Temahefte. Om tatere som minoritet i et flerkulturelt samfunn Kulturformidling i barnehage og skole

Temahefte Om tatere som minoritet i et flerkulturelt samfunn Kulturformidling i barnehage og skole

Innhold Forord...5 Innledning...6 1: TATERE SOM MINORITET I ET FLERKULTURELT SAMFUNN 8 Taterne som tema i barnehage og skole...8 Forskrift om rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver...8 Læreplanverket for Kunnskapsløftet...9 Norske myndigheters politikk overfor taterne før og nå... 10 Lover som har til mål å kontrollere taternes levemåte...10 Barn ble tatt fra sine foreldre...11 Anerkjennelse av taterne som en nasjonal minoritet...12 Status som nasjonal minoritet...12 Internasjonale forpliktelser...13 Opprinnelsen og situasjonen i dag for de ulike nasjonale minoritetsgruppene... 14 Kvener...14 Skogfinner...14 Rom (sigøynere)...15 Jøder...16 Taternes livsform og livsgrunnlag i et historisk perspektiv... 17 En reisende livsform...17 Et taterfølge kommer...18 Framkomstmidler...20 Kaffekiste...22 Fødsel på reisen...22 Taterne kommer til bygda...22 Klærne var som hos andre norske...23 Noen kvinner røykte pipe...24 Slekter og familier...24 Håndverk og handel... 25 Ulike yrker...25 Hesteskjærer, hestedoktor og hestehandel...25 Blikkenslager...27 Fortinning...28 Trådarbeid...29 Urmakere og klokkebytte...30 Kurvlaging...30 Handel generelt og kvinners arbeid spesielt...31 Magi og trolldom...32 Planter og urter for å helbrede...33 Musikken, sangen og språket... 34 Romani...35 Barndom og oppdragelse... 37 Tatere i dag... 38 To verdener...38 Barn foreldre...41 Bosted og flytting...42 Reising...43 Familie, slekt og samhold...44 2

Innhold Arbeid...45 Religion...46 Ulike taterorganisasjoner...47 Musikk...47 Romanispråket...48 Taterne og barnehagen... 49 Taterne på skolen... 52 Tatere på skolen i dag...53 Skolesituasjonen i dag slik lærerne ser det...53 Hvilke tiltak peker lærerne/skolelederne på for å bedre skolesituasjonen?...56 Skolesituasjonen i dag slik foreldrene ser det...57 Hvilke tiltak peker foreldrene på for å bedre situasjonen?...60 Erfaringer med bruk av IKT i reiseperioder...61 Erfaringer med bruk av IKT i reiseperioder, slik foreldrene ser det...62 Tanker om framtidig arbeid: Å stoppe dropouts...62 Endringer i opplæringsloven?...63 2: FORSLAG TIL OPPLEGG OM TATERE I BARNEHAGE OG SKOLE 64 Læring av fakta om tatere gjennom bruk av ulike læringsstrategier... 64 Læring gjennom bruk av oppslagsverk eller Internett... 65 Læring gjennom å skape skriftlige tekster... 66 Brevskriving...66 Fortellinger...66 Læring gjennom varierte aktiviteter... 67 Tekstskaping...67 Papirdukker/hånddukker...67 Skyggeteater...67 Tegneserie...67 Utstilling...67 Læring gjennom å lese gamle fotografier som kilder... 68 Bilder med noen mulige oppgaver for elevene...68 Bilder av ulike materialer...69 Bilder av sportegn...69 Læring gjennom sangtekster... 70 Romano Raklo...70 Romano Raklo oversatt til norsk...71 Tatervise ved bålet...72 Tater-Maria...72 Det var i fjor jag tjena dreng...73 Læring gjennom språk... 75 Noen romanigloser...75 Læring gjennom å utføre enkelt håndverk... 77 Papirblomster...77 Tankering...78 Modell for hvordan en kan lage visp av ståltråd...79 Modell for hvordan en kan lage en enkel spiralvisp...80 Læring gjennom matlaging... 81 Hvetemelsgrøt...81 3

Innhold Vanlig pannekake...81 Pålegg...81 Klotvilling Kleppsuppe...81 Raspeball klubb kompe...82 Potetkake pabbar bannik...82 Læring gjennom besøk på museer/utstillinger...82 Læring gjennom ulike arbeidsmåter med vekt på drama og opplevelse... 83 Dramaforløp som metode for å arbeide med ulike sider ved taternes liv...83 Lærer i rolle...83 Stillbilde...83 Dramaforløp: Da Sofie var liten...84 Dramaforløp: Solveig, Tore og familien deres...87 Dramaforløp: Latjo drom Den gode veien...91 Bruk av IKT som verktøy for tatere i skolesammenheng... 96 Eksempler på tatere som tema/prosjekter i barnehager og på skoler... 97 Prosjektet Romanikultur på Grøtte skole og barnehage...97 Taterprosjektet i Baldershage barnehage...99 Taterprosjektet i Skuta barnehage...100 En reise i taternes verden - taterprosjekt ved Moflata skole i Skien...101 Fortellinger...103 Sofie 1...103 Anna 1...108 Anna 2...114 Oliver...121 Ludvik...128 Sofie 2...131 Litteratur...136 Litteratur hentet fra nettet...137 4

Forord Dette heftet med informasjon om tatere og forslag til undervisningsopplegg er kommet som et resultat av arbeidet i prosjektet Taterfolket fra barn til voksen. Prosjektet startet i 2004 og pågår fremdeles. Det har vært finansiert av Utdanningsdirektoratet, Kunnskapsdepartementet og Arbeids- og inkluderingsdepartementet og er et samarbeidsprosjekt mellom Taternes Landsforening (TL), Dronning Mauds Minne Høgskole for førskolelærerutdanning og Høgskolen i Sør-Trøndelag, avdeling for lærer- og tolkeutdanning. Temaheftet er utarbeidet på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet. Vi har i løpet av prosjektet erfart at det på skoler og i barnehager er behov for kunnskap om og innsikt i taternes liv, historie og deres rettigheter, som en av fem nasjonale minoritetsgrupper i Norge. Fortellingene bak i heftet er laget av Anne-Mari Larsen på grunnlag av intervjuer med tatere. Anna Gustavsen fra Taternes Landsforening har vært til stede ved alle intervjuene og har gitt verdifulle og nødvendige korreksjoner til innholdet i heftet. Professor Rolf Theil ved Universitetet i Oslo har bidratt med tekst om romani og oversettelser av sangtekster, gloser og fortellinger. Vårt håp er at dette heftet skal vise taternes kultur og historie på en ny og spennende måte, være et hjelpemiddel for lærere og førskolelærere på skoler og i barnehager når dette temaet skal tas opp, og samtidig vise taternes viktige bidrag innenfor et mangfoldig og flerkulturelt Norge. Anne-Mari Larsen Anne Bonnevie Lund Bente Bolme Moen Kari Hoås Moen 5

