Generell bevæpning av norsk politi Bevæpningsutvalget Politiets Fellesforbund 2011
Forord... 4 Sammendrag... 5 Kapittel 1 Forbundsstyrets behandling og utvalgets mandat.... 8 Landsmøtesak bevæpning... 8 Veien videre... 8 Mandat... 8 Forbundsstyrets vedtak:... 8 Kapittel 2 Metode... 9 Begrunnelse for metodevalg og respondenter.... 9 Gyldighet og pålitelighet... 9 Etterprøvbarhet... 9 Metodekritikk... 9 Kapittel 3 Dagens bevæpningsordning i Norge.... 11 Beskrivelse av dagens ordning.... 11 Informasjon fra distriktene... 11 Gjennomsnittlig antall enheter som dekker distriktet, uniformerte/sivile.... 11 Kjøretøyer som er utstyrt og godkjent for en hånds- og to hånds framskutt lagring.... 12 Båter med framskutt lagring... 12 Har alle patruljerende enheter, sivile og uniformerte, framskutt lagring av både en hånds og to hånds våpen?... 12 Føler enhetene ute at de får tilgang til våpen for å oppnå god oppgaveløsning når de ønsker dette?... 13 Er det i ditt distrikt andre måter å ha framskutt lagring på en GunLock og låst skrin (hanskerom eller mellom forseter?)... 13 Er deler av døgnet/uka dekket med reservetjeneste i ordenstjenesten i ditt distrikt?... 13 Utdanning og vedlikeholdstrening / godkjenninger på tjenestevåpen... 14 Status som operativ godkjent i forbindelse med permisjoner... 15 Kapittel 4 Et utvalg medlemmers hovedargumenter for og imot generell bevæpning... 16 For generell bevæpning:... 16 Mot generell bevæpning:... 16 Øvrige innspill fra intervjuobjektene, bevæpningsadgang og fremskutt lagring.... 17 Kapittel 5 Danmark generelt bevæpnet politi... 18 Studietur til dansk politi.... 18 Historikk... 18 Samfunnsdebatt... 18 Opplæring... 18 Vedlikeholdstrening... 19 Utstyr og kontroll... 19 Personlig oppfølging... 19 Statistikk... 19 Kapittel 6 New Zealand ubevæpnet politi... 22 Kapittel 7 Pennsylvania, USA bevæpnet politi rapport fra utvalgsmedlem Cathrine Kveseth.... 23 Bakgrunn... 23 Kriminaliteten... 23 Kulturelle forskjeller... 23 Politi og våpen... 23 Erfaringsutveksling... 23 Oppdragsløsning... 24 Erfaringsmessig farligste oppdrag... 24 Type oppdrag politiet oftest trekker våpen.... 24 Konklusjon... 24 Kapittel 8 Hvordan kan forskning og kunnskapsbaserte utredninger belyse bevæpningsutvalgets mandat?... 25 Generell bevæpning, innspill fra professor Tor-Geir Myhrer:... 25 Kapittel 9 Spørreundersøkelsen noen hovedresultater.... 26 Kapittel 10 Differensiering av generell bevæpning... 27 Kapittel 11 Mindre dødelige våpen. Et alternativ for norsk politi?... 29 Kapittel 12 Hovedverneombudets kommentarer.... 30 Kapittel 13 Avslutning anbefalinger og konklusjoner... 31 For og mot generell bevæpning... 31 For generell bevæpning... 31 Mot generell bevæpning... 32 Differensiering av en eventuell permanent bevæpning.... 32 2
Forbedring av dagens bevæpningsordning.... 32 Våpeninstruks.... 33 Lagring av ammunisjon.... 34 Valg av tjenesteammunisjon.... 34 Plombering av våpen og ammunisjon.... 34 Mindre dødelig våpen... 34 Betydningen av terroranslag 22.juli 2011... 34 Utvalgets anbefaling vedrørende generell bevæpning av norsk politi.... 34 Vedlegg 1... 36 Aktuelle statistikker fra Norge.... 36 Antall situasjoner i perioden 2002 2010, der politiet i Norge har truet med å bruke skytevåpen:... 36 Antall situasjoner hvor politiet har avfyrt skudd i perioden 2002 2010:... 36 Situasjoner hvor personer ble drept av politiets skudd i perioden 2002 2010:... 36 Situasjoner der person ble skadd eller antas skadd av politiets skudd i perioden 2002 2010:... 36 1990 2007... 37 Drepte i tjenesten i årene 1900 2009.... 37 Vedlegg 2:... 38 Undersøkelsen - generell bevæpning av norsk politi?... 39 Skjema for spørreundersøkelse... 39 1. Kjønn... 39 2. Alder... 39 3. Yrkeserfaring... 40 4. Arbeidssted... 40 5. Hvilken gruppe innsatspersonell tilhører du?... 40 6. Kartlegging av dagens ordning med framskutt lagring... 41 7. Bevæpningsordre... 42 8. Opplæring og trening... 42 9. Kartlegging av hendelser og erfaringer... 43 10. Endringer i dagens ordning... 46 12. Synspunkter på konsekvenser som permanent bevæpning kan få for politiet... 47 13. Synspunkter på konsekvenser som permanent bevæpning kan få for samfunnet. 48 14. Andre kommentarer... 48 Vedlegg 3 Vedlegg 4 Vedlegg 5 3
Forord Bevæpningsutvalget har vært bredt sammensatt i forhold til geografi, kjønn, rolle som tillitsvalgt og politifaglig funksjon og erfaring. Utvalgets medlemmer har bestått av: Sigve Bolstad, leder av Oslo Politiforening, forbundsnestleder og utvalgets leder. Odd Børre Evensen, lokallagsleder i PF Øst Finmark, lang erfaring fra UEH, instruktør, innsatsleder. Cathrine Kveseth, pb 2 ved Sentrum politistasjon, Oslo, seksjonstillitsvalgt samme sted. Terje Marstad, politiførstebetjent og innsatsleder i Østfold pdi, 20 år i UEH, instruktør i operative disipliner. Annie Sandersen, driftsenhetsleder og stasjonssjef ved Grenland politistasjon, Telemark. Arild Sandstøl, leder av PF Rogaland. Torill Sorte, lensmann i Nedre Eiker lensmannskontor, Søndre Buskerud pdi. Bjørn Egeli, hovedverneombud i politi- og lensmannsetaten har tiltrådt utvalget. Frank Haga, forbundssekretær, har vært utvalgets sekretær. Styrene i PF Troms og Oslo politiforening fattet i 2010 begge vedtak om å oversende et forslag om en grundig utredning av alle sider omkring generell bevæpning av norsk politi. Oslo politiforening oversendte følgende forslag til Landsmøtet 2010: Politiets Fellesforbund nedsetter et utvalg som innen neste landsmøte skal utrede om forbundet bør gå inn for at norsk politi skal være permanent bevæpnet med skytevåpen. Saken kom opp på Landsmøte i Alta i november 2010, og følgende vedtak ble fattet: 1. Forbundsstyret nedsetter et bredt sammensatt utvalg som skal drøfte og vurdere alle sider omkring bevæpning av norsk politi, herunder om politiet skal bære våpen permanent. 2. Forbundsstyret utarbeider mandat for utvalget. 3. Utvalget legger frem sin rapport innen utgangen av landsmøteperioden. Utvalget avholdt sitt oppstartsmøte i Oslo 3. og 4. februar 2011, og har hatt til sammen 11 møtedager. Utvalget har invitert en rekke kompetansemiljøer og personer i politiet til å delta i dette arbeidet, dette for å sikre en grundig utredning. Utvalget var på en studietur til Danmark 4. 6. mai 2011, hvor vi fikk relevant informasjon fra våre danske kollegaer. Vi har videre hatt samtaler med en representant fra politiet i New Zealand, og ett av utvalgets medlemmer har i et utvekslingsprogram hospitert med politiet i Pennsylvania, USA. Professor Liv Finstad, Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo, har på oppdrag fra utvalget laget en rapport, bygget på forsknings- og utredningsbasert kunnskap som kan belyse utvalgets mandat. Utvalget har i samråd med professor Finstad gjennomført en spørreundersøkelse om bevæpning blant ansatte i politi- og lensmannsetaten. Bevæpningsutvalget retter en stor takk til alle bidragsytere som velvillig har stilt opp for å sikre en grundig belysning av en sak som er svært viktig for ansatte i politi- og lensmannsetaten og samfunnet for øvrig. 4
