Okhaldhunga Times Oktober 2014 Kjære venner Først må vi fortelle at Okhaldhunga Sykehus har fått flere nye venner det siste året: I desember i fjor ble plutselig fire forkomne utlendinger bragt hit, en engelskmann, en israeler, en franskmann og en ire. På vei tilbake fra et klatre-eventyr opp mot Mt. Everest hadde jeepen de satt i veltet og rullet utfor veien midt på natten. Sjåføren og hans hjelpemann stakk av, og overlot de sårede utlendingene til seg selv. Noen landsbyboere i nærheten bragte dem hit til sykehuset, hvor de fikk behandling for sine skader. De ble så begeistret for det de opplevde her at de lovet å arrangere en innsamlingsaksjon til inntekt for sykehuset i Okhaldhunga. Nå har de gjort det. De er erfarne fjellklatrere, og arrangerer nå en ekspedisjon til Mt. Blanc, EUs høyeste fjell på 4 810 moh, for å skape blest om Okhaldhunga Sykehus, og for å reise pengestøtte! Les om aksjonen deres på: http://www.umn.org.np/page/mont-blanc Grønt kloakkanlegg Vårt nye sykehus trenger nytt kloakkanlegg, og ny kantine. Kan det kombineres?? Ja! Her ser vi toppen på vårt nye «biogass-anlegg», med vårt hus i bakgrunnen. Under kuppelen ligger et kloakkanlegg. Her vil metangass samle seg, og så føres i rør til kjøkkenet på sykehus-kantina like ved. Nå skal vi kunne koke mat uten å måtte transportere gass eller diesel langveisfra. Den sveitsiske ambassaden betaler for byggingen, et nepali byggefirma utfører jobben, og sykehuset får gratis, lokalt produsert brennstoff i årevis framover! Lurt? Budsjettet sprakk Det er vanskelig å beregne hvor mye det vil koste å bygge. I sommer ble det klart at beregningene ikke holdt. Det vil koste mer enn vi trodde å sette opp nye sykehusbygninger i Okhaldhunga, hvis de skal ha det minimum av standard som trengs. Som for eksempel jordskjelvsikring, forsvarlig sanitæranlegg, mulighet for oppvarming av barne-/ og føde-rom og kantine med skikkelig mat til pasientene, m.m.
Etter at det ble klart, har det vært jobbet mye med å sette opp et nytt, realistisk budsjett. Både den sveitsiske ambassaden i Nepal og en svensk kristen organisasjon har lovet å bidra med ekstra midler. Men for at det hele skulle gå i balanse ble det tidlig klart at vi var avhengige av en stor ekstrabevilgning fra Normisjon. Og for kort tid siden var svaret klart: Normisjon har innvilget en ekstrabevilgning på 3,6 millioner kroner til dette i 2015! Dette er en fantastisk god nyhet for oss, og for alle de som er avhengige av Okhaldhunga Sykehus for nødvendige helsetjenester. Vi skriver dette for å dele gleden med dere. Men også av en annen grunn: Normisjon har bevilget pengene, men det betyr ikke at de har dem klare på bok. Mye er samlet inn allerede, men langt fra alt. Takk til alle dere som vil være med på å sette Normisjon i stand til å bære det store ansvaret. Det livgivende åndedraget Lungebetennelse er småbarns største fiende. Det livgivende ekstra oksygenet har de fått fra gode faddere i Norge. Alle prøver og behandling, og dyre opphold i kuvøsen, kan de takke sine faddere for. I år har 2 886 barn under 12 kg fått gratis behandling her, bare medisiner har de måttet betale selv. En liten prematur gutt på 1 200 gram reiste nettopp hjem etter 4 uker i kuvøse. Regning ble på 72 000 rupees, men foreldre betalte bare 3 000 rupees. Mange liv og familier kan takke for denne eksklusive ordningen de bare får på Okhaldhunga sykehus for barn under 12 kg. God morgen, mitt navn er Mirakelungen Han kom inn 16 dager gammel med full sepsis, en dramatisk infeksjon i hele kroppen. Det ble startet kunstig ventilasjon, og etter hvert full hjerte-/lunge redning. Etter en stund klarte han å puste selv.