Innledning Taterne er en av fem nasjonale minoriteter i Norge med langvarig tilknytning til landet. De er en folkegruppe med en særskilt historie, livsform og kultur, der et av særtrekkene har vært å reise rundt mens de har livnært seg av produksjon og salg av varer og tjenester til fastboende. Taterne har blant annet vært kjent som håndverkere og for å være flinke med dyr. Musikk har stått sentralt i kulturen deres, og de har bidratt med formidling og spredning av folkemusikk rundt omkring i landet. I tillegg til å snakke vanlig norsk har taterne et eget språk som kalles romani. Assimileringspolitikken overfor taterne har vært ekstra hard, og i dag tar norske myndigheter sterk avstand fra den tidligere politikken. Helt fra taterne kom til Norge, har den offisielle politikken vært ulike forsøk på assimilering til den norske kulturen. I tillegg har det vært kontroll, restriksjoner, forsøk på utryddelse og kriminalisering av deres reisende liv. Taterne har vært utsatt for forfølgelse, lover har blitt vedtatt for å kontrollere livene deres, og barn har blitt tatt fra foreldrene for å vokse opp i hjem vekk fra all reising. De har blitt nektet å utøve sin kultur og sitt språk, og mange tatere har aldri hatt mulighet til å få en utdannelse. De siste tiårene har taterne selv kjempet for sine rettigheter, og politiske partier og frivillige organisasjoner har støttet dette arbeidet. Mye har skjedd, og taterne har oppnådd å bli anerkjent som en nasjonal minoritet. Mange har fått billighetserstatning på grunn av tapt skolegang. Det er opprettet et fond til taterne, og offisielle myndigheter og Den norske kirke har offentlig beklaget den politikk som har blitt ført overfor denne folkegruppen. I 2006 ble tatermuseet ved Glomdalsmuseet åpnet for å synliggjøre taternes kultur og levesett. Likevel er det et stykke igjen før alle tatere opplever en fullverdig respekt for sin kultur og levemåte. I prosjektet Taterfolket fra barn til voksen har to høgskoler samarbeidet med Taternes Landsforening for å gi tatere som ønsker det, mulighet til å opprettholde noe reising uten at det skal ødelegge barnas skolegang. Konkret er det gjennomført forsøk med IKT-kommunikasjon mellom eleven og læreren på flere skoler når familien reiser. Like sentralt har det vært at taterbarna skal møte forståelse, få positiv oppmerksomhet, og at det skapes grunnlag for gode læringsprosesser og en god dialog mellom hjem og skole. I prosjektet har det også vært et mål å spre kunnskap om taternes kultur og historie i barnehage og grunnskole og å bevisstgjøre skoler/lærere, førskolelærere og studenter om nasjonale minoriteters rettigheter. Mye av den litteraturen som er skrevet om tatere, er en elendighetsbeskrivelse av deres historie. I prosjektet har det derfor vært sentralt å fokusere 6

på sider ved taternes kultur som også viser noe positivt, noe taterne kan være stolte av. For å få fram denne siden er eldre tatere blitt intervjuet, og deres fortellinger er skrevet ned og bearbeidet. Det er gjennomført prosjekter i barnehager og på skoler hvor taternes kultur er forsøkt løftet fram. Tatere har selv besøkt barnehager og skoler med sine fortellinger, vist noe av håndverket og sunget og spilt sin musikk. Taterne har blitt betegnet med forskjellige navn (Møystad, 2008). Eksempler på slike navn er fant, splint, omstreifere, reisende, tatere og romanifolket. I tillegg har taterne seg imellom brukt ordet vandriar. Fant og splint er betegnelser som lokalbefolkningen satte på de sjøreisende som levde langs kysten. Disse ordene har hatt en negativ klang, og ifølge Møystad (2008) ønsker de selv å bli kalt for sjøreisende. Myndighetene satte navnet omstreifere på ulike reisende grupper, og det ble brukt synonymt med ordet tater. Dette navnet kjenner de fleste reisende seg ikke igjen i, og det forbindes gjerne med myndighetenes harde assimileringspolitikk. I dag er det flere organisasjoner som arbeider for taternes rettigheter og anseelse i samfunnet, og de benytter forskjellige navn som romanifolket, reisende og tater. Dette heftet er laget i samarbeid med Taternes Landsforening, og vi bruker derfor for det meste ordet tater. I Tatere som minoritet i et flerkulturelt samfunn gir vi en kort innføring i norske myndigheters politikk overfor minoriteter generelt og taterne spesielt. Vi går inn på taternes livsform og livsgrunnlag, deres håndverk og kultur, forholdet til skolen og deres situasjon i dag. I Forslag til undervisningsopplegg om tatere presenterer vi ideer og forslag til hvordan førskolelærere og lærere kan arbeide med temaet. I denne delen er det eksempler på hvordan enkelte barnehager og skoler har jobbet med tematikken. Her presenterer vi også flere fortellinger om tatere. Vi har ikke konkretisert hvilke opplegg eller fortellinger som passer til hvilken alders gruppe. Det er et stort sprang mellom elever på mellomtrinnet i grunnskolen og førskolebarn, men vi velger likevel å presentere stoffet i sin helhet, slik at den enkelte pedagog har mulighet til å velge ut fra de forutsetninger barnegruppen har. Dette er et lite hefte, men vi håper likevel det skal være med på å gi en god bakgrunn for å undervise om tatere. Bak i heftet er det litteraturhenvisninger for den som ønsker å gå dypere inn i taternes historie og kultur. 7

Del 1 TATERE SOM MINORITET I ET FLERKULTURELT SAMFUNN Taterne som tema i barnehage og skole Nasjonale minoriteter vektlegges både i Læreplanverket for Kunnskapsløftet fra 2006 og i Rammeplan for barnehagen fra 2006. Forskrift om rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver Forskrift om rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver fra 2006 nevner de nasjonale minoritetene i Norge, men den sier ikke noe om hvem de er. Under omtale av barnehagens samfunnsmandat står det: Det norske samfunnet består i tillegg til majoritetsbefolkningen av det samiske urfolket, de nasjonale minoritetene og minoritetene med innvandrerbakgrunn. (Kunnskapsdepartementet 2006:7) Rammeplanen understreker at det er mange måter å være norsk på og at det kulturelle mangfoldet skal gjenspeiles i barnehagen. Videre pålegger planen barnehagen å støtte barn ut fra deres egne kulturelle og individuelle forutsetninger (ibid.). Lenger ut i planen, under avsnittet om Barnehagen som kulturarena, står det: Barn som tilhører den samiske urbefolkningen, de nasjonale minoritetene og barn fra etniske minoritetskulturer må få støtte i å utvikle sin doble kulturtilhørighet. Barns møte med ulike kulturer og tradisjoner legger grunnlaget for respektfull samhandling mellom ulike etniske grupper. Bevissthet om egen kulturarv og delaktighet i andres kultur skal bidra til at barn kan sette seg inn i andres ståsted. (Kunnskapsdepartementet 2006:30) Når det går barn med taterbakgrunn i barnehagen, kan det være nyttig for barnehagepersonalet å vite noe generelt om taterne som nasjonal minoritet i Norge. Men det er opp til foreldrene om de ønsker å vektlegge at deres egne barn er av taterslekt, og i hvilken grad det skal tillegges vekt og tematiseres. Enkelte barnehager i prosjektet Taterfolket fra barn til voksen har hatt tatere som tema selv om det ikke har gått barn av taterslekt i barnehagene. 8