Sammendrag I det følgende oppsummeres hovedpunktene i utvalgets arbeid. For å få et fullstendig bilde av alle de sider ved en generell bevæpning av norsk politi som utvalget har berørt, er det nødvendig å lese hele rapporten. Utvalgets konklusjoner og anbefalinger foreligger sist i rapporten. Kapittel 1 Forbundsstyrets behandling og utvalgets mandat Kapittel 2 Metode. Her beskrives hvordan utvalget har jobbet mht metodebruk. Kapittel 3 Dagens bevæpningsordning i Norge. Det var viktig å beskrive dagens bevæpningsordning i Norge. Fakta omkring dette innhentet vi fra UEH ledere og lokallagsledere fra hele landet. Det er til dels store ulikheter mellom de enkelte politidistrikt på hvordan fremskutt lagring praktiseres, og enkelte politidistrikt benytter ikke fremskutt lagring overhodet. Kapittelet beskriver også opplæring, utstyr, vedlikeholdstrening, godkjenninger, m.m. Kapittel 4 Et utvalg medlemmers hovedargumenter for og imot generell bevæpning Det er et faktum at det er ulike oppfatninger blant våre medlemmer om norsk politi skal være generelt bevæpnet. Utvalget ønsket å få en oversikt over hovedargumentene for de ulike syn. Vi foretok dybdeintervju med 7 medlemmer med ulike synspunkter på temaet, alle i IP kategori 1 til 4. De argumenter som ble fremført, er beskrevet i kapittelet. Kapittel 5 Danmark generelt bevæpnet politi For å høste erfaringer fra land som har generelt bevæpnet politi, foretok utvalget en studietur til København. Der ble vi tatt godt imot av representanter fra Rigspolitichefen, og fikk en grundig innføring i ulike sider av den danske bevæpningsordningen. I Danmark er politiets samlede innberetninger pr. år om den totale bruk av skytevåpen for perioden 1985 2006, nærmest konstant. Det kan ikke konstateres utviklingstrekk i den ene eller andre retning hva gjelder noen sider av dansk politis våpenbruk i denne perioden. Kapittel 6 New Zealand ubevæpnet politi. Utvalget har hatt samtaler med en kollega fra New Zealand. Han var på studietur i Europa i forbindelse med en masteroppgave om hvordan forholdet mellom politi og publikum kan endre seg dersom politiet blir generelt bevæpnet. New Zealand har nettopp avsluttet en debatt hvorvidt politiet skulle være generelt bevæpnet eller ikke. Beslutningen ble å innføre det de kaller The Norwegian model, en modell med fremskutt lagring veldig lik den norske. Kapittel 7 Pennsylvania, USA bevæpnet politi I forbindelse med et utvekslingsprogram i regi av Rotary var et av utvalgsmedlemmene i Pennsylvania, USA, og hospiterte med politiet på en rekke forskjellige steder i staten. Politiet i USA er generelt bevæpnet, og hovedfokuset til utvalgsmedlemmet var å få den enkelte tjenestemanns opplevelse av hverdagen, våpenbruk, og opplevd risiko i oppdragsløsning, for å se om det var mulig å kunne dra sammenhenger til norsk politi sin hverdag. Kapittel 8 Hvordan kan forskning og kunnskapsbaserte utredninger belyse bevæpningsutvalgets mandat? Utvalget har knyttet til seg professor Liv Finstad, institutt for kriminologi og rettssosiologi ved UiO. Hun har tidligere utgitt boka Politiblikket (2000). Sammen med Christin Thea Wathne og Ida Drange stod hun bak prosjektet Vilkår for oppgaveløsning i politiet et spørsmål om risiko- og belastningshåndtering (2008). Hun ledet et utvalg nedsatt av Justisdep. som evaluerte kontrollmekanismer for politiet (NOU 2009-12). Hun satt også i styret for Politihøgskolen i 1992-98, og har i tillegg hatt en rekke verv og ansvar for ulike prosjekter innen for sitt fagfelt. Hun har skrevet en omfattende rapport som på en grundig og kvalifisert måte beskriver hvordan nordisk og internasjonal forskning kan belyse temaer om politi og bevæpning. 5
Hun beskriver også samfunnsmessige forhold omkring temaet, og berører en del av de politiske innspill som har vært i Norge om bevæpning av norsk politi. Et særtrykk av professor Finstads rapport er vedlagt. Også professor Tor-Geir Myhre ved Politihøgskolen har gitt utvalget nyttige innspill underveis. Kapittel 9 Spørreundersøkelsen I mandatet fremgår det at medlemmene skal engasjeres og involveres i arbeidet. Man fant at en spørreundersøkelse til en definert målgruppe blant medlemmene vil være nyttig i så måte, og med riktige spørsmål vil man få mye kunnskap om mange sider av temaet. Utvalget beskrev i hovedsak hva man ønsket å vite fra respondentene, og professor Finstad bearbeidet dette til det spørreskjema som ble sendt ut til 8004 medlemmer. Vi fikk inn 4552 svar, og av disse var 4 147 i målgruppen IP kategori 1 5, eller har vært det i av de 10 siste årene. Svarprosenten er tilfredsstillende, og kommenteres nærmere i kapittel 9. Undersøkelsen tar for seg flere sider omkring temaet, og det finnes mye materiale som egner seg for en dypere analyse. Undersøkelsen er ifølge professor Finstad unik, også i internasjonal sammenheng. Aldri før har så mange politifolk ytret seg om politi og bevæpning og formidlet egne erfaringer om det som handler om de mest kritiske og risikofylte hendelser i politiets arbeid. Når det gjelder hovedspørsmålet om politiet skal være permanent bevæpnet eller ikke, er det et klart flertall mot permanent bevæpning. Ca 60 % av alle som svarte er mot. En femtedel svarte ja til permanent bevæpning, og en femtedel hadde ikke tatt standpunkt til dette spørsmålet. Kapittel 10 Differensiering. Det har kommet innspill på om deler av norsk politi kan være generelt bevæpnet i forhold til geografiske områder, eller en differensiering basert på kompetanse og/eller funksjoner. Utvalget har drøftet dette. Kapittel 11 Mindre dødelige våpen Utvalget anbefaler at innføring av en type mindre dødelig våpen i Norge bør utredes. Man har særlig sett på elektrovåpen. Dette beskrives nærmere i kapittel 11. Kapittel 12 Betraktninger fra Hovedverneombudet Kapittel 13 Konklusjoner og anbefalinger Her har utvalget oppsummert de innspill og argumenter som har kommet frem under arbeidet med rapporten, og avslutningsvis følger utvalgets anbefalinger og konklusjoner. Kapittel 13.2 Terrorangrepet 22.7. I forbindelse med hendelsen den 22.07.11 er bevæpning et tema som ikke kan unngås å nevne. Utvalget ser det som viktig og nødvendig å knytte noen kommentarer til terroranslaget i forbindelse med utvalgets arbeid. Vi har gjort oss noen tanker om en permanent bevæpning av norsk politi ville hatt noen betydning for håndteringen av anslaget mot Regjeringskvartalet og Utøya. Vedlegg 1. Statistikk. De statistikker vi fremlegger er innhentet fra Politidirektoratet(POD). Utvalget har hatt et godt samarbeid med POD. 2. Spørreundersøkelsen. De formuleringer og svaralternativ som ble sendt ut i medlemsundersøkelsen. 3. Politi og bevæpning. Rapporten fra professor Liv Finstads er vedlagt som eget særtrykk. 6
