Innflytting fant sted fra begynnelsen av oktober til desember 1950.

Vårt Borettslag HISTORIKK D et var en gang... at nåværende Ålesundgata 3 brl. het Trasopgata brl. Trasopgata var underlagt Bjølsen Gård og hadde vært det fra 1864. I 1953 ble gata kalt Ålesundgata. Pristakst for tomten som Ålesundg. 3 er bygd på ble holdt den 29.11.1946, og taksten ble satt til kr. 78.000 for 3.524,3 m 2, dvs kr. 22,13 pr. m 2. Overtakelsen fant sted 01.07.1949. Tomteprisen ble senere redusert med kr. 10.000 til kr. 68.000. Tomten ble kjøpt fra tømmermester Adel. A. Randsborg & Sønner til OBOS ved Jarand Aas. Arbeidet ble påbegynt i midten av juni 1949. Bebygd grunn er 782 m 2 med 3.910 m 2 brutto gulvflate og ca. 3.134 m 2 netto gulv. Innflytting fant sted fra begynnelsen av oktober til desember 1950. Borettslaget er registrert i Foretaksregistret i Brønnøysund med organisasjonsnummer 848427802. Eiendommen har gårds- og bruksnummer 222-3. Selskapsnummer i OBOS er 65. Det var forutsatt at Ålesundgate 3 sammen med Treschowsgate 19-21 skulle danne ett borettslag. Da imidlertid bebyggelsen på de to tomtene er forskjellig, og finansiering og oppføring av husene er skjedd til forskjellig tid ble det allerede fra starten ført særskilt regnskap for hver av tomtene. Når byggestyret fant det naturlig å skille borettslagene, beror det i første rekke på at ingen av de to tomtene kunne bygge selvstendig. Kloakkledningen fra Ålesundg. 3 må krysse Treschowsg. 19s grunn, men på den andre siden er bebyggelsen på Treschowsg. 19-21 etter den regulering som ble fastlagt av Byplanrådet, for nær tomtegrensen til Ålesundg. 3. Det framkom også sterke ønsker fra begge tilltsmannsutvalgene om at hver av eiendommene skulle bli selvstendige borettslag. Henvendelsen ble behandlet i byggestyrets møte 22.03.1954. Byggestyret vedtok å imøtekomme henvendelsen under forutsetning av at det i forbindelse med konstitueringen blir godkjent en overenskomst som fastlegger de interne forhold mellom begge eiendommene. Ifølge overenskomsten skal Treschowsgate 19-21 overta vederlagsfritt bruken, mot å vedlikeholde veien og den grunn som ligger på sørsiden av veien fram til vestsiden av tørkeplassen for Treschowsg. 21 og til nabogrensen i sør, herunder den skråning som faller innen for den nevnte grense. Byggestyret forutsetter at "Treschowsgate 19-21 ikke skal betale noe for å ha sine lekeplasser og tørkebåser på Ålesundg. 3 sin grunn og at Ålesundg. 3 heller ikke skal betale noe for å ha fått sine ledninger over Treschowsgate 19-21 sin grunn. Lekeplassen på 1

taket av garasjene vedlikeholdes av de to lag i fellesskap med en forholdsmessig fordeling av kostnadene etter leilighetstallet i de to lag". Treschowsg. brl. har ansvar for at tørkebåsene er i forskriftsmessig stand og at de til enhver tid er utbedret/vedlikeholdt. T omta vår er bebygd med 1 boligblokk i 5 etasjer etter tegninger utført av ark. R. Tønsager. Bygget inneholder 10 leiligheter på 4 rom og kjøkken, og 30 leiligheter på 3 rom og kjøkken, til sammen 40 leiligheter. Leilighetenes bruttoareal er for 3 rom og kjøkken fra 90 til 97 m 2 og for 4 rom og kjøkken 110,3 m 2. leilighetene er således ganske romslige til hva som var vanlig standard da. Innskudd var på kr. 5000 og husleien kr. 157 (for 4-romsleilighetene). Det var lange ventelister i OBOS på å få bolig. Foreldre og og faddere ga ungene sine OBOSmedlemsskap i dåpsgave. Mange regnet nok med at de ville bli gifteferdige og vel så det før de ble trukket ut til en bolig! Hele 1951 var preget av flere kjempedemonstrasjoner av folk som trengte bolig. Første mai marsjerte husmødre fra hele landet i et giganttog til Stortinget der husmødrenes krav ble framført for stortingspresidenten. I september samme året demonstrerte tusenvis foran Oslo rådhus under slagord som "Å bo er en menneskerett", og ett år etterpå var det 8000 husløse som demonstrerte foran Stortinget. Stortingspresidenten lovet at saken skulle behandles med dypeste alvor. Lykken for et ærbart, ekteviet par (noe annet var utenkelig!) var ett rom og kjøkken et sted, gjerne langt til skogs, selv om det gamle barneværelset hjemme hos mor og far som oftest ble løsningen. Tenk deg de som kunne flytte inn i 4 rom på 100 m 2! Blokken vår er utført med trondhjemshulmur i fasadene og pusset. Leilighetene ved gavler er særskilt isolert med steinullmatter og påmuring. Sokkel, utvendig trapp og døromramming er utført i granitt. De støpte gulvene er belagt med linolag og linoleum, med særskilt isolasjon mot kjeller og loft. På loftet er det lagt tregulv. Trappene er utført med terrassobelegg. Grunnforholdene under huset var meget vanskelige. Under ca. halvparten er det støpt pillarer, mens resten er fundamentert på stålpæler til fjell. Dette medførte at fundamenteringsarbeidet ble kostbart. Det var elektrisk oppvarming med faste panelovner, men med ett ildsted i hver leilighet. Enkelte andelseiere satte inn kamin i leiligheten i stedet for ovn. Disse fikk kr. 200 godtgjort som svarte til entreprenørens pris for levering og oppsetting av ovn. Elektriske komfyrer ble skaffet av andelseierne da dette ikke hørte med til leilighetenes utstyr. Elektrisk varmtvannsbeholder ble montert på badet og kjøkkenet. Kjøleskap kom først mange år senere. Det ble en liten revolusjon som 2

