Forord NIKU har på oppdrag fra Fylkesmannen i Troms, Miljøvernavdelingen foretatt kulturhistoriske registreringer i utvalgte områder i området Sørdalen Isdalen, Bardu kommune. Bakgrunnene for prosjektet er planer om opprettelse av Nasjonalpark i området. Kristin Os har vært feltleder og ansvarlig for feltrapport, og Dag Magnus Andreassen har vært feltassistent. Stine Barlindhaug har vært prosjektleder og ferdigstilt rapporten samt hatt ansvar for utarbeidelse av digitale kart. NIKU takker Hans Prestbakmo for velvillig hjelp i forbindelse med feltarbeidet, samt for et hyggelig samarbeid med Fylkesmannen i Troms. Tromsø, mars 2003 Stine Barlindhaug 1
1. INNLEDNING... 3 1.1 GEOGRAFISK AVGRENSING...3 1.2 OMRÅDEBESKRIVELSE... 3 1.3 FELTARBEID... 5 2. KULTURMINNER OG KULTURMILJØ... 6 2.1 SAMISK BRUK AV OMRÅDET OG SAMISKE KULTURMINNER... 6 2.2 DEN NORSKE TURISTFORENING... 12 2.3 SØRDALINGER OG KULTURMINNER... 12 2.4 SAMER OG NORDMENN... 13 3. REGISTRERINGER... 15 4. BEHOV FOR UTFYLLENDE UNDERSØKELSER... 17 5. SAMMENDRAG... 18 6. REFERANSER... 19 Figurliste Figur 1. Bildet viser øvre del av Sørdalen, og hvordan canyonen sperrer for ferdsel.... 4 Figur 2. Gammetufta R3 skiller seg markert ut i terrenget med langt mer frodig... 7 vegetasjon enn området rundt... 7 Figur 3. Reisverket til gammen fra 1928 (R2) står fortsatt..... 9 Figur 4. R1, nyregistrering av et 8-talls ildsted, teltboplass.... 10 Figur 5. Øverst i Sørdalen med utsikt mot sør hvor fangstanlegget ligger. I bakgrunnen ser en Torneträsk.... 11 Figur 6. Tufta etter Frydenlundgammen er fortsatt godt synlig i terrenget.... 13 Vedlegg 1. - Liste over alle registreringene med kart-koordinater 2. - Oversiktskart 3. - Kart med registrerte kulturminner i Sørdalen 4. - Kart med oversikt over fangstanleggets utstrekning 2
1. INNLEDNING I forbindelse med planene om opprettelse av nasjonalpark i Sørdalen-Isdalen, Bardu kommune, har NIKU hatt i oppdrag å redegjøre for kulturminner og kulturhistorie i området. Det er fra tidligere kjent at området kan knyttes til villreinfangst og senere tamreindrift. Formålet med prosjektet var å kartfeste kjente kulturminner og dokumentere eventuelle nye kulturminner. Befaringen ble hovedsakelig utført som visuell overflatebefaring, I tillegg er det foretatt intervjuer. NIKU leverte i mai 2002 rapport fra et forprosjekt som redegjode for eksisterende kunnskap om kulturminner, og hva en kan forvente å finne ved registreringer i området. På bakgrunn av dette forarbeidet ble områder for nærmere undersøkelser valgt ut. 1.1 Geografisk avgrensing Grensene for verneforslaget strekker seg fra Storklettan i vest, over østre og øverste del av Budalen, Snøhetta, Sørgardstinden, øvre del av Isdalen, Spiikaloapmi, over Sørdalen ved Sørdalsskreda, over Kjelelvtinden og Bieddejåvnacåk'ka, over Skaddjoaivit og sørover herfra til Jerta ved riksrøys 274. Da området for det foreslåtte nasjonalparkområdet er så stort i utstrekning, ble det tidlig klart at befaringsområdet måtte avgrenses til områder med historisk størst interesser. Med de økonomiske rammebetingelsene fant en det mest hensiktsmessig å befare Sørdalen og Isdalen. Dette fordi Sørdalen og Isdalen er flittig benyttet både av samer og nordmenn, og har dels fungert som geografisk grensemarkør for bruken av områdene. Disse dalene er relativt lett tilgjengelig i forhold til områdene rundt, noe som innebærer at de sannsynligvis også i tidligere tider har vært mer benyttet enn resten av området. 1.2 Områdebeskrivelse Sørdalen strekker seg i nord-sørgående retning. Dalens sørlige del ligger inn mot riksgrensen til Sverige. I nord begynner dalen rett sør for Furumoen, hvor elvene Sørdalselven og Barduelven møtes. Fra Furumoen strekker gårdsbebyggelsen seg sørover i dalen, ikke innafor det aktuelle planområdet. Sørdalen er smal med høye fjellsider. Lenger sør blir dalen smalere, og går over i en canyon, her ender gårdsbebyggelsen. Fra fjellene renner flere bekker ned til Sørdalselven. Hele Sørdalen er bevokst med bjørkeskog, i skogbunnen finner vi lyng, gress og mose, enkelte steder er vegetasjonen svært frodig, med mange gressvekster og bregner. Over tregrensen er vegetasjonen preget av lyng, gress og mose. Inn mot riksgrensa og på svensk side vider terrenget seg helt ut rundt den store innsjøen, Torneträsk. Overgangen mellom Sørdalen og Torneträsk strekker seg over noen hundre meter der villreinen, og senere 3
