Pax Forlag A/S, 1982 Trykk: Tangen-Trykk A/S, Drammen Omslag: Andersen & Sandåker ISBN 82-530-1231-4 Innhold Utgitt med støtte av Norges almenvitenskapelige forskningsråd (NAVF) Forord Innledning 9 Kapittel 1: Nei: Stopp! 16 Panikkslagne menn og ramp til kjerringer 16 Det var ingen begynnelse Misnøyen blir synlig 24 Kvinner til kamp 37 Kapittel 2: Farvel til likestillingen 42 Kvinnebevegelse - hva er det? 42 De nye ordene 49 De nye perspektivene 58 Var det derfor den oppsto? 64 Kapittel 3: Hvis du synes en oppgave er for stor, så ta'n 77 Hvem, hva, hvor er hovedfienden? 78 Organisasjonsform er strategi 86 Felles kamp mot flere fiender 92 Kapittel 4: Fra opprør til oppgjør 108 Revolusjon i reformismens navn 108 Da brei-fronten ble smalere 114 Samling om uenigheter 123 Allianse uten partner 128 Storm og stillhet 136 Kapittel 5: Organisering utenfor organisasjonene 144 Ut av organisasjonene 144 Faglige fora 150 Formidlingsfora 157 Forsvarsfora 162 Mangfold i ensom majestet 165 Kapittel 6: Bak ordene 172 Den fruktbare konflikten 172
Forord Den nye kvinnebevegelsen har rast over landet som en virvelvind i vel ti år. Det er en kort periode av den kamp generasjoner av kvinner har kjempet. Det er sannsynligvis langt igjen til den nye kvinnebevegelsens målsetning er oppnådd - full kvinnefrigjøring. Men kvinners slit og strev, søsterskap og solidaritet, styrke og seire, ofres lett på glemselens alter. Denne boka er skrevet i håp om å bidra til å forhindre at så skal skje fyldest. Vi er mange som vil belyse kvinners vei ut av skyggetilværelsen. Derfor har jeg møtt bare velvilje, fått støtte og oppmuntring, informasjon og gode råd av mange. En varm takk til alle dem som har tatt seg tid til å samtale med meg! Av flere har jeg også fått låne avisutklipp, brosjyrer, internaviser eller annet skriftlig materiale: Birgit Bjerck, Elise Christie, Brita M. Gulli, Anka Brock Due, Berit K. B. Førland, Elisabeth Helsing, Bitten Kallerud, Anne Lise Nestande, Eirin Pedersen, Ulla Spansdahl, Anka Ryall og Gro Vestby. Materialet har vært til uvurderlig hjelp. Derfor en spesiell takk til hver av dem. Harriet Holter har gitt faglig veiledning, som jeg er svært takknemlig for. Boka inngår som del i et større veiledningsprogram som ledes av Harriet Holter: «Fellesskap, samhold, distanse og konflikt mellom kvinner.» Programmet, og herunder også min lønn, har over en treårsperiode blitt finansiert av Norges almenvitenskapelige forskningsråd. Som kjent er det mange måter å skrive historie på. Hvis alle i den nye kvinnebevegelsen skulle ha skrevet dens historie, hadde vi kanskje fått tusenvis forskjellige versjoner. Mitt utgangspunkt er for det første at jeg har bodd i Oslo siden 1967, og derfor har best kjennskap til hva som har skjedd i denne byen. Sannsynligvis er det mange aksjoner, demonstrasjoner og diskusjoner som har foregått i andre byer eller tettsteder, som det ikke har vært mulig for meg å skaffe opplysninger om. For det 7
andre er min tilknytning til den nye kvinnebevegelsen slik: Høsten 1969 var jeg med i en liten studentgruppe som diskuterte «Kvinnen og familien i kapitalismen», og i 1970 gikk mye tid med til å starte kritikken av det mannsvridde innholdet i samfunnsfagene. Vinteren 1971/72 begynte jeg å jobbe i «Kvinneaksjonen mot EF» og i en kvinnefrontgruppe. Senere var jeg med på å danne Kvinnefronten og var i Arbeidsutvalget for Oslo og Akershus fra 1973 og fram til det første bruddet i Kvinnefronten i 1974. Sammen med noen andre sosialister gikk jeg da ut av organisasjonen og dannet Sosialistisk Kvinneforum. Høsten 1974 ble jeg med i en gruppe nyfeminister, lesbiske feminister og sosialister som skulle lage et nytt kvinnepolitisk tidsskrift - KjerringRåd. Siden har jeg vært med i redaksjonen. Som et grunnlag for framstillingen i denne boka vil jeg for det tredje nevne at den er basert på skriftlig materiale og på samtaler med medlemmer i organisasjoner og fora. Sitater fra skriftlig materiale som er offentlig tilgjengelig, er referert til med navns nevnelse. La meg derfor skyte inn at de meningene som blir tillagt navngitte personer, ikke nødvendigvis er identisk med hva de mener i dag. Sitatene er brukt som eksempler på de standpunktene som er hevdet i forskjellige sammenhengerog ikke som eksempler på hva hver av de siterte kvinnene mente eller mener. Opplysninger som er basert på organisasjonenes internaviser, blir henvist til uten personnavn. Grunnen til dette er at det ikke har latt seg gjøre å kontakte alle de som har skrevet i internavisene, ofte undertegnet bare ved fornavn. Derimot har jeg referert til dem som ha gitt muntlig informasjoner. De aller fleste av disse har lest skriftlige referater fra samtalene, men om det likevel har sneket seg inn feil opplysninger, står de for min regning. Informantene har heller ikke hatt anledning til å sette seg inn i den sammenhengen deres opplysninger har blitt presentert i. Tidspress forhindrer at et trettitalls kvinner gjennomgår store deler av manuskriptet. Uten å skyve ansvaret over på dem, vil jeg takke spesielt førstelektor i historie, Ida Blom og professor, veileder i kvinneforskning, Harriet Holter for at de tok seg tid til å lese hele manuskriptet. En særlig takk også til forlagsredaktør Birgit Bjerck for mange og lange samtaler om den nye kvinnebevegelsen. RunaHaukaa Innledning «Den revolusjonære kvinnebevegelsen har aldri eksistert, og gjør det heller ikke nå. Men den er nødvendig i kampen for kvinnens frigjøring. Derfor må den skapes.» Det var Irene Matthis' ord i 1969. 