsatte. Et godt miljø skapes i situasjoner hvor tilsatte og innsatte omgås gjennom daglige gjøremål. Det er viktig at tilsatte opptrer som gode rollemodeller i miljøet fordi mange innsatte har manglet positive påvirkningsfaktorer i sitt tidligere miljø. For mange domfeltes utviklingsmuligheter er det viktig å være vitne til at vanlige problemer kan løses på vanlig måte av vanlige mennesker. Et aktivt samvirke mellom tilsatte og domfelte/innsatte vil også være med på å øke sikkerheten og dempe risikoen for ureglementær atferd, uro og negativ innflytelse på miljøet. Tilsattes tilstedeværelse i miljøet vil også bidra til at tegn på negativ utvikling i for eksempel fangemiljøet vil kunne oppdages og forebygges. Det er også viktig at de tilsatte deltar i utviklingen av nye gjennomføringsformer og faglige tiltak som kan benyttes under straffegjennomføringen. Det er i denne forbindelse svært vesentlig med en videreutvikling av en tjenestemannsrolle hvor tilsatte har en aktiv rolle i å bidra til at domfelte oppnår en kriminalitetsfri tilværelse etter gjennomføringen. Man sier gjerne at de tilsatte er kriminalomsorgens viktigste ressurs. Som beskrevet ovenfor, er det de tilsatte som er nærmest domfelte eller innsatte, og som i praksis vil representere den største påvirkningsfaktoren. Det er derfor nødvendig at det er en tilfredsstillende personalstruktur både på det enkelte friomsorgskontor og i det enkelte fengsel. Kriminalomsorgen skal ha et arbeidsmiljø som gir de tilsatte 15
vern mot psykiske og fysiske skadevirkninger og som sikrer en trygg arbeidsplass og en meningsfull arbeidssituasjon. Det innebærer at det skal være en sikkerhetsmessig forsvarlig bemanning i ulike situasjoner hvor tilsatte har kontakt med domfelte. På alle nivåer er det ledelsen som har ansvar for å følge opp tiltak innenfor helse, miljø og sikkerhet. Det er derfor viktig at det er et godt samarbeid mellom tilsatte på alle nivåer. Forholdet til internasjonale menneskerettigheter Enkeltindividets rettsstilling Gjennomføring av straff, spesielt gjelder dette gjennomføring av straff i fengsel, representerer et stort inngrep i det enkelte menneskes personlige integritet og privatliv. Ved gjennomføring av fengselsstraff og strafferettslige særreaksjoner blir innsattes kontakt med omverdenen begrenset i betydelig grad. Når det gjelder gjennomføring av samfunnsstraff, kan den domfelte i større grad opprettholde kontakten med arbeidsliv, skole, familie og omgangskrets for øvrig. Blant annet på bakgrunn av det økte fokus på enkeltindividets rettigheter og fordi straff representerer et så vidt stort inngrep i enkeltindividets rettsstilling, har både FN og Europarådet utarbeidet generelle retningslinjer for behandling av domfelte og innsatte. Dette er retningslinjer som har vært retningsgivende for departementets arbeid med den nye straffegjennomføringsloven. Også De forente nasjoners konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) og Europarådets konvensjon om beskyttelse av menneskerettighetene (EMK) har vært viktige grunnlagsdokumenter ved utforming av loven. Jeg vil i det følgende kommentere de prinsippene som er mest sentrale i relasjon til forholdet mellom tilsatte og domfelte/innsatte. Europarådets menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 3 Varetektsinnsatte Torturkomiteen Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 3 sier at ingen skal bli utsatt for tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Den første refleksjon man gjerne får når man leser denne artikkelen i EMK, er at dette er en bestemmelse som ikke er særlig praktisk for norske forhold. Man tenker gjerne at forholdene i fengselsvesenet i Norge er så bra og de innsattes rettssikkerhet så godt ivaretatt gjennom lovgivning og forskrifter, at bestemmelsen bare har en teoretisk betydning. Imidlertid er det slik at EMK art.3 er blitt vurdert i forhold til Norges behandling av varetektsinnsatte. I den forbindelse er det først og fremst spørsmålet om umenneskelig eller nedverdigende behandling som har vært aktuelt. I forbindelse med overvåkingen av at konvensjonens bestemmelser overholdes, er det nedsatt et overvåkningsorgan som kalles torturkomiteen (CPT). Denne komiteen skal påse at det ikke finnes tortur eller brudd på andre bestemmelser i EMK art.3 i fengsler, politiarrester og andre steder hvor personer sitter innesperret mot deres vilje. 16