Læreplanverket for Kunnskapsløftet I Læreplanverket for Kunnskapsløftet 2006 er et mangfoldig og flerkulturelt samfunn vektlagt. I Generell del heter det: Utdanningen må formidle kunnskap om andre kulturer og utnytte de muligheter til berikelse som minoritetsgrupper og nordmenn med annen kulturell bakgrunn gir. I Prinsipper for opplæringen heter det: (2006:5) Fellesskolen skal bygge på og ivareta mangfoldet i elevenes bakgrunn og forutsetninger. (2006:31) Et tydelig verdigrunnlag og en bred kulturforståelse er grunnleggende for et inkluderende sosialt fellesskap og for et læringsfellesskap der mangfoldet anerkjennes og respekteres. (2006:32) Videre står det under kapitlet Tilpasset opplæring og likeverdige muligheter : I opplæringen skal mangfoldet i elevenes bakgrunn, forutsetninger, interesser og talenter møtes med et mangfold av utfordringer. Uavhengig av kjønn, alder, sosial, geografisk, kulturell eller språklig bakgrunn skal alle elever ha like muligheter til å utvikle seg i et inkluderende læringsmiljø. (2006:34) I læreplanen for samfunnsfag under hovedområdet Kultur heter det: Hovudområdet omfattar fleirkulturelle samfunn og religionen si rolle i kulturen. Det handlar om urfolk, etniske og nasjonale minoritetar og korleis framandfrykt kan motarbeidast. (2006:119) I Mål for opplæringa i faget Historie etter 7. trinn er et av målene kunnskap om nasjonale minoriteter. Det heter: Gjere greie for kva for nasjonale minoritetar som finst i Noreg, og beskrive hovudtrekk ved historia og levekåra for minoritetane. (2006:122) 9

Norske myndigheters politikk overfor taterne før og nå Assimilasjonspolitikken var den rådende minoritetspolitikken i store deler av Europa og i Nord-Amerika fra midten av 1800-tallet. Stortingsmelding nr. 15 (2000-2001) handler om politikken overfor de nasjonale minoritetene i Norge. Ifølge meldingen er assimilering en: Prosess der individ eller grupper med ulik minoritetsbakgrunn skifter ut sin kultur, sitt språk og sin levemåte med språket, kulturen og levemåten til majoritetsbefolkninga og dermed etter kvart blir ein del av majoriteten. Prosessen kan gå raskt eller han kan skje over fleire generasjonar. Assimilering kan vere frivillig eller vere eit resultat av oppmuntring, politisk press eller tvang. Assimilering i majoritetsbefolkninga i Noreg blir og omtalt som fornorsking. (St.meld. nr. 15 (2000-2001):9) I Norge varte denne politikken til langt inn på 1900-tallet, lenger enn i de fleste andre land det er rimelig å sammenlikne med. Dette kan ha sammenheng med at Norge var en relativ ung nasjonalstat med behov for å markere ett folk, ett språk, en nasjon (Kjeldstadli, 2003). I Stortingsmelding nr. 15 (2000-2001) heter det: Nasjonalismen og nasjonalstatsideologien ga ikke rom for minoriteter. Alle grupper utenom det nasjonsbærende folket ble fremmede. (St.meld. nr. 15 (2000-2001):28) Lover som har til mål å kontrollere taternes levemåte I siste del av 1800-tallet ble det vedtatt flere lover der hensikten var å kontrollere taterne. Det ble også bestemt å telle taterne slik at det skulle være mulig å ha kontroll med hvorvidt de økte i antall. I 1934 ble det vedtatt en lov om sterilisering. Målet med loven var å utrydde mindreverdig arvemateriale fra befolkningen og å redusere omfanget av psykisk utviklingshemming, kriminalitet og alkoholisme. Taterne ble sett på som en gruppe med høy kriminalitet og et generelt forargelig levesett (St.meld. nr. 15 (2000-2001)). Dette resulterte i at loven om sterilisering ble brukt på dem, og et stort antall taterkvinner ble sterilisert i perioden fra 1934 fram til 1977. Da ble loven opphevet. Men mange tatere overlevde ikke disse overgrepene. Myndighetene ønsket at taterne skulle bo på ett sted. I 1951 ble det gjort en endring i dyrevernloven som forbød tatere/reisende å bruke hest eller andre dyr for å frakte folk eller varer på veien. Loven vanskeliggjorde livet for taterne, og denne loven ble endret i 1974. Da ble setningen som særskilt rammet taterne, fjernet. 10

Barn ble tatt fra sine foreldre I 1935 ble Misjon for hjemløse, senere kalt Misjonen, etablert. Dette var en privat organisasjon, men den fikk økonomisk støtte og ble anerkjent av de offentlige myndighetene. Misjonen ble etablert for å få taterne assimilert til den norske kulturen og samfunnet. Det var ønskelig at barna skulle vokse opp i et vanlig, godt norsk hjem uten reising. Mange barn ble tatt fra foreldrene og plassert i barnehjem. Både fra Misjonen og andre institusjoner fortelles det om mishandling og seksuelle overgrep fra institusjonens ansatte overfor barn og unge (Hvinden, 2000). Barna kunne bo i institusjon noen år og senere bli overført til en fosterfamilie. Mange av barna som ble tatt fra sine familier, vokste opp uten å vite noe om sin biologiske familie. Foreldrene ble heller ikke fortalt hos hvem eller hvor barna bodde, og mange foreldre og barn traff aldri hverandre igjen. Mellom 1900 og 1989 ble ca. 1500 barn tatt fra foreldrene og plassert i fosterhjem. Svanviken arbeidskoloni, et av Misjonens hjem. Misjonen var også eier av flere hjem rundt i Norge hvor taterfamilier fikk tilbud om å bo dersom de sluttet å reise og ble bofaste. De skulle ikke ha kontakt med slektninger og andre tatere og måtte ta avstand fra egen kultur. De kunne verken synge romanisanger eller snakke romanispråk, men bare snakke norsk. Dessuten var det et mål at de aksepterte den kristne tro. Etter fem år i disse hjemmene kunne taterne få eget hus, men representanter fra Misjonen kom og inspiserte deres oppførsel og hvordan de skjøttet hjemmet sitt. Dersom de ikke oppførte seg slik Misjonen forlangte, ble de bedt om å forlate huset. 11