endret tilværelsen for husmødrene. Matvarene holdt seg friske i lang tid, og melken var alltid herlig og kald! Da bygget var under oppføring, var badekar rasjonert, og det ble gitt anvisning på badekar til familier med flere barn eller spesiell legeattest. Ved oppsetting av byggeregnskapet i oktober 1951 var det 23 kar som ikke var montert. Det ble satt av kr. 6.632,64 til anskaffelse og montering av disse bad. I kjelleren ble det innredet elektrisk vaskeri, men myntautomater var ikke mulig å skaffe i forbindelse med montering av vaskemaskinene. Myntmålere ble anskaffet i 1953 og kostet kr. 2.158,99. Det var 25 øre pr. vask. I bryggerhuset (vaskeriet) var det to gamle vaskemaskiner. Det var vasking og skylling i samme maskin. Borettslaget var plaget med mye tyverier i vaskekjelleren. Det var få som hadde egen vaskemaskin, men var man riktig heldig kunne man få kjøpetillatelse. De nye vaskemaskinene var så enkle at "selv far" kunne vaske tøy. Hoover vaskemaskin var billig i drift og prisen var (ifølge produsenten) oppsiktsvekkende lav: kr. 653,- levert i Oslo. Maskinen brukte 2 øre i strøm til hele storvasken. Departementet bestemte at maskinene skulle fordeles av følgende 4 forbund: Arbeiderkvinnenes Husstellkontor, Norges Bondekvinnelag, Norges Husmorforbund og til slutt Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Når anleggskostnadene på gården ble såpass rimelige trass i den kostbare fundamenteringen, skyldtes dette foruten reduksjon i tomteprisen og refusjon for merpris på belg. murstein, at kommunen forskutterte hele nedskrivningsbidraget og at halvparten av innskuddskapitalen var rentefritt. Byggelånet ble ytt av Oslo kommune provisjonsfritt og til 2,5 % rente. I husleien ble det regnet med en avsetning til delvis indre vedlikehold i leilighetene med kr. 2.460 pr år. Det utgjorde kr. 5 og kr. 5,50 pr mnd. D e første årene var preget av mange aktiviteter. Velferdsutvalget ble stiftet i 1951. Utvalget hadde som oppgave å legge opp og lede faste arrangementer som både voksne og barn hadde glede av. Det ble holdt juletrefester i hobbyrommet. Festen var gratis og det er rapporter som sier at det var 50-60 barn til stede. Fra kl 20:30 var det gjerne en tilstelning for de voksne. Utvalget avholdt møter i Ålesundgata 3 og hadde fellesmøter med Gjøvikgata brl. Utvalget bestod av kvinner fra begge borettslagene. De søkte bl.a. om billettter til forestillinger i Kringkastingen. Populære show var bl.a. "Den lette timen" og "Hva da?". Det ble arrangert fellesreise til Marienlyst. De tok også initiativ til fellesutflukter til Freia sjokoladefabrikk, Arvika, Schous bryggerier, svømmeundervisning i Sagene bad, OBOS-aften i Folketeatret m.m. Hobbyrommet ble etablert i 1954. To sykkelrom ble slått sammen til ett rom på ca. 40 m 2. Leieboerne stilte frivillig til å utføre arbeidene på dugnad. Totalkostnader var kr. 800. Hobbyrommet ble brukt til spill og lek. Det ble vevd filleryer og sydd esler av voksduk, malt gipsfigurer, laget "pedekararbeider" og "blåtøysduker". Det ble leid inn barnefilmer og spandert boller og brus på barna. Det ble også satt opp bordvev og høvelbenk samt at det var bord og stoler i lokalet. 3