Komiteen besøkte Norge i 1993, 1997 og i 1999. Komiteen var særlig opptatt av forholdene for varetektsinnsatte, både for varetektsinnsatte i politiarrest og varetektsinnsatte som oppholdt seg i fengsel. Et forhold som er praktisk i forhold til behandlingen av varetektsinnsatte, er at komiteen har vært opptatt av forholdene for varetektsinnsatte underlagt brev og besøksrestriksjoner. Personer i slike situasjoner sitter isolert, ofte i lengre tid, og det er derfor en betydelig utfordring for kriminalomsorgen å motvirke skadevirkninger av isolasjon. Slike forhold som dette er det svært viktig at tilsatte i kriminalomsorgen, som er i kontakt med varetektsinnsatte, er opptatt av. Når det gjelder varetektsinnsatte, er det ikke alltid like lett for tilsatte i fengselsvesenet og håndtere situasjonen fordi det er politi og påtalemyndighet som beslutter rammene for behandling av varetektsinnsatte. Det er imidlertid mulig å gjøre mye for å lette situasjonen også for varetektsinnsatte som er underlagt fulle restriksjoner. I forhold til denne gruppen er det først og fremst viktig at man bruker tid på å kommunisere med innsatte og å iverksette tiltak som kan være med på å lette isolasjonen. Det er også viktig å bruke ressurser på å finne en egnet beskjeftigelse for varetektsinnsatte underlagt restriksjoner som selv ønsker å være sysselsatt. Dette er ikke alltid like enkelt i praksis fordi varetektsinnsatte med restriksjoner ikke deltar i fellesskapet. I slike tilfeller er det viktig å vurdere om det ikke er mulig å tilby individuell sysselsetting i form av for eksempel skole eller arbeid. Kriminalomsorgen har en forpliktelse til å motvirke skadelige virkninger av isolasjon; et prinsipp som også er kommet til uttrykk i straffegjennomføringsloven. Innsatte i avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå Kommunikasjon med innsatte Forholdet til EMK artikkel 3 vil også kunne settes på spissen i forbindelse med behandling av innsatte i avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå. I forhold til denne gruppe innsatte inneholder straffegjennomføringsloven en hjemmel til å begrense/utelate innsatte helt fra fellesskapet. Det betyr at enkelte av disse personene vil bli sittende under tilnærmet samme forhold som varetektsinnsatte underlagt restriksjoner. Også i forhold til denne gruppen vil det være svært viktig at de tilsatte er opptatt av kommunikasjon med innsatte og utviser kreativitet i forhold til tiltak som kan være med på å motvirke skadelige virkninger av isolasjonen. Det understrekes her at de tiltak som iverksettes, må holde seg innenfor det som er sikkerhetsmessig forsvarlig, men igjen er det viktig å påpeke at mye vil kunne gjøres selv innenfor de rammene som gjelder i en høyrisikoavdeling. Når det gjelder varetektsinnsatte og innsatte i avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå, er det spesielt viktig å være oppmerksom på betydningen av de små ting i hverdagen. Under de mest restriktive betingelsene vil soningsforholdene i hverdagen bli særdeles vesentlig. Dette er innsatte 17
som vanligvis ikke vil kvalifisere til permisjoner og andre goder som normalt er med å gjøre fengselsoppholdet lettere. Forholdet til FNs barnekonvensjon Kunne ha samvær med sine fengslede foreldre Barns rettsstilling FNs barnekonvensjon regulerer barns rettigheter når den ene eller begge foreldrene er fengslet. Det heter i artikkel 2 nr. 1 at ingen barn skal diskrimineres på grunn av foreldres status. I tillegg til dette pålegger artikkel 9 nr. 3 staten å respektere barns rett til samvær med sine foreldre. Både Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 17 har bestemmelser om beskyttelse av familielivet. Dette betyr at kriminalomsorgen har en forpliktelse til å legge forholdene til rette for at barn skal kunne ha samvær med sine fengslede foreldre. Når det gjelder gjennomføring av samfunnsstraff, vil