Anerkjennelse av taterne som en nasjonal minoritet I dag er norsk politikk overfor minoriteter tuftet på andre grunnverdier. Et åpent, mangfoldig samfunn basert på gjensidig toleranse, respekt og tverrkulturell dialog er rådende. Alle som bor i Norge, uansett hvilken bakgrunn de har, skal ha reelt like muligheter og like plikter til å delta i alle deler av samfunnet og til å bruke sine ressurser. Kulturelt mangfold og inkludering er overordnede begreper å strebe etter. Fra 1970-tallet og fremover har mange organisasjoner arbeidet for rettighetene til taterne. I 1998 fremsatte daværende kommunal- og regionalminister Ragnhild Queseth Haarstad en offisiell unnskyldning for de overgrepene som norske styresmakter har gjort seg skyldig i overfor taterne/romanifolket opp gjennom tidene (St.meld. nr. 15 (2000-2001)). Også Den norske kirke har kommet med en offisiell unnskyldning til taterne. I 2004 ble det opprettet et romanifolkets fond på 75 millioner kroner. Fondet er opprettet som en kollektiv oppreisning for de overgrep romanifolket/taterne er blitt utsatt for. Det er nå fastsatt vedtekter for bruken av fondet som startet å virke fra høsten 2008. Status som nasjonal minoritet I 1999 ratifiserte Norge Europarådets rammekonvensjon om vern av nasjonale minoriteter. Status som nasjonal minoritet kan gis minoritetsgrupper som har oppholdt seg innenfor et lands territorium over lengre tid, og som har en historisk tilknytning til et land. I Norge har vi i dag fem folkegrupper som regnes med i kategorien. Det er kvener, skogfinner, jøder, rom (sigøynere) og tatere (romani). Samene er en nasjonal minoritetsgruppe som i tillegg tilhører kategorien urbefolkning, og som av den grunn gis særlig politisk og rettslig vern. Samene har dermed gitt avkall på å bli kategorisert som nasjonal minoritet. Status som nasjonal minoritet medfører en legitim rett til å vedlikeholde egen kultur, religion og språk. De forskjellene som de nasjonale minoritetsgruppene representerer, skal møtes med respekt og likeverd. Et viktig bakgrunnsdokument for Europarådets rammekonvensjon er FNs konvensjon fra 1966 om sivile og politiske rettigheter. I artikkel 27 slås det fast at personer som tilhører etniske, religiøse eller språklige minoriteter har rett til, sammen med andre fra sin gruppe, å dyrke egen kultur, utøve egen religion eller bruke eget språk. Gjennom å inkorporere denne konvensjonen i menneskerettighetsloven av 1999 er dette prinsippet blitt en del av det norske lovverket. 12

Internasjonale forpliktelser De to konvensjonene som er viktigst på det minoritetspolitiske området, er Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter og Den europeiske pakten om regions- eller minoritetsspråk. Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter inneholder i hovedsak programbestemmelser som fastsetter mål som statene forplikter seg til å arbeide for å nå. Prinsippene om formell og reell likestilling mellom nasjonale minoriteter og majoritetsbefolkningen er sentrale. De medfører forpliktelser om å legge til rette for at nasjonale minoriteter skal kunne opprettholde og videreutvikle sin egenart. Personer skal selv kunne avgjøre om de tilhører en nasjonal minoritet, og om de vil påberope seg rettighetene i konvensjonen. Den europeiske pakten om regions- eller minoritetsspråk pålegger statene å iverksette særskilte tiltak for å beskytte og styrke minoritetsspråk. Norge har ratifisert pakten for språkene samisk, kvensk/finsk, romanes og romani. Pakten pålegger myndighetene å handle aktivt for å sikre vern om minoritetsspråkene, og de skal legge forholdene til rette for undervisning i og læring av minoritetsspråk. 13

Opprinnelsen og situasjonen i dag for de ulike nasjonale minoritetsgruppene Kvener Kvener er en folkegruppe som bor i Finnmark og Troms i dag, og som innvandret til de nordligste delene av Norge fra Nord-Finland. Denne innvandringen startet i første halvdelen av 1700-tallet. Bakgrunnen var nød og matmangel i de nordfinske områdene, og finnene var på leting etter ledig jordbruksareal. Finnene flyttet også i håp om å slippe å bli utskrevet som soldater til den store nordiske krigen som raste på denne tida. Kvenene etablerte seg i Lyngen, Alta, Porsanger, Karasjok og Tanadalen. Fra midten av 1800-tallet og fram til 1875 kom det en ny bølge med kvensk innvandring. Disse fikk jobber i gruveindustrien og fiskerinæringen spesielt i Øst Finnmark. Innslaget av kvener i befolkningen i Nord-Norge kulminerte i 1875. Da utgjorde kvenene 24 % av befolkningen i Finnmark og 8 % av befolkningen i Troms. Det er usikkert hvor mange som tilhører folkegruppen kven i Norge i dag, men det kan være snakk om en befolkning på ca. 10 000-15 000. Fornorskningsprosessen har gjort sitt til at mange snakker bare norsk. Samtidig vet vi at det fins bygder den dag i dag i Nord-Norge der finsk fremdeles er hovedspråket blant innbyggerne. De siste 10 årene har det skjedd en etno-politisk mobilisering. Norske Kveners Forbund ble startet i 1987 med det klare formålet å arbeide for at kvener skulle oppnå å bli en minoritet med folkerettslige rettigheter. Foreningen har vært en pådriver i arbeidet med å få på plass kategorien nasjonale minoriteter i Norge. Det jobbes i dag med å få etablert kvenske kultursenter i Porsanger og Nordreisa for å styrke identiteten til folkegruppen gjennom å synliggjøre historie, språk og kultur. Det jobbes også for at barn skal få opplæring i kvensk i barnehage og skole (St.meld. nr. 15 (2000-2001)). Skogfinner Skogfinner er betegnelsen på finner som innvandret til Østlandet gjennom Sverige på 1600-tallet. De kom fra midtre deler av Finland og bosatte seg langs grensa mellom Norge og Sverige fra Østfold i sør og opp til Trysil i nord. Det området som hadde tettest finsk befolkning, var Finnskogen. Finnene var på leting etter jordbruksareal. De hadde tradisjon for å drive med svedjebruk. Det betyr at de svidde av jorda med jevne mellomrom for at jorda skulle være mest mulig grøderik. Dette krevde store jordbruksområder. I 1686 ble det registrert finsk befolkning i 40 kommuner på Østlandet. Det er for eksempel i dag flere navn på gårdsbruk i Nordmarka utenfor Oslo som har finsk opprinnelse. 14

