Dødelige masker av Sally Goldenbaum Kapittel 1 Tidlig torsdag kveld Izzy Chambers sto med hendene på hoftene og stirret hardt mot taket. Kraftige dunk fra etasjen over sendte ørsmå malingsflak dalende ned mot gulvet. Musikken var også for høy skrikende, ugjenkjennelige ord og en bass som et godstog, så Izzy kunne kjenne det helt inn til ryggmargen. Bak henne følte Nell Endicott, tretti år eldre enn Izzy, de samme vibrasjonene, men kanskje med enda mer tyngde. Hadde hun vært hjemme i Kansas hadde Nell vært sikker på at en tornado var i ferd med å knuse niesen Izzys lille garnbutikk. Men verken hun eller Izzy var i Kansas. De var i Sea Harbor, Massachusetts, og tornadoer var et heller sjeldent syn i denne søvnige kystbyen. Kanskje hun står på Rollerblades, sa Izzy. Hun skar en grimase mot det stadige bråket. Rollerblades er mye bedre enn noen av de tankene som slo meg. Å, pøh. La oss ikke bry oss om det, sa Izzy mens hun snudde seg rundt på sine nystrikkede sokker til hun sto med ansiktet vendt mot tanten. Angie er bare litt voldsom. Hun bråker ikke så mye til vanlig. En ny lyd en rekke tunge dunk fikk spottene på skinner til å dirre og Mae Anderson til å komme springende inn fra forværelset i butikken. Izzy holdt hendene opp for å hysje på salgssjefen sin før hun rakk å si noe. Mae, det er bare litt musikk. Den lille musikken, Izzy, fikk Laura Denvers baby til å gråte så høyt er det ved kassen. Og Laura gikk uten å kjøpe det garnet hun har ventet på i ukesvis. Izzy sukket. Jeg skal stikke innom Laura med garnet senere, Mae. Nell kunne føle Izzys frustrasjon den unge moren var ikke Izzys mest tålmodige kunde, men helt klart en av de beste, og Izzy hadde ikke råd til å irritere henne. Det ringte i klokken over inngangsdøren og Mae fortet seg av gårde for å hjelpe en ny kunde, men øynene hennes fortalte Izzy at hun måtte foreta seg noe. Med sin lengre fartstid kviet ikke Mae seg for å fortelle sin yngre sjef hvordan ting burde gjøres. Nell tittet opp mot taket igjen. Musikken var roligere nå, men tunge sko støvler kanskje trampet frem og tilbake over gulvet ovenfor. Tykkere tepper, sa Izzy, halvveis til seg selv. Nei, kjære deg, kom det klingende fra døråpningen. Tykkere hud. Det er det du trenger. Det er på tide at Angie Archer flytter på seg. Birdie Favazza, det eldste medlemmet av torsdagskveldens strikkegruppe, sto på terskelen. Hun sto rak, en ørliten kvinne på nesten 80, med haken løftet og skinnende øyne. Kortklippet sølvfarget hår tegnet konturene av hennes lille, vevre ansikt. Huseiere må være tøffe, kjære. sa hun og kom inn i rommet. Hun er en god leieboer, Birdie. Hun har sikkert bare hatt en vanskelig dag på jobben. Izzy rasket sammen knappenåler og målebånd som lå strødd, og slapp dem ned i en kurv på bordet. Birdie ristet på hodet med tydelig misnøye og skrittet bryskt gjennom rommet mot en sliten skinnsofa. Den svære ryggsekken landet på gulvet. En vinflaske stakk ut av
toppen av sekken og Birdie dro den ut og plasserte den på stuebordet foran seg. Jeg er her for å strikke, få meg en matbit og dele med meg av denne utsøkte Muscadetvinen, Izzy. Ikke for å dømme deg. Men - - du sa jeg ikke skulle leie ut til Angie. Og du er ikke riktig klar for å innrømme at jeg hadde rett. sa Birdie med en påtagelig aksent som blandet gode aner med saltsmaken arvet etter en bestefar som var sjøkaptein. Hun dro den knallgule flettegenseren tettere rundt den lille kroppen og tok forsiktig frem et nøste med moskusgarn fra vesken. Hun kjente på bløtheten med fingre som enda var smidige og grublet høylytt på om hun burde lage et sjal eller skjerf av det luksuriøse skogsbærsfargede garnet. Et sjal, foreslo Nell. Hun kikket seg rundt i atelieret. Nell visste akkurat hvorfor Izzy likte å ha Angie boende over garnbutikken. Da de hadde gjort den nedslitte agnbutikken om til Seaside Strikkestudio vinteren før, hadde Izzy bestemt seg for å flytte til et koselig lite typisk New England hus en kort sykkeltur unna, og dermed etterlatt seg leiligheten over butikken