4. Svarene fra spørreundersøkelsen. Noen hovedresultater beskrives i notat fra professor Liv Finstad. Notatet er vedlagt i eget særtrykk. 5. Møte med politiet, Pennsylvania, USA. Utvalgsmedlem Cathrine Kveseths rapport fra sin hospitering ved politiet i Pennsylvania, USA, er vedlagt som eget særtrykk. 7
Kapittel 1 Forbundsstyrets behandling og utvalgets mandat. Landsmøtesak bevæpning PF sitt landsmøte i Alta gjorde følgende vedtak: Sak 6.1: 1. Forbundsstyret nedsetter et bredt sammensatt utvalg som skal drøfte og vurdere alle sider omkring bevæpning av norsk politi, herunder om politiet skal bære våpen permanent. 2. Forbundsstyret utarbeider mandat for utvalget. 3. Utvalget legger frem sin rapport innen utgangen av landsmøteperioden. Veien videre Spørsmålet om bevæpning av norsk politi er en svært viktig, omfattende og prinsipiell sak både for PF og for samfunnet forøvrig. Det PF bestemmer seg for når det gjelder bevæpning av norsk politi vil være svært avgjørende og førende for hva som blir resultatet av en politisk debatt om dette spørsmålet. En utredning om dette spørsmålet må være omfattende. Utredningen må inneholde politifaglige vurderinger, vurderinger i forhold til politiets rolle og de samfunnsmessige konsekvensene av en bevæpning av norsk politi. En viktig del av utredningen vil være å høste erfaringer fra våre naboland som har hatt generell bevæpning av politiet i en god del år. En utredning om dette spørsmålet må også belyse andre alternativer enn generell bevæpning til dagens ordninger når det gjelder bevæpning av politiet. Spørsmålet om en generell bevæpning av norsk politi vil engasjere både tillitsvalgte og medlemmer i PF. Det er forbundsstyret i samarbeid med lokallagsledere som har ansvaret for involveringen. Utvalget vil være en bidragsyter til involvering og engasjement blant tillitsvalgte og medlemmer. Utvalget skal selv tolke mandatet og legge fram en plan for sitt arbeid for forbundsstyret. Planen må også inneholde et forslag til budsjett for arbeidet. Vernetjenesten har en viktig rolle knyttet til dette spørsmålet. Den valgte vernetjenesten blir ikke en del av et utvalg oppnevnt av PF, men utvalget og Hovedvernombudet må finne en måte å samarbeide på slik at den kompetanse den valgte vernetjenesten innehar blir tatt med i de vurderingene utvalget skal gjøre. Mandat 1. Utvalget skal utrede alle sider av en generell bevæpning av norsk politi, herunder også dagens ordning, både de politimessige og de samfunnsmessige. 2. Utvalget skal vurdere samarbeid med fagmiljø innenfor og utenfor politiet i sitt arbeid og innhente erfaringer fra våre naboland. 3. Forbundsstyret har ansvaret for å involvere og engasjere tillitsvalgte og medlemmer i spørsmålet om generell bevæpning av norsk politi. Utvalget skal være en viktig bidragsyter til dette arbeidet. 4. Utvalget orienterer om sitt arbeid eller legger fram relevante tema til diskusjon på alle forbundsstyremøter. 5. Utvalget skal legge fram sitt arbeid til forbundsstyret innen 1.10.2011 Forbundsstyrets vedtak: 1. Foreslått mandat for arbeidsgruppe bevæpning godkjennes 2. Arbeidsgruppen skal bestå av: Sigve Bolstad (leder), Arild Sandstøl, Annie Sandersen, Odd Børre Evensen, Torill Sorte, Terje Marstad, Cathrine Kveseth og Frank Haga (sekretær). 3. Arbeidsgruppen legger fra forslag til framdriftsplan og budsjett for sitt arbeid på første forbundsstyremøte etter sitt første møte 4. Dekning for utvalgets arbeid under budsjettpost Annet faglig arbeid 8
Kapittel 2 Metode Utvalget har tatt utgangspunkt i mandat gitt av landsmøte: Utvalget skal utrede alle sider av en generell bevæpning av norsk politi, herunder også dagens ordning, både de politimessige og de samfunnsmessige. Vi har valgt en tilnærming både kvantitativt og kvalitativt. Kvantitativt gjennom en standardisert spørreundersøkelse gjennomført i samarbeid med professor Liv Finstad. Undersøkelsen hadde også åpne spørsmål, slik at respondenten har hatt mulighet til å begrunne/utdype sine svar. Vi har også en tilnærmet kvalitativ undersøkelse, hvor ansatte i etaten som enten er for eller i mot en generell bevæpning har fått mulighet til å legge frem sitt syn og begrunne dette. Vi har vært avhengig av å kunne kategorisere og skalere spørsmålene slik at de på en enkel måte kunne analyseres og sammenlignes. Begrunnelse for metodevalg og respondenter. Tyngden av våre undersøkelser bygger på en spørreundersøkelse blant operativt personell. For å nå flest mulig, valgte vi å sende ut et elektronisk spørreskjema. På den måten håpet vi på å få inn en god svarprosent og et godt utgangspunkt for vår anbefaling. Svarprosenten er tilfredsstillende, og kommenteres nærmere av professor Finstad i kapittel 9. Respondentene var IP personell i kategori 1 til 5, eller har vært det i 5 av de 10 siste år. Bakgrunnen for dette var at vi ønsket svar fra de som kjenner dagens bevæpningsordning på kroppen, og ut fra dette kan ha en kvalifisert mening om en fremtidig bevæpningsordning. De som har møtt utvalget og lagt frem sin mening, er personer som har god kjennskap til dagens bevæpningsordning og har tilført utvalget nyttig informasjon. I tillegg ble alle UEH-ledere og lokallagsledere bedt om å innberette hvordan dagens bevæpningsordning praktiseres i deres distrikt. Utvalget har også sett på bevæpningsordningene i et utvalg andre land. Gyldighet og pålitelighet En undersøkelse skal være en metode til å samle inn data (empiri) og som bør tilfredsstille to krav: 1. Empirien skal være gyldig og relevant (valid). 2. Empirien skal være pålitelig og troverdig (reliabel). Med gyldighet og relevans menes at vi faktisk måler det vi ønsker å måle, at det vi har målt oppfattes som relevant og at det vi måler hos noen få også gjelder for flere. For å sikre validiteten har vi valgt en elektronisk spørreundersøkelse til personell som i dag er IP-godkjent i kategori 1-5, eller har vært det i 5 av de 10 siste år. For å sikre at vi har fått de svar som er relevant for utvalgets arbeid, er undersøkelsen blitt utarbeidet i samarbeid med professor Liv Finstad. Hva angår pålitelighet og troverdighet var de fleste spørsmål standardisert, for på en enkel måte å kunne sammenligne svarene som kom inn. Spørreundersøkelsen åpnet for at respondentene kunne legge inn fritekst. Etterprøvbarhet Respondentene kan ikke spores opp gjennom spørreundersøkelsene. Tjenestepersoner som har kommet med egne innspill eller lagt frem sitt syn for utvalget kan spores. Uvalget har ikke nevnt noen av disse spesielt i rapporten, bare deres oppfatning om generell bevæpning. Metodekritikk Det at utvalget ikke har foretatt en fullstendig analyse av alle åpne spørsmål i undersøkelsen, gjør at det kan være tanker/meninger som ikke er vurdert. Det at spørreundersøkelsen kun er gått ut til de med skoen på, kan være en svakhet. Øvrige ansatte i etaten og publikum generelt, er ikke spurt i spørreundersøkelsen. 9