Benevningen på folkegruppen i dag er skogfinner eller finner. Folkegruppen snakker norsk som en følge av den sterke fornorskingspolitikken, men finske ord og uttrykk er fremdeles i bruk på Finnskogen. Fornorskingspolitikken har også medført at mange er beskjemmet over sin bakgrunn. Mange vil ikke vedstå seg sin finske opprinnelse i frykt for å bli stigmatisert. Endringer i synet på minoriteter generelt i dag har medført at flere våger å vedkjenne seg sitt etniske opphav. De senere årene har det derfor foregått en revitalisering av kulturen. Nettverksorganisasjonen Skogfinske interesser fungerer som talerør for gruppen. De jobber for å få fram særegne kulturelle uttrykk gjennom husflid, sang, musikk og fortellertradisjon. De jobber også for å få fram mattradisjoner knyttet til røykovner og røykbadstuer, og de ønsker å opprette et kultursenter i de skogfinske bosettingsområdene (St.meld. nr. 15 (2000-2001)). Rom (sigøynere) Det ser ut til å være bred enighet blant forskere om at rom (sigøynere) har sitt opphav i India og vandret vestover på 300-tallet e.kr. (St.meld. nr. 15 (2000-2001)). Den første dokumentasjonen om rom i Norden er fra 1505, men det er fra den tida vanskelig å skille tatere og rom fra hverandre i kildematerialet. De reiste omkring uten fast bopel og solgte og byttet varer/håndverk de hadde laget. Språket til rom kalles romanés. Rom omfatter flere slekter i Norge, og det antas at om lag 400 personer av romfolket har bodd i Norge i løpet av de siste tiårene. Disse har hovedsakelig bodd i Oslo-området. Familiene er kommet til Norge i flere perioder fra midten av 1800-tallet og framover. De har opprettholdt et tradisjonelt levesett med reising. Noen reiser i sommerhalvåret i Norge, og i tillegg har de utstrakt kontakt med slektninger i Europa. På 1970-tallet ble det satt i gang statlige tiltak for at flere skulle bosette seg og få skolegang (St.meld. nr. 15 (2000-2001)). Høsten 2007 åpnet et undervisningstilbud for unge voksne av romfolket i Oslo. Undervisningen omfatter lesning og skrivning, i tillegg til at deltakerne får styrket sine regneferdigheter og digitale ferdigheter (Oslo kommune, 2008). I de senere årene har det også kommet en del personer som tilhører romfolket fra Bosnia og Kosovo. Hvor mange det dreier seg om, er usikkert (Council of Europe, 2005). 15

Jøder Jødenes utbredelse i Europa tok til i senmiddelalderen som en direkte følge av religionsforfølgelsene under storhetsstyret til kong Ferdinand og dronning Isabella i Spania på 1400-tallet. De innførte katolisismen som eneste rette tro, og jøder og muslimer ble utsatt for forfølgelser med folkevandringer og store omkalfatringer som resultat. Til Norge var det liten jødisk innvandring før 1814. Grunnloven fra 1814 åpnet for en generell religionsfrihet, men jødene var unntatt. Det heter: Dog er Jøder fremdeles utelukkede fra Adgang til Riget. Henrik Wergeland hadde jødesaken som hjertesak, og han kjempet for jødenes adgang til riket på 1830-tallet. I 1851 ble Grunnloven endret, og jødene fikk adgang til innreise og bosetting i Norge. Wergelands kamp ble kronet med seier. Men selv fikk ikke Wergeland oppleve dette. Han døde i 1845. I 1865 var det 25 personer som vedkjente seg jødisk tro i Norge. I 1920 hadde tallet steget til 1500. Trondheim og Oslo var de viktigste tilholdsstedene. Jødene hadde handel, håndverk og frie yrker som viktigste beskjeftigelse. Ved folketellingen i 1946 ble det registrert 559 jøder i Norge, men dette antallet var bare ¼ av den jødiske befolkningen i Norge fra før 2. verdenskrig. Det tok tid å bygge opp et jødisk samfunn i Norge etter krigen, men i dag er tallet omtrent det samme som før krigen. Noen eldre mennesker nytter jiddisk, og mange snakker moderne hebraisk, men de fleste bruker norsk som hovedspråk eller som del av en tospråklighet. Jødene er en religiøs minoritet, men de regner seg også som en kulturell og språklig minoritet. Det er i dag ca. 1100 som tilhører det mosaiske samfunn. De får en del statlig støtte for å sikre jødisk kultur og framtid i Norge (St.meld. nr. 15 (2000-2001)). 16

Taternes livsform og livsgrunnlag i et historisk perspektiv Tatere med handvogn, Fri som fuglen. Gjengitt med tillatelse fra Taternes Landsforening. En reisende livsform Den kjente sosiologen fra Sørlandet, Eilert Sundt, skrev om tatere på 1800-tallet. Sundt mente det fantes to store, men ulike grupperinger. Den ene var de som var relatert til det som ble kalt storvandringene og den andre til småvandringene. Man antok at de som tilhørte storvandringene, var kommet til Norge og Norden fra India. De var lett gjenkjennelige med hest og kjerre, pisk i hånden og hunden ved siden av. Folk i småvandringene gikk langs veien med tiggerposen og ble regnet for å være etterkommere av tidligere soldater og flyktninger fra store kriger på kontinentet. Særegent for taterne var at hele familier reiste. Deres reisende livsform kan kalles familiebasert. Det hendte også at tatere reiste alene, men det var sjelden lenge av gangen (Gotaas, 2000). Mennene ville ikke dra alene til et annet distrikt for å utføre en jobb, og kvinnene ville ikke være alene. Isteden pakket de barn og alt de eide og dro i samlet flokk. Dette var livet Latjo drom Den gode veien det var her de likte seg, det var her de ville være. Mange av taterne sier de har en uro i kroppen. De vil ikke være bofaste hele livet på ett sted, og når våren kommer, er trangen så sterk at de bare må ut på veien. 17

Denne atferden er kanskje noe av årsaken til at taterne ikke alltid er blitt tatt imot like godt blant andre norske. De levde for annerledes, eller kanskje de levde på en slik måte som mange kunne tenke seg å gjøre, men ikke torde? Kan hende har Brøgger rett når han sier: Kanskje ligger det en snev av misunnelse bak den slitne bondens skjeve blikk til den frie vandrer (Brøgger, 2004:85) Kanskje er dette noe de har tatt med seg fra India? Vi vet ikke, men vi vet med sikkerhet at reiselivet og reiselysten har de felles med mange nomader fra ulike steder i verden. En nomade har reisingen i blodet. Den er en del av identiteten, og mest sannsynlig vil reiselysten alltid være der. Mina som er tater og 90 år, sier om sin reiselyst: Nei, detta reisendes livet det likte je. Je har tenkt på det mange ganger om je kunne fått reise igjen. Je liker ikke sitte her aleine å bare sitte og stirre i veggen. Je liker ikke det. (Kvinne i 90-årene, august 2005) Et taterfølge kommer Taterne byttet varer med de fastboende og utførte håndverksoppgaver eller annet arbeid for dem. De besøkte også markedsplasser hvor de byttet eller solgte varer og traff andre mennesker. Slik kan vi si at markedene både var sosialt og økonomisk viktige for taterne. Taterne har på mange måter levd i ett med naturen. Om sommeren kunne de sove utendørs og oppholde seg i lengre perioder på fjellet og i skogsområder. Andre ganger overnattet de i låver, kjellere eller kanskje på kjøkkengulvet hos en snill bonde. Noen tatere hadde hus, og de ga ofte husrom til andre tatere som var ute og reiste, mens andre ikke visste helt hvor de skulle bo fra dag til dag. Mange tatere i dag hevder at hadde det ikke vært for bøndene, hadde de hatt en mye tøffere tilværelse. 18