hennes tom. Denne butikken kan så lett komme til å bli hele livet mitt, hadde hun sagt til Nell. Jeg trenger å bygge inn litt avstand. Men hun likte å ha noen boende over butikken. Og da Angie flyttet tilbake og lette etter et sted så virket det som en god ide. Nell hadde vært enig. Denne gangen tok Birdie feil. Noen ganger klamret hun seg litt for hardt til gamle minner, syntes Nell. Hun husket en ung og vilter Angie. Men siden den gang hadde universitetet modnet Angie, og etter Nells mening var hun en god leietaker. Angie elsker å bo her, sa Izzy, mens hun lette i en skuff etter saks og noen ekstra pinner. Og hvorfor ikke, kjære? sa Birdie. Leiligheten din er jo som et lite stykke himmelrike. Nell tittet ut vinduene mot øst, mot den samme utsikten som Angie kunne se fra leiligheten over. Et rektangel av vertikaldelte vinduer rammet inn havnen og det uendelige havet bakenfor vilt og sydende den ene dagen, et silkemykt teppe det neste. Nell syntes bygningen var verdt nesten hva som helst bare for utsikten. Hun husket at hun sto i det samme rommet året før, med Izzy ved siden av seg. Eiendomsmegleren hadde børstet støvet av den musegrå drakten sin, skrittet over ødelagte esker og flasker og vinket Izzy og Nell over til det samme vinduet, tilklint og skittent, med en knust rute nederst og glasset spredt over gulvet. Izzy hadde nylig lagt bak seg en kjæreste og en innbringende advokatkarriere, og var på leting etter det perfekte stedet for å plassere sparepengene og begynne et nytt liv. Og fortsatt var Nell sikker på at det var det vertikaldelte vinduet som overbeviste henne. Eiendomsmegleren hadde halt og dratt i låsen til vinduene åpnet seg på vidt gap, og rammet inn havet og dusinvis av småbåter som lå forankret i Seasides havn. Så hadde hun glidd umerkbart inn i bakgrunnen slik eiendomsmeglere har for vane, og latt Nell og Izzy bli stående side ved side, mens de så en ny start komme rullende inn med bølgene. Se, sa Eiendomsmegleren med innøvet begeistring. Du kan hoppe rett i sjøen fra disse vinduene. Izzy og Nell hadde smilt. Ingen av dem følte for å stupe ut i det, men de kjente seg begge lokket av lyden fra bølgene mot steinveggen nedenfor og brisen som førte nye
drømmer direkte inn i strikkestuen. Ikke lenge etter hadde Ben Endicott bygget en vindusbenk rett under vinduene, og Nell hadde laget tykke vatterte blå puter. Det var favorittplassen til Izzys kunder og venner. Bakrommet som det ble kalt, var fylt med Izzys personlige ting onkel Bens gamle skinnstol, et bord Nell hadde funnet på et dødsbosalg borte i Rockport, malerier Izzy hadde kjøpt av lokale kunstnere på Canary Cove og Rocky Neck i Gloucester. I en rad med bokhyller sto det strikkebøker, noen av dem med eselører og kaffeflekker. Med Nell og Bens hjelp hadde stedet blitt forvandlet til en koselig og innbydende garnbutikk, fylt fra gulv til tak med det fineste håndfargede garn og bunter av sprakende bomull og ull. Det dro inn både byboerne og sommergjestene et sted der venner som fremmede kunne sitte ned og slå av en prat og dele med hverandre sin lidenskap for strikking. De små rommene vokste ut av hverandre som armene på en blekksprut. Det ene var fullt av mønstre og behagelige gamle stoler der man kunne sette seg godt til rette og velge ut den perfekte hatten eller genseren. Et annet inneholdt små avlukker fylt med babymyk bomull og kasjmir, samt massevis av små strikkegensere og -bukser som kunne lokke selv en helgestrikker til å sette i gang. Et siderom, som Izzy kalte det magiske rommet, huset små stoler, et mykt teppe, og kurver med Izzys egne leker og bøker fra barndommen, et sted der barn kunne leke mens mødrene fikk hjelp til å fullføre en genser, ta opp masker, eller sette seg inn i den innviklede kunsten å strikke et Moebius-sjal. Og overalt, på vegger og bord, var det dype trehyller eller store kurver som inneholdt all verdens tenkbare garn alpakka og kasjmir, ull og bomull, lin, silke og mohair. Den første gangen Nell hadde kommet inn i Izzys butikk, når malingen hadde