tamreinen, har hatt sitt trekk mellom de forskjellige årstidsbeitene. Høye, steile fjellmasiver, med isbreer, preger landskapet rundt både Sørdalen og Isdalen. I øst, rett opp fra Sørdalen, ligger den høyeste toppen, Kjeleelvtinden som er 1569 moh., sør for denne fortsetter Ruovdoaivit-massivet. Vest for Sørdalen ligger fjellmassivet Spii kaloabmi, med Riep pecåk ka på 1459 moh. I Bardu bygdebok, bind I, står det blant annet om området: Her mellom botner og trange renner går det urgamle stier og rekster som lapper og reinsdyr har tråkket opp. De gode reinbeitene setter om sommeren et livlig preg på hele området. Her ligger også en del setrer som har vært brukt av bøndene i Sørdalen. Flere fjelloverganger og veier har her knyttet Sørdalen og Salangsdalen sammen. De øverste gårdene i Salangsdalen (Bonesgrenda) hadde veier gjennom Budalen, over Geitryggen, gjennom Calkosskaret og Tverrelvdal til Sørgård i Sørdalen. (Eggen 1950; 51) Isdalen er en mindre sidedal som kommer inn til Sørdalen fra vest. Dalen har ikke de samme trange juvene som Sørdalen, men stiger jevnt opp over skoggrensa som ligger opp til ca 500 moh. Den sørligste delen av denne dalen inngår i forslaget for nasjonalpark. Dette inkluderer øvre deler av det skogkledde partiet. Vest for Isdalen ligger flere høye tinder på omkring 1400 moh. Den høyeste toppen her er Snøhetta på 1506 moh. Sørøst for Isdalen ligger fjellmassivet Spii kaloabmi. Figur 1. Bildet viser øvre del av Sørdalen, og hvordan canyonen sperrer for ferdsel. Foto Kristin Os 4
1.3 Feltarbeid Det ble utført befaringer i perioden 4 9 september 2002. Feltleder og feltrapportansvarlig var Kristin Os, feltassistent var Dag Magnus Andreassen. NIKU hadde i sitt tilbud et forslag til hvilke områder som burde prioriteres undersøkt innafor de gitte økonomiske rammene. De gitte rammene for registreringsarbeidet var marginale og dekket ikke behovet for en helhetlig kartlegging av kulturminner og kulturhistorie i området. Dette ble også sagt i vårt tilbud. NIKU foreslo at følgende områder ble prioritert for nærmere undersøkelser: 1. Områdene inn mot grensa sør for Isdalen samt de berørte delene av dalen bør undersøkes nærmere med tanke på flere spor både fra steinalder og senere samiskjakt/fangstaktiviteter og reindrift. Ut fra de topografiske forholdene i området må en anta at dette har vært et sentralt sted for både ferdsel, jakt og reindrift til alle tider, og potensialet for at det finnes flere kulturminner er stort. 2. Den delen av Isdalen som er med i planområdet bør undersøkes da denne i likhet med Sørdalen også kan ha vært mye benytta i forbindelse med ferdsel mellom kyst og innland. Også her kan en påtreffe spor etter både fangstbefolkning og reindriftssamer. Av ulike årsaker ble likevel ikke Isdalen befart. Isdalen ble, på bakgrunn av den forhåndsinformasjon registrantene innhentet, nedprioritert i forhold til informasjon om Sørdalen. Værforholdene under befaringen sammen med til tider vanskelige terrengforhold og begrenset med tid gjorde en ytterligere nedprioritering nødvendig. I den grad vi har fått kunnskap om kulturminner/kulturhistorie om Isdalen gjennom intervjuer og litteraturstudier er dette tatt med i rapporten. 5
2. KULTURMINNER OG KULTURMILJØ 2.1 Samisk bruk av området og samiske kulturminner Områdene rundt Sørdalen er et mektig landskapsbilde. Med høye majestetiske fjell og dype frodige daler. Området kalles ofte av samene for Talma, navnet er utledet av det gamle navnet på Sørdalen. I følge Prestbakmo er det gamle samisk/finske navnet på Sørdalen, Talma-autje. I dag finnes navnet igjen i navnet på samebyen som har brukt området de siste århundrer. (Prestbakmo 2002; 10) Områdene rundt Sørdalen og Isdalen har i århundrer tilbake vært benyttet av samer som drev med reindrift. Driftsformen var vinterbeite i Sverige og sommerbeite i Norge. Det er spesielt de svenske samebyene Talma og Saarivuoma i Jukkasjärvi (i dag tilhørende Kiruna stad) som har brukt Barduområdet som sommerbeite gjennom tidene. Talma og Saarivuoma utgjorde i eldre tid den gamle Tingevara sameby. Norske samer har også brukt området, men i langt mindre antall. (Bjernes/Olsaker 1980; 4) De norske samene som brukte Barduområdet, hørte til det som den gang kaltes Salangen herred. (Renbeteskommissionens af 1913; 289) I 1873 ble det av agronom Haukeland og to finner opptatt skjønn over hvor mange rein som kunne være på sommerbeite innenfor Troms fylke. Reinbeitene ble samtidig bonitert og beskrevet. «Omkring Sørdalen er der større beitefelter mellom Sørdalen, Kobberyggen, Salangsdalen og Borravarre med Calkkovagge.» (Eggen 1950; 32) Ut fra dette synes det som om de største beiteområdene ligger vest for Sørdalen. De hadde vanligvis