1 I 1970 beskriver Berit K. B. Førland «Kvinneopprøret i Amerika» i en avisartikkel - og avslutter med spørsmålet «Når skal vi få en lignende bevegelse i Norge?» 2 Ikke lenge etter braket det løs. Kvinner fulle av raseri og entusiasme fant hverandre, dannet bevisstgjøringsgrupper og organisasjoner, diskuterte og studerte; nye ideer og tiltak dukket opp; aksjoner og demonstrasjoner sto på dagsorden. Offensivt og høyrøstet ødela de missekårings-arrangementer, stormet restauranter og bokforlag, aksjonerte mot reklame, kumulerte kvinner inn i kommunestyrer, forlangte rett til lønnet arbeid, flere, bedre og billigere barnehager, fri abort, bekjempet den tradisjonelle familien, vasket bort sminke og kastet BH'en, sa nei til kvinneundertrykking og krevde revolusjon mot kapitalmakt og mannssamfunnet. I løpet av få år - fra -70 til -73 - svulmet den nye kvinnebevegelsen opp - fra å være en liten gruppe som var misfornøyd med den underdanige kvinnerollen og Norsk Kvinnesaksforenings dengang høflige henstillinger til offentlige myndigheter, til å omfatte flere tusen kvinner som ville ha en grunnplansrevolusjon mot patriarkalske strukturer og kapitalistisk produksjonsmåte. Dette skapte høye bølger: Kvinnene ble utropt til mannehatere, ansvarsløse mødre, privilegerte egoister, utålmodige utopister. Kvinnene svarte med nye ord på gamle kjensgjerninger: Den tradisjonelle mannsrollen innebar mannssjåvinisme, kjønnsfascisme, sexisme, dobbelt undertrykking og reaksjonær ideologi. Etter år med dempet aggresjon brøt raseriets klare tale 8 9
fram: Vi vil ikke mer! NEI var et viktig ord i mange av parolene vi kunne se på gater og vegger i begynnelsen av 70-åra. Nei til undertrykking av kvinner, Nei til lavtlønn, Nei til kvinnen som salgsvare, Nei til tvangspuling, Nei til moms på matvarer, Nei til nedlegging av fødehjem, Nei til sentralisering, Nei til EF. Men her var også klare krav: Barnehager til alle barn. Omsorgspermisjon for alle fedre. Kortere arbeidstid for småbarnsforeldre. Fulle rettigheter i deltidsstillinger. Lik lønn for likeverdig arbeid. Selvbestemt abort nå. Full ansvars- og arbeidsdeling i familien. Bak de mange parolene ligger samfunnsmessige motsetningsforhold og personlige dilemmaer og ambivalens. Hvilke samfunnsmessige konflikter er så den nye kvinnebevegelsen uttrykk for? Og hvordan har disse konfliktene vist seg i kvinnebevegelsen selv - i dens organisering, dens politiske perspektiver, dens indre stridigheter? Det er dette jeg prøver å svare på i denne boka, ved å gi et riss av dens aksjoner, organisasjonsformer, dens indre opposisjon og dens mangfoldige virksomheter de siste tolv åra. Men allerede i utgangspunktet støter vi på et problem: Kvinner er ikke bare undertrykt i forholdet til menn. Mange kvinner er også undertrykt som arbeidere, som lesbiske, som tilknyttet en minoritetsgruppe. Dette viser seg ved at den nye kvinnebevegelsen fører en kamp ikke bare mot det undertrykkende forholdet mellem kjønnene. Dens politiske perspektiver baserer seg også på motsetninger mellom samfunnsklassene og på undertrykkende aspekter i forholdet mellom heterofile og lesbiske. Disse ulike konfliktdimensjoner har til tider vist seg ved til dels store uenigheter mellom organisasjonene og grupperingene. Utad har uenigheten blitt synligst markert 8. mars. Siden -76 har det i en del byer gått to demonstrasjonstog denne dagen. Har vi så gjøre med én eller flere nye kvinnebevegelser? Rundt 74/75 mente en del av medlemmene i Kvinnefronten at det var to nye kvinnebevegelser - en proletær og en borgerlig. Disse medlemmene mente at de selv var del av den proletære kvinnebevegelsen og tok avstand fra borgerlig likestilling. Noen år senere framhevet også en del Nyfeminister at det var to bevegelser - en likestillingsbevegelse og en radikal-feministisk bevegelse. Disse tilhørte da selv den radikal-feministiske kvinnebevegelsen, mens kvinnefronten ble karakterisert som en likestillingsbevegelse. 3 Dette viser at uoverensstemmelsene har vært store. De som senere vil skrive om den eller de nye kvinnebevegelsenes historie, vil kanskje legge større vekt på motsetningene enn jeg har gjort. I denne boka blir alle de nye kvinnepolitiske organisasjonene og gruppene betraktet som én sosial bevegelse - som gjenspeiler og kjemper mot de flerdimensjonale konfliktdimensjonene som preger kvinners levekår i etterkrigstida i Norge. Dessuten er ikke den nye kvinnebevegelsen preget bare av indre motsetninger: Felles er den dype skepsis til likestillingspolitikken. De nye kvinneorganisasjonene krever frigjøring, og har i sin frigjøringsstrategi blant annet lagt vekt på kortsiktige særrettigheter til kvinner framfor formell likestilling. De har f.eks. samlet gått imot Lov om likestilling og Lov om foreldre og barn, som er de viktigste offentlige likestillingstiltak siden den nye kvinnebevegelsen oppsto. 