Organisasjonsutvikling i Norges skøyteforbund Rapport fra et utvalg nedsatt av styret Rapporten diskuterer organisasjonsutvikling i Norges skøyteforbund ut fra fire sentrale mål for organisasjonen: Vekst i skøytesportens utbredelse Styrke kompetansen i organisasjonen Realisere flere anlegg Frambringe flere topptalenter Det foreslås at det settes i gang arbeid med å utvikle en organisasjonsmodell for leddet mellom klubbene og forbundet bygd på regionale kompetansesentre som driver prosjektbasert utviklingsarbeid ute i regionene. 14.05.2015
Organisasjonsutvikling i Norges Skøyteforbund Sammendrag og anbefalinger Formålet med organisasjonsutviklingen En organisasjonsutvikling i Norges Skøyteforbund bør ha følgende hovedformål: Bidra til vekst i organisasjonens medlemsmasse og aktivitetsnivå gjennom å styrke eksisterende lag, og skape skøytevirksomhet der den ikke finnes eller er svak i dag. Styrke kompetansen på idretten - særlig trenerkompetansen - gjennom å etablere kompetansesenter med kapasitet til å støtte lagenes utviklingsarbeid. Bidra til å få realisert flere anlegg som kan gi grunnlag for utøvelse av Norges Skøyteforbunds grener Legge grunnlag for å frambringe talentfulle utøvere som sørger for at norsk skøytesport til enhver tid har utøvere i internasjonal toppklasse. Dette krever styrking av idrettens organisasjon både sentralt og på region/kretsnivå. Tiltak regionale kompetansesentre Det foreslås at organisasjonsleddet mellom klubbene og forbundets sentralorganisasjon utgjøres av regionale kompetansesenter, med ansvar for å organisere støtteoppgaver for lagene, primært gjennom ledelse av utviklingsprosjekter ute i organisasjonen. Antakelig er 5-7 regionale kompetansesentre en hensiktsmessig antall. Det forslås at denne organisasjonen utprøves i en utviklingsfase mens den eksisterende kretsstrukturen består. Den eksisterende kretsstrukturen fases ut når de nye regionale kompetansesentrene er velfungerende. Kompetansesentrene bør plasseres i regionale noder med et betydelig befolkningsgrunnlag, med anlegg for utøvelse av de grener senteret skal støtte, og med tilgjengelige kompetanseressurser både idrettsfaglig, idrettsadministrativt, og på utdanningssiden. Kompetansesentrene skal kunne nå ut til alle lag i en region, og måten å oppnå det på er å organiseres virksomheten som prosjekter med lokal forankring. Prosjektene defineres i en regional utviklingsplan, som utarbeides med involvering fra regionens lag, og som forplikter seg til å gjennomføre dem. Sentrene må derfor ha kapasitet til å drive prosjekter, noe som krever medarbeider som er ansatt med ansvar for å gjøre dette. De vil bidra til et bedre utbytte av frivillig arbeid. Organisasjonsutvalget mener det nå er viktig å ha fokus på hvordan den nye modellen med kompetansesentre skal virke. Det må være lokalt/regionalt forankrede prosesser som avklarer hvor de skal etableres, og hvor grensene mellom dem skal gå, og det kan komme senere. 1
Finansiering I dag har forbundet inntekter fra NIFs finansieringsmodell på ca 2.5 mill som skapes gjennom dokumentert aktivitet innenfor barn, ungdom og bredde. Disse midlene brukes til kapasitet i forbundsadministrasjonen til å støtte breddeaktiviteten og til direkte støtte til klubbene. Ved gjennomføring av en tydelig vekststrategi, og dokumentasjon av kompetanseutviklingsarbeid i klubbene vil dette kunne økes betydelig. Med 30% vekst og en offensiv utviklingsstrategi vil ytterligere en million kunne hentes inn for formålet. Det å legge ressursene fra forbundsnivået inn i koordinerte utviklingsplaner forventes å øke effekten av disse midlene. Dette vil fortsatt ikke være tilstrekkelig til å få den kraft vi ønsker i utviklingsarbeidet. Derfor må det søkes finansiering fra regionale kilder, og fra det som det måtte være mulig å hente fra sponsorer som måtte være villig til å støtte breddeutvikling. Regionale utviklingsplaner En plangruppe lager utviklingsplaner basert på innmeldte behov og muligheter fra lagene i regionen. Prosjekter som hører til i en helhetlig utviklingsplan kan være: Rekrutterings- og vekstprosjekter o Arbeid for utbredelse av skøytesporten o Skøyteskoleutvikling Kompetanseutviklingsprosjekt o Trenerutdanning o Opplegg for utvikling av kompetanse hos trener i arbeid (trenerfora og samlinger av trener og løpere) o Ledelsesutvikling Klubbutviklingkurs Idrettens finansieringssystem, og andre finansieringskilder Opplæring i idrettens administrative støttesystemer Kommunikasjonkurs Anleggsprosjekter (fortrinnsvis i samarbeid med andre idretter og kommuner) Der det ligger til rette for det bør det være prosjekter for Samarbeid med videregående skoleverk Samarbeid med høyere utdanningsinstitusjoner og idrettskompetansesenter Talentutvikling Oppstart av skøytevirksomhet på nye steder Forslag til gjennomføringsprosess Gjennomføringen må forberedes godt, og det må brukes en del planleggingstid. Forbundsstyret og forbundsadministrasjonen tar ansvaret for denne planfasen. Forbundsstyret setter ned grenforankrede arbeidsgrupper som får i oppdrag å vurdere behov og plassering av kompetanseressurser i eget støtteapparat, ut fra grenens situasjon og behov. 2
Et sterkere strategisk samarbeid om anleggsutvikling forankres med andre isidrettsforbund gjennom integrerte anleggsprosjekter. Det etableres regionale grupper for å kartlegge behovet for utviklingsarbeid i regionene, og lage regionale utviklingsplaner. Et viktig formål med denne prosessen er å skape lokal forankring for det utviklingsarbeidet som skal gjennomføres med representanter for de miljø som skal samarbeide for å gjennomføre arbeidet. Prosessen støttes av forbundsadministrasjonen og forbundsstyret. Muligheten for å skape medfinansiering til arbeidet fra regionale kilder vil være en del av dette arbeidet. I dagens situasjon har forbundet begrenset økonomisk handlingsrom, det finnes ikke ressurser å sette inn i en kraftfull oppstart på en utviklingsprosess. Det må videre sikres at kurstilfanget som det er behov for i utviklingsprosessen er tilgjengelig. Disse forholdene tilsier at det skal brukes god tid til å forberede oppstarten og forankre hele utviklingsprosessen. I denne planperioden kan klubbmiljøene forberede utviklingsarbeidet, ved å gjennomføre klubbutviklingstiltak gjennom det eksisterende kurstilbudet i idrettens organisasjoner. Viktig kunnskap er å kunne utnytte mulighetene som ligger i idrettens finansieringssystem, slik som å registrere utviklingstiltak slik at de også gir finansiell uttelling. Forbundets styre og administrasjon vil ha en viktig rolle i å være pådriver og følge opp de regionale planprosessene. Når grunnlaget er lagt, avholdes den en storsamling der plangruppene og representantene for klubbene inviteres, og det fattes endelige beslutninger om hvordan organisasjonsutviklingen skal gjennomføres, og hvilken struktur man vil gå for. 3
