Urspråket Hvis vi ser nærmere på de nordiske språkenes historie, oppdager vi dette: Jo lenger tilbake i tid vi går, desto større blir likheten mellom språkene. Før vikingtida snakker vi ikke om flere nordiske språk, men om ett fellesspråk. Selv om vi ikke vet nøyaktig hvordan menneskene den gangen snakket, har vi skriftlige kilder som hjelper oss til å få en viss idé om hvordan språket var bygd opp. De skriftlige kildene er runeinnskrifter som er risset i bein, stein eller metall. Og selv om de ikke er mange, er de viktige brikker i språkforskernes arbeid. Det eldste nordiske språket vi kjenner, er fra de store folkevandringene i perioden 200 700 e.kr. Vi kaller det urnordisk. Kildene viser oss at de urnordiske ordene var lange og klangfulle, og at språket bare hadde fem vokaler (i dag har vi ni). I dag virker det urnordiske språket som en svært fjern slektning som vi ikke lenger har noe forhold til. Forskerne har klart å tyde de fleste ordene i runeinnskriftene, men fremdeles fins det innskrifter som er uforståelige for oss. Den mest språk og litteratur i endring / vi og våre naboer 181
182 språk og litteratur i endring / vi og våre naboer kjente urnordiske runeinnskriften stammer fra et gullhorn som ble funnet i Danmark. På hornet sto denne teksten: Ek hlewagastir holtijar horna tawido Teksten på gullhornet kan bety følgende: Jeg, Legjest, skogmannen, gjorde hornet. Runeinnskriften er altså en slags signatur fra mannen (Legjest) som lagde hornet. Hvis du sammenlikner antallet stavelser i navnet hle wa gast ir med den moderne norske oversettelsen, Legjest, ser du at ordet har blitt kraftig forkortet. På norrønt het det samme ordet Hlegestr. På veien fra urnordisk til norrønt må det altså ha skjedd noe med språket. Ikke bare har ordene blitt merkbart kortere (synkope), men også vokalene har forandret seg. Vokalen a (HlewagastiR) har for eksempel blitt til e (Hlegestr). En slik vokalforandring kaller vi omlyd. Vi vet ikke sikkert hvorfor språket endret seg så kraftig, men i løpet av en periode på rundt 200 år er det urnordiske språket nesten ugjenkjennelig. Synkope og omlyd Synkope Språkforskerne regner det som sannsynlig at ordene i urnordisk tid hadde likt trykk på alle stavelser. I overgangen mellom urnordisk og norrøn tid skjer det en trykkforskyvning, og trykket blir gradvis flyttet fra én stavelse til en annen, ofte den første. Resultatet av dette var at de trykklette stavelsene ble uttalt «slappere» eller falt helt bort. Ordene ble altså både kortere og lettere. Eksempel på synkopert ord: *HarjawaldaR > (likt trykk på stavelsene) (*ordet er rekonstruert) Haraldr (Harald) (trykk på første stavelse) Omlyd Omlyd er en lydforandring som er knyttet til vokalene. Vi sier at vokalen i en trykksterk stavelse har blitt påvirket av vokalen i stavelsen etter, og at disse har blitt mer lik hverandre. Dette kan vi forstå slik: Vokaler uttales på ulike steder i munnhulen, noen oppe, noen nede, noen framme og noen langt bak og noen også i midten. Og hvis to vokaler, som uttales etter hverandre befinner seg langt fra hverandre, vil vi automatisk gjøre dem mer like; de trekkes mot hverandre, og det blir lettere å uttale ordet. Ta en test: Si /a:/ (du uttaler vokalen langt nede og langt bak i munnhulen). Si deretter /i:/ (du uttaler vokalen langt oppe og langt framme i munnhulen). Det er altså lang avstand mellom uttalestedet for A og I. Når disse vokalene kom etter hverandre, inngikk de på en måte et kompromiss: A ble erstattet av en vokal som lå nærmere uttalestedet for I. Denne vokalen er /e:/. (Nå kan du teste: Si /a:/ /i:/ og deretter /e:/ /i:/. Merker du forskjellen?). Du har nå lært om i-omlyd. I overgangen mellom urnordisk og norrønt skjer det flere omlydsendringer. I-omlyden skjedde sist. Vi