RAPPORT NR Verneverdige myrer og våtmarker i Finnmark

RAPPORT NR. 3-1996 Verneverdige myrer og våtmarker i Finnmark

RAPPORT fra Fylkesmannen i Finnmark, miljøvernavdelingen, er en publikasjonsserie som presenterer resultater fra undersøkelser og utredninger som foretas i miljøvernavdelingens regi. Formålet er blant annet å spre informasjon om miljøvernspørsmål til en videre krets av interesserte. En liste over tidligere rapporter i samme serie er gjengitt på side58 og 59. Vi gjør oppmerksomme på at forfatterne av rapportene selv er ansvarlige for sine vurderinger og konklusjoner. Henvendelser kan rettes til: Fylkesmannen i Finnmark Miljøvernavdelingen Damsveien 1 9800 VADSØ Tlf. 78 95 03 00 ILLUSTRASJONER: Forside, side 9 og 33: Stein Ø. Nilsen Kartene er gjengitt med tillatelse fra Statens kartverk LDS61002-U6013 Fugletegninger: Michal Skakuj Opplag: 300 Grafisk produksjon: Trykkforum Finnmark AS ISSN 0800-2118 Forside: Myrområdet Opmoáhpi vest for Siebe, Kautokeino

Rapport nr. 3-1996 Verneverdige myrer og våtmarker i Finnmark Karl-Birger Strann * Stein Ø. Nilsen * * NINA/NIKU, avd. for arktisk økologi, Tromsø Vadsø November 1996 Rapport nr 3 1996 3

Forord Denne rapporten gir en beskrivelse vegetasjon og fuglefauna på de ulike typene av myrer og våtmarker i Finnmark, og en omtale av de mest verneverdige myr- og våtmarksområdene. Rapporten er en oppsummering av et stort registreringsmateriale som er samlet over flere år, i ulike sammenhenger. Forfatterne står ansvarlig for innholdet i rapporten, men prioriteringen av de verneverdige områdene er gjort i samråd med Fylkesmannens miljøvernavdeling. Harriet Reiestad og Ørjan W. Jenssen ved miljøvernavdelingen har bidratt i arbeidet med den endelige redigeringen og fremskaffelse av kart. Kartene er laget av Statens kartverk, Finnmark. Finnmark, særlig Finnmarksvidda, har landets største og viktigste hekkeområder for våtmarksfugler, herunder de viktigste hekkeområdene for flere fuglearter som er sjeldne og sårbare. Flere områder er verneverdige også internasjonalt. Våre myrer og våtmarker har dessuten mange særpreg i forhold til landet forøvrig, både i vegetasjon og fugleliv. Flere nordøstlige arter som er vanlige hos oss, finnes knapt andre steder i landet. Samtidig er myrene og våtmarkene sårbare naturtyper. F.eks. vil slitasje som følge av hardt tråkk og motorferdsel kunne påvirke vannspeilet og dermed hekkemulighetene for enkelte sårbare arter. Rapporten tar ikke for seg myrer og våtmarksområder som allerede er vernet etter naturvernloven, med ett unntak: Slettnes i Gamvik. Dette området ble fredet som naturreservat ved Regjeringens resolusjon av 7. november 1996, mens rapporten var under utarbeidelse. Utvelgelsen og avgrensningen av de prioriterte områdene er bare gjort ut fra en faglig vurdering av verneverdiene. Avgrensningen innebærer i denne omgang ikke noe verneforslag. For mange områder vil en sikring i medhold av plan- og bygningsloven sannsynligvis gi et tilstrekkelig vern. For flere områder, eller deler av dem, vil vern etter naturvernloven være aktuelt. Det er et felles ansvar å bevare denne viktige delen av vår naturarv. Vi ønsker derfor et samarbeid med kommunene, lokalbefolkningen og andre myndigheter og interesser for å sikre områdene for fremtiden. Vadsø, november 1996. Bente Christiansen Fylkesmiljøvernsjef Steinar Schanche Seksjonsleder naturforvaltning 4 Rapport nr 3 1996

Innhold I. Innledning...... 7 II. Myrer og våtmarker i Finnmark... 7 Myr og våtmark - en viktig del av Finnmarks natur... 7 De viktigste myrtypene i Finnmark... 9 Landets viktigste områder for våtmarksfugler... 9 Litt om våtmarksfuglenes økologi... 10 Fuglenes bruk av våtmarkene i hekketida... 10 III. Myr - og våtmarksinventeringer i Finnmark... 13 IV. Utvelgelse av de mest verneverdige områdene... 14 V. Omtale av de enkelte områdene... 17 Område nr. 1: Áidejávri, Kautokeino kommune... 19 Område nr. 2: Opmoáhpi, Kautokeino kommune... 21 Område nr. 3: Goatteluoppal, Kautokeino kommune... 23 Område nr. 4: Náhpolsáiva, Kautokeino kommune... 25 Område nr. 5: Stuorrajávri, Kautokeino kommune... 27 Område nr. 6: Ieªjávri, Alta og Karasjok kommuner... 29 Område nr. 7: Luostejohka, Porsanger... 31 Område nr. 8: Morªªajeaggi, Porsanger kommune... 33 Område nr. 9: Bo kaleakªi, Porsanger kommune... 35 Område nr. 10: Vieksa, Porsanger kommune... 37 Område nr. 11: Lille Porsangen, Lebesby kommune... 39 Område nr. 12: Jeaggáª, Tana kommune... 41 Område nr. 13: Korsmyra, Tana og Nesseby kommuner... 43 Område nr. 14: Suovkajeaggi, Sør-Varanger kommune... 45 Område nr. 15: Kibymyra, Vadsø kommune... 47 Område nr. 16: osken, Nesseby kommune... 49 Område nr. 17: Oarddojávri - Jakobselvkroken, Vadsø kommune... 51 Område nr. 18: Gednjedalen, Berlevåg kommune... 53 Område nr. 19: Slettnes, Gamvik kommune... 55 Referanser... 57 Hittil utkommet i samme serie... 58 Rapport nr 3 1996 5

6 Rapport nr 3 1996

I. Innledning Begrepet våtmark omfatter alle oversvømte eller vannmettede områder, herunder myrer av alle slag, innsjøer og tjern, elver, elvedeltaer og elvemunninger, og bukter og grunne havområder. Felles for disse områdene er at vann i en eller annen form er til stede og preger miljøet på en avgjørende måte. Våtmarkene er kjennetegnet av en høg biologisk produksjon og et rikt artsmangfold, og naturtypen har mange viktige funksjoner i naturen. Mange arter er knyttet til eller avhengige av våtmarkene i hele eller deler av sitt liv. Samtidig har våtmarkene mange steder vært utsatt for inngrep og ødeleggelser. I naturvernarbeidet har derfor våtmarkene blitt viet stor oppmerksomhet både nasjonalt og internasjonalt. Norge har underskrevet Ramsarkonvensjonen. Dette er en internasjonal avtale som forplikter nasjonene til å sikre landets viktigste våtmarksområder. I Norge er vern av våtmarker fulgt opp ved fylkesvise verneplaner for myrer og våtmarker. I Finnmark er det tidligere fremmet en verneplan for strandområder (1985) som omfatter de viktigste marine våtmarkene og havstrendene i fylket, bl.a. de store og viktige delta- og strandengområdene Tanamunningen, Neiden- og Munkefjord, Stabbursnes og Altaosen. Foreliggende rapport omfatter ikke disse områdene. Rapporten omtaler heller ikke de mange myrene og våtmarkene som ligger i eksisterende verneområder, herunder nasjonalparkene, Pasvik naturreservat og Færdesmyra naturreservat. Fylkesmannen har tidligere fremmet et forslag til verneplan for myrer i Finnmark (1980). Denne verneplanen tok bare for seg de botanisk verneverdige myrområdene. Verneplanen er ikke sluttbehandlet, både fordi en har ønsket bedre kartlegging av fylkets myrområder, og fordi en har ønsket å vurdere myrområdene i sammenheng med våtmarksområder med rik fuglefauna. For de myrområdene som tidligere er beskrevet i den nevnte verneplanen for myrer, er det bare gitt en summarisk omtale av de botaniske verneverdiene. I Finnmark finner vi de viktigste trekkområdene for våtmarksfugl i strand-, fjære og gruntvannsområder langs sjøen, særlig i de indre fjordstrøk, mens de viktigste hekkeområdene finnes i innlandet. Vern av de viktigste trekkområdene langs sjøen er behandlet i verneplanen for strandområder i Finnmark, og omtales ikke spesielt her. Foreliggende rapport omhandler først og fremst de områdene som har betydning som hekkeområder for våtmarksfugl. II. Myrer og våtmarker i Finnmark Myr og våtmark - en viktig del av Finnmarks natur Hvis en ser bort fra havområdene, har Norge mer enn 20 000 km 2 myrer og våtmarker, dvs. mer enn 6% av landarealet. I Finnmark utgjør våtmarkene en betydelig større del, og i de indre delene av fylket utgjør våtmarkene mellom 10 og 30 % av arealet. I deler av fylket er våtmarkene et dominerende trekk i landskapet, og danner en landskapsmosaikk i veksling med tørre lyngheier eller fjellbjørkeskog. Myrer dannes ved at planterestene i områder med høg markfuktighet ikke brytes helt ned pga. oksygenmangel. Det døde plantematerialet blir delvis konservert, og bygger opp et torvlag. Bare fuktighetselskende planter som moser og starr tåler livsbetingelsene på de bløte partiene. På tuene og strengene (langstrakte forhøyninger) finner vi ofte tørketålende vegetasjon som lyngarter, kjerringris og lav. Tette vierkratt vokser ofte langs bekkedrag og myrkanter. Særlig myrene i de indre delene av fylket har et stort innslag av østlige plantearter. Finnmarkspors skulle være velkjent for de fleste, og ris av finnmarkspors er ofte dominerende i Rapport nr 3 1996 7