Innholdsfortegnelse Sammendrag og anbefalinger... 1 Innholdsfortegnelse... 4 1. Innledning... 6 2. Vurderinger og anbefalinger basert på svar i spørreundersøkelsen og innsikt basert på kontakt med miljøene.... 7 2.1 Trenerkompetanse... 8 2.1.1 Hurtigløp... 8 2.1.1.1 Situasjon... 8 2.1.1.2 Anbefaling... 8 2.1.2 Kunstløp... 9 2.1.2.1 Situasjon... 9 2.1.2.2 Anbefaling... 10 2.1.3 Andre grener... 11 2.1.4 Samarbeid med utdanningsinstitusjoner... 11 2.2 Anlegg... 12 2.2.1 Hurtigløp... 12 2.2.2 Kunstløp og kortbane... 13 2.2.3 Inline... 14 2.2.4 Roller derby... 14 2.2.5 Anbefaling... 14 2.3 Talentutvikling... 15 2.3.1 Hurtigløp... 15 2.3.2 Kunstløp... 16 2.4 Stimulering av eksisterende klubbmiljø og utvikling av nye... 17 2.4.1 Hurtigløp... 18 2.4.1.1 Situasjon... 18 2.4.1.2 Anbefaling... 18 2.4.2 Kunstløp... 18 2.4.2.1 Situasjon... 18 2.4.2.2 Anbefaling... 19 4
2.4.3 Andre grener... 19 2.5 Kommunikasjon... 20 2.5.1 Besvarelsene delt i grupper prioritert viktig uviktig... 20 2.5.2 Anbefaling... 21 3 Økonomiske rammebetingelser... 22 3.1 Hvor kommer ressursene fra?... 22 3.2 Spørreundersøkelsens svar på spørsmålet om ressurstilgang... 23 3.3 Den økonomiske situasjonen i Norges Skøyteforbund... 23 3.3.1 Budsjettsituasjonen... 23 3.3.2 Finansieringsmuligheter innenfor NIFs modell... 25 3.3.3 Oppsummering... 27 4 Sammenfattende vurdering og anbefaling... 28 4.1 Vekst... 28 4.1.1 Hurtigløp... 28 4.1.2 Kunstløp... 29 4.2 Kompetanseutvikling... 30 4.3 Strukturforslag en prosjektorganisert regional kompetansesentermodell... 30 5 Gjennomføring av organisasjonsutviklingen... 31 5.1 Overordnet tilnærming... 31 5.2 Elementene i en regional utviklingsplan... 32 5.3 Foreslått gjennomføringsprosess... 32 Vedlegg... 34 Behov for lovendring?... 34 5
1. Innledning Rapporten er utarbeidet av et utvalg nedsatt av NSFs styre. Utvalget har bestått av Torbjørn Digernes, leder Kari Amble Sara Hemmer Janniken Høybakk Svenn-Erik Ødegård Som grunnlag for organisasjonsutviklingstiltak i skøyteidrettene er må man bygge på de behov idrettene har for sin utvikling. Organisasjonen må bygges slik at disse behovene kan tilfredsstilles best mulig. Arbeidet har derfor vært utført som en grundig gjennomgang av behov og muligheter for utvikling, og søkt å se etter måter å organisere virksomheten som best mulig støtter opp under en ønsket utvikling. Det ble gjennomført en spørreundersøkelse til kretser og lag våren 2015, og mange vurderinger i rapporten bygger på funn i denne undersøkelsen. Vurderingene baserer seg også i stor grad på utvalgets eget kjennskap til idretten og organisasjonen. Hurtigløp og kunstløp utgjør i idrettsrapporteringen pr 31.12.2014 til sammen ca 85 % av de 8252 aktive i Norges Skøyteforbund. Det er positivt at antall aktive har økt med 7,8 % fra 2013. Hurtigløp utgjør 52 %, og kunstløp 32.5 % av de aktive. Derfor har rapporten hovedoppmerksomheten på disse grenene. Det er mindre informasjon tilgjengelig om de øvrige grenene i vårt underlagsmateriale. De små grenenes forhold drøftes i den grad det er mulig, med forbehold om at noen vurderinger kan være usikre. Hurtigløp, kortbane (4.3 % av de aktive) og langløp (2.8 % av de aktive) har ofte utøvere som deltar i på tvers av grenene. Inline rulleskøyter (ca 4 % av de aktive) utøves i stor grad som sommeridrett av hurtigløpere. Roller derby (ca 4 % av de aktive) har mye mindre til felles med andre de andre skøytegrenene, og har derfor en klarere egenart enn de andre små grenene. Det er en ny sport i Norge. 6
2. Vurderinger og anbefalinger basert på svar i spørreundersøkelsen og innsikt basert på kontakt med miljøene. Spørreundersøkelsen som ble gjennomført på ettervinteren i 2015 hadde som formål å kartlegge de viktigste behovene som lag og kretser ser i dag. 9 kretser, 15 hurtigløpsklubber, 5 kunstløpsklubber, 3 roller derby klubber, 2 inlinemiljø (som også driver hurtigløp) har svart på undersøkelsen. Ingen kortbaneklubber har sendt inn svar. Det kunne godt ha vært flere svar, men svarene favner bredt nok til at de gir et brukbart bilde av situasjonen. Undersøkelsen reflekterer mangfoldet i skøyte-norge. Det er store ulikheter i utfordringer både mellom grener og mellom regioner i landet. Det betyr at det ikke finnes noen enkle patentsvar som representerer et sesam-sesam for organiseringen av sporten. Basert på svarene i undersøkelsen, og på den innsikt som er ervervet gjennom kontakt med og kjennskap til klubbmiljøene oppsummeres situasjon og anbefalinger i det etterfølgende. Kort oppsummering av funn fra spørreundersøkelsen Hurtigløpsklubber uten tilgang på kunstis etterspør dette. Det er tydelig at flere hurtigløpsmiljø i kystklima uten kunstis har måttet gi opp å drive konkurranseidrett. Der hvor det er velfungerende kunstisanlegg, synes det å være kapasitet i anleggene for vekst i aktiviteten. Kunstløpsklubbene opplever tilgang på ishalltid som en sterk begrensning for sin utvikling, det er for få haller og sterk konkurranse om halltiden, særlig med ishockey. Det at det er hockeysesongen som bestemmer hvor lenge ishallene er åpne oppleves som en begrensing for kunstløp, fordi kunstløp internasjonalt er en helårsidrett. Lengere åpningstider etterlyses. En klar konklusjon er at tilgang på anlegg er en meget viktig begrensing for skøyteforbundets grener. Osloregionen har meget svak anleggsdekning i forhold til folketallet. Trenerkompetanse og -kapasitet flagges av ca halvparten av svarende hurtigløpsklubber som begrensing. Kunstløpsklubbene baserer seg i stor grad på utenlandske trenere. Dette er en økonomisk utfordring for mange kubber. Tilgangen på kandidater som ønsker trenerutdanning er variabel, men en overvekt av klubber som rapporterer dette som en moderat til sterk hindring for utvikling. Det er fra en del klubber et tydelig ønske om styrking av trenerutdanningstilbudet. Flertallet av hurtigløpsklubbene rapporterer at rekruttering av nye løpere til grunnopplæring er en moderat til stor hindring for utviklingen. Kunstløpsklubbene har mindre problemer med dette. Både hurtigløp og kunstløp rapporterer at det å beholde løpere til junior- og seniornivå representerer en stor hindring for klubbenes utvikling. Omtrent alle klubbene ønsker tiltak som kan styrke eksisterende miljø, med klubbutviklings- og kompetansetiltak. Oppfatningen er at det gjerne bør utvikles flere nye skøytemiljøer. Dette sees på som krets/regionnivå og sentralnivåets ansvar. Behovet for å styrke kommunikasjon med verden rundt pekes på som viktig for å skape interesse for sporten. Av tiltak på dette feltet topper hjemmeside på nett, bruk av sosiale medier, egen mediaansvarlig, samt kontakt med lokale massemedier listen. 7