tørket og bokser og hyller og kurver var fulle av bløte, flotte garn, hadde hun kalt det en sanselig overbelastning. Izzy elsket den beskrivelsen. En rik, herlig, sensuell opplevelse. Det var det strikking handlet om. Birdie kikket opp fra garnet sitt. Å ha noen her er beroligende, Izzy og jeg vet med sikkerhet at det hjelper din tante Nell å sove godt om natten. Hun løftet sine sølvfargede bryn og tittet over brillekanten på Nell. Nell visste at det fulgte et usagt men på slutten av Birdies utsagn, men at hun i hvert fall forsto de følelsene som lå bak tilblivelsen av Seaside strikkestudio og henne egne følelser også. Izzy var som en datter for henne. Og selv om Nell ikke forventet at noen kom til å bryte seg inn i butikken Sea Harbour var ikke en by plaget av storkriminalitet så følte hun seg bedre vel vitende om at noen bodde der. Og det fikk absolutt Nell til å sove bedre. Det hadde Birdie helt rett i. Men denne kvelden, med de lydene en etasje opp, var det ingen som kom til å sove. Herrejord, Izzy Cass Halloran kom fykende inn i rommet. Hva er det Angie driver med? Hun tok av seg solbrillene og stirret mot taket. Hun er energisk, sa Izzy. Energisk som Muhammed Ali. Cass sitt tykke svarte hår var dyttet opp i en Red Sox caps, men de fuktige lokkene som krøllet seg under den vitnet om at hun hadde klart å skvise inn en dusj etter en dag med hummerfiske. Birdie nikket bifallende, ettersom hun hadde innført dusjeregelen for Cass for flere måneder siden. Du er en herlig dame, Cass, hadde hun sagt. Men lukten av hummerne dine bør bli liggende igjen på kaia og ikke få ødelegge Izzys flotte garn. Cass løftet ryggsekken sin av skulderen og satte den på gulvet ved siden av peisen.
Hun gikk over til bordet der Nell hadde stilt opp fire brune poser og lente seg mot dampen som steg opp fra dem. Åh Nell, livet er deilig. Vi trenger litt fruktpai i kveld. Det brygger opp til en frisk vind og noe varmt og søtt føltes rett, sa Nell. Hun vrengte av seg den semskede jakken og hang den på en knagg ved bakdøren. Cass nikket. Fæle vinder og sikkert litt regn under natten. Cass eide over 200 hummerteiner og kjente inngående New England-værets eiendommeligheter. Hun kastet et raskt blikk ut av vinduet og ut over det mørknende havet. Det er nesten som om naturen trenger å fortelle oss hvem som er sjefen. For mange varme sommerdager følges av velfortjent straff. Cass stirret på matposene på bordet igjen og la en hånd på den flate magen. Den rumlet. Cass, du hadde sultet i hjel hvis det ikke var for Nell. Izzy plukket opp en kurv med garn og pinner og flyttet dem til stuebordet. Selvfølgelig ville jeg det, sa Cass. Det var derfor jeg ble med i denne gruppa, hvis du husker det, Iz. Det er trist å si det, men det var ikke kasjmirgarnet ditt. Da jeg så Nell som gikk inn her den kvelden, fulgt av de mest fantastiske matdufter som noen gang har truffet denne nesa, så forandret det livet mitt for alltid. Jeg sverger. Nell husket godt den kvelden. En av disse tilfeldighetene som forekommer når livskreftene sammenfaller perfekt. Det skjedde ved et uhell Izzy holdt Seaside Studio åpent til syv på torsdagskveldene. Og Nell kom ofte forbi for å gi niesen noe å spise lasagne, kamskjell og linguini, tynne skiver fersk tunfisk hva hun enn hadde laget den dagen eller dagen i forveien. En torsdag kveld hadde Cass Halloran vandret inn for å ta en titt på den nye butikken, og hun luktet hvitløk- og kamskjellsausen som var bortgjemt i Nells forseglede plastboks. Cass hadde stirret så lengtende på den at Nell hadde gått hjem og hentet de gjenstående restene i kjøleskapet. På impuls hadde hun også tatt med en fersk hjemmebakt pai i sekken. Birdie Favazza kom også tilfeldigvis forbi denne torsdagskvelden, på vei hjem fra Cape Ann eldresenter der hun var steppelærer for beboerne. Hun la merke til gjennom vinduet at det var aktivitet på innsiden og bestemte at hun trengte noen bunter merinoull. Izzy ville nok slippe henne inn. Hun fikk øye på gildet med kamskjellsaus dekket opp på