Penger til hobbyrommet ble skaffet til veie ved utlodninger, og ved hjelp av velvillige beboere var det minimale utlegg til gevinster. Gjenstander som ble loddet ut var også gaver fra forretninger i distriktet. Velferdsutvalget søkte styret i 1955 om tilskudd på kr. 250. Årsaken til søknaden var at de ønsket dekning av underskudd på juletrefesten. Søknaden ble innvilget og sluttopgjøret det året var på + kr. 14,76. Utvalget søkte også Oslo kommune om tilskudd til leker og spill. Det ble innvilget kr. 700 som bl.a. ble brukt til kjøp av kurong og sjakk. Det ble arrangert bridgekvelder i hobbyrommet. Leien for å låne rommet var kr. 10 og som noen år senere ble økt til kr. 15. Hobbyrommet ble også brukt til konfirmasjoner, barnedåp og fødselsdager. 17. mai ble avholdt sammen med bl.a. Gjøvikgata brl. Bjølsen skole hadde tog som gikk i gatene på Sagene og Bjølsen og fra skolen og ned til byen. Det ble arrangert trafikkurs for barna. Det ble også arrangert pålitelighetsløp på sykkel. Løpet ble ledet av overkonstabel Hellum. Løpet samlet 31 deltakere og utdeling av premier og diplomer ble foretatt på gårdsplassen. Det ble også arrangert anskuelsesundervisning ute i gatekryss. Her er det rapporter som tilsier at over 100 barn deltok. Det ble arrangert lek og spill for barna på Bjølsen skole. Det ble også arrangert en rekke dugnader i borettslaget. Det ble satt opp gjerder og det ble etter hvert revet ned gjerder. Utallige lass med jord ble kjørt og fylt på rundt gården. Plenen ble frest og det ble sådd. Trær og busker ble plantet. Det ble gjort vårarbeid på plenene. Luking ble utført, generell opprenskning ble foretatt samt mer beplantning og ytterligere påfyll av jord. Det var mange barn som kom på dugnadene. Styret spanderte kaffe og nystekte vafler på de voksne mens barna fikk en liten Solo. Det ble tidlig plantet sjasminbusker rundt hele gården. Disse ble etter hvert så angrepet av lus at plantene ble fjernet på 60- tallet. Etterpå ble det plantet roser og forskjellige stauder. Fritiden gikk til mange forskjellige aktiviteter. Et sikkert vårtegn var det når mor satte fram "småskoene" da gikk det mot lysere tider! Barna hoppet paradis og tau utenfor oppgangene. Selv om dette først og fremst var jentenes tradisjonelle vårbesjeftigelse fikk også gutta lov til å prøve seg. Å kaste kjetting var aldri noe problem når snøen var borte. Da lå det alltid kjettingbiter fra bilene i bygatene. Forskjellige typer ballspill forgikk og det ble kastet på "stikka". Var man heldig med ristingen ga seg i tide kunne det bli penger til en is eller en sjokolade. Sistnevnte var det litt problemer med å få tak i da det 24. april 1954 ble opphevet rasjonering på sjokolade og drops, noe som bidro til at alle butikkene var tomme for sjokolade 21. mai! Legene advarte alt de kunne mot for mye sjokolade- og dropsspising, men års hunger etter søtt måtte få sin utløsning. Noen smartinger forsøkte seg med tyggegummi under hælene, og tråkket "tilfeldig" ned i bossen, slik at noen mynter ble hengende fast. Ble man oppdaget var man ferdig! Det var den gang som nå ok å jukse i Svarteper, men aldri i stikka! Det ble lekt cowboy og indianer og gutta "mekka" på syklene som skulle være klar til sommeren, og det ble bygd lekeskur ved elva. I utgangspunktet var 4

det ikke lov til å leke ved elva, men ungene snek seg avgårde når de hadde mulighet til det. Elva var gjerdt inn, og det var plassert mye skrot og søppel der. Dette ble etter hvert fjernet og det ble mer vanlig å gå på tur langs elva. P å sommeren var det turer i marka med telt og utstyr til matlaging, og på varme dager var det å ta seg en dukkert i Akerselva på Stilla. Ellers var det stas å henge på "Trolleybussen". Det var spesielt gøy når den sporet av! Av og til vanket det gratis billetter på Soria Moria kino. Det var alltid populært. Og en ting var alltid like sikkert; når våren/sommeren kom var også de omreisende sirkus på plass. På vinteren var det skøyteløp på Voldsløkka og hoppbakke i Bjølsenparken. Barna kjørte rattkjelke ned mot Treschowsgate, noe som resulterte i benbrudd og blåveiser. Det var også flere av barna som gikk i speideren eller på danseskole. Noen var også med i AUFs ungdomslag. Ungdomsklubber kom også etter hvert. Her var det tilbud om en rekke fritidsaktiviteter som snekring, søm/sying, spill og musikk, m.m. De unge ønsket å ha et sted å være et sted som var deres. Det var flere av både barn og voksne i borettslaget som spilte instrumenter. Det var en tid hvor det i samme oppgang var beboere som spilte fløyte, piano, fiolin, gitar og trekkspill! Mange av barna i blokka gikk på skole sammen og møttes også etter skoletid til lek og samvær. På radioen var det mange hørespill som var svært populære. Thorbjørn Egner fortalte om Ole Brumm, mens Yukon Gjelseth sang: Det snør, det snør fiddelibom! Anne-Cath Vestly fortalte om Ole Alexander Filibombombom, og Alf Prøysen sang: Å, du gode sparegrisen min! Nå skal du få ettøringen din... Senere var det lille Grethe som sang om Teddybjørnen sin og Ingrid Almquist sang om Ole Lukkøye. Søstrene Bjørklund hadde en kjempeslager med Stjerneskudd og Kurt Foss og Reidar Bøe var Norges mest populære duo. Folk klagde til avisene over at Barnetimen i NRK var så populær at voksne kom for sent på jobben. Når kjenningsmelodien "Nå kommer barnetimen..." lyder ut av radioen lørdag ettermiddag, og tante Sonni og onkel Lauritz satte i gang, var gatene i Oslo og andre byer tomme også for voksne (barnetimen hadde et lyttertall som utgjorde 96 %!). Den robuste og bærbare Kurér-en var et samlingspunkt for unge som gamle. På sommeren tok man radioen (som var batteridrevet) ut og når barnetimen kom fikk bading og andre ting vente. Da var alle stille som mus. Andre populære radioserier var: God aften, mitt navn er Cox. Den fikk en hel nasjon til å sitte klistret til radioapparatene hver lørdag fra kl. 21. Kinoeiere og restauranteiere var fortvilet. Ingen rikket seg ut! Skuespillerne måtte noen ganger ha politivakt. Folk forlangte noen ganger truende å få vite hvem morderen i radioen var. For de voksne sang Nora Brockstedt om En liten pike i lave sko. En av de mest spilte melodier i ønskekonserten var Davy Crockett fra Walt Disney-filmen. Senere ble det Tango for to med Nora Brockstedt. Sangen ble sunget på 5