faste ruter som de fulgte, men ulike faktorer kunne gjøre det nødvendig at de tok alternative veier mellom beitene. På våren under flyttingene var reinen veldig sårbar for problemer, spesielt kunne vintrene medføre at reinen var avkreftet og var avhengig av tilgang til fòr underveis til sommerbeite. Dessuten var flyttingene ofte i perioden da kalvingen foregikk, slik at i flokkene var det både drektige simler og simler med nyfødt kalv. Reinen er i denne tilstanden svært sårbar for vær- og føreforhold. Sørdalen har fungert som et naturlig grenseskille mellom reinbeiteområder, canyon er svært vanskelig å krysse både for mennesker og dyr. Prestbakmo skriver at dalføret stenger nesten helt for trekk av rein mellom øst og vest over ei strekning på vel 25 kilometer. Bare i Avzevuoddo, ved vasskillet under bakkekammen ved Lappjordhytta, er det lett å passere dalføret. (Prestbakmo 2002; 14) I Renbeteskommissionens af 1913 handlingar I:1, står det blant annet om distriktets begrensninger: om et gjerde bygges mellom Pålno og Sørdalskløften, skulle to distrikter bli vel skilt fra hverandre. (s 267) 6
Kart fra 1978 fra lappefogden, viser Sørdalen som grenseskille mellom de forskjellig reinbeitedistrikt. Grensen for svenske reinbeiteland går langs Sørdalen og Østerdalen slik at Altevann og Leinavann fungerer som grense her. Sørdalen har vært et skille mellom norsk og svensk reindrift siden 1972. Dette kan vi i dag se av et to meter høyt nettinggjerde sør i Sørdalen, den gamle sentrale trekk- og flyttelei er nå sperret av dette gjerdet. (Prestbakmo 2002; 24) Kartet fra 1978 viser også trekkveien i sør for Sørdalen. På vei til sommerbeite ble reinen som regel ledetl langs nordsiden av Torneträsk, så delte flyttveiene seg etter hvilket distrikt de tilhørte. Dette er bekreftet av informanter og av skriftlige kilder. Flyttveien som går etter nordsiden av Torneträsk, deler seg ved riksgrensen, antakelig i nærheten av riksrøysene 272 og 273 i to grener hvor den ene går til Ofoten. Fra riksgrensen går en flyttvei etter nordsiden av Sørdalselven frem til Sørgård, derfra over Sørdalselven og videre over skaret til Bones. En annen flyttvei går fra riksgrensen over fjellet på sørsiden av Sørdalselven og gjennom Budal ned til Bones, der den slutter seg til flyttveien som går etter Salangsdalen. Fra Sørdalen går en flyttvei vestover gjennom skaret ved Lund «tvertaf Melhus i Sørdalen». (Wicklund & Qvigstad 1909; 203) Oversiktskart over reindriftens bruk av områder fra begynnelsen av 1900-tallet viser at Sørdalen ikke var av de mest sentrale områder i reindriften. Bortsett fra sørenden av Sørdalen hvor det går en trekkvei mellom canyon og Torneträsk. Trekkveiene går på nord og østsiden av Torneträsk og vestover mot Isdalen, Bonnes og områdene rundt. De gamle trekkveiene som passerte Avzevuoddu og Pålnoviken gikk opp mot Vadvejåkka, forbi Vuoidasjavri og ned Budalen mot Bones, eller gjennom Stordalen og videre vestover. (Prestbakmo 2002; 23) Ut fra kartet skal det ha vært en vaktplass omtrent der hvor Lappjordhytta ligger i dag. Det er mulig at en av de registrerte gammetuftene (R3) kan ha vært tilknyttet denne vaktplassen. Figur 2. Gammetufta R3 skiller seg markert ut i terrenget med langt mer frodig vegetasjon enn området rundt. Foto. Kristin Os 7
I Renbeteskommissionens af 1913 handlingar I:1, står det at reingjeterene hadde satt opp en torvgamme på Lappjordet. Lappjordet skal ligge 2 km øst for Sørdalskløftens sørlige ende, ved bjørkeskoggrensen. Fra dette vaktstedet kan man hindre reinene fra å komme inn i feil distrikt (og siden ned i Sørdalen fra vestre side) og fra å gå over Staggonjunes ned i Sørdalen. (s 279) Fra gammetuften er det godt utsyn over inngangen til Sørdalen, lia opp mot fjellpartiet rundt Njunjis, Torneträsk (Abisko synes godt herfra), Pålnoviken, lia der gammetuftene ligger og veien opp mot fjellet herfra. Herfra var det mulig å ha god kontroll over bevegelsene til reinen i området. Et utdrag fra Renbeteskommissionens af 1913 viser hvordan bevoktningen i Sørdalen kunne foregå: Inni mellom går reingjeterene fra Lappjordet til Kjelelven og holder vakt også der. Ved uvær holdes vakt ved Ædnamnjoaskejokka (første bielven fra øst ovenfor Sørmoen). En lapp, som i flere somrer har vært reingjeter på Lappjordet, uttalte, at det var ganske lett å vakte mot Sørdalen. Men kommer det rein ned i øvre del av dalen, er det ingen annen råd enn å straks jage den opp på fjellet igjen for å unngå at den gjør skade. I dalen er skogen så tett, at bevoktning der er umulig. Det er nesten bare ved