Det synes å være et klart behov for å styrke kompetansen i klubbene på dette feltet. Talentutvikling. I noen av kommentarene kan man hos noen klubber lese en viss motsetning mellom et breddetilbud til alle og spisset talentutvikling i noen klubber. Der hvor denne konflikten finnes, henvises det til regionnivå og nasjonalt nivå som ansvarlig for utvikling av topptalenter. Som hinder for talentutvikling skårer inspirerende treningsmiljø og for svak økonomi høyt i både hurtigløp og kunstløp. I hurtigløp kommer trenerkompetanse også høyt på lista over hinder. Hurtigløpsklubbene flagger vilje til samarbeid høyt, mens kunstløpsklubbene ligger ganske lavt på denne faktoren. 2.1 Trenerkompetanse 2.1.1 Hurtigløp 2.1.1.1 Situasjon Situasjonen når det gjelder trenerkompetanse i hurtigløp varierer betydelig fra klubb til klubb. Gjennomgående synes det å være vanskelig å motivere unge utøvere til å velge trenerutdanning og trenergjerning. Noen beskriver trenersituasjonen som en alvorlig begrensning for klubbens utvikling, mens andre rapporterer at man har tilfredsstillende dekning, og at kapasitet og kompetanse derfor ikke utgjør et akutt problem. Det uttrykkes behov for trenerutvikling gjennom erfaringsutveksling, og samlinger der forbundets topptrenere kan dele sin kompetanse og bidra til kompetanseløft. Det er blitt pekt på at mangel på ferdigstilling utdanningsløpet, «trenerløypa», som en hemsko for trenerutvikling. Det at trenerløypa ikke har blitt fullført har gjort at det stoppet helt opp med utdanning av ny trener på nivå 1 og 2 i ett til to år. Når man kontaktet forbundet i denne perioden med ønske om å få kursing var svaret at man måtte vente på de nye kursene. Når ferdigstillelsen av disse kursene stadig ble utsatt med nye halvår, ble det mye frustrasjon rundt omkring i klubbene. Å få satt i verk trenerløypa må ha høyeste prioritert fremover. Mange har tatt nivå 1 nå og venter på å få fortsette til nivå 2. Noen etterlyser tilgang på undervisningsmateriellet som for trenerutdanning, slik at det kan benyttes i lokal trenerutvikling. Flere tiltak trengs for å løfte kompetansen til trenere som har fått sin utdanning. Et aktuelt tiltak er lokale trenerfora som kan tjene som arenaer for erfaringsutveksling. 2.1.1.2 Anbefaling Hele trenerutdanningsløypa til topps ferdigstilles. Det må legges til rette for utdanning og utvikling av trenere, ved at det tilbys utdanning og organiseres trenersamlinger jevnlig. Grunnutdanning bør tilbys regionalt/lokalt, kvalifisering for høyere nivå tilbys sentralt, gjerne gjennom samarbeid med høyere utdanningsinstitusjoner når det ligger til rette for det. 8
Det må stimuleres til en samarbeidskultur der trenere deler erfaringer, og bidrar til felles kompetanseheving. Så langt kapasitet gjør det mulig, bør forbundets trenere dele sine erfaringer gjennom samlinger og erfaringsutveksling med trenere fra klubbene. Undervisningsmateriell for trenerutdanning gjøres tilgjengelig for den som ønsker det til trenerfora og trenersamlinger, og av den enkelte trener i sin kompetanseutvikling. Nøkkelfaktorer for kontinuerlig trenerkompetanseutvikling i klubbmiljøene er Trenere som er villig til å bruke tid på sin egen utdanning og kompetanseutvikling Regelmessig tilgang på mentorer som kan lede erfaringsutveksling og hjelpe mer uerfarne trenere videre 2.1.2 Kunstløp 2.1.2.1 Situasjon Klubbene baserer gjerne sin skøyteskoleopplæring på unge trenere, ofte løpere som nettopp har avsluttet sin aktive karriere, gjerne assistert av eldre løpere som fortsatt er aktive. I overgangen fra skøyteskole til konkurranseidrett, og i de yngre konkurranseklassene benytter klubbene gjerne trenere som er rekruttert blant tidligere løpere som har konkurrert på middels nasjonalt nivå. Kunstløp er en teknisk idrett med stort behov for individuell instruksjon. Trenerintensiteten er relativt høy allerede fra et tidlig stadium i utvikling av løpere, da løperne trener mye allerede fra et moderat nasjonalt ferdighetsnivå. Da øker kravet både til kompetanse og til arbeidsinnsats fra trenerne. Siden det er vanlig at løperen trener bare med én trener (teamarbeid mellom trenere er ikke en vanlig modell), krever dette mye av trenerne. Det har vist seg ikke å være lett å bygge opp en kapasitet av trenere med topp kompetanse ut fra tidligere norske løpere. Skal en trener kunne ta løpere til internasjonalt nivå, må treneren selv ha hatt ferdigheter på et slikt nivå. Videre må det være et tilstrekkelig sterkt idrettslig miljø, som kan danne grunnlaget for en god trenerutdanning. Den må inneholde gode kurstilbud, og oppfølging etter utdanning ved at de unge trenerne har mentorer som bidrar til å styrke kompetansen gjennom praksis. Norge er det ikke mange løpere som har vært på et så høyt nivå at de raskt etter trenerutdanning vil kunne ta løpere til et internasjonalt nivå. Mønsteret over senere årene har vært at disse løperne har valgt å gå kvalifisere seg som dommere, tekniske spesialister og kontrollere. Det å være trener for løpere som skal kvalifisere seg til internasjonalt nivå er krevende. Det er i praksis nødvendig å forplikte seg til kvelds- og helgearbeid med et omfang på 10-20 timer pr uke. Det vil som oftest ikke være mulig å skape grunnlag for å gjøre trenergjerningen til et heltidsyrke. Som deltidsengasjement opplever mange unge mennesker det som en belastning utover det som er mulig ved siden av en full jobb i et annet yrke. Dette gjør at det nasjonale rekrutteringsgrunnlaget for trenere på internasjonalt nivå er svakt. Derfor har situasjonen blitt slik at gjennomgående baserer de store kunstløpsklubbene seg på å hente inn utenlandske trenere til sine toppløpere. Egne tidligere løpere får gjerne en helt basal trenerutdanning gjennom aktivitetslederkurs og trener I kurs, og trener på skøyteskolenivå og i de laveste 9
