1) MGL bærer det fulle ansvaret for

Pressens Faglige Utvalg Rådhusgata 17 0158 Oslo Oslo, 1. august 2016 SAK 171/16 MINA GHABEL LUNDE MOT VERDENS GANG Mina Ghabel Lundes (heretter MGL) omfangsrike klage søker systematisk å ta fokus bort fra det denne saken egentlig handler om. For å redusere muligheten for å gå seg vill i ordflommen, vil vi innledningsvis derfor gjennomgå det som er sakens etablerte fakta. 1) MGL bærer det fulle ansvaret for twitterkontoen @fruhjorth Det er ubestridt at MGL har disponert passordet til kontoen @fruhjorth. MGL vedgår det både i møtet med Medier24, i Dagsnytt 18 og i denne klagen. Så lenge ingen har hacket kontoen og det er det ingen som har hevdet bærer hun følgelig ansvaret for det som er publisert på kontoen. MGL har hevdet at det er seks personer som har disponert kontoen personer det ikke finnes fnugg av spor etter i journalistisk research, og som heller ikke har materialisert seg fem uker etter at saken sprakk i offentligheten. Men om de skulle finnes, endrer det ikke MGLs ansvar. Dersom du deler koden til bankkortet ditt med fem andre personer, og kontoen blir tømt og overtrukket, kan du ikke komme til banken å si at her må jeg holdes skadesløs. Det var ikke jeg som tok ut pengene, jeg bare delte koden i et kollektiv. MGL er i klagen sterkt opptatt av at hun angivelig ikke skal ha skrevet noe om sin arbeidsgiver DN på kontoen @fruhjorth, men hun har altså helt åpenbart latt lojaliteten til det angivelige twitterkollektivet gå foran lojaliteten til egen arbeidsgiver. Hun har latt tweetene forbli publisert, og har fortsatt å tweete på samme konto til det ble avslørt at hun sto bak.

2) MGL har undergravd sin egen troverdighet Gard Michaelsen i Medier 24 og MGL har ulike versjoner av hendelsesforløpet da MGL ble forelagt indisiene på at hun var aktiv på @fruhjorth. Vi lar det ligge, men hitsetter følgende Messenger-utveksling mellom journalist Harald Klungtveit og MGL vel to uker før det ble bekreftet at MGL disponerte kontoen @fruhjorth. Vi har tiltro til at PFU etter dette vil kunne vurdere MGLs troverdighet i sakens anledning. 3) MGL har medvirket til grov sexistisk sjikane av kvinnelige kolleger

Et økende samfunnsproblem er sexistisk sjikane av kvinner som deltar i den offentlige debatten. MGL har enten selv postet, eller, som hun selv hevder, stilltiende medvirket til, særdeles grove bidrag på dette området. Vi hitsetter fra kontoen @fruhjorth: Dette er kjønnsbasert sjikane av Aftenpostens unge medarbeider Ingeborg Senneset. Legg merke til datoen 7. januar. I flere måneder til finner altså MGL det formålstjenlig, etter eget utsagn, å være assosiert med denne kontoen. Men allerede før det har kontoen klart å levere følgende bidrag til den offentlige debatt: Senneset har vært prisverdig åpen om sine tidligere psykiske problemer, men det hindrer ikke @fruhjorth i å formulere at hun blir «stadig mer koko». Malin Kulseth rubriseres som groupie. Hva Kulseth har gjort? Jo, giftet seg med rapartisten Lars Vaular. For alle med et snev av anstendighet er det forståelig at MGL prøver å løpe fra sitt ansvar for dette, men det er jo fullstendig bisart at den etiske debatten skal dreie seg om det var betimelig å eksponere denne sammenhengen for offentligheten. At en journalist kan medvirke til noe som dette, er et monumentalt etisk havari. 4) MGL var den første som eksponerte sin tilknytning til kontoen offentlig

MGL er opptatt av at saken ble offentliggjort for tidlig, og at hennes navn ble eksponert. Som en ren dokumentasjon hitsetter vi saksopplysningen om at den første som offentliggjorde MGLs tilknytning til kontoen @fruhjort med fullt navn, var MGL selv: Tidspunktet er altså 07.49, før Medier24 har publisert noe som helst. Vi ser sporet av en mediestrategi som denne PFU-klagen er en forlengelse av, fra første stund. Det er selvsagt mulig å forstå det, all den stund twitterkontoen representerer som påvist ovenfor et komplett etisk sammenbrudd. 5) MGL overser fullstendig en sentral Vær Varsom-bestemmelse Det er knapt ende på hvilke bestemmelser i Vær Varsom-plakaten MGL mener de som har omtalt hennes tilknytning til twitterkontoen har gjort seg skyldig i å bryte, men hun overser besynderlig nok en helt sentral bestemmelse i Vær Varsom-plakatens 1. kapittel om pressens samfunnsrolle:

«1.4. Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle». MGL var journalist i et av landets toneangivende medier da kontoen hun disponerte bedrev sexistisk sjikane av kvinnelige kolleger. Hennes adferd var altså underkastet pressens etiske regelverk. Det er ikke slik at du kan være journalist på dagtid og anonymt sjikanere dine intervjuobjekter på fritiden. Det er helt vesentlig at PFU legger til grunn at den som utsettes for omtale her, Mina Ghabel Lunde, selv er underlagt PFUs bestemmelser, og brøt dem konsekvent over tid; fra april 2015 og frem til saken ble avslørt. Kontoen presenterte for øvrig seg selv på følgende måte: Som det står i paragraf 1.4: Det er en plikt PLIKT å sette et kritisk KRITISK søkelys på denne type virksomhet. Det finnes knapt en bestemmelse i Vær Varsom-plakaten som er klarere i sin utforming. 6) MGL mener etikk handler om antall MGL gjentar til det kjedsommelige at twitterkontoen bare hadde 800 følgere og at dekningen saken fikk i mediene dermed var fullstendig disproporsjonal. Til det er å bemerke følgende: Det ligger utenfor PFUs mandat å vurdere omfang av dekning og hvor i en publikasjon journalistisk materiale eksponeres. Dessuten: Etikk har ingenting med antall å gjøre. Det gjelder de samme bestemmelser for NRK som for Suldalsposten, og etiske

overtramp er i sin natur individuelt betinget. Og for ordens skyld: Det er fullt mulig å lese twittermeldinger uten å følge en konto. Bakgrunn Den aktuelle Twitter-kontoen med navnet «Emma Deer» og adressen @fruhjorth, dukket opp våren 2015. @fruhjorth hevdet i sin profil å være ansatt et sted i norske medier og så det som sin oppgave å «oppdra» sine kolleger. Frekvensen på @fruhjorths tweets var varierende, tonen skiftet mellom det lett vittige til det grovt sjikanerende. De verste angrepene var rettet mot kvinnelige journalister og inneholdt krenkende seksuelle og psykiatriske antydninger. Vi har tidligere i tilsvaret nevnt karakteristikkene av Aftenpostens Ingeborg Senneset og Malin Kulseth. Også NRKs Sidsel Wold fikk passet påskrevet: Flere av @fruhjorths tweets var formulert som konvensjonell mediekritikk mot journalister i NRK hun mente innehadde dobbeltroller, mot ledelsen i Dagens Næringsliv for håndteringen av plagiatsakene til journalist Daniel Butenschøn og generell mediesatire rettet mot navngitte journalister i de store mediehusene. Mange av disse meldingene var ikke grovere enn hva mange daglig gir uttrykk for på Twitter, i avisenes kommentarfelt eller i andre sosiale medier under fullt navn. Noen av dem kunne for eksempel lett passert som såkalte «underledere» i avisene. Det faktum at @fruhjorth selv hevdet å jobbe i mediene («den fjerde statsmakt») og hennes åpenbare innsikt i norske mediers indre liv, gjorde at mange journalister begynte å spekulere rundt hvem hun kunne være.

