Peter Serck Anna maria harm Roman
Alle fotografier er et memento mori. Å ta et fotografi er å delta i et annet menneskes (eller en tings) dødelighet, sårbarhet, forgjengelighet. Susan Sontag (Om fotografi, 1973) Ethvert kunstverk er en ufullbyrdet forbrytelse. T.W. Adorno (Minima Moralia, 1951)
En usedvanlig varm, lummer sommerkveld går jeg østover gjennom Oslo for å besøke Anna Maria Harm for første gang i en nokså øde, stille gate som jeg siden merkelig nok har glemt navnet på. Jeg har drevet Galleri M lenge nå, og Anna, som er hele atten år yngre enn meg, har hittil holdt én utstilling av sin fotokunst i Galleri M etter at hun kom ut fra det såkalte Kunstakademiet. Men det er litt uklart for meg hvorfor hun har invitert meg hjem til seg denne kvelden og om det bare er fordi jeg er galleristen hennes; hun har antydet at hun har noen nye fotografier hun gjerne vil vise meg. I den gaten der hun bor saktner jeg skrittene; og som alltid når jeg er på et nytt sted ser jeg meg nøye om; jeg leser gatenumrene og kikker opp på svalene som flyr over meg, sorte og stille; og da får jeg øye på henne: hun sitter alene i kveldssolen på en balkong i femte etasje i en gammel bygård hvor murpussen på fasaden slår sprekker og takrennene er rustne og noen nesten sorte vinduer speiler litt av gaten; det er så vidt jeg skimter noe innenfor disse rutene, gardiner, planter, lampelys, og mennesker som kanskje følger meg med blikket. Jeg svetter i varmen. Anna ser meg visst ikke fra balkongen; hun sitter og stirrer rolig ut i tomme luften. Jeg nøler og samler mot før jeg ringer på den døren der det står skrevet Anna Maria Harm med uryddig håndskrift; blekket er flytt utover og noe av navnet er uleselig for meg, selv om jeg har tatt på meg brillene. Så hører jeg
den unge stemmen hennes i porttelefonen, og jeg sier: Det er meg Viktor Malling. Jeg hører en dempet summelyd og skyver opp døren og kommer inn i en oppgang med rader av grønne postkasser til høyre og så fortsetter jeg videre opp trappen i neonlyset. I femte etasje finner jeg den døren der navnet hennes står skrevet på et blankt, gult messingskilt, og jeg banker på og tar av meg brillene. Hun kommer og lukker opp. Vi håndhilser og hun begynner straks å vurdere meg med et blikk som umiddelbart gjør meg beklemt, overoppmerksom; stemningen er litt trykket og jeg føler at jeg er skyld i det. Hun står foran meg med armene i kors over brystet og jeg registrerer nok en gang hvor tiltrekkende hun er. Jeg skotter meg omkring i dette fremmede, kvinnelige rommet. Leiligheten er liten og rotete; det ligger klær utover gulvet i entréen og stuen, og det forundrer meg at hun ikke har ryddet før jeg kom; er det et demonstrativt eller opprørsk rot hun omgir seg med? Hun takker meg for at jeg er kommet på besøk, og jeg synes jeg hører et streif av ironi i tonefallet hennes, og med det klare, granskende blikket sitt setter hun meg til veggs; til tross for all min livserfaring er jeg redd jeg ikke mestrer denne situasjonen, som forresten står for meg som en smule drømmeaktig. Hun går foran meg ut på den vestvendte balkongen hvor det er et spinkelt, rustent smijernsgelender og hvor det står en flaske hvitvin på et støpejernsbord, og jeg blir svimmel idet jeg kaster et blikk ned mot gaten fem etasjer under meg. Hun skjenker vin og jeg skåler med henne og er ufri i bevegelsene på grunn av min ulidelige selvbevissthet og fordi jeg kjenner meg litt innestengt på den trange balkongen.