Han sluttet å tisse, og alle livsfunksjoner var på et lavnivå. I en periode kunne han ikke røre verken armer eller ben. Både lever og nyrefunksjoner hadde problemer. Hver dag var vi overrasket over at han fortsatt levde. Plutselig en dag, kikket han opp på oss da legevisitten åpnet glasset på kuvøsen. «Hei, god dag, mitt navn er Mirakelungen» var det som han sa. Den dagen begynte han å bevege på armer og ben igjen. De norske studentene her døpte ham Mirakelungen. Etter noen dager kunne mor få ham på fanget, hun som hadde grått sine avskjedstårer for ham. Han kom i gang med å suge og bevege seg, og etter vel to uker kunne han bli skrevet ut! En angst ligger fremdeles der: Kan han ha fått en hjerneskade som vi ikke ser ennå? Ved utskrivelsen så vi ingen tegn til det, og vi velger å glede os sammen med mor og familie som fikk tilbake et barn som både de selv og doktorene hadde mistet alt håp for. Etter en uke kom mor tilbake med ham for en kontroll. Hun hadde med seg en kjekk liten tass, som hadde tydelig øyekontakt med sin mamma! Vi kan i dag fremdeles ikke se tegn til hjerneskade, så la oss fortsette å håpe og be! Å kunne svelge For noen måneder siden kom det en kar hit med svære lymfeknuter på halsen. Vi mistenkte kreft, så han lånte penger av sine naboer og dro til et kreftsykehus i Katmandu. Men der gjorde de dessverre en slett jobb. De tok prøver uten å få representativt materiale fra svulsten, sa at han hadde tuberkulose, og sendte ham hjem med medisiner mot det. Nå kom de hit med ham på båre. Han hadde en monstrøs hevelse på halsen, kunne så vidt puste og omtrent ikke svelge. Ut fra våre undersøkelser er det klart at han har kreft, antagelig
et lymfom. Han har barn hjemme, i førskolealder. Han har store lån og ingen penger, og verken mulighet eller vilje til å reise tilbake til kreftsykehuset. Vi kan ikke kurere kreftsykdommen hans. Men vi bestemte oss for å gjøre et forsøk med en behandling som kan redusere symptomene en stund, og muligens forlenge livet. Det heter «metronomisk behandling», og er noe vi ikke har gjort her før. Det er langvarig, daglig behandling med prednison og små doser cellegift, som brukes i den vestlige verden mest til pasienter man har gitt opp å kurere, men håper å kunne gi lindring en stund. Han kunne snaut svelge da han kom. Kort etter at behandlingen ble påbegynt åpnet det seg i halsen igjen! Det var en fantastisk følelse for ham, og de neste dagene drakk han store mengder mango-juice, og nøt å kunne få det gjennom halsen. Han var her en uke. Tålte behandlingen godt, hevelsen gikk noe ned, og det ble klart lettere å puste. Nå reiser han hjem til familien for en måned, og så blir det spennende når han kommer tilbake hit. Under legevisitten: For en uke siden ble denne sju år gamle jenta innlagt hos oss. Hun hadde alvorlige pusteproblemer, og viste seg å ha et svært pleura-empyem, over en liter puss i lungesekken. Hun kunne bare så vidt puste, fordi pusset klemte sammen lungene. Hun var pjusk og lei seg. Nå har lungen vært drenert i en uke, og hun får antibiotika. Da legevisitten kom i dag spiste hele familien frokost på senga, og stemningen var høy. Nå går det framover! Også i denne senga var det fullt, og stor stemning. Her ligger den nybakte mammaen og hennes mor, med babyen som ble født i natt mellom seg. De var så fornøyde med fødselen, og med samarbeidet sitt, at det var en fryd.