forholdene som oftest ligge vel til rette for at domfelte skal kunne opprettholde kontakten med sine barn. Det er derfor først og fremst i forhold til domsinnsatte disse forpliktelsene vil være relevante. Når det gjelder retten til kontakt mellom foreldre og barn, vil denne retten kunne begrenses når sikkerhetsmessige hensyn gjør det nødvendig. Justisdepartementet er svært opptatt av å styrke barns rettsstilling i situasjoner hvor en eller begge foreldre utholder fengselsstraff. I straffegjennomføringsloven 3, annet ledd, fastslås det at barns rett til samvær med sine foreldre skal tillegges betydelig vekt ved alle typer fengselsmessige beslutninger. Også på dette området vil spesielt tilsatte i fengselsvesenet kunne stå overfor vanskelige avveininger. Både lovgivningen og våre internasjonale forpliktelser er meget klar på at innsattes samvær med barn bare skal kunne skje innenfor sikkerhetsmessig forsvarlige rammebetingelser. Men det er klart at den enkelte her vil kunne stå i mange vanskelige situasjoner når avveiningen av hva som er sikkerhetsmessig forsvarlig skal foretas. Det kan åpenbart være vanskelig å fatte negative avgjørelser på et område som dette selv om avgjørelsen er svært velbegrunnet. Her er det imidlertid viktig å kunne vurdere situasjonen både på kort og lang sikt. Hvis for eksempel en innsatt svikter på permisjon, vil det kunne ha langt alvorligere konsekvenser for samvær med barnet på lang sikt enn hva et avslag vil ha der og da. Når det gjelder forholdet mellom innsatte og barn den innsatte har samværsrett med, er det viktig at tilsatte oppmuntrer den innsatte til å ha kontakt med barnet i størst mulig grad innenfor de rammene som gjelder. Dette vil være med på å styrke innsattes nettverk og være en del av det nettverksarbeid som for eksempel kontaktbetjenten bør bidra til. Det vil være en stor utfordring for tilsatte i kriminalomsorgen å ivareta de spesielt unge innsatte. Kriminalitetsutviklingen, især i de store byene, indikerer at det kan bli en voksende gruppe svært unge innsatte som har begått til dels alvorlig kriminalitet, og som ender opp med lange dommer. Tilsatte, særlig kontaktbetjentene, må utvise et ansvar overfor unge innsatte. Allerede i dag er det gode muligheter til å vise stor grad av fleksibilitet når det 18
gjelder behandlingen av unge innsatte. Det vil antagelig være nødvendig å utvikle virkemidler som tar hensyn til at en større gruppe innsatte for fremtiden vil være mellom 15 og 20 år. Ot.prp. nr. 5 Om lov om gjennomføring av straff Jeg har ovenfor forsøkt å belyse hvilke grunnleggende prinsipper som ligger bak utarbeidelsen av utkastet til ny straffegjennomføringslov. I tillegg har jeg omtalt de viktigste elementene i det verdigrunnlaget kriminalomsorgen skal bygge på, og som også danner et viktig grunnlag for den nye straffegjennomføringsloven. I det følgende vil jeg gå mer inn på de viktigste prinsippene som er lovfestet i den nye lovgivningen. Ved omtalen av hovedprinsippene for straffegjennomføring i friomsorgen og fengselsvesenet vil jeg redegjøre for noen av de dilemmaer Justisdepartementet har stått overfor ved valg av ulike løsninger. Hvilke signaler den nye lovgivningen gir til tilsatte i forhold til behandling av domfelte og innsatte, vil også bli omtalt nærmere. Hva er kriminalomsorgens formål? Hva som er kriminalomsorgens hovedformål, omtales nærmere i straffegjennomføringsloven 2. Straffen skal gjennomføres på en måte som tar hensyn til formålet med straffen, som motvirker nye straffbare handlinger, som er betryggende for samfunnet og som innenfor disse rammene sikrer de innsatte tilfredsstillende forhold. Ved vareteksfengsling skal kriminalomsorgen legge forholdene til rette for å avhjelpe negative virkninger av isolasjon. Hensyn til formålet med straffen Større diffrensiering At kriminalomsorgen er forpliktet til å ta hensyn til formålet med straffen, er kanskje den del av formålsbestemmelsen det vil være delte oppfatninger om blant tilsatte i kriminalomsorgen. Denne bestemmelsen innebærer at det i visse tilfeller settes andre begrensninger i kriminalomsorgens frihet til å behandle innsatte