konkurranseklassene. Utviklingstilbudet for disse trenerne er gjennomgående ikke godt nok, slik at flesteparten av disse ikke får mulighet til å heve sin kompetanse slik at de kan ta løpere til høyt nivå. Noen av konsekvensene av denne situasjonen er: Utenlandske trenere skifter oftere klubber i Norge enn norske trenere, det betyr at det blir vanskeligere å bygge opp et langvarig kompetansegrunnlag i et klubbmiljø. Det kan være at klubbene ikke har hatt et program for å bruke de utenlandske trenerne også til å utvikle trenerkompetansen i klubben. Det blir kostbart for klubbene (og dermed for foreldrene) når disse trenerne må betales for en heltidsjobb, mens det reelle arbeidsomfanget de kan tilbys er mindre. En viss disharmoni mellom norsk idrettskultur og -verdier og den kultur de utenlandske trenerne kommer fra fører gjerne til at utbytte av de utenlandske trenernes kompetanse kan bli mindre enn man skulle forvente. Det viser seg vanskeligere enn en skulle tro å bruke kompetansen hos utenlandske trenere til å bygge kompetanse hos de norske klubbtrenerne. Det er sannsynlig at klubbledelsen opplever at de må prioritere trenerens kapasitet til å trene løperne på is, og ikke til trenerutvikling. Klubbstyrets krav til trenerne og trenernes egen motivasjon er knyttet til å få frem gode utøvere, oppnå resultater i konkurranser og drive breddeidrett. Det er svært viktig for trenernes CV og karriereutvikling å kunne vise til at de får toppløpere på nasjonalt nivå. Å bidra til å løfte andre treneres kompetanse i en klubb har ikke samme oppmerksomhet. Det bygges i liten grad opp en norskforankret kjernekompetanse i kunstløp. Mangelen på trenerkompetanse er også den viktigste hindringen for å bygge opp kunstløpsmiljøer på nye steder rundt om i landet der det er kommet ishaller. Det er den viktigste forklaring på at kunstløp ikke har økt sin geografiske utbredelse i særlig grad de siste tiårene. Veksten has skjedd i eksisterende klubber. 2.1.2.2 Anbefaling Det synes å være behov for å følge to strategier: Det bør legges opp til en systematisk rekruttering og utdanning av trenere fra løpere som har en aktiv karriere bak seg. Slike trenere må danne grunnstammen for trenerkapasiteten som skal besørge grunnopplæringen på skøyteskolenivå, og av løpere som i de yngre konkurranseklassene. Det bør utvikles modeller som gjør at man rekrutterer utenlandske trenere som både kan utvikle toppløperne i klubbene, og bidra til kompetanseløft blant trenerne på lavere nivå. Tilbudet for utdanning av norske kunstløpstrenere må styrkes: Kursmateriell for trenerutdanning (kunstløpsdelen av aktivitetslederkurs, trener I og II, og trener III) ferdigstilles, og stilles til disposisjon for kretser og lag Trenerkurs gjennomføres på steder der det er behov Det lages anbefalte kompetanseutviklingsopplegg for nyutdannede trenere, gjerne med bruk av de utenlandske trenerne som mentorer, og dette følges opp med trenersamlinger. Modell for bygging av trenerkompetanse i trenerteam i klubber og kretser utarbeides og utprøves. 10
Det lages en erfaringsutvekslingsordning som kan hjelpe klubber som er på jakt etter utenlandske trenere, som formidler kunnskap og råd om rekrutteringsmåter, forhandlinger kontrakter, og arbeidsbetingelser. Det kan være interessant å se om man kan lage en storarena for norsk kunstløpskompetanse på sosiale medier, som blant annet vil kunne benyttes som rådgivningsgruppe, og til å holde oversikt over personer med kunstløpsbakgrunn, og hvor de befinner seg landet, slik at deres kapasitet og kompetanse kan nyttiggjøres i utviklingsprosjekter. 2.1.3 Andre grener Kortbane Kortbane er en gren som må sies å være «på startstreken». Denne grenen er teknisk en del annerledes enn vanlig hurtigløp, og dersom den skal spisses til internasjonalt nivå, er det behov for å se på en påbygning av trenerutdanningen med en spesifikk kortbanekunnskap. Roller derby Roller derby er en relativt ny sportsgren i Norge. Den er i rask vekst, og det er interesse for å starte opp klubber der det ikke finnes kunnskap om dette fra før. Det er derfor et behov for et kurstilbud som gir en grunnleggende innføring i sporten. Slik roller derby drives i Norge i dag er trenermodellen stort sett «spillende trenere». Det vil si at enkelte av utøverne på laget er trenere. Den viktigste utdanningsmåten er at lagene deltar i konkurranser ute, og i såkalt «boot camps», og plukker opp mer kunnskap om sporten der. Anbefalingen er todelt: Et kurstilbud for en grunnleggende innføring i sporten Det må legges til rette for at klubber som er i gang kan delta i konkurranser der de møter bedre lag, og i «boot camps» der de kan få overført kunnskap som løfter trener og lag kompetansemessig. Inline Utvalget har ikke mottatt innspill som har konkretisert behov for trenerutdanningstilbud som er spesifikke for denne grenen. 2.1.4 Samarbeid med utdanningsinstitusjoner For å gjøre tilgangen på kompetanse på skøyteforbundets grener bedre tilgjengelig, vil et samarbeid med høyere utdanningsinstitusjoner som gjør at de kan ha tilbud om trenerutdanning integrert i sine studietilbud, f.eks. knyttet til kroppsøvingslærerutdanning være en god løsning. En kartlegging for å finne ut om dette er en mulig modell må gjennomføres. 11
