Oxford, 26. november 1963

Prolog Oxford, 26. november 1963 David MacKenzie hadde tatt en avgjørelse. Han hadde bare ikke bestemt seg for hvordan han skulle si det til sin forlovede. Etter begravelsen hadde han vandret rundt i Oxfords parker det meste av dagen, mens han tenkte og ba. Nå som han hadde bestemt seg, betrodde han seg til sin venn og kollega Austen Holmes over en middag i puben Eagle and Child. Sliten forsynte David seg med kjøttpudding og potetmos mens han snakket. «Jeg skulle ønske du kunne vært der, Austen. Det er så synd at det bare var noen få venner og familiemedlemmer i begravelsen til Jack Lewis, selveste C.S. Lewis.» «Men, David, tror du ikke at han egentlig ville ha foretrukket det slik?» svarte Austen lavmælt. «Dessuten tror jeg ikke så mange fikk rede på det, med mordet på Kennedy og alt. Skrev broren hans noe om det?» «Jeg vet ikke.» Tankefull la David fra seg gaffelen. «Stakkars gamle major Lewis. Han er helt ute av seg. Han klarte ikke engang å komme seg ut av sengen og gå i begravelsen. Jeg vet ikke hva han kommer til å gjøre uten Jack. Jeg vet ikke hva noen av oss kommer til å gjøre.» Davids unge, sjarmerende ansikt var tungt av sorg. Han pustet dypt og slapp luften langsomt ut igjen. 13

«Et lys sto på toppen av kisten da den ble båret ut på kirkegården,» sa han, mer fattet nå. «Du vet hvordan været var i dag: klart, kaldt og skarpt. En av de perfekte høstdagene Jack elsket så høyt. Men det som slo meg mest, Austen, var flammen på lyset. Den brant så klart, og den blafret ikke. Den klarte seg til og med utendørs. Jeg tror alle la merke til det. For meg var det klare lyset et symbol på livet til den mannen.» Etter at David var ferdig med middagen, forsynte han seg med te. Austen ventet uten å si noe. Han hadde på følelsen at kameraten hadde mer på hjertet. Selv om begge universitetslærerne ble regnet for å være riktig flotte å se på, var de en studie i kontraster. Austen var den typiske angelsakseren: høy og tynn, lyst hår, blågrønne øyne, lys hud og markerte ansiktstrekk. David var mer av en kelter: muskuløs, lyseblå øyne, lys hud. Det bølgete håret var derimot mørkt, nesten svart. «Jack Lewis gjorde noe med livet sitt, Austen,» sa David endelig. «Han kunne bare vært en stillferdig lærer ved Universitetet i Oxford, men han måtte dele troen sin med andre gjennom fortellinger, radioprogrammer, forelesninger og bøker. Og alt han skrev og sa, hadde en fortreffelighet og skjønnhet over seg. Han fikk deg til å ville tro slik han trodde. Det lyset i dag det som ikke ville slokne, selv om han var død utfordret meg. Det fikk meg virkelig til å ville gjøre noe for Gud med livet mitt. Kanskje bidra litt til å føre arven fra Lewis videre, om du vil.» «Ålreit.» Austen smilte. «Jeg vet at du har en plan. Og hva går så den ut på?» David lente seg ivrig forover. «Jeg har lyst til å danne en ny studentforening i Oxford, en slags andregenerasjons Inklings. Vi kunne møtes hver uke for å lese og diskutere skriftene til de opprinnelige Inklings Lewis, Tolkien, Williams, Barfield nettopp her i Bird and Baby. Akkurat som de gjorde. Kanskje studentene vil bli inspirert til å prøve å skrive selv, og dette kunne bli forumet for det.» 14