Det at det er fagforeningen som spør, kan gjøre at enkelte tenker at de skal hjelpe, slik at en får en god sak å fronte overfor arbeidsgiver. Likevel mener vi at dette er tenkt på i undersøkelsen, ved at det er mange spørsmål som gjør det vanskelig å svare ut fra et slikt utgangspunkt uten å møte seg selv i døra. Det at dette er en elektronisk spørreundersøkelse gjør at utvalget ikke har vært i kontakt med den enkelte, og vi kan derfor ikke sin noe om det er enkeltbesvarelser eller besvarelser etter den enkelte enhets standpunkt. 10
Kapittel 3 Dagens bevæpningsordning i Norge. Beskrivelse av dagens ordning. Spørsmål omkring dette tema ble sendt ut til samtlige lokallagsledere i PF og landets UEHledere. Utvalget har fått inn et tilstrekkelig antall svar til å gi et bilde av dagens situasjon. Noe av det som ligger til grunn for dagens ordninger i distriktene, er et Rundskriv fra POD datert 06.03.03, deres ref. 01/03073 056.1. Bakgrunnen for nevnte rundskriv er en høring POD har sendt ut til distriktene. Som rundskrivet nevner, leverte 23 av landets politimestere høringssvar. I høringssvarene kom det frem et ønske om å få sentrale føringer på fremskutt lagring av både enhånds- og tohåndsvåpen. I rundskrivet kommer POD flere ganger inn på Våpeninstruksens 5 som et hinder for sentrale og ensartede bestemmelser om hvordan fremskutt lagring skal fungere i distriktene. POD bemerker også at det ikke uten videre er heldig med ulike ordninger i distriktene med tanke både på publikum og tjenestepersoner. Derfor skriver POD at politimestrene oppfordres til å beslutte fremskutt lagring av enhånds våpen i et begrenset antall kjøretøy som gjør tjeneste i byer/tettsteder med høyt kriminalitets nivå, områder med kriminalitet som er organisert og / eller grenseoverskridende eller områder med lange utrykningsavstander. POD påpeker også særlig behovet for samordning knyttet til kriminelle og voldelige nettverk om opererer i flere distrikter. Utvalget kan vanskelig se at PODs oppfordring ikke skulle gjelde hele landet. Hva angår tohånds våpen har de fleste politimestrene som kom med høringssvar ytret ønske om at også dette skulle bli en alminnelig ordning. POD skriver at de er skeptisk til en slik ordning og at det vil være i strid med Våpeninstruksens 5. Ut i fra hva som er mottatt av informasjon fra distriktene gjennom utvalgets arbeid, kan utvalget fastslå at langt de fleste politidistrikter også i dag har en ordning med fremskutt lagring av tohånds våpen, dog med noen unntak. Informasjon fra distriktene Utvalget har anmodet distriktenes UEH ledere medio mars 2011 om å besvare konkrete spørsmål om dagens situasjon. Medio april 2011 ble lokallagslederne anmodet om å besvare en del spørsmål om dagens situasjon. Lokallagslederne fikk noen flere spørsmål enn UEH-lederne. Utvalget finner besvarelsene tilstrekkelig til å konkludere på følgende måte om status på dagens situasjon som omhandler fremskutt lagring av både enhåndsog tohåndsvåpen, dekning av patruljer i distriktet m.v. Undersøkelsene blir derfor basert på innkomne data fra følgende politidistrikter og særorgan: Hordaland, Øst - finnmark, Midtre Hålogaland, Østfold, Romerike, Søndre Buskerud, Troms, Helgeland, Utrykningspolitiet, Rogaland, Vestfold, Nordmøre- og Romsdal, Sogn og Fjordane, Salten, Agder, Follo, Oslo, Hedmark, Vest Oppland og Nordre Buskerud. Gjennomsnittlig antall enheter som dekker distriktet, uniformerte/sivile. Når det gjelder hvor mange enheter som dekker de forskjellige politidistrikter er det store variasjoner i forhold til antallet enheter i politidistriktet, hvilken tjenesteform en praktiserer med tanke på reservetjeneste kontra døgnkontinuerlig tjeneste osv. Det som er felles for samtlige besvarelser, er at man har god oversikt over antall uniformerte tjenestebiler som til enhver tid er ute på patrulje, mens man har mindre god oversikt over antall sivile tjenestebiler som til enhver tid er ute. Dette virker å være litt situasjonsbestemt ut i fra tider på døgnet og tider i uka. Antall enheter som patruljerer med fremskutt lagring er varierende fra distrikt til distrikt, men langt de fleste distrikter har mulighet for å patruljere med fremskutt lagring av både enhånds- og tohånds våpen. Flere av distriktene har ingen kjøretøyer i reserve med skrin eller GunLock som kan erstatte kjøretøyer som midlertidig er satt ut av drift. Slike tilfeller reduserer antall enheter i distriktet med fremskutt lagring. De fleste distrikter har noen uniformerte kjøretøyer som ikke har mulighet for fremskutt lagring av tohåndsvåpen. Dette er gjerne kjøretøyer som nærmer seg en utfasing og man velger å ikke ta den økonomiske belastningen det er å montere godkjente skrin i alle kjøretøyer. En annen viktig årsak er de begrensninger på antall enheter en tohånds fremskutt lagring POD har gitt i sitt tidligere omtalte Rundskriv. 11
Av kjøretøyer/fartøyer ellers som båter, MC, snøscooter og andre, er politidistriktene utstyrt med dette etter et behov de selv har antatt. Av respondentene er det seks distrikter som er oppsatt med samtlige typer kjøretøyer/fartøyer som undersøkelsen tar for seg. Ellers ser utvalget at det er store variasjoner hva angår antall kjøretøyer politidistriktene disponerer. Det er uavhengig av om det er små, mellomstore eller store distrikter. Utvalget ser det som at geografi og størrelse på driftsenheten innen distriktet spiller inn, men økonomiske prioriteringer innen distriktet synes å være av størst betydning. Kjøretøyer som er utstyrt og godkjent for en hånds- og to hånds framskutt lagring. På spørsmålet om alle kjøretøyer er utstyrt og godkjent for en hånds- og to hånds framskutt våpenlagring svarer de fleste av respondentene nei. Ett distrikt som er stort i geografisk utstrekning har en egen løsning hvor 7 av deres uniformerte kjøretøyer er utstyrt for lagring av enhånds og tohånds våpen, mens 16 av de øvrige uniformerte kjøretøy er utstyrt for framskutt lagring av kun enhånds våpen. Ett distrikt er litt usikker på antallet kjøretøyer med eller uten mulighet for fremskutt lagring, men legger til at de har låsbare hanskerom som er godkjent oppbevaringssted for pistol. Kun fire distrikter på det sentrale østlandet svarer at samtlige av deres uniformerte kjøretøyer er utstyrt for enhånds- og tohånds våpen, mens ett distrikt svarer at de har et antall uniformerte kjøretøyer som er forberedt på å utstyres for framskutt lagring. To distrikter har ifølge innsendte svar ingen kjøretøyer utstyrt og godkjent for framskutt våpenlagring. Om man skal gjøre et forsøk på å konkludere på det ovennevnte, ser utvalget at de fleste politidistrikter som har besvart denne