hedmarksdialekt og ble en spontan slager. Den 20. september 1955 kom rocken til Norge. Med den amerikanske filmen "Vend dem ikke ryggen" ble rocken introdusert for norske tenåringer. Ungdom over hele landet vugget ekstatisk til Bill Haleys Rock around the clock. Glemt var Frank Sinatra og Benny Goodman. Det ble bråk og opptøyer i Oslo. Det ble knust vinduer og begått hærverk mot biler og motorsykler alt mens ungdommen ropte slagord som "Mer rock" og "Leve rocken". Kinoen hadde sin gullalder. Der var det stjerner som Gregory Peck, Gary Cooper, Sophia Loren, Brigitte Bardot, James Dean med mange, mange flere. Henki Kolstad og Marie Andersen sjarmerte alle i den elleville satiren "Vi gifter oss". Senere var det filmen "Støv på hjernen" som hadde stor suksess. Filmen harselerte over dagliglivet i drabantbyene. Kari Diesen og Willie Hoel hadde hovedrollene. Av andre norske film- og revykjendiser kan nevnes Otto Nielsen, Wenche Foss, Einar Rose, Leif Juster, Jens Book Jensen og mange flere. Den første prøvesendingen med norsk fjernsyn var ikke før 12. januar 1954, men det tok enda mange år før publikum fikk noen glede av tv. Det var ikke før 13. april 1958 at vi for første gang fikk en hel uke med regulære programmer på skjermen. I ukebladene var det mange fristende tilbud. Den kyssekte leppestiften "Sans égal" var ifølge annonsen vidunderlig kyssekte og smittet ikke av! Den kostet kr. 2,40 for Petit-utgaven, mens luksusutgaven kostet hele 11 kroner. Videre var Stockleigh nylonstrømper anerkjent for sin "Styrke, eleganse og elastisitet". Reklameteksten informerte om at "Lykken er et sett nylonstrømper med søm som må strammes snorrett bak for å forsterke leggenes eggende bue"! Ukebladet "Alle Kvinner" kostet 50 øre og belyste temaer som "Hvem har den hyggeligste ektemannen?", "Gift med Påskeflirten" og "Har husmoren krav på lønn?". Ved å bruke såpen Sterilan var man "Endelig invitert på hytta igjen! men det var visst nære på". Melange margarin slo til med følgende tekst: "Hvis De er så heldig å ha en kone som gjør sitt beste for å variere kosten, da bør De gi henne den ros hun fortjener. Hjelp Deres kone i hennes arbeid. Gjør henne oppmerksom på oppskriften i denne og følgende annonser. Hun setter pris på at De interesserer Dem for hennes arbeid". Like aktuelt da som nå... Damebladet "Kvinner og Klær" gikk noe mer bastant til verks på sin forside: "Vil kvinnen tyranniseres?". Vi kjenner ikke svaret. Hadde man penger ble man lokket til å kjøpe motorsykkel uten kjøpetillatelse. Det var også de som annonserte med "Hver mann sin båtmotor" med undertittel "Er De lei av å ro? Ring oss". Det bodde en malermester Carlsen i gården som jobbet på Slottet. Han malte forskjellige dyremotiver i oppgang A og B. Usikkert om det også ble malt noe i oppgang C og D. Det var katter, kalkuner, løver m.m. som ble malt. Motivene var kjempeflotte. Han malte også motiver i hobbyrommet som bestod av landskap med samer, 6

bjørketrær og bjørner. Beklageligvis ble alt malt over for flere år siden. Det var også harde tider i 50-årene. Det var viktig å utnytte alt best mulig og spare på det som kunne spares på. De fleste kolonialbutikker var små og lå på rekke og rad. I Bergensgata var det mange småhus med kolonial butikker i kjellerlokalen. Her var det mulig å få satt litt på krita og noen kjøpmenn ga også litt i dårlige tider. Det lå også en melkebutikk på Adv. Dehlis plass. Det bodde mange skiftarbeidere i gården så ungene måtte lære seg tidlig å vise hensyn. Det var flere av beboerne som jobbet på Spigerverket og vannverket. Flere var også drosjesjåfører, bakere og liknende. ORGANISERING AV BORETTSLAGET S tyret har den daglige drift av borettslaget. Styrelederen kaller inn til styremøter i viktige spørsmål, ellers holdes det regelmessige møter. Det pålegges styret å utarbeide langtidsplaner for vedlikehold av borettslaget. Styret skal også fremme forslag på generalforsamlingen over vedlikeholdsarbeid som må gjøres. Borettslaget i Ålesundgata 3 er beboernes eiendom. Det er de som eier leilighetene og som er ansvarlige for at eiendommen er i forsvarlig stand. Alle utgifter dekkes av husleia. Det er beboerne som må skape de forhold som sikrer dem ro, orden og trygghet. For å oppnå dette og for å skape de best mulige forhold mellom beboerne, samt for å holde den høyest mulige sosiale standard med minst mulig utgifter, har en i husordensreglene gitt enkelte føringer som det er i beboernes interesse å overholde. Husordensreglene er vedtatt på generalforsamlingen og gjelder som en del av leiekontrakten. Generalforsamling holdes 1 gang i året (vår/sommer) i hobbyrommet i kjelleren. Mulige meldinger fra styret, ved rundskriv eller oppslag, gjelder som tillegg til husordensreglene. Styrets oppgaver, plikter og ansvar er omtalt i borettslagets vedtekter. Styret forvalter på vegne av andelseierne store økonomiske verdier i form av bygningen, tomta, penger og andre eiendeler. Gjennom generalforsamlingen er styret vist til å forvalte felles eiendom og midler. Borettslaget ledes av et styre, ledet av en styreleder som velges ved særskilt valg, og minst 2 og høyst 4 andre medlemmer med like mange varamenn. De av generalforsamlingen valgte medlemmer velges for et tidsrom av 2 år, unntatt styrelederen som velges for ett år. Varamennene velges for ett år (jf. Lov om borettslag 8). Møtene holdes ca. hver 4. uke i hobbyrommet. Borettslagets forretningsførsel utføres av OBOS. 7