«Og dette vi betyr at du vil ha min hjelp?» «Selvfølgelig!» smilte David. «Du kan være vår faste Tolkienekspert. Og hvem vet? Kanskje den ærverdige forfatteren selv kan kaste glans over møtene våre nå og da.» Austen overveide forslaget et øyeblikk. «Javel, jeg er med på det. Jeg synes det er en storartet idé.» «Strålende!» David lente seg glad bakover i avlukket. «Vi kan gjøre vår del for å holde lyset skinnende. Jeg vet at Gud har kalt meg hit til Oxford for å gjøre mer enn å undervise, og det er dét som har utfordret meg i hele dag.» «Akkurat.» Austen så opp. «Og hvordan skal du ta opp dette med Charlotte?» David sukket tungt. «Det har jeg ikke tenkt igjennom ennå.» «Vel, da er det best du tenker fort,» sa Austen og beveget på hodet, «for hun kom nettopp inn.» Begge mennene reiste seg fort opp for å hilse på den påfallende unge kvinnen. Det røde håret hennes var skulderlangt, og den moderne panneluggen rammet inn de blå øynene. Noen fregner dekket den lyse huden. Under den svarte skinnkåpen hadde hun på seg hvite støvler og en kort, hvit strikkekjole. «Charlotte, min kjære!» David omfavnet henne. «Så hyggelig at du ville komme helt fra Cambridge.» Hun svarte med å kysse ham på kinnet, før hun hilste på Austen. «Nåvel, god natt.» Austen gikk til side slik at Davids forlovede kunne ta hans plass i det panelkledde avlukket. «Jeg ser mitt snitt til å stikke og la dere to turtelduer hygge dere sammen.» Han la en hånd på Davids arm. «Ring meg, så snakker vi mer om dette.» David nikket. Austen hentet jakken sin og smatt ut. «Snakke om hva?» Charlotte smilte over bordet. David skjenket te til henne og pustet dypt. Deretter fortalte han alt han hadde delt med sin venn. Charlotte lyttet oppmerksomt helt til han stoppet opp et øye- 15

blikk. Det var lenge nok til at hun rakk å spørre: «Men, David, hvor passer jeg inn i de storslåtte planene dine om å bli den neste C.S. Lewis?» «Jeg har ikke tenkt å bli den neste C.S. Lewis, Charlotte. Det er ikke poenget mitt i det hele tatt. Og selvfølgelig vil du passe inn slik vi har planlagt det som min kone.» Charlotte famlet etter en sigarett i vesken sin. Da hun holdt en opp slik at David kunne tenne den, la han merke til at hun skalv på hånden. Han visste at hun hadde begynt å røyke som et påskudd for å vise frem de vakre, små hendene sine, men nå var røykingen blitt nødvendig hver gang hun var nervøs eller irritert. Hun tok et dypt drag og blåste røyken langsomt ut igjen mens hun stirret på diamanten på ringfingeren sin. «Jeg vet at du er nedfor på grunn av det med C.S. Lewis, David. Jeg vet hvor mye han betydde for deg, og hvor høyt du savner ham. Jeg tror du har hatt en tung dag, og det følelsesmessige har vært for mye for deg.» Hun inhalerte dypt igjen. Han så ergerlig på henne. «Så du tror jeg er forvirret, at jeg ikke er meg selv eller noe sånt.» «Det var ikke det jeg sa.» «Men det var det du mente.» Da hun ikke svarte, fortsatte David, roligere: «Jeg mener dette alvorlig, Charlotte. Jeg vil virkelig gjøre noe med livet mitt, jeg vil virkelig gjøre noe for Gud.» «Og det å gjøre noe for Gud, betyr det å gjøre det her, i Oxford?» «Vel, ja,» sukket David. «Hei, jeg vet at planen vår alltid har vært at jeg skulle dra tilbake til Cambridge så snart det åpnet seg en dør der. Jeg har kjempet hele ettermiddagen med hvordan jeg skulle ta dette opp med deg. Men, Charlotte, jeg har en sterk følelse av at Gud har kalt meg hit med hensikt. Nå som Jack er borte, ser det ut til at det er enda viktigere at jeg blir her.» 16