Et særtrekk ved myrene i Finnmark er palsene. Dette er store, ofte 5-7 m høge torvhauger med evig tele. Kjernen i palsene består av frossen torv eller mineraljord, med sjikt og linser av nesten ren is. Palsmyr dannes bare i områder med lite nedbør og lav gjennomsnittlig årstemperatur. Palshaugene er ofte blåst fri for snø gjennom vinteren, og frosten får gå dypt. Palsene kan sies å være en vestlig utløper av den sibirske permafrosten. 60 cm høy tue med tele hele sommeren 2 meter høy pals Pals som smelter nedenfra Pals som brytes ned fra siden pga varme fra vannet i palslaggen Torv Mineraljord Område Islinser Ansamling Kvabb med tele størrelse av fritt overdrevet vann Figur 1. Oppbygging og nedsmelting av palser. Figuren viser et vertikalsnitt gjennom en del av en ca. 3 m dyp palsmyr med en horisontal utstrekning på ca. 40 m. vegetasjonen på de tørre delene av næringsfattige myrer. Myrene i Indre Finnmark har også et stort innslag av de østlige artene blokkvier og brannull over store arealer. I noen områder vokser sjeldne plantearter som lappstarr, trillingstarr, dvergmaigull samt flere sjeldne innvandrere fra øst. I skogfattige strøk har torvmyrene opp gjennom tidene vært utnyttet til brensel helt fram til 1960-tallet. De fleste myrene i våre kyst- og fjordstrøk har tydelige spor etter torvstikking. I de indre delene av fylket har myrene stort sett unngått slike inngrep. Mange livsformer er knyttet til myrene, og myrene har derfor stor betydning for det biologiske mangfoldet. Myrene har også andre viktige funksjoner. Myrene har en god evne til å lagre vann, og de virker derfor utjevnende på avrenningen i vassdrag. Myr har en viktig rolle i å forhindre flom i nedbørsrike perioder. I land der det meste av myrområdene er drenert eller lagt under asfalt, ser vi stadig oftere at det oppstår dramatiske flomkatastrofer. Naturen er rett og slett fratatt muligheten til å lagre overskuddsvannet. Vannmassene føres rett ut i vassdragene, og elvene vokser derfor til nivåer som en sjelden eller aldri har sett tidligere. 8 Rapport nr 3 1996

Ved å studere sammensetningen av planterester og pollen nedover i torvlagene kan myrene brukes til å studere vegetasjonsutviklingen. Torva er på mange måter et vegetasjonshistorisk bibliotek. Særlig i nedbørsmyrer, som får nesten all næringen fra regnvann, kan en også kartlegge utviklingen av lufttransportert forurensing. Dette har fått økt betydning de senere år. De viktigste myrtypene i Finnmark Myrene deles inn i nedbørsmyrer og jordvannsmyrer. Nedbørsmyrene eller høgmyrene får nesten all næringen fra regnvannet, og er derfor svært næringsfattige. Jordvannsmyrene får næringen fra jorda, og næringsforholdene er avhengig av mineraljorda der jordvannet kommer fra. Av jordvannsmyrer har vi to hovedtyper: Flatmyr, som ofte er dannet ved gjengroing av vann, og bakkemyr som er dannet i hellende terreng med mye sigevann. En tredje type myr er strengblandingsmyrer. Dette er jordvannsmyrer med strengformede tuer eller forhøyninger med nedbørsmyr, ofte med mange myrdammer. Nedbørsmyrene i Finnmark er av typen lapplandshøgmyr, med fjellkrekling, finnmarkspors, Fig 2. Finnmarkspors dvergbjørk og molte på de tørrere delene, og torvmoser, starr og torvull i de bløte partiene. Lapplandshøgmyr finnes i de indre fjordstrøk og på Finnmarksvidda. Det er særlig på denne myrtypen vi finner palsmyr. Flatmyrer er vanlige i det meste av fylket. De har fattig eller noen steder middels rik vegetasjon. Torvmoser, granstarr, flaskestarr og duskull er eksempler på arter på fattige flatmyrer, mens rikere myrer har arter som finnmarksstarr, tranestarr, sennegras, myrklegg og mosene makkmose og brunklomose. Det er blant bakkemyrene vi finner de rikeste myrene, med kravfulle arter som myrtevier og breiull. Store strengblandingsmyrer finnes særlig på Finnmarksvidda. Som oftest vil et myrkompleks tilsammen ha alle myrtypene representert. Landets viktigste områder for våtmarksfugler Finnmark har landets viktigste hekkeområder for mange våtmarksfugler, spesielt vadere, men også lommer og enkelte ender. Store myrkomplekser og tallrike vann med en svært høg insekts-, fiske- og planteproduksjon, gir gode betingelser for hekkende våtmarksfugl. Mange av våre våtmarker har også stor betydning som trekk- og fjærfellingsområder. Noen fugler er knyttet til våtmarkene hele livet. Disse blir ofte kalt ekte våtmarksfugler. Viktige grupper er dykkere, svaner, ender, gjess og vadefugl. Også noen arter av rovfugl, måsefugl og spurvefugl hører til de ekte våtmarksfuglene. Finnmark har flere østlige vadefuglarter som i Norge nesten bare hekker hos oss. Dette gjelder arter som dvergsnipe, fjellmyrløper, sotsnipe, kvartbekkasin og lappspove. Dessuten har Finnmark en meget stor andel av landets totale hekkebestand av f.eks. grønnstilk og myrsnipe. Mangelfull kartlegging gjør at en helt til nå klart har undervurdert flere av de østlige artenes hekkebestand, særlig arter som dvergsnipe, grønnstilk og myrsnipe. Rapport nr 3 1996 9

Litt om våtmarksfuglenes økologi For fuglene er det ikke alltid den enkelte myra med dens vegetasjon som er avgjørende, men heller variasjonen i myrkompleksene. En veksling mellom åpent vann, våtmyr og tørrere, mer vegetasjonsrike områder, gir normalt de rikeste fugleområdene. Dette mosaikklandskapet gir fuglene god mattilgang og et godt utvalg av reirplasser. For det menneskelige øyet kan et myrområde se ut til å ha alt som skal til for å være et interessant fugleområde. Ved nøyere undersøkelser kan en finne at det nesten ikke er fugl der. Dette skyldes normalt at det er mangel på egnet mat og/eller gode reirplasser. Endringer i vannstanden i løpet av hekkesesongen kan også være en viktig årsak. Det er ikke gunstig å gå til hekking i et område der reiret vil være truet av flom under snøsmeltingen, eller for den saks skyld av kraftig uttørking utover sommeren. De våtmarkene som er viktige hekkeområder har normalt en jevn vannstand gjennom hele hekkesesongen. Særlig interessante i ornitologisk sammenheng er varierte myrkomplekser der åpne partier med blautmyr eller vannspeil veksler med tettere starrvegetasjon og soner med vierkratt. Slike områder gir grunnlag for et stort artsmangfold. Også vidstrakte, åpne blautmyrer og starrmyrer er svært interessante, fordi vi kan finne enkelte sjeldne fuglearter som er spesialisert til å hekke her. Dette gjelder bl.a. den sjeldne fjellmyrløperen. Fuglenes bruk av våtmarkene i hekketida Fuglene bruker ulike deler av våtmarkssystemene. Åpent vatn og stilleflytende elver brukes mest av lom, dykkender, sangsvane og svømmesnipe, fordi de alle finner maten i eller på vannet. Disse legger også reiret sitt helt inn til eller nær åpent vatn. Måsefugl som fiskemåse, hettemåse og rødnebbterne hekker også regelmessig i tilknytning til åpent vatn. Vanligvis legger de reiret på små holmer eller tuer ute i vannet eller i de våteste delene av myrkompleksene. Alle disse tre artene finner mye av maten i vannet, men tar også en god del insekter som de fanger på land eller i lufta. Ofte vokser det tette kratt av vier og bjørk langs vannkantene. Dette er et viktig leveområde for flere spurvefugler, f.eks. sangere som løvsanger og sivsanger. Også såerle, gråsisik og rødvingetrost er tallrike. Antallet spurvefugl kan i enkelte myrområder være utrolig høyt, noe som viser at de her finner svært gode livsbetingelser. Fuktig myr med rikere vegetasjon er viktig for arter som enkeltbekkasin, kvartbekkasin og brushane. Bekkasinene både hekker og finner all sin mat i denne delen av myrkompleksene. Også brushane beiter og legger reirene her, men foretrekker å legge spillplassene på tørre rygger i myra eller i skråninger ned mot myra. Hvis denne myrtypen også har innslag av enkelte busker og trær, vil grønnstilk mange steder hekke tallrikt. Reiret plasseres da helst på ei tue i den våte myra. I enkelte høyereliggende myrer av denne typen hekker den sjeldne tranen. Den er ikke vanlig i Finnmark, men den forekommer i flere områder både i Sør-Varanger, Porsanger, Karasjok og Kautokeino kommuner. Gressender som stokkand, krikkand og brunnakke hekker helst i denne delen av myra, men kan også finnes i flere av de andre delene. I overgangen fra fuktig til tørrere, vegetasjonsrik myr hekker myrsnipa vanlig, og i tillegg brushane og grønnstilk. Sotsnipe og gluttsnipe hekker i denne typen myr, særlig hvis det vokser mye skog 10 Rapport nr 3 1996