REHABILITERING I ÅLESUNDGATA 3 G jennom årene har det blitt gjennomført mange rehabiliteringsarbeider. Styret planlegger enkelte vedlikeholdstiltak i 2008 og 2009, eksempelvis vurderes de gamle kjellerdørene og tilhørende låssystemer vurderes skiftet. Det blir flere tiltak, avhengig av økonomisk situasjon. År Aktivitet 1953 Oppussing av oppgangene. 1961 Oppussing av gården utvendig. Gården ble malt grå med røde balkonger og oppgangsfasader. 1970 Utskifting og reparasjon av takstein og takrenner. 1972 Alle oppgangene pusses opp. 1973 Diverse utvendig vedlikeholdsarbeid samt takarbeid og maling av gården utvendig. 1981 Utskifting av alle vinduer og balkongdører. Vinduene i oppgangene ble ikke skiftet. 1986 Vedlikeholdsarbeid på balkongene samt utgangsdører og callinganlegget. 1988 Nye vaskemaskiner ble innkjøpt. 1989 Det elektriske anlegget ble skiftet og oppdatert etter dagens krav. 1990 Ombygging av tv-anlegget. 1993 Oljing av golvene på loftet. 1996- Gården ble totalrehabilitert. De gamle balkongene ble revet og nye og 97 større (8 m 2 ) ble montert, samt at alle i 1. etasje også fikk balkonger. Alle ytterveggene ble tilleggsisolert. Etasjeskillet mellom 5. etasje og loft ble isolert. Det ble installert nye entredører og oppgangene ble pusset opp. 1997 Fellesvaskeriet og hobbyrommet ble pusset opp og malt. Alle vinduer i kjelleren ble skiftet (desember). 1998 Callinganlegget ble utbedret/reparet (februar). Grensepåvisning mot Treschowsgate 19-21 ble foretatt. 1998 Utomhusprosjektet ble realisert. Arbeidet ble utført sommeren 1998 og omfatter bl.a.: - ny beplantning - søppelhus med kildesortering - sykkelstativer - sittegruppe - belysning - varmekabler i bakken ned mot Treschowsgate 21 1999 Termofotografering av hele gården og av 3 leiligheter (kontroll etter rehabiliteringen). TV-kabelnettet er utbedret (mai/juni). Alle beboere får mulighet til Internett. Arbeidet er utført av Telenor/Avidi. 2001 Rehabilitering av soilrør/våtrom. Satt inn felles varmtvannsbereder 2006 Nyt callinganlegg 2008 Rørleggerarbeid i kjelleren. 8

B orettslaget ligger på Bjølsen og i bydel Sagene. Navnet Bjølsen kommer av norrønt Bjorøsin. Navnet har usikker betydning, men betyr kanskje Beverenga. BELIGGENHET Bjølsen er en bydel i Oslo som ligger på vestsida av Akerselva, men nord for Sagene. Bydelen ble innlemmet i Oslo (Kristianaia) i 1878. Området tilhører opprinnelig gården Bjølsen, første gang nevnt i 1351 og på denne tid delt. Den ene Bjølsengården ble i 1629 utlagt til bymark, den andre kom i privat eie omkring 1650 etter en årrekke som krongods (det tilhørte kongemakten). I 1800-årene ble Bjølsen sterkt oppdelt, i 1916 ble hovedbølet, Søndre Bjølsen, overtatt av AS Bjølsentomtene og i 1936 av kommunen. Hagen ble innkjøpt i 1900 til parkanlegg Bjølsenparken. Bjølsen skole ble tatt i bruk i 1878. S agene og Torshov ble opprinnelig bygd ut for å huse arbeiderne i industrien langs Akerselva. Trehusbebyggelsen er i hovedsak fra 1850- tallet. Da området etter hvert ble innlemmet i Christiania ble det påbudt å benytte steinmaterialer. Derfor er det svært mange murhus i bydelen. I 1911 bestemte bystyret å engasjere seg i boligbyggingen for å løse bolignøden. Leilighetene hadde ett eller to rom, og bad var ikke økonomisk overkommelig. Rivertzkomplekset på Sagene ble påbegynt i 1912 og de typiske Torshovgårdene ble bygd i i perioden 1916-1925. Den kommunale utbyggingen i denne perioden var preget av idéen om minimumsboligen med mest mulig funksjoner innenfor minst mulig plass. I 30-årene bygde man ut Iladalen. Arkitekturen er preget av funksjonalistiske idéer, og man ønsket å gi barnefamilier grønne skjermede omgivelser. Av økonomiske grunner bestod enhetene i all hovedsak fremdeles bare av to rom. Ca. 20 % av den totale boligmassen i bydelen ble reist mellom 1945 og 1960. Områdene Sagene, Torshov og Bjølsen opplevde alle en fortetting i denne perioden. På slutten av 60-tallet ble Sandakersentret bygd etter amerikanske prinsipper. Alle nødvendige fasiliteter skulle finnes i det samme komplekset. Bydelen Sagene har størst befolkningstetthet av alle bydeler i Oslo med rundt 10 innbyggere per dekar. Totalt bor det rundt 31 000 mennesker i bydelen som strekker seg fra Torshovdalen i øst til Uelandsgata i vest og omfatter også Bjølsen, Sandaker, Åsen, Lilleborg og Iladalen. Litt over 13 000 av innbyggerne er aleneboende. Nedre papirmølle 9