Charlotte slo asken fra sigaretten i askebegeret. «David,» sa hun etter en stund, «dine religiøse forestillinger er din egen sak. Jeg har oppriktig talt aldri forstått meg på dem. Jeg er en vitenskapskvinne, ikke teolog. Men nå prøver du å fortelle meg at Gud vil ha deg her i Oxford. Vel, jeg vil ikke at din Gud skal blande seg i mitt liv.» «Jeg beklager, Charlotte.» David bet tennene sammen og prøvde å snakke rolig. «Jeg har kastet alt dette over deg som en eneste lang tankerekke. Jeg vet at jeg ikke har delt så mye av det åndelige livet mitt med deg fordi vel, for å være helt ærlig fordi du ikke ville høre om det. Og jeg vet at vi planla å bo i Cambridge, slik at du kunne fortsette å forske der. Men, Charlotte, kunne du ikke i det minste vurdere å flytte hit sammen med meg? Jeg tror virkelig at jeg har fått noe viktig å gjøre her.» «Og det jeg gjør, er ikke så viktig?» spurte hun en anelse skarpt. «Det var ikke det jeg sa.» «Vet du, det du egentlig har ønsket hele tiden, er at jeg skal være lik moren din ei kone med en flokk lydige barn på slep. Men, David, det er ikke meg. Det kommer heller aldri til å bli meg.» «Charlotte» «Moren din er en flott kvinne, David, men jeg vil aldri bli som henne. Det visste du da du traff meg. Jeg er en vitenskapskvinne, David. Jeg driver med viktig forskning ved Cambridge. Og hvis du tror at jeg er villig til å gi opp karrieren min for å flytte til Oxford for å bli den beskjedne kona til en smålåten universitetslærer vel» Hun knuste sigaretten i askebegeret for å understreke poenget sitt. En bølge av fortvilelse skylte innover ham. «Så,» sukket han. «Det var det.» «Det er hva da?» «Det er slutt mellom oss.» «Nei! Det er ikke slutt mellom oss!» Charlotte prøvde å dempe 17

seg. «La oss ikke bli melodramatiske her, David. Vær så snill, elskling. Gå og hent noe å drikke til oss. La oss ta det med ro og snakke som de to intelligente voksne vi er.» David reiste seg langsomt fra bordet og gikk mot baren. Charlotte fisket opp sminkepungen og tok på seg mer leppestift. Da han kom tilbake med en halvliter bitter, lukket hun pungen og dyttet den fort ned i vesken sin. David ga henne glasset. «Så du drikker ikke nå heller?» spurte hun ertende og tok en slurk. Han trakk på skuldrene. «David, kjære David.» Hun ble myk i stemmen. «Vi er slitne, begge to. Kanskje vi har sagt ting vi ikke burde, eller ting vi ikke mente. Det har vært en lang og tung dag.» Hun grep hånden hans. «Kanskje vi bør få oss en god natts søvn og snakke om det i morgen.» Han holdt hånden sin i hennes og smilte. «Det høres ut som en god idé. Så hvor skal du overnatte?» Hun smilte tilbake. «Hos deg, selvfølgelig.» David trakk hånden til seg og ristet trist på hodet. «Ikke hos meg, Charlotte. Kanskje du kunne overnatte hos venninnene dine på St. Hilda s eller Somerville eller hos foreldrene mine.» «Foreldrene dine?» «Ja, hvorfor ikke? De ville bli glade for å ha deg der.» «David.» Charlotte prøvde å snakke rolig, men skarpheten i stemmen hennes var ikke til å ta feil av. «Jeg kom ikke helt fra Cambridge for å bo hos foreldrene dine.» «Det var flott at du kom, Charlotte, og jeg er så glad for å se deg. Men du må forstå at det går bare ikke at du blir hos meg.» «Går bare ikke?» Charlotte ble rød i ansiktet. «Hva er det for noe tull? Når har du brydd deg om det som ikke går?» David gned seg i pannen. «Det er det jeg har prøvd å fortelle 18

deg. Nå ønsker jeg å leve et liv som er annerledes. Helt siden jeg gikk fra den kirkegården i formiddag, har jeg følt at Gud har kalt meg til å leve helt og fullt for ham. At jeg bør gjøre det som gleder ham, ikke det som gleder meg.» «Så det gleder ikke ham at du tilbringer tid med din forlovede?» «Du vet hva jeg mener, Charlotte. Og selv om vi ikke og selv om ikke noe Charlotte, vi bør i hvert fall tenke på hvordan det tar seg ut.» «Jeg kan ikke tro det jeg hører, David.» Charlotte hevet stemmen. «Er du sprø? Bryr du deg om hva en gjeng med kvisete ungdommer eller senile gubber tenker? Hvem prøver du å imponere med den nye fromheten din? Dem? Gud?» Hun bøyde seg over bordet og sa hånlig: «Eller kanskje C.S. Lewis, den dyrebare skytshelgenen din?» Før han rakk å forsvare seg, kastet hun ølet over bordet og i fanget på ham. Så gikk hun ut. 19