undersøkelsen, har uniformerte kjøretøyer som er utstyrt og godkjent for framskutt lagring, for både enhånds- og tohånds våpen. To distrikter har ikke forhåndslagring. Verken en eller tohånds våpen. Dette er distrikter som har forholdsvis store avstander, men ikke av de største befolkningstette sentraene. Ytterligere ett politidistrikt fikk på plass framskutt våpenlagring på både enhånds- og tohånds våpen etter at bevæpningsutvalget startet sitt arbeid omkring temaet våren 2011. Utvalget ser videre at det er ulik praksis fra distrikt til distrikt på hvordan man praktiserer selve lagringen i kjøretøyene. Det er distrikter som har egne biler for kun enhånds våpen, og egne biler for kun tohånds våpen. Utvalget ser også at det er forholdsvis lavt antall sivile biler som er utstyrt for framskutt våpenlagring av ett eller begge våpentyper. Ett av distriktene oppgir som årsak til dette at man forholder seg til Våpeninstruksen 14 som beskriver at politimann skal bære korrekt uniform med mindre oppdragets karakter i særlige tilfeller tilsier noe annet. Båter med framskutt lagring Tre distrikter er oppsatt med båter som er utstyrt og godkjent for framskutt våpenlagring for enhånds- og tohånds våpen. Har alle patruljerende enheter, sivile og uniformerte, framskutt lagring av både en hånds og to hånds våpen? Her er det store variasjoner. I de store politidistriktene er det etter utvalgets oppfatning tilfredsstillende. I de mellomstore og mindre distriktene er det mer variert. På grunn av sentrale og lokale instrukser, kan fremskutt lagring ikke praktiseres under reservetjeneste. Det samme gjelder for Utrykningspolitiet, hvor de fleste ansatte starter og avslutter arbeidsdagen på sin egen bopel. Man kan ikke lagre våpen i tjenestebil dersom man har denne hjemme på bopel og kjøretøyet står uten tilsyn over tid. Tjenestevåpnene skal da være lagret på dertil egnet sted ved tjenesteenheten etter lokale instrukser. Utvalget ser at det finnes tilfeller hvor tjenestebil med lagrede våpen står uten tilsyn over tid ved flere tilfeller. Det kan være at bil må parkeres og man beveger seg til fots eller på annen måte mot det sted oppdrag skal løses. Et eksempel på dette kan være en hundeekvipasje som parkerer tjenestebilen for å starte søk etter person. Sentrale og lokale instrukser sier ikke noe om dette og må tolkes dit hen at ved slike tilfeller er dette fullt mulig. Utvalget er ikke kjent med situasjoner hvor det er forsøkt å bortta våpen fra hensatt tjenestebil. Men det er kjente tilfeller hvor tjenestebilen har vært i aktiv tjeneste hvor man i alle fall har hatt frykt for at politiets våpen kunne bli borttatt. 12
Videre ser utvalget at ett distrikt som har innført fremskutt lagring, kun har gjort dette for enhånds våpen, mens et annet distrikt som har innført fremskutt lagring for begge våpen, ikke har lagring i sivile biler. Dette distriktet har videre en maie ved en region som kun er rigget for pistol. I et annet politidistrikt er det for eksempel vaktleder som avgjør om patruljen skal kjøre med framskutt våpenlagring. Dette blir opplevd som personavhengig og resultatet er at deler av distriktet ikke patruljerer med fremskutt lagring, mens andre deler av distriktet gjør det. Det hele fremstår for utvalget som tilfeldig. I en av besvarelsene utvalget har mottatt, blir det pekt på instrukser fra POD om at det ikke er anledning til å ha forhåndslagring i alle enheter. Her nevnes det at man er bundet av et definert antall i hver vaktregion, og viser til kriteriene som POD har lagt til grunn for å godkjenne forhåndslagring. Dette i henhold til Rundskriv fra POD datert 06.03.03, deres ref. 01/03073 056.1. Det nevnes også at biler som er innleid i spaningsøyemed ikke kan ha framskutt lagring slik reglementet omkring tema er utformet.. Føler enhetene ute at de får tilgang til våpen for å oppnå god oppgaveløsning når de ønsker dette? Er det gitt avslag på bevæpningsanmodninger i ditt distrikt? Skjer det at operasjonsleder avslår bevæpningsanmodninger uten å kontakte bevæpnings - jourhavende? Skjer det at bevæpningsmyndigheten tar hensyn til hvem som anmoder om bevæpning? Er det gjort avtaler mellom PM og operasjonsleder om hvordan man forholder seg til bevæpnings anmodninger, og eventuelt hva går disse ut på? Når det gjelder tilgangen på våpen for å løse oppdrag er inntrykket at det blir gitt bevæpningsordre om bevæpningsmyndigheten blir forelagt en velbegrunnet argumentasjon. Det finnes kun noen få tilfeller av at bevæpning ikke blir gitt til tross for at tjenestepersoner på oppdraget har argumentert for sitt behov. Patruljer er også nektet bevæpning i en del oppdrag hvor kniv skal ha vært brukt og lignende. Operasjonsleder har nektet patruljen bevæpning ved å unnlate å forsøke å innhente bevæpningsordre fra bevæpningsmyndigheten, men dette skjer i ytterst få tilfeller. Begrunnelsen for dette oppgis å være at anmodningen om bevæpning ikke er godt nok begrunnet. Det normale er at innsatsleder ber om bevæpning via operasjonsleder som igjen legger dette fram for sine overordnede som politimester eller visepolitimester/jourhavende eller stabssjef. Gjennomgående tas det ikke hensyn til hvem som anmoder om bevæpning, men det oppleves fra tid til annen at dette har skjedd, men at dette er et unntak. I noen få av besvarelsene blir det nevnt at tjenestepersoner med liten erfaring kan ha større sjanse for å få avslag på anmodningen om bevæpningsordre. Av avtaler som er gjort mellom politimester og operasjonsleder viser man jevnt over til instrukser for ran - og rans meldinger. Er det i ditt distrikt andre måter å ha framskutt lagring på en GunLock og låst skrin (hanskerom eller mellom forseter?) Her svarer flertallet av respondentene et entydig nei, bortsett fra ett distrikt som opplyser at de har våpenkofferter som låses fast i bilen, og et annet distrikt som har låst skrin i bagasjerom etter svensk politi sin modell godkjent av PDMT. Når det gjelder motorsykkel henvises det til at man kan bringe med våpen, men utfordringen da blir å bringe med seg verneutstyret. Det vises til Våpeninstruksens 6. Er deler av døgnet/uka dekket med reservetjeneste i ordenstjenesten i ditt distrikt? I alt åtte distrikter praktiseres reservetjeneste hele eller deler av døgn. Våpnene lagres ved slike tilfeller på dertil egnet sted jf sentrale og lokale instrukser. Som sluttkonklusjon er det et faktum at de fleste av politidistriktene praktiserer framskutt våpenlagring av ett eller begge våpen i kjøretøyene deres, bortsett fra tre distrikter / særorgan. Det er flere ulike løsninger på hvordan våpen lagres fremskutt, om det er i kasser, kofferter, hanskerom, midtkonsoll og lignende. Man har også fått synliggjort at det i ett politidistrikt kun praktiseres framskutt lagring med pistol. Utvalget ser det derfor som viktig at POD sørger for sentrale føringer på hvordan man skal praktisere framskutt våpenlagring av både enhånds- og tohånds våpen, og at samtlige politidistrikter i Norge blir oppsatt med dette. 13