Vi bodde i gamle rønner, vil jeg si. Der var vi noen uker, fra jul til februar. Vi reiste gjerne ut i februar. Om høsten når det var mye høy på låven da syns vi at vi hadde det bra. Noen ganger lagde vi oss høysenger, og det hendte vi lå inne hos folk. Om høsten var det ille, da gikk vi ute i regn og dårlig vær, og så kom vi på plasser for å overnatte, men fikk ikke alltid hus der så måtte vi dra videre. Vi hadde noen faste på plasser, men dem sa: nå har vi hust dere så mye nå kan dere gå til naboen så kan han huse dere. Men det gikk ikke alltid det heller, så måtte vi gå videre. Den tida hadde vi ikke bil. Det var ikke så lett å få med seg alt. Tenk når vi gikk i regn og blåst, og vi la oss blaut mange ganger. Klea var blaut, sengklea var blaut, Skoa var dårlig. Vi reiste med alt vi eide. Vi hadde ikke noe annet. Det var ikke bare bare. Det vi hadde det hadde vi med oss. (Mann i 70-årene, juni 2005) Men det var jo ikke alltid de var like velkomne, og at de fikk husly. En kvinne ler godt og forteller om en sen og kald vinterkveld. De hadde gått langt og var trette og slitne. Endelig kom de til et hus og tenkte at nå skal vi få slappe av og hvile, men nei, her ville ikke bøndene huse taterne, og de bare stengte døren for dem. Kvinnen ble fortvilet, for hun var så trett og tenkte at her må hun ty til andre midler. Dermed stemte hun i en sang: Du skal ikke døren stenge for den fattige som trenge og som beder deg om brød. Da vil Gud det samme gjøre, stenge sine nådens døre for din sjel, når du skal dø og etter den sangen slapp dem oss inn. Dem torde nok ikke annet. (Kvinne i 70-årene, mars 2005) Om sommeren reiste taterne med telt. Mange fortsatte å bruke telt inn i 1950- og 60-årene da det ble mer vanlig med campingvogner. Teltsesongen kunne vare fra snøen smeltet i april til snøen kom i oktober. En eldre tater forteller fra sine erindringer om teltlivet: 19

Ja vi bodde i telt. Det var telt uten golv da. Det var mest topptelt, eller vi kunne ha hustelt. Det var mest topptelt. Det var ikke noe gulv i det vet du. Da var vi som regel på gårdene og så fikk vi halm. Så brøt vi granbar. Det var jo som regel tidlig på våren vi kjørte. Det var jo snø langs veikanten. Det minnet har jeg, at jeg så snøfaukene. Da brøt dem granbar, og så la dem først granbar på bunnen og så halm oppå der, og så sengklærne da. Granbaret isolerte og så kom halmen, og da ble det varmt. Så hadde vi vattstrikket tepper av ull. De var tunge og varme. (Mann i 70-årene, 2005) Framkomstmidler Noen tatere har reist i båt langs kysten, men den største gruppen har reist langs landeveien. De sjøreisende oppholdt seg i kystdistriktene på Sørlandet og Vestlandet og brukte skøytetyper som Lista-skøyte og Hvaler-skøyte. Båtene fungerte ikke bare som framkomstmidler, men også som arbeidsplass og bosted. Utover i 1950-årene forsvant disse skøytene (Glomdalsmuseet, 2008). Mange tatere reiste langs landeveien med hest, mens andre hadde handvogn som de dro etter seg. Fordelen med hest var at den kunne trekke lasset, taterne kunne reise over lengre avstander, og de kunne få med seg flere varer. De norske myndighetene likte ikke dette. De ønsket at taterne skulle holde seg i ro. I 1951 ble det forbudt for tatere/reisende å bruke hest eller andre dyr for å frakte folk eller varer på veien. Dette kan ses som et ledd i myndighetenes politikk for å gjøre taterne bofaste. Noen tatere anskaffet seg sykkel. For andre var utfordringen enda større, fordi de verken hadde råd til handvogn eller sykkel og måtte bære med seg det de trengte! Bildet er gjengitt med tillatelse fra Taternes Landsforening. På denne tiden var det restriksjoner på å kjøpe bil i Norge, slik at bare spesielle grupper kunne anskaffe seg det. Som godkjente handelsreisende kunne taterne 20

søke om å få kjøpe bil. Videre kunne de som hadde vært på sjøen i minst to år, også få tillatelse. De mest velstående blant taterne anskaffet seg egen bil i løpet av få år etter at hesteforbudet ble innført. Da taterne begynte å kjøre bil, virket hesteforbudet mot sin hensikt. De kunne fylle bilen med varer for så å dra ut på handel med større bevegelsesfrihet og anonymitet enn tidligere (Gotaas, 2000). En mannlig tater forteller at han tok førerkort i 1954 og kjøpte sin første bruktbil ett år senere. Han forteller at han var svært stolt av bilen. Disse to utdragene fra hans fortelling vitner om dette: Jeg husker mor og søster mi, vi kjørte en tur om dagen til en plass som heter Sunde på Sunn-Møre, to-tre mil. Vi kjørte i 30-40 km, vi kjørte ikke fortere. Det var svært å ha egen bil. De lo, vet du, og vi fløyta nesten i hver sving. Det var sånn da. Dette var midt i det vi kaller fisketida - sildetida. Vi skulle ut på handel da, vet du. Jeg var veldig godt kjent på plassene på Sunn-Møre. På ferja mellom Årvika og Kopparnesset var de vant til at jeg ikke hadde ny bil. Dette var andre bilen jeg hadde. Så ropte han (en av passasjerene) til matrosene: Her kjem kongen, dronninga, og kronprinsen kjører, sa han. Så tok dem av seg luene. På skøy. (Mann i 70-årene, 2005) På mange måter var taterne flinke til å tilpasse seg nye rammebetingelser og gripe nye muligheter i den motoriserte utviklingen. Noen var svært kreative og forut for sin tid. Denne kvinnen forteller at familien laget sin egen variant av bobil lenge før slike biler kom på markedet: Vi hadde fin hytte på bilen. Så hadde vi senga der og matkiste. Den var som en slags bobil den der. Vi hadde dør, stort fint vindu med gardin også. Jeg har bilde av at mamma sitter der. Jeg hadde en liten buhund jeg fikk på Jæren. Da sitter han pent og venter på morgensukkerbiten sin, mens mamma drikker kaffe på senga. Det er vel en tid du savner. Det var mange fine stunder. Det var fattig og slitsomt, men det var trivsel. (Kvinne i 60-årene, 2004) 21