1 Oktober 1964 Tirsdag kveld i uken før semesterstart Katherine Lee Hughes var tyve år gammel og moden for romantikk. Så lenge hun kunne huske, hadde Kate lengtet etter å bo og bli undervist under de «drømmeaktige spirene» i Oxford. Endelig skulle alle de ungdommelige håpene og drømmene, alle de intellektuelle og åndelige lengslene og alle de uttalte og uuttalte forhåpningene hennes bli til virkelighet. Her satt hun i Eagle and Child eller Bird and Baby, som puben ble kalt med hengivenhet. Nettopp her som C.S. Lewis, J.R.R. Tolkien, Charles Williams og de andre hadde møttes ukentlig i så mange år for å lese og diskutere det de var i ferd med å skrive. Hun kunne heller ikke fatte at hun hadde funnet møtestedet til det nye Inklings her, og at andre studenter delte hennes begeistring for disse forfatterne. Med hjertet fylt av ærefrykt og glede sendte hun en stille takkebønn opp til Gud, som i sin godhet hadde ledet henne hit til Oxford. Kate lukket øynene og la hodet bakover mot veggpanelet. Den sterke lukten av tobakk og gammelt øl ble blandet med røyk som drev fra kullet i kaminen. Stemmene i puben stilnet da en ung 20

mann begynte å lese høytidelig fra Ringens brorskap. Kate lot den rytmiske poesien i hobbitens sang skylle over seg, og hun ble fylt av en vidunderlig følelse. Hun åpnet øynene og så seg rundt i det koselige rommet. De runde trebordene og trestolene sto rundt kaminen. Hun kunne ikke avgjøre om flekkene på veggene over det mørke panelet skyldtes gammel maling eller røyk. Hun gransket ansiktene til studentene i det svake lyset mens de lyttet intenst til høytlesningen. De var neimen ikke mange. «Vi få, vi lykkelige få, vi brødre.» 1 Kate måtte tenke på setningen fra Kong Henrik V da hun telte ti studenter og de to veilederne. Flere av de unge mennene fikk øye på henne og så forlegne bort. Kate var vant til beundrende blikk fra menn, og i all hemmelighet likte hun det. Plutselig la hun merke til at David MacKenzie, en av lærerne, stirret på henne. Han så på henne helt til hun vendte blikket forlegent bort. Hun måtte smile av seg selv. Blikket hennes vendte tilbake til leseren, Nigel. Han var selve innbegrepet av den typiske studenten ved Universitetet i Oxford. Det halvlange, brune håret hans var fyldig, og Nigel hadde gredd det bakover. Et par briller satt ytterst på nesetippen, og skjerfet, som han alltid gikk med, lå rundt halsen. Han leste godt og med dramatisk innlevelse. Etterpå la en takknemlig stillhet seg over rommet. Den ble avbrutt av den klangfulle stemmen til David MacKenzie. «Takk skal du ha, Nigel. Det var ypperlig. Et godt valg og en fin fremføring.» Han holdt inne et øyeblikk. Så sa han: «Nåvel. I denne delen av møtet er det fritt frem for dem som vil lese fra andre verker eller til og med fra noe de har skrevet selv.» Han så rett på Kate. «Har vennene våre fra den andre siden av dammen noe de vil dele med oss?» Kate rødmet mens hun fort prøvde å komme på en sonett eller et avsnitt som hun kunne utenat. «Nei,» svarte hun, sjarmerende 21

