Å lære å løpe - Tanker om filmskoler Av: Mariken Halle 1. Etter filmskoledebatten i Haugesund, august 2010 Jeg blir sittende å snakke med Thomas Stenderup, rektoren på Lillehammer i festivalteltet. I et kvarter blir vi sittende, mens folk forsvinner ut. Debatten har vart i en og en halv time. Jeg har prøvd å forklare hvorfor jeg tror så sterkt på frihet for filmskapere. Men en og en halv time går fort. Nå prøver jeg å komme med eksempler som forklarer bedre. Ordet frihet kan høres useriøst ut når man slenger det ut i en debatt. Frihet kan oppfattes som det motsatte av håndverk og samarbeid. Jeg tror det er nøkkelen inn. Og jeg tror det er det alvorligste som finnes. Det var fint at han ble sittende, tenker jeg når jeg går hjem. Jeg skal hjem til mormoren til Johanne, og jeg hører på Susanne Sundfør. Jeg tenker at Susanne Sundfør sikkert har gått rundt her og hørt på musikk uendelig mange ganger. Når hun har vært trist og glad og stolt og modig og usikker. Jeg går over en bro som morfaren til Johanne har bygget. Ser utover vannet der noen fra festivalen badet i fredag natt. Jeg må komme med flere eksempler for at Thomas skal forstå hva jeg mener, tenker jeg. Jeg skal ikke angripe. Jeg skal ikke snakke stygt om andre. Jeg skal prøve å komme med konkrete eksempler på hvorfor en filmskole må tørre å gi frihet til sine studenter. 2. På rektors kontor i Kabelvåg, mai 2005 Siste dag på Nordland kunst- og filmskole. Lærerne har et møte med oss. De sier at de vurderer å innføre flere rammer for eksamensfilmene. I vår klasse er det tre sluttfilmer som ikke er blitt ferdige. Petters film satt fast i fremkalling i Tyskland. Hovedrollen i Kristians film falt av en hest og brakk foten den første dagen, og jeg skal klippe videre på
min. Her var det litt gull og mye gråstein sa rektoren om min film. Nå vil lærerne stramme inn. Vi vurderer å sette en tidsbegrensning for filmene og eventuelt også andre begrensninger sier de. Jeg ser for meg bildene som er blitt laget her i løpet av disse to årene. Remi som triller en Rubiks kube gjennom skogen fra solen stod opp til solen gikk ned. Er det film, husker jeg at jeg tenkte da jeg så det. Har han lov til å gjøre sånt? Ingvilds fot som stikker frem fra en dyne mens mammaen hennes snakker om det å ta valg. Tommy som lager en liksomdokumentar på et aldershjem der han kjefter løs på de gamle. Alle de bildene som er helt unike, og som er det, nettopp fordi det ikke var noen begrensninger. Ingen hadde bestemt for oss hva film var. Dere må ikke sette begrensninger, sier jeg. Hold kurs i hvordan man skal unngå skader på innspilling. Hold kurs i hvordan vi skal bestille fremkalling i Tyskland i tide, så materialet kommer frem. Men ikke sett begrensninger for selve filmene. Dere mener det godt, men dere vet ikke hva dere gjør. Det er å ta bort ansvar. Ikke sett den tidsrammen, dere kommer til å angre. Dere kommer til å gå glipp av det dere ikke visste dere ville ha. Remi med rubiks kube. På fjellet. 1 x 1 meter. Og inn i bildet kommer en elg. Jeg elsker det bildet. 3. I studioet på Filmhögskolan i Göteborg, oktober 2009 Vi skal ha lyssettingsøvelse. Vi blir delt opp i grupper på fem. Vi skal lyssette en mann som går gjennom en gang og inn en dør. Standardlyssetting, kalles det. Vi er i en leilighet og alle mener noe. Vi må ha dybde i bildet. Vi må ha noe i forgrunnen. Skal vi ikke ha en diagonal skygge på veggen bak? Nei, nå er vi for nærme, vi må flytte alt. Nei, nå er det for lyst. Nei, nå blir det rart klipp til neste bilde. Skal planten være med? Nei! Jo, nei, jo. Jeg vet ikke. Vi må flytte alt tilbake. Og timene går. Kunne det ikke også vært fint hvis han gikk der i mørket med selvlysende sko? Kanskje det. Og så står vi der og snakker om
hva som er pent og stygt, og klassisk og feil utfra en generell idé om hva som er pent og stygt og det føles helt meningsløst, for det er så lite viktig det vi filmer. Når vi ser gjennom øvelsene etterpå, syns jeg de er stygge. Selv om vi har brukt masse tid og hatt alt mulig utstyr vi kan drømme om, er bildene døde. Provoserende stygge i sine forsøk på å være riktige og pene. Stygge i sin ukonsekvens. Jeg tror de ble stygge fordi det ikke var noen vilje bak de. Det var ingen mening. Det var ingen som ville noe med de. 4. Senga mi i Majorna, januar 2009 Jeg leser en biografi om min favorittregissør John Cassavetes. Jeg leser om en episode der han lager en film for et stort studio. Ofte ble han lei av å ha et stort team med mange rutiner som studioet hadde gitt ham, så en dag tok han med seg bare fotograf og lyd, og sendte resten av teamet til feil adresse. Han kom ofte i konflikt med fotografer, og byttet dem ut med helt uerfarne filmstudenter. A woman under the influence er for eksempel filmet av en student. Mange vil nok si at Cassavetes var en umulig regissør å samarbeide med. At han burde hatt mer trening i samarbeid. Jeg ser for meg det store teamet som møter opp til feil adresse. Hva har han funnet på nå? Helvete, for en idiot. Kanskje finner de en kafé, blir sittende der og tar en øl mens de forteller historier fra settet om hvor uprofesjonell han er. At det er umulig å gjøre jobben sin godt når man jobber med ham. Og jeg forstår det, at det er smertefullt. At man blir sint av det. At man har lyst til å gjøre jobben sin så bra man bare kan og få brukt så mye av seg selv som man bare kan. Jeg forstår smerten i det. Men for andre er han fantastisk å samarbeide med. For de som ser mening i det samme som ham er han så fantastisk å samarbeide med at de gjør det igjen og igjen og igjen i 20 år.