Kaffekiste En kvinne nevner matkista. En annen og mer vanlig betegnelse er kaffekiste. Kaffekista har vært nevnt i fortellinger av flere tatere. I den tiden taterne reiste med hest og vogn, ble kaffekista vanligvis plassert under benken foran på vogna. I kaffekista lå kaffe, kaffekjele, sukkerbiter, tallerkener, bestikk og annet utstyr til måltidene. Det er ganske imponerende hvordan taterne kunne reise land og strand rundt og bare ha med seg det de kunne få i en handvogn. Spesielt om vi sammenligner med dagens overflodssamfunn med hensyn til materielle goder. De lærte å klare seg med lite og var gjerne fornøyd med det. Fødsel på reisen Den tiden da det virkelig var vanskelig å reise, var i perioden før og etter en fødsel. Taterne prøvde alltid å være i nærheten av slekt og venner når det nærmet seg tid for at kona skulle føde, men det var ikke alltid like enkelt. Det er nok mer enn én tater som har født ute på landeveien, og som bare har måttet reise videre. En kvinne forteller at da moren skulle føde henne, hadde de klart å ta seg fram til slektninger. Det var godt å komme dit, de skulle få bo der, men etter fødselen måtte den lille familien ut på landeveien igjen. Det førte til at mitt reiseliv på veien begynte da jeg var 24 timer. Noen ganger bar pappa og mamma meg. Enkelte ganger laga dem til på sparken, så dem bandt meg fast oppå toppen av tinga sine. Og da sparka dem sammen bortetter veien. Mamma pleide å reive meg. Det vil si at dem tok et tøystykke og tulle rundt meg så jeg lå rett ut og kunne ikke røre meg. Dem gjorde sånn med unga før. (Kvinne i 50-årene, august 2005) Taterne kommer til bygda Forholdet mellom taterne og befolkningen for øvrig var både preget av spenninger og fredelig samhandling. Blant fastboende kunne det være stor stas når taterne kom til bygda. I tillegg til å ha med seg varer for salg hadde de historier om folk de kjente eller ble kjent med. De kunne fortelle om moter i byen og hva som skjedde der. Kanskje hadde de historier om jenta i nabobygda som skulle gifte seg, eller gammelkaren som var blitt syk. Det kunne 22

være nyheter fra markedet om hvem som hadde kjøpt ny hest, eller hvem som hadde sloss! Men det var ikke bare stas og glede når taterne kom. Mange var redde for tatere og engstelig for at de skulle lage bråk eller ta med seg noe av verdi fra gårdene. De kunne også oppfatte taterne som innpåslitne. Klærne var som hos andre norske Det som skilte taterne fra andre nordmenn på denne tiden, var at de reiste og ikke hadde fast bopel. Enkelte var kanskje noe mørkere i huden og hadde svart hår, men i klesveien så de ut som andre norske. Det er jo klart vi så ut som andre norske. Vi fikk jo eller byttet til oss klær fra bygdefolket. Ofte fikk vi klær de ikke lenger skulle bruke, så vi skilte oss ikke ut fra dem. (Kvinne i 60-årene, januar 2006) Men noe var mer typisk hos taterne enn blant andre nordmenn. Mennene hadde kniv i beltet, hatt og halstørkle med gullring. De brukte vest, helst med sølvknapper og klokkekjede tvers over vesten. Kvinnene hadde som regel langt skjørt, skaut på hodet, hårkam i sølv, og smykker, helst store søljer og øreringer. Søljene er laget av sølv, og de bør òg helst være store. De kalles for Telemark-nåler og er forsynt med opp til 24 skåler, eller 12 skåler og 12 ringer samt 3 4 steiner i midten av ulike farge. (Ribsskog, 1945:19) Mange tatere la veien til Seljord i Telemark eller til Setesdal i Aust-Agder hvor de kunne kjøpe eller bytte til seg søljer. Det var i disse traktene de virkelig gode søljemakerne holdt til. Under skjørtene hadde kvinnene en løslomme de brukte til lommebok. Lommeboken er sydd sammen av tøy til en firkant. Den er festet med en snor rundt livet og henger på låret under ytterkjolen. Lommen kan være fint pyntet med broderier, og i tillegg til penger har kvinnene både pipe og tobakk i lommeboken (Ribsskog, 1945). I dag kan vi se nesten tilsvarende løslommer blant turister, særlig ungdom. Posen festes med en snor rundt livet og ligger langs låret slik at en trygt kan oppbevare pass og penger usynlig for eventuelle tyver. Det er også interessant når vi antar at taterne opprinnelig kommer fra India. Blant enkelte indiske folk i dag finner vi både kvinner og menn som har en pose laget av et tøystykke til å oppbevare penger, og mennene bruker den til å oppbevare tobakk. 23

Noen kvinner røykte pipe Det var ikke uvanlig at kvinnene røkte pipe, men de hadde en egen type som egnet seg spesielt for kvinner. Kvinnfolk-pipa hadde lokk. Årsaken var at det ikke ble flamme eller glo på den når de røykte, og det falt ikke gnister på barna når de ble ammet! Det var kanskje litt spesielt at kvinner røkte pipe. Ho bestemor ho tok seg ei pipe ho. Mens ho gav mat til unga sine så tok ho kaffekoppen og en pipe mens ungane såg, stappa pipe og røkte Karva blad. Det var sterk tobakk vet du. (Mann i 70-årene, 2005) Ellers i Norge var piperøking forbeholdt menn. Kvinnene blant taterne var sterke og frigjorte, kanskje det var en årsak? Slekter og familier Gotaas (2000) framhever at taterne alltid har vært et klan-folk der familiens leder, og ikke nødvendigvis samfunnets institusjoner, var øverste autoritet. Taterne har vært sterkt sammensveiset på grunnlag av familie- og slektsbånd. De ville gjerne ha flest mulig fra sin familie eller slekt rundt seg både når de var på reise eller bodde et sted. Taterne har opp gjennom historien også villig tatt til seg barn. Det var gjerne en selvfølge at slektningers barn fikk følge med hvis foreldrene døde eller av andre grunner ikke kunne ta seg av egne barn. Enkelte tatere forteller at de på reiser kunne legge om kursen, når de fikk høre at noen i slekten holdt til på et bestemt sted. Flere familier slo gjerne leir sammen. Tidligere kunne taterne for eksempel høre om hvor slektninger hadde dratt når de var innom skyss-stasjoner. De laget også hemmelige tegn i snøen eller på bakken for å varsle slektninger og venner at de hadde vært der, og hvor de skulle. Familiegjenforeninger kunne ellers skje ved at de avtalte møter på gitte tidspunkter. Det tette samholdet i slekten kan historisk forstås i lys av at taterne ikke hadde så mange andre å støtte seg til i storsamfunnet. Sterk samhørighet med slekten har trolig vært et viktig grunnlag for deres identitet og styrke i et samfunn hvor de har vært og fremdeles er en minoritet. Vi har hørt mange fortellinger om forskjellige taterslekter, om hvem som er i slekt med hvem og om positive kvaliteter ved ulike slekter. For mange tatere henger forkjærligheten for slektninger igjen, og de kan holde på omgangsformer som var vanlige i det norske bondesamfunnet på 1900-tallet. Søskenbarn, tanter og onkler besøker hverandre oftere enn nordmenn flest. 24