og med et snev av amerikansk sørstatsdialekt. «Jeg er redd jeg har kommet uforberedt.» Hun så engstelig på venninnen Connie, som hun delte rom med. Connie ristet bare på hodet. «Unnskyld. Min feil,» sa David vennlig. «Dette er det første møtet deres, og jeg sa ikke ifra på forhånd. Men kanskje vi skulle benytte anledningen til å presentere oss. Jeg heter David MacKenzie og er lærer og veileder ved fakultetet. Og dette er Austen Holmes, kollegaen min.» Han nikket mot en tynn, lyshåret mann i slutten av tyveårene. Austen nikket, og David snudde seg mot de andre. «Jeg lar resten av dere herrer få presentere dere selv.» De unge mennene reiste seg fort og sa navnet sitt. Kate glemte navnene like fort, bortsett fra to: Nigel Elliot, han som leste, og Colin Russel, en student med glatt, lyst hår. Han hadde samme sveis som guttene i Beatles. Kate hadde møtt Nigel og Colin dagen i forveien. Under informasjonsmøtet i universitetsforeningen kalt Møtet for ferskingene hadde de servert ved et bord for Inklingsforeningen. «Og dere damer heter?» spurte David. Kate åpnet munnen først. «Mitt navn er Katherine Hughes, men jeg blir kalt Kate.» Hun snudde seg mot venninnen hun delte rom med. «Jeg heter Connie Bennet,» sa venninnen litt beskjedent. «Akkurat. Jeg er glad for at dere kunne bli med oss. Nå,» David så seg rundt i rommet, «hvem har noe til oss i kveld?» Ingen frivillige meldte seg. Det ble en trykkende stillhet. «Da antar jeg at dere må lytte til meg.» David smilte. «Her er mer fra det keltiske eposet mitt.» Han tok ut en bunke papirer, renset stemmen og begynte å lese med en dyp, melodiøs stemme. Snart satt den lille gruppen henført mens han fortalte en magisk beretning om helter og kamper fra en fjern fortid. Mens han leste, sendte stearinlyset et svakt, blafrende skjær over 22

det pene ansiktet. Kate stirret intenst på ham. Så dette var David MacKenzie, Shakespeare-læreren hennes. Hun kunne ikke tro hvor velsignet heldig hun var. Ikke bare satt hun i Eagle and Child i Oxford, men læreren hennes delte åpenbart hennes lidenskap for poesi. Plutselig så han opp. De lyseblå øynene hans fanget blikket hennes igjen. Han var ferdig med å lese, og det gikk opp for Kate at hun ikke hadde hørt et ord. Hun rødmet og vendte blikket raskt bort idet det brøt ut begeistret applaus. «Ålreit, ålreit.» David lo og løftet hendene. «Jeg vet at halvparten av dere klapper fordi dere er studentene mine. Men jeg forventer at noen av dere tar med stoff til høytlesning neste gang. Om fjorten dager er vi klare for noe virkelig flott. Selveste professor Tolkien kommer og leser fra en av bøkene sine.» Kunngjøringen ble møtt med ivrig summing mens gruppen tok med seg eiendelene sine og ruslet ut av puben. «Mine damer!» Davids bydende stemme påkalte Kate og Connies oppmerksomhet da de tok på seg kåpene. «Vennligst tillat Holmes og meg å følge dere hjem. Hvis dere bor på St. Hilda s, skal vi samme vei.» «Å, takk,» smilte Kate. «Ja, vi bor der, og vi vil være veldig takknemlige, for vi er nye her og har nettopp begynt å orientere oss i landskapet.» «Katherine Hughes, sa du?» David så tankefull ut. «Vent nå litt jeg skal være veilederen din, ikke sant? Om Shakespeare?» Kate nikket. «Fortreffelig! Vel, jeg er så glad for at du fant ut om Inklingsforeningen vår. Vi var ikke sikre på hvordan oppslutningen var i USA.» David så på Austen, som la et skjerf rundt halsen. «Vi får vel gå. Du kan fortelle oss om det på veien hjem.» Han skjøv opp døren, og de gikk ut i den kalde, mørke kvelden. Kate så opp på skiltet over inngangen til puben. Maleriet viste et tykt barn som satt på ryggen til en stor ørn. 23