Staggonjunes, Kjelelven og på den nordlige siden av Ædnamnjoaskejokka, som rein kan komme ned i Sørdalen fra østre siden, andre steder er dalveggen for bratt. (Renbeteskommissionens af 1913 handlingar I:1; 279) Det skal ha vært flere reingjerder rundt Pålnoviken i gammel tid. Disse ble benyttet til merking av kalver og melking av reiner. Det er uklart hvor mye som er igjen av gjerdene, og informanten visste ikke hvor gamle gjerdene kunne være, han antydet tilbake til sin bestefars tid. Det skal ha stått et større reingjerde i Pålnoviken som også går langt tilbake i tid. I følge informant skal ikke gjerdet ha blitt vedlikeholdt, fordi det omkring 1900-tallet forelå et forbud mot å felle trær på norsk side. Dette medførte problemer med å skille reinflokker. Det fantes et reingjerde nedenfor Staggonjunni før 1900-tallet, dette forfalt også på grunn av det ovennevnte forbudet mot å felle trær. Dette reingjerdet var bygd for å hindre reinen i å ta seg fram til slåttengene i øverste del av Sørdalen. Dessuten hindret det reinen i å gå over Kjelelva (Giebmejohka), som kunne være farlig i flomtiden. Det skjedde flere ganger at reinen ble tatt av strømmen og ført utenfor stupet og ned i canyonen. Sør om elven Rubben renner fra øst, fra Rissovarre, en elv, kalt Giebneelven (Kiebnejoki), ned i Sørdalselven på et punkt som ligger ungefær like langt fra Pålnorøset og gården Sørgård. I denne elven omkom mange rein årlig, spesielt på våren i flomtiden. Forholdene er slik at reinen lett fristes til å forsøke å svømme over elven, som når elven når den er stor, medfører døden. Stedet ligger antakelig 1 kilometer ovenfor skoggrensen, men det er svært bratt der. (Renbeteskommissionen av 1907; 282) 8
Det ble etterhvert bygd et nytt reingjerde her. Det ble også bygd en gamme hvor reingjeterne kunne ligge på sommeren og vokte over reinen. Denne gammen kan vi dag se rester av (R2), skjelettet av reisverket står fortsatt, og på en av stolpene er det risset inn byggeåret for gammen, 1928. I de senere år er det gjort forsøk på organisere en plan for bevaring av gammen mellom befolkningen i Sørdalen og samene som var tilknyttet denne gammen. Dessverre har ikke denne planen ført frem. Det har også vært melkeplasser og kalvingsplasser i området, men disse lå på snøflekkene i fjellet, en vil derfor ikke finne spor etter disse. Figur 3. Reisverket til gammen fra 1928 (R2) står fortsatt. Foto. Kristin Os. Bosetning basert på reindrift i området rundt Sørdalen opphørte i tiden 1933-35. I Pålnoviken, hvor Sørdalen og Torneträsk møtes, finnes spor etter bosetning. I lia nordvest for vika ligger de eldste boplassene øverst, de yngste ligger ved vannkanten i Pålnoviken. Pålnoviken ble for det meste benyttet som sommerboplass for familien Nutti. I Renbeteskommissionens af 1913 handlingar I:1 står det at lappene kaller vanligvis dette distriktet «Pålno-distriktet» etter Pålno, hvor en del av lappene har sin sommerboplass. (s 325) Jeg har ikke klart å finne ut om Pålno er et egennavn eller har en annen betydning. Familien Nutti flyttet herfra under andre verdenskrig, fordi tyskerene satte opp vaktposter langs riksgrensen. Det ble også satt opp en militærbase i Pålnoviken, på svensk side. For familien Nutti i Pålnoviken ble dette svært sjenerende. De flyttet sommerboplassen til Djupviken, som lå lenger sørøst langs Torneträsk. Lars Nutti og hans familie sluttet med reindrift på 1960-tallet. Han fortalte at de brukte Sørdalen lite, fordi det var upraktisk å komme inn til reinbeitene herfra. For det meste benyttet de områdene øst for Sørdalen og inn i Norge, disse områdene var lettere tilgjengelig. I følge informant skal Jonas Ponga, Kiruna, være den siste som hadde rein i området øst for Sørdalen. 9
Nær den gamle stien, (vardet på begynnelsen av 1900-tallet), et lite stykke sør for Kjelelva, fant vi et rektangulært ildsted (arran), (R1). Ildstedet lå i le mellom to mindre rygger i terrenget. Arkeolog Ingrid Sommerseth har i sine undersøkelser funnet en re rekke tilsvarende arran i Devvdesvuopmi. Hun mener disse ildstedene kan knyttes til villreinfangsten fra perioden før 15-1600-tallet. Det finnes mange av denne typen ildsted på Varangerhalvøya, Indre Finnmark og i svenske fjellområder (härdar med härdarmar). Sommerseth viser til at Ørnulf Vorren mener disse ildstedene kan knyttes til sesongboplasser i forbindelse med villreinfangsten, mens Inga Marie Mulk ser disse i sammenheng med tamreindriftens tidlige fase. (Pers med. Ingrid Sommerseth og foredrag av Ingrid Sommerseth) Figur 4. R1, nyregistrering av arran (ildsted), teltboplass. Foto. Kristin Os I den sørlige delen av Sørdalen finnes et stort anlegg med fangstgroper (over 200). Bortsett fra noen enkeltliggende groper, ligger gropene stort sett i systemer. Systemene er satt opp slik at jegerene har gravd gropene i de naturlige trekkleiene for reinen. Dette er det eneste området hvor det er mulig for reinen å krysse Sørdalen, før man kommer til gårdsbebyggelsen i nord. Fangstgropene følger i hovedsak det eksisterende reingjerdet (omtalt tidligere). Slike fangstgroper er vanligvis sett i sammenheng med villreinfangst, som man antar var før 1500-/1600-tallet. Sammen med ildstedet viser fangstanleggene at det har vært aktivitet i området langt tilbake i tid. Dessuten viser det til en økonomisk ressurs som har vært betydelig, fordi det har vært lagt mye arbeid ned i fangstsystemene, både i å opprette systemene og å vedlikeholde disse. Alderen på slike fangstanlegg er imidlertid vanskelig å fastslå, men nyere forskning har vist at 10
fangstmetoden har vært i bruk helt siden steinalderen og fram til utryddelsen av villreinen i middelalderen. Det er foretatt dateringer av fangstanlegg på Finnmarksvidda og i Nord-Finland, hvor hovedtyngden av dateringen viste at anleggene var bygd ca 2000 f.kr (Furset 1994). Figur 5. Øverst i Sørdalen med utsikt mot sør hvor fangstanlegget ligger. I bakgrunnen ser en Torneträsk. Foto. Kristin Os Det skal ligge flere offerplasser i området, men det er vanskelig å få opplysninger om nøyaktig lokalisering. En av informantene opplyste at de fleste offerplasser han kjente til, ligger på svensk side, nord, nordøst og øst for Torneträsk. I Sørdalen, i Pålnovare, finnes en gammel offerplass. Denne skal ligge i dalens vestre side under Njunes. Tidligere skal det ha stått en stein her, som har hatt form av et menneske. Her ofret de horn, rein, mynter, nåler etc. Det skal finnes en tilsvarende offerplass på dalens østre side. (Wiklund 1910; 52) Ingen av informantene kjente til noen samiske kulturminner i Isdalen. De kan ikke huske å ha sett ildsteder, gammetufter eller reingjerder her. Både litteraturen og informantene gir uttrykk for at Isdalen ikke ble brukt i noen større grad av samene, bortsett fra som en av de alternative trekkveier. De som bruker området i dag, familien Eira, har ingen historikk i området og har heller ikke lagt merke til noen kulturminner. De går dessuten sjelden ned i Isdalen. 11
2.2 Den norske turistforening Nord i Sørdalen der bilveien slutter ved siste gård, fortsetter en traktorvei innover Sørdalen et godt stykke, der terrenget blir brattere og trangere fortsetter en sti, merket av turistforeningen, og går gjennom dalen til Lappjordhytta. Nedenfor stien kan vi se store varder langs hele dalen, dette er en eldre sti, som ble vardet på 1900-tallet. Det var den gang stor trafikk over fjellet i forbindelse med byggingen av Ofotbanen. Det var mange på norsk side som hadde arbeid på banen, og denne stien gjennom Sørdalen var veien til og fra arbeidsplassen. Vardene er en severdighet i seg selv, de er så store at de skal kunne synes i all slags vær. De er bygd i stein og er velholdte. Fra Lappjordhytta går det merkede stier mot Altevann og Gaskashytta, og over grensen til Tornehamn. 2.3 Sørdalinger og kulturminner Både Sørdalen og Isdalen har setre i tilknytning til gårdene i Sørdalen. I den nordlige del av Sørdalen ligger noen Sætre, disse ble brukt av de øvre Sørdalsgårdene. Setra til Sørmo ligger 5 km opp i Sørdalen fra Sørmo, denne kalles Sørgårdsetra. Setra ligger innenfor Tverrelva. Under andre verdenskrig (1940-1945) flyttet tyskerene bygningene på Sørgårdsetra 2 km mot Sørmo. Bygningene ble flyttet tilbake etter krigen, og står nå der de opprinnelig ble oppført. I Isdalen, nærmere bestemt Tverrelvdalen, har gårdene Sørmo og Fagerhaug setre. De ligger på hver sin side av elven, kalt Sørgård og Strømseng. I Renbeteskommissionens af 1913 handlingar I:1 står det om setrene i Sørdalen og Isdalen at de ligger vanligvis i grupper på to til tre i sidedalene til Bardudalen og Sørdalen. I Sørdalen er de for nærværende i bruk i Melhusskaret og i Tverrelvdalen (Isdalen). På disse setrene brukes i stor utstrekning beitemarkene, som ikke utnyttes av kyr annet enn under tiden de bor på setrene. (s 414) Setrene ligger imidlertid utenfor grensa til verneområdet. Stiene gjennom både Sørdalen og Isdalen har vært viktige for kontakt med andre områder. Den tidligere omtalte stien gjennom Sørdalen, har også vært viktig for bøndene som dro over til Sverige for å selge kjøtt. Dessuten var denne ruten sentral