Lagring og Vær Varsom plakaten

Transkript

1 Bør klagefristen til Pressens Faglige Utvalg utvides for nettinnhold? Rapport fra utvalget nedsatt av Norsk Presseforbund, Tormod Ellingsen, Frank Gander, Espen Egil Hansen, Kristjan Molstad, Ingrid Synnøve Torp Mandat Utvalgets mandat har vært å vurdere hvorvidt det bør være andre klagefrister til Pressens Faglige Utvalg for nettpubliseringer enn for andre publiseringer, og om disse i så fall skal gjelde generelt, eller idet medier aktivt lenker til tidligere publisert innhold. Den nye problematikken bunner i at nettpubliseringer lagres i lang tid og er enkelt søkbare i flere år/tiår etter første gangs publisering. Utvalgets utgangspunkt er at mediene er digitale. Innhold produseres for flere kanaler, og utviklingen går i retning av at alt som ikke allerede er digitalisert, vil bli det i overskuelig fremtid. Mange aviser og etermedier har allerede gjort sine arkiver tilgjengelige digitalt, og flere vil følge etter. Alt er tilgjengelig, og alt er søkbart og dette vil også i økende grad gjelde bilder, video og lydopptak. Digitaliseringen skaper nye utfordringer for kilder, og for redaktører og redaksjoner. I begge kategorier er det allerede en del som tar høyde for at det som publiseres, er for evigheten. Men det er viktig å minne om dette premisset. Problemstillingen som fremgår av mandatet, er dermed todelt. Det er snakk om selve publiseringen på den ene siden, og lagringen på den annen side. Når det gjelder publiseringen, mener utvalget det ikke har noen hensikt å skille mellom digitale og andre kanaler. Årsaken til dette følger av oven nevnte premiss: Alt innhold er, eller er i ferd med å bli digitalt. Utvalget mener det bør være et overordnet prinsipp at Vær Varsom plakaten i størst mulig grad er medie og plattformnøytral. Pressens Faglige Utvalg er i utgangspunktet et organ som skal behandle klager på saker slik de fremsto da de ble publisert. At en sak eventuelt kan fremstå annerledes flere år etter publisering, er en annen problemstilling. Etter dagens regelverk gjelder en seks måneders klagefrist, med mulighet for forlengelse ved spesielle tilfeller. Utvalget mener at denne fristen og unntaksregelen ivaretar publikums rettigheter på en tilfredsstillende måte, og at det ikke har noen hensikt å skille mellom ulike kanaler i så henseende. Å utvide klagefristen betydelig, vil dessuten svekke redaksjonenes mulighet til å ettergå saken, fremskaffe dokumentasjon og komme med et kvalifisert tilsvar kanskje flere tiår etter publisering. Utvalget mener derfor at det ikke er behov for å utvide den generelle klagefristen for nettpubliseringer ytterligere. Om lagringsproblematikken Utvalgets samlede erfaring tilsier at redaksjonene mottar svært få henvendelser fra personer som etter en tid protesterer på det konkrete innholdet i en publisering. Snarere er det gjennomgående slik at de er ute etter å distansere seg fra det bildet saken kan skape av dem i retrospektiv. Utvalget vil bruke fem typiske eksempler til å illustrere ulike problemstillinger:

2 Eksempel 1: Tidligere reality-deltagere som frivillig har vært med i programmer, og som - ofte flere år senere - ønsker å distansere seg fra sin rolle der. Eks. 2: Profesjonelle kommunikatører som har hoppet over bordet til en ny arbeidsgiver, og som vil ha fjernet uttalelser de kom med i sin tidligere jobb, fordi de nå skal representere det motsatte standpunktet Eks. 3: Politikere som ønsker å få fjernet uttalelser de har kommet med tidligere - ofte flere år tilbake i tid - fordi disse plutselig fremstår som uheldige sett i lys av nyere hendelser, som f. eks. angrepene 22. juli. Eks. 4: Privatpersoner som har stilt opp som case i en sak, men som senere ønsker seg fjernet fra saken. Disse kan ha vært myndige eller mindreårige da publiseringen fant sted. Eks. 5: Personer som har vært omtalt i egenskap av siktet/tiltalt i kriminalsaker, og som mener det er en urettmessig belastning at denne omtalen skal være søkbar flere år etter at de har sonet straffen - eller etter at de ble frikjent. Vanlig praksis i dag, er at mange redaksjoner velger ikke å etterkomme ønsker om å fjerne innhold av typen vist i eksempel 1, 2 og 3. Dette begrunnes gjerne med at det er snakk om personer som selv har søkt offentlighetens lys, og at uttalelser som er gitt, er en del av historien. I eksempel fire hender det at redaksjoner følger oppfordringen, særlig hvis klageren var mindreårig da saken ble publisert, eller hvis saken i seg selv har liten eller ingen historisk interesse. Når det gjelder eksempel fem, mener utvalget dette rommer svært mange og ulike problemstillinger, og at det dermed er vanskelig å generalisere. Her er Vær Varsomplakatens punkt 4.5. relevant. I dette punktet heter det blant annet: Det er god presseskikk å omtale en rettskraftig avgjørelse i saker som har vært omtalt tidligere. Oppfølging av dette punktet bidrar til at omtalen av kriminalsaker står seg bedre over tid. Kutymen i nettpubliseringer er imidlertid at nyere innhold lenker til eldre, ikke omvendt. En leser kan altså søke opp omtale av en rettssak, uten enkelt å se at vedkommende ble frifunnet. Etter utvalgets mening vil strengere krav til denne type lenking være lite gjennomførbart i praksis. Det vises til at innhold publisert på ulik tid gjerne er publisert gjennom ulike verktøy, og at det dermed vil kunne være vanskelig å endre eldre saker. Utvalget vil imidlertid anbefale at såkalte tags brukes redaksjonelt så langt dette er mulig, slik at søk på redaksjonelle sider gir en opplisting av både eldre og nyere saker i samme kompleks (mer om dette senere). Lagring og Vær Varsom plakaten Vær Varsom plakaten har få regler som direkte kan komme til anvendelse i lagringsproblematikken. Slik utvalget ser det, er de mest relevante punktene: 1.3: Pressen skal verne om ytringsfriheten, trykkefriheten og offentlighetsprinsippet. Den kan ikke gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt, fri informasjonsformidling og fri adgang til kildene. 1.5: Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.

3 3.9: Opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft. Husk at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre. 4.8: Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet. Dette gjelder også når foresatte har gitt sitt samtykke til eksponering. Barns identitet skal som hovedregel ikke røpes i familietvister, barnevernsaker eller rettssaker. Det første punktet er et argument for å avvise klager som i eksemplene 1, 2 og 3 over. Digitalt innhold er en meget viktig historisk kilde, og fjerning av innhold, for eksempel etter en viss tid, ville medføre et uakseptabelt tap av materiale, kanskje særlig knyttet til store samfunnsdebatter. De resterende punktene i Vær Varsom plakaten kan brukes som argument for å vise spesielle hensyn med tanke på at innhold gjerne blir liggende på Internett i overskuelig fremtid. Utvalget har på bakgrunn av disse utarbeidet en veileder (vedlegg 1) med lagringsanbefalinger til redaksjonene. Etter utvalgets mening er det ikke hensiktsmessig å gi adgang til å klage på lagring gjennom PFU systemet, når saken i seg selv ikke brøt med god presseskikk da den ble publisert. Dette ville stille helt nye, og meget store krav til de journalistiske vurderingene forut for publisering. Utvalget går derfor inn for å holde lagringsproblematikken helt og holdent utenfor PFUsystemet. Republisering og lenking Vær Varsom plakatens punkt anmoder redaksjoner om å være varsomme med å opprette pekere til innhold som bryter med god presseskikk. Utvalget vil påpeke at dette punktet kun kan gjelde for innhold som åpenbart bryter med god presseskikk. Det vil være svært arbeidskrevende å ettergå et hvert dokument på ny ved lenking. Derimot mener utvalget Vær Varsom plakatens punkt 4.1. åpner for en presseetisk behandling av «dårlig lenkeskikk». Her heter det: «Vis saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.» Dersom man ser behovet for ytterligere retningslinjer i så måte, vil utvalget foreslå å endre Vær Varsom plakatens punkt som følger: «Vær varsom med bruk av bilder i annen sammenheng enn den opprinnelige.» Endres til: «Vær varsom med bruk av innhold i annen sammenheng enn den opprinnelige.» Men utvalget vil primært mene at dagens punkt 4.1. i tilstrekkelig grad dekker denne problemstillingen. Konklusjon Utvalget har vurdert om fristen for å fremme en klage til Pressens Faglige Utvalg bør utvides for digitalt innhold, da dette gjerne blir liggende tilgjengelig og søkbart på Internett.