ser den tydelig i ordet *takir tekr (norrønt) tek (nynorsk). Litt eldre er u-omlyden, som du ser i ordet *barnu bπrn (norrønt) born (nynorsk), og aller eldst er a-omlyden: *buða boð (norrønt) bod (nynorsk). Urnordisk hadde opprinnelig fem vokaler (a, e, i, o, u), men etter omlydsendringene fikk språket fire nye vokaler (y, æ, ø, å). I dag har språket altså ni vokaler. Hvis du sammenlikner de nynorske ordene (tek, born, bod) med tilsvarende ord på bokmål (tar, barn, bud), ser du at omlyden har virket sterkere i nynorsk enn på bokmål. Det samme kan vi se i ord som boge (nn) bue (bm) og hol (nn) hull (bm). Godt synlig er det også i presensformen av verb, for eksempel søv (nn) sover (bm) og græt (nn) gråter (bm). De historiske årsakene til dette kan du fordype deg i på nettstedet, om du vil. PS: Noen ord ble utsatt for både omlyd og synkope; vokalene forandret seg, og endestavelsen falt bort. Dette ser du i ordet *barnu bπrn.
språk og litteratur i endring / vi og våre naboer 183 Runer I diktet «Håvamål» i den eldre Edda kan vi lese om hvordan Odin fant runekraften. Kunnskapen var dyrekjøpt og kostet ham det ene øyet. I ni netter og ni dager hang han i et tre ved Mimes brønn, kunnskapens kilde, før runene kom til ham. Så delte han runene med guden Heimdall, som igjen ga dem videre til menneskene. I strofe 144 i det store diktet får vi vite hva runekunsten innebar, og vi skjønner at runene hadde mange funksjoner. Foruten å være et håndverk (selve rissingen) og et kommunika sjonsmiddel hadde de også symbolsk og magisk kraft. I Sagaen om Egil Skallagrimsson står følgende advarsel: Ei må den runer risse/som ikke å råde den maktes/manges mén det volder/i mørke tegn å hildes. Runene er på mange måter vår felles «hukommelse», og runeinskripsjoner i tre, bein eller stein er kanskje vår viktigste kilde til kunnskap om forfedrene våre. Noen runeinskripsjoner er høystemte og poetiske, andre er reine minnetekster, mens atter andre er alminnelige hverdagsrapporter om alt eller ingenting. Fra Bryggen i Bergen finnes for eksempel denne: «Min kjære, kyss meg». ei ikke, heller ikke råde klare, makte mén skade hilde gjemme, villede Runealfabetet kalles futhark etter de seks første runene i alfabetet. Det første runealfabetet besto av 24 tegn. Sammenlikner vi runene med bokstavene (de store bokstavene), ser vi åpenbare likheter både i måten tegnet er avbildet på, og i funksjon: Både bokstavene og runene har det vi kaller en lydverdi. U-runen er altså tegnet for lyden /u/. Men da futharken krympet til 16 tegn i vikingtida, kunne én rune representere flere lyder. U-runen var nå tegnet for /u/, /o/, /y/, /ø/ og /w/. Og akkurat som bokstavene hadde egne navn (alfa, beta osv.), hadde runene det samme. For eksempel het u-runen *urur, som betyr ur eller urokse. Runesteinen på Oddernes Skikken med å reise runesteiner stammer fra vikingtida. En runestein er et minnesmerke som på mange måter minner om dagens gravsteiner. Likevel er det én viktig forskjell. Runesteinen er også et minne over personen som reiste steinen: X reiste denne steinen (til minne om y). Noen ganger er det også risset tilleggsinformasjon på steinene, som i tilfellet med Oddernessteinen. Runesteinen på Oddernes ved Kristiansand har to inskripsjoner, en gammel og nesten uleselig på flatsida og en yngre og langt mer leselig på kortsida. På flatsida står følgende: «Etter Tore Nereids sønn er denne steinen.» I dette tilfellet vet vi ikke hvem Tore Nereid er, og det er relativt kort tid siden forskerne klarte å tyde fornavnet, men vi kan anta at han er sønnen til en storbonde på Oddernes. Det var nemlig bare de rike som hadde råd til å reise minnessteiner og få risset runer. Teksten på flatsida stammer mest sannsynlig fra siste halvdel av 900-tallet.