«Hva betyr det?» spurte hun mens de bega seg mot Carfax Tower. «Unnskyld?» «Eagle and Child, Ørnen og Barnet,» Kate gjorde seg bedre forstått, «hva ligger det i det navnet?» «Å, det! Det er gresk mytologi,» svarte David. «Babyen heter Ganymedes. Han var gudenes munnskjenk. Ørnen er Zevs, som dro for å lete etter en ny munnskjenk. Han spionerte på denne fullkomne, lille representanten for de dødelige. Zevs fanget ham og førte ham opp på Olympen. Men ingen vet egentlig hvorfor puben fikk det navnet. Vi har gjettet på at eierne prøvde å lokke de klassisk skolerte studentene til å leske strupene sine her. Men det har vært et vertshus her siden 1650-årene, og den opprinnelige husverten var tjener for jarlen av Derby. Våpenskjoldet hans hadde et bilde av en ørn og et barn. Ifølge legenden fant og adopterte en av jarlens forfedre et barn som var blitt oppfostret av en ørn.» Deretter dreide David samtalen tilbake til de unge kvinnene: «Så, hvor er dere damer fra? Og hva fører dere til Oxford?» David gikk med lange skritt, og jentene strevde med å holde følge med ham. Austen, som befant seg et stykke foran dem, ledet an nedover Cornmarket Street. Til og med så sent på kvelden var det trengsel på de smale fortauene. Det ble vanskelig å gå ved siden av hverandre. «Vel,» begynte Kate andpustent, «vi er begge fra College of William and Mary i Virginia, og vi er her som førsteårsstudenter.» David sakket av til samme tempo som jentene. «William and Mary, ja. Thomas Jeffersons alma mater nådige mor.» Jentene nikket stolt. «Det er et av de eldste collegene i USA,» sa Connie. Hun smilte sjenert da hun hevet blikket mot middelaldertårnet i Carfax. Det hadde voktet de sentrale veikryssene i byen i århundrer. «Men det er ikke særlig gammelt etter Oxford sin standard, antar jeg.» «Nei, det skal godt gjøres å hamle opp med 1100-tallet,» smilte 24

David. «Men jeg har besøkt William and Mary. Det er en vakker skole, og akkurat som i Oxford kan du gi sir Christopher Wren mye av æren for arkitekturen.» De svingte inn på High Street, hovedgaten i Oxford. Den strakte seg fra Carfax Tower til Cherwell-elven. Butikker med bindingsverk og collegenes steinvegger lå på rekke og rad. Her var trengselen mindre. «Hva gjorde De i Williamsburg?» dristet Kate seg til å spørre. «Mamma er amerikansk. Hun kom hit før krigen brøt ut, og ble her da hun møtte pappa. De giftet seg under krigen. Jeg har tilbrakt noen somrer hos morfar, som var religionsprofessor ved Virginia universitet. Vi fikk alltid tid til noen rundturer for å se oss om. Er dere to fra Virginia?» Connie ristet på hodet. «Jeg er fra Bethesda i Maryland, ikke så langt fra Washington DC, mens Kate er fra Richmond.» «Å, ja, hovedstaden i Virginia. Vi fra sørstatene får vel holde sammen, ikke sant?» sa David ertende. «Far studerte ved Virginia universitet,» sa Kate tankefullt. «Jeg lurer på om han kjente bestefaren Deres.» «Sier du det?» David så overrasket på henne. «Nå har jeg ikke hørt på maken. Verden er ikke stor.» De hadde tatt igjen Austen, som hadde ledet dem ned en sidegate. Nå ventet han høflig foran porten til et college. Ved siden av raget et imponerende tårn. «Dette er Merton College,» forklarte David da de nærmet seg. «Og her tar vi farvel med vennen vår, Austen Holmes. Han er medlem av styret ved dette colleget.» «God natt, damer.» Austen smilte trett og nikket til dem. «Lunsj i morgen, David?» «Det stemmer. Ha det bra.» «Merton College,» gjentok Connie begeistret. «Det var her Tolkien underviste, ikke sant?» 25