SAGENE I TALL 14 % av bydelens befolkning over 16 år har utdanning på grunnskolenivå, 38 % har fullført videregående skole eller tilsvarende, mens 48 % har universitets- eller høyskoleutdanning. Tilsvarende tall for hele Oslo er hhv. 14 %, 47 % og 39 %. Per 1. januar 2006 var gjennomsnittlig bruttoinntekt for alle personer med pensjonsgivende inntekt over 1 G på Sagene 255 000. Gjennomsnittet for Oslo var til sammenligning 379 000 kroner. Pr. 1. januar 2006 bodde det 30 414 personer i bydel Sagene. Aldersmessig fordelte de seg slik: Alder 0-5 6-12 13-15 16-19 20-39 40-66 67-79 80+ Antall 2.224 1.022 394 539 15.822 7.733 1.387 1.293 28 % av befolkningen i bydelen har en annen opprinnelse enn norsk. Ca. 20 % av disse kommer fra Norden, Vest-Europa, Nord-Amerika og Australia. Det betyr at de aller fleste av byens innvandrere opprinnelig er fra Afrika, Asia, Sør-Amerika og Øst-Europa. Rundt 53 % av innvandrere fra vestlige land har høyere utdanning. Tilsvarende tall for innvandrere fra ikke-vestlige land er 23 %. Forventet gjenstående levealder i Sagene ved fødselen er 68,4 år for menn og 77,8 år for kvinner. Tilsvarende er forventet gjenstående levealder ved 65 år i Sagene 12,7 år for menn og 18,4 år for kvinner. Tallene er årsgjennomsnitt for 2002-2004. Ca 3.500 mennesker flytter inn og ut av bydelen hvert år. Det betyr at over 10 % av befolkningen i bydel Sagene "skiftes ut" årlig. Ved kommunevalget i 2007 ble stemmeandelen de ulike partiene oppnådde i vår bydel slik: i % Ap SV H FRP V Sp KRF Sagene 33,2 14,8 18,0 8,4 11 1,2 3,2 Oslo 29,9 10,6 25,2 14,3 8,7 0,8 3,1 10

DE NÆRE OMGIVELSENE TIL BORETTSLAGET Treschowsgate: Vedtatt i bystyret 1861. Gata er oppkalt etter admiralitetsråd Gerhard Treschow (1659-1719) som var toller i Norge 1683-1695. Han var en aktiv forretningsmann som kjøpte seg teglverk i 1690 og Bentse Mølle i 1698. Han var eier av gården Bjølsen 1700-1719 og eide også Bjølsen mølle. Bentsebrugata: Vedtatt i bystyret 1901. Gata er oppkalt etter Ole Bentsen (1653-1734) født i Oslo. Han drev omfattende forretningsvirksomhet som, foruten alminnelig kjøpmannshandel, omfattet skiprederi, trelasteksport og kvernbruk. Han begynte i 1686 å anlegge en papirmølle på vestbredden av Akerselva og var en grunnleggerne av norsk papirindustri. Ålesundgata og Gjøvikgata: Oppkalt etter byene. Advokat Dehlis plass: Her står det en flott statue av advokat Ole Dehli (1851-1924). Han reiste til England 1892 for å studere arbeiderspørsmål. Der lærte han de kooperative bevegelsen å kjenne, og i 1894 stiftet han Kristiania Kooperative Selskap, som startet sin virksomhet i 1895. Først i 1906 lyktes det imidlertid å få sammenkalt et landsmøte som førte til at Norges kooperative landsforening (NKL) ble stiftet. Kooperasjonen i Norge hadde sin egentlige begynnelse omkring 1850, men først i 1860-årene fikk bevegelsen vind i seilene. Etter en tilbakegang i siste del av forrige århundre ble det vakt ny interesse for saken da Ole Dehli kom tilbake fra England. Statuen ble avduket i 1946 og er utført av Asbjørg Borgfelt. Hjørnegården: Dette er et to-etasjers hus på Adv. Dehlis plass. Det ble bygd rett før denne sida av Maridalsveien ble innlemmet i byen i 1878. I 1883 bodde det en murersvenn, en blikkenslagersvenn, to arbeidere, en smedsvenn, en mekaniker, en oljemøller og en gjødselkjører i huset. Alle hadde familier! Nå er det video og kiosk i 1. etasje. Maridalsveien 136: Her ligger det to små trehus med en forhage omkranset av et stakittgjerde. Husene ble trolig oppført omkring 1830. Arendalsgata 4: Her ligger det et lite murhus og et to-etasjers hvitmalt trehus. Eiendommen var en del av Moløkken, som var utskilt fra Bjølsen Gård. Husene ble oppført på slutten av 1860-tallet. En vognmannsfamilie eide stedet som opprinnelig bestod av tre en-etasjers hus på rekke og rad. I en periode var det også bygg som inneholdt stall og fjøs med båser til 15 kyr. I 1917 flyttet Dronning Louises barneasyl inn og senere har det vært mødrehjem i husene. I dag er det barnehage i den gamle vognmannsløkken, men navnet er forandret til Dronning Louises barnehage. 11