2.2 Anlegg 2.2.1 Hurtigløp De fleste steder er kunstisanlegg avgjørende for å ha akseptable treningsforhold. I innlandet er det fortsatt kaldt nok til å opprettholde naturis, men flere steder er det også i slike områder ønske om kunstis for å ha stabile treningsforhold. I kystnære områder er det i praksis ikke mulig å benytte naturis som grunnlag for konkurranseidrett. Klubbmiljøer i kystnære miljø som ikke har tilgang til kunstis, har stor sett sovnet inn på grunn av tilgang på mulighet til å utøve sporten. I de mest værutsatte områdene med mye vind og regn er det vanskelig å få til stabile treningsforhold også på åpne kunstisflater. Av de som har besvart undersøkelsen sier så å si alle som trener på åpne kunstisbaner at de ønsker seg halloverbygg. Generelt synes det å være slik at de 400 m hurtigløpsanleggene som finnes har kapasitet nok til å håndtere etterspørselen fra de klubbene som ligger nær nok til at de har akseptable reiseavstander, og at de har kapasitetsmessig rom for å utvide virksomheten. Bare de tettest år befolkede områdene (Osloregionen, kanskje Bergen) synes å kunne få kapasitetsutfordringer med dette. Prioritering av banetid er derfor ikke et presserende problem. Kunstfrosne 400 m anlegg er kostbare, og samarbeid med andre isidretter er nøkkelen til å realisere flere slike. Det er nesten ingen steder hvor hurtigløpssporten i dag står så sterkt at den kan få politisk gjennomslag for bygging av kunstisanlegg for hurtigløpsformål alene. Med heldekkende isflate, ligger det til rette for samarbeid både med kortbane, kunstløp, bandy, og hockey. Stort sett alle prosjekter under utvikling nå baseres på dette. Bandys behov for en stor isflate til seriekamper på seniornivå gjør delingen med de idrettene som har behov for vant (kunstløp, kortbane, og hockey) krevende. En god teknisk løsning for raskt å kunne montere og demontere vant vil kunne utløse mulighet for å kombinere alle disse idrettene. I tett befolkede områder vil trolig et slikt anlegg få kapasitetsproblemer på indre flate, mens det andre steder kan være utløsende for mulighetene til å realisere et anlegg. Rekrutteringsanlegg må ligge relativt nær de lokalsamfunn de skal rekruttere fra. Derfor er det bruk for mindre anlegg på steder som ligger i en region rundt et 400 m anlegg. I lokalsamfunn av den størrelse det er snakk om de fleste steder i Norge, er moderate anleggsinvestering og driftskostnader viktig for mulighetene til å realisere anleggene. Som kombinasjonsanlegg for skøyteidrettene er en rundbane på 200-250 m med isdekke på hele flaten en god løsning. Den vil ha plass til en flate med hockeymål på indre flate, som kan brukes til kortbane, kunstløp, og hockey. Rundbanen kan brukes til inline utenom issesongen, og den indre flaten kan utformes for ulik bruk utenom issesongen. Halloverbygg over slike baner kan være et behov i strøk med mildt klima. Det er viktig for skøytesporten å få realisert pilotanlegg av denne typen for å demonstrere hvordan slike anlegg kan utnyttes, og hva de koster i bygging og drift. 12
Flere kretser har slik anlegg med på sin ønskeliste. 2.2.2 Kunstløp og kortbane Kunstløp og kortbane trenger tilgang til samme type arena, en isflate med hockeymål. Det er underskudd på hallkapasitet overalt. Dette utgjør en sterkt begrensende faktor for utvikling både av kunstløp og kortbane. Det gjør at det er presserende å stimulere til at det blir bygd flere anlegg, og at våre grener når opp i prioritering av tildeling av halltid. Hovedkonkurrent om slike anlegg er ishockey, og det er viktig å avklare hvordan man kan arbeide mer effektivt sammen med hockey om prosjektutvikling. De siste årene har det vært mindre koordinering med hockey, og en tendens til at hockeyforbundet går for seg selv, og utfordrer oss på om vi vil samarbeide med dem, eller med bandyforbundet. Årsaken til denne konflikten er at på 400 m hurtigløpsbaner er det vanskelig å kombinere hockey og bandy, på grunn av det store arealet en bandybane krever, og vantene som en hockeybane krever. Hockeys behov i tett befolkede områder er også gjerne så store at de føler at de ønsker å disponere hele kapasiteten i et nytt hallprosjekt alene. Det bør likevel ligge til rette for å få på plass et godt strategisk samarbeid med hockey, da det skulle være flere styrker enn svakheter for begge parter ved å samarbeide: Fleridrettsanlegg får lettere politisk støtte, og bedre tilskuddordninger enn anlegg for bare én idrett. I interkommunale samarbeid gir flere idretter i flere anlegg større muligheter til å finne politisk tiltrekkende modeller. Skøyteidretten har bruk for mange mindre rekrutteringsanlegg der en hockeyflate inngår som en naturlig del, og utover det våre grener har bruk for alene. Det er viktig for skøytegrenene å komme inn i planprosesser for ishaller på tidlig tidspunkt, fordi vi ser alt for ofte at anleggene er planlagt med behovene bare til hockey hensyntatt. Da blir de dårligere egnet til konkurransearenaer for våre grener. Når det gjelder den løpende prioritering av tildeling av tid i arenaene ser vi også ofte at hockey har fått posisjoner i disponering og drift av anleggene som gjør at andre idretter ikke kommer til i den grad det er rimelig. Dette forholdet forsterkes av at kunstløp er en idrett som krever mye treningstid på is fra et relativt tidlig tidspunkt i karriereutviklingen. Det er en viktig oppgave å få knesatt prinsipper for fordeling av tid i anlegg som er slik at alle legitime brukere av offentlig finansierte anlegg får tildelt en rimelig andel av kapasiteten. Et annet moment som trekkes fram fra kunstløpsklubber er at åpningstidene i ishallene bestemmes ut fra hockeysesongens varighet, og at dette ikke dekker behovet for toppløpere i kunstløp, som i praksis nå er en helårsidrett. Kunstløpsklubbene henvises da til å betale alle kostnader for å holde anleggene åpne utenom hockeysesongen. Det må argumenteres politisk for at kommunale driftsmidler må disponeres slik at de ulike idretters egenart og behov tas hensyn til. 13