«Ja,» svarte David. «Han gikk av med pensjon for omtrent seks år siden. Austen hadde det store privilegium å studere under ham. Er du en av Tolkiens beundrere?» «Å, ja!» utbrøt Connie. «Jeg elsker Ringenes herre. Kate og jeg ble så begeistret da vi fant ut at dere hadde en Inklings-forening. Og jeg kan ikke tro at selveste Tolkien kommer dit!» «Så,» David snudde seg mot Kate, «er også du en stor beundrer av Tolkien?» Kate løftet hodet. Ettersom hun var en liten og nett ung kvinne, var hun vant til å se opp på folk. Hun antok at David var godt over én meter og åtti høy. «Ja, det er jeg. Men jeg er mer begeistret for bøkene til C.S Lewis. Jeg elsker Legenden om Narnia og Djevelen dypper pennen. Jeg liker også science fiction-trilogien hans.» Da trioen gikk tilbake til High Street, passerte de et massivt, gotisk klokketårn. Tårnet var godt opplyst i kveldsmørket. «Det er Magdalen Tower,» sa David idet de gikk ut på den brede steinbroen som krysset Cherwell. «Navnet uttales ikke slik det staves. Det skal være mer som maudlin, som jo betyr sentimental. Det gammelfranske ordet maudelaine er fra det samme greske ordet som Magdalena som i Maria Magdalena. Så uttalen stammer faktisk fra middelalderen. Æh» Han nølte med vilje. «Jeg holder visst på å bli ganske pedantisk» Han trakk pusten og slapp luften sakte ut igjen. «Her er i hvert fall colleget mitt. Det var også Lewis sitt i mange år.» Kate sperret opp de mørke øynene. «Den Lewis? Kjente De virkelig C.S. Lewis?» «Ja, det gjorde jeg. Jeg kjente ham ganske godt, faktisk. Pappa var en venn av ham. Så dro jeg opp til Magdalene College ved Cambridge for å studere under ham. Det var før han ble syk.» En bølge av glede skyllet innover Kate. Læreren hennes var blitt undervist av C.S. Lewis. Så nær hadde hun kommet forfatteren hun satte så høyt. 26

De tre spaserte ned Cowley Place og gikk langs de gule murveggene til St. Hilda s Hall. De var fra George-enes tid. «Ja, det var stort. Han var en fremragende mann og veileder. Han var ikke bare en stor kristen forfatter, han var kanskje også den hyggeligste mannen jeg noensinne har møtt. Jeg må alltid tenke på noen ord fra Hamlet: Han var en mann, en mann i ett og alt, og aldri mere får jeg se hans like. 2» David ble taus mens tankene søkte bakover i tid. «Det er nesten et år siden han døde. Det var den 22. november, faktisk på samme dag som presidenten deres, Kennedy. Det er fremdeles vanskelig å fatte at Lewis er borte.» Han sa det nesten lydløst. «Vi savner ham dypt, alle sammen.» Da de nærmet seg hovedporten til St. Hilda s, ble tonen lettere: «Når du kommer til veiledningen, kan vi kanskje snakke mer om Lewis. Vi får nok av tid til å samtale om Shakespeare også.» «Det vil jeg svært gjerne.» Kate tok hånden han holdt frem. «Og takk for at De ville følge oss hjem.» «Gleden er på min side. Kom innom torsdag, er du snill, slik at vi kan komme i gang. Jeg ser frem til å treffe deg.» Han ga også Connie et varmt håndtrykk. «Det var hyggelig å møte deg også, frøken Bennet. Jeg håper dere begge vil nyte oppholdet her i Oxford.» Da Kate lukket porten tankefullt etter ham, sukket hun og takket Gud igjen. Hun var helt sikker på at hun ville nyte oppholdet her. David gikk langsomt tilbake over Magdalen Bridge. Han tok opp noen små steiner og kastet dem én etter én i elven. Han visste at det var litt barnslig, men gutten i ham hadde aldri sluttet å like ploppelyden av steiner som ble slukt av vann. Han stirret på den mørke elven under broen, og det gledet ham 27