bakrommet, og foreslo straks at det ville være passende med en kald flaske Pinot Grigio til en slik munnfull, noe hun tilfeldigvis hadde liggende i baksetet på bilen. Og slik ble torsdagskveldens strikkegruppe til. Hvem vet, Nell, sa Cass, mens hun akte seg sakte over mot maten, hadde det ikke vært for den sausen den kvelden, så hadde kanskje verden vært foruten de 37 skjerfene jeg har laget her i dette koselige rommet og bare tenk på alle de fiskerne med kalde halser som ville vandret rundt Sea Harbour. Hun løftet plastlokket av en av beholderne. En blandet aroma av hvitløk, smør og vin bredte seg i rommet. Dette er akkurat hva jeg trenger i kveld. Dårlig dag, kjære? spurte Nell. Cass nikket, hun lurte på hvordan hun kunne få sneket til seg en smak av sausen uten at Birdie så det. Noen har vært i teinene mine igjen. De som ligger borte ved moloen. Du må sette politiet på dette, Catherine, sa Birdie. De finner seg ikke i tjuvfiske. De kommer til å henge dem etter tærne. Jeg har pratet med dem, Birdie. Men tjuvfiskere er vanskelige å ta. Jeg lover, de er som slanger i de svarte våtdraktene sine, der de sniker seg ut i vannet midt på natten eller hvordan de nå enn gjør det. Cass begynte å hente frem tallerkener fra skapet
under bokhyllene og satte dem, litt for høylydt, på bordet. Jeg lover at jeg skal ta dem, på en eller annen måte. Nell nappet åpen en annen pose. Hvis du trenger Bens hjelp med dette, Cass, så bare si ifra. Han ville elske å få leke detektiv og jeg vil ikke at du utsetter deg selv for fare. Det var en ide. Det er ingen jeg heller vil snoke rundt sammen med enn Ben Endicott. Cass stirret på brie-osten som Nell la på et trefat. Jeg tror at hvis jeg kunne finne meg en Ben, Nell, så ville jeg kanskje vurdere å gifte meg en dag. Nell lo. Vel, det hadde i hvert fall gjort din mor lykkelig. Men tenk på inntektstapet i kirken, sa Izzy. Mary Halloran holder prestene med messeskjorter, med alle de lysene hun tenner under sine Kjære Gud, la Cass bli gift og få syv barn bønner. Nell lo igjen og satte frem en bolle spinat på benken, plukket samme dag i hagen bak huset hennes. Hun hadde hatt i litt skivet mango, en håndfull sukrede mandler, og surdeigskrutonger. Enda et brak fikk rommet til å skake, denne gangen hørtes det ut som om en støvel traff veggen. Birdie la ned strikketøyet på bordet og tittet opp. Åh, hjelpes meg. Jeg tror Angelina akkurat spikret lokket til kisten sin. Jeg må ta en prat med henne. Åh, hysj Birdie, sa Nell. Hun dryppet balsamisk eddik over salaten og vendte den lett. Birdie ville bekjempet drager for sine venner og vunnet. Men Angie passet ikke helt inn i dragekategorien i alle fall ikke ennå. Har du noen anelse om hva hun driver med der oppe? Spurte Cass. Izzy dyttet noen løse hårstrå bak øret. Hun har vært åndsfraværende de siste par ukene har sikkert hatt en tøff dag. Det kan skje oss alle. Nå lar vi det være vi er jo her for å strikke, ikke sant? Før noen hadde tid til å si seg enige eller ikke, smalt utgangsdøren oppe igjen, og fottrinn kom klikkende nedover trappen på utsiden av butikken. Et øyeblikk etter åpnet Angie sidedøren og gikk inn. Hei, sa hun, og så seg rundt i rommet med omhyggelig sminkede øyne. Hun var på scenen, kledd for et publikum, og alle de fire kvinnene var for et øyeblikk målløse. Angie var nesten 180 høy, med tykt rødt hår som rammet inn det smale ansiktet hennes. Hun var slank og veltrent og hadde på seg en silketrøye, en florlett gjennomsiktig bluse, og et ettersittende skjørt som satt som støpt rundt hoftene og stoppet rett over knærne. En elegant kasjmirgenser lå over skuldrene, løs og vakker. Nell så på genseren. Angie, den genseren ser fantastisk ut på deg. Jeg tilbød meg å gå med den, men av en eller annen gal grunn trodde ikke Izzy at jeg ville få like mye oppmerksomhet. Angie kjente på kasjmiren med fingertuppene. Det er ikke sant, Nell, men så lenge den er på mitt skift så skal jeg forsvare den med livet mitt. Det lover jeg. Og jeg gir den snart tilbake. Jeg ville bare ha den på en siste gang. Det er den vakreste genseren jeg none gang har sett. Ikke noe hastverk, Ange, sa Izzy. Det er en forretningsavtale jeg får en levende modell til min genser og du får litt varme. Nell rørte ved kanten på kimonogenseren. Izzy hadde strikket den i safrangult kasjmirgarn og strikker fletter langs fronten og ryggen. Den føltes blondeaktig, elegant, det var en unik genser, den eneste av sitt slag. Da Angie hadde sett genseren i Izzys butikk hadde hun blitt rent forelsket i den og