Etter legevisitten: Vi ser mange flere diabetes-pasienter nå enn før. Det er en utvikling på linje med alle andre fattige land i verden, der levestandarden har begynt å øke. Denne kvinnen hadde vært gravid med en uoppdaget diabetes, og mistet barnet. Her lærer hun å sette insulinsprøyter selv, mens mannen følger nøye med. Dette er viktig, også fordi med god blodsukkerkontroll vil neste svangerskap kunne gi dem et levende barn. To for mye? Mor er døvstum, og derfor ekstra sårbar, så en ukjent mann tok seg til rette. Hun bor alene sammen med sin gamle mor. Nyheten om at det var tvillinger hun bar, var ikke god. Hun har kjempet seg igjennom en fødsel, men nå vil hun ikke kjempe lenger for disse små. Hun vil gi dem bort til foreldre som kan gi dem det hun ikke kan. Vi leter etter nye foreldre. Det har vært vanskelig å finne lokalt, men nå finnes det en kristen organisasjon, «Voice of the Fetus», som formidler adopsjon i Nepal. Det har blitt omtrent umulig å adoptere ut av landet, men innenfor Nepal er det mulig. De leter og vi leter fremdeles lokalt. Be om at disse to kan bli til glede for nye foreldre, og til ære for sin skaper. Alkoholtur En regntung søndag var «Julestjerne klubben» på landsbytur med «street drama»! Julestjerneklubben, vår AA klubb, var blitt invitert til en landsby for å hjelpe dem med å håndtere de store alkoholproblemene der.
Kvinnegruppen blir ofte tilkalt når det er husbråk, men de står maktesløse over for en alkoholiker. Vårt bidrag er å fortelle at en alkoholiker er syk, men at det er håp og at det er en mulig vei ut av alkoholisme. Den beste måten de lærte det på var da de gjenkjente en i klubben som tidligere hadde jobbet med drikkevannsforsyning i landsbyen. Da hadde de aldri sett ham edru. Nå var det vanskelig å kjenne ham igjen, etter at han hadde vært tørrlagt i fem år! En annen reiste seg opp og sa tydelig ifra at han fra denne dagen ville slutte å drikke, for første gang på 50 år! Gir vi pasientstøtte til de rette? I løpet av det siste året har vi forvaltet 215 000 kr i støtte, til nesten 3 000 pasienter. Men er det de fattigste som får støtte, eller blir vi lurt? For å finne svar på det, gjorde vi sist vår en undersøkelse i en kommune, med hjemmebesøk til alle som hadde fått støtte. Etter at vi var tilbake i sommer ble den samme undersøkelsen gjort i en kommune i nabodistriktet der det kommer mange pasienter fra. 30 20 10 0 I 28 husstander, stemte informasjonen med det de hadde fortalt på sosialkontoret. Noen var enda fattigere enn de hadde sagt. Fem husstander hadde bedre vilkår enn de sa, men var fremdeles innen for rammen for å få noe støtte. To husstander Serie1 hadde adskillig bedre vilkår enn de hadde oppgitt, og må fra nå av betale hele sin regning selv. I ti hus traff vi ingen hjemme. Vi ønsket ikke bare å komme som en kontroll, men også å styrke relasjonen til våre pasienter og lære å forstå de fattiges livsvilkår bedre. Matfatet der vi kom besto av hirse-stappe med potetbiter kokt i vann, hos dem som levde etter evne. Der lån tårnet seg opp hadde de ris, men til uforsvarlig høy rente. De hjemmene vi besøkte, fikk grønnsaksfrø som et bidrag til kostholdet. Det har vært moro når de nå etter sommeren kommer tilbake med en pose grønnsaker som gave til våre inne-pasienter!