2.2.3 Inline Det finnes en del spesiallagede rulleskøytebaner rundt om i landet. De er typisk rundbaner med ca 200 m lengde. Skøyteklubber som har slike baner islegger dem om vinteren og bruker dem til trenings- og rekruteringsbaner for hurtigløp, og de samme løperne bruker dem da ofte til inline-skøyting om sommeren. Inline bruker ellers ofte ad hoc utendørs arealer med et fast underlag som gjør de egnet til å gå på rulleskøyter (for eksempel parkeringsplasser, gang- og sykkelveier). 2.2.4 Roller derby For denne grenen dreier det seg om å få tilgang på idrettshaller på håndballbanestørrelse til konkurranseformål, mens treningsanlegg kan anlegges der det finne overbygde flater i alt fra lager haller til industrianlegg som ikke er i bruk. 2.2.5 Anbefaling Organiseringen rundt anleggsutvikling må styrkes. Det tar lang tid å drive gjennom anleggsprosjekter av den størrelse det er snakk om her i politiske prioriteringsprosesser og planlegging og gjennomføring. Det kreves mennesker som har nærhet til de politiske prosessene, og som brenner for saken, og som kan arbeide godt sammen med samarbeidende idretter for å skape politisk gjennomslag. Samtidig trengs det god rådgivning både på politiske prosesser, finansieringskilder og teknisk anleggskompetanse, og gode koblinger til de politiske prosesser som skjer i idretten på nasjonalt nivå. Isidrettene er hver for seg ikke store i nasjonal sammenheng. Hockey har ca 14 000 aktive, skøyteforbundet drøyt 8 000, curling opp mot 5 000, og bandy har ca 5500 utøver på is. Det burde være lite tvil om at disse idrettene, med en medlemsmasse på mellom 30 000 og 35 000 vil har større gjennomslagskraft om de klarer å stå sammen i de politiske prioriteringsprosessene, enn om de står hver for seg. Derfor er det et klart mål at isidrettene finner sammen, og blir enige om en prioritering av anlegg i sin region/krets. Et vel organisert samarbeid med mange brukergrupper vil gjøre det lettere å få politisk gjennomslag i politiske prioriteringsprosesser. Anleggene bør være fleridrettsanlegg som også gir god utnyttelse på sommertid. Flere klubber ønsker seg små rekrutteringsanlegg, hvor man kan kombinere hurtigløp, kunstløp, hockey og bandy. Dette peker i retning av at anleggsutvikling må gjøres organisert som lokalt forankrede samarbeidsprosjekter mellom ulike idretter, som støttes av sentralt plassert rådgivningskapasitet på ulike felter. De viktigste prioriteringer foregår i kommunale planprosesser, med brukerne som pådrivere, og idrettsrådene som sentrale aktører i prioriteringsprosessene. Det er ikke mulig å få realisert nye anlegg uten gjennom aktivt påtrykk fra brukeridrettene. 14
De lokalt forankrede prosjektorganisasjonene kan gjerne være knyttet til regionale kompetansesenter, fordi en del av prioriteringer av midler foregår på fylkesnivå, og det styrker anleggsprosjektene politisk dersom man får enighet om å drive fram interkommunale anlegg. Prosjektorganisasjonene må først og fremst sees på som politiske verktøy. Teknisk anleggskompetanse kan hentes inn utenfra, og er kritisk i visse faser av planprosessen. 2.3 Talentutvikling I dette avsnittet behandles bare hurtigløp og kunstløp, idet de øvrige grenene så langt ikke har søkt mot internasjonal toppidrett i sine grener. 2.3.1 Hurtigløp Hurtigløpsklubbene løfter i spørreundersøkelsen fram tre faktorer som viktige hinder for talentutvikling: Trenerkompetanse Å nå toppnivået krever mer erfarne trenere. Treningsmiljø Mangelen på et treningsmiljø, der det er mange nok gode utøvere til at løperne kan utfordre og inspisere hverandre. Det er vanskelig å bli bedre dersom du ikke har noen som er like god eller bedre å måle deg mot. Økonomi Treningsopplegget for topputøvere er ressurskrevende, både når det gjelder trenerkapasitet, samlinger (gjerne utenlands) og konkurransedeltakelse på internasjonalt nivå. Det er ikke vanlig at enkeltklubber klarer å få på plass alle disse elementene alene, og det motiverer klubbene til å søke samarbeid om satsingsgrupper. Erfaringen fra de siste årene viser at NSF sentralt har problemer med å skaffe økonomi til å gi støtte til utvikling av regionlag. Derfor er klubbsamarbeid om regionale satsingsinitiativ løsningen som må velges. Men fortsatt er økonomien ofte den største utfordringen. Derfor blir det ofte foreldrene som er hovedsponsor for lovende unge løpere. Videregående skoler som har idrettstilbud slik at løperne kan bruke en del av skoletidene til trening er en stor fordel, ja noen vil si en forutsetning for at løperne kan vie nok t id til sportslig utvikling. Noen skoler har internattilbud som gjør at løperne flytter til skolen. Likevel vil nok mange foretrekke satsingsgrupper som er organisert slik at løperne kan bo hjemme mens de er skolealder. Siden økonomien er sentral, kan det bli konkurranse om ressursene mellom ulike lag, og de ulike modellene kan i ulik grad være med på å bygge varig verdi for utviklingen av skøyte-norge. Da har organiseringen betydning for den langsiktige utviklingen av hurtigløpssporten, det er en ikke ukjent konfliktårsak både i skøyteidretten i i andre idretter. 15
Modeller hvor man kan få til konstruktivt samarbeid mellom regionlag og landslaget er det idéelle, og må være en strategi for framtidig utvikling. Dette må bli en del av fundamentet for en utvikling av regionnivået i idretten. 2.3.2 Kunstløp For kunstløp er situasjon også at talentfulle løpere, treningsmiljø, trenerkompetanse og økonomi er de sentrale ingrediensene i talentutvikling. Interessant nok skårer kunstløpsklubbene trenerkompetanse lavere som hinder for talentutvikling enn hurtigløpsklubbene. Dette har trolig med at det er vanlig at disse har utenlandske trenere som relativt nylig har vært på høyt internasjonalt nivå i klubbene. Kunstløperne har mye større utfordring med å nå det internasjonale rampelyset på grunn av at idretten er kjempestor internasjonalt, og det har ikke lykkes Norge å skape utøvere som kjemper helt i toppen internasjonalt i denne idretten siden Sonja Henie. Dette gjør at disse utøverne ikke klarer å tiltrekke seg sponsoroppmerksomhet i særlig grad. Dermed blir også ressursgrunnlaget for landslagssatsingen på et slikt nivå at forbundsgruppen heller ikke er fullfinansiert, og foreldrene må trå til med betydelig ressurser. Kunstløps-Norge har enda større problemer med å beholde løpere til høyt junior- og seniornivå enn hurtigløp. Flertallet av løperne opplever å nå et platå i sin sportslige utvikling hvor de ikke får sportslig framgang selv med stor treningsinnsats. De opplever gjerne å bli «tatt igjen» av yngre løpere. Denne situasjonen er demotiverende for fortsatt satsing, og fører til frafall. Det har vist seg å bli vanlig at de som blir med til etter videregående drar ut og trener med base i et godt kunstløpsmiljø ute. Kunstløpstalenter må utvikles i yngre alder enn i hurtigløp, derfor kreves det stor treningsinnsats allerede fra ganske ung alder, faktisk så ung at det kan komme i konflikt med de norske barneidrettsnormene. Deres unge alder gjør at det ikke er aktuelt for dem å trene annet enn fra en hjemmebase hos sin familie. Er det snakk om flytting, flytter gjerne hele familien. Den geografiske utbredelsen av kunstløp i Norge er slik at det er bare Oslo-regionen som har mer enn to klubber i samme region som har sjanse til å skape topptalenter i norsk sammenheng. Det betyr at regionsatsinger gjennom samarbeid mellom klubber ikke har den betydning det kan ha i hurtigløp. I praksis vil talentutvikling i kunstløp utover det som enkeltklubbene makter med egne ressurser måtte skje gjennom nasjonalt samarbeid, med hovedbase i Osloregionen. Klubbene må tilføres trenerutvikling og assistanse til løperutvikling gjennom to mekanismer, begge gjerne med kompetansebidrag fra utenlandske kapasiteter: Lokale/regionale samlinger som kan komme de regionale klubbmiljøenes trenere og de beste løpere til gode. Samlinger med nasjonale talentgrupper der de beste løperne trener sammen til felles inspirasjon. Nøkkelstrategien må være at å gjøre den beste kompetansen vi rår over tilgjengelig så bredt som mulig. 16