VG-kommentator Anders Giæver la etter hvert merke til at hun flere ganger hadde sitert fra hans private Facebook-oppdateringer. Giæver skiller klart mellom hva han legger ut offentlig og hva han deler med venner, og har rimelig god oversikt over hvem han er venner med. At @fruhjorth var en av disse, gjorde ham mer interessert i hvem som sto bak psevdonymet, enn hva han vanligvis er når han får anonym oppmerksomhet på sosiale medier, i kommentarfelt eller på mail. Etter hvert mente flere Giæver var i kontakt med at det kunne være Mina Ghabel Lunde som sto bak psevdonymet, bygget dels på observasjoner av felles Facebook-vennskap, dels på tweets med lignende ordlyd. Stemte denne antagelsen, var dette helt klart en sak av offentlig interesse. Det var litt vanskelig å tro at en presumptivt seriøs journalist som Lunde, som selv dekket mediespørsmål for en av bransjens mest respekterte redaksjoner, ville risikere sin stilling i et slikt dobbeltspill. Giæver diskuterte dette med flere som hadde vært i dialog med @fruhjorth på Twitter, deriblant Filter-journalist Harald Klungtveit og Medier24-redaktør

Gard Michalsen. Det var en rekke små ting som stemte i forhold til at det kunne være MGL. 4. juni konfronterte Harald Klungtveit henne direkte. MGL benektet enhver tilknytning til kontoen (dokumentert tidligere i tilsvaret). Avsløring MGL bruker mye plass på å desavuere «fellen» Giæver satte opp. Hennes gjengivelse av den er ikke helt korrekt, men det er uansett ikke poenget. Poenget er at hun bekreftet sin tilknytning til kontoen da hun ble presentert for våre og Medier24s funn. Resultatet av metoden ga en klar indikasjon på at hun kunne stå bak. Indikasjonen ble, sammen med andre indikasjoner Medier24 hadde samlet inn, brukt som grunnlag for å konfrontere MGL med spørsmålet om hvorvidt hun sto bak @fruhjorth-kontoen. Men selv om metodikken ikke er poenget i denne saken, mener vi det likevel er naturlig å gi et innblikk i vårt bidrag til å avsløre @fruhjorth: Etter at MGL totalt avviste sin tilknytning til kontoen overfor Harald Klungtveit, fortsatte @FruHjorth å tweete. Gard Michalsen bestemte seg etter hvert for å prøve å spore identiteten ved å få henne til å klikke på doktorerte lenker som ville oppgi IP-adressen hennes. Han kommuniserte med henne via direktemeldinger på Twitter, og fikk resultater som blant annet viste at @fruhjorth og MGL hadde vært i Oslo samtidig og i London samtidig. På dette tidspunktet orienterte Giæver redaksjonsledelsen om mistanken, og en idé han hadde til «felle» som kunne settes opp: Giæver sammenlignet vennelisten sin på Facebook med vennelistene til tre andre (NRKs Sigrid Sollund, NRKs Thomas Seltzer og Filters Harald Klungtveit). Fellesnevneren her var at alle fire hadde opplevd å få «private» FB- oppdateringer sitert av @fruhjorth. Til sammen hadde kvartetten 49 felles venner, hvorav MGL var en av dem. Giæver la ut et «agn», en type Facebook-oppdatering av en type han visste @fruhjorth pleide å reagere på. Oppdateringen ble delt med alle Giævers venner minus 48 av de felles vennene han hadde med Sollund, Seltzer og Klungtveit. Den eneste av disse felles vennene som kunne se oppdateringen var altså MGL. Da @fruhjorth delte oppdateringen på twitter anså vi det, sammen med resultatene til Michalsen, som tilstrekkelig indikasjon på at dette kunne være MGL, og Michalsen valgte å konfrontere henne. Giæver delte altså sine funn med Michalsen, men hadde ingenting å gjøre med utforming eller publisering av artiklene hverken i VG eller i Medier24, bortsett fra at han ble intervjuet som åpen kilde i den første saken. Giævers rolle i saken er behørig presentert i saken, jfr. VVP 2.3: «Vis åpenhet om bakenforliggende forhold som kan være relevante for publikums oppfatning av det journalistiske innholdet».

MGL gjør i klagen også et poeng av at Giæver nevnte henne i kommentaren «Anonyme kolerikere» noen dager etter avsløringen. I kommentaren er MGL og @fruhjorth nevnt som et av flere eksempler på anonyme profiler på nett og i medier, og Giæver opplyser selv at han er involvert i saken på flere måter og at han derfor ikke går nærmere inn på den. VVP 1.4 Vi mener at vi gjennom samarbeidet med blant andre Medier24 og vår egen publisering har oppfylt pålegget i Pressens Vær Varsom-plakat 1.4. om pressens plikt til å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle. I dette tilfellet har en journalist fra en av Norges største og mest ressurssterke redaksjoner opptrådt i en dobbeltrolle i strid med VVP 2.2, ved at hun under falsk identitet har hetset, kritisert og harselert med sine egne kilder, kolleger og konkurrenter. Når en journalist som er satt til å utføre sentrale oppgaver i en av Norges største og mest ressurssterke redaksjoner, så fundamentalt bryter med yrkesmoral og etikk ved å angripe sine (potensielle og reelle) kilder anonymt, er det en opplagt journalistisk oppgave å avsløre dette. Å omtale konsekvensene av avsløringen, DNs håndtering, fratreden på dagen osv. er en naturlig journalistisk oppfølging av dette. Det er et faktum at avslutningen av MGLs arbeidsforhold til DN i form av en sluttpakke ble forsert som følge av omtalen av saken. MGL ble innvilget pakke flere dager før innvilgelsen av øvrige sluttpakker, og hun sluttet i avisen med umiddelbar virkning. Ledende arbeidsrettseksperter omtalte også dette som ekstraordinært. VVP 2.2. VVP 2.2: «Redaktøren og den enkelte redaksjonelle medarbeider skal verne om sin uavhengighet, integritet og troverdighet. Unngå dobbeltroller, verv, oppdrag eller bindinger som kan skape interessekonflikter eller føre til spekulasjoner om inhabilitet». MGL hevder at Anders Giæver har vært «den desidert hyppigst omtalte enkeltjournalisten på kontoen @fruhjorth», og at dette bør diskvalifisere ham fra å kunne jobbe med saken. Nå er Giævers eneste bidrag til saken en selektert Facebook-oppdatering, men hennes resonnementer er uansett ikke presseetisk bærekraftige. Det ville skape en merkelig presedens om personer som opptrer anonymt og kritikkverdig, skulle kunne påberope seg beskyttelse mot å bli avslørt, ved å hevde at de han/hun har omtalt/kritisert/harselert med eller hetset skulle bli erklært «inhabile». @fruhjorth har omtalt/kritisert/harselert med eller hetset en lang rekke journalister og redaktører i en lang rekke medier, uten at dette bør