under andre verdenskrig (1940-1945) for mennesker på flukt fra de tyske okkupantene. (Prestbakmo 2002; 24) Gjennom Isdalen gikk den såkalte frierruta til Bones. Bygdeboken antyder at unge menn fra begge dalførene har vært på frierføtter over fjellet, særlig da setrene var i bruk. (Eggen 1950; 51) Kontakten mellom de forskjellige områdene hadde sannsynligvis ikke bare et økonomisk aspekt, men også et sosialt. Rett over Lappjordhytta sør i Sørdalen ligger restene etter to gammer, den ene gammen kalles for «Frydenlundgammen» av sørdalingene, fordi «det var slik en fryd å komme hit». Denne gammen ble bygd av sørdalingene. I sin bok skriver Prestbakmo at gammen var en jaktgamme. (Prestbakmo 2002; 10) Jakt og fiske har alltid vært et godt supplement til husholdningen. Området rundt gammen har et rikt dyreliv, med både elg, bjørn, rev og mindre dyrearter. 12
Figur 6. Tufta etter Frydenlundgammen er fortsatt godt synlig i terrenget. Foto. Kristin Os I fjellene rundt Sørdalen er det gjort flere forsøk på bergverksdrift. Nær Strømseng skal det ligge et gammelt skiferbrudd. Steinen som ble tatt ut herfra ble fraktet på taubane ned til Sørdalen. (Eggen 1950; 51). Det er uklart når denne driften opphørte, men det ble antydet rundt 1940. Nord i Sørdalen ligger en gammel kobbergruve på Rubben, et fjell ved Rubbsnytten. Informanten fortalte at denne var i drift i begynnelsen av 1900-tallet. Dette var en liten gruve, eller også begynnelsen til en gruve som ble oppgitt. 2.4 Samer og nordmenn Jan Sørmo fra Sørmo gård i Sørdalen, fortalte at svensksamene i gamle dager, hadde geiter på gårdene i Sørdalen over vinterene. Geitene ble hentet på vei til sommerbeite på våren og på høsten førte de dem tilbake til bygda før flyttingen til vinterbeite startet. Han fortalte videre at sørdalingene brukte Torneträsk som fiskevann i gamle dager. Det kan ha vært enkelte konfliktsituasjoner med reineierne, i forbindelse med reinens kontakt med gården, men Jan Sørmo mente at sørdalingene må ha hatt et godt forhold til svensksamene. 13
Samene fikk etterhvert begrenset med mulighet for å flytte reinen over til den norske siden, fordi det oppsto en del forbud mot å benytte enkelte tradisjonelle flyttveier. En annen årsak er at reineierne tidligere hadde vært nødt til å betale for den skade reinen gjorde på gårdens grunn, dette kunne enkelte år bli ganske kostbart. Det ble også etterhvert forbudt å holde geiter og kyr på norsk side. Dermed ble reineierne tvunget til å benytte nye flytteveier, som ofte var vanskelig fremkommelige som bratte fjellstigninger og tett skog. Eller å oppgi sommerbeite i Norge. I nyere tid oppsto det en ny konfliktsituasjon for samene. På 1960-tallet flyttet familien Eira fra Kautokeino til Fossbakken og flyttet reindriften sin til området. Dermed oppsto det uenigheter mellom svensksamene og Eira familien. Uenighetene oppsto spesielt mellom Eira og Allas som benyttet seg av de samme beiteområder. 14
3. REGISTRERINGER Kart: Topografisk hovedkartserie - M711; 1432 II Bones 1532 III Salvasskardet. R1 «åttetalls»-ildsted 2 m VNV-ØSØ x 60 cm. Avlang kvadratisk ildsted, delt på midten med en lang smal stein. Stakk kniv i sentrum av hver av kvadratene, uten å finne spor etter kull. Steinen rundt stikker opp til 10 cm over bakken. Ligger på en gressflate ved en bekk, i le for en liten haug. R2 Gammetuft fra 1928 Skjelettet av reisverket står fortsatt. Det ser ut til å ha vært brukt lite torv, fordi det ligger lite torv rundt reisverket. Det ligger ikke arranstein inni, sannsynligvis er den lagt utenfor i løpet av tiden. Allas fortalte at denne gammen ble benyttet som vaktgamme, for å hindre rein i å gå ned i Sørdalen. Til bruk om våren. Gammen ligger på en terrasse, på en liten kolle. Det er utsyn over dalen begge veier og opp mot fjellet. Bevokst med gress og lyng, litt sevje og bjørk. Gammen hadde funksjon som vaktpost; både for å stoppe reinen i å gå ned i Sørdalen og i et stryk rett nedenfor som var farlig for reinen å passere i flomtiden. To gammetufter over Lappjordhytta R3 og R4 Tuftene ligger i en avstand på ca 20 m fra hverandre. De er plassert på en terrasse i tregrensen over Lappjordhytta, mellom 50-70 m over hyttene. Gammetuftene er adskilt av en bekk, en kilde som ikke fryser på vinteren, nedenfor tuftene. Terrenget er lett kupert, med bjørkeskog, lyng, mose, gress, litt einer, litt selje. Vegetasjonen er relativt frodig. R3 ligger på kanten av en liten kolle, rett til venstre for stien over til Dividalen, idet man kommer over bakkekammen. Her ligger bekken til høyre for stien og R4 