å tenke på hvor ofte en slik scene var blitt brukt som et bilde på livets gang. Han brukte bildet på seg selv. Mye vann hadde rent under broen siden Jacks begravelse. Og David hadde holdt løftet om å leve for Gud, og han hadde prøvd å la hver dag telle. Etter at han og Austen hadde fått i gang den nye Inklings-foreningen, hadde han kastet seg over faget sitt og arbeidet med studentene. Den lange sommerferien hadde rast av gårde mens han hjalp til med å sortere seg gjennom de svære haugene med notisbøker og upubliserte skrifter etter Lewis. Den amerikanske sekretæren hans hadde bokstavelig talt reddet dem fra flammene da major Lewis hadde gått i gang med sin overivrige opprydning. Men David hadde betalt en høy pris for arbeidet sitt: Charlotte. Han stakk hånden ned i jakkelommen og dro frem flere ark. Det var et brev og enda et brev til Charlotte, der han ba henne tenke seg om enda en gang, prøve å få orden på ting, og fremfor alt se verdien av en oppriktig tro på Gud. De fleste brevene hadde han aldri sendt, men det gjorde godt å øse hjertet sitt ut på papir. Det lå en slags renselse i det. Når han betraktet det hele på avstand, skjønte han at det var håpløst. Det var ikke meningen at det skulle bli de to. Hun var så visst ikke det beste Gud kunne gi ham. Med dyp anger visste han at forholdet deres hadde vært vanhellig, og han bestemte seg for at det neste skulle leves i absolutt renhet. Men hvis han tillot seg å tenke for lenge på Charlotte, ville alle de urene lengslene være over ham igjen. David krøllet papiret i neven. Han var fristet til å kaste det etter småsteinene i elven, men motviljen mot å forsøple fikk ham til å la være. Han stakk brevet i lommen og lente seg mot steingjerdet. David så opp på det praktfulle spiret på Magdalen som ruvet over ham, og hjertet hans ropte til Gud. Du vet hvor svak jeg er, Herre. Du vet at jeg blir fristet og lengter 28

etter det samme som alle andre unge menn. Herre, jeg vil så gjerne finne en kone, en som er gudfryktig og som har de samme verdiene og interessene som meg og det gjør ikke noe om hun også er pen. David smilte av sine egne tanker. Uansett, led denne kvinnen inn i livet mitt, og hjelp meg med å finne henne. Vær så snill. Og jeg ber om at du må ta bort følelsene mine for Charlotte. Jeg vet at de ikke kommer fra deg. Jeg ber om at du må vise deg for henne, Herre. Og hjelp meg til å bli et godt eksempel for studentene som du har gitt meg. Velsign Inklings-foreningen og bruk den til din ære. David så ned i vannet igjen. Lik en bie som lette etter nektar i blomster, lot han tankene vandre fra den ene til den andre av kvinnene han kjente. Han søkte henne som kanskje kunne være den rette. Han tenkte på noen av kollegene sine, på jenter han hadde møtt i kirken, på noen av studentene. Tankene gled forbi Katherine Hughes, men så vendte de tilbake til henne og stanset der. Hun var åpenbart interessert i Shakespeare og Inklings, og spesielt i C.S. Lewis. Dessuten hadde David nesten ikke klart å la være å se på henne. Han var svak for langt hår, og håret hennes var herlig tykt og mørkt. Det skinte av det. Han hadde lagt merke til hvordan glørne i ilden var blitt reflektert i de store, brune øynene hennes, den vakre skikkelsen og de rene ansiktstrekkene måten hun gikk på, som en liten turner med perfekt positur og den nydelige figuren hennes Oj, pass deg, gamle gutt. Skift fokus Vel, kanskje hun er troende, hun også. Han måtte lese grundigere igjennom papirene om henne. Men samtidig advarte han seg selv. Han måtte ikke glemme at hun var studenten hans, og han kunne ikke gå på kompromiss med den akademiske kontakten dem imellom. David stakk hånden tilbake i lommen og trakk frem det krøllete brevet til Charlotte. Han gikk målbevisst over broen og stanset noen meter fra en stor søppeldunk. Med et blikk til begge sider forsikret han seg om at ingen så ham. Så bykset han til og kastet brevet i dunken. 29