FJELLMYRLØPER Limicola falcinellus Fjellmyrløperen lever i de våteste myrpartiene. Disse partiene kalles ofte «svartmyr», fordi det sparsomme plantelivet domineres av mørke moser. Fjellmyrløperen holder seg godt skjult, og er kanskje vår mest anonyme hekkefugl. Den kan imidlertid observeres under fluktspillet i den første delen av hekkesesongen. Det forsiktige spillet, en lav og spinkel trillende strofe, blir ofte overdøvet av mer høylytte vadefugler. Fjellmyrløperen ligner litt på myrsnipa, men har litt kortere bein og nebbet er bøyd ytterst ved spissen. Den mangler også myrsnipas svarte bukflekk. Tidligere antok en at det bare hekket rundt 180 par i Norge, de fleste av dem i Finnmark. Nyere undersøkelser viser at det sannsynligvis hekker rundt 1500 par i Finnmark alene. Den hekker på mange lokaliteter i indre strøk, og ses også regelmessig i mange våtmarksområder lengre ut mot kysten. Den er blitt påvist hekkende på øyer i Varangerfjorden, og den er i flere år blitt observert spillende i Børselvområdet, på Sennalandet og ute på Nordkinnhalvøya. På verdensbasis er fjellmyrløperen en sjelden art. Det finnes en liten populasjon helt øst i Sibir. Dette er sannsynligvis er en underart. Den Fennoskandiske populasjonen hekker på Kola, videre inn i Finland og Finnmark og sørover i de indre områdene av Nord-Sverige. Noen mindre forekomster finnes i Sør-Norge og på Kapp Kanin i Russland. For ca. 10 år siden anslo en at den Fennoskandiske populasjonen bestod av 12 000 til 14 000 par. Tellinger på trekk- og overvintringssområdene tyder imidlertid på at bestanden er på 6 000 til 8 000 par. Dette betyr av Norge har mellom 15 og 25 % av verdens hekkebestand. Ringmerkingsfunn tyder på at våre fjellmyrløpere trekker sørøstover via et begrenset rasteområde i Sivash på Krimhalvøya til overvintringsområdene i de østre delene av Middelhavet, i Rødehavet, i Den Persiske Gulf og østover til India. Fjellmyrløperen er svært utsatt for selv små endringer i vannspeilet på myra. I Finnmark er den økende trafikken med firehjulsmotorsykler i myrområdene en trussel mot arten. Hjulsporene drenerer myra, og endringene i vannspeilet fører ofte til at fjellmyrløperen forsvinner fra området for godt. rundt og utover myra. Særlig gluttsnipa foretrekker mye skog, og den kan gjerne hekke i små myrer inne i tett, storstammet skog. I denne typen myrområder med mye vierkratt hekker også den sjeldne dverggåsa. Den hekker inne i vierkrattene som gir effektivt skjul mot forstyrrelser. Myrhauk hekker også regelmessig i denne myrtypen, og på samme måte som hos dverggåsa er vierkratt viktig bl.a. som reirskjul. Denne vakre, men ikke så godt kjente rovfuglen, er forholdsvis vanlig i de indre delene av Finnmark. Den er smågnagerspesialist, men den kan nok ta et betydelig antall fugleunger i dårlige smågnagerår. Jordugla er svært lik myrhauken i valg av leveområde og næringsvalg. Ofte kan en treffe disse to artene hekkende på samme myrkomplekset, og det er ikke uvanlig å se myrhauken stjele byttet fra jordugla. På tørre partier på myra og morenerygger mellom myrsystemer overtar andre vadefugler. Småspove, lappspove, heilo og sandlo hekker tallrikt i disse karrige delene av myrkompleksene. Rapport nr 3 1996 11

SMÅLOM Gavia stellata Smålom er vanlig i store deler av Finnmark. I motsetning til den større slektningen storlomen som bare hekker i store vann, foretrekker smålomen små vann og tjern som hekkeplass. Disse småtjernene er ofte fisketomme, og den må derfor fly til nærliggende vann eller ned til sjøen for å finne mat. I myrsystemer med mange små tjern og vann kan det hekke mange titalls par, og av og til kan det hekke flere par i det samme vannet. Smålomen legger reiret helt i vannkanten eller på små tuer ute i vannet, noen ganger godt skjult i vegetasjonen, andre ganger helt åpent. I år med sein snøsmelting får smålomen ofte ødelagt reiret av flom. Smålomen er den minste av lomene og den eneste som har rød strupeflekk og svarte og hvite langsgående striper i nakken. Nebbet er forholdsvis spinkelt, og når den ligger på vannet peker nebbspissen noe oppover. Ungene mates med fisk til de er flygedyktige. Der smålomen hekker i fiskeløse vann, kan en se voksenfuglene fly inn til hekkelokaliteten med fisk i nebbet. Arten er svært sosial, og i områder med mange par samles fuglene ofte på bestemte vann og utfører spill med høylytte skrik som kan høres på lang avstand. Dette skjer særlig på kveldstid til omkring midnatt. Som de fleste av våre våtmarksfugler er smålomen trekkfugl. Vi vet ikke sikkert hvor fylkets smålom overvintrer, men mye tyder på at de har et sørøstlig trekk til Østersjøen og overvintrer i Skagerak og langs kysten av Nordsjølandene. Fuglene returnerer til Finnmark i månedsskiftet mai-juni. I påvente av at isen går på hekkevannene samler de seg i flokker på kysten. Slike trekkflokker kan en observere i Porsangerfjorden og Varanger, men også langs ytterkysten, f. eks. utenfor Nordkinn. Smålomen er meget stedtro og vender nesten alltid tilbake til samme hekkelokalitet som den har brukt tidligere år. Selv etter flere mislykkede hekkinger kommer den nesten alltid tilbake til det samme vannet, men kan da skifte selve reirplassen. Sammen med disse hekker også fjelljoen vanlig i gode smågnagerår. Sædgåsa hekker på de tørre partiene, men finner det meste av maten ute i myra. Når ungene er klekket trekker hele familien til åpent vann og beiter i områdene nær vannet, for raskt å kunne trekke ut på vannet om f.eks. en rødrev truer ungene. De voksne gjessene feller alle vingefjærene på ettersommeren og blir i denne perioden flygeudyktige. Da samler de seg i enkelte myrsystemer der det er godt om mat og mye åpent vann som de kan svømme ut på om de blir forstyrret. Som vist i dette kapitlet bruker fuglene ulike deler av våtmarkene. I arbeidet for å sikre alle disse artene (det som gjerne kalles fuglesamfunnet) er det derfor viktig å ta med hele myrkomplekser, og ikke bare deler av ei myr med spesielle verneverdier (f.eks. ei rikmyr eller en hekkeforekomst av fjellmyrløper). I et fuglesamfunn har hver enkelt art en funksjon og 12 Rapport nr 3 1996

LAPPSPOVE Limosa lapponica Lappspoven tilhører slekten Limosa, som kjennetegnes ved å ha et rett eller svakt oppoverbøyd nebb og rødlig fjærdrakt. Hannfuglen er i hekkedrakt sterkt kopperrød, mens hunnen er noe blassere i fargen. De mer vanlige spovene storspove og småspove tilhører slekten Numenius, og har brungrå fjærdrakt og tydelig nedoverbøyd nebb. Lappspove hekker hovedsakelig på tørre myrpartier i de indre delene av Finnmark og langs Varangerfjorden. Selv om reiret legges forholdsvis tørt så bruker arten de våtere partiene i stor grad til beiting. Den beiter på mark og insekter som den finner i mudderet ved hjelp av sitt lange nebb. Lappspoven er en trekkfugl som forlater hekkeplassene i løpet av juli og august. I første omgang trekker fuglene ned til større mudderfjærer langs Varanger og Porsanger, før de legger ut på det lange trekket til vinterområdene, de store fjæreområdene langs Nordsjøkysten. Mange fugler drar helt ned til Afrika. Lappspovene vender tilbake til Finnmark i løpet av mai. Inntil snøen smelter i hekkeområdene oppholder de seg igjen i de større fjæreområdene i fjordene. I år med sein snøsmelting kan lappspoven rett og slett hoppe over hekkingen. I slike år vil det oppholde seg store flokker i fjæreområdene mange steder i Finnmark. På hekkeplassen er lappspoven svært støyende, og de iltre varselropene kan høres over lange avstander. Spillet, som normalt utføres i flukt, er også høylytt. Det kan en høre særlig tydelig om natta og utover morgenen. påvirker hverandre gjensidig. Enkelte arter kan ha en nøkkelrolle (nøkkelart). Hvis en slik art skulle forsvinne kan det ha stor effekt på resten av fuglesamfunnet. I tillegg vil det være viktig å ta med buffersoner i verneområdets ytterkanter. Dette kan f.eks. være skogkledde åser i liene ned mot et større myrkompleks. Enkelte arter som hekker inne i skogen kan være avhengig av fuglelivet ute på myrområdene. Ett eksempel er dvergfalk. Den jakter i stor grad på fugl i det åpne myrlandskapet, men hekker i gamle kråkereir inne i skogen. I motsetning til spurvehauk og hønsehauk som gjerne jakter i tett skog, jakter dvergfalken nesten utelukkende i åpent terreng. III. Myr - og våtmarksinventeringer i Finnmark Denne rapporten bygger på to rapporter fra fylkesmannen i Finnmark, en verneplan for botanisk viktige myrområder (1980) og et foreløpig utkast til verneplan for våtmarker for fugl (1979), samt en rekke enkeltrapporter fra ulike registreringer av fugl og myrvegetasjon. I de siste fem årene har forskere fra NINAs avdeling i Tromsø gjennomført en rekke undersøkelser av områder for våtmarksfugl i Finnmark. Data fra disse undersøkelsene danner et vesentlig grunnlag for rapporten. Det er ikke blitt utarbeidet en samlet rapport for verneverdige våtmarksområder for fugl i fylket siden 1979. Derimot foreligger det en rekke rapporter fra enkeltområder eller et lite utvalg av områder skrevet av ulike forfattere. Med et par unntak vurderer ikke forfatterne av disse rapportene egne resultater mot andre våtmarksundersøkelser, slik at det har vært vanskelig å Rapport nr 3 1996 13

foreta en helhetlig prioritering. Forskjellige feltarbeidere med svært ulik kunnskap om våtmarksfugl og inventering av disse, har utført registreringene. Den faglige kvaliteten på de innsamlede data er derfor ujevn. Våtmarksfugl, og særlig vadefugl, er en svært vanskelig fuglegruppe å kartlegge. Dette skyldes at de legger reirene godt skjult i vegetasjonen og trykker svært hardt under ruging og når de har små unger. I tillegg drar ofte frivaktsfuglen langt vekk fra reiret for å beite i rugeperioden. I et forsøk på å få sammenlignbare data har vi justert opp data fra tidligere rapporter ved å presentere data fra egne undersøkelser der vi har hatt slik informasjon. Det er ikke gjennomført noen systematisk kartlegging av alle myr- og våtmarksområder i fylket, slik det hadde vært ønskelig. Materialet som denne rapporten bygger på, består i stedet for en stor del av stikkprøver i områder der har hatt mistanke om store verneinteresser. Vi ønsker å påpeke at det finnes fremdeles en rekke gode våtmarksområder i de indre strøk av Finnmark som ikke er tilstrekkelig undersøkt til å kunne tas med i denne rapporten. De fleste av disse områdene ligger i området mellom Kautokeino og Karasjok, innenfor Indre riksvei. Enkeltområder kan også forekomme på kysten, f.eks. på Sørøya og ute på Sværholthalvøya. IV. Utvelgelse av de mest verneverdige områdene Vi har på bakgrunn av det foreliggende materialet foretatt en prioritering av de mest verneverdige myr- og våtmarksområdene i fylket, etter en samlet vurdering av områdenes vegetasjon og fugleliv. Selv om det er mangler i bakgrunnsmaterialet, mener vi de utvalgte områdene tilsammen vil omfatte de største verneinteressene knyttet til Finnmarks særegne myrer og våtmarker. Utvelgelsen er gjort etter en vurdering av: Områdets artsmangfold og individtetthet. Områdets representativitet, med vekt på at områdene tilsammen skal dekke variasjonsbredden og de naturgeografiske særpregene ved fylkets myrer og våtmarker. Områdets egenart, herunder forekomst av sårbare, sjeldne eller spesielt kravfulle arter eller plante- og fuglesamfunn. Områdets størrelse, variasjon og urørthet, med vekt på å få med urørte områder som spenner over flere ulike myrtyper og biotoper for våtmarksfugl. Angivelse av verneverdi i tabellen på neste side: 1: Verneverdig, av regional interesse. 2: Svært verneverdig, av nasjonal interesse. 3: Svært verneverdig, av nasjonal til internasjonal interesse. I tillegg til disse områdene finnes det en rekke myrer og våtmarker med lokal verneverdi, noen av disse har også regional verneverdi. 14 Rapport nr 3 1996

