Kart og kompass for politiets voldtektstall Oslo politidistrikt ser positivt på at våre rapporter diskuteres, men vi avviser anklagen fra skribent Kjetil Rolness (Dagbladet 30.1.16) om at politidistriktet er påvirket av ideologi og politikk. Påstanden om at vi tåkelegger data om landbakgrunn/statsborgerskap for mistenkte/siktede i anmeldte voldtekter, er feil. Rolness forveksler hva som er faglig korrekt med politisk korrekthet, fordi han selv misforstår hva slags type datamateriale anmeldelser utgjør. Av seniorrådgiver Marianne Sætre, Strategisk stab, Oslo politidistrikt Anmeldelsesmaterialet består av såkalte "registerdata" over hendelser som anmeldes til politiet og registreres som lovbrudd.[1] Dette utgjør ikke noe tilfeldig trukket eller representativt utvalg av lovbrudd i samfunnet. Ut fra vanlige normer for samfunnsvitenskapelig metode, kan man derfor ikke uten videre bruke anmeldelser til generalisering og formulering av generelle påstander om virkeligheten.[2] Man må sjekke om utvalget er stort nok til å kunne gi et representativt bilde av et større problem, og om det kan inneholde systematiske skjevheter som gir et skjevt eller direkte misvisende bilde. Dersom det er tilfellet, følger en rekke begrensninger for hvilke slutninger man kan trekke og hva man kan benytte data til. Anmeldelser er resultat av erfaringer og hendelser som folk fortolker som lovbrudd og deretter velger å reagere på ved å anmelde og be politiet om straffeforfølgelse. Flere faktorer virker inn på fortolkninger og beslutningen om å anmelde, noe som bidrar til at utvalget som anmeldes blir skjevt i forhold til alle lovbruddshendelser som skjer. I tillegg arbeider politiet selv målrettet mot spesielle problemer og problemgrupper, som også bidrar til at utvalget blir skjevt og representerer de faktiske lovbruddene feil. Hvis man ønsker å benytte anmeldelsene til å si noe om gjerningspersoner, er materialet ennå mer usikkert. Også i prosessen med å identifisere mistenkte/siktede finnes spesielle faktorer som påvirker og gjør utvalget ytterligere skjevt. For lovbrudd som er preget av høy anmeldelsesfrekvens, og der mistenkt/siktet som regel blir identifisert, vil man kunne benytte anmeldelsesmaterialet som en relativt god indikator på samfunnsproblemet og dets gjerningspersoner generelt. Dette gjelder f.eks. for drap. For lovbrudd som i liten grad anmeldes, og der kun et lite utvalg av gjerningspersoner identifiseres som mistenkt/siktet, er materialet vanligvis ikke egnet til generaliseringer. Dette gjelder f.eks. lommetyverier og mistenkte/siktede i disse sakene. I en rapport fra 2014 om utvalgte vinningsforbrytelser i Oslo, valgte analytikerne bokstavelig talt å skyggelegge data om mistenkte/siktede lommetyver, slik at ingen lot seg friste til generaliseringer basert på sviktende, og potensielt helt misvisende, datagrunnlag.[3] Begrunnelsen var faglig, ikke ideologisk eller politisk.
Hvordan blir utvalget skjevt? Kunnskapen om anmeldelsesgrad for voldtekt baserer seg på representative offerundersøkelser. Slike selvrapporteringsstudier har selv svakheter, men er essensielle for å vite hva slags materiale man står overfor med anmeldelser. De identifiserer et "bortfall", som det kalles i metodelæren, og det som utgjør politiets "mørketall". Dette viser til de lovbrudd som skjer, men som ikke fanges opp i politiets registre. Representative offerundersøkelser tilsier at anmeldelsestilbøyeligheten er generelt svak for voldtekt. Kun rundt 10-20 % anmeldes, men andelen varierer for ulike typer voldtekt. Høyest er anmeldelsestilbøyeligheten for hendelser som likner det vi ofte tenker på som de groveste formene for overfallsvoldtekt. Lavest er den i tilfeller der den utsatte er følelsesmessig og materielt knyttet til krenkeren, og vedkommende ønsker å fortsette relasjonen (relasjonsvoldtekt).[4] Anmeldelsesgraden for fest- og sårbarhetsrelaterte voldtekter (knyttet til prostitusjon, kriminelle og rusmiljøer), befinner seg mellom disse ytterpunktene. En rekke faktorer, som har med offerets bakgrunn og sosiale nettverk å gjøre, handlingen og situasjonen den skjer i, kjennetegn ved den som fremmer de uønskede seksuelle tilnærmelsene og relasjonen mellom partene, har betydning for valget om å anmelde. Mange av faktorene har direkte eller indirekte med de involvertes landbakgrunn å gjøre, og taler for at personer med annen landbakgrunn lettere oppleves truende og blir anmeldt, enn de norske personene som opptrer tilsvarende.