I Sandakerveien 62 ligger Bjølsen valsemølle AS som ble grunnlagt i 1884, og som var produsent av kraftfor, mat mel og kornprodukter. Møllen var Skandinavias største i sitt slag. Konsernet solgte 84.000 tonn matmel og gryn og 93.000 tonn kraftfor i 1976. Møllen hadde også et betydelig salg av kunstgjødsel, ris, havre og andre matvarer. En tur langs Akerselva er både et spennende stykke norsk historie og en vakker turopplevelse. Elva starter ved Maridalsvannet og skiller byens østkant og vestkant. Her startet industrialiseringen i Norge for snart 150 år siden. Akerselva er en 9 km lang elvestrekning mellom Maridalsvannet og Bjørvika. Elva var tidligere en fiskerik elv, perlefiske omtales i 1701, laksefiske til 1860. Bortsett fra øverste del er løpet senere blitt forurenset av fabrikkavfall og kloakk. Akerselva gav tidligere kraft (3.000 kw) til bedriftene langs breddene. Det var 20 fall med samlet fallhøyde på 149 m. Over Akerselva er det 16 gatebroer, den nyeste Vøyenbrua ligger ved det eldste vadestedet. Ankerbrua ble 1937 smykket med skulpturer av Dyre Vaa. Nedre del av løpet ble lagt i tunnel 1964-69. Akerselva dannet bygrense til 1858. Akerselva har eget fiskerlag og miljøforening kalt Akerselvas venner. Mellom Sagene Folkebad, Akerselva og de gamle fabrikkbygningene ligger et lite rødt hus Sandakerveien 2. En gang var det ett av mange små trehus langs elva. I dag ligger det ensomt tilbake; en gammeldags idyll med syrinbusker og hvitmalt stakitt som fører tankene tilbake til svunne tider. Allerede fra 1500-tallet foregikk det en utstrakt sagbruksvirksomhet og trelasthandel langs Akerselva. I løpet av 1800-tallet ble det etablert en mer variert industri, bl.a. papirmøller, bryggerier, veverier og spinnerier. Flere trehus ble satt opp som boliger for arbeiderne. Sandakerveien 2 ble opprinnelig oppført som bolig for sagmesteren ved Monsesaga på begynnelsen av 1800-tallet. Noen tiår senere overtok Christiania tukthus eiendommen, og brukte lokalene til forarbeid av ulltøy som senere skulle ferdigproduseres ved Tukthuset Klædesstampe. Huset var også bolig for stampemester Ingebret Colberg og en stampearbeider. Den vesle stua har senere hatt flere eiere og funksjoner. I 1870-årene bodde ansatte ved Foss Spinneri i huset. Deretter ble det brukt som pakkhus og annen næringsvirksomhet inntil madam Kaisa Olsen flyttet inn på begynnelsen av 1900-tallet. Hun drev også 12

frukthandel herfra. Den siste arbeider som bodde i Sagmesterboligen var H. Johansen. Han leide huset i hele 35 år. På mange måter kan man si at steinarbeider Johansen avsluttet en æra ved elva. I dag er fabrikkhallene omgjort til kontorer. Spinnemaskinene og såpekoere er erstattet med telefakser og pc-er. Fabrikkjentene og arbeiderne har veket plassen for fjernsynsprodusenter og reklamefolk. Men Sagmesterboligen, Stampemesterboligen og Sandakerveien 2 står der den alltid har stått. Øvre foss På 1970-tallet framstod Sandakerveien 2 som en rønne. En og annen hjemløs fant veien inn, men ingen følte ansvar for eiendommen, inntil forfatteren Sigbjørn Hølmebakk fattet interesse for stedet. Han inngikk en avtale med boligsjefen i Oslo kommune om å foreta den nødvendige restaurering mot å få benytte huset som bolig. Hølmebakk bodde der til sin død i 1981. Da falt avgjørelsen om at huset skulle tilbake til Oslo kommune. I januar 1994 overtok bydel Sagene ansvaret for Sandakerveien 2. Institutt for farge og interiør har i samarbeid med bydelens Kultur- og utviklingsavdeling restaurert huset slik at det i dag framstår i perfekt stand, med farger og interiør slik man kan tenke seg at det så ut på 1800-tallet. Oskar Braathen (1881-1931) er født og oppvokst på Sagene. Hans mor var ugift og alene om å forsørge Oskar og søsteren hans. Han trådte fram for alvor i 1910 med novellesamlingen "Kring fabrikken". Han fant sitt særlige område med en gang: fabrikkarbeidernes liv på Oslos østkant, som han skildret med intim forståelse, sunn og kraftig realisme og dyp medfølelse. Det var i behandling av dette stoff han la sitt mesterskap for dagen. På folkemunne har Sandakerveien 2 lenge blitt kalt Hønse-Lovisas hus. Vi blir kjent med Høns-Lovisa i Braathens skuespill "Ungen" fra 1911. Hun var en modig og varm kvinneskikkelse, med et stort hjerte og betydelig sosialt engasjement. Når Sandakerveien 2 i dag bærer hennes navn, er det ikke fordi Hønse-Lovisa virkelig har eksistert og bodd i huset. Men kvinner av Høne-Lovisas støpning eksisterte ganske sikkert i Kristiania. I en tid hvor helsevesenet, sosialvesen og barneomsorg var mangelfullt utbygd og representerte en trussel snarere enn hjelp, satte kvinner som Høns-Lovisa spor. Deres innsats var uvurderlig, og Hønse-Lovisas tilhørighet til og betydning for arbeidermiljøet ved Akerselva er verdt å minnes. 13