Følgende våtmarker er prioritert som særlig verneverdige: Område nr Navn Kommune(r) Verneverdi 1 Áidejávri Kautokeino 2 2 Opmoáhpi Kautokeino 3 3 Goatteluoppal Kautokeino 3 4 Náhpolsáiva Kautokeino 2 5 Stuorrajávri Kautokeino 2 6 Ieªjávri Alta og Karasjok 3 7 Luostejohka Porsanger 3 8 Morªªajeaggi Porsanger 2 9 Bo kaleakªi Porsanger 1-2 10 Vieksa Porsanger 2 11 Lille Porsangen Lebesby 2 12 Jeaggáª Tana 2 13 Korsmyra Tana og Nesseby 1-2 14 Suovkajeaggi Sør-Varanger 1-2 15 Kibymyra Vadsø 2 16 osken Nesseby 2 17 Oarddojávri -Jakobselvkroken Vadsø 2 18 Gednjedalen Berlevåg 1-2 19 Slettnes Gamvik 3 Rapport nr 3 1996 15

16 Rapport nr 3 1996

V. Omtale av de enkelte områdene Rapport nr 3 1996 17

Område nr. 1: Áidejávri, Kautokeino kommune Beliggenhet og størrelse Området ligger ca. 26 km sør for Kautokeino og 10 km fra riksgrensa mot Finland. Myrområdene ligger på begge sider av riksvei 93, og utgjør til sammen rundt 15 km 2. Området er foreslått vernet i utkastet til verneplan for myr. Verneverdier Myrkomplekset omfatter et utpreget og godt utviklet palsmyrsystem. Samtidig finner en her mange myrtyper og overganger mellom disse. Blant de mange myrtypene finnes skogsmyrer, viermyrer, rismyrer og torvmose-flarkmyrer. Blanding av molterike skogsmyrer, viermyrer og palsmyr, i veksling med tallrikevatn, tjern og dammer, danner en variert mosaikk i dette landskapet. Ikke uventet finnes østlige planter som huldrestarr og trillingstarr i myrområdene, og langs noen av de største elvene vokser åkerbær og storveronika. Ved Áidejávri er det påvist totalt 38 fuglearter, 29 arter med spesiell tilknytning til våtmark. Enkelte av artene er påvist i ganske høye antall. De vanligste andefuglene som hekker her er toppand, kvinand og krikkand, men også havelle, svartand og laksand hekker regelmessig. Sangsvane hekker også i området, men forholdsvis spredt. Den østlige og sjeldne lappfiskanda er observert ved flere anledninger, bl.a. i albmejávri. Det er registrert 12 vadefuglarter ved Áidejávri. Grønnstilk er mest vanlig, tett fulgt av brushane. Området har også gode hekkebestander av østlige arter som lappspove, sotsnipe og kvartbekkasin. Andre arter som er vanlige hekkefugler over store deler av Finnmarksvidda (svømmesnipe, myrsnipe og temmincksnipe) er ganske tallrike i området. På de tørrere partiene hekker gode bestander av både heilo, sandlo og småspove. Áidejávri er svært rik på spurvefugl. Hundrevis av lappspurv, heipiplerke og lappiplerke hekker innenfor området. En annen karakterfugl er gulerla, som sammen med blåstrupen setter sitt preg på de fuktigere delene av området. I krattene langs elver og vatn hekker sivspurv, sivsanger og løvsanger i store tettheter. Vurdering av verneverdi Áidejávri har stor verneverdi både for myrvegetasjon og fugleliv. Myrkomplekset har stor artsrikdom og stor variasjon i myrtyper, med et sterkt innslag av palsmyr, og med et sterkt innslag av østlige fugle- og plantearter. Området vurderes som nasjonalt verneverdig. Rapport nr 3 1996 19

Område nr. 2: Opmoáhpi, Kautokeino kommune Beliggenhet og størrelse Området ligger ca. 15 km sør for Kautokeino, og består av myrene vest for Siebejohka og Oskáljohka. Det avgrensete området med spesiell verneverdi er et 87 km 2 stort myrkompleks på vestsiden av Siebejohka/Oskáljohka som strekker seg fra Opmojávri i sør til sørenden av Suoppatjávri i nord. Verneverdier Myrene varierer mellom godt utviklede palsmyrer til rike grasmyrer som flere steder danner løsbunnsystemer og rismyr. Myrene omgis av frodige vierkratt og bjørk. Langs elvene vokser tette vierkratt. Det er funnet sjeldne plantesamfunn ved Siebejávri, bl.a. er selsnepe funnet her. Plantelivet er ellers dårlig undersøkt. Det er likevel ingen tvil om at området, sammen med palsmyrområdet i område nr. 1, Áidejávri i sørøst, utgjør et av de viktigste og mest verneverdige myrområdene i Finnmark. Det er registrert 36 fuglearter som er tilknyttet våtmark. For en del arter kan en finne svært høye antall i hekketiden. Flere titalls sangsvaner ligger fast på Siebejávri og beiter i hekketida, og mindre flokker sædgjess observeres jevnlig. Store flokker med kvinender og toppender er observert bl.a. i Geatkejávri, der det også er en rekke observasjoner av den sjeldne lappfiskanda. Andre vanlige ender som hekker i området er brunnakke, havelle og sjøorre. Svartand og stjertand er også observert og antas å hekke. Blant rovfuglene ses myrhauk relativt vanlig. I smågnagerår hekker også jordugle tallrikt i området. Vadefuglene utgjør en viktig gruppe i Opmoáhpi. Hele 13 arter er observert. Flere av disse er østlige arter. Grønnstilk er den vanligste, men også småspove, svømmesnipe, brushane, enkeltbekkasin og sotsnipe hekker jevnt i myrområdene. Her finnes også en god bestand med kvartbekkasin og fjellmyrløper. Sistnevnte art er blitt funnet hekkende ved flere anledninger i Opmoáhpi, og minst ti individer er sett samtidig varslende på en myrhaukhunn som jaktet i myrområdet. Antallet måsefugler er ikke stort, men fjelljo, rødnebbterne og hettemåse er registrert hekkende. Blant spurvefuglene er det lappspurv og heipiplerke som dominerer, men en finner også blåstrupe, sivsanger, lappiplerke og sivspurv i bra antall. I de litt tørre områdene er løvsanger og gråsisik svært vanlig. Vurdering av verneverdi Dette er et av de beste våtmarksområder som er kjent i Finnmark. Tross at dette området ikke har blitt underlagt grundige botaniske eller ornitologiske undersøkelser viser de foreløpige resultatene at dette er et svært viktig våtmarksområde med nasjonal til internasjonal verneverdi. Fuglelivet er spesielt rikt og har sterke bestander av en rekke våtmarksarter. Rapport nr 3 1996 21

Område nr. 3: Goatteluoppal, Kautokeino kommune Beliggenhet og størrelse Området ligger i den øvre delen av Kautokeinovassdraget, ca. 25 km sørvest for Kautokeino, like ved grensa til Finland. Den gamle Goatteluoppal fjellstue ligger sør i området som strekker seg rundt 11 km videre i nordvestlig retning. Våtmarksområdet utgjør til sammen ca. 56 km 2. Verneverdier Myrkomplekset omfatter store myrområder som består for en stor del av middels rike strengblandingsmyrer med stort innslag av palsmyr. Området har også flere partier med flatmyr med store mykmatter. Enkelte partier kan karakteriseres som rikmyr. Østlige arter som brannull, blokkevier og finnmarkspors er markante innslag i vegetasjonen. Sjeldnere arter som lappstarr, åkerbær, lappflokk og dvergmaigull finnes flere steder. Den giftige arten selsnepe vokser på enkelte flatmyrer i området. Det er observert 64 fuglearter i området, 38 arter er tilknyttet våtmark. Flere av våtmarksartene er observert i høye antall, og området er et svært viktig hekkeområde for enkelte av disse. Det er observert opptil 20 sangsvaner, og området er et viktig hekkeområde for denne arten. En annen fåtallig norsk hekkefugl, sædgås, er observert i relativt store flokker (inntil 45 individer). Noen par hekker her, men de fleste kommer for å gjennomføre fjærskifte. Blant endene er kvinand og toppand tallrike, det er registrert mer enn 200 kvinender og 60 toppender. For kvinanda er vannene viktige under fjærfellingen midtsommers. Også stjertand, stokkand, krikkand, siland, svartand og sjøorre er relativt vanlige og hekker regelmessig i området. Sjeldne ender som skjeand og lappfiskand er observert ved Goatteluoppal, uten at hekking er påvist. Området er også viktig for vadefugl, og 14 arter er registrert her. Den mest alminnelige er småspove, men også lappspove, sotsnipe og kvartbekkasin er ganske vanlige. Andre vadere som hekker regelmessig, men i noe mindre antall, er myrsnipe, sandlo, temmincksnipe, enkeltbekkasin, grønnstilk, strandsnipe og svømmesnipe. Den noe mer sjeldne fjellmyrløperen hekker også spredt innenfor området. Området har betydelige kvaliteter som hekkeområde for vadefugl. I smågnagerår er det mye fjelljo som hekker her. Det er også funnet mindre kolonier med hettemåse og rødnebbterne i området. Fiskemåsen hekker bare med noen få par. Myrhauk og fiskeørn er registrert, men hekking er ikke påvist. Det er påvist 7 spurvefuglarter som er tilknyttet våtmark av totalt 22 spurvefuglarter. På de litt tørrere områdene dominerer heipiplerke og lappspurv, og i vierkrattene hekker blåstrupe, gulerle, sivsanger og sivspurv i betydelige antall. I tillegg hekker lappiplerka noe sjeldnere, men likevel jevnt i hele myrkomplekset. Andre vanlige arter er løvsanger, gråsisik, bjørkefink og varsler. Sistnevnte art antas å hekke regelmessig, men fåtallig. Vurdering av verneverdi Dette er et stort, omfattende og variert myrkompleks med et rikt plante- og fugleliv, og med lite menneskelig påvirkning. Området har et betydelig innslag av østlige plante- og fuglearter. Myrtypene er mest mellomrike, men med innslag av en del rikmyr. Området er et svært viktig hekkeområde for våtmarksfugl, og for enkelte arter er det også viktig som fjærfellingsområde. Området er av nasjonal til internasjonal verneverdi. Rapport nr 3 1996 23