Utdanning og vedlikeholdstrening / godkjenninger på tjenestevåpen Av våpen som benyttes i fremskutt lagring, er enhånds våpenet Heckler & Koch P30 L pistol med 9 mm x 19 ammunisjon. Tohåndsvåpenet som benyttes er Heckler & Koch MP-5 med tilsvarende ammunisjon som for enhånds våpenet. Det første møtet studenter ved PHS får med våpen er i forbindelse med 2. studieår, B 2. Fra studieåret 2011/2012 er studentenes grunnpakke i opplæring med politiets skytevåpen lagt ut til distriktene. PHS har tidligere hatt denne opplæringen i løpet av leiropphold i starten av B 2. Studentene gis hele grunnopplæringen på pistol, som er en uke, mens for MP-5 skal det gis to dager. Det er varierende fra distrikt til distrikt i hvilken grad studenter i løpet av B 2 følger sine studentveiledere på vedlikeholdstreningen gjennom praksisåret. I følge fagplanen fra PHS står det beskrevet at studenten bør delta sammen med sin praksisveileder. Men fra PHS blir det ikke lagt noe vekt på om studenten deltar på en treningsdag, fem treningsdager eller ingen treningsdager i det hele tatt gjennom praksisåret. Det neste møtet en student har med skytevåpen i politiet er et forsøksprosjekt med en dags våpentrening i løpet av B 3 før det gjennomføres tre uker i leir mot slutten av studieåret. Leir ukene er en slags eksamen i praktisk politioperativt arbeid før uteksaminering fra PHS. De tre leir ukene fordeler seg på temaene polititaktikk, situasjonsmestring og skytebanetjeneste hvor det i størst grad blir lagt vekt på polititaktikk tidsmessig. Studentene har f. eks til sammen en dag med MP-5 på skytebanen før de skal avlegge godkjenningsprøven. Tjenestepersoner inndeles i innsatspersonell (IP) - kategorier alt etter kvalifikasjon, utdanning og godkjenninger; Innsatspersonell kategori 1 er kvalifisert, utdannet, godkjent og ansatt i Beredskapstroppen ved Oslo Politidistrikt. Innsatspersonell kategori 2 er kvalifisert, utdannet, godkjent og ansatt ved enten Livvakttjenesten i PST eller ved Den Kongelige Eskorte. Innsatspersonell kategori 3 er tjenestepersoner som er kvalifisert, utdannet, godkjent og fått tildelt plass i den lokale Utrykningsenheten (UEH) i de ulike politidistriktene. Innsatspersonell kategori 4 er tjenestepersoner ansatt i distrikt eller særorgan med bestått eksamen fra PHS og gjennomført årlig trening og godkjenninger på skytevåpen Innsatspersonell kategori 5 er tjenestepersoner med tilpasset opplæring og som ikke har noen krav til godkjent skyteprøve eller lignende. I denne sammenheng kan nevnes at Våpeninstruksen 8, 1. ledd beskriver at Politimann skal gjennomføre årlig skytetrening. Det kan vel nevnes at dette er en norm som i liten grad følges i dag. Etter uteksaminering fra PHS med alle eksamener og skytegodkjenninger bestått, blir tjenestepersonen plassert som Innsatspersonell (IP) kategori 4 ved ansettelse i et distrikt / særorgan. IP 4 personell skal årlig igjennom 40 timer med operativ trening. Dette inkluderer våpentjeneste. Dette reguleres av et Rundskriv G 173/93 fra Justisdepartementet. Det er PHS som fastsetter fagplanen for den årlige operative treningen som gjennomføres i de ulike distriktene. Denne vedlikeholdstreningen gjennomføres i stor grad av utdannede instruktører i operative disipliner. Utdanningen av instruktører skjer hos PHS og er en modulbasert teoretisk og praktisk utdanning med 15 studiepoeng. Innholdet i fagplanen fra PHS varierer noe fra år til år, men jevnt over er den inndelt med ca 20 timer taktikk og ca 20 timer våpentjeneste fordelt på enhånds- og tohåndsvåpen. I henhold til nevnte Rundskriv G 173/93 skal innsatspersonellet vurderes underveis i de 40 timene om vedkommende er kvalifisert til å avlegge godkjenningsprøve etter at 40 timer er gjennomført. For innsatspersonell kategori 3, 2 og 1 økes treningsmengdene suksessivt i forhold til de krav som er satt for de ulike kategoriene. Utvalget finner det lite hensiktsmessig å gå inn på treningsmengde og innholdet i treningen for disse kategoriene. Flere distrikter har mulighet til å la tjenestepersoner trene med skytevåpen utenfor organisert trening. Men det som er en stadig økende utfordring for distriktene i dag, er tilgang til skytebane, innendørs eller utendørs, og økonomi. Økonomien er i dag styrende både hva gjelder tilgang til ammunisjon, men også leie av skytebaner. I takt med nedlegging av Forsvarets anlegg og øvingsområder, forringes politiets mulighet til å øve. Private skyteorganisasjoner leier ut sine skytebaner til markedspris som tilsier at politiet 14
føler de ikke kan forsvare utgiftene innenfor sine rammer. Det har så langt ikke vært noe tema om politiet selv skal gå til anskaffelse og opparbeidelse av skytebaneområder. Videre har mange av politiets bygg ikke egen innendørs skytebane. Slike utfordringer begrenser den enkeltes mulighet til å trene med sine våpen. Trening av avtrekk uten bruk av ammunisjon er fortsatt en god mulighet uten å være avhengig av skytebane, men mange hevder at det er begrensninger på dette på grunn av tid. Status som operativ godkjent i forbindelse med permisjoner Tjenestepersoner i politiet har fra tid til annen behov for permisjoner over tid fra sitt arbeid. Kvinner blir gravide og etter nedkomst skal både mor og far ha sin rettmessige permisjon. Beordret tjeneste til internasjonalt arbeid innen FN, EU, OSSE eller lignende gjør også at ansatte er borte fra sitt daglige virke og ikke har mulighet til å gjennomføre den pålagte vedlikeholdstreningen som leder til godkjenningsprøve. Ansatte velger også å søke permisjon fra sitt arbeid for å studere eller ta seg arbeid i annen etat eller privat næring. Fravær i form av permisjoner over tid skaper utfordringer for ansatte som vender tilbake til sin jobb etter endt permisjon. Vedlikeholdstreningen gjennomføres på ulike vis i distriktene. De fleste har vedlikeholdstrening spredt gjennom hele året, mens andre distrikter gjennomfører det på en uke eller to vår eller høst. POD har gitt flere direktiver til distriktene om hvordan de skal forholde seg til disse utfordringene. Gravide skal ikke delta på skytetrening når graviditeten er oppdaget og arbeidsgiver informert. Men det foreligger ordninger om at de i gjennom svangerskapspermisjonen kan delta på IP-treningen og få forlenget sin permisjon tilsvarende antall dager. Dette bidrar til at de kan være godkjent operativt veldig raskt etter avsluttet permisjon. Andre kvinner ønsker ikke å avbryte sin svangerskapspermisjon med enkeltdager for å delta på vedlikeholdstrening. For disse tjenestepersonene har POD gitt instrukser om at de kan skyte selve godkjenningsprogrammet til bestått for å få status som operativt godkjent. For utvalget fremstår