184 språk og litteratur i endring / vi og våre naboer Teksten på kortsida er mer interessant. Her står det: AYINTR KARÞI KIRKIU ÞESA Eyvind gjorde kirken denne KOSUNR OLAVS HINS HALA A OÞALI SINU gudsønn Olavs de hellige på odelen sin Eller litt forenklet: Eyvind, Olav den helliges gudsønn, gjorde/bygde denne kirken på sin odelseiendom. I dette tilfellet skjønner vi at rissingen har foregått i kristen tid, siden Olav den hellige blir nevnt. Det er også dette som gjør steinen og teksten sjelden: Den har en direkte tilknytning til Norges konge, vi skjønner at Eyvind er døpt, og at kongen er gudfaren hans, og vi vet at Eyvind er grunnleggeren av en kirke. Runesteinen på Oddernes har vært utsatt for mye forskning. Til og med faren til Henrik Wergeland, Nicolai, var interessert og skrev om den. Mye av interessen er knyttet til ordet hala. Hvis ordet er riktig oversatt (hellig), så er det stavet feil. Det norrøne navnet for hellig var nemlig halka. Er ordet riktig stavet, derimot, betyr det enten glatt og listig (av háll), eller hellende og skakk (av hallr). Sånn sett kan teksten handle om Olav Skakke, som ingen for øvrig har hørt om. Hvis kildene er usikre og det er helt umulig å fastslå fakta, må forskerne anta noe med størst mulig sannsynlighet. De fleste forskere heller i dag til at runeteksten på Oddernessteinen handler om Olav den hellige, og at historien kanskje er slik: I en vanskelig tid med mye konflikter og omstridte grensetvister har Olav den hellige gitt en gård til Eyvind, gudsønnen sin, for å sikre seg lojalitet. Så har Eyvind bygd en kirke på eiendommen for å vise at han støtter den kristne kongemakten. Til slutt risser han et bevis som for evig tid viser hvem som er rettmessig eier av jord og gods. (Kilde: Frans-Arne Stylegar, arkeolog og fylkeskonservator i Vest-Agder.) Oddernessteinen Norrønt Det gammelnorske språket er regnet fra ca. 750 til godt inn på 1300-tallet. I denne perioden var språket i Norge felles med språket på Island. Det felles norsk-islandske språket kalles norrønt. Fra denne perioden har vi mange kilder, derfor vet vi mer om norrønt enn vi vet om urnordisk. Noen av kildene er runeinnskrifter, mens andre er gamle hånd skrifter med latinske bokstaver. En del håndskrifter stammer fra Norge, men langt de fleste er fra Island. Det norrøne språket var vikingenes språk. Vikingtida var preget av sterk framgang og økt velstand blant folk. Klimaet var gunstig, og nye jernredskaper gjorde det enklere å drive jordbruk. Som en konsekvens av de gode tidene økte folketallet, og folk bosatte seg i stadig nye områder.