Område nr. 4: Náhpolsáiva, Kautokeino kommune Beliggenhet og størrelse Området ligger ca. 13 km sør for Lappuluoppal fjellstue, og omfatter myrene Buollánáphi/Sarvvagasjeaggi, Goddejeaggi, Gallojeaggi og myrene øst for LávΩeluoppal. Samelandsbyen Náhpolsáiva ligger i nordenden av området, og hele området utgjør 118 km 2. Verneverdier Myrområdene er en variasjon mellom rismyr, fuktige, homogene myrullsmyrer og et betydelig innslag av palsmyr. Området er ikke botanisk kartlagt. Ved Náhpolsáiva er det påvist 47 fuglearter som er spesielt tilknyttet våtmark. Noen av artene er påvist i til dels høye antall. Storlom er forholdsvis vanlig på vann der den kan finne egnede hekkeplasser, dvs. vann med små holmer. Sangsvane hekker ganske vanlig, og mer enn 15 par er registrert. Noen av myrområdene er viktige myteområder for gjess, mer enn 180 sædgjess og et par kortnebbgjess er blitt observert. Dette er også et meget viktig område for ender. Havelle, kvinand, sjøorre og svartand er vanlige hekkefugler. Andre andearter som kvinand, stokkand, brunnakke, stjertand, siland og laksand er også registrert her og antas å hekke regelmessig, men i mindre antall. Vaderne utgjør en viktig andel av våtmarksfuglene i området. Hele 18 arter er registrert, noen i meget høye antall. En av de mest vanlige vaderne er lappspove, som hekker i stor tetthet i de beste årene. Andre arter med gode hekkebestander er småspove, grønnstilk, svømmesnipe, brushane, kvartbekkasin og sotsnipe. I tillegg er det observert hekkende enkeltbekkasin, myrsnipe, dvergsnipe, temmincksnipe og strandsnipe. Alle disse må regnes som vanlige hekkefugler. Det er også registrert trane her, men hekking er ikke påvist. Blant måsefuglene dominerer ikke uventet fjelljo. I gode smågnagerår er det funnet mer enn 100 hekkende par. Også rødnebbterne, fiskemåse og en og annen gråmåse kan ses på de mange vannene i området. De to førstnevnte er funnet hekkende. Blant spurvefuglene er blåstrupe og heipiplerke de vanligste hekkefuglene. Gulerla er svært vanlig langs elver og bekker, og her hekker også et og annet par med fossekall. I krattene langs elvekanten er løvsanger, sivsanger og sivspurv svært vanlige, mens lappspurv finnes i litt tørrere og åpnere områder. Vurdering av verneverdi Dette myrkomplekset har en rik fuglefauna, og med særlig rik vadefuglfauna. Gode bestander med østlige arter som lappspove, kvartbekkasin og sotsnipe øker verneverdien for området. Området er av nasjonal verneverdi først og fremst pga. den rike faunaen med vadefugl. Rapport nr 3 1996 25

Område nr. 5: Stuorrajávri, Kautokeino kommune Beliggenhet og størrelse Området ligger i nord og vest for innsjøen Stuorrajávri. Det totale våtmarksområdet utgjør rundt 164 km 2 inkludert vannareal, mens det er gjennomført befaring i et område som er på rundt 10 km 2. Deler av området er foreslått vernet i utkast til verneplan for myr. Verneverdier Området omfatter en rekke vann og tjern med omliggende myrområder. Innsjøene BuolΩajávri og Devkeseadnu utgjør et omfattende mosaikk-lignende landskap og er omgitt av tette vierkratt. En del av myrområdene øst for uolbmajohka består av palser på opptil 100 meters lengde. Det er ikke gjennomført botanisk kartlegging av området. Området er rikt på vannfugl, og særlig ender og vadefugl opptrer i store antall. Viktige arter er brunnakke, krikkand, toppand, bergand og havelle. Observasjoner av snadderand og lappfiskand viser at området har kvaliteter som tiltrekker også sjeldnere arter. Hele 18 arter vadefugl er registrert, og 11 av disse hekker regelmessig her. De vanligste artene er sandlo, temmincksnipe, brushane, grønnstilk, enkeltbekkasin, småspove og svømmesnipe. Også sotsnipe, lappspove, gluttsnipe og fjellmyrløper er vanlige hekkefugler, mens kvartbekkasin er registrert og antas å hekke. Flere mindre kolonier med hettemåse er funnet i og like utenfor det aktuelle området. Blant spurvefuglene som er tilknyttet våtmark er gulerle, blåstrupe og sivsanger veldig vanlige. Selv om enkelte av våtmarksfuglene hekker utenfor det avgrensete området med spesiell verneverdi, er det av avgjørende betydning bl.a. som beiteområde. Fiskeørn er observert jaktende i BuolΩajávri og byttet ble fraktet ut av området, muligens til unger ikke langt vekk. Jaktende myrhauk og jordugle er også observert en rekke ganger. Vurdering av verneverdi Selv om området er forholdsvis dårlig undersøkt med hensyn på fugl så viser dataene at området klart er av nasjonal verneverdi. Det er et høyt antall hekkende våtmarksfugl og mytende vannfugl spredt i det 164 km 2 store våtmarkskomplekset. Rapport nr 3 1996 27

Område nr. 6: Ieªjávri, Alta og Karasjok kommuner Beliggenhet og størrelse Området omfatter våtmarksområdene på nord- og østsiden av Ieªjávri, Finnmarks største innsjø, og utgjør ca. 78 km 2. Området omfatter også noen holmer i innsjøen. Verneverdier I området, som ikke er botanisk kartlagt, finnes flere større og mindre myrkomplekser med ulike myrtyper fra velutviklet palsmyr til tallrike rismyrer. Vann og dammer øker mosaikken. Fuglelivet er forholdvis godt undersøkt. Det er observert 66 forskjellige fuglearter i området, 47 arter med tilknytning til våtmark. Dette er det høyeste antall registrerte våtmarksfugl blant de undersøkte områdene. For noen av artene er antallet hekkende par noe av det høyeste som er påvist i hele landet. Noen av de østlige artene fins i brukbare tettheter. Det er registrert hele 34 smålom og 97 storlom i området, de fleste antas å hekke. Dette tilsier at området er et kjerneområde for lomer. Det er videre registrert 13 andefuglarter. Sædgås hekker spredt i området, og den truede arten dverggås er også funnet hekkende. Vanligst av endene er havelle, og årlig ses mange kull. Også brunnakke, toppand, bergand, svartand og siland ses regelmessig i betydelige antall. Stokkand, stjertand og laksand hekker spredt. Blant dagrovfuglene er det observert fem arter. Av disse nevnes det at myrhauk opptrer spredt, men regelmessig i området. Vi antar at den hekker nesten årlig i Ieªjávri. Området er blant de rikeste vadefuglområdene i landet. Hele 18 arter er påvist. For noen vadere har området internasjonal betydning. Den mest tallrike vadefuglen er heilo, med over 800 individer! Også brushane er tallrik, med over 700 individer. Spesielt viktig synes området å være for temmincksnipa. Nærmere 550 individer er registrert. Dette er den største tettheten som er funnet i landet innenfor ett avgrenset område. Videre er det registrert solide hekkebestander med myrsnipe, sandlo, enkeltbekkasin, rødstilk, grønnstilk, småspove og svømmesnipe. Boltit, strandsnipe, sotsnipe og lappspove hekker også her, men i mindre antall. Videre er kvartbekkasin, gluttsnipe og fjellmyrløper registrert, og antas å hekke ved Ieªjávri. Måsefuglene er godt representert med mange par fjelljo, fiskemåse og rødnebbterne. Også svartbak og gråmåse opptrer jevnlig. Ieªjávri har en av svært få innlandshekkinger av svartbak i Nord-Norge. Sildemåse er observert i hekketida, uten at hekking er påvist. Av de 18 registrerte spurvefuglartene, regnes åtte som våtmarksarter. Mest tallrik er heipiplerke og lappspurv, begge med store hekkebestander i de tørrere partiene. Lappiplerke hekker også tallrikt. Blant fuglene som hekker i tilknytning til småkratt i fuktigere terreng dominerer blåstrupe, mens gulerle, sivspurv og sivsanger opptrer regelmessig. Fossekall er påvist et par ganger langs bekker og elver. Blant spurvefuglarter som ikke er typiske våtmarksfugler, skiller steinskvett og gråsisik seg ut med svært sterke hekkebestander. Andre vanlige arter er løvsanger, rødvingetrost, polarsisik, bjørkefink og snøspurv. Vurdering av verneverdi Dette området er et av de viktigste og rikeste våtmarksområder i fylket og i landet. Områdets store betydning som hekkeområde for mange arter våtmarksfugl, herunder enkelte truede og sårbare arter, og dets store artsmangfold og høge individtall, gjør at det har nasjonal og internasjonal verneverdi. Rapport nr 3 1996 29