dette som gode ordninger. For mannlige tjenestepersoner som har hatt permisjon fra eget tjenestested for å delta i internasjonale operasjoner, CIVPOL, har POD beskrevet at det skal vurderes hva slags tjeneste de har hatt i sin permisjon. Har de hatt operativ tjeneste noe tilsvarende tjeneste som hjemme, kan det også for dem være tilstrekkelig å kun skyte godkjenningsprogrammet. Ved andre permisjoner over tid, kan resultatet være at de må vente et helt år og vel så det før de igjen er operativt godkjent. Utvalget finner det vanskelig å konkludere om slike forhold kan ha betydning for spørsmålet om permanent bevæpning eller ikke. Det fremstår for utvalget noe vanskelig å holde oversikt over de ulike instruksene POD gir for slike tilfeller. Flere av instruksene fremstår som ukjente for brukerne. Det hadde forenklet situasjonen for distrikter og særorgan om POD hadde samlet alle sine Rundskriv vedrørende dette tema inn i ett Rundskriv. Utvalget kan ikke se bort i fra at det for begge kjønn kan oppstå en ekstra belastning i det å opprettholde operativ status og samtidig føle tryggheten i det å bære våpen etter lengre fravær fra jobben. Videre om godkjenningsvilkårene for bæring av våpen av i dag opprettholdes, der en risikerer at en får en patrulje med en som bærer våpen, og en ikke. 15
Kapittel 4 Et utvalg medlemmers hovedargumenter for og imot generell bevæpning Utvalget inviterte 7 medlemmer som hadde ulikt syn på generell bevæpning av norsk politi. De 7 er IP godkjente i kategori 1 (beredskapstroppen), 3 (UEH) eller, 4 (med 40 timers opplæring). De ulike argumentene som fremkom under disse samtalene, kan sammenfattes som følger: For generell bevæpning: Man har alltid våpen tilgjengelig der og da, ingen forsinkelser. Ser på våpen som et nødvendig arbeidsredskap, og ivaretar føre var prinsippet. Vi må sammenligne oss med Finland, Sverige og Danmark. Bedre i stand til å ivareta egen og publikums sikkerhet. Politiet får økt respekt, flere avstår fra lovbrudd. Den enkelte blir mer fortrolig med skytevåpen og vil oppfatte dette som en naturlig del av sitt personlige utstyr. Dette i motsetning til dagens ordning, der mange oppfatter våpenet som et fremmedlegeme. Det kan være hemmende for en god oppgaveløsning ved oppdrag som krever bevæpning. Flere og flere kriminelle bærer våpen, derfor må politiet være klar til å møte dette før det skjer en alvorlig episode hvor tjenestepersoner blir drept eller skadet. Er sikker på at politifolk i Norge hadde blitt skutt dersom vi hadde vært tilstrekkelig bemannet til å være på stedet når noe skjer. Ofte oppstår de alvorligste episodene under utførelsen av tilsynelatende alminnelige oppdrag som for eksempel husbråk, ordenstjeneste, stans av kjøretøy, m.m. Mindre stressfaktor ved at man slipper å gå i bilen for å hente våpen. Ingen tilgang til våpen når situasjoner som krever bevæpning oppstår når man er borte fra kjøretøyet. Vårt samfunn er i dag flerkulturelt, mange har en bakgrunn hvor forholdet til politiet er et helt annet enn det tradisjonelt har vært i Norge. Kriminalitetsbildet har hardnet, terskelen for å bruke våpen mot politiet er lavere enn før. Permanent bevæpning vil ikke føre til flere skyteepisoder, våpenet brukes oftest til å true med. Politiet i USA bruker våpenet som et verktøy for å få kriminelle til å handle slik politiet vil. Dette virker forebyggende. Ved å trekke seg tilbake fra farlige situasjoner med publikum tilstede for å hente våpen, er man ikke lenger beskytter. Tilnærmingen om at ingen kommer til å skyte meg fordi jeg er ubevæpnet er naiv. I Norge er det så mange lovlige jaktvåpen at man må påregne at motstandere også bærer våpen. Mot generell bevæpning: Mister vårt sivile preg. Økt avstand til publikum. Har aldri opplevd eller hørt om andre som har vært i en akutt situasjon der oppgaveløsningen hadde blitt bedre dersom de hadde hatt våpen på seg. Vil føre til flere skyteepisoder. Terskelen for å bruke våpen vil synke dersom vi er bevæpnet. Uheldig for alle parter, ikke minst for kolleger som vil bli etterprøvd for handlingene deres. Våpenet vil være et hinder under utførelse av øvrig tjeneste og de daglige gjøremål. Man må konstant verne om/passe på den siden du bærer våpenet. Vil føre til store omveltninger og ressurser innen opplæring, trening og taktikk. Man reduserer muligheten til å områ seg og planlegge en væpnet aksjon. Har man først trukket våpen, er det vanskelig å reversere. Vil føre til utfasing av tohåndsvåpen, valgmuligheten faller bort når man bærer enhåndsvåpen på seg. Uheldig, da tohåndsvåpen er et mye bedre verktøy i en del væpnede situasjoner. Norsk politi er blitt mye bedre mht opplæring i taktikk og pågripelse uten generell bevæpning. 16
Det er rom for forbedringer i dagens regime med fremskutt lagring. Mange situasjoner vil eskalere der og da hvis politiet er generelt bevæpnet og aksjonerer uten planlegging og taktikk. Gisselsituasjoner og andre utfall er verre enn det å la kriminelle utføre f. eks et ran, for deretter å observere og slå til i etterkant etter taktiske og sikkerhetsmessige vurderinger. Fokus bør være på hendelser som har vært, og gjennom analyse av disse utvikle det polititaktiske. Kan ikke se at det finnes dokumentasjon for at slike hendelser hadde vært løst på en bedre måte dersom generell bevæpning hadde vært tilfelle. En evaluering av Våpeninstruksen må til. Operativ kompetanse bør være utslagsgivende for hvem som gir bevæpningstillatelse, og ikke stillingskode (les politimesteren). Dagens trusselbilde gjør at generell bevæpning vil være uheldig. Men blir det endret til et visst verre nivå, tror jeg at mitt syn på dette kan endres. Øvrige innspill fra intervjuobjektene, bevæpningsadgang og fremskutt lagring. På spørsmål om dagens ordning om bevæpningsadgang og fremskutt lagring var tilfredsstillende, hadde samtlige forslag til forbedringer. Følgende kan sammenfattes: En tidsriktig Våpeninstruks er nødvendig. Bevæpningsmuligheten må gjøres mer brukerorientert. Høyere kompetanse i alle ledd. Krav om bedre oppdatert opplæring i bruk og taktikk, også til de som beslutter bevæpning. Bedre analyser av dagens trusselbilde, og en opplæring som er tilpasset dette. Fokus på å være en lærende etat. Magasin må bæres på kroppen. Våpen og ammunisjon bør ikke lagres sammen for å unngå stressfaktor og unødig tidsbruk. Plombering av våpenet må opphøre. Bruk av enhånds eller tohåndsvåpen må vurderes og besluttes av innsatsleder på stedet. Våpen må gjøres lettere tilgjengelig for trening og øving på egnet sted og tid. Tilgjengelige skytebaner for alle IP godkjente døgnet rundt. 17
Kapittel 5 Danmark generelt bevæpnet politi Studietur til dansk politi. Utvalget foretok en studietur til København for å høre mer om danskenes erfaringer med generell bevæpning. I København ble vi meget godt mottatt av politikommisær Preben Juul Nielsen og politiassistent Jan Rohde Thomsen, begge jobber i Rigspolitiets senter for logistikk. Følgende kan sammenfattes fra samtalene med våre to danske kolleger: Historikk Allerede i 1906 ble de første danske politifolk utstyrt med våpen, men dette var ofte vilkårlig og basert på de enkelte tjenestepersons ønsker. I 1908 avviste politikerne politiets ønske om å være bevæpnet. Enkelte partier fryktet at politiet ville misbruke våpnene. I 1920 gav justisminister Svenning Rytter politiet tillatelse til å anskaffe revolver med ammunisjon til bruk i tjenesten, men kun i de tilfeller hvor det skønnedes nødvendig. I 1938 fikk alle i Statspolitiet tjenestevåpen. Fra 1950 foregikk en nedtrapping av politiets bevæpning, det var ingen plikt å bære våpen i tjenesten. I september 1965 skjøt og drepte innbruddstyven og skapsprengeren Palle Sørensen 4 unge politimenn på Amager. Han hadde vært på et tyveriraid da han midt på natten ble stanset i sin bil av en politipatrulje med to betjenter i. Da de tok kontakt, skjøt han begge to i kropp og hode uten forvarsel. Han kjørte uanfektet videre, og ble 6 minutter etterpå stanset av en annen patrulje som var uvitende om hva som nettopp hadde skjedd. Sørensen skjøt og drepte også disse to politimennene da de tok kontakt, uten forvarsel. Alle de 4 politifolkene bar våpen under episoden iflg. våre danske verter, men det vites ikke om de bar dem synlige. Etter denne tragiske hendelsen ble reglene om bevæpning innskjerpet, og fra 1967 skal alle danske politifolk medbringe tjenestevåpen i tjenesten. Dersom tjenestepersoner av en eller annen grunn i løpet av sin karriere reserverer seg fra å bære våpen, har praksis vært at de har fått tilpasset tjeneste slik at dette blir mulig. Men hovedregelen er at man skal bære sitt tjenestevåpen når man er i tjeneste. Samfunnsdebatt Det har aldri vært noen omfattende debatt vedrørende bevæpning av dansk politi. Før de tragiske hendelsene i 1965, hadde dansk politi en forhistorie med varierende regler om bevæpning. Men blant dansker flest, har nok dansk politi blitt oppfattet som generelt bevæpnet de siste 100 år. Når innskjerpingen i bevæpningsregimet kom som følge av denne tragiske hendelsen i 1965, var det ikke noe klima til å ta opp en debatt med kritiske innspill om en generell bevæpning. Heller ikke i de senere år kan våre danske kolleger erindre at bevæpningen av politiet har vært gjenstand for debatt i det offentlige rom. Ordningen har så lang tradisjon og er så innarbeidet at det overhodet ikke er debatt omkring dette, heller ikke internt i politiet. Opplæring I politistudentenes første skoleopphold (PG-I) får de 5 timer teori. De har 8 dager på skytebane, hvorav 1 er i simulator. I alt skyter hver elev 450 skudd. I andre skoleopphold (PG-III) har studentene 4 dager på skytebane, de skyter til sammen 250 skudd hver. Siste skoleopphold (PG-IV) skyter hver student ca 750 skudd, hvorav 2/3 er med maskinpistol. I tillegg er det skyting med fargemarkeringsammunisjon. 18
Under hele opplæringsperioden er det krav til resultater. En ny strategi er nå innført i den polititaktiske opplæringen, kalt stopp og tenk. I mange tilfeller der skudd avfyres, går det svært kort tid fra situasjonen oppstår til skudd avfyres. Treningen nå fokuserer på å tenke alternative løsninger eller strategi før skudd avfyres. Poenget er å trene på måter å unngå episoder der våpen må trekkes. Vedlikeholdstrening Som et minimum må alle med politiutdannelse skyte 2 x 50 skudd pr år, uansett funksjon. Det er ingen krav til resultater. Mange trener mer, og spesialenheter har egne vedlikeholdsprogram. Utstyr og kontroll Rigspolitiet kontrollerer annet hvert år våpenets tilstand og tilstedeværelse. Våpen og tilbehør må kun føres i føringsmidler som er godkjent av Rigspolitiet. Alle føringsmidler og tilhørende utstyr er innkjøpt/utviklet for å fremstå som en mest mulig nøytral og diskret del av den samlete uniformering. Det er ingen krav om å bruke vernevest. Pepperspray har vært benyttet siden 2008. Mindre-dødelige våpen benyttes ikke. Dette har og blir diskutert. Foreløpig konklusjon er at jo flere muligheter man har til å anvende de ulike maktmidler, jo tyngre blir vurderingen av hvor på maktbarometeret man skal aksjonere. Personlig oppfølging Det er etablert et system med debrifing og oppfølging etter hendelser som kan gi mentale utfordringer for den enkelte eller flere. Et nettverk av psykologer og andre fagfolk står til disposisjon over hele landet for å bistå ved slike hendelser. Dette gjelder ikke bare ved våpenbruk. De mest vanlige tilfellene er etter utrykning til alvorlige trafikkulykker. Statistikk Det har vært noe økende andel innberetninger om våpenbruk i dansk politi de siste år. Men det er usikkert om dette er reelt eller om det skyldes nye rapporteringsrutiner. Det er ingen klare utviklingstrekk i Danmark i den ene eller andre retning fra 1985 til 2009, se tabell under. (De høye tallene fra 1993 skyldes opptøyene på Nørrebro) 19
Politi truffet av skudd Avfyrte skudd mot politiet Årstall Innberetninger Varselskudd Målrettede skudd Skadde Drepte Drepte politifolk 1985 260 17 16 3 1986 262 16 28 6 3 1 1987 250 14 13 4 1 1 1988 275 41 32 6 2 1 3 1989 294 14 10 3 1 1 1990 227 17 9 4 1 3 1991 230 10 13 4 1 4 1992 304 10 12 3 1 7 1993 250 123 39 15 1 1 1994 233 16 13 2 1 1 1 1995 201 8 13 2 1 1 4 1996 222 8 21 6 1 1997 276 22 15 3 1 4 1998 196 4 2 4 2 2 1999 216 7 38 3 2000 236 6 15 3 4 2001 242 13 21 4 3 1 5 2002 269 17 12 3 2 5 2003 305 15 3 2 1 2004 269 10 11 3 3 2005 243 21 2 2 2 2006 253 10 11 7 4 2007 237 10 4 4 2008 325 15 1 2009 355 10 7 4 3 Til sammen 6430 454 360 100 23 11 4 48 (Kilde: Rigspolitichefen mai 2011) Tabellen under viser gjennomsnittlig og totalt (i parentes) antall årlig skadde eller drepte personer som følge av politiets skudd i perioden 1996 2006 i forhold til innbyggertall. Skadde pr år Drepte pr år Skadde pr 1 mill innbyggere Drepte pr 1 mill innbyggere Antall innbyggere år 2000 Norge 1,00 (11) 0,27 (3) 0,223 0,060 4 478 497 Danmark 3,45 (38) 1,00 (11) 0,647 0,187 5 330 020 Sverige 5,00 (55) 1,18 (13) 0,564 0,133 8 861 426 Finland 1,45 (16) 0,18 (2) 0,280 0,034 5 171 302 Tyskland 30,00 (330) 7,36 (81) 0,365 0,089 82 163 475 Holland 11,63 (128) 2,18 (24) 0,733 0,137 15 863 950 England/Wales 2,56 (28) 2,27 (25) 0,048 0,042 52 943 300 (Kilde: Rapporten Politiets anvendelse av skydevåben i perioden 1996-2006 ) England skiller seg klart ut som det landet hvor færrest skades i forhold til folketallet, og ligger også lavt når det gjelder antall drepte. Kun Finland ligger lavere på antall drepte. Sammen med Norge har disse 2 landene lavest antall skadde og drepte. Danmark, Holland og Sverige ligger i det øvre sjikt hva angår skadde og drepte. Av disse landene er det kun Norge og England som ikke har generell bevæpning. 20