[5] Når det gjelder informasjonen om gjerningspersoner, har skjevheten i materialet motsatt fortegn av det som ble beskrevet over: Identifiseringen av gjerningsperson er særlig liten for overfallsvoldtekter (ukjent person), men sterkt når det gjelder relasjonsvoldtekter (kjent partner). Også her er det faktorer som er slår ulikt ut, avhengig av de involvertes landbakgrunn/statsborgerskap. "DNA-registeret" består f.eks. av prøver som tas i mange ulike sammenhenger, og som i større grad gjelder utlendinger enn nordmenn. Dette gir grunnlag for flere "treff" på utlendinger i etterforskning av anmeldte voldtekter uten kjent gjerningsperson. Dette forsterker skjevhetene som innebærer at mistenkte/siktede med annen landbakgrunn enn norsk anmeldes lettere. Dette slår særlig ut i voldtektstyper der DNA-registeret er viktig for identifisering av gjerningsperson, som ved overfallsvoldtekter.[6] Påstanden om at overfallsvoldtekt primært begås av utenlandske utøvere, bygget opprinnelig på data kun om den lille gruppen identifiserte gjerningspersoner. Politidistriktet har flere ganger forsøkt å presisere dette og imøtegå generaliseringen. Dessverre trekkes den gamle myten fremdeles fram som sannhet. Samlet er anmeldelsesmaterialet for voldtekt vurdert som vanskelig å generalisere ut fra. Informasjonene kan kun på enkelte punkter benyttes som indikasjon på hva som kjennetegner voldtektssituasjonen i samfunnet. Særlig er det vanskelig å generalisere fra opplysningene man finner om
gjerningspersoner i anmeldte voldtekter, også med hensyn til deres landbakgrunn/statsborgerskap. Oslo politidistrikt har etter hvert konkludert med at anmeldelsesmaterialet ikke er egnet til å besvare spørsmål om overeller underrepresentasjon av visse grupper for voldtektsrisikoen i samfunnet. Dette var derfor aldri noen problemstilling i rapporten Voldtekt i den globale byen fra 2011. Kritikken fra Rolness om at politidistriktet uttrykker seg utydelig om slik over- og underrepresentasjon, kan dermed tilskrives at dette var av gode faglige grunner, og heller ikke var noen målsetning. Materialet var ikke egnet til det. Over- og underrepresentasjon Når et materiale ikke er representativt, gir det lite mening å benytte det til å måle over- og underrepresentasjon i forhold til ulike andre befolkningsutvalg. Hvis man likevel, hypotetisk, antar at materialet kan generaliseres, og man vil foreta en slik profilering av landbakgrunn/statsborgerskap for mistenkte/siktede i voldtektsanmeldelser, er det et poeng å velge et treffende sammenlikningsgrunnlag. Oslo er det urbane sentrum for en region på 1,5 millioner mennesker, og preges for øvrig av et stort antall til- og gjennomreisende. Både gjerningsperson og offer har ofte bosted utenfor bygrensene i de anmeldelser som registreres ved Oslo politidistrikt. Et treffende sammenlikningsgrunnlag er ikke de som er bosatte i Oslo, men de som faktisk bruker byen. Ikke minst gjelder dette for gjerningspersoner som anmeldes for fest- og sårbarhetsrelaterte hendelser. Disse utgjør omtrent halvparten av voldtektsanmeldelsene i Oslo, der sammenlikningspopulasjonen må være de som bruker byen som festarena og/eller oppsøker de sårbare miljøene. Kvinner og visse aldersgrupper av menn, er nærmest fraværende i rollen som mistenkte/siktede i voldtektsanmeldelser og bør uansett ekskluderes fra sammenlikningsgrunnlaget. Hvor skjev profilen på landbakgrunn/statsborgerskap ville framstå i en slik sammenlikning, er ukjent. Årsaksforklaringer Hvis man, igjen rent hypotetisk, antar at anmeldelsesmaterialet er representativt og kan generaliseres til meningsfulle bilder av problemet, vil en overrepresentasjon av enkelte landbakgrunner for mistenkte/siktede ikke nødvendigvis utgjøre noen forklaring. Andre kjennetegn, som sosial status, fattigdom, inntekt, tilknytning til arbeidslivet, sosial isolasjon, ensomhet, psykisk helse, m.m. samvarierer med landbakgrunn, og kan ha sterkere forklaringskraft for overgrepsadferd. Også i anmeldelsesmaterialet er det flere kjennetegn som er spesielle for de mistenkte/siktede, som at de hoper seg opp i visse aldersgrupper, mange er uten arbeid, er ruspåvirkede, har kriminelt rulleblad m.m. Man trenger avanserte statistiske undersøkelser, som kan måle hvordan disse kjennetegnene henger sammen, og hvilke som