kunne gi henne noen immunitet mot avsløring. Eksempelvis har hun kalt VG «en drittavis» og en av Dagens Næringslivs redaktører for «inkompetent». Det var nettopp hennes fiksering på Giæver som gjorde det mulig å avsløre henne. Han visste etter hvert hva slags posteringer hun reagerte på, og kunne skreddersy oppdateringen på en måte som gjorde at det var sannsynlig at hun ville bite på. Konvensjonell kritikk og feighet Det kan også være verdt å nevne at ingenting av det hun skrev om Giæver var av hetsende eller krenkende karakter. Det var helt konvensjonell kritikk som Giæver og andre journalister mottar jevnlig, og som det ikke krever spesielt sivilt mot for en journalist fra Dagens Næringsliv å målbære offentlig. Da MGL ble konfrontert på NRKs Dagsnytt 18 22. juni om hvorfor hun ikke fremmet denne typen mediekritikk under eget navn, skyldte hun da også på sin egen feighet: MGL: Jeg syns det er en del pressefolk som slipper litt billig unna med pompøsitet i mediene. Det er ofte erfarne journalister som setter seg selv i sentrum av saker de dekker, og får store, tragiske hendelser til å handle om seg selv. Det kommer noen ganger i veien av formidlingen.. NRK: Og så er du så feig at du ikke tør å skrive med fullt navn? MGL: Ja, rett og slett. Bryter med VVP 2.2 Man kan være enig med MGL i at det er feigt ikke å tørre å fremsette en slik type kritikk uten å skjule sin identitet. Det er imidlertid helt andre deler av @fruhjorths virksomhet som er de problematiske i denne saken. Først og fremst at hun selv grovt bryter med VVP 2.2 ved å opptre både som åpen journalist og anonym kommentator i samme saker. I august i fjor skrev MGL om justisminister Anundsens PR-video på reportasjeplass i DN, samtidig som @fruhjorth kommenterte mediedekningen av saken på Twitter.

2. september 2015 var hun en av journalistene som skrev saken om at Per Arne Kalbakk gikk av som nyhetsdirektør i NRK. Neste dag kommenterte @fruhjorth saken på twitter: Og 9. juli i fjor bidro MGL til en artikkel i DN om en kommentar Anders Giæver hadde skrevet, samtidig som @fruhjorth hadde skrevet en lang tirade med sine tweets om samme

kommentar. Klar tale fra DNs redaktør Det er også helt klart at når MGL jobber i DNs Etter børs-redaksjon, samtidig som hun fortløpende kommenterer forhold i mediene anonymt, vil hun stå i konstant fare for å kommentere kilder og saker hun blir nødt til å forholde seg til som journalist senere. Amund Djuve formulerte det klart i sin korte kommentar om saken i DN 22.06.: «For DN er det problematisk at en medarbeider bidrar til en anonym konto på Twitter eller i andre sosiale medier som angriper avisens kilder, konkurrenter eller medarbeidere. Slikt er i

strid med pressens idealer om åpenhet. Det kan svekke integriteten til DNs journalistikk. Det kan også undergrave tilliten mellom kolleger i redaksjonen». At MGL, som har satt sin egen avis, redaktør og sine kolleger i dyp forlegenhet på denne måten, føler seg berettiget til å anklage de som avslører henne for ikke å «verne om sin uavhengighet, integritet og troverdighet», er i beste fall en smule paradoksalt. Enkelte av @fruhjorths tweets, spesielt de om enkelte kvinnelige kolleger, må i tillegg sies å være spesielt krenkende og sårende, med seksuelle og psykiatriske implikasjoner (se tweetsene om Senneset, Kulseth og Wold innledningsvis). Dette kan beskrives som ren netthets og gjør at @fruhjorth-kontoen langt på vei kan karakteriseres som et nettroll. VVP 3.2 Klager kritiserer også VG for ikke å ha sluppet inn «motstemmer» i artiklene. Det er en besynderlig tolkning av VVP 3.2. Hun mener altså at vi skulle brukt ressurser på å finne personer som var villige til å forsvare et angivelig Twitter-kollektiv som stempler Sidsel Wold som «bitterskrullete», Ingeborg Senneset som «koko» og Malin Kulseth som «groupie». VG har bygd ut saken med de som er relevante kilder i saken: Lunde selv, hennes daværende sjef og Anders Giæver. Vi har riktignok registrert at Nettavisens nyhetsredaktør Erik Stephansen karakteriserer Lunde som en «varsler», men vi hadde rett og slett ikke fantasi til å forutse at en norsk medieleder var i stand til å resonnere på en slik måte. VVP 3.10 «Skjult kamera/mikrofon eller falsk identitet skal bare brukes i unntakstilfeller. Forutsetningen må være at dette er eneste mulighet til å avdekke forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning». Ingen har brukt skjulte kameraer eller mikrofoner, og den eneste som har opptrådt med falsk identitet i denne saken, er MGL. Å sammenligne det å legge ut en Facebook-postering som kan sees av over 1000 mennesker, med denne typen skjulte metoder, faller på sin egen urimelighet. MGL ble først konfrontert åpent av Harald Klungtveit og spurt om hun sto bak @fruhjorth, eller om hun visste hvem som sto bak. Hun demonstrerte da en kreativ vilje og evne til løgn. («Jeg ANER ikke. Har tenkt masse på det Gitt opp å finne det ut. Men er ikke sikker på at det er en dame»). Det viste altså behovet for å ta andre metoder i bruk, om man skulle finne ut hvem som sto bak.

4.1: Saklighet og omtanke MGL gjør et poeng av at @fruhjorth «bare» har hatt 800 følgere på Twitter. Norsk domspraksis sier at en ytring er offentlig, også i lukkede fora på sosiale medier, om den deles med over 20 personer. @FruHjorth har imidlertid ikke operert i noe lukket fora. Hun hadde rundt 800 følgere, men posteringene hennes var åpne og kunne leses av hvem som helst på Twitter. Det er litt som å påstå at en politisk fanatiker med eget parti som holder tale på torget, bare kan høres av sine egne partimedlemmer. Det som gjør dette til en sak av offentlig interesse, er at en journalist i Dagens Næringslivs «Etter børs»-redaksjon, som er landets største og mest anerkjente og ressurssterke redaksjonelle miljø for kritisk dekning av norske medier, har opptrådt på denne måten. Det er en dypt kritikkverdig og problematisk rolle for en journalist å sette seg i, og det slår tilbake, ikke bare på henne selv, men på hennes kolleger, overordnede og avisens omdømme. MGL har i kraft av sin stilling hatt mulighet til å lage kritisk journalistikk på alle de problemstillinger hun hevder å ha reist under psevdonym. Hun har kunnet ringe enhver journalist og redaktør i Norge for å konfrontere ham eller henne med hvordan de utøver sin gjerning. Endret forklaring VVP 4.4: «Sørg for at overskrifter, henvisninger, ingresser og inn- og utannonseringer ikke går lenger enn det er dekning for i stoffet». MGL mener vår første overskrift, «DN-journalist hetset egne kolleger og sjefer anonymt», var misvisende, fordi hun angivelig delte @fruhjorth-kontoen med fem andre, og at det var en eller flere av de andre som sto bak angrepet på kolleger og sjefer. Som ugjendrivelig dokumentert: MGL kontrollerte kontoen gjennom tilgang til passordet! Påstanden om at det sto flere bak kontoen dukket opp andre gang Gard Michalsen tok kontakt med MGL og konfronterte henne med indisiene på at hun sto bak. Hun forandret forklaring om hvor mange de var og hvordan hun selv var involvert i løpet av dagen, frem til hun hadde hatt et møte med sin redaktør Amund Djuve på kvelden. MGL mener det heller ikke er dekning for formuleringen «I nærmere tre år har Lunde jobbet i avisen hun det siste året har harselert med på Twitter». I tillegg trekker hun frem formuleringen «Blant dem som har fått merke Lundes aktivitet, er NRK-journalist Sidsel Wold som ( ) omtales som bitterskrullete».