synes på tørr bakke ca 30 m til høyre for stien og bakken. R3 Gammetuft Sirkulær tuft, ca 7 m i diameter. En stor stein ca 45 cm i diameter synlig i NØ, ellers ingen synlig stein. Vollen er overgrodd med mose, gress og små bjørk. Kraftig vekst inni tuften med bjørk, einer, selje, gress og mose. Ingen av informantene hadde noen kunnskap om når denne gammen har vært i bruk. Tror dette kan ha vært en vaktgamme. Tre arransteiner stikker opp, men de er vanskelig å se fordi de er overgrodd med mose. Utgangen ser ut til å ha vært i Ø eller NØ. Det renner en vinteråpen vannkilde ca 15 m Ø-SØ for gammen. Vollen er ca 1m bred og opp til 30 cm høy. Vollen er klart markert. Indre diameter på gammen er ca 5 m. R4 Gammetuft Sirkulær tuft, ingen synlige stein i vollen. Rester av konstruksjonen ligger rundt fortsatt. Smidd spiker er benyttet. Prestbakmo fortalte at denne gammen kalles for 15
Frydenlundgammen, denne gammen er oppført av folk i Sørdalen. Vollen er ca 70 cm i bredden og opp til 30 cm høy. 6 m i diameter utvendige mål. Innvendige mål er 4 m NV- SØ x 3 m NØ-SV. En arranstein er synlig. Åpningen er trolig i SØ. Vinteråpen vannkilde S-SV for gammen, ca 4-5 m. R5 Offerplass (antatt) Ingen fysiske spor. Prestbakmo fortalte at en direktør ved jernbaneverket hadde tatt offersteinen, fordi han samlet på slike. Den skal ha stått på en kolle i dalen, ved begynnelsen av canyon (rett sør for inngangen til canyon). Fangstanlegg ligger ca 80 m SØ for kollen. GPS posisjon ble tatt fra det høyeste punktet. I sin bok skriver Prestbakmo at det ble ofret til fangstguden, Leaibolmaj og åndene i naturen som skulle trekke villreinen til stedet. Når fangsten var over, ble det ofret for å takke naturen. På kollen ligger flere offersteiner der det har vært ofret reinhorn, mynter og ulike verdigjenstander. Det skal og ha vært funnet et lite enegget sverd her. (Prestbakmo 2002: 22) Fangstanlegg Vi undersøkte hele dalbunnen og begge sider innenfor norsk grense for fangstanlegg. Vi fant det største anlegget som ligger nederst i Tornevasslia. Dette anlegget går omtrent fra Grensevatnan og nordover til inngangen av canyon, på den østlige siden av dalen. Det skal ligge fangstanlegg også på vestsiden, vi undersøkte så godt det lot seg gjøre innenfor riksgrensen på norsk side. Vi fant ingen spor etter fangstanlegg. I telefonsamtale med Prestbakmo etter befaringen kunne han fortelle at disse anleggene ligger på svensk side av grensen. Vi målte inn enkelte av punktene på fangstanlegget, her brukte vi Mankers nummereringssystem (1960:156,157). Vi er usikre på om vi fant fangstgropene kalt A4-6. Vi fant flere groper i området hvor disse skulle ligge, men ingen av dem var klare fangstgroper. Vi valgte derfor å ikke måle inne disse. Jeg viser til Manker for en inngående beskrivelse av anlegget: «En tät och delvis dubbel gropkedja sträckande sig från Pålnovuoddo (Ruonko) uppför Pålnovuoddojokkas östra sida till och utmed den lilla källsjøn Pålnovuoddojauratj. Kedjan följer i början en terrass i dalsluttningen för at sedan i den mån dalen öppnar sig till en flackare slätt få et något slingrande lopp alltefter morängrundens lämplighet för grävning. Här och där utgå små sidogrenar ned mot jokken och, längre upp, mot sjön.» (Manker 1960: 60). Utover dette skriver han at det er 135 groper i dette systemet og den totale lengden av anleggsrekken er ca 1260m. Avstanden mellom gropene er 1-50 m. Gropenes lengde er fra 250-500 cm, bredde fra 200-370 cm, dybde fra 40-110 cm. (1960: 60,61) 16
4. BEHOV FOR UTFYLLENDE UNDERSØKELSER NIKU gav i sitt tilbud en oversikt over hvilke områder en mente det var potensial for å finne hittil ukjente kulturminner. Med bakgrunn i de økonomiske rammebetingelsen lot det seg ikke gjøre å befare de foreslåtte områdene, og en prioritering ble gjort jf. kap. 1.1. Nedenfor følger sitat fra vårt tilbud med begrunnelse for prioritering av områder. Følgende områder skulle prioriteres: Områdene inn mot grensa sør for Isdalen samt de berørte delene av dalen bør undersøkes nærmere med tanke på flere spor både fra steinalder og senere samisk- jakt/fangstaktiviteter og reindrift. Ut fra de topografiske forholdene i området må en anta at dette har vært et sentralt sted for både ferdsel, jakt og reindrift til alle tider, og potensialet for at det finnes flere kulturminner er stort. Den delen av Isdalen som er med i planområdet bør undersøkes da denne denne i likhet med Sørdalen også kan ha vært mye benytta i forbindelse med ferdsel mellom kyst og innland. Også her kan en påtreffe spor etter både fangstbefolkning