Område nr. 7: Luostejohka, Porsanger kommune Beliggenhet og størrelse Området ligger 10-15 km øst for Skoganvarre og omfatter deler av Luostejohkas nedslagsfelt i den øvre delen av Lakselvvassdraget. Det strekker seg fra Suolojávri i nord til Duolljeluh enjávri i sør. Hele området utgjør 82 km 2 og er et av de største våtmarksområdene i Finnmark. Verneverdier Myr- og våtmarkskomplekset har stor variasjon fra høyereliggende, nokså fattige myrer, via vier- og rismyrer og godt utviklet palsmyr, til gamle avsnørte meandre og sumpskog. Flompreget skog og rike meandervann finnes særlig i Storkrokenområdet. De best utviklede palsmyrene ligger nordøst for hovedelva i Storkroken. Området er ikke godt kartlagt med hensyn til de botaniske kvalitetene. Det er påvist til sammen 65 fuglearter ved Luostejohka, av disse er 39 arter knyttet til våtmark. Storlom er observert flere steder og er funnet hekkende i et par av de større vannene. Sædgås er forholdsvis vanlig, men er ikke påvist hekkende. Vi antar likevel at arten hekker her. Det er registrert 11 arter andefugl. De vanligste er toppand, brunnakke, krikkand, havelle og sjøorre. Også kvinand, stjertand, svartand, stokkand og laksand er registrert i betydelige antall. Alle disse artene hekker her, og dette viser at området er meget viktig for andefugl. Det er observert 4 rovfuglarter, av disse er spesielt myrhauk knyttet til våtmark. Ved flere anledninger er det funnet par som oppviste klare tegn på hekking. Det er også observert trane på noen av de høyereliggende myrene. På ei myr er ett par traner observert dansende, men hekking er foreløpig ikke dokumentert. Vadefuglene er tallrike, og 14 arter er observert. Blant de mest tallrike er brushane, grønnstilk og svømmesnipe, men også enkeltbekkasin og strandsnipe er vanlige. Arter som er funnet noe mere spredt hekkende er heilo, gluttsnipe, sotsnipe, rødstilk og småspove. Det er også observert fjellmyrløper, kvartbekkasin, sandlo og lappspove i området. Sannsynligvis hekker disse artene innenfor dette viktige våtmarksområdet. Mange av vadefuglene ser ut til å ha svært sterke bestander i området. Blant måsefuglene er rødnebbterne vanligst, men også fiskemåse, fjelljo og hettemåse forekommer regelmessig. Et par mindre kolonier med hettemåse er påvist i noen mindre vann sentralt i området. Arter som gjøk, haukugle, jordugle, tretåspett og dvergspett er observert med hekkeadferd ved Luostejohka. Det er observert 25 spurvefuglarter i området, 7 med spesiell tilknytning til våtmark. Vanligst er blåstrupe og sivsanger, tett fulgt av sivspurv, lappspurv, gulerle og heipiplerke. Flere par fossekall er registrert hekkende langs hovedelva. Av andre arter som er påvist regelmessig i området er trepiplerke, linerle, rødstjert, buskskvett, måltrost, hagesanger, lappmeis, lavskrike, bjørkefink og gråsisik. Disse artene er i all hovedsak tilknyttet de rike bjørkeskogene som vokser langs deler av hovedelva. Særlig rike er elvebreddene i området rundt Storkroken. Vurdering av verneverdi Området er et av de viktigste våtmarksområdene i fylket, med stor variasjon av myrtyper og et svært rikt fugleliv. Dette våtmarkskomplekset må betraktes å være av meget høy nasjonal til internasjonal verneverdi. Rapport nr 3 1996 31

Område nr. 8: Morªªajeaggi, Porsanger kommune Beliggenhet og størrelse Området ligger ca. 2 km nordvest for Stabbursnes, og omfatter myrene Morªªajeaggi, uosgáljeaggiog Maπirjeaggi. Hele området utgjør ca. 4 km 2. Området er foreslått vernet i utkast til verneplan for myr. Verneverdier Området omfatter et myrkompleks med tre deler: En stor fattigmyr (Maπirjeaggi), en strengmyr med jordvannspåvirkning (Cuosgaljeaggi), og en stor og velutviklet palsmyr (Morªªajeaggi). Palsene er her opptil 5-6 m høye og med mange stadier av nedsmelting og erosjon. I utkantene av palsmyra vokser rikmyrvegetasjon, og her finnes også den nordligste forekomsten av finnmarkspors med store bestander. Området har et middels rikt fugleliv, men det foreligger for lite grunnlagsmateriale til å si noe sikkert om områdets verdi som hekkeområde for våtmarksfugl. På de tørreste delene av myrkomplekset dominerer heilo, brushane og småspove blant vadefuglene, mens heipiplerke, lappiplerke og lappspurv er de vanligste spurvefuglene. Det er også påvist hekkende storspove her. I de fuktigere partiene dominerer rødstilk, gluttsnipe og myrsnipe, men her hekker også mere østlige arter som sotsnipe og kvartbekkasin. Her hekker også en bra bestand med krikkand, mens stjertand, brunnakke og toppand er påvist hekkende i tilknytning til myrdammene. I skogpartiene ned mot myrene er det et rikt fugleliv, og de vanligste artene her er løvsanger, bjørkefink, rødvingetrost og gråsisik. I vierkrattene er blåstrupe svært vanlig, og langs bekkene er det tett bestand av gulerle. Vurdering av verneverdi Områdets verneverdi er først og fremst knyttet til myrtypene og myrvegetasjonen. Av særlig verdi er den velutviklete palsmyra på Morªªajeaggisom er velegnet som referanseområde for studier av palsmyrenes utviklingsforløp. Området er også et av de få med velutviklet rikmyrvegetasjon. Området anses å ha nasjonal verneverdi. Figur 3. Enkeltbekkasin Rapport nr 3 1996 33

Område nr. 9: Bo kaleakªi, Porsanger kommune Beliggenhet og størrelse Området ligger på vestsiden av innsjøen Skáiddájávri i den øverste delen av Skaidivassdraget. Hele området utgjør rundt 19 km 2. Området er foreslått vernet i utkast til verneplan for myr. Verneverdier Bo kaleakªi,er et av Finnmarks største høytliggende myrkomplekser. Myrtypen betegnes som alpint preget lapplandshøgmyr. Vegetasjonen domineres av nøysomme og middels kravfulle arter. Med unntak av noen mindre områder med løsbunn har det meste av området fastmatte. Typiske innslag i vegetasjonen er torvull og bjønnskjegg, og starrmyrene domineres av blankstarr, snipestarr og duskmyrull. Området har noen større vann og et utall av mindre myrdammer som gir myra et sterkt mosaikkpreg. Det er observert 43 forskjellige fuglearter i området, hvorav 34 regnes som våtmarksarter. Det hekker flere par smålom, mens storlom er sett men ikke funnet hekkende. Flere småflokker sædgås er observert uten at hekking er påvist. Blant andefuglene er havelle mest tallrik. Mange par hekker i tilknytning til de tallrike vannene. Videre er området et viktig hekkeområde for stjertand, bergand, siland, laksand, svartand og sjøorre. Krikkand og stokkand hekker også spredt. Til sammen 10 vadefuglarter er registrert. Brushane, myrsnipe og sotsnipe er de mest vanlige. Andre arter som er funnet hekkende er enkeltbekkasin, storspove, rødstilk, grønnstilk, svømmesnipe og temmincksnipe. På de litt tørrere områdene hekker heilo tallrikt. Fjelljo er en vanlig hekkefugl på tørre områder, og fiskemåse og rødnebbterne hekker jevnt i hele området. Heipiplerke, lappspurv og blåstrupe er tallrike hekkefugler. Likeledes er løvsanger vanlig. Også den fåtallige lappsangeren er observert her. I krattene langs vann og elver hekker sivspurv og blåstrupe. I bjørkeskogen og vierkrattene på rabbene med fastmark hekker polarsisik og den noe vanligere gråsisiken. Vurdering av verneverdi Dette myrområdet er et av de største sammenhengende, høytliggende myrkompleksene i Finnmark. Området har et rikt fugleliv med mange hekkende arter av vadefugl og ender. Området anses å ha regional verneverdi. Rapport nr 3 1996 35

Område nr. 10: Vieksa, Porsanger kommune Beliggenhet og størrelse Området omfatter store deler av nedslagsfeltet til Vieksajohka, ei sideelv til Børselva. Myrkomplekset består av myrene Rástejeaggi og Vieksavuopmi. Området er på ca. 61 km 2. Området er foreslått vernet i utkast til verneplan for myr. Verneverdier Områdets nedre del, Rástejeaggi, er et rikt flommyrområde med en ensartet, rik vegetasjon. I enkelte deler av myra opptrer særlig kravfulle arter som breimyrull, tranestarr og kornstarr. Tette snar med dvergbjørk og flere mindre myrdammer øker områdets mosaikk. Rundt 90% av fylkets typiske myrplanter vokser her, noe som gjør området til et viktig referanseområde. Oppover dalføret finnes omfattende flommyrer, samt flatmyrer og bakkemyrer. Flatmyrene domineres av middels rik myrvegetasjon, med bl.a. rundstarr, snipestarr og duskmyrull. Myr veksler med tett bjørkeskog, og et stort antall vann, dammer og myrpytter. Av de 64 fugleartene som er observert, er 38 regnet som våtmarksarter. Det er registrert forholdsvis høye antall for en del arter. Området må karakteriseres som svært fuglerikt. Det er påvist flere par storlom i dalføret, og det er også funnet 4 horndykkere. Dette er blant de nordligste kjente hekkefunn av horndykker. Sædgås er påvist med hekkeadferd, men kun i lave antall. Av de 9 andre andefuglene er toppand den mest tallrike. Andre ender som hekker i noe mindre antall er brunnakke, krikkand, stokkand, siland, stjertand, havelle og svartand. Den sjeldne lappfiskanda er observert flere ganger i dalen uten at hekking er påvist. Myrhauk observeres jevnlig i dalføret, og flere observasjoner i nærliggende myrkompleks kan tyde på at arten hekker her. Også tårnfalk er registrert og antas å hekke her. I gode smågnagerår hekker mange par jordugle i hele området. Av de 15 registrerte vadefuglartene er grønnstilk den vanligste. Minimum 30 par hekker jevnt nedover dalføret. Rødstilk er en god nummer to. Andre vanlige vadere er enkeltbekkasin, brushane, sandlo og heilo. Arter som er mer fåtallige er myrsnipe, temmincksnipe, kvartbekkasin, lappspove, småspove og gluttsnipe. Svømmesnipe ses langs elva og hekker i den øvre delen av dalføret, mens den mer sjeldne fjellmyrløperen er påvist i de våteste myrpartiene både i den øvre og nedre delen. Blant måsefuglene dominerer rødnebbterne, og noen titalls par fugler holder til her. Noen få par tyvjo, fjelljo og fiskemåse finnes også. Av de 22 spurvefuglartene som finnes i området, er det 7 arter som regnes som våtmarksarter. Den mest vanlige er heipiplerke, hvor nesten hundre individer er påvist. Ellers er blåstrupe, lappiplerke, gulerle, sivsanger, lappspurv og sivspurv også vanlige. Det kan også nevnes at det er sett tre tårnseilere i dalføret, denne arten er ikke vanlig så langt ut mot kysten. Bever er satt ut i vassdraget og synes å ha klart seg bra. I tillegg er området et viktig kalvingsog oppvekstområde for elg. Vurdering av verneverdi Både botanisk og ornitologisk er området svært viktig. Deler av myrkompleksene klassifiseres som nasjonalt verneverdige, og sammen med et svært rikt og variert fugleliv må dette området rangeres svært høyt blant fylkets våtmarksområder og klart av nasjonal verneverdi. Rapport nr 3 1996 37