Håndverk og handel Taterne er kjent for sitt håndverk. De har helt siden de kom vandrende gjennom Europa, arbeidet som håndverkere. På et vis er det kanskje naturlig at det var akkurat håndverkere de ble. Det er ikke alle typer yrker som egner seg for en reisende tilværelse. Yrket ble arvet fra far til sønn gjennom generasjoner. Det var nok helst gjennom observasjon at barna lærte yrket av foreldrene sine, og det var mange anledninger til det. Men det var ikke alltid fedrene gjorde det så lett for sønnene. Jeg husker jeg spurte pappa flere ganger hva han gjorde for å få hesten frisk, men han ville ikke lære meg det. Du får lære deg det selv, sa han, og det gjorde jeg. (Mann i 80-årene, 2005) Ulike yrker Taterne hadde mange forskjellige yrker. De færreste tatere var ansatt i en bedrift eller hadde annet fast arbeid. De fleste var sine egne herrer og drev i mindre målestokk. De var friere, mer uavhengige enn i et fast ansettelsesforhold. På den andre siden var det selvfølgelig mer usikkert økonomisk. Hesteskjærer, hestedoktor og hestehandel Hesten var viktig for taterne. De var for det første svært glad i dyr, og hesten sto nok taterhjertet nærmest av alle dyrene. Hesten var viktig fordi den kunne dra en kjerre eller slede slik at det var mulig å få mest mulig med seg. I tillegg til private eiendeler hadde taterne med seg varer de skulle selge til bønder og andre som var villige til å kjøpe. En annen viktig årsak til hestens betydning var den verdien hesten hadde i seg selv. Å eie en hest betydde eiendom og penger. En kunne handle med hest og i noen tilfelle selge den for mat for å berge livet i en vanskelig situasjon. Når taterne reiste rundt fra bygd til bygd, kunne det ofte skje at hesten ble dårlig og syk, og de var ikke alltid i nærheten av en dyrlege. Derfor var det viktig å lære om hestestell og hvordan en kunne kurere hester ved sykdom. På grunn av reisingen traff taterne hele tiden andre folk som kunne lære dem nye måter å helbrede på. Dette førte til at de utvidet sin kunnskap om hester, stell og behandling av sykdom. Han bessfar va hestkar. Hestene kunne ha noe som hette for krubitt. Du vet jo det at dom beit i treverket i krubba når de skulle eta og da gurpa dem som vi sei, og det var ikke bra. Å handle en sånn hest var ikke bra. Dom fikk nesten ikke handle bort den. For at hesten ikke skulle gjøre det, så minnes jeg han bessfar, han var jo spesialist. Han hadde en liten kollhammar. Så torde ikke hesten å bite krubba da, for det gjorde vondt vet du. Det var sånne hemmeligheter. De gjorde jo det selv hestehandlerne. Det var ikke bare de reisende det altså. 25 (Mann i 60-årene, august 2005)

Det var mange tatere som tok på seg oppdrag som hesteskjærere. Hesteskjæring eller kastrering var vanlig og hadde ulike årsaker. Fra 1600-tallet var det vanlig med hesteskjæring i militæret. Hestene ble roligere etter en kastrasjon. Dessuten var den arbeidsføre tiden for hestene regnet for å være 4 5 år, mindre for en hingst enn for hopper og vallaker (kastrert hingst). Bøndene hadde derimot på denne tiden et annet syn på kastrasjon. De forbandt det med skam, fordi det var noe som ble foretatt på dyr som ikke egnet seg til avl. Dessuten ville de hindre det, fordi de mente hingstene klarte seg bedre mot rovdyr hvis de ikke var kastrert. Etter hvert som det ble færre rovdyr i nærområdene, foretrakk også bøndene vallaker fremfor de mer aggressive hingstene. Dette førte til et større behov for hesteskjærere. De første som utførte disse operasjonene, hadde fagutdanning. Men etter hvert som behovet økte, ble det mange selvlærte hesteskjærere. I 1856 regnet man med at det var en dyrlege i hvert sorenskriveri. Men det var ikke nok til å dekke behovet, og taternes kunnskap var kjærkomment i mange bygder (Moe, 1974: 47 55). En trengte ikke avansert utstyr for å utføre en kastrasjon. En kom langt med en skarp kniv og handkraft. Det var en fordel for taterne som reiste og hadde alt de trengte med seg. Å eie hest betyr kapital. Hesten kan frakte varer og folk, og en kan handle og bytte. Hestehandel har vært viktig og vanlig blant taterne. En kunne enten bytte hest mot hest, eller legge noen kroner, en klokke eller kniv imellom. De taterne som hadde flere enn en hest, hadde mulighet for å gjøre gode forretninger. Bytting og salg av hest foregikk enten på gårdene eller på et av de mange markedene som fantes. Det var ikke sjelden at en hest ble solgt til en tater for en forholdsvis rimelig penge, og at den kunne bli solgt året etter for en atskillig større sum. Dette hadde å gjøre med taternes store kunnskap om hest. De visste hvordan den skulle stelles dersom den var syk, og de hadde stor kjærlighet til dyret. Samtidig må det nok sies at det til tider ble gjort ting med hesten for å få den til å se yngre ut, for eksempel ved å file tennene på den. Vi byttet og solgte hester både hos hestehandlere, eller på dyrskue. Vi byttet og solgte om en annen, og dom gamlekaran dem hadde greie på hest altså. Det hendte nok dem hadde gamle hester. En del hestehandlere ga hesten en dram for at dom ville ikke selge gamle hester. Så når han fikk en dram så vart han kvikkere da vet du. Så fikk dem mer for han. (Mann i 70-årene, juni 2005) 26

Blikkenslager Taterne har lang erfaring med ulikt metallarbeid. Den største gruppen er blikkenslagerne. Dette er et yrke taterne har bedrevet i lange tider, og de gjør det fortsatt. I dag finner vi mange tatere som går i lære for å føre arven videre. I likhet med hesteskjæring er blikkenslager et yrke som ikke krever så mye og dyrt verktøy. Vanligvis kjøpte de store plater med blikk, og verktøyet var blikksaks, treklubbe og en loddebolt. Blikk var et billig materiale og kunne på en god måte erstatte andre materialer. Eksempel på kaffesett laget av tater på 1800-tallet Eksempel på kaffekjele i nysølv laget av tater rundt 1900 På enkelte gårder brukte de som hadde råd til det, kobber til ulikt kjøkkenutstyr, for eksempel til øser, kjeler og kasseroller. Andre steder brukte de tre. I tillegg til at blikk var billig, var det atskillig lettere å holde rent enn for eksempel trefatene og trauene. Mange tatere brukte hele vinterhalvåret til å lage de ulike varene som de reiste rundt og solgte når våren og sommeren kom. Det blikkenslagerarbeidet som virkelig hadde betydning for taterne, og som har det den dag i dag, var å legge takrenner. Takrennene var også tidligere laget av tre, men med blikk ble de lettere og mer holdbare. Fortsatt klarte taterne seg med lite verktøy, men mye av årsaken er oppfinnsomheten og kreativiteten deres. En mann forteller hvordan de brukte trær som mal for å lage rennene: Vi hogg ned et tre i passelig størrelse og så la vi blikket rundt slik at treet var som en form så kunne vi banke til rennene i akkurat de størrelsene vi ønsket. Det fine med dette var at vi kunne være ute mens vi arbeidet, vi trengte ikke sperres inne i en fabrikk eller annet lokale. (Mann i 80-årene, 2005) 27