Hønse-Lovisas hus ligger ved Akerselva vis-a-vis Sagene skole og Sagene bad og er i dag kulturkafé og galleri. Se www.honselovisashus.no Sagene Lunsjbar er Oslos neste eldste kafé, etter Grei Kafeteria i Skippergata. Baren ble startet i 1850 under navnet Folkevang. Høsten 2004 begynte en lenge etterlengtet oppussing av lokalene. Hvem som startet stedet er man ikke helt sikkert på, men en person som hadde mye å si for driften var Christian Kay. Kaysalen var et lokale over to etasjer hvor det var galleri i den ene etasjen og hvor man kunne nyte alkohol. Her ble det spilt opp til dans på søndager, for det var gjerne den dagen folk orket å gå ut. Den 13. august 1905 ble det holdt en folkeavstemning for eller imot unionen med Sverige på Kaysalen, da var lokalet fylt til randen av mennesker. Det var vel 1.500 mennesker der og det er første gang i historien at Sagene Lunsjbar har gått tom for øl! Stedet gikk så bra at han bygde låven som ligger bak Sagene Lunsjbar. Dette stedet kalte han Kaysalen, og det ble brukt som danselokale og vist en rekke kongelige komedier og teater. Stedet ble derfor et samlingspunkt for arbeidere og gjennomreisende fordi det lå midt i smørøyet. Kaysalen ble lenge brukt som lager for Fontana brusfabrikk, før den ble revet i 2003 for å gi plass for nye boligblokker. Sagene lunsjbar, i Maridalsveien 153, har gjenoppstått i februar 2007 og er vel verdt et besøk. Vøienvolden gård Maridalsveien 120 Langs Akerselva og Maridalsveien spores ennå mange trekk i bybildet som vitner om bydelens utvikling og vekst fra løkker for Christianias borgere til et moderne industri- og boligstrøk. Ennå står fabrikkbygninger ved elva som minner om den første industrireising i større målestokk her i landet. Bygningene er enkle og vakre og kjent for sin stil og form samt for materialet som er teglstein. Bygningene blir forhåpentlig stående i mange år og fortsatt være i bruk. Deler av den gamle forstadsbebyggelsen ligger fremdeles igjen langs buktede gateløp. Det er håndverker- og arbeiderstandens beskjedne, men ofte vakre og gode boliger som 14

har mer enn 250 års tradisjon i strøket. Ennå finnes noen av herskapshusene som etter hvert ble bygd på løkkene. De fleste er nå dessverre sterkt forslummet og er vel dømt til å forsvinne. Men Vøienvolden skal leve videre ikke bare som et navn. Gården er fredet som fortidsminne og sikret som varig tradisjonsbærer for bydelen, takket være de siste eiere, fabrikkeier Sverre Udnæs som skjenket gården til Foreningen til Norske Fortidminnesmerkes Bevaring. Det var en forutsetning at gården skulle åpnes for publikum som museum. Gården ble åpnet for publikum i 1960 etter at hele gården hadde gjennomgått store restaurerings- og reparasjonsarbeider. I de første årene etter at Christian IV i 1624 hadde flyttet byen inn under Akershus var byens borgere uten beite til husdyrene sine. Oslos gamle bygrunn var avstått til ladegård for Akershus, og markene utenfor Christianias voller ble delvis opptatt av forsteder. Mark ble omgjort til bymark som snart ble stykket opp i løkker som hver tilhørte en bygård og som ved overdragelse fulgte den. Byens mektige menn sørget for å legge betydelige arealer under sine bygårder. Alt i 1638 var ca. 250 løkker inngjerdet. Vøienvoldens historie går tilbake til 1683 da magistraten bevilget rådmann Johan Pettersen Bergmand "et stykke eng på byens mark" som belønning for særlige tjenester han hadde gjort byen. Rådmannen valgte et stykke av Vøiens gamle grunn. Siden den gang har Vøienvolden hatt mange forskjellige eiere. Kulturbydelen Sagene Bydel Sagene er Oslos kulturbydel. Lurer du på hva som til enhver tid skjer av kulturelle aktiviteter, kan du gå inn på kulturkalenderen. Kulturkalenderen for hele året finner du på bydelens websider www.bsa.oslo.kommune.no (nederst til høyre). 15