enn hva som følger av hensynet til samfunnets sikkerhet og hensynet til å motvirke ny kriminalitet. Hensynet kan for eksempel innebære at enkeltpersoner ikke blir direkte innsatt i eller overført til åpen anstalt på tross av at det er sikkerhetsmessig forsvarlig og hensiktsmessig. Dette hensynet vil derfor i noen situasjoner kunne komme i strid med formålet å motvirke ny kriminalitet fordi det kan forhindre adekvat rehabilitering. Ser man ovennevnte formål i sammenheng med utviklingen innen kriminalomsorgen de senere år, er det imidlertid enklere å forstå. Vi har allerede i dag fengsler med svært ulikt gjennomføringsregime og sikkerhetsnivå. Den nye straffegjennomføringsloven, og utviklingen innen kriminalomsorgen for øvrig, trekker i retning av at det vil bli enda større differensiering. Dette er en utvikling som er ønsket ut ifra et faglig ståsted, men det krever at kriminalomsorgen har evne til å ta rimelige 19
Legitimitet i befolkningen hensyn til den alminnelige rettsoppfatningen. Sagt med andre ord er det viktig at systemet har legitimitet i befolkningen. Det er for eksempel ikke uproblematisk at en person som er domfelt for alvorlig kriminalitet, for eksempel knyttet til vold, overføres til gjennomføring av deler av straffen i lokalsamfunnet, selv om man skulle være overbevist om at vedkommende ikke vil svikte. Hvis systemet mister sin troverdighet og legitimitet i befolkningen, vil resultatet kunne bli en motreaksjon med innstramminger. Tilsatte i kriminalomsorgen må derfor være opptatt av å balansere ulike hensyn mot hverandre og til å foreta grundige vurderinger før viktige avgjørelser tas. Når det gjelder hensynet til formålet med straffen, vil dette hensynet naturlig nok være mest praktisk i forhold til gjennomføring av fengselsstraff. Når det gjelder samfunnsstraff, vil de fleste beslutninger som bli tatt, ikke ha så stor betydning for innholdet i straffereaksjonen som de beslutninger som tas i forbindelse med gjennomføring av fengselsstraff. Med andre ord vil det være større variasjoner i gjennomføringsalternativene ved gjennomføring av fengselsstraff enn tilfellet er ved samfunnsstraff hvor det først og fremst er snakk om å endre innholdet i timene. Ved gjennomføring av fengselsstraff vil man kunne velge mellom fengsel med særlig høyt sikkerhetsnivå til gjennomføring av fengselsstraff utenfor fengsel i den andre enden av skalaen. Motvirke ny kriminalitet Bidra til å forebygge kriminalitet Sikkerhetsmessig forsvalig Straffen skal gjennomføres på en måte som motvirker ny kriminalitet. Selv om kriminalomsorgen bare kan ha ambisjoner om å bidra til å motvirke ny kriminalitet er dette en meget stor utfordring for etaten. Hva som motvirker ny kriminalitet, er ikke alltid like lett å svare på fordi årsakene til at domfelte begår nye lovbrudd kan være svært komplekse. Her er det også viktig å understreke at kriminalomsorgen bare kan gi et bidrag til å forebygge ny kriminalitet, og at forutsetningen for å lykkes vil være avhengig av innsats fra andre offentlige etater/private samarbeidspartnere, og ikke minst av domfelte eller innsattes nettverk. Når det gjelder den viktige rollen de tilsatte kan ha i forhold til dette formålet, vises til tidligere omtale under punktet som omhandler verdigrunnlaget. Dette er et formål som er av like stor betydning ved gjennomføring av samfunnsstraff som ved gjennomføring av fengselsstraff. Det er et helt grunnleggende vilkår både ved gjennomføring av samfunnsstraff og ved gjennomføring av fengselsstraff at straffegjennomføringen skal være sikkerhetsmessig forsvarlig. Sikkerhetsvurderingen vil naturligvis være viktigst i forbindelse med gjennomføring av fengselsstraff og strafferettslige særreaksjoner, og den kan ofte være vanskelig å foreta fordi det foreligger motstridende interesser. Sikkerheten skal imidlertid alltid være et overordnet hensyn som skal legges mest vekt på ved tvil. Jeg har tidligere vært inne på at sikkerhetsvurderingene kan være vanskelige og innebære mange dilemmaer for de tilsatte. At det foretas grundige og forsvarlige sikkerhetsvurderinger, er av avgjørende betydning for troverdigheten i 20