R.J. Palacio Mirakel Oversatt av Rune R. Moen Gyldendal
Til Russell, Caleb og Joseph Doctors have come from distant cities just to see me stand over my bed disbelieving what they re seeing They say I must be one of the wonders of God s own creation and as far as they can see they can offer no explanation NATALIE MERCHANT, «Wonder»
Del 1 AUGUST Fate smiled and destiny laughed as she came to my cradle Natalie Merchant, «Wonder»
Helt vanlig Jeg vet at jeg ikke er en vanlig tiåring. Jeg mener, jo da, jeg gjør vanlige ting. Jeg spiser is. Jeg sykler på sykkelen min. Jeg spiller fotball. Jeg har en Xbox. Sånne ting gjør meg vanlig. Vil jeg tro. Og jeg føler meg vanlig. Inni meg. Men jeg vet at vanlige barn ikke får andre vanlige barn til å løpe skrikende rundt på lekeplasser. Jeg vet at vanlige barn ikke blir stirret på uansett hvor de går. Hvis jeg hadde funnet en magisk lampe og kunne ha fått ett ønske, ville jeg ha ønsket at jeg hadde et normalt ansikt som ingen noensinne la merke til i det hele tatt. Jeg ville ha ønsket at jeg kunne gå nedover gaten uten at folk først så på meg og deretter gjorde de greiene med å se bort. Her er det jeg tror: Den eneste grunnen til at jeg ikke er vanlig, er at ingen andre ser på meg som det. Men jeg er blitt ganske så vant til hvordan jeg ser ut nå. Jeg vet hvordan jeg skal late som om jeg ikke ser hva slags uttrykk folk får i ansiktet. Vi er alle blitt ganske flinke til den slags: jeg, mamma og pappa, Via. Nei, det tar jeg faktisk tilbake: Via er ikke så flink til det. Hun kan bli skikkelig irritert når folk gjør noe uhøflig. Som én gang på lekeplassen, for eksempel, var det noen eldre barn som lagde noen lyder. Jeg vet ikke engang akkurat hva slags lyder det var, for jeg hørte dem ikke selv, men
Via hørte dem, og hun bare begynte å skrike til barna. Det er sånn hun er. Jeg er ikke sånn. Via ser ikke på meg som vanlig. Hun sier at hun gjør det, men hvis jeg hadde vært vanlig, ville hun ikke ha følt at hun trenger å beskytte meg så mye. Og mamma og pappa ser heller ikke på meg som vanlig. De ser på meg som helt usedvanlig. Jeg tror at den eneste i verden som skjønner hvor vanlig jeg er, er jeg selv. Jeg heter August, forresten. Jeg skal ikke beskrive hvordan jeg ser ut. Uansett hva du tenker, er det sannsynligvis verre.
Grunnen til at jeg ikke har gått på skolen I neste uke begynner jeg i femte klasse. Siden jeg aldri har gått på en ordentlig skole før, er jeg egentlig aldeles, fullstendig vettskremt. Folk tror jeg ikke har gått på skole på grunn av at jeg ser ut som jeg gjør, men det er ikke det. Det er på grunn av alle operasjonene jeg har vært igjennom. Tjuesju siden jeg ble født. De største operasjonene skjedde allerede før jeg var fire år gammel, så dem husker jeg ikke. Men jeg har vært igjennom to eller tre operasjoner hvert år siden den gang (noen store, noen små), og siden jeg er liten for alderen og har noen andre medisinske mysterier som legene egentlig aldri har funnet ut av, pleide jeg å bli mye syk. Det er grunnen til at foreldrene mine kom frem til at det var best at jeg ikke gikk på skolen. Men nå er jeg blitt mye sterkere. Den siste operasjonen min var for åtte måneder siden, og jeg vil sannsynligvis ikke trenge flere på et par år. Mamma underviser meg hjemme. Før så illustrerte
hun barnebøker. Hun er skikkelig flink til å tegne feer og havfruer. Men guttetegningene hennes er ikke så kule. En gang prøvde hun å tegne Darth Vader til meg, men til slutt så det ut som en eller annen underlig robot med soppform. Jeg har ikke sett henne tegne noe som helst på kjempelenge. Jeg tror hun er altfor opptatt med å ta seg av meg og Via. Jeg kan ikke akkurat si at jeg alltid har hatt lyst til å gå på skolen, for det ville ikke ha vært helt sant. Det jeg hadde lyst til, var å gå på skolen, men bare hvis jeg kunne være som alle de andre barna som gikk på skole. Ha masse venner og være med andre etter skolen og sånne ting. Jeg har noen få veldig gode venner nå. Christopher er bestevennen min, og så kommer Zachary og Alex. Vi har kjent hverandre siden vi var babyer. Og siden de alltid har kjent meg slik jeg er, så er de vant til meg. Da vi var små, pleide vi å møtes for å leke hele tiden, men så flyttet Christopher til Bridgeport i Connecticut. Det er mer enn en time unna der jeg bor i North River Heights, som ligger på den øverste spissen av Manhattan. Og Zachary og Alex begynte på skolen. Det er litt komisk: Selv om det er Christopher som har flyttet langt unna, ser jeg fortsatt han oftere enn jeg ser Zachary og Alex. De har de nye vennene sine nå, alle sammen. Men hvis vi treffer på hverandre på gaten, er de fortsatt hyggelige mot meg. De sier alltid hei. Jeg har andre venner, også, men ikke så gode som Christopher og Zack og Alex var. Zack og Alex inviterte meg for eksempel alltid på bursdagen sin da vi var små, men det gjorde aldri Joel og Eamonn og Gabe. Emma
inviterte meg én gang, men henne har jeg ikke sett på lenge. Og selvfølgelig er jeg alltid på bursdagen til Christopher. Kanskje jeg er litt for opphengt i bursdager, egentlig.
Hvordan jeg ble til Jeg liker at mamma forteller denne historien, for den får meg til å le så utrolig. Den er ikke morsom på samme måte som en vits er morsom, men når mamma forteller den, bare knekker Via og jeg sammen i latter. Så da jeg lå i magen til mamma, var det ingen som hadde noen anelse om at jeg når jeg kom ut, kom til å se ut slik jeg gjør. Mamma hadde fått Via fire år før, og det hadde vært «ren plankekjøring» (mamma sitt uttrykk), så det var ikke noen grunn til å ta noen spesielle tester. Rundt to måneder før jeg ble født, skjønte legene at det var noe galt med ansiktet mitt, men de trodde ikke at det kom til å bli særlig ille. De sa til mamma og pappa at jeg hadde ganespalte og noen andre greier. De kalte det «små anomalier». Det var to sykepleiere på fødestuen den natten jeg ble født. Den ene var søt og hyggelig. Den andre, sa mamma, virket verken søt eller hyggelig i det hele tatt. Hun hadde veldig kraftige armer og så (nå kommer det morsomme) prompet hun hele tiden. Hun kunne for eksempel komme med noen isbiter til mamma, og så prompe. Hun kunne