4 Utvalgets utgangspunkt er at journalistikk er i ferd med å digitaliseres i alle medier. Stadig mer av tidligere produsert innhold digitaliseres og tilgjengeliggjøres også gjennom søk. Dersom det skulle bli anledning til å klage på lagring av innhold, ville dette, etter utvalgets mening, medføre for store krav til de redaksjonelle vurderingene forut for publisering. En innskrenkning i lagringsadgangen ville medføre stort tap av historisk materiale. Endringer i denne retning ville samlet innebære en sterk inngripen i redaktøransvaret. Slik utvalget ser det er anledningen til å fremme en klage etter seks måneder tilstrekkelig ivaretatt gjennom dagens plattformuavhengige regelverk. Utvalget vil også påpeke at Vær Varsom plakaten, slik den er utformet i dag, gir rom for å behandle klager på lenking, også der lenken i seg selv ikke åpenbart inneholder noe presseetisk problematisk. Utvalget foreslår at vedlagte veileder distribueres til redaksjonene.

5 Veileder om lagring av digitalt innhold En kilde har ikke krav på å få innhold endret eller slettet i etterkant av publisering (med mindre dette fremgår av dom). Ved oppfordring fra direkte berørt part, og så langt det er mulig, anmodes redaksjonene likevel om å avindeksere* innhold som kan oppleves som belastende og som ikke er av en slik historisk verdi at søkbarhet i søkemotorer anses nødvendig. Det bør særlig vises hensyn overfor kilder som var unge på tidspunktet for medvirkning til redaksjonelt innhold, og overfor personer som kan tenkes ikke å ha vært klar over virkningen av sine uttalelser på publiseringstidspunktet. Husk at ikke alle kilder automatisk er klar over at innhold som regel publiseres i flere kanaler. Dersom avindeksering ikke er mulig eller tilstrekkelig, bør andre tiltak for å redusere senskader, vurderes. Dette kan være: Endring. Personen som opplever omtale som belastende, kan anonymiseres gjennom sletting av navn og bilde. Dette er en inngripen i mediets arkiv, men i en del saker er identifisering ikke spesielt viktig historisk. Det kan for eksempel gjelde generelle case. Sletting. Innhold kan slettes, slik at det ikke lenger er søkbart. Dette er den mest omfattende inngripen i mediets arkiv, og denne muligheten bør benyttes med omtanke også for historien som sådan. Sletting er imidlertid ikke mulig i alle publiseringsverktøy. Tags. Ved omtale av rettskraftig dom i saker et medium tidligere har dekket, eller omtale av utvikling i tilsvarende saker som omhandler klanderverdige forhold, anbefales det å bruke tags når det lar seg gjøre, slik at interne søk gir resultater som omfatter både eldre og nyere saker i et kompleks. *Avindeksering. Her sendes en beskjed til vanlige søkemotorer, som google, om at innholdet ikke skal indekseres. Dermed vil innholdet ikke dukke opp ved søk i slike motorer, men det vil være mulig å søke frem gjennom mediets egen digitale portal. Det er ikke gitt at denne muligheten vil bestå, men den anses i dag å være den minst inngripende mulighet for å komme klagere i møte.