Line Blikstad new frontier hotel Roman forlaget oktober 2009
i 1956
las vegas. hun satt utenfor hotellet, ventet på en sølvfarget Chevrolet, og mens hun telte sekundene one Mississippi two Mississippi tenkte hun egentlig på noe annet. Det var nesten fem år siden hun reiste fra Norge til Amerika. Det var ikke lenger noen som spurte hvor hun kom fra når hun snakket. Hun kunne uttale home uten å tenke på den brune sveitservillaen med utsikt over skogen og elva, barnerommet i andre etasje, den smale senga. I bedet bak henne holdt de på å plukke ned den gigantiske pappfiguren, demontere gitaren, skiltet med: In Person elvis presley Hun reiste seg og så mot veien three Mississippi four
det fantes et bilde av henne. Det var tatt i 1950, da hun akkurat hadde født John. Hun satt i en grønn lenestol med ham på fanget. Han var kledd i sparkebukse og sokker med snor, som hele tiden ville skli av. Hun holdt ham i hånden, som om hun var redd for å miste ham i gulvet, og da han sovnet hvisket hun: Jeg er mammaen din og jeg skal alltid passe på deg. Et par dager etter at bildet ble tatt kom et brev til E.C. Dahls Stiftelse. Hun satt i oppholdsrommet da sykepleieren plasserte konvolutten i hånden hennes, og hun reiste seg og gikk ut på verandaen og åpnet den: Kjære Edith, Hjertelig takk for brevet ditt som jeg fikk i dag. Jeg ble veldig glad for å høre fra deg igjen etter så lang tid, men gleden ble til overraskelse da jeg oppdaget grunnen til at du skrev at du snart skal føde et barn, og at det skal få mitt navn hvis det blir en gutt. Jeg støtter beslutningen din om å dra til stiftelsen. Jeg tror det er den beste løsningen for deg, siden du ikke vil reise hjem til dine foreldre. Jeg tror også jeg kjenner deg godt nok til å si at du kommer til å bli en god mor og oppdrager for barnet, også uten en tilstedeværende far. Dessverre kan jeg ikke si hvor jeg oppholder meg for tiden, men du vet jo at jeg ikke er i Oslo lenger. Skulle det skje at jeg setter mine føtter i hovedstaden igjen, skal jeg kontakte deg. 8
Jeg tenker ofte tilbake på tiden da vi var sammen. Jeg ønsker deg alt godt og håper at du rekker å bli ferdig på skolen. J. Hun leste brevet igjen. En god mor og oppdrager? Er du helt idiot? Hun gikk opp trappene og satte seg på senga, tenkte: Jeg tror også jeg kjenner deg godt nok til å si at du kommer til å bli en god mor og oppdrager, også uten en tilstedeværende far. Hun ble kjørt til en hybel på St. Hanshaugen. I et hjørne sto et bord og en stol, i kjøkkenskapet sto et glass og en lysegul tallerken, og i skuffen lå en kniv, en gaffel, en skje som om det allerede var bestemt at ingen skulle komme på besøk. Du har utsikt, sa sykepleieren som ble med opp og viste rundt, åpnet skapene, trakk gardinen til side og satte vinduet på vidt gap. Det er det ikke alle som har. Det var stille. Hun satte seg på stolen foran vinduet. Hun hadde utsikt, hun så hele fjorden, øyene langt der ute. Hun kunne gå hvor hun ville. Hun kunne høre bussen i Ullevålsveien, nå går dørene opp, nå går folk av, nå går de hjem fra byen. Det var så stille at hun kunne høre naboene på den andre sida av veggen. Hun kjøpte en radio, lærte seg sendeplanen utenat, lot den stå på om natten. Da hun hørte fra ham igjen var John to måneder. Han skrev at han ville ha saken nøye undersøkt. Han ville levere en blodprøve. Men det skjedde jo aldri. Etter å ha lagt brevet i postkassa forsvant han, bokstavelig talt, ut av historien. Det var ingen som visste hvor han var. 9
de kom og hentet henne etter seks måneder, foreldrene, Bror og Karen. Kanskje var det etter at en av sykepleierne, som kom på ukentlige besøk, ringte dem og sa: Hun sitter bare inne hele dagen. Vi er bekymret for gutten. Eller så skjedde det faktisk, den sommeren, da Karen sto på badet og trakk nattkjolen over hodet, la klærne over kanten på badekaret, slukket lampene i gangen og stengte døra til soverommet etter seg, at hun satte seg på sengekanten og hvisket: Jeg orker ikke mer nå. Jeg vil at Edith skal komme hjem nå.