En veletablerte modell for løpernes utvikling er fra ganske ung alder er å delta på sommerleirer i skoleferiene. Disse oppholdene følger som oftest den vanlige modellen med individuell trening med en enkelt trener. Det brukes store ressurser fra den enkelte kunstløpsfamilie på disse treningsoppholdene. På sommerleirene trener løperne enten med egne trenere som er på leiren, eller med trenere som ikke deltar i den årlige treningen. Når det ikke er kontakt mellom løperens egen trener og leirens trener kan det bety at investeringen i sommerleiren ikke blir optimal. Det kan også bety at klubbmiljøet løperne tilhører ikke tilføres nye impulser og kompetanse. Spørsmålet bør stilles om det går an å gjøre noe med dette. En endring som skal integrere hjemmetreningen bedre med sommertreningen er ikke nødvendigvis lett å få til. En utprøving av en organisering som oppnår dette kan være en del av organisasjonsutviklingen for kunstløp. 2.4 Stimulering av eksisterende klubbmiljø og utvikling av nye I spørreundersøkelsen ble det stilt spørsmål om hvilke prioriteringer NSF bør ha på tiltak for å styrke skøyteklubbene Svarerne ble spurt om å gradere på en skala fra 1 til 5 betydningen av tiltak med følgende formål: - Styrke eksisterende miljø slik at de blir mer robuste - Skape flere skøytemiljø rundt eksisterende skøyteanlegg - Skape nye skøytemiljø ved knoppskyting fra nærliggende klubber - Får i gang skøyteklubber på steder som ikke har nære naboklubber Svarene var rimelig entydige: Styrking av eksisterende miljø slik at det blir mer robuste fikk topp skår fra så å si alle svarere. Dette må tolkes slik at de fleste opplever sin situasjon som sårbar, og ønsker å få iverksatt tiltak som kan gjør dem mer robuste. Blant hurtigløpsklubbene ble det gitt ganske høy skår også på å skape flere skøytemiljø rundt eksisterende anlegg det vurderes slik at det finnes uutnyttet kapasitet. Kunstløpsklubbene gir lav skår på dette, de ser ingen kapasitet som kan gi grunnlag for flere klubber i eksisterende anlegg. Knoppskytingsmodellen fikk gjennomgående lavere skår, noe som må tolkes slik at klubbene i liten grad ser at de har kapasitet å avse til bygge nye miljø. Å få i gang nye skøytemiljø der de ikke finnes fra før fikk høy skår fra en del, men med kommentar om at det må være en oppgave for kretser og forbund. Når det gjelder hvilke tiltak det er behov for i styrking av eksisterende klubber, så må disse tolkes ut fra svar på de andre delene av undersøkelsen. 17
2.4.1 Hurtigløp 2.4.1.1 Situasjon Hurtigløp har mistet en del av sin utbredelse på grunn av klimatiske endringer som har ført til at en del skøytemiljøet har måttet gi opp å utøve idretten, rett og slett av mangel på is. Av de robuste hurtigløpsmiljøer som finnes i dag har alle utenom innlandsklubbene tilgang på kunstisanlegg, enten som utendørs kunstisanlegg, eller kunstis i haller. Der hurtigløpssporten ikke (lenger) finnes, eller har gått betydelig ned på grunn av klimatiske endringer, og mangel på kunstisanlegg, må oppbyggingen skje gradvis. Det vil være politisk vanskelig å få gjennomslag for å investere store beløp i nye anlegg uten at en tydelig brukergruppe finnes. Den veksten som er rasket å utnytte er gjennom bruk av ledig kapasitet i eksisterende anlegg. Ytterligere vekst på søkes gjennom å etablere nye mindre anlegg i områder rundt eksisterende 400 m kunstisbaner. Anleggstypen har vært beskrevet i avsnittet om anlegg. 2.4.1.2 Anbefaling Lag som er etablert på kunstisbaner stimuleres til vekst gjennom økt rekruttering. Det tas utgangspunkt i kretser og lag som har flagget interesse for nye rekrutteringsanlegg til å etablere samarbeid med andre isidretter om prosjekter for å realisere kunstisanlegg. Samtidig startes kompetanseutvikling for å bygge skøytemiljø for utnyttelse av anlegget. Der det ikke finnes mulighet til å komme på is, vil en hensiktsmessig måte å komme i gang på være å starte med inline rulleskøyter på sommertid. 2.4.2 Kunstløp 2.4.2.1 Situasjon De aktive kunstløpsmiljøene i Norge er i konsentrerte geografiske regioner: Akershus og Oslo, Mjøsregionen, Østfold, Tønsberg, Stavanger, Bergen, Trondheim. I Tromsø og i Bjugn er det nyetablerte miljøer i spiring. Oslofjordregionen har mer enn halvparten av de store aktive klubbmiljøene. Muligheten for ekspansjon i alle regionene begrenses stort sett av tilgang på istid. Det synes å være begrenset kultur for tett samarbeid mellom nærliggende kunstløpsklubber. Kanskje kan det ha sammenheng med at nærliggende klubber konkurrerer om istid i samme hallanlegg, og til tider om bruk av knapp trenerkapasitet. Det finnes en ekspansjonsmulighet noen steder i landet hvor det er ishaller som ikke har kunstløpaktivitet. For å få bygd opp aktivitet på disse stedene trengs tre ting å komme på plass samtidig: 18