og reindriftssamer. De tre nedenfor nevnte områdene var ønskelig å undersøke, men ut fra de økonomiske rammene som forelå ble disse ikke prioritert: Bonnesskardet og Geitryggskardet bør undersøkes med tanke på fangstinnretninger og sommerboplasser. Det er mye høye og bratte fjell i området og slike skard har derfor stort potensiale for funn da viltet ofte trekker gjennom slike og også har blitt benytta som trekklei av reindriftsamer. I SV del av planområdet er det ønskelig å undersøke områdene omkring Goržejávri og vannet like mot ØSØ på 1080 moh. I tillegg til to større vann finnes det isbreer i nærheten hvor rein kan søke til for å komme unna innsekter sommerstid. I slike områder er det derfor også sannsynlig å finne oppholdssteder både i forbindelse med jakt/fangstaktiviteter og etter tamreindrifta. I SØ delen av planområdet bør en undersøke grenseområdet ved Skaddjabavtažat. Her ligger to vann med en større relativt slett område mellom seg. De tre sistnevnte punktene er det fortsatt ønskelig å få undersøkt, sett ut fra et behov om å få en helhetlig oversikt over bruken av området i tidligere tider. Imidlertid er ikke dette et tiltak som vil medføre skade på eventuelle kulturminner og kulturmiljø. Dette forholdet må imidlertid avklares med kulturminneforvaltninga som er rette myndighet. Da det i første rekke er samiske kulturminner en vil påtreffe i dette området er det særlig viktig å avklare disse spørsmålene med Sametinget. 17
5. SAMMENDRAG NIKU har på oppdrag fra Fylkesmannen i Troms, Miljøvernavdelingen foretatt kulturhistoriske registreringer i utvalgte områder i området Sørdalen Isdalen, Bardu kommune. Bakgrunnene for prosjektet er planer om opprettelse av nasjonalpark i området. NIKU leverte i mai 2002 en rapport med oversikt over kjent kunnskap om kulturminner i området. På bakgrunn av denne rapporten ble det valgt ut områder som burde undersøkes nærmere med tanke på kulturminner. Grunnet knappe økonomiske rammer ble kun to av fem prioriterte valgt ut for videre undersøkelser, Sørdalen og Isdalen. I tillegg er det foretatt litteraturstudier og intervjuer. De registrerte kulturminnene samt informasjon fra litteraturstudier og intervjuer viser til en utstrakt samisk bruk og bosetting i området i eldre tid. Det dreier seg om boplasser, fangstinnretninger, melkeplasser, gjerder, offersteder og andre innretninger særlig knytta til villreinjakt og tamreindrift. En kan ut fra tilgjengelig dokumentasjon gå ut fra at de områdene som nå er undersøkt representerte et kjerneområdet for de som har brukt området. Det vil derfor være fordelaktig å få befart en større del av planområdet. Dette ville kunne bidra til en mer helhetlig og variert dokumentasjon av historien i området. Imidlertid vil ikke ei fredning av området bidra til at kulturminner vil bli skadet eller gå tapt. Dette forhold må imidlertid avklares med kulturminneforvaltninga. 18
6. REFERANSER Litteratur Bjernes, Geir og Olsaker, 1980; Karl-Magnor «Rett til- og bruk av utmarksområdene i Bardu, med særlig vekt på de samiske rettigheter»: sammendrag av hovedoppgave ved Norges landsbrukshøgskole, Studieretning jordskifte 1978. Kautokeino 1980. Eggen, Eystein 1950; Furseth Ole Jakob 1994 Manker, Ernst 1960 Bardu Bygdebok, bind I. Utgitt av bygdeboknemda, Bardu. 1950 Fangstgroper og ildsteder i Kautokeino kommune. Rapport fra forskningsgraving 24 juli-3 september. Stensilserie B nr 37, Universitetet i Tromsø Fångstgropar och stalotomter. Kulturlämningar från lapsk forntid. Nordiska Museet: Acta Lapponica. XV. Uppsala 1960. Prestbakmo, Hans 2002 Natur, tanker og mennesker i grenseland. Finnsnes 2002. Renbeteskommissionen af år 1907. Protokoll öfver de af kommissionen år 1908 i Tromsö Amt hållna förhör jämte register och det till grund för förhören liggande frågeformulär. Renbeteskommissionens. I:1. handlingar af 1913 Kommissionens uppgift och sammansätning. Kommissionens verksamhet. Kommissionens verksamhet. Kommissionens utlåtande. Almänna delen. Sommerseth Ingrid 2001 Den samiske kulturhistoria i Mauken Blåtind. Samediggi/Sametinget, Miljø- og kulturvernavdelingen Sommerseth, Ingrid, 2002 Personlig meddelelse og foredrag. Wiklund, K.B. 1910; De lapska och finska ortnamnen vid Kiruna och Torneträsk. Uppsala 1910. Wiklund & Qvigstad, 1929 Grenseeksaminasjonsprotokoller 1742-1745, binde II, 1929 av P Schnitsler 19
Intervjuer Hans Prestbakmo, forfatter. Jan Sørmo, gårdbruker på Sørmo gård i Sørdalen. Nils Aslak Eira, reineier på Fossbakken Lars Jon Allas, reineier, Kiruna Lars Nutti, tidligere reineier, Abisko 20