hun hadde stått på terskelen til det gamle rommet sitt i andre etasje den dagen hun kom hjem, sett på den lille senga med det heklede sengeteppet og ristet på hodet. Hva er dette? Det er rommet til John. Han sover med meg, sa hun. Han har aldri sovet alene. Hun dro barnevognen etter seg mot elva, hun hadde en gul kjole, tok av seg sandalene og la dem på dyna. Hun parkerte vognen ved sagen, dro av ham sparkebuksa, bleien og vadet gjennom sponen, mot elva, satte seg på steinene og kjente seg for med føttene i vannkanten. Så reiste hun seg og løftet ham opp med strake armer, mens han lo. Da hun kom gående opp bakken, sto Karen på trappa. Hvor har du vært? ropte hun og gikk mot vognen. Badet. Med gutten? Ja. Det er femten grader! De hadde helt like stripete gensere som Karen hadde strikket, de liknet hverandre, det sa alle, det kunne man se på bildet som hang over den smale senga på barnerommet. Hvor gammel er han? spurte Ada i butikken, den lange fletten deiset mot brystet. Åtte måneder. 11
Han likner på deg. Hun nikket. Men jeg har jo ikke sett faren, da. Hva? sa hun og la varene i vognen. Nei, sa Ada. Det jo ikke lett å si når man ikke har sett faren.
fra vinduet på barnerommet kunne hun se pensjonatet og elva og kirkegården hvor faren var dødgraver. En gang hadde han gravd opp Kolbjørn Martinsen ved en feil han hadde fortsatt alt håret på hodet, det sto som et fyrverkeri opp av jorden. Hvorfor giftet du deg med pappa? sa hun. Karen snudde seg. Måtte du gifte deg? Jeg giftet meg fordi jeg var glad i ham, sa hun. Han ville det samme som meg. Vi kunne le sammen. Hun klødde seg på armen. Har du aldri ønsket at du ikke gjorde det? At du reiste herfra, at jeg ikke fantes? Karen ristet på hodet og brettet sammen sengeteppet. Jeg ville bli mor, sa hun. Det var det eneste jeg ville. En stor familie. Hun satt ved vinduet på barnerommet og hørte hvordan Karen vasket på kjøkkenet, hvordan hun snakket med John, løftet ham opp og sa: Kom her, gutten min. Det snødde, langs veien opp til pensjonatet var faklene tent. Hun reiste seg og gikk ned trappa, skjøv forsiktig opp døra til stua. Karen satt i lenestolen med John inntil brystet, hun hadde kneppet opp strikkejakka og rullet opp undertrøya, hun strøk ham over håret og nynnet lavt for seg selv. 13
Hva gjør du! sa hun. Hysj, sa Karen. Han sover nå.
i åtte måneder sov hun inntil John i den smale senga på barnerommet. Så reiste hun fra alt, til onkel Ole i Amerika, det var det beste alternativet. Da hun hadde satt seg i forsetet på bilen utenfor sveitservillaen med sikkerhetsbeltet på, snudde hun seg ikke. Men om hun hadde gjort det: Karen som sto på trappa med John på armen, som vinket litt og gikk inn før de kjørte ned bakken. Hun satt stille og så ut på snøen som virvlet opp rundt bilen. Foran dem kjørte en liten lastebil, den hadde en presenning over planet som flagret i blåsten, og etter et par kilometer blinket den og slo ned farten, svingte til høyre og etterlot seg et hvitt tomrom på veien. Det hadde sluttet å snø da Bror fulgte henne ut på perrongen. De var tidlig ute, hun satte seg ned på benken og så mot sporet. Ingen av dem sa noe, men da toget rullet ut fra stasjonen, lente hun seg mot vinduet og vinket. Endelig, tenkte hun, og kanskje tenkte han det òg. Det var ikke mer å si om det. Jo, én ting. En kveld hadde telefonen ringt i sveitservillaen. Unnskyld, jeg oppfattet ikke navnet, hvem er det jeg snakker med? sa Bror og hørte hvordan mannen på tråden presenterte seg igjen og spurte etter Edith og gutten hennes. Edith? sa han. Hun er ikke her. Hun har reist til Amerika. Og hun tok gutten med seg. 15