En lykkelig blanding! Noen husker den store kampen disse to måtte kjempe for å kunne gifte seg. Jenta som er lavkaste og en rai-gutt fra fjellene her. Noe slikt har aldri skjedd før, mente landsbyen. Vel, andre steder har det nok skjedd, men de var førstepar ut i sin landsby. Kirken sto fram som kirke og viet dem i tråd med bibelens ord om likhet. Nå kunne de komme til kirken med en liten vakker nyfødt pike som ble omsluttet av menighetens forbønn. På fluejakt Gekkoer, en type små øgler, er blant våre gode venner her. Denne typen bor i huset vårt, og bidrar til å holde det rimelig fritt for fluer og mygg. Her er han på fluejakt, og kryper stille og lett på den vertikale vinduskarmen. Han glir ikke, fordi undersiden av tærne er dekket av tusener av skiver med små hår som fester seg til underlaget med «Van der Waalske krefter». Det er ikke sugekopper, men noe mye mer avansert. Prøv å slå det opp hvis du lurer! Byggestatus Noen i redaksjons-kommitèen mente dette ble så langt at det ble kjedelig, derfor kommer det her til slutt. Det er nemlig så mange ting som foregår i byggeprosjektet at det kan være på sin plass med en liten oppsummering om situasjonen for spesielt interesserte: Tuberkuloseavdelingen er jo i bruk som dere vet. Pasientene liker å bo der! Til nå har de bare hatt et skur å koke mat i. Nytt kjøkken er under oppføring og gulvet er støpt. Poliklinikken er så godt som ferdig, mangler bare tilkobling til biogass-anlegget så snart det er klart. Vi regner med å flytte inn i løpet av to uker.
Broer og ramper er såpass kompliser at de må nevnes spesielt. En rampe trengs til 2. etasje i Poliklinikken, der det er «bussulykke-sal». En rampe til Hovedbygningen for å komme over i 2. og 3. etasje. En rampe til kantina. Alle broene er stålkonstruksjoner, og de er nå ferdig laget, men de ligger i Katmandu. For de er så store at vi får dem ikke transportert hit før vi har en skikkelig bil-bro over elva. En måned eller to? Sykehusets Hovedbygning: Alle ytterveggene er på plass, og innervegger monteres etter festivalen, Dashain. Da vil barnerom, operasjonsavdeling, fødeavdeling og «ICU» vil kunne isoleres skikkelig for varme, og vil kunne holdes varme om vinteren. Denne bygningen er jo den store, og er beregnet ferdigstilt i juli 2015. Vedlikeholds-/ og kantine-bygg. Her kom vinduene nettopp på plass. Hele bygget skulle vært ferdig nå, men noe gjenstår pga transportproblemene nevnt over. Biogassanlegg, vann og kloakk. Er under bygging fra morgen til kveld. Renovering av gamle bygninger. Så snart noen funksjoner er flyttet over i de nye bygningene, må vi oppgradere de gamle, så de kan tas i bruk til andre funksjoner. På en skisse ser renoveringsplanene slik ut: Det som skal inn der er: Akuttmottak Fysioterapi Sosialkontor Laboratorium Rtg Liten sengepost for pasienter med mentale problemer / alkohol Liten «Private Ward» for de rike, hvis det kommer noen Pasientkjøkken Nylig hadde vi 64 pasienter innlagt samtidig. Da er alt sprengt. Så umiddelbart etter at poliklinikken er flyttet, vil vi starte ombyggingen av den gamle poliklinikken til ny liten sengepost for Mental Helse og Alkohol.
Brospennet over den store elva er ferdig, men ennå mangler sement-arbeider. Mye av byggearbeidene våre står i stampe inntil denne broa blir kjørbar. Dette er faktisk vårt største problem akkurat nå. På den andre siden av broen ligger tak, ramper, søppel-forbrenningsovn og en stor vaskemaskin til vaskeriet. Be om at broen ferdigstilles snart! Hilsen Kristin og Erik Støtt gjerne fondet for utbygging av Okhaldhunga Sykehus. Da brukes Normisjons kontonummer: 1503.02.13537 Overføringen må merkes: Nytt sykehus i Okhaldhunga. Prosjektnummer: 118.15.354