Ghabel Lunde har, som tidligere påvist, begrenset troverdighet. Men selv om det skulle eksistere et kollektiv, og selv om MGL kun har skrevet et utvalg av tweetene, bærer hun det fulle ansvaret for alt som ble publisert under aliaset @fruhjorth. MGL har erkjent å ha deltatt i et angivelig Twitter-kollektiv som hetset hennes egne kolleger i DN. Det samme angivelige kollektivet offentliggjorde ondsinnede karakteristikker av en rekke kvinnelige journalister. En av dem som fikk merke aktiviteten, var Sidsel Wold. Det er dekning for å slå fast at hun hetset sine kolleger bare ved å bli medlem av dette hemmelige kollektivet. Ghabel Lunde har erkjent at hun kunne stoppet hele kontoen når som helst. Hun har beklaget at hun ikke grep inn da «de andre» skrev sine verste meldinger. Når hun nå bruker krefter på å distansere seg semantisk fra @fruhjorths mørkeste sider, viser hun samme feighet som lå til grunn for den anonyme kontoen. Mina Ghabel Lunde argumenterer som et barn som er vitne til mobbing. Hun er fullverdig medlem av gjengen, støtter de mest aktive mobberne, griper ikke inn når hun ser det går over stag. Når en voksen griper inn, sier hun: «Det var ikke meg. Det var de andre som mobbet. Jeg bare så på». Pådrar seg ansvar Vi mener, som det fremgår av ovenstående, at hennes påstand om at de var flere om kontoen, og at hun bare skrev de «ufarlige» tweetene, er fullstendig irrelevant. Så lenge hun visste hva «de andre» holdt på med og hadde mulighet til å stryke deres tweets, pådro hun seg et ansvar for hele kontoen. Å få verifisert påstanden om at det står flere bak @fruhjorth er vanskelig, og bevisbyrden ligger på MGL selv. Skal man tro henne, har hun altså frivillig valgt å delta i et slags kollegium som til tider har formidlet grov hets mot kolleger og konkurrenter, påstander om «inkompetanse» blant hennes egne sjefer og sterk kritikk av kilder i hennes egne saker. Selv har hun ifølge henne selv bare brukt kontoen til å bedrive uskyldig mediesatire. Det er imidlertid på det rene at hun har hatt full tilgang til kontoen og har hatt mulighet til å stryke meldinger. Kontoen ble da også nedlagt på hennes ordre i det øyeblikk hun hadde vært i møte med Amund Djuve. Bare å delta i en slik hemmelig «skyggeredaksjon» må sies å være grovt illojalt mot arbeidsgiver.

Identifiseringen 4.7 «Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold». Som nevnt tidligere er det ikke vanskelig å argumentere for at saken har offentlig interesse. At MGL hadde foretrukket at VG bare omtalte henne som «DN-journalist», slik at mistanken og spekulasjonene om hvem det var kunne fordeles jevnt på hennes kolleger i redaksjonen, rimer dårlig med den uselviske beskyttelsen hun ønsker å gi de påstått andre medsammensvorne i «twitterkollektivet». Hun er altså villig til å beskytte medsammensvorne som grovt har hetset og kritisert hennes kolleger, men mener at de samme kollegene må tåle å bli mistenkt for å ha stått bak hennes anonyme tweets. Det er også åpenbart at @fruhjorth, i likhet med enhver norsk journalist med et minstemål av kunnskap om presseetikk, skjønte hva hun risikerte ved å opptre anonymt på denne måten. Hun ga flere ganger uttrykk for at hun ville miste jobben sin om identiteten hennes ble kjent. I profilbeskrivelsen til @fruhjorth sto det at hun vurderte «å si opp jobben hos den fjerde statsmakt» for å bedrive virksomheten på heltid. I september 2015 ble @fruhjorth spurt på Twitter av Aftenpostens kulturredaktør Sarah Sørheim hva som var meningen med de hetsende meldingene. Hun ga da uttrykk for at hun var anonym fordi hun hadde mye å miste på «å spy det ut» under fullt navn. I en direktemelding til Gard Michalsen før avsløringen sa @fruhjorth at hun ikke kunne lufte slike meninger uten at det fikk konsekvenser for hennes «nåværende levebrød».

Også i klagen bekrefter MGL at hun forsto hvor alvorlige konsekvenser hennes dobbeltrolle kunne få om den ble avslørt, i det hun selv oppgir å ha svart Gard Michalsen fra Medier24 da han første gang konfronterte henne 21. juni: «Jeg sier at så vidt jeg vet har kontoen rundt 800 følgere haster det så mye å få ut denne saken at du vil legge liv og karrierer i grus?» Det er altså klart at @fruhjorth skjønte at virksomheten kunne koste henne jobben om hun ble avslørt. Like fullt holdt hun det gående også etter at hun ble konfrontert av Klungtveit 4. juni og helt frem til det siste. Det er all mulig grunn til å regne med at hun ville ha holdt på fremdeles om hun ikke var blitt avslørt. VVP 4.14 MGL skriver i klagen at ingen av journalistene i VG med byline eller Anders Giæver kontaktet henne før publisering. Det er riktig. Men Gard Michalsen kontaktet henne på vegne av Medier24, VG og Aftenposten. Dette bekreftes også i MGLs klage. Først i muntlig form da Gard Michalsen og MGL snakket på telefon den 21. juni: «GM sier han og Anders Giæver (AG) i VG sitter på dokumentasjon som de vil at jeg skal se. For de jobber med denne saken, han definerer de som Medier24, VG og Aftenposten». Deretter i form av e-post sendt til MGL klokken 19.37: «Og så du er klar over det: Det er primært jeg som har jobbet med denne saken, sammen med Anders Giæver i VG i research-fasen. Aftenposten har også bidratt noe. I tillegg noen flere hjelpere. Mine saker kan normalt brukes av Aftenposten gjennom utvekslingsavtale, etter egne redaksjonelle vurderinger. I denne saken vil de trolig gjøre egne vurderinger. VG vil trolig også bruke noe av denne saken». Premissene for intervjuet var med andre ord tydelig klarlagt både muntlig og skriftlig. MGL valgte selv å ikke svare på konkrete spørsmål, men å sende en uttalelse pr. e-post til Medier24. Hun anmodet om at denne tas inn i sin helhet. MGL erkjente å ha bidratt til kontoen @fruhjorth.

VG mottok MGLs tilsvar per e-post fra Gard Michalsen klokken 21.41 tirsdag 21. juni. Samtidig fikk vi tilgang til artikkelen Medier24 planla å publisere etter å ha konfrontert Amund Djuve. Journalistene i VG begynte da å skrive en egen artikkel basert på Medier24s materiale. Det var fortsatt uklart når denne skulle publiseres. VG avventet Medier24. Klokken 07.49 onsdag 22. juni valgte MGL selv å blåse saken på Facebook. Foruten å harselere med Medier24 og Anders Giæver, erkjente hun tilknytning til @fruhjorth-kontoen. Like etter klokken 07.58 publiserte Medier24 artikkelen. VG publiserte klokken 08.16. I denne artikkelen var MGLs kommentarer tatt med. Hennes forklaring om at hun hadde bidratt minimalt til kontoen kom tydelig frem: Da nettstedet konfronterte Mina Ghabel Lunde med denne informasjonen de hadde innhentet, ga hun ifølge nettstedet uttrykk for og erkjente at hun stod bak kontoen. Senere fortalte hun at hun ikke var den eneste som står bak kontoen. Så vidt jeg vet er jeg en av seks som har hatt tilgang på den anonyme twitterkontoen @fruhjort. Min aktivitet og tiden jeg har brukt på kontoen har vært minimal, skriver hun i et tilsvar til Medier24 tirsdag kveld. På samme tidspunkt tok journalist Bjørn Haugan kontakt med MGL for å stille supplerende spørsmål. MGL har lagt ved deres SMS-dialog. Det fremkommer at MGL da ønsket at VG skal bytte bilde. Det ønsket etterkom vi. I sin klage skriver MGL at Haugan ikke er interessert i hennes «direkte imøtegåelse av de sterke beskyldningene». Hun nevner behendig nok ikke at hun fikk skriftlig sitatsjekk og responderte positivt på denne. Klokken 08.38 sendte Haugan en e-post til MGL. Hun responderte umiddelbart:

Mina Ghabel Lunde mener det er konkrete påstander hun ikke har fått anledning til å imøtegå. Hun trekker blant annet frem denne formuleringen i VGs artikkel: «Blant dem som har fått merke Lundes aktivitet, er NRK-journalist Sidsel Wold, som i en Twitter-melding omtales som bitterskrullete». Det er grunn til å spørre om MGL har lest e-postene hun fikk den 21. juni. Medier24 sendte ikke bare en rekke konkrete spørsmål, men også de «sentrale elementene i saken». Det skjedde klokken 19.37 21. juni. I e-posten stod det blant annet: Fra mediekritikk til sarkasme, spydigheter og hets Hva som ligger bak @fruhjorts prosjekt framstår som noe utydelig. Den ene dagen bedriver profilen tidvis mild satire og sarkastisk mediekritikk, den neste går hun til frontalangrep på enkeltjournalister, medieledere og andre utvalgte twitrere. Blant dem som har fått merke @fruhjorts engasjement hardest, er Aftenpostens journalist Ingeborg Senneset. Også enkeltjournalister i NRK har fått merke hennes vrede, blant dem «bitterskrullete Sidsel Wold». Mina Ghabel Lunde fikk med andre ord den konkrete påstanden om Sidsel Wold skriftlig. I den samme e-posten fra Medier24 ble hun så til de grader konfrontert med at @fruhjorths harselas også hadde rammet kolleger i DN.

PFU bør merke seg at MGL i sin samtidige imøtegåelse ikke så behov for å ta konkret avstand hverken fra @fruhjorths omtale av DN eller den nevnte karakteristikken av Sidsel Wold. Dette var hennes svar i sin helhet: - Så vidt jeg vet er jeg en av seks som har hatt tilgang på den anonyme twitterkontoen @fruhjorth. Min aktivitet og tiden jeg har brukt på kontoen har vært minimal. Grunnen til at jeg sa ja til å bli med, er at også den fjerde statsmakt trenger å gjøres litt narr av i ny og ne. Å påpeke dét gjør ingen av oss til dårligere journalister. Og hvis noen er sjokkert over det de har lest hos @fruhjorth, har de aldri tatt en pils på pressens stamsted Stopp Pressen. Siden det aldri har vært en betingelse at alle skal være enige i eller på forhånd vite om alt som postes, er de fleste av spørsmålene i denne eposten umulige for meg å svare på. De fem andre som jeg vet har tilgang på kontoen er nå kontaktet, og hvorvidt noen eller alle velger å ta skyld eller ære må naturligvis være helt og fullt opp til dem. Jeg har i dag tatt initiativ til å slette kontoen, noe de andre har sett som rimelig, i og med at det nå kun er mitt navn som knyttes til budskap jeg ikke står bak. Men jeg kan avsløre at det var jeg som førte tiraden om landesorgen etter artisten Prince sitt dødsfall i pennen. Jeg vil legge til at det, i en tid der norske medier er i dyp krise, både overrasker og bekymrer meg at Michalsen, og ifølge ham VGs Anders Giæver samt flere journalister i Aftenposten har brukt tid og krefter på å komme til bunns i hvem som står bak en satirekonto med 800 følgere. MGL nevnte altså ikke formuleringen om Sidsel Wold hverken i sitt svar til Medier24, SMSdialogen med Bjørn Haugan eller da hun fikk skriftlig sitatsjekk. På dette tidspunkt hadde hun sågar lest VGs artikkel. Det kan synes som om det er først når MGL forstår hvordan de som ble rammet av @fruhjorths sjikane, reagerer, at hun føler behov for å ta avstand fra enkelte tweets. I første fase var det omtalen av DN hun distanserte seg fra, så var det mobbingen av Ingeborg Senneset, og etter hvert meldingen om den bitterskrullete NRK-journalisten. Kan det tenkes at Mina Ghabel Lunde første skjønte alvoret da Wold konfronterte henne på denne måten?

VG har ikke brutt Vær Varsom-plakatens punkt 4.14 eller 4.15. Mina Ghabel Lunde har fått all mulig anledning til å svare på anklagene: Medier 24 var forbilledlig åpen om research og hvilke opplysninger som ville bli publisert. MGL fikk dette oversendt skriftlig dagen før publisering. Hun valgte selv å ikke kommentere konkrete tweets. For å forsøke å begrense skaden, valgte hun den etter hvert kjente mediestrategien å selv blåse saken på Facebook. Det var både skriftlig og muntlig presisert at Medier24 samarbeidet med VG og Aftenposten om artikkelen. Et slikt samarbeid der én av redaksjonene gjennomfører konfrontasjonsintervjuet på vegne av flere er helt legitimt. VG hadde full innsikt i alt materiale og Medier24s dialog med MGL. Essensen i MGLs skriftlige svar til Medier24 ble publisert i VGs artikkel klokken 08.16. At hun mente det var bekymringsfullt at journalister brukte tid på hennes «satirekonto» var ikke relevant for saken. Journalist Bjørn Haugan gjennomførte et supplerende telefonintervju med MGL på morgenen 22. juni. Hun godkjente sitatene skriftlig. VG tok med at MGL nektet for å ha skrevet noe kritisk om DN en opplysning hun dagen før ikke fant det hensiktsmessig å ta med i sitt svar til Medier24. MGLs problem er ikke at hun ikke har fått anledning til å imøtegå alle anklager, men at hun tilpasser sin forklaring når den ene formuleringen mer ondsinnet enn den andre hentes frem fra @fruhjorth-arkivet. Oppsummering Klagers troverdighet i denne saken får PFU vurdere, men vi skal ikke legge skjul på at vi finner den ikke-eksisterende. MGL har gått fra å blånekte enhver befatning med kontoen til å bekrefte tilknytning, for så å dempe egen rolle ved plutselig å trekke inn et anonymt, udokumentert «kollektiv». Klager selv vil ikke løfte en finger for å dokumentere påstanden ei heller gjennom grep som ikke nødvendigvis avslører de øvrige «kollektivistene». I stedet kritiserer hun de innklagde mediene for at vi ikke har gjort nok for å finne ut hvem hennes angivelige medsammensvorne er. Makan til bisarr problemstilling! Det er særdeles forunderlig at ingen av de påståtte medspillerne ikke på noen som helst måte har klart å signalisere at dette «Twitter-kollektivet» er en realitet. Ikke et pip! Det er en stor svakhet for klagers fremstilling at hun ikke klarer å dokumentere at hun IKKE står alene bak sjikanen. Hun legger ikke frem ett eneste indisium på at det står flere bak.