Takk for at du kom, Viktor, sier hun. Så begynner hun å snakke om de nye fotografiene sine og jeg lytter og er uavlatelig på vakt; hun forteller om den foruroligende vendingen kunsten hennes har tatt i det siste, noe hun tydeligvis vegrer seg litt mot å tilstå, og for å skaffe meg en viss avstand til henne retter jeg blikket mot himmelen som er lys fremdeles, skjønt solen er gått ned. Hun nevner at foreldrene hennes begge døde i løpet av én og samme sommer da hun var femogtyve år og at døden nå er blitt et uunngåelig tema i hennes kunst. Når ens foreldre dør, rykker man nærmere sin egen død, sier hun. Tidligere har hun tatt fotografier av mugne matrester som hun har stilt ut i Galleri M, fotografier som tematiserer forgjengeligheten; de har vakre farger: rødt kjøtt og grønn mugg. Og nå forteller hun meg om den uhyggen hun ennå føler ved foreldrenes brå død; så åpen har hun aldri vært overfor meg før. Hun lar meg få vite at begge foreldrene var arkitekter og frarådet henne å bli billedkunstner, og at de hatet surrealismen, som hun til en viss grad er inspirert av i sin kunst. De advarte henne mot å la seg forføre av surrealismens mange grove og uhyggelige tabugrenseoverskridelser, sier Anna med lav stemme. Men hun tilføyer at hun alltid har vært fengslet av disse overskridelsene som for eksempel gjør seg gjeldende i et oppsiktsvekkende maleri av Max Ernst som forestiller jomfru Maria i ferd med å rise Jesus-barnet mens tre berømte surrealister, Breton, Eluard og Max Ernst selv kikker inn på denne groteske seansen gjennom et vindu; Anna nevner dette i et litt forvirret tonefall. Jeg ser på henne i det svinnende lyset fra kveldshimmelen og prøver å tolke ansiktsuttrykket
hennes; men jeg må dessverre innse at jeg slett ikke er noen god menneskekjenner fordi jeg av ren nervøsitet øyner så mange detaljer i et ansikt at jeg ikke får med meg helheten. Anna sitter og bøyer seg mot meg over støpejernsbordet og hviler hodet tungt i hendene som om hun er trett. Om litt vil jeg vise deg de nye fotografiene, sier hun. Jeg venter og behersker meg for ikke å virke for nysgjerrig; jeg lener meg tilbake på stolen for å distansere meg en tanke fra henne, og da flytter hun seg nærmere meg og sier at de nye fotografiene hennes engster henne og at hun av og til skammer seg over dem og er søvnløs av frykt for hvordan publikum og kritikere vil komme til å reagere på dem. Hun dirrer i stemmen. Hun har på seg en enkel sort kjole (og jeg aner brystenes fylde under den). Jeg vet i dette øyeblikket ikke hva jeg skal si til de diffuse, halvkvedede betroelsene hennes. Anna retter seg brått opp på stolen. Har jeg stirret for begjærlig på henne? Hun snakker videre om sin søvnløshet og spør om hun virker trett; hva skal jeg svare? Hun skjenker hvitvin og tømmer glasset sitt fort. Og så reiser hun seg og går inn i leiligheten. Det begynner å skumre. Jeg blir sittende og se utover den opplyste byen og noen fjerne åser fra balkongen. Jeg hører bytrikkens kalde klang av jern og en klokke som ringer metallisk skingrende idet trikken forlater en stasjon. Så kommer Anna tilbake med en bunke fotografier; hun setter seg ned igjen ved støpejernsbordet. Jeg kjenner det kjølige jernet mot hendene. Hun er svært blek. Nå må du ikke bli forskrekket, da, sier hun. Jeg tar på meg brillene og hun rekker meg et fotografi som jeg studerer nøye i lysskjæret fra kveldshimmelen.
Det er et nærgående bilde av et menneskelik, i sobre farger, med grønnblek hud som er stramt strukket over kraniet; og under huden aner jeg nettverket av blodårer. Øynene er halvt lukket og pupillene er vendt oppover og nesten skjult under øyelokkene, og tennene er blottet i et grelt grin, en stivnet grimase, et slags flir med mørkerødt tannkjøtt. Fotografiet har en avklaret komposisjon med hodet plassert på det gyldne snitt, og er dermed fjernet en tanke fra realitetene. Jeg ser lenge og inngående på dette bildet. Med ett befinner jeg meg i gruens snevre angstlystne rom og vet ikke hva jeg skal si. Anna viser meg flere fotografier av døde mennesker, og jeg kikker anspent og årvåkent på disse uhyggelige fordoblingene av virkeligheten, som allikevel ikke er helt identiske gjentakelser av den. Plutselig har jeg fått en akutt opplevelse av billedsansen, og jeg mangler ord for dette, som et barn; og noen ubehagelige minner kommer over meg. Jeg tar av meg brillene. Og Anna kaster