kan forklare mest av variasjoner i overgrepsadferd, før man med rimelighet kan konkludere noe om årsaker. Her må man også inkludere de variablene som påvirker de utsattes varierende opplevelse av trussel og valg om å anmelde uønskede seksuelle tilnærmelser.[7] Forklaringer på forskjeller i hvordan personer med ulike landbakgrunner blir anmeldt for voldtekt trenger bredere datamateriale, og helt andre teknikker for utforskning, enn de enkle deskriptive analysene som Oslo politidistrikt har foretatt. Datakilder til risikovurdering Oslo politidistrikt tilstreber kvalitet på kunnskapen vi lager. De regelmessige rapportene om anmeldte tilfeller av ran, vold og voldtekt har vært ment som enkel og lett forståelig presentasjon av et materiale som sier hvem som anmelder hva og hvem til politiet, hvilke konflikter som rettsliggjøres, hva politiet arbeider med, og hvordan dette forandres over tid. Materialet er unikt, ingen andre enn politiet kan produsere det. Det kreves god kjennskap til datasystemene og materialet for å kunne hente dette ut og systematisere det på meningsfulle måter. Presentasjonen i deskriptiv statistikk er ikke ment for generaliseringer eller slutninger om årsaksforbindelser. Siden anmeldelsesmaterialet ofte likevel brukes på slike måter som det ikke er grunnlag for, har fyldige metodekapitler etter hvert blitt inkludert i rapportene.[8] Til våre trusselvurderinger og trendanalyser av kommende risiko, baserer politidistriktet seg på langt bredere kildegrunnlag enn anmeldelser. Den siste trendrapporten er fra oktober 2015.[9] For seksuallovbrudd vektlegger rapporten framtidige utfordringer knyttet til informasjonsteknologi, som åpner muligheter for nye modi for overgrep og markeder med illegal handel, ikke minst av overgrep mot barn. Det er allerede avdekket grenseoverskridende sakskomplekser, der mange gjerningspersoner fra ulike land er involvert, uten at de fysisk krysser nasjonale grenser. Politidistriktet følger våkent med på opplysninger om nye overgrepsformer og mulige risikogrupper. Vi er klar over at mørketallene kan være betydelige for de som lever i familier med sterke personlige autoritetsbånd, som i enkelte minoritetsmiljøer. De kan mangle språk for å formidle hva de utsettes for.[10] Risikoen for de mange nyankomne flyktninger og asylsøkere, både som potensielle ofre og utøvere av kriminalitet, er et sentralt tema, og samfunnets evne til å integrere denne gruppen vil kunne påvirke kriminalitetsbildet framover. Personer med annen landbakgrunn/statsborgerskap er samtidig ikke identifisert som noen særlig voldtektstrussel for framtiden. Oslo politidistrikt har som mandat å fremme alle borgeres rettssikkerhet, trygghet og alminnelige velferd, og kan dermed ikke bidra til å skape ubegrunnet mistillit eller stigmatisering.
Referanser: [1] En metodebok som omhandler nettopp anmeldelsesstatikk som en type registerdata, er Silje Bringsrud Fekjærs bok fra 2015: Hvordan forstå statistikk. Politi og kriminalitet. Gyldendal. Mer om politiets ulike strategiske analyser, se Sætre, M. (2005): Analyser av kriminalitet. Innføring i data og metoder i samfunnsvitenskapelige og strategiske kriminalanalyser. Høyskoleforlaget. [2] Se også Olaussen, Leif Petter (1996): Kriminalstatistikk som målestokk for kriminalitetsutviklingen. Oslo: Institutt for kriminologi (stensilserien, nr. 85) [3] Hofseth, C., Grytdal, V. & Sætre, M. (2014): Utvalgte vinningslovbrudd i Oslo i 2012-2013. Oslo politidistrikt. [4]Stefansen, K. & I. Smette (2006) "Det var ikke en voldtekt, mer et overgrep..." Kvinners fortolkning av seksuelle overgrepsopplevelser.tidsskrift for samfunnsforskning. 47(1):33-56. Gartner, R. and R. Macmillan (2005): "The effect of victim-offender relationship on reporting crimes of violence against women." Canadian Journal of Criminology(July ): 393-429. [5] Wolitzky-Taylor, K. B., H. S. Resnick, et al. (2010): "Is reporting of rape on the rise? A comparison of women with reported versus unreported rape experiences in the National Women's Study-replication." Journal of Interpersonal Violence 26(807-832). Phipps, A. (2009): Rape and respectability: Ideas About Sexual Violence and Social Class. Sociology, 43(4), 667-683. Gavey, N. (2005): Just Sex. The Cultural Scaffolding of Rape. London, N.Y.: Routledge. [6] Mer forskning på effekter ved bruk av DNA-registreringen er ønskelig, og påpekt også av Riksadvokaten ved utvidelsen av DNA-registreringen i 2013. [7] Se f.eks. mer om kausale analyser og komplekse regresjonsmodeller hos Skog, O.-J. (2007): Å forklare sosiale fenomener. En regresjonsbasert tilnærming. Oslo: Gyldendal Akademiske. [8] Disse bør leses grundig. For voldtektsanmeldelser kan også kapitler om analysemodell og metode fra rapporten i 2012 anbefales [9]Trusselvurderingen finnes på nettet: https://www.politi.no/vedlegg/lokale_vedlegg/oslo/vedlegg_3513.pdf [10]Berggrav, A. (2015): Hvis du ikke spør, klarer jeg ikke å fortelle. Utfordringer ved avdekking av seksuelle overgrep i minoritetsfamilier. Redd Barna. Denne artikkelen ble publisert på Politiet.no 15.02.16, og som debattinnlegg i Dagbladet 17.02.2016.