Når det påståtte kollektivet gjøres til et så sentralt premiss i hennes klage, er det viktig at PFU forholder seg til fakta, og ikke belønner klagers fullstendig udokumenterte ansvarsfraskrivelse. Det vi står overfor er en tilsynelatende kritisk og pågående mediejournalist som ikke tør å stå for sine meninger, men anonymt spyr ut sin galle for å bruke @fruhjorts egen terminologi over kolleger, arbeidsgiver, kilder, og derigjennom bryter elementære presseetiske regler sammenhengende over tid, og som så løper til PFU og påberoper seg rettigheter, beskyttelse og hensyn hun aldri var i nærheten å tilby de hun omtalte, når hennes uetiske fremferd avsløres. Vi tar for gitt at PFU mener det var riktig og viktig å avsløre Lundes virksomhet og tilknytning til det påståtte Twitter-kollektivet. VG har fulgt pressens etiske regler både i arbeidet med dette, og i presentasjonen av materialet. Mina Ghabel Lunde derimot har systematisk brutt pressens yrkeskodeks. I PFU-klagen avslører MGL særdeles begrenset forståelse av Vær Varsom-plakatens ordlyd og intensjon. Hun forstår åpenbart ennå ikke at det er menneskene som ble sjikanert av @FruHjorth, som er de fornærmede i denne saken ikke Mina Ghabel Lunde! Med hilsen Torry Pedersen Ansvarlig redaktør

Pressens Faglige Utvalg Rådhusgata 17 0158 Oslo Oslo, 15.8.2016 SAK 171/16 MINA GHABEL LUNDE MOT VERDENS GANG På nye 32 sider ofrer Mina Ghabel Lunde (MGL) betegnende nok knapt en eneste setning på det som er denne sakens kjerne: At hun er ansvarlig for alt @fruhjorth har publisert, og derigjennom over tid systematisk har brutt pressens yrkeskodeks og etiske regelverk. Det nær komplette fraværet av refleksjon rundt dette påviselige faktum står i grell kontrast til hennes oppfatning av at majoriteten av ledende norske medier er blottet for presseetisk innsikt og holdning det være seg NRK, NTB, TV2, Morgenbladet, Bergens Tidende, P4 og VG for den del. De fleste av oss ville vel normalt gjort seg noen refleksjoner om egen fremferd i en slik situasjon hos MGL er det nærmest helt fraværende. Til og med at VG i vårt tilsvar tillot oss å dokumentere hennes helhjertede, blanke løgn til Filterjournalist Harald Klungtveit, er ifølge MGL «et svært grovt og uredelig forsøk på å så tvil om min troverdighet som kilde i denne saken». Det er helt fascinerende hvordan MGL nærmest systematisk klarer å snu saklige fakta på hodet. VG pleier normalt sett å være svært kortfattet i kommentarene til klagers respons på vårt prinsipale tilsvar, der vi vektlegger å gi en grundig og omfattende innsikt i våre vurderinger. I dette tilfellet vil vi med bakgrunn i helt oppsiktsvekkende opplysninger i MGLs tilsvar og uttalelser til media måtte gå grundigere til verks. Tilfeldighetenes ubarmhjertighet MGL skriver helt til slutt i sitt omfangsrike angrep på norske medier: «gang på gang ble jeg kalt inn på teppet for å ha ytret meg på sosiale medier». Hennes arbeidsgiver DN reagerte altså på hva hun skrev under fullt navn i sosiale medier. MGL skriver videre: «Dråpen som fikk begeret til å renne over kom etter at jeg tvitret at det var spesielt at en oversminket Dorthe Skappel med botox og glitrende aftenkjole stilte en usminket og kortklipt Lene Alexandra Øien spørsmålet Hva tror du er grunnen til at du er så utseendefiksert?. Jeg fikk streng beskjed om å slette tweeten og sende en skriftlig unnskyldning til God Kveld Norge-redaksjonen.»

Programmet om kroppspress ble sendt på TV2 den 18. april 2015: 18. april er en lørdag, og det har formodningen mot seg at DN-ledelsen håndterte dette i helgen. Som en helt tilfeldig ubarmhjertighet dukker kontoen @fruhjort opp fra intet, parallelt med at Mina Ghabel Lunde får nok en reprimande fra sin arbeidsgiver. Kontoen ble registrert i slutten av april og begynte umiddelbart å følge 121 personer, blant andre en rekke mediefolk. Og så, den 27. april, oppsiktsvekkende kort tid etter Skappel-affæren, ytrer den anonyme jegpersonen seg for første gang offentlig. Husk nå på hva MGL (som overfor PFU hevder at «når en representant for media spør og svaret jeg gir skal formidles til allmenheten, er det selvfølgelig ingen alternativ for meg å lyve» ) sa til Dagbladet 22.06 i år: «I fjor høst ble jeg spurt om å være med i et slags Twitter-kollektiv. Poenget var å ha et forum hvor man kunne lufte frustrasjon, gjøre narr og komme med kritikk og sladder. Det var ingen regler om hva som kunne skrives.» @fruhjorts aller første tweet altså lenge før MGL etter eget utsagn har noe med kontoen å gjøre er en sarkastisk tweet om et blogginnlegg skrevet av tidligere Costume-redaktør Vanessa Rudjord:

Og det er knapt måte på hvor ubarmhjertig tilfeldighetene er i dette tilfellet. @fruhjorths aller første tweet omhandlet nemlig en person Ghabel Lunde kjente godt gjennom sitt virke som journalist. Vanessa Rudjord fikk blant annet denne omtalen i DN (legg merke til byline): Den 28. april 2015 twitret @fruhjorth igjen om media. Denne gangen var det Dagens Næringsliv som fikk passet påskrevet:

Kriseintervjuet @fruhjorth omtalte hadde stått på trykk i Dagens Næringsliv den 16. januar 2015. Det var skrevet av journalist Jonas Forsang. Avisen ble klaget inn for PFU, men ikke felt. I sin referanse til fagbladet Journalistens omtale la @fruhjorth vekt på at et PFU-medlem hadde tatt dissens og ville felle DN. Det er ifølge MGL en tilfeldighet at det er nettopp denne saken det nyopprettede kollektivet viet oppmerksomhet i april 2015. MGL hadde ingen innvirkning på budskapet eller standpunktene til @fruhjorth på dette tidspunkt. Men MGL kunne sannsynligvis stilt seg bak tweeten. Samme helg som intervjuet ble publisert i Dagens Næringsliv, sendte Mina Ghabel Lunde ut en fellesmail til hele redaksjonen. Hun var sterkt kritisk til omtalen av Fotballfrue. VG har tilgang til e-posten. MGL skrev blant annet: Flere av Ghabel Lundes kolleger ga uttrykk for at de ikke satt pris på at hun fremmet kritikk på denne måten. Med tanke på disse reaksjonene ville det vært direkte uklokt av MGL å uttrykke den samme kritikken i en offentlig kanal som Twitter. Heldigvis tok @fruhjorth ansvar: Denne meldingen er temmelig vanskelig å forstå. Twitter-profilen @lkeriksen23 tilhører Lars Kristian Eriksen, som er gift med bloggeren og DNs intervjuobjekt Caroline Berg Eriksen, alias Fotballfrue. Begrepet PT-Åge referer til at Eriksen på et tidligere tidspunkt hadde erkjent å skryte av sin ektefelle under diverse falske profilnavn. Litt som @fruhjorth med andre ord. Et av de fiktive navnene Lars Kristian Eriksen benyttet var PT Åge. Man skulle ha inngående kunnskap om Fotballfrue-sakens detaljer for å forstå dybden i @fruhjorths tweet. En av de som åpenbart hadde forutsetninger for å ta referansen var MGL. Tidligere samme år twitret hun under fullt navn følgende:

Da Butenschøn-saken eksploderte, hadde ikke @fruhjorth glemt at sjefredaktøren hadde forsvart journalist Jonas Forsang (Alfa-Apollo) tidligere på året: Lenge før MGL har noe med kontoen å gjøre, er @fruhjorth som ved et mysterium nok engang opptatt av MGLs kampsak drøftet i fellesmail til DN-redaksjonen. Vi finner det også noe underlig at Mina Ghabel Lunde følte behov for å tre inn i kollektivet høsten 2015 all den tid hennes hovedmotivasjon etter eget utsagn var å dissekere Anders Giæver. VGs kommentator var nemlig en av dem @fruhjorth viet betydelig oppmerksomhet allerede før MGL ble invitert med på laget. Blant annet her: Omtrent på dette tidspunkt kontaktet, ifølge tilsvaret til PFU, Mina Ghabel Lunde utgavesjefen i DN. Hun hadde skrevet artikkelen Rømmer egne kommentarfelt, der Anders Giæver var en av kildene. MGL ville ha sin habilitet vurdert. Hun hadde nemlig reagert sterkt på Giævers kommentar om Hilde Sandvik som var utgangspunkt for artikkelen i DN. I sitt tilsvar skriver MGL blant annet:

Jeg mener dette historieforløpet sier noe om hvor bevisst jeg er og har vært når det gjelder interessekonflikter og habilitet ( ). Det var ikke bare MGL som reagerte på Giævers kommentar. @fruhjorth tente på de fleste plugger. Kollektivets harme rammet ikke bare Giæver, men også Ingeborg Senneset som hadde kastet seg inn i debatten. Når man leser MGLs tilsvar til PFU, fremstår det nesten som hun tar ansvar for å ha skrevet @fruhjorths kritikk av Anders Giæver den 7. juli. Vi antar at det er en feiltolkning fra vår side. I så fall ville jo Ghabel Lunde ha snakket usant til Dagbladet om når hun ble invitert inn i kollektivet. Og det er neppe riktig. Som kjent er det bare når privatpersoner spør ikke journalister, MGL mener det er

legitimt å lyve. Juli er vitterlig høysommer i Norge, og ikke høst, og alt vi har påpekt her er nok utelukkende tilfeldighetenes ubarmhjertighet. Etter avsløringen av @fruhjort lot MGL seg intervjue i Smil/Gift-spalten til utelivsmagasinet Natt og Dag, der hun nok en gang hevdet at hun ikke var alene om twitter-kontoen og klaget over ikke å bli trodd Nå har heldigvis noen tatt vare på hele twitter-remsen til FruHjorth, slik at dette alibiet fortsatt kan sjekkes. Dessverre viser tilfeldighetene seg igjen fra sin mest ubarmhjertige side. Det var stille på FruHjorth-kontoen fra hun retweetet en melding fra George Gooding 30. april 2015, og til hun publiserte en ny tweet (om VGs medarbeider Camilla Bjørn) 2. juli samme år.

Ni ukers tilsynelatende umotivert pause fra «twitter-kollektivet» FruHjorth, som MGL ifølge seg selv ennå ikke var en del av. Og tilfeldigvis hadde MGL like lang pause på twitter, fra hun retweetet en melding 29. april, og til hun svarte Linnéa Myhre den 30. juni. Bare noen få dager skilte pausene til FruHjorth og MGL. Ghabel Lunde var også stille på Facebook i hele denne perioden og i Dagens Næringsliv har hun sin siste artikkel på trykk 24. april, («Bloggaktører i klinsj») inntil hun dukker opp igjen 7. juli («Lite eksport for reisepengene»). På MGLs konto på Instagram (som ikke er blokkert i Iran), har hun 11 oppdateringer fra Iran i løpet av samme tidsrom.

Hennes lange opphold i Iran som skulle fungere som alibi, virker altså diametralt motsatt: Flere måneder før hun ble invitert inn i «twitter-kollektivet», tar alle de fem ukjente grunnleggerne seg en umotivert pause fra tweetingen i nøyaktig samme periode som hun er i Teheran «der Twitter er blokkert». Og nærmest mirakuløst tar de opp tråden igjen noen dager etter at hun er tilbake. Tilfeldighetenes ubarmhjertighet i denne saken er knapt til å bære. De opptrer med en slik regelmessighet at det er større sjanse for at samme person vinner toppgevinsten i Lotto, VikingLotto og Eurojackpot samme uke. Twitter-kollektivet MGL hevder å være en del av, riktignok bare som et nærmest passivt assosiert medlem («Så vidt jeg vet er jeg en av seks som har hatt tilgang på den anonyme twitterkontoen @fruhjorth. Min aktivitet og tiden jeg har brukt på kontoen har vært minimal. ), ble altså mirakuløst opprettet samtidig med at MGL fikk reprimande av ledelsen i DN for sin twitring. Og tilfeldigvis twitret kollektivet aller først om en person MGL hadde jaget i DN-spaltene, var opptatt av artikkelen MGL sendte fellesmail om internt i redaksjonen, og var som MGL manisk opphengt i Anders Giæver. Mens MGL var i Iran, hadde twitterkollektivet hun ennå ikke hadde blitt med i en kollektiv pause sammenfallende med hennes fravær. Alt dette lenge før MGL ble medlem. Og ikke nok med det: I det øyeblikk MGL ble avslørt ble kontoen stengt, selv om alle de fem andre jo måtte vite at det ikke fantes et eneste spor som kunne avsløre dem. Og for å toppe det hele: De fem andre var medsammensvorne mediefolk med samme dårlige vurderingsevne, kontinuerlig over tid, som MGL. Det har vi MGLs ord for i offentligheten, der hun snakker sant. Samtidig imøtegåelse Mina Ghabel Lunde slår fast at VG uten tvil har brutt 4.14. Hun synes å være av den oppfatning at det er VG som må kontakte henne for at premisset om samtidig imøtegåelse skal være oppfylt. Det er et verdensbilde helt i strid med den praksis PFU har nedfelt gjennom de siste 20 år. Poenget er at

den omtalte skal ha blitt forelagt de sterke beskyldninger som bringes til offentligheten. I dette tilfellet hadde VG forvisset seg om at så var tilfelle. MGL fikk all mulig anledning til samtidig imøtegåelse da Medier 24 kontaktet henne på vegne av tre redaksjoner. Ettersom MGLs gjengivelse av kontakten med VG og Medier 24 også i tilsvaret er særdeles selektiv, anser vi det nødvendig å presisere de faktiske forhold: På formiddagen den 21. juni ringer Gard Michalsen til MGL. Han informerer henne allerede i første samtale om samarbeidet med VG. Vi siterer fra MGLs klage: GM sier at han og Anders Giæver (AG) i VG sitter med dokumentasjon som de vil at jeg skal se. For de jobber med denne saken, han definerer de som Medier24, VG og Aftenposten. Klokken 19.37 sender Gard Michalsen en e-post til MGL. Den er lang. Han ramser opp alle momenter som senere omtales i Medier24 og VG at DN ble rammet av MGLs anonyme twitring, at Sidsel Wold ble karakterisert som bitterskrullete, at Ingeborg Sennset var både koko og en klatremus. I denne e-posten gjentar han at Medier24 samarbeider med VG. Vi siterer fra e-post gjengitt i MGLs klage: Og så du er klar over det: Det er primært jeg som har jobbet med saken, sammen med Anders Giæver i research-fasen. ( ) VG vil trolig også bruke noe av denne saken. MGL velger selv å ikke svare på de mange og konkrete spørsmålene hun får om @fruhjorth. Klokken 20.48 sender hun et skriftlig tilsvar til Medier24. Dette videresendes etter avtale til VGs redaksjon. Vi gjør en vurdering av saken slik den står på det tidspunkt. Ingenting publiseres. MGL breaker selv saken på Facebook klokken 07.49. VG publiserer så artikkelen. Her er essensen i MGLs svar til Medier24 tatt med. Hennes utledning om twitterkollektivet kommer tydelig frem. Det hersker ingen tvil om hun hevder å bare ha vært en marginal bidragsyter. Umiddelbart etter publisering tar VG-journalist Bjørn Haugan kontakt med MGL. Han intervjuer henne. Han sender sitatene på e-post. Hun godkjenner sitatene klokken 08.39. Artikkelen oppdateres med MGLs utdypende uttalelser og foretrukne bilde. Oppsummert ble MGL to ganger muntlig og skriftlig orientert om at Medier24 og VG samarbeidet om saken. Premisset for intervjusituasjonen var klart. Samtlige anklager ble presentert for henne skriftlig. VG skrev ingenting som ikke stod i e-posten MGL fikk fra Medier24. Hun valgte selv å gi et kort, overfladisk svar uten å gå inn i sakens realiteter. Hennes svar ble publisert i VGs første artikkel. VG ga umiddelbart MGL mulighet til å utdype sin versjon. Hun grep muligheten og godkjente sitatene som ble publisert. Mina Ghabel Lundes rett til samtidig imøtegåelse er åpenbart oppfylt.