4 Et annet skille mellom «borgerlige»- og frigjøringsbevegelser er ofte forskjeller mellom moralske og materielle krav. Dette skillet gjenfinnes ikke i den nye kvinnebevegelsen. Det er samlet enighet om både å bekjempe «det reaksjonære kvinnesynet» og å forbedre kvinners arbeidsvilkår. Her finnes heller ikke entydige skiller mellom ulike undertrykkingsforhold. Den nye kvinnebevegelsen kom tidlig til å legge stor vekt på sammenhengen mellom klasseforholdene og kjønnsforholdene, og dette preger alle de nye organisasjonenes politiske profil - selv om det ikke er enighet om hva eller hvem kampen først og fremst skal rettes mot, hva som skal prioriteres. Den nye kvinnebevegelsen rommer ulike og til dels motstridende politiske retninger. Men disse forskjellene i politisk oppfatning er ikke forankret i deltakerenes sosiale situasjon. Deres sosiale tilhørighet er hovedsaklig de nye mellomlagene: Ansatte i helse- og sosialsektoren, lærere, kulturarbeidere, studenter. Til tross for atskillige forsøk, har den nye kvinnebevegelsen ikke klart å rekruttere særlig mange fabrikk- og kontorarbeidersker og heller ikke mange fulltidshusmødre - selv om en del ufaglærte arbeidere og lavere funksjonærer er blant de mest aktive. 5 Kapitaleiende kvinner deltar heller ikke - og det er aldri gjort noe forsøk på å rekruttere dem. Selv om denne bevegelsen ikke består av kvinner fra alle sosiale lag og yrker, består den av kvinner. Om vi skulle skille 10 11
mellom organisasjonene og grupperingene bare etter tradisjonelle sosiale og politiske betegnelser, ville vi tape dette faktum av syne: Slike betegnelser gjenspeiler først og fremst menns sosiale situasjon og menns og kvinners felles anstrengelser for å endre visse samfunnsforhold. For meg har det vært viktigere å belyse kvinners mange-fasetterte frigjøringsbestrebelser og hvordan disse har harmonert med eller stått i kontrast til hverandre blant radikale kvinnefrigjøringsopprørere i 70-åra. Som et utgangspunkt har jeg derfor valgt å legge størst vekt på fellestrekkene: Felles sosial forankring, felles skepsis til offentlig likestillingspolitikk, felles «grasrot» orientering, felles engasjement i kjønns/klasseproblematikken og bred enighet om de fleste paroler og krav knytter organisasjonene, de frittstående gruppene og mange uorganiserte kvinner sammen i én bevegelse. Analysen er konsentrert rundt organisasjoner og grupper som har disse fellestrekkene. Boka handler derfor ikke om alle de former for kvinnekamp som er ført i 70-åra. For det første er arbeidet til partienes kvinneorganisasjoner utelatt, fordi de ikke primært er et organisert uttrykk for konfliktdimensjoner i kvinners liv, men heller en del av partienes sektorisering. For det andre er Norske Kvinners Nasjonalråd utelatt fordi det er en samling av organisasjoner med hovedsaklig kvinnelige medlemmer - og ikke kvinnepolitiske organisasjoner med frigjøring som målsetting. For det tredje blir Norsk Kvinnesaksforening og Norsk Kvinneforbund viet liten oppmerksomhet. Disse organisasjonene har på 70-tallet som tidligere arbeidet aktivt for å forbedre kvinners levekår, og har jevnlig samarbeidet med de nye kvinneorganisasjonene. Til forskjell fra Norske Kvinners Nasjonalråd og partienes kvinneorganisasjoner har de også vært de fremste i markeringen av 8. mars. Når de likevel har fått en relativt beskjeden plass i denne boka, skyldes det at deres historie ikke har sitt utspring i politiske hendelser i 60- og 70- åra. Det er typisk for kvinneopprøret på 70-tallet at det ble organisert i nye organisasjoner, og nye fora og arbeidsgrupper ble dannet. Det var også dette kvinneopprøret som preget de kvinnepolitiske debattene i 70-åra. For mange av medlemmene i Norsk Kvinnesaksforening og Norsk Kvinneforbund var synspunktene og kravene velkjente fra tidligere debatter om kvinnens stilling. Likevel var det noe nytt i kvinneopprøret på 70- tallet: Den flate organisasjonsstrukturen, betydningen av bevisstgjøringsgrupper, smågrupper i organisasjonene, alle de uorganiserte gruppene, alle veggavisene og parolene, den definitive forkastingen av likestilling som mål og middel, søsterskapets uttalte oppvurdering av kvinner - alt dette var langt på vei nytt i norsk kvinnepolitikk. Derimot er det som skapte sensasjon - utelukkelse av menn - ikke nytt. Allerede Kvinnestemmerettsforeningen, stiftet 1885, utelukket mannlige medlemmer. Det samme gjorde Landskvinnestemmerettsforeningen og forskjellige Lærerindeforeninger fra 1890-åra av. Politisering av det private er også et gammelt tema. Omkring århundreskiftet var dette sterkt fremme i form av diskusjon om hva kvinnesak egentlig var - hjemmets problemer eller stemmerett, utdanning, yrkesmessige krav. Klart kom det til uttrykk i de tidlige diskusjonene om abort og prevensjon og seksualmoral (Melby 1980, Schiøtz 1980), og i politisering av barneproduksjon og seksuell undertrykking (Blom 1980 og 1982). Men selv om deler av privatlivet ikke er nye diskusjonstemaer, ble det først i 50-åra så smått et uttalt ønske om å trekke menn inn i privatsfærens mange gjøremål (Skard 1953). Men det er så seint som i 70-åra at kritikken av menns manglende omsorgsinteresser kom for fullt. Kvinneorganisasjonene som ble dannet før 1970, har hatt innflytelse på 70-tallets opprør: Både Norsk Kvinnesaksforening, Norsk Kvinneforbund og Norske Kvinners Nasjonalråd satte i gang aksjoner og førte tradisjoner videre som de nye kvinneopprørene deltok i og ble inspirert av. Men hvordan nye og eldre kvinneorganisasjoner påvirker hverandre, er en annen historie enn den jeg har ønsket å beskrive. Derfor har disse organisasjonene fått mindre plass enn det deres lange historie umiddelbart skulle tilsi. Den nye kvinnebevegelsen er en sosial bevegelse, og er som sådan et fellesskap hvor ulike grupperinger gjensidig påvirker hverandres utvikling av politiske perspektiver, organisasjonsformer og aktiviteter. Selv om en sosial bevegelse oppstår og består som et uttrykk for økonomiske og sosiale forhold, er den ikke et blindt svar på disse forholdene. En sosial bevegelse lever også sitt eget liv og har sin egen utviklingskraft. Endringer og motsetninger i materielle forhold og sosiale strukturer betinger 13