Må filmskapere kunne samarbeide med alle? Er det et realistisk mål at en lydlegger skal kunne lydlegge alle genre? Har hun da muligheten til å bli virkelig god til det som interesserer henne aller mest? Hvem tjener det målet at alle skal kunne samarbeide med alle? Tjener det filmkunsten? -Denne tv-serien er bra til å være skrevet av 16 studenter, fikk Clara, som jeg jobber med høre på en manusutdannelse en gang. Hva betyr det? Er den dårlig, så er den dårlig, det er ingen verdi i seg selv at 16 stykker har klart å bli enige om noe dårlig. Det er heller et tegn på at noe er veldig galt. Jammen, dere har lært dere å samarbeide i hvert fall, kan en lærer si etterpå. Nei, vi har ikke lært oss å samarbeide. Vi har lært oss å jobbe i gruppe. Vi har lært oss å kompromisse. Vi har lært oss å lage noe vi ikke liker selv. Vi har ikke lært oss å samarbeide, det er noe helt annet. De filmskaperene som klarer seg best, er ofte de som har funnet et eller flere riktige samarbeid og holder fast i dem. Lars von Trier og Peter Aalbæk. Margreth Olin og Kim Hiortøy. Bergman og Nyquist. Er det fordi de har øvd seg så mye på å samarbeide, eller er det fordi de har vært heldige og funnet rett? Jeg tror det siste. Fortsettelse følger.
5. Rushprint, juni 2010 Unni Straume sier at talentene som oftest klarer seg, de når frem uansett. Jeg tror ikke det stemmer. 6. Berlin, juli 2010 Jeg er i Berlin og leser A room of one s own av Virginia Wolf. Det er første gang jeg leser noe av henne. Hun skriver om kvinner og fiksjon. Hvorfor er det så få kvinner som har skrevet fiksjon? Hun påstår at for å kunne skrive fiksjon, må man ha penger og et eget rom. Det er varmt i Berlin, så varmt at noen dager føles det litt farlig å være ute. 7. Säfflebussen, natt 5. april 2010 Jeg skriver: Ved siden av meg et par der hun ligger og han hviler seg og løser kryssord mot ryggen hennes. Fint lys. Hva slags filmskaper vil jeg være? Skal jeg leve med alt dette materialet, filmene som ikke blir ferdige det at ting blir for stort. Er det et problem eller noe jeg må lære å leve med? Det må være deilig å vite hva man skal filme filme det og så vite at man har det. De filmene a jeg har laget som jeg har bestemt hvordan skal klippes har blitt sånn også. H Når jeg har sett for meg hvordan bildene skal bli så blir de Der jeg bare går løs så havner jeg som regel i dette. Jeg kjenner det igjen fra Jonatan. At jeg får råd som går forskjellige rettninger. Hvis Jeg tror ikke mamma og pappa vet om min aggresjon. I dag sa pappa at filmen burde bli kortere. Jeg føler deres bekymring.
A Mamma som sier at jeg aldri kan hun unner meg å få noe ferdig i tid. Hva gjør de andre i klassen siden de klarer det. Jeg tenker på at det er en utrolig tynn ballanse mellom noe stort og ingenting. At det å prøve å gjøre noe spesielt krever en helt uendelig mengde tro. At det er så lett å bli svak. Hadde jeg ikke gått på skole nå og ikke hatt Clara og Kalle og Ronja hadde jeg nok ligget helt nede. Lurer på hva jeg kommer til å vise den 19. april. Kjære uppsats. Jeg kommer sikkert ikke få tid til å skrive deg fordi jeg må klippe videre etter premieren. Cassavetes brukte 2 år på å klippe en mye lengre og konstigere versjon av Husbands etter at noen fra filmstudioet hadde gjort en 1 1/2 times versjon som testpublikummet elsket. Han skrev at han hadde sittet halvparten av sitt liv i klipperommet. Og så er noen av filmene vanskelige å se i sin helhet syns jeg. M Man Det er slitsomt. Men det er ikke fordi det er uinteressant, det er bare litt lite som leder konkret til noe. Så det er lett å slå det av, men samtidig er det bilder som er blitt en del av meg. Han er som en venn som jeg kjenner og som deler og deler og han er den beste jeg vet ikke fordi også fordi han tillot seg diskresjoner digresjonene en rytme som er annerledes. Du virker veldig tøff sa mamma og pappa etter å ha lest intervjuet med meg i natt og dag. Som om det er noe jeg ikke er. Det får jeg vise dem. Skjør skjør som et ark av papir. Anders som sitter og ser på filminnspillingen. Jeg elsker det bildet. 8. På verandaen til Erik, juli 2010 Jeg tenker på eksamensfilmen min fra Filmhögskolan i Göteborg. Som nå er 1 t. og 50 minutter lang. På et tidspunkt trodde jeg den skulle bli 4 timer. Det var aldri en lærer på Filmhögskolan som sa at det var noe problem. Blir den 4 timer, så blir den 4 timer, sa veilederen min. Men hva skal jeg vise på premieren om tre uker? spurte jeg, og han sa at det kommer til å bli sånn - Så du den när den inte var helt klar! Wow, var du der? Han
har et langt langt perspektiv. Mye lenger enn jeg orker å ha. Det han vil, er at det kommer flest mulig interessante bilder ut i verden. Om ting er helt ferdige til tiden eller ikke, er ikke det viktigste. Det som er viktig nå, er at du klarer å holde energien oppe, kan han si. Kanskje er filmen smartere enn deg, kan han si. Og han ser det jeg forsøker på som er så skjørt og vanskelig og stort og umulig og vet at det må han ikke presse, han må ikke stille ultimatum med tidsrammer, men bare støtte og si at det går når man er helt svak og ikke aner hva noe betyr og angrer på at man ga seg ut i alt dette uformulerte. Han snakker aldri om hvordan man lager film. Han snakker aldri om regler. Hva mangler du for å lage det du vil lage? spør han. Kan du skaffe deg det? Og er det noe som hindrer deg? Kan du forandre det? 9. En bar i Stockholm, september Jeg er på Stockholm Filmfestival. Vi hørte Gus van Sant snakke i går. Han fortalte at manuset til Elephant består av et dokument på 10 sider med beskrivelser av situasjoner. Og at manuset til Gary består av en liste med 30, 50 ord. Navn på scener. Jeg rekker opp hånden og spør om det ikke var vanskelig i forhold til de som finansierer filmene at han ikke har et manus. Han svarer at HBO, som produserte Elephant, hadde han prøvd å skremme vekk, men jo mer han hadde sagt at det ikke kom til å bli det de forventet seg, at det kom til å bli lange tagninger og dialog uten plot, jo mer interesserte hadde de blitt. Gary betalte han for selv. Men i en situasjon var de tvunget til skrive et manus for å få forsikring. Så da skrev produsenten et fake manus på 90 sider. Gus hadde aldri lest det. 10. I senga mi i Göteborg, november 2011 Headsetet mitt falt i gulvet og det ble ødelagt. Jeg kjøpte et ordentlig fint et for halvannet år siden for at det skulle vare lenge, lenge. Noe i dag fikk meg til å tenke på støtte.
Jeg husker under innspillingen av filmen min Jonatan der 15 eldre skuespillere kom opp til Lofoten og spilte tenåringer. Jeg hadde ordnet alt. Skaffet flybilletter, bakt rundstykker, skaffet sted å bo, laget konvolutter av papir fra skolen og 40 000 kroner hadde jeg fått fra Oddvar Einarson, og det hadde holdt lenge, men under innspillingen var det slutt, helt slutt. Men det mest basic av mat hadde vi, og alle var der, og vi filmet og filmet, og en dag møtte jeg deg Rannov Nilsen i trappa. En av skuespillerne. Og du var vegetarianer og du stoppet meg der jeg var på vei for å fikse noe og spurte meg om jeg trengte 500 kroner til å kjøpe litt ekstra frukt. Og jeg takket, tok dem og sendte Oda for å handle. Tre dager etter kom du med 500 kroner til. Jeg måtte gå inn på et eget rom og gråte begge gangene. Og hvem var genier og hvem var ikke? Hvem fikk den og hvem fikk den aldri? Jeg så en dokumentar om Arild Christo i sommer. Jeg fikk lyst til å lese alle hans søknader. Og elsket være den som ser.