Generelt om redaksjonelt samarbeid Ettersom MGL ikke kjenner til praksisen med redaksjonelt samarbeid, tar vi oss bryet med å gi en kort innføring. VG praktiserer samarbeid med en rekke redaksjoner. Noen avtaler har eksitert i mange år, blant annet med svenske Aftonbladet. Enkelte redaksjoner samarbeider vi med fra sak til sak, som for eksempel med Bergens Tidende under helikopterulykken på Sotra tidligere i år. VGs mest utbytterike samarbeid er med en gruppe aviser i Nord-Norge. I mer enn 20 år har vi delt artikler og bilder med alt fra Harstad Tidende til Altaposten uten å ha mottatt én eneste PFU-klage som følge av samarbeidet. Noen ganger samarbeider VG og redaksjonene i Nord-Norge om artiklene, andre ganger bruker vi hverandres materiale mer eller mindre «rått». Vi kan aldri huske at noen av partene har sett behov for å overprøve en samarbeidene avis sin innhenting av samtidig imøtegåelse. Langt mindre tilfeller der det har vist seg at samarbeidsavisenes praktisering av samtidig imøtegåelse ikke har vært godt nok kvalitetssikret i forhold til VGs krav og kriterier. Samarbeidet omfatter alle typer saker, og det vil ikke være praktisk med en fast rutine der vi må forberede alle VGs intervjuobjekter på at saken de er kilde for også kan havne i andre medier. Dette er jo en publiseringskonsekvens som allerede er der i form av NTB og norske mediers velutviklede evne til å sitere hverandre. En av nordlendingene VG har hatt god erfaring med å dele stoff med er nettopp Gard Michalsen. Han var en sentral deltaker i samarbeidet via sitt virke som journalist i Vesteraalens Avis og redaktør i Sortlandsavisa og Vesterålen Online (vol.no). Blant annet på denne bakgrunn hadde vi full tillit til å inngå et samarbeid med Medier24 om @fruhjorth-saken. I skarp kontrast til MGLs beskrivelse oppfattet vi samarbeidet med Medier24 som ukomplisert og fullt forståelig. Medier24 fikk tilgang til VGs research mot at VG fikk tilgang til Gard Michalsens materiale. Det var Medier24 som tok ansvaret for saken. Det var opphavsredaksjonen som tok seg av ytterligere research, innsamling av Twitter-meldinger, intervjuet med DNs redaktør og konfrontasjonen med Mina Ghabel Lunde. Det var full åpenhet redaksjonene imellom. VG hadde innsikt i Medier24s dialog med MGL og kunne gjøre selvstendige publisistiske vurderinger. Den første saken VG publiserte var i all hovedsak basert på artikkelen til Medier24, men også bygd ut med kommentarer innhentet av VG-journalister. VG så ingen grunn til å overprøve verken innholdet i Medier24s artikkel eller måten MGL fikk imøtegå og kommentere innholdet på. Hennes kommentar er med fra første publisering, både i Medier24 og VG. Redaksjonelt samarbeid som dette er utbredt i Norge. Amedia-avisene utveksler stoff på daglig basis. Firda kan fritt benytte artikler fra Nordlys uten selv å ta kontakt med intervjuobjektene. På Dagbladets nettsider kan man lese skarpe artikler fra Hegnar.no. Ingen fra Hasle ringer opp de som kritiseres i forkant av sampubliseringen. Rogalands Avis benytter stoff fra Dagsavisen, VG får sine næringslivsartikler fra E24, Nettavisen kan gjennom Fri Flyt-avtalen publisere saker fra Bergensavisen, NRK sender med jevne mellomrom dokumentarer laget av SVT. Felles for praktiseringen av disse avtalene er at man benytter tilsvar gitt til andre medier. Den enkelte redaksjon er ikke fritatt for det publisistiske ansvaret, men det er ikke noe krav at samtlige skal kontakte de som har rett til samtidig imøtegåelse.

Det er heller ikke første gang artikler fra Medier24 publiseres i et annet medium. Som PFU vil være kjent med har Medier24 lenge hatt et formalisert samarbeid med Aftenposten, som publiserer Gard Michalsens artikler uten at vi kan se at avisen noen sinne har innhentet egne kommentarer/tilsvar til Medier24s saker. Dette selv ikke når Medier24 har levert kontroversielle saker med ytringer som krever samtidig imøtegåelse: Det mest kjente samarbeidet av denne typen står nok mediehusene i Media Norge-gruppen for. Her dukker journalister og fotografer i Aftenposten, Fædrelandsvennen, Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad kontinuerlig opp med journalistisk materiale og bylines i hverandres aviser. Det redigeres, kuttes og legges til i originalmanusene, uten at vi noen gang har registrert at en av redaksjonene har satt egne folk på å innhente samtidig imøtegåelse der dette allerede er gjort av samarbeidspartneren. Det er heller ikke praksis at mediene varsler intervjuobjektene om at stoff og bilder også kan bli publisert i andre medier. Om man skal legge MGLs forståelse av punkt 4.14 til grunn, brøt Fædrelandsvennen Vær Varsomplakaten da de trykket Aftenpostens mange avsløringer i Panama Papers-serien. Bergens Tidende skal i så fall beklage at de publiserte Stavanger Aftenblads prisbelønnede dokumentar Glassjenta i fjor. For det har formodningen mot seg at det er ansatte i BT som har gitt disse aktørene rett til samtidig imøtegåelse:

Tidligere uttalelser fra PFU Praksisen med redaksjonelt samarbeid er så utbredt at det fremstår noe absurd å måtte argumentere for dens eksistens. Selv om Mina Ghabel Lunde ikke har fått det med seg, har Pressens Faglige Utvalg gang på gang behandlet denne problemstillingen. Retten til sekundærpublisering er ettertrykkelig slått fast. Det finnes utallige eksempler: I PFU-sak 187-13 (Anders Cappelen pva Per Kristian Eide mot Bergens Tidende) argumenterte klager for at avisen skulle tatt kontakt før de publiserte en NTB-artikkel basert på TV2s avsløring. Cappelen mente Bergens Tidende ikke hadde forstått punkt 4.14: «De vet ikke at videreformidling ikke fritar kravet om å slippe den som utsettes for harde angrep til med samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger og sterke beskyldinger.» PFU slo fast BT ikke hadde brutt god presseskikk. I uttalelsen står det blant annet: «Utvalget vil på generelt grunnlag minne om medienes rett til å informere om det som skjer i samfunnet, noe som også innebærer retten til å sitere andre medier. Dette til tross; Enhver ansvarlig redaktør er ansvarlig for publiseringer i sitt medium, også i de tilfeller der det er snakk om videreformidling av stoff produsert i andre redaksjoner. Slike siteringssaker baserer seg nødvendigvis på informasjon hentet inn av opphavs-redaksjonen, og må kunne videreformidles etter en