dens oppkomst, dens antallsmessige tilslutning og dens indre konflikttemaer. Men dens endringsprosesser kan neppe forklares bare med utenforliggende forhold og strukturer. Det er få politiske eller økonomiske hendelser i 70-åra som skulle tilsi de organisatoriske og politiske endringene som den nye kvinnebevegelsen har gjennomløpet dette tiåret. Disse endringene er innebygget i selve fellesskapet. Et fellesskap er alltid i forandring. Det er personlige forhold mellom mennesker som påvirker hverandre, som støtter eller motsier hverandre. Når en sosial bevegelse først har oppstått, utvikler den seg selv på bakgrunn av de samfunnsforhold som har skapt den. Samtidig bærer den med seg de motsetningsforhold som har skapt den: Motsetningene blir sentrale konflikttemaer innad i bevegelsen. Disse konfliktene driver endringsprosessene i bevegelsen framover. Slik kan endringsprosessene i den nye kvinnebevegelsen langt på vei forklares ut fra dens indre konflikter - og disse kan igjen forklares ut fra de samfunnsmessige motsetninger som de representerer. De største konfliktene innen den nye kvinnebevegelsen har sitt utspring i at mange kvinner lever i flerdimensjonale undertrykkingsforhold: I tillegg til det kvinneundertrykkende forholdet mellom kjønnene blir mange kvinner undertrykt i forholdet mellom samfunnsklassene, mellom heterofile og lesbiske, i forholdet mellom by og land og/eller i forholdet mellom etniske grupper. Dette slår ut i politiske stridigheter innen bevegelsen: Den består av kvinner som er uenige om hvilket undertrykkingsforhold som er mest belastende og/eller hvilket som fører til politisk handling. I en sosial bevegelse begynner disse stridighetene å leve sitt eget liv. Samtidig bevirker disse stridighetene endringer i bevegelsen, fordi de forskjellige grupperingene forholder seg til hverandre. Det er denne indre endringsprosessen jeg har lagt størst vekt på - og har derfor til en viss grad «løsrevet» den nye kvinnebevegelsen fra andre sosiale eller politiske hendelser, med mindre de har blitt tatt opp som debattema i bevegelsen. Jeg har således lagt størst vekt på hvordan ulike retningers politiske perspektiver og organiseringsformer har påvirket og endret hverandre, har ført til periodevis samhold, konflikt, avstandstaken og distanse - og til offensiv kamp eller stillferdig tilbaketrekking. Og hvordan har så denne kvinnebevegelsen utviklet seg? Er det fremdeles slik at den revolusjonære kvinnebevegelsen aldri har eksistert? Er den nye kvinnebevegelsen bare et prydelig lite blaff som har kastet lys over sosialdemokratiets storsinn - eller er den en revolusjonær kraft som leder hen til den frihet vi alle lengter etter? 14
KAPITTEL 1 Nei! Stopp! Panikkslagne menn og ramp til kjerringer «Ned med alle menn» «Mannen er vår fiende» Hvor er disse sitatene hentet fra? Fra Nyfeministenes årsmøte? Fra Oslo faglige kvinnebevegelse? Claragruppa? Kvinnefronten sentralt? Teatergruppa Livets Mangfold? Nei, det er overskrifter i bildebladet NÅ, nr. 18, 29. 4. 72. En av bladets journalister hadde vært på kvinnemøte i Oslo med den kjente engelske feministen Germaine Greer, 1 og var temmelig opprørt. Riktignok hadde han innsett at kvinnesak var nødvendig, sier han selv, han hadde sågar gått i demonstrasjonstog med rødstrømpene i København. Men dette møtet overskred hans toleransegrense. «Mannen er vår fiende. Vi må bekjempe han med alle midler. Selv om det innebærer våpenbruk.» Han legger disse ordene i munnen på Germaine Greer. Men hun sa ikke det. «Kapitalismen har skapt hatet mellom kjønnene,» siterer han videre. Men hun sa ikke det heller. Omtalen av Germaine Greer og de vel fire hundre som hørte henne, oser av mannsgod kvinneforakt. Germaine Greers friske og sterke stil blir framstilt som slibrig sex-snakk, hvor hun spedde opp foredraget «med detaljerte skildringer av voldtekt». Germaine Greer snakket om voldtekt, men ikke for å avsløre «intime detaljer». Hun framholdt at voldtekt er den tydeligste fysiske form for kvinneundertrykking - og den er et eksempel på linje med de økonomiske, politiske, moralske og psykologiske angrep på kvinner. Germaine Greer tok for seg våre holdninger til voldtekt - og hvordan de reflekterer mannssamfunnet: Når en kvinne blir voldtatt, reagerer vi ikke så mye mot det hun har gjennomgått,som mot det angrep som dermed er rettet mot 16 I mannens kvinnelige eiendom, enten det nå er i form av en gifteferdige datter eller en kone. Hun snakket også om den nedverdigende prosessen kvinner utsettes for hvis de melder fra om at de har blitt voldtatt. Voldtekter blir ikke tatt på alvor i et mannssamfunn. Også de norske Nyfeministene ble latterliggjort. I NÅ ble de beskrevet som latterlige sekterister, rekruttert blant «humanist-studenter på Blindern», velprivilegerte studiner som ikke eier selverkjennelse eller selvironi. Og synd var det at «politisk visvas presenteres som kvinnekamp», for «det skader de oppriktige nyfeminister» - for «i all denne hysteriske radikalisme - drukner godord som disse». Og her siterer han fra Kvinneaktivistenes - en gruppe Nyfeministers - manifest fra -71: «Vi krever av oss selv en oppløsning av våre personlige fordommer og forventninger. Både til menn og til oss selv må vi stille følgende krav: Å være i stand til å møte et annet menneske uten tanke på dets sosiale verdi, kjønn, penger, utseende og de fordeler vi selv kan hente hos vedkommende.» Verst syns han det er når kvinnene «blir høystemt på nasjonens vegne» og vil avskaffe statskirke og kongedømme. Dessuten, hevder han bestyrtet videre, forlanger de at alle menn med barn under ti år skal forbys overtid. De forlanger sosialisering av banker, forsikringsselskaper, kredittinstitusjoner, storindu- \ stri, handelsflåte, skog- og fjellområder - og vil ha full kartlegging av det hemmelige politi. Og på utenriksplan står anerkjennelse av Nord-Korea og av Nord-Vietnam, Norge ut av NATO og aldri inn i EF. Og hva sier så disse kverulantiske kvinnene til slutt i sin enorme kravrekke? Jo: «dette er bare begynnelsen.» Det var ingen begynnelse Men denne episoden var ingen begynnelse. Det var en tilfeldig valgt omtale av et tilfeldig valgt møte i 1972. Da hadde den nye kvinnebevegelsen allerede fått en viss utbredelse. Oppfatningen om at Nyfeministene var mannehatere hadde vunnet gehør både i den radikale og konservative fløy. Det var en av de mange fordreininger som tilpisset motstanden, både utenfor og innen den nye kvinnebevegelsen. Dette kommer vi tilbake til senere. 17 1 D 1, 1 A
Men nå til begynnelsen. Hvor var den? Det var ingen spesiell sak eller aksjon som med ett fikk den nye kvinnebevegelsen til å blusse utover det ganske land. For etterkrigsgenerasjonen begynte den med en privat og individuell murring i 60-åra: Vi var forespeilet like muligheter, men erfarte at likestilling ikke betydde likhet. Snarere ble forskjellsbehandlingen omhyggelig bortforklart: jammen han er eldst, han er yngst, han er snill, han er uregjerlig, han er interessert, han gidder ikke, han har søstre, han har ingen søstre, han har rik far, han har fattig far... Motsetningene mellom sosialdemokratiets uttalte likestillingsformål og den hverdagslige undertrykking av kvinner ble forskanset bak lange haranger om personlige egenskaper til hver og en av oss. Og: Vi fikk nesten lov til å gjøre hva vi ville - bare vi ikke ville så mye, og så lenge menn sto fritt til å bestemme hva våre handlinger betydde. Kjønnsrolleforskningen på 60-tallet - som nok få av etterkrigsgenerasjonene kjente til - hadde også til en viss grad dokumentert at kvinner og menn var utsatt for sterke forventninger om å oppføre seg på bestemte og forskjellige måter. (Dalstrøm m.fl. 1962, Grønseth 1966, Holter 1970) Likelønnsrådet hadde avdekket lønnsulikheter mellom kjønnene og vist at over 2/3 av husmødre ønsket lønnet arbeid dersom forholdene var lagt til rette for det. (Likelønnsrådet 1968) Betty Friedans bok Myten om kvinnen kom på det norske bokmarkedet i 1968. Hun viste at kvinner hadde blitt skjøvet ut av yrkeslivet etter andre verdenskrig, og beskrev husmødrenes innholdsløse og trivielle hverdag i amerikanske forsteder. Hun kalte det «problemet uten navn», og dokumenterte hvordan reklamemakere bevisst manipulerte kvinnens behov for aktivitet og selvbekreftelse. Boka avsluttes med ordene: «Tiden er inne, da mytens stemme ikke lenger kan overdøve den indre stemme som driver kvinnene fram mot full menneskelig modning.» I -68 ble Ammehjelpen startet - en gruppe kvinner som ønsket å bistå med råd og vink til ammende. - I dag har Ammehjelpen medlemmer spredt utover hele landet. Forløpet til Ammehjelpen var en brosjyre om konkrete amme-råd, som ble utarbeidet av bl.a. Elisabeth Helsing. Kvinnene som arbeidet med dette tok kontakt med Helserådet i håp om at de kunne publisere brosjyren. Her kom de i kontakt med en legekonsulent som viste seg å være velvillig innstilt til den - og hun klarte da også å få brosjyren igjennom de besluttende instanser i Helsedirektoratet. - Og legekonsulenten som hadde gått inn for at Helsedirektoratet skulle utgi den, het Gro Harlem Brundtland. Brosjyren om amming ble omtalt i ukebladet Alle kvinner, hvor også adressen til Elisabeth Helsing ble oppgitt. Hun mottok raskt bunkevis av brev, og etter en tid dannet ti kvinner Ammehjelpen. Denne gruppen kom senere til å spille en aktiv rolle i forbindelse med besøket til den kjente amerikanske feministen Jo Freeman. 2 Dette møtet skal vi straks komme tilbake til. Men la oss først nevne et par andre momenter som kom forut for dette møtet. Da Juliet Mitchells artikkel «Kvinnorna: Den långste revolutionen» kom i særtrykk i 2. opplag fra det svenske tidsskriftet Zenit, ble den diskutert av en håndfull studenter. Hun hevdet her at fire nøkkelstrukturer dominerer kvinners liv: produksjon, forplantning, seksualitet og barneoppdragelse - og at alle disse strukturene må omdannes samtidig om vi skal ha håp om frihet for kvinner. Samtidig ender hun opp med en del reformkrav - i likhet med det meste av det vi kunne lese om kvinner før 70-tallet. Men disse kravene var mer radikale enn de som vanligvis ble fremmet på 60-tallet: lik utdanning, retten til likt arbeid, frie p-piller, legalisering av homofili, formelt skille mellom ekteskap og foreldreskap, og pluralistiske samlivsformer skulle bedre kvinnens samfunnsmessige stilling. Siri Nylander Mæland - nylig hjemvendt fra USA - skrev en Dagblad-kronikk 31. januar -70 som het «Ny-feminister, foren dere!» Hun omtalte her Caroline Birds bok Bom Female, som hadde kommet ut i USA et snaut år tidligere - og som fikk stor utbredelse både i USA og Skandinavia. Caroline Bird analyserte først og fremst kvinners stilling på arbeidsmarkedet i USA, men boka inneholdt også en inndeling av fire grunnsyn på kvinners samfunnsmessige stilling: «Gammel-maskulinistene» er de tradisjonsbundne, som hevder at kvinnens plass er i hjemmet, at de er intellektuelt og kroppslig ute av stand til å utføre mannsarbeid. «Ny-maskulinistene» er de som vil modernisere den tradisjonelle kvinnerollen. De går inn for kvinners rett til lønnet arbeid så lenge dette arbeidet ikke forandrer mennenes liv. «Gammel-feministene» tilsvarer kvinnesakspionerene, de som kjempet for formell likestilling, og hevder at alt menn gjør kan kvinner gjøre like godt, om ikke bedre. «Ny- 18 19
feministene» var så de nye kvinnegruppene. Og la meg her gjengi den første presentasjon av Nyfeministene i norsk presse: 20 «'Ny-feministene' har et mer nyansert syn, forskjellig både fra tradisjonell kvinnesak og fra ny-maskulinistenes tro på at det gjelder å utnytte kvinnens spesielle egenskaper på arbeidsmarkedet. Sterkt forenklet kan man si at ny-feministene mener kjønnsrolletenkning er foreldet og helt unødvendig på arbeidsplassen. Det vil ikke si at de benekter enhver kjønnsforskjell - sex er her for å bli - men at kjønn betraktes som en individuell egenskap, som nok kan ha sin betydning i privatlivet, men som ikke bør tillegges større vekt enn hår-, øyen- eller hudfarge på arbeidsmarkedet, enten det nå gjelder valg av utdannelse og yrke eller ansettelses- og forfremmelsesmuligheter innenfor det valgte yrke. Ny-feministene påstår ikke at menn og kvinner er absolutt like, at alle kvinner kan gjøre tradisjonelt mannsarbeid like godt som flertallet av menn, eller omvendt at alle menn kan bli like flinke til å stelle spedbarn, men erkjenner fullt ut de store individuelle forskjeller mellom mennesker i begavelse, anlegg og fysisk bygning. Forskjellen mellom to individer av samme kjønn er faktisk ofte større enn forskjellen mellom to individer av ulikt kjønn på en rekke områder som har mer avgjørende innvirkning på enkeltindividets liv enn det tildelte utstyr av reproduktive organer.... En moderat ny-feministisk holdning behøver ikke å ligge langt fra det ny-maskulinistiske syn i praksis, når det gjelder å arbeide for større fleksibilitet og løsning av problemer i forbindelse med barns behov og utførelsen av det nødvendige husarbeid (daginstitusjoner, en hevning av husarbeidets status, større muligheter for faste deltidsstillinger med vanlige sosiale tilleggsytelser, m.m.). Begge syn gir også visse muligheter for en tilpasning innenfor den nåværende samfunnsstruktur. Det skulle likevel være tydelig at de prinsipielle grunnholdningene er helt forskjellige. Mens ny-maskulinistene tenker i stereotyper og bygger på store vedtatte kjønnsforskjeller også ut over det rent biologiske, har nyfeministene framfor alt respekt for enkeltindividet og dets utfoldelsesmuligheter. (...) (Det) gj elder å legge forholdene til rette slik at alle - menn, kvinner og barn - best mulig får utvikle sine evner og anlegg. Ny-feministiske kvinner fornekter ikke morsrollen, men mener at småbarns psykologiske og fysiske behov godt kan fylles av en kjærlig far når morens nødvendige biologiske rolle er utspilt ved avvenningen fra brystet. (...)» Ved inngangen til 70-åra nådde kvinneopprøret i USA, Danmark og Sverige våre ører. Grupp 8 i Sverige startet som en sosialistisk studie- og diskusjonsgruppe i -68, men vakte dengang mindre interesse enn de danske Rødstrømpenes bevisst karikerte, humoristiske og overraskende aksjoner. Vi fikk høre om hvordan fire danske kvinner løp inn i TV-studio under en direktesending av sosialdemokratenes mai-møte i -70. Kvinnene krevde likelønn, med hele nasjonen som tilskuere - og ble (selvfølgelig?) håndfast avvist. Senere demonstrerte en gruppe mot ulikelønn ved å nekte å betale mer enn 80 % av billettprisen på Københavnbussene. Det tilsvarte omtrent andelen kvinnelønn med mannslønningene som utgangspunkt. Når de senere ble dømt, nektet de å betale mer enn 80 % av bøtene. Og her hjemme var det i noen kretser i gang en debatt om hva kvinnesak egentlig var. Var det en menneskesak, en samfunnssak, var det en anti-kapitalistisk kamp eller var det en antipatriarkalsk kamp? 6. juni -70 hadde Nina Karin Monsen - en av de ideologiske lederne i Nyfeminstenes første fase - en Dagbladkronikk hvor hun bl.a. skrev: «Jeg betviler sterkt at kvinnesak automatisk kan sies å være det samme som menneskesak eller sosialistisk samfunnssak. La meg ta det siste først. Kvinnesak er ikke å betrakte som et symptom, og kapitalismen som en sykdom. Sykdommen er fremdeles mannen, uansett hvilke politisk-økonomiske modeller som legges til grunn for en analyse av den menneskelige tilværelse. Eller for å si det mindre bombastisk, sykdommen eller årsaken til kvinnesak ligger fremdeles i det patriarkalske familiesystem.» 21
I Hun understreket så nødvendigheten av å bli kvitt angsten for å være smålig, angsten for å bli beskylt for å hefte seg ved detaljer når det faktisk dreier seg om retten til å kunne utfolde seg på likefot med menn. Så i august 1970 kom den store opptakten til den nye kvinneorganiseringen. Den ble innledet med et møte med en av forgrunnsskikkelsene i den nye amerikanske kvinnebevegelsen, Jo Freeman. Hun besøkte på den tida kvinnefrigjøringsgrupper i de fleste vest-europeiske landene, og var en viktig inspirator for de kvinnegruppene som nå så dagens lys. Jo Freeman kunne berette om den store kvinnestreiken 26. august -70 blant kvinner i USA. Det var 50-års-jubileum for kvinnestemmeretten, men i stedet for å feire, gikk tusenvis av kvinner til streik - fordi i løpet av disse åra hadde kvinner ikke oppnådd stort mer enn stemmeretten. Jo Freeman framholdt at lik rett til lønnet arbeid og lik lønn for likeverdig arbeid var kjernekravene til den nye kvinnebevegelsen verden over, men at et gjennomført kjønnsdelt arbeidsmarked hindret kvinnenes selvfølgelige rettigheter. Jo Freeman var også en kraftig talskvinne for kvinnegrupper uten menn. Behovet for å bevisstgjøre kvinner fordrer at menn ikke har adgang til møtene. Menn må lære seg å holde munn, for vi trenger pusterom for å utarbeide nye atferdsmønstre. Våre nåværende verdier og normer er mannsdominerte, det samme er samfunnsstrukturen og kummunikasjonsnettene. Kvinner må utvikle nye samværsformer, ny politisk praksis og ny teori. Møtet ble formelt arrangert av Oslo Kvinnesaksforening, men mye av forarbeidet ble gjort av den første Nyfeministgruppen i Norge som kom i stand i juni -70, og besto hovedsaklig av de kvinnene som også var med i Ammehjelpen. Noen Nyfeminister hadde altså funnet hverandre en kort tid før dette møtet. Samtidig hadde Studentopprøret virket som en katalysator for den generelle misnøye, amperhet og harme over den selvopplevde undertrykking hos store grupper av kvinner under utdanning. Stemningen på møtet bar da også preg av det. Jo Freeman møtte en forsamling full av forventninger, oppspilt pågangsmot og stormende applaus. Hun kunne dokumentere forskjellsbehandling av amerikanske kvinner og menn, og berette om hvordan amerikanske kvinner nå var i ferd med å ta skjea i egen hånd. Den håndfull Nyfeminister som dengang fantes, oppfordret forsamlingen til å organisere seg etter de nye feministiske organisasjonsprinsippene: Danne selvstendige kvinnegrupper som skulle arbeide med bevisstgjøring og aksjonere. Gruppene skulle knyttes sammen gjennom et kontaktnett, og på fellesmøtene - hvor alle kunne delta - skulle viktige politiske beslutninger tas. Det skulle ikke være valgt ledelse, og oppgaver som stensilering, skrive til avisene, brevskriving, kontakte massemedia skulle gå på omgang. Prinsippene om likestilling og likeverd skulle bygges inn i organisasjonsstrukturen fra første stund. Etter møtet med Jo Freeman meldte 80 kvinner sin interesse for å bli Nyfeminist, og utover høsten -70 og våren -71 ble det dannet en rekke grupper, først i Oslo og Bergen, så Trondheim og videre utover i landet. Men ikke alle nye grupper erklærte seg som Nyfeminister - og alle var heller ikke væpnet til tennene med veltalenhet og klar analyse. En gruppe jeg var med i virket til å begynne med heller forsagt enn offensiv. Riktignok var vi en gruppe nokså ferske studenter, som raste over objektgjøring og usynliggjøring av kvinner i våre lærebøker. 3 Men når vi dannet en gruppe, var vi likevel ikke så høye i hatten. Vi var en 10-12 kvinner som møtte opp og satte oss rundt et stort bord. Og der satt vi - tause. «Det er ingen leder her - så alle kan kaste seg ut i det,» sa Jorunn. Så var det stille igjen. «Kanskje vi skulle ta en presentasjonsrunde.» Noen syntes det var befriende å bryte den pinlige stillheten - andre ble forknytt ved tanken på å måtte «si noe om seg selv». En etter en sa vi noe. Det var det. Stille. «Jeg føler at jeg blir undertrykt som mor.» Hun rettet seg opp på stolen. «Jeg har snakket med en studentveileder. Jeg vil helst studere halv dag - jeg kan ikke la ungen gå for lut og kaldt vann heller. Men han bare svarte at hvis jeg ikke var tilstrekkelig engasjert i studiene, kunne jeg like gjerne slutte.» De forløsende ord var sagt - for en stakkels stund. «Hvorfor kan ikke mannen din studere halv dag?» «Barnehagene er jo oppe hele dagen.» «Vi vil ikke bli som menn - la det skure og gå med barna, mens vi sjøl blir fagidioter. Det er sånn vi blir undertrykt - vi skal være minst to steder på en gang og gjøre matinnkjøp i samme slengen.» Vi endte ikke opp i et klart standpunkt. Meningene våre var like motsetningsfylte som hele vår livssituasjon. - I dag kan vi si ja, naturligvis. Dengang var det en ny 22
innsikt. Vi avtalte å treffes neste uke. Og merkelig nok, alle bortsett fra én møtte opp. Ingen var oppildnet over det første møtet, men vi kom igjen. Hvorfor? Fordi vi hadde fått en brennende trang til frihet - og vi visste at vi bare kunne nå den gjennom et offensivt kvinnefellesskap. Vi hadde ikke opplevd det ennå, men vi været styrke og samhold. Og gradvis vokste det fram: Vekk med bord og stoler, tett sammen i sirkel på gulvet, vi lo og smilte, fortalte hverandre om små og store problemer, trøstet og oppmuntret. Vi begynte å stole på hverandre og forstå at vi faktisk kunne gi hverandre støtte. Og langsomt fikk vi et gløtt inn i framtida: Et samfunn hvor kvinner ikke har fått ødelagt sine evner til å planlegge, og hvor vi kan forfølge våre planer uten alt for stort besvær, hvor vi ikke blir møtt med overfladisk pjatt og sexobjekt-gjøring, men hvor vi er synlige som mennesker og verdsatt som kvinner. Den amerikanske kvinnebevegelsens Notes from the Second Year, Notes from the Third Year og antologien Sisterhood is Powerful 4 ble lest av nærmest alle aktive - underernærte som vi var på litteratur om kvinneundertrykking. De nye artiklene og notatene varslet en kamp som gikk langt utover vår hjemlige likestillingsdebatt: «Mer og mer begynner jeg å tenke på en verdensomspennende KvinneRevolusjon som det eneste håp for liv på denne planet. Det er for meg der hvor kvinnefrigjøringen er, at den ekte, revolusjonære bevegelse foregår. Jeg kan ikke lenger tolerere det mannsdominerte Nye venstres øyentjeneri, som stadig stinker av kvinneforakt, klassefordommer og rasisme. Jeg har ikke den ringste idé om hvilken mulig revolusjonær rolle de hvite, heteroseksuelle menn kunne oppfylle, siden de er selve personifiseringen av den reaksjonære - vestlige interesse-makt.» (Morgan 1970, s. 29) Misnøyen blir synlig Etter møtet med Jo Freeman begynte Nyfeminismen å bre seg for alvor. Mye tid gikk med til bevisstgjøring, diskusjoner om organisasjonsbygging og mer generelle politiske diskusjoner. Men handling sto også på programmet. Høflige henstillinger, som etter hvert hadde blitt de eldre kvinnesaksorganisasjonenes stil, har aldri vært den nye kvinnebevegelsens arbeidsmåte. Tidlig på 70-tallet var det aksjoner som synliggjorde den nye kvinnebevegelsen, som rystet godtfolk og gledet tusenvis av kvinner. I november -70 hadde Nyfeminstene sin første synliggjørende aksjon. Det var ca. 30 kvinner - Nyfeminister, medlemmer i Oslo Kvinnesaksforening og uorganiserte - som aksjonerte mot det populære radioprogrammet til Rolf Kirkvaag, «Kvinner, kvinner». Programmet omhandlet kvinner i vanlig, humoristisk-nedlatende ord og vendinger. Godt ment, selvfølgelig - men nå hadde mange kvinner fått nok av massemedias bruk av kvinner som et underholdningsinstrument. Feministene skaffet seg adgang til Store Studio, og under opptakene satte de fram «hårreisende» påstander når ordet var fritt, f.eks. at kvinner ikke hadde valgmuligheter i dagens samfunn. - Det skulle ikke så mye til den gangen. Kvinnene påpekte også at de tilstedeværende journalister og pressefotografer var menn, og at de ikke hadde noe å gjøre i et program om kvinner - en til da uhørt uttalelse! Men mest av alt kritiserte de programmet for å være kvinneforaktende, og at det framstilte kvinner som mindreverdige. Og VG rapporterte: «Kommer en ny kvinnesaksorganisasjon til å dukke opp i Norge? Dette ble hevdet av to troverdige utseende damer som var tilstede under opptaket av Kirkvaags «kvinneprogram». Programmet tramper på kvinnenes menneskeverd, var omkvedet fra en rekke fortørnede kvinner, i alle aldre. Ikke et smil fra noen av disse som så inderlig ønsker seg likeverdighet. Heller ikke var det mulig å få noen sammenheng i hva disse kvinner egentlig vil. Store Studio syntes mest av alt å minne om en stor hønsegård.» 5 Men de nye feministene holdt fram som de stevnet, og som avslutning på programmet overrakte de en rose til Kirkvaag - mot at han skulle holde den i munn. Slik kunne han lære seg til å la kvinnene selv komme til orde. Og slik markerte de første nyfeministene noen av den nye kvinnebevegelsens meninger utad: Menn skulle ikke lenger formidle sitt syn på kvinner uten konsekvenser. Nå var det kvinnenes tur til å snakke på kvinnenes vegne. 6 Nyfeministene hadde markert seg utad, og diskusjonene om kvinnefrigjøring begynte så smått å vinne gehør. Stadig flere kvinner begynte å interessere seg for kvinnebevegelsen. Men mange var også ytterst skeptiske: Vi hadde det da så godt. 24 25
Hvorfor skulle vi kreve det umulige? Dessuten, skulle vi nå ta knekken på alle de stakkars mennene, som vi egentlig ville være helt lik? Dette var en av de første vrangforestillingene den nye kvinnebevegelsen måtte bekjempe: Vi ville ikke bli som menn, vi ville skape nye livsbetingelser, og vi ville trekke de problemene mange kvinner har, fram i lyset. Stadig oftere understreket nyfeministene at å bli som mannen ikke var målet. Det var mannssamfunnet som skulle bekjempes. Det var det som skapte problemer for kvinner. 7 Abortsaken var et typisk kvinneproblem, og et problem som kvinneorganisasjoner i årtier har prøvd å få fram på den politiske dagsorden. 8 Den 4. mars -71 hadde nyfeminstene sin første abortdemonstrasjon, utenfor Aker sykehus i Oslo. 10-12 kvinner møtte opp med plakater hvor det var skrevet «Abortloven er et lotteri», «Likhet for (abort)loven» o.l. De krevde at det dengang gjeldende abortskjemaet på Aker sykehus ble fjernet. Skjemaet inneholdt en nitid oppramsing av alle tenkelige faremomenter ved framprovosert abort - og pasientene måtte undertegne på at de vedkjente seg kjennskapet til alle de nevnte risikomomentene. Frammøtet på Aker sykehus var ment som en stillferdig demonstrasjon - men nettopp da kvinnene skulle henge opp en plakat på døra, var overlegen der. På plakaten sto det: «Vi krever menneskelig behandling av de abort-søkende.» Plakaten ble øyeblikkelig flerret av hvitkledde mannsarmer - og demonstrasjonen var ikke lenger en taus påminnelse. Det utspant seg en voldsom disputt om risikofaren ved abortinngrep og om den brutale behandