AVFALL OG HELSE I 0-VISJONENS LYS Av Per Fugelli Åpningsforedrag ved Avfallskonferansen 2004 Haugesund 220404 Av avfall er vi kommet fordi Jorden vår er skapt av kosmisk søppel. For 4,5 milliarder år siden ble Tellus dannet av det som var til overs fra konstruksjonen av andre planeter. Restene ble slynget ut i Universets utkant. Der av verdensrommets avfall, oppsto vi. La denne skapelsesberetningen være et signal om hvilken verdi jeg vil gi avfall i denne forelesningen. Jeg er sosialmedisiner. Mitt fag er å hjelpe de som maktene herjer med, støter ut, trykker ned. Avfallet er på bånn i menneskenes omdømme. Det bør ikke være sånn. Jeg vil prøve å vise at avfallet fortjener respekt. Avfall molekyler og følelser Det er to måter å tilnærme seg avfall på: - den materialistiske - den åndelige I den materialistiske forståelsen er avfall bokser, plastposer, bleier, gamle regninger, en stol med tre bein, en sur agurk. I den materialistiske forståelsen
er avfallet atomer, molekyler, bakterier. I den materialistiske forståelsen er avfall det Kant kaller ein Ding an sich, en ting i seg selv. Etter den åndelige tilnærmingen er avfall ikke tingen, men menneskets opplevelse av tingen. Avfallet er ikke alene den fysisk, kjemiske gjenstanden, men avfallet er hvordan mennesket oppfatter, tenker og føler gjenstanden. La meg belyse med et bilde. Her ser dere en haug med søppel og midt i den et menneske. Bildet er tatt 4. april i år ved Universitetet på Blindern hvor denne mannen for 15 år siden var stjernestudent i astrofysikk. Men noe gikk galt. Han sluttet å vaske seg. Han gikk og bar på poser med avfall. På grunn av lukten ble han nektet å gå opp til eksamen. Etter det har han valgt å gjøre seg selv til et søppelprosjekt. Her ligger han som en del av søppelberget dag og natt i vinterens kulde, i sommerens stank. Her ser vi hvordan søppel er mer enn kjemi og biologi. Søppel er også psykologi. Søppel har også med verdighet og skam, utstøting og godtaking å gjøre. Når mennesker blir avfall At avfall har med mer enn molekyler å bestille, ser vi også når noen begynner å stemple mennesker som avfall. Ikke bare ting, også mennesker kan bli bedømt som verdiløse, kalt pakk og skrap. Den hvite underklassen i USA går under navnet White trash, hvitt søppel. I New Yorks underjordiske labyrinter lever The mole people, muldvarpfolket. Det dreier seg om mellom 20 og 50 000 mennesker: schizofrene, narkofolk, hjemløse, oppbrukte horer, - mennesker som den harde storbyen har forkastet og begravd levende. 2
Vi trenger ikke gå til USA. På denne tiden i fjor var Høyre-Fremskrittspartibyrådet i Oslo opptatt av å fjerne stoffmisbrukerne fra den såkalte Plata ved Sentralbanestasjonen. Ett av argumentene fremført offentlig i byrådsmøte var at disse menneskene representerer en visuell forurensning. Og hva gjør vi med forurensninger? Vi eliminerer dem. Jeg nevner dette for å få fram at avfallets psykologi kan være farlig. Avfall er en følge av grensesetting. Avfall er å sortere ut det uønskede, det stygge, det truende. Avfallet er det nederste, det vi ikke vil ha lenger. Greit så lenge vi begrenser oss til ting. Men hvis vi tar denne tankegangen og dette språket i bruk på ånd og medmennesker går det forferdelig galt. Da kan det ende med at vi brenner bøker og folk. I forberedelsen til dette foredraget har jeg pendlet nervøst mellom den materialistiske og den åndelige fortolkningen av avfall. Jeg har valgt den åndelige/kulturelle tilnærmingen, men er i tvil helt fram til nå. For det er mye vesentlig å si om helse og avfall i: Et materialistisk perspektiv Jeg kunne ha sagt at fra 1974 til år 2001 har vi fordoblet husholdningsavfall per person i Norge fra 174 til 334 kilo. I USA er tallet 720 kilo. Jeg kunne ha sagt at Kari Heldal i sin doktoravhandling nylig, viser at avfallsarbeidere i Norge puster inn såkalte bioareosoler som inneholder bakterier, sopp og endotoksiner nok til å gi infeksjoner i respirasjonsorganene. 3
Jeg kunne meldt at mens et gjennomsnittsmenneske i den rike verden kaster for minst 2 dollar per dag, har gjennomsnittsmennesket i den fattige verden mindre enn 2 dollar per dag å leve for. Jeg kunne fortalt at på Kairos enorme søppelfylling bor og arbeider et eget folkeslag, zabbalinerne, som til og med har sin egen kristen-koptiske kirke der. Jeg kunne fortalt dere at yrkessykdom nummer en blant arbeiderne på søppelfyllingen utenfor Banjul i Gambia er sår, betennelser og etseskader på føttene fordi de ikke har sko. Jeg kunne informert dere om at søppelproblemet oppsto for 10-15 000 år siden da de første, faste bondesamfunnene ble etablert. Jeg kunne berettet at Bergen var nummer en by som innførte offentlig henting og tømming av latrinekagger og søppelbeholdere i 1881. Men den første forordning om renovasjon finnes i Magnus Lagabøters lov av 1276 som befaler ordentlig ryddesjau i gatene før julehøytiden. Jeg kunne berettet om det farligste høyrisikoavfall i Christiania på 1700- tallet som var likene av selvmordere og henrettede forbrytere, såkalte æreløse lik som var så befengt med skam og synd at selve æreløsheten ble betraktet som smittsom. 4
Jeg kunne rapport at sykehusene i Stor-London produserer 30 000 tonn klinisk avfall hvert år bestående av patologiske organer, blod, radioaktivt avfall, giftige og etsende kjemikaler, infeksiøst avfall inkludert HIV-virus og miltbrannbakterier. Jeg kunne skremt dere med alle de sykdommene som rotter, kakelakker, fugler og fluer kan bære med seg til menneskene fra råttent avfall. Jeg kunne opplyst dere om kildene til avfall i England og Wales med flytende industriavfall på topp og avfall fra husholdning og handel på bunn. Jeg kunne lagt på et lysark som viste sammensetningen av fast avfall fra en typisk kommune i USA med papir på topp og tre på bunn. Men ingenting av dette vil jeg si, fordi jeg vil ikke forelese om avfall som fysisk/kjemisk/biologisk produkt, jeg vil konsentrere meg om: Avfall som åndsprodukt Det er med avfall som med helse, begge har en materialistisk, biologisk dimensjon, men begge er også forbundet med ånd, opplevelser, følelser, forestillinger og erfaringer. Jeg har formulert det jeg kaller helseligningen: h = b x k x p 2 som sier at helse er produkt av biologi og kultur og politikk opphøyet i andre potens. Selvfølgelig har helse med det som skjer i cellene, i organene, med faktor biologi å gjøre. Men mennesket er mer enn kropp. Mennesket er også et 5
åndsvesen og en sosial skapning. Dermed kommer tanker, følelser og verdier inn i helseligningen. Av helseligningen kan vi derivere avfallsligningen: a = m x b x å 2. Avfall er et produkt av fysisk-kjemiske molekyler, biologi og ånd. Avfall er selvfølgelig molekyler i betydningen fysisk, kjemiske stoffer. Og avfallet er biologi i betydningen celler og bakterier, men avfall er også ånd i betydningen de tanker, bilder, minner og fortellinger mennesker forbinder med avfallet. Altså, avfallet er ikke bare en objektiv, naturvitenskapelig størrelse. Avfallet er også en subjektiv, personlig opplevelse. Et eksempel: Forleden morgen var jeg innom Flyvefisken, Oslos beste fiskebutikk, og kjøpte torsketunger fra Lofoten til selskap om kvelden. Nå, på trikken opp til Universitetet falt jeg i tanker om dette foredraget, tok fram blyant og papir og gjorde konsentrerte notater. Vel fremme ved Universitetet forlot jeg trikken i dype tanker og glemte en blå plastpose med to kilo praktfulle, kostbare torsketunger. Jeg er sikker på at den som fant disse slimete, skjelvende tungene kastet dem. Så her ser dere, fra å være en raffinert delikatesse i min opplevelse, blir den sammen gjenstand, de samme molekylene, syv sekunder senere omskapt til ekkelt avfall i en annens fortolkning. Et ytterligere eksempel på at avfall ikke er et objektivt, fysisk, biologisk fenomen ser vi i Arte Povera, en kunstretning som blant annet bruker avfall som råmateriale. Her gjenoppstår avfall som kunst. Gjenstanden som noen har erkjent som søppel, redefineres som byggesteiner i kunst. Det forkastede 6
og verdiløse flyttes fra søppelfyllingen til kunstmuseet. Her ser vi på ny, sagt med Jan Erik Vold, at avfall er ikke avfall, er ikke avfall, er ikke avfall. Avfall er atomer og molekyler, men avfall er også følelser, verdier, frykt, forbud, opplevelse, synd, - ja til og med nysgjerrighet. En forskergruppe i Arizona bruker søppelfyllingen som et slags oppslagsverk. For disse semiotikerne, tegnforskerne, er avfallet et språk som forteller om menneskenes liv og samfunnets egenskaper. Avfallet signaliserer hva menneskene tåler eller forkaster, om menneskene er rike eller fattige, om folk dyrker ting eller guder. Som arkeologene graver disse forskerne seg nedover i søppeldyngen, henter ut gjenstander og tolker dem som tegn på menneskets tilstand og samfunnets helse. Disse forskerne kaller seg morsomt nok garbageologists, på norsk må det bli avfallologer. Jeg kjenner meg godt igjen i denne spennende oppdagelsesferden på søppelfyllingen. I Stavanger i gamle dage tømte bossbilene seg på Dreyersholmen. Det var forbudt, men kilte i magen og hjernen å klatre over gjerdet om kvelden og gå på leting, som Askeladden, etter gåter og ting. Nå, 50 år senere, vil jeg snike meg inn på søppeldyngen igjen, denne gangen med sosialmedisinske briller på og granske hvordan avfall henger sammen med grunnleggende helsebetingelser som: renhet skjønnhet trygghet samvittighet 7
rettferdighet Denne gang vil jeg ha med en ny lommelykt. Jeg vil undersøke disse båndene mellom renhet, skjønnhet, trygghet, samvittighet, rettferdighet og avfall i 0-visjonens lys. Jeg har nettopp skrevet en bok som det har tatt meg 60 år å tenke ut: 0- visjonen: essays som helse og frihet. Med 0-visjonen mener jeg det moderne forsøket på å lage liv og samfunn med null risiko, null feil, null flekker, null svakhet, null faenskap. Jeg har en skummel følelse av at samfunnet holder på å bli for strengt, for rent, for kresent. En fornemmelse av at folkesjelen nå vil for mye og tåler for lite. At vi er på vei inn i et utopisk prosjekt som vil gjøre menneskene til engler og jorden til himmel, her og nå. Resepten jeg forskriver mot 0-visjonen er: måtehold i forventninger. Vi må være fornøyd med godt nok i stedet for å strebe etter 100 % perfeksjon. Vi må forsone oss med det ufullkomne, trives med feil, like farer, tåle annerledeshet. Vi må følge Aristoteles som sier at det går bare en vei til sjelefred og helse: den gylne middelvei. La oss nå med Aristoteles som veiviser gå inn i kryssene mellom avfall og renhet, skjønnhet, trygghet, samvittighet og rettferdighet. Renhet Å kvitte seg med avfall får menneskene til å føle seg rene. Det er som å vaske seg eller som å bekjenne en synd. Når noen kommer og tar det skitne vekk fra oss, opplever vi det de gamle grekerne kalte katharsis, - en renselse på kropp og sjel. Det er velgjørende. Men også i vår streben etter renhet bør vi vise måte. Støv på hjernen er farlig. Det finnes en tvangsnevrose som heter vaskenevrose hvor menneskene blir så besatt av renhet at de mister 8
livet av å beskytte seg mot bakterier, flekker og søppel. Derfor fortjener dere all ære som Renhetsarbeidere, men tål litt dritt. Skjønnhet I en avhandling om avfall i Gambia, dette fattige men vakre land, skriver forfatteren at søppel kan være et eyesore et øyesår. Naturen og vakre byrom er en kilde til helse for folk. Men skjemt av søppel, blir naturen stygg og byen trist. Vi vantrives og ergrer oss. Helsen går ned. Derfor er dere kanskje samfunnets viktigste Skjønnhetsarbeidere. Men igjen må vi vokte oss for 0-visjonen. For pent, for rent, for blankt blir kaldt, ja nesten uhyggelig. For å slappe av og trives, må vi tåle litt rusk, - smile til en gammel avis som blir tatt av vinden. Trygghet Gjennom avfallet kvitter vi oss med: - noe som kan være farlig - noe vi ikke liker - noe som truer hverdagens orden. Slik skaper dere, som tar avfallet fra oss, trygghet. Det motsatte bevis opplevde menneskene i Liverpool i den beryktede søppelstreiken i 1991. Her hopet stinkende, gjærende søppel seg opp i gårdsrom og på fortauer over uker og måneder. Rotter, kakelakker og fluer var bagateller i forhold til menneskenes uhyggelige følelse av kaos. Menneskene mistet tillit til at samfunnet fungerte. Slik sett er dere uvurderlige Trygghetsarbeidere. 9
Samvittighet I VG 29.3.04 forteller en meningsmåling fra Markeds- og medieinstituttet at 96 % sier seg helt/ganske enig i at de får dårlig samvittighet hvis de forsøpler. Måten vi behandler søppel på er med på å skape vår moralske habitus. Søppel kan gi oss dårlig samvittighet på tre måter: 1. Ved å krenke naturen. Vi er naturbarn i dette landet. Vi vil nødig skade dyr og planter eller forstyrre det Tarjei Vesaas kaller Det store spelet. Vi får dårlig samvittighet hvis vi forbryter oss mot dette økologiske beskyttelsesinstinktet. 2. Ved å sløse med ressurser og kaste unødig. Det er et nøysomhets gen i vår sosiale arv. Når dette krysses med moderne konsumkultur, oppstår dårlig samvittighet. Dere husker Jesus som tok frem fem brød og to fisker og mettet fem tusen i ødemarken. Han ba de mette samle sammen restene så ikke noe skulle gå til spille. 3. Ved å krenke fellesrommet. Å forsøple er en egoistisk handling. Av bekvemmelighet letter den enkelte seg for ubehag (avfall, søppel) på en måte som blir en byrde for fellesskapet. Eksempel: - kaste kebabrester på gaten - velte den gamle komfyren ned en skråning. 10
Hver enkelt av oss må være ansvarlige for vår egen samvittighet, men samfunnet kan gjøre det lett eller vanskelig for samvittigheten. Samfunnet kan gjennom teknologi, organisasjon og struktur gjøre det greit for menneskene å følge søppelsamvittigheten. Derfor er dere som forvalter avfallet vårt også Samvittighetsarbeidere. Rettferdighet Samvittigheten og rettferdigheten er tvillinger. Avfallet utfordrer rettferdighetssansen vår ved å sette solidariteten på prøve. Det gjelder særlig solidariteten med den tredje verden og med framtiden. FNs miljøorganisasjon har beregnet at hvis alle skal bruke og kaste etter modell av den rike verden, vil det trenges 5 planeter for å produsere råstoffet og ta opp avfallet. Jeg var for noen år siden på besøk hos en norsk legemisjonærfamilie i Nepal. De hadde tre barn i alderen 4 til 9 år som hadde vokst opp i dette nummer seks fattigste land i verden og lært seg nøysomhet og gjenbruk. Første gang de var hjemme i Norge på ferie, gikk de forbi en bygård i Oslo som var under modernisering. Forferdet så de på nyttige gjenstander som ble kastet i søppelcontaineren så skammelig og urettferdig opplevde de denne sløsingen at de begynte å grine der de sto på fortauet. Mennesker i USA og Norge har et privatforbruk som er 100 ganger større enn mennesker i Nigeria. I USA og Europa bruker vi hvert år 17 milliarder dollar til mat til kjæledyr. Det vil koste 19 milliarder pr år å avskaffe sult og feilernæring i verden. 11
Det fortelles om søppelkjører Sverre Helgesen med rute på Grünerløkka i Oslo i 1950-årene: Når han traff folk som kastet mat, ropte han sint: Ikke kast mat! Husk åssen vi hadde det under krigen! Samvittighet og rettferdighet dere ser hvordan avfallet blir en slags moralsk indikator. Vi kan snu på det gamle uttrykket og si: Vis meg hvordan du håndterer avfallet ditt, og jeg skal si deg hvem du er. Siste ord Vel mine venner klokken går, avfallet består. Jeg har advart mot 0-visjonen i forhold til avfall. Vi må ikke bli for strenge, for rene, da blir vi sure og syke. Jeg har prøvd å demonstrere sannheten i denne likningen: a = m x b x å 2 Avfallet er ikke alene molekyler. Avfallet er også en funksjon av ånd. Avfallet angår også mennesket som moralsk vesen og sosial skapning. La meg gi et siste gåtefullt bevis på koplingen mellom avfallet og sjel. Når mennesket dør, i selve dødsøyeblikket, sies det at alle mennesker blir 21 gram lettere. Er det sjelen som veier 21 gram? Hvor skal den hen? Tilbake til den kosmiske energi vi ble skapt av for 4,5 milliarder år siden? 12
Kolleger, - jeg sier med vilje kolleger fordi jeg har nettopp demonstrert at dere er helsearbeidere. Fordi summen av å være renhetsarbeider, skjønnhetsarbeider, trygghetsarbeider, samvittighetsarbeider og rettferdighetsarbeider er å være Helsearbeider. Dere fortjener stor takk for den innsatsen dere gjør for folkehelsen. Lykke til med Avfallskonferansen eller rettere sagt Helsekonferansen 2004. 13