Det må etableres lokalpolitisk gjennomslag for å gi istid i den eksisterende hallen til en slik aktivitet dette vet vi er krevende, på grunn av at eksisterende brukere må gi fra seg tid. Det må etableres et lag (eller en gruppe i et eksisterende lag) som vil ta opp kunstløp som gren. Det må skaffes til veie trenerkapasitet/kompetanse. Dette er ofte stopperen for slike initiativ, fordi det ikke mangler en solid kompetansebase å rekruttere fra. Det synes som at modellen for å få det til på er som målrettede utviklingsprosjekt som sørger for at alle tre elementene etableres samtidig. Slike prosjekt kan forankres enten i en krets/region eller på forbundsnivå, og ressurstilgang for å gjennomføre oppbygging er avgjørende. Det er viktig at forbund og kretser er oppmerksomme når nye hallprosjekter utvikles, slik at man kan få allokert tid til forbundets grener (både kunstløp og kortbane) i prosjektene, og få i gang etableringsprosjekter. Mye skal klaffe for å skape nye livskraftige miljøer dersom de ligger langt fra andre kompetansemiljø og med begrenset befolkningsunderlag. 2.4.2.2 Anbefaling Det synes som at den mest fruktbare strategien for å ekspandere kunstløpssporten er å bygge ut fra styrke i befolkningstette områder. Oslofjordregionen har et samlet aktivitetsnivå og kompetansebase som gjør at de ville kunne etableres et samarbeid som kunne utvikle trenerkompetanse og kapasitet, og drive talentutvikling utover det forbundets ressurser gir rom for i dag. Et slikt samarbeid må forankres i en felles visjon mellom de deltakende lag, det kan ikke realiseres gjennom «dekret» fra overliggende organisasjonsnivå. En kraftfull regional konstellasjon her, vil også kunne gjøre seg sterkere gjeldende som en politisk røst i kampen om anleggsprioriteringer. Dette er prosesser der hver enkelt klubb og særkrets har for lite tyngde for å få gjennomslag. En smart samarbeidsstrategi med andre isidretter vil styrke den politiske posisjonen ytterligere. Det er relativt sterke miljøer i Bergen, Stavanger og Trondheim. Disse må vokse ut fra egne forutsetninger, med kompetanseutviklingsprosjekter som må søke finansiering gjennom utviklingsmidler fra idretten sentralt og fra lokale kilder. Når vekststrategien lykkes, og det bygges ut større anleggskapasitet, kan det trolig utvikles flere klubbmiljøer, dersom man kan etablere en forståelse av «fredelig sameksistens». Det er viktig at forbundet, sammen med kretsene engasjerer seg i samarbeid med andre idretter i å få fram nye hallprosjekter alle steder, ikke minst i Oslo. 2.4.3 Andre grener Roller derby er i god utvikling, og det synes å ligge til rette for en videre utvikling på den måten det har skjedd med dagens klubber. Forutsetningen er at de kommer til i passende anlegg. Kortbane er trolig primært begrenset av mangel på tilgang på ishalltid. Erfaringene fra utviklingen i Trondheim kortbaneklubb de siste par årene er at den har hatt god rekruttering til skøyteskole. Hvordan sameksistensen av kortbane og hurtigløp vil påvirke hverandres rekrutteringsmuligheter er usikkert. 19
2.5 Kommunikasjon I spørreundersøkelsen ble det stilt spørsmål om hvordan kretsene og klubbene vurderte tiltak og kanaler for å skape mer oppmerksomhet om skøytesporten? Undersøkelsen listet opp flere kommunikasjonskanaler og svarerne ble spurt om å gi poeng 1 uviktig 5 meget viktig. Totalt 28 klubber og kretser har svart på spørsmålene om kommunikasjon. Noen få har ikke lagt inn poeng i alle kommunikasjonskodene. Noen få klubber/kretser har ikke svart på pkt. 15. Her er tabellen og oppsummerte poeng 1 uviktig, 5 meget viktig) Kode - Facebook 124 - Twitter 70 - Instagram 72 - Hjemmesider på nett 122 - Motivasjonsvideoer 79 - Samarbeid med lokale etermedia 101 - Samarbeid med lokale aviser 132 - Egen medie/kommunikasjonsansvarlig i klubben 115 - Annet Snapchat 1 2.5.1 Besvarelsene delt i grupper prioritert viktig uviktig Nettside, kommunikasjonsansvarlig og motivasjonsvideo Type Poeng 1 Nettside 122 2 Kommunikasjonsansvarlig 115 3 Motivasjonsvideo 79 Sosiale medier Type Poeng 1 Facebook 124 2 Instagram 72 3 Twitter 70 4 Snapchat 1 Massemedier Type Poeng 1 Lokal avis 132 2 Lokalt radio/tv 101 20
Dagens situasjon Undersøkelsen viser at klubbene og kretsene mener det er viktig å prioritere kommunikasjon. Sosiale medier er i dag like viktig som tradisjonelle mediekanaler for de fleste klubbene. Nettside og kommunikasjonsansvarlig Nettside er meget viktig for klubbene, og flere legger vekt på at det bør være en egen medie- og kommunikasjonsansvarlig i klubben. En krets påpeker at det ikke er avgjørende om det er en fast person som er ansvarlig, det viktigste er at kommunikasjonsjobben blir gjort. Noen klubber mener det er greit å dele på dette arbeidet. Sosiale medier Sosiale medier er like viktig som nettsiden og kontakten med den lokale pressen. Det er først og fremst Facebook som er skøytesportens viktigste sosiale kanal. Instagram og Twitter betraktes også som viktige kanaler, men rangeres ikke like høyt som Facebook. Kun en klubb har fremhevet Snapchat. Dette er en kanal som ungdom først og fremst bruker. TV og radio Kontakten med lokalavisene rangeres som viktigere enn kontakten med lokale radio- og tv-stasjoner. Dette kan forklares med at det ikke finnes lokale radio- og tv-stasjoner i alle miljøer. NRK har distriktssendinger i alle regioner og TV2 har medarbeidere i mange fylker, men det er vanskeligere å få på stoff i NRK, TV2 og lokale radio- og tv-stasjoner, enn i den lokale pressen. Motivasjonsvideo. Bruk av video for å motivere og lære mer om sporten betraktes som en viktig del av kommunikasjonsarbeidet. 2.5.2 Anbefaling Kommunikasjonsarbeidet bør forankres i klubbene og kretsens styre som en del av styrets strategiarbeid for å synliggjøre det positive med sporten. Etabler gjerne en ressursgruppe for PR- og info der et av styremedlemmene leder, og/eller koordinerer arbeidet sammen med andre klubbmedlemmer. Ledelsen av gruppen kan gjerne gå på omgang i løpet av en sesong, hvis arbeidet krever for mye. Det er bedre at flere deler på arbeidet, enn at ingen tar ansvar for å synliggjøre sporten gjennom ulike kommunikasjonskanaler. Nettsiden er viktig ikke bare for medlemmer, men også for å nå publikum og nye medlemmer. Nettsiden kan kobles til sosiale medier. Alle klubber/kretser i NSF bør være tilstede på sosiale medier. Klubbene og kretsene bør sjekke hvilke sosiale kanaler som fungerer best i deres miljø. Det er viktig å sjekke med ungdom i klubben hvilke sosiale medier de bruker. Ungdom er gjerne på andre sosiale plattformer enn voksne i klubbstyrene. Facebook er en sosial mediekanal først og fremst for voksne. Ungdom bruker gjerne Snapchat, Instagram, Ask, Formspring og Kik. Bruken av sosiale medier endres raskt. Det er viktig at klubbene/kretsen har etiske retningslinjer for bruk av sosiale medier foto 21