et overstrømmende kompliment senere så hadde Izzy lånt henne den. Bare for en liten stund, sa hun. Det er flott reklame folk vil spørre hvor du fikk tak i den og så besøke Seaside Strikkestudio. Angie slapp et sett nøkler ned på bordet. En strikket firkant med en stor A i midten en gammel lapp fra en ullgenser Izzy hadde strikket til Nell avslørte at det var nøklene til leiligheten. Her er ekstranøklene til leiligheten, Iz. Jeg trenger dem ikke. Takk, Angie. Jeg har hovednøklene også. Men ikke vær redd. Jeg skal ikke snuse rundt. Angies røst var hes, det var stemmen til en røyker, selv om hun hadde lovet Izzy at hun hadde slutte. Ikke noe å snuse etter. Mitt liv er en åpen bok, Iz. Nell observerte Angies selvsikre bevegelser mens hun gikk over til skjenken og tittet under et av lokkene. Så snudde hun på støvelhæler som var så høye og tynne at Nell lurte på hvordan hun i det hele tatt kunne stå oppreist. Et lite feiltrinn og hun ville utvilsomt brekke beinet. Men Nell la merke til noe annet med Angie i kveld et alvorlig uttrykk under maskaraen og øyenskyggen. Og smilet hennes var ikke helt riktig heller. Angies smil var som hennes mors, Josies. Fyldige lepper som kunne vende hoder hvis hun ønsket det. Men i kveld virket det påtvunget. Jeg elsker det du har gjort med denne butikken, Izzy, sa Angie. Den var en katastrofe før du kjøpte den, et skikkelig høl. Og du passer vel på så du ikke ødelegger den? spurte Birdie fra plassen sin nær peisen. Brynene hennes hevet seg over klare øyne. Angie viftet vekk kommentaren ed en hånd. Selvfølgelig, Birdie. Jeg kunne bare ikke få på meg disse. Hun tittet ned på de trange skinnstøvlene som satt som støpt rundt bena hennes. De irriterte meg og jeg tror jeg kastet en. Frustrerende, sa hun med senket stemme. Øynene hennes stirret på støvlene som om de kanskje kunne ha svaret på noe hun lurte på. Hun nesten hvisket. Støvler kan være frustrerende. Hett stevnemøte i dag, Angie? Cass hadde stått litt bortenfor resten av gruppen, og kikket ut bakvinduene over havet, med et kne på vindusbenken. Hun vendte seg mot Angie, stemmen var monoton. Det tok et øyeblikk før Angie svarte. Da hun gjorde det, var det med veloverveide og nøytrale ord. Ikke vær bekymret, Cass. Jeg har ikke tenkt til å spise ham opp. Pete er en bra fyr. Før Cass rakk å svare gikk det i bakdøren, og Pete Hallorans høye, hengslete figur fylte åpningen. Han steg inn og dyttet døren igjen mot vindens krefter. Hei damer, sa han, og så seg rundt. Du også, Cass. Cass skar en grimase mot sin yngre bror. Hva gjør du her, Pete? Har du tenkt å begynne og strikke? spurte Izzy. Jeg hører det har sine fordeler. Pete fikk øye på maten på skjenken. Ikke før du lærer deg hvordan du strikker både rett og vrangt, Peter. Birdie tittet opp fra den utsøkte duggdråpemasken hun var i ferd med å legge inn i skjerfet sitt. Det er begynt å bli ganske så populært blant menn, vet du. Endelig begynner de å skjønne det. De vil aldri bli like dyktige, men det er klart de kan prøve seg. Det ville nesten være verdt det, sa Pete, fortsatt med blikket klistret til pastaen. Ikke i kveld, søte Pete. Angie gled opp langs siden og stakk armen innenfor hans. Da Angie rørte ham ble Petes ansikt like rødt som håret hennes. Han vendte seg mot henne med et forsiktig smil som lagde furer i den brune huden hans. Han er gal etter henne, tenkte Nell. Og de var absolutt et vakkert par. Pete var så høy, med sandfarget hår, Angie bare et par centimeter kortere, med en kaskade av røde krøller som strøk mot skulderen hans.