språk og litteratur i endring / vi og våre naboer 185 Vikingene var ivrige sjøfarere som reiste både øst-, vest- og sørover. Vi vet også at de nådde helt til Amerika (Vinland), men at de lot seg skremme av «skrælingene» (indianerne) og trakk seg derfor tilbake til Grønland, som var litt mindre farefullt. Mange vikinger slo seg ned på øyene i Nordsjøen og Atlanteren og blandet språk og kultur med både engelskmenn og keltere. I engelsk fins det mange ord som er lånt eller påvirket av vikingenes språk, for eksempel call, fellow, husband, Thursday og window. Selv om norrønt er en fellesbetegnelse på språket i Norge og på Island, skal vi være oppmerksomme på at det fantes visse dialektforskjeller i Norge. De gamle håndskriftene hadde heller ingen lik skrivemåte og avspeilte nedskriverens eget talemål. På 1800-tallet ble mange av de norrøne tekstene omskrevet, slik at språket fikk én form og ble lettere å lese. En norrøn tekst som er omskrevet, kalles på fagspråket for en normalisert tekst. I normalisert norrønt fins disse bokstavtegnene: a á b d ð e é f g h i í k l m n o ó p r s t þ u ú v x y ý z æ ø π Som du ser, er det norrøne alfabetet mer omfattende enn det vi kjenner fra moderne norsk. Aksenten over vokalene viser at lange vokaler ble markert med et eget tegn. Tegnet ð kalles «edd», og uttales som th-lyden i det engelske ordet «them». Tilsvarende uttales lyden þ (thorn) som th i det engelske ordet «thing». Bokstavtegnet π kalles o med kvist og uttales omtrent som lyden å i moderne norsk. Lyden z uttales som ts. Lík bπrn leika bezt. Eigi fellr tré við fyrsta hπgg. Seg þú mér vininn þinn, þá veit ek vitit þitt. Stoppested Forsøk å lese de norrøne setningene. Hvilke ordtak tror du skjuler seg bak de fremmede ordene? Det latinske alfabetet kom til Norge med kristningen av landet omkring år 1000. Med kristningen fulgte også en lang rekke greske og latinske ord. Språket tok også opp lån fra den franske ridderkulturen og seinere, som du allerede har lest, fra de tyske hanseatene. Språk Nye ord LÅNORD Gresk og latin Fransk Nedertysk biskop, bibliotek, kloster, rektor, bokstav, skrive kjær, herre, fru, høvisk, ridder, jomfru, hertug trøye, skute, herberge, skredder, dans, slekt, len Det er verdt å merke seg at vikingene brukte det latinske alfabetet til å skrive på sitt eget morsmål og ikke på latin, som var vanlig lenger sør i Europa. Fra sagalitteraturen og fra brev og rettsdokumenter ser vi at det norrøne språket hadde særtrekk som vi ikke finner igjen i moderne norsk. De viktigste forskjellene ser du i skjemaet på neste side.
186 språk og litteratur i endring / vi og våre naboer Norrønt Kasusspråk, friere ordstilling Kasus betyr at enkelte ord får bestemte bøyningsendelser ut i fra hvilken funksjon de har i setningen. Med funksjon mener vi for eksempel hvem som sier noe, eller hvem som utfører en bestemt handling. I setningen «Kari kiler Signe», vet vi at Kari er den som kiler, mens Signe er den som blir kilt. På moderne norsk er det ordenes plassering i setningen som viser hvem som utfører handlingen. I norrønt, derimot, var ikke ordrekkefølgen så viktig, siden ordenes endelser viste hvem som kilte og hvem som ble kilt. Moderne norsk Ikke kasusspråk, fastere ordstilling Verbbøying i person og tall At verb kan bøyes i person og tall, kjenner du godt fra engelsk: She plays football every Tuesday. Ordet plays har fått en egen bøyningsendelse, fordi subjektet i setningen er et ord i tredje person entall (she). De norrøne verbene fikk også bøyningsendelser ut i fra hva som var subjekt i setningen. Ikke verbbøying i person og tall Subjektsløse setninger Når vi på norsk sier Det snør, så viser ikke ordet det til noe bestemt. Det må bare stå der, fordi alle norske setninger må ha både subjekt og verbal. Slik var det ikke på norrønt; der var det nok med verbalet. På norrønt besto derfor setningen over bare av ett ord: Snjóvar. Subjekt i alle setninger Substantiv uten ubestemt artikkel På norrønt kunne følgende setning forekomme: Maðr het Steinarr, som ordrett betyr: mann het Steinar. På moderne norsk må ordet mann enten få bestemt form (mannen), eller så må vi legge til flere ord og sette til en ubestemt artikkel (det var en mann som het Steinar). Substantivene må ha artikkel Språkprøve Den beste måten å bli kjent med det norrøne språket, er gjennom den norrøne litteraturen. I de gamle Edda-diktene møter vi norrønt språk i poetisk form, mens sagaene viser oss at språket også var egnet til mer dramatiske skildringer. I det korte utdraget på neste side kan du lese om den islandske vikinghøvdingen Egil Skallagrimsson. Egil var en sterk motstander av de norske kongene og var kjent for å være både stri og egenrådig. Men selv om han var kampglad og nådeløs, hadde han også en mykere side. Egil var nemlig en stor dikter (skald), som blant annet diktet følelsesladet om tapet av sine to sønner. Historien forteller også at Egil en gang diktet så flott at han unngikk å bli halshogd.
språk og litteratur i endring / vi og våre naboer 187 «Egil og det forgiftede drikkehornet» er hentet fra Egilssaga. Egil er på besøk hos kong Eirik (Blodøks) og dronning Gunnhild på Atløy, og han er sørpe full. Norrønt Egill kastar horninu, en greip sverðit ok brá; myrkt var í forstofunni. Hann lagði sverðinu á Bárði miðjum, svá at blóðrefillinn hljóp út um bakit; féll hann dauðr niðr, en blóð hljóp ór undinni. Þá fell lvir, og gaus spýja ór honum. Egill hljóp þá út ór stofunni; þá var niðamyrkr úti; tók Egill þegar rás af bfinum. En inni í forstofunni sáu menn at þeir váru báðir fallnir, Bárðr og lvir. Kom þá konungr til og lét bera at ljós. Sáu menn þá hvat títt var, at lvir lá þar vitlaus, en Bárðr var veginn, ok flaut í blóði hans gólfit allt. Þá spurði konungr hvar sá væri hinn mikli maðr, er þar hafði drukkit mest um kveldit. Menn sπgðu at hann gekk út. «Leitið at honum,» segir konungr, «ok látið hann koma til mín.» Var hans nú leita farit um bfiinn, ok fannsk hann hvergi; en er þeir koma í eldahúsit, þá lágu þar margir menn lvis. Konungsmenn spurðu ef þar hefði nokkut Egill komit. Þeir segja at hann hefði hlaupit þar inn ok tekit vápn sín «ok gekk út eptir þat.» Þá var þat sagt konungi. Konungr bað menn sína fara sem hvatast og taka skip πll, þau er váru í eyjunni; «en á morgun, er ljóst er, skulum vér rannsaka alla eyna og drepa þá manninn.» Moderne norsk Egil kasta hornet, greip sverdet og dro det ut. Det var mørkt i forstua. Han stakk sverdet gjennom midjen på Bård, så spissen sto ut av ryggen. Bård falt død om, og blodet rant fra såret. Så datt Olve, og spyet spruta ut av han. Egil sprang ut av stua. Det var bekmørkt ute. Egil la på sprang fra gården. Men inne i forstua så folk at de hadde falt, både Bård og Olve. Kongen kom og fikk noen til å bære bort lys. Da så folk hva som hadde hendt, at Olve lå der bevisstløs, at Bård var drept og at blodet hans fløt over hele golvet. Kongen spurte hvor den store mannen var, han som hadde drukket mest den kvelden. Folk sa at han hadde gått ut. «Leit etter han!», sa kongen, «og før han inn til meg!» De tok så til å leite etter han rundt omkring på gården, men fant han ikke noe sted. Da de kom til eldhuset, lå flere av karene til Olve der. Kongsmennene spurte om Egil hadde vært der. De sa at han hadde kommet løpende og tatt våpnene sine «deretter gikk han ut». Dette ble fortalt til kongen. Kongen ba folka sine dra av gårde så fort de kunne og hente alle båtene på øya «og i morgen, når det blir lyst, skal vi ransake hele øya og drepe mannen».