Område nr. 11: Lille Porsangen, Lebesby kommune Beliggenhet og størrelse Området ligger i botn av Lille Porsangen, en fjordarm på vestsiden av Laksefjorden, og omfatter store myrområder på begge sider av Lille Porsangerelv som har utløpet i fjordbotnen, og strandenga/fjæreregionen nedenfor. Hele området utgjør ca. 7,5 km 2. Området er foreslått vernet i utkast til verneplan for myr. Verneverdier Myrkomplekset på nordsiden av elva omfatter middels rike jordvannsmyrer med ensartet vegetasjon. Stedvis er det innslag av rikmyr med nordlandsstarr som dominerende art, og overgang til ekstremrikmyr med bl.a. kongsspir, myrtevier, myrhatt og svært kravfulle mosearter. Sør for elva finnes et stort, sammenhengende flatmyrkompleks. Myrsystemet er omgitt av vier og bjørkeskog. Det er funnet hele 73 fuglearter ved Lille Porsangen, av disse er 44 arter knyttet til våtmarksområdene. Det er hele 13 arter andefugl i området. Sangsvane er observert, men uten at hekking er påvist. Det er registrert 10 grågjess, og kvitkinngås er observert på trekket. Den vakre gravanda hekker vanlig i området, og av de mindre andefuglene er krikkand mest vanlig. Andre ender som opptrer regelmessig er stokkand, brunnakke, stjertand, ærfugl og siland. Toppand og skjeand er sjeldnere, men begge ses av og til under trekket. Strandområdene er viktige for en rekke trekkfugler - spesielt vadefuglene er tallrike. I mai måned kan over 10 000 polarsniper bruke de indre fjærepartiene til beiting. Det er påvist 20 forskjellige vadefuglarter. Nede langs strandengene hekker tjeld, sandlo, storspove og vipe. Lengre oppe på myra hekker arter som grønnstilk, rødstilk, brushane, enkeltbekkasin, lappspove, småspove og svømmesnipe. Myrsnipe hekker jevnt over hele området og er en svært vanlig hekkefugl. Temmincksnipe og dvergsnipe trives på de noe tørrere partiene, med størst tetthet i overgangen mellom myra og strandenga. I samme området hekker også steinvender. Strandsnipe holder til langs bekkene, og i skogkantene hekker rugde og gluttsnipe. Måsefuglene er representert med 3 arter i Lille Porsangen. Det hekker mye fiskemåse innover myra, og spesielt tallrik er den i områdene med myrdammer. Noen rødnebbterner og en del tyvjopar hekker også i området. Det rike fuglelivet fører også til at en rekke rovfugl tiltrekkes området, og hele 7 rovfuglarter er observert her. Det er påvist 27 spurvefuglarter, hvorav 7 er spesielt tilknyttet våtmark. De vanligste artene er heipiplerke, lappiplerke, gulerle og blåstrupe. Sivsanger, lappspurv og sivspurv er noe mindre tallrik, men må likevel betraktes som karakterfugler. Av andre arter som ikke er spesielt tilknyttet våtmark nevnes sanglerke, jernspurv, gransanger, gråfluesnapper, svarthvit fluesnapper, kjøttmeis, dompap og polarsisik. Alle opptrer regelmessig i skogsområdene som ligger inntil myrkomplekset. Vurdering av verneverdi Lille Porsangen er et interessant våtmarksområde som består delvis av ei strandeng og delvis av et myrkompleks med et rikt plante- og fugleliv. Særlig viktig synes området å være som hekkeområde for vadefugl, og det må regnes som et av de viktigste i Laksefjord-regionen. Området anses å ha nasjonal verneverdi. Rapport nr 3 1996 39

Område nr. 12: Jeaggáª, Tana kommune Beliggenhet og størrelse Dette ca 54 km 2 store våtmarksområdet ligger ca. 10 km nord for Sirbma, på østsiden av Lákªjohka (Laksjok). Verneverdier Dette lavalpine myrkomplekset omgis av glissen bjørkeskog og består av en rekke forskjellige myrtyper. Den dominerende myrtypen er fuktig grasmyr med enkelte områder med løsbunn. Stedvis finnes også noe palsmyr. I myrkomplekset er mange vann og myrdammer av forskjellig størrelse med på å øke mosaikken i landskapet. Det er funnet til sammen 57 fuglearter ved Jeaggáª, og av disse er det 40 arter som er spesielt tilknyttet våtmark. Storlom hekker i større vatn med små holmer. Sangsvane er observert i området, men er ikke påvist hekkende. For 11 andre andefuglarter er hekking påvist. Sædgås er registrert i småflokker og antas å hekke. Vanlige hekkearter er brunnakke, krikkand, stjertand, toppand, sjøorre og havelle. Stokkand, siland og laksand hekker også, men mer fåtallig. Det er observert 4 rovfuglarter, hvorav fjellvåk er den vanligste, særlig i gode smågnagerår. Vadefuglene utgjør en meget viktig gruppe fugler også ved Jeaggáª, og det er registrert 16 forskjellige arter. Noen arter er registrert med til dels høye antall, bl.a. myrsnipe, brushane, enkeltbekkasin, sotsnipe, grønnstilk, rødstilk, lappspove og svømmesnipe. Særlig svømmesnipa hekker i betydelige tettheter i området. Fjæreplytt, boltit, temmincksnipe og kvartbekkasin hekker fåtallig og det foreligger enkeltobservasjoner av strandsnipe og gluttsnipe. En av de mer spesielle vaderartene som er observert her er skogsnipe. Måsefuglene er tallrike i området, og i gode smågnagerår hekker det mye fjelljo. Videre hekker fiskemåse og rødnebbterne spredt i hele området. Den sjeldne snøugla er observert noen få ganger, mens jordugla er en karakterfugl, særlig i gode smågnagerår. Det er påvist 17 forskjellige spurvefuglarter i området hvorav sju er våtmarksarter. Vanligst er lappspurv, som hekker over store deler av de tørrere partiene på myrene. Også heipiplerke, lappiplerke, gulerle, blåstrupe, sivsanger og sivspurv er vanlige hekkefugler i området. I skogpartiene og de storvokste vierkrattene hekker sterke bestander med polarsisik og gråsisik sammen med løvsanger og rødvingetrost. Sidensvans er også observert ved Jeaggáª, men er ikke funnet hekkende. Vurdering av verneverdi Jeaggáªer et interessant våtmarksområde med betydelige verneinteresser for våtmarksfugl. Sammenlignet med noen av de andre utvalgte områdene som behandles i denne rapporten må området karakteriseres som «midt på treet», men det betyr likevel at området må betraktes som å være av nasjonal verneverdi. Rapport nr 3 1996 41

Område nr. 13: Korsmyra, Tana og Nesseby kommuner Beliggenhet og størrelse Myrlandskapet ligger øst for Skiipagurra og strekker seg fra Lappuluokoaivi i vest til Vuor avárit i øst. Hele området utgjør rundt 19 km 2. Verneverdier Korsmyra domineres av mange forskjellige palsmyrer i ulike utviklingstrinn. I enkelte områder finnes det også klare innslag av rikmyr. Området har mange små vann og dammer, og myrene har ofte våte partier med magert vegetasjonsdekke (flarker). Det er funnet til sammen 49 fuglearter på Korsmyra, av disse er det 32 typiske våtmarksarter. Det finnes både smålom og storlom i området, men kun i mindre antall. Det er funnet 8 andefuglarter, den vanligste er toppand. Andre vanlige arter er brunnakke, krikkand, stokkand, havelle, sjøorre og siland. Det er observert hele ti individer av den sjeldne lappfiskanda i området. Det er påvist 9 forskjellige arter vadefugl her, hvorav rødstilk og grønnstilk er de mest vanlige. Det er også registrert heilo, vipe, brushane, enkeltbekkasin, lappspove, gluttsnipe og svømmesnipe i området. Alle antas å hekke, heilo, brushane og enkeltbekkasin i størst antall. Det er registrert 5 arter måsefugl, med rødnebbterne som den klart vanligste. Det er også registrert mange fjelljoer. Noen par svartbak og fiskemåse hekker innover myrene. Spurvefuglene er tallrike, og det er funnet hele 21 arter, 8 med tilknytning til våtmark. Det er stor tetthet med heipiplerke og lappspurv, mens lappiplerke, gulerle, fossekall, blåstrupe, sivsanger og sivspurv er mer fåtallige. Av litt mer uvanlige arter er det funnet trepiplerke, varsler og lappmeis. Vurdering av verneverdi Området er et middels rikt våtmarksområde med godt utviklet palsmyr med innslag av rikmyr. Også fuglelivet er middels rikt, men det er påvist enkelte sjeldnere arter som f.eks. lappfiskand. Området karakteriseres som regionalt verneverdig. Rapport nr 3 1996 43

Område nr. 14: Suovkajeaggi, Sør-Varanger kommune Beliggenhet og størrelse Området utgjør sørvestre delen av Skogerøya utenfor Kirkenes, og omfatter myrene Suovkajeaggi med Makkbukta i sør og Stuorrajeaggi med Nord-Leirvåg i nord. Hele området utgjør ca. 17 km 2, medregnet strandområdene. Verneverdier Området domineres av flere større, middels rike gressmyrer med delvis løsbunn og enkelte svartmyrområder (vegetasjonsfrie myrpartier). Ei av myrene drenerer ut mot strandeng. Området er ikke botanisk kartlagt. Det er funnet 59 fuglearter på Suovkajeaggi, og av disse er det 26 arter som er spesielt tilknyttet våtmark. Smålom hekker årlig i området. De andeartene som er registrert er krikkand, havelle og kvinand. Området er imidlertid meget viktig for vadefugler, og det er påvist 13 forskjellige arter her. Den mest spesielle arten er fjellmyrløper, som er registrert med tre hekkende par. Dette er det eneste hekkefunnet helt ute på kysten i Finnmark. Andre arter som er påvist i hekketida og som hekker her er rødstilk, brushane, svømmesnipe og kvartbekkasin. Dessuten opptrer arter som grønnstilk, enkeltbekkasin, strandsnipe, sandlo og tjeld også forholdsvis regelmessig og må antas å hekke. Det er påvist 5 forskjellige måsearter: Tyvjo, fjelljo, fiskemåse, gråmåse og rødnebbterne. Alle utenom fjelljo hekker årlig i området. Det finnes gjøk og jordugle her, og av de 13 spurvefuglartene som er observert er 5 arter spesielt tilknyttet våtmark. De vanligste er heipiplerke, blåstrupe, lappspurv, lappiplerke og sivspurv. Andre arter som finnes vanlig i skogkantene og i vierkrattene er løvsanger, rødvingetrost og bjørkefink. Trepiplerke er også vanlig på Suovkajeaggi. Skogerøy er et viktig rasteområde på vårtrekket, og det er observert en rekke arter i Sør- Leirvåg: Smålom, storskarv, sædgås, stokkand, krikkand, brunnakke, stjertand, toppand, ærfugl, svartand, sjøorre, havelle, siland, svartbak, fiskemåse, hettemåse, gråmåse, krykkje, tyvjo og havørn. Blant vadefuglene er tjeld, sandlo, steinvender, temmincksnipe, myrsnipe, brushane, rødstilk, lappspove og enkeltbekkasin observert i trekktiden. Det er også observert mye siland og laksand i mytetida. Vurdering av verneverdi Dette myrkomplekset er regionalt viktig, men har også hekkende våtmarksfugl som gir området nasjonal verneverdi. Særlig interessant er hekkeforekomsten av fjellmyrløper, en art som ellers bare er funnet hekkende på rene innlandsmyrer. Totalt vurderes området som regionalt verneverdig. Rapport nr 3 1996 45

Område nr. 15: Kibymyra, Vadsø kommune Beliggenhet og størrelse Dette området ligger ca. 4 km nordøst for Vadsø. Området ligger mellom Sjåbuselva i vest og Storelva i øst. Landarealet utgjør rundt 12 km 2. Området er foreslått vernet i utkast til verneplan for myr. Verneverdier Dette myrkomplekset består av flere lapplandshøgmyrer som i nord domineres av svært rik vierkrattmyr. Det finnes også svake palsdannelser, og i tuejordsområdene vokser den arktiske planten russegras. Dette myrkomplekset er representativt for denne regionen av fylket og har verdi som referanseområde. Det er registrert 35 fuglearter som har tilknytning til våtmarksområdene på Kibymyra, men det foreligger ikke noen kvantitative opplysninger. Smålom og storlom observeres vanlig, og det er påvist ti arter andefugl her. De vanligste er brunnakke, krikkand, stjertand, bergand, ærfugl, havelle, siland og laksand. Alle disse hekker hovedsakelig i de vestre delene av området. Vadefuglene utgjør den største gruppen fugler i området, og hele 17 arter er funnet her. Blant hekkefuglene er heilo, temmincksnipe, myrsnipe, brushane, steinvender, kvartbekkasin, enkeltbekkasin, grønnstilk, svømmesnipe, lappspove og småspove. For noen av disse, f.eks. kvartbekkasin og lappspove, er dette en av de kjente hekkeområdene som ligger lengst ut mot kysten på Varangerhalvøya. Det er også registrert hekkende storspove, rødstilk, strandsnipe, dvergsnipe og vipe på myra. Blant spurvefugl er lappiplerke, gulerle, blåstrupe, sivsanger, lappspurv og sivspurv vanlige hekkearter. Av disse er blåstrupe og lappspurv mest tallrike. Vurdering av verneverdi Dette myrområdet er et representativt myrområde for de nordøstlige deler av landet. Fuglelivet er forholdsvis rikt, med sterke hekkebestander av vadefugl og med en del østlige arter som her har sin yttergrense for sin utbredelse. Området vurderes som nasjonalt verneverdig. Rapport nr 3 1996 47

Område nr. 16: osken, Nesseby kommune Beliggenhet og størrelse Området ligger ca. 12 km nordøst for Nesseby og er i vest avgrenset av Bergebyelva og i øst av Jakobselva. Hele området utgjør rundt 39 km 2 og består av 4 større myrkomplekser mellom disse elvene. Verneverdier Området omfatter store myrkomplekser med rismyrer, strengblandingsmyrer og bløtmyrområder (flatmyr) med løsbunn. Det er ikke gjennomført botanisk kartlegging i områdene. I alle fire områdene er det mange småvann og myrdammer som gir området en mosaikk som er gunstig for våtmarksfugl. Det er funnet til sammen 56 fuglearter i området, av disse er 41 typiske våtmarksarter. Noen arter opptrer i høye antall, og området er svært viktig som hekkeområde for mange av disse. Både storlom og smålom er sett i dalføret i lave antall uten at hekking er påvist. En må likevel anta at begge hekker i området. Også sangsvane og sædgås er registrert, uten konkrete hekkefunn. Havelle er den mest vanlige av de 13 andefuglartene som er påvist. Mange par hekker innenfor området, og store flokker midt i juli måned tyder på at en del av fuglene bruker området i fjærfellingsperioden. Også bergand, kvinand, stjertand og toppand hekker regelmessig i området. Enkeltobservasjoner av svartand, siland, brunnakke, krikkand og sjøorre viser at disse artene bruker området regelmessig og sannsynligvis hekker her. Vadefuglene opptrer vanlig i området, og 12 forskjellige arter er påvist. Mest tallrik er arter som heilo, svømmesnipe, myrsnipe, brushane og grønnstilk. Alle hekker jevnt fordelt i hele myrkomplekset. En østlig art som lappspove hekker regelmessig, mens småspove hekker jevnt og i gode antall over det meste av de tørrere delene av området. Andre forholdsvis vanlige arter er temmincksnipe, enkeltbekkasin, strandsnipe og rødstilk. Blant måsefuglene er fjelljo og fiskemåse de vanligste hekkefuglene. Arter som tyvjo, svartbak og rødnebbterne er også vanlige. Fjelljobestanden vil nok svinge sterkt i antall i takt med smågnagerbestanden, mens de andre sannsynligvis opptrer mer regelmessig mellom ulike år. Myrområdet har også en rik spurvefuglfauna. Det er registrert 20 forskjellige arter her, av disse er 9 typiske våtmarksarter. Den mest karakteristiske arten i området, lappiplerka, er anslått til å ha en hekkebestand på rundt 250 par. Dette er et meget høyt antall for denne arten selv sammenlignet med de tetteste områdene på kysten. Andre arter som opptrer i store antall er heipiplerke, blåstrupe og lappspurv. I vierkrattene holder mange sivsangere, sivspurver og gulerler til. Flere observasjoner av arter som hagesanger og jernspurv indikerer at området er spesielt frodig. Disse artene opptrer normalt bare i godt utviklet skog. Langs elva kan også vår nasjonalfugl, fossekallen, observeres. Andre vanlige arter er løvsanger, bjørkefink og gråsisik. Varsler er også observert ved Jakobselva. Vurdering av verneverdi Dette vidstrakte myrkomplekset har en stor variasjon av myrtyper. Det foreligger mange spor etter menneskelig aktivitet, men området har tross dette en svært rik fuglefauna og er et viktig hekkeområde for en del ender og vadefugl. I tillegg hekker lappiplerka i uvanlig stor tetthet. Området er av nasjonal verneverdi. Rapport nr 3 1996 49

Område nr. 17: Oarddojávri - Jakobselvkroken, Vadsø kommune Beliggenhet og størrelse Området ligger ca. 10 km sørøst for Gednje og omfatter myrområdene langs tilløpselva til Oarddojávri. Sør for vannskillet mellom Oarddovassdraget og Jakobselva omfatter området myrområdene langs tilløpsbekkene til Jakobselva nord for Jakobselvkroken. Området er ca. 19 km 2 stort. Verneverdier Tilløpselva til Oarddojávri danner et myrlendt lite deltaområde i utløpet i vannet. I sør drenerer bakkemyrer ned mot elva, som meandrerer gjennom området. Elva er kantet av tette vierkratt. Tilsvarende myrsystemer finnes langs tilløpsbekkene til Jakobselva i sør. I området finnes flere vann. Området er ikke botanisk kartlagt. Det er bare gjennomført registreringer i den nordlige delen av området. Det er funnet totalt 38 fuglearter, av disse er 26 typiske våtmarksarter. For en del arter er det svært høye konsentrasjoner. Smålom hekker spredt i flere av småvannene, og noen par storlom hekker ved de større vannene i området. Enkelte sædgjess observeres regelmessig, mens bergand er en av de vanligste endene her. Også stjertand, krikkand, havelle og siland opptrer jevnt i store deler av området. Fjellvåk kan observeres i betydelige antall i smågnagerår. Det er registrert 10 vadefuglarter her, hvorav myrsnipe er den mest tallrike. Mer enn 50 territorielle par er påvist av arten alene. Andre vanlig forekommende hekkearter er brushane, heilo, svømmesnipe, temmincksnipe og enkeltbekkasin. Boltit, strandsnipe, dvergsnipe og sandlo hekker spredt i området. Av måsefuglene er det registrert tyvjo, fiskemåse og rødnebbterne, alle hekkende. Den mest tallrike gruppen er nok spurvefuglene hvor det er påvist 13 arter. Fem av disse er typiske våtmarksarter. De mest tallrike er lappiplerke, heipiplerke, blåstrupe og lappspurv. Også sivsanger er meget vanlig i de tette vierkrattene langs elver og vann. Andre vanlige arter i vierområdene er gråsisik og løvsanger. Enkelte snøspurver er også registrert i områder med stein og morener. Vurdering av verneverdi Området har brukbart med våtmarksfugl. Dette skyldes etter all sannsynlighet at dette avgrensede området fungerte som ei øy i et ellers tørt og karrig fjell- og heilandskap. Området har regional verneverdi. Nøyere kartlegging av vegetasjon og fugleliv vil sannsynligvis dokumentere større verneverdi. Rapport nr 3 1996 51