selv et blikk på fotografiene, tydeligvis opphisset, hun gjør store øyne og forteller at hun har tatt disse bildene på «et likhus» et medisinsk institutt på Gaustad. Som du ser har de nydelige komplementærfarger, sier hun, rødt kjøtt og grønnaktig blek hud, og jeg har dempet disse fargene digitalt. Men det er strengt forbudt å ta slike bilder, svarer jeg, og hun skotter litt spørrende bort på meg. Jeg skynder meg å bemerke at disse fotografiene så avgjort er vakre, skjønt jeg er i tvil om jeg faktisk mener det; men jeg vil naturligvis gjøre et godt, tillitvekkende inntrykk på henne. Hun sier hun har et ambivalent og skiftende forhold til disse bildene; iblant hater hun dem og finner dem groteske, ondskapsfulle og motbydelige, andre ganger liker hun dem og er stolt av dem, forteller hun i
utydelige vendinger og virker forvirret, og det er som om hun ikke riktig skjønner alvoret i det hun nå har gjort. Men hun bedyrer stillferdig at hun slett ikke har tatt disse fotografiene av forakt for de døde, men tvert imot utfra den dypeste respekt for dem. Etter foreldrenes død har hun i årevis planlagt å ta slike bilder for å synliggjøre døden, sier hun og legger til at hun gjerne vil stille ut disse fotografiene i Galleri M, om mulig allerede til høsten. Jeg lytter, og for å skjule min nervøsitet, smiler jeg tvungent. Anna smiler også og nevner den unge legen som har sluppet henne inn på «likhuset»; hun forteller at han heter Johan Simensen og at han er inntatt i henne. Det liker jeg ikke å høre om. Kvelden mørkner og jeg kan nesten ikke lese uttrykket i ansiktet hennes lenger; hva tenker hun egentlig om meg? Hun reiser seg og strekker på bena, og jeg reiser meg også og blir stående ved siden av henne ved rekkverket på balkongen og ser utover Oslo som glitrer i mørket. Vi tier. Jeg flytter meg et forsiktig skritt nærmere henne og kjenner at hun lukter godt. Jeg er stadig i villrede om hva jeg skal si, jeg har et utall uferdige setninger i hodet, et sant virvar av ord men jeg tier, mens jeg grubler forvirret over hvordan en utstilling av disse bildene vil kunne arte seg i Galleri M. Anna virker nokså lukket og utilnærmelig i dette øyeblikket. Men jeg er tiltrukket av henne og løfter den høyre hånden for å ta på henne, skjønt jeg våger ikke å berøre henne. Hun venter nok imidlertid at jeg skal si noe mer om de fotografiene hun nettopp har vist meg og som hun nå sier minner henne om Andrea Mantegnas og Hans Holbeins nakne og nøkterne malerier av den døde Kristus, malerier hun mener har noe av fotografiets enkle klarhet,
som hun hevder at det er noe uhyggelig menneskelig ved. Hun utbryter eiendommelig oppstemt at hun er inspirert av renessansekunstnernes kjølige, vitenskapelige holdning til døden. Og jeg husker hvordan Holbein har malt liket av Kristus, i en lukket kiste, avskåret fra alle mennesker og fra Gud, som om han aldri skal oppstå fra de døde. Dette maleriet er en asketisk, ja nesten brutalt saklig fremstilling av Kristi straffelidelse og død. Og Mantegna har avbildet liket av ham liggende i et livaktig dybdeperspektiv med de stigmatiserte føttene i forgrunnen og med kjønnsorganet vagt synlig som en forhøyning under det lette kledet som dekker underlivet. Disse maleriene har alltid gjort et sterkt inntrykk på meg. Anna står nå stille ved siden av meg på balkongen, og jeg leter etter noe å si; jeg har bestandig vondt for å snakke når jeg vet at det forventes av meg. Jeg tenner en sigarett; men jeg er klar over at jeg ikke bør røke og hater faktisk denne utilfredsstillende nytelsen som jeg med årene er blitt så avhengig av; jeg røker sigaretten, som er uten filter, helt til jeg svir fingrene på den og stumper den i askebegeret som hun har satt frem til meg, og så tenner jeg en sigarett til, og hun smiler og griper meg i den venstre hånden et øyeblikk, og jeg ser på det bleke, tiltrekkende ansiktet hennes i tusmørket mens hun antyder hvordan hun i det siste er blitt stadig mer ærgjerrig som billedkunstner og mer og mer plaget av denne ærgjerrigheten som hun sier hun frykter i og med at den påfører henne en forferdelig uro dag og natt. Vi setter oss ned igjen og skåler. Jeg begjærer henne og synes synd på henne. Men hvordan opplever hun meg? Det er og blir hennes hemmelighet. Hun snakker varsomt om seg selv og jeg innvies i hennes indre liv, et kaos av elendige nerver, og det faller henne nok ikke inn at