Nell hadde sett Pete utenfor Sea Harbour Historiske Museum for bare noen dager siden. Han satt på en benk i parken, rett på andre siden av brosteinsgaten som skilte benken fra biblioteket der Angie jobbet, og kastet biter av en brødskive til måkene. Men tankene hans var tydeligvis langt fra fuglene, og Nell hadde lurt på hvorfor han ikke var ute med Cass og sjekket hummerteinene, for å hjelpe henne med dagens fangst. Pete hadde ikke lagt merke til Nell, enda hun hadde vinket til ham da hun gikk forbi på vei til et styremøte. Så hadde Angie dukket opp, hun kom gående ned trappen i smale olabukser og en klar grønn genser, håret hennes flagret i vinden og hun holdt hodet høyt. Hun hadde fortsatt på seg hodetelefonene hun iblant bar på biblioteket knalloransje hodetelefoner som minnet om blomster og moret de eldre frivillige. Petes ansiktsuttrykk da han fikk øye på Angie fortalte Nell nøyaktig hvorfor han var der. Da Angie så Pete sittende på benken hadde Angie dyttet hodetelefonene ned bak nakken og krysset gaten uten å slippe blikket hans. Hun hadde trykket seg inntil han på parkbenken, mens den ene hånden famlet etter en brødskive i sekken hans med en fortrolighet som vitnet om mer enn et tilfeldig bekjentskap. Motsetninger tiltrekker hverandre, hadde Ben sagt da hun hadde fortalt ham om det ved middagen den kvelden. Angie trenger en sånn kar som Pete i livet sitt. Nell hadde nikket, men lurte på om Angie noen gang kunne være i noens liv på en måte som gode fyrer trengte. Cass gikk tilbake til skjenken, og begravde nesen i en av de tykke posene til Nell. Cass liket ikke konflikter. Og hun likte ikke Angie. Men hun elsket maten til Nell. Og hun var veldig glad i broren sin, Pete. Cass hentet frem de andre plastboksene fra ryggsekken, satte dem ved siden av hverandre på skjenken og lot seg oppsluke av den sanselige opplevelsen av maten. Angie var øyeblikkelig glemt, erstattet av krydder og smørete hummer- og kamskjellbiter og store klumper av søt ovnsstekt hvitløk. Lei for at vi ikke kan bli, sa Pete. Han kikket lengselsfullt på maten. Men et lite dunk mot armen hans fra Angie, og kvinnene i rommet ante at selv Nells mat kunne bli skjøvet i bakgrunnen hvis hormonene hadde rett sammenstilling. Pass opp for været, sa Nell. Hun svelget en advarsel om å la kasjmirgenseren ligge igjen i bilen til Petes hvis så mye som en dråpe skulle falle. Angie smilte til Nell, kastet et blikk på Cass og hektet armen rundt Petes. Pete holder meg varm. Cass sto med ryggen til paret og sperret for Angies ord. Nell så på de to unge menneskene so gikk ut av døren og inn i natten. Ansiktsuttrykket til Angie hadde minnet Nell om henne slik hun var som ung, misfornøyd med verden og bestemt på å fikse feilene. Skuldrene hennes var dekket av mer enn en tynn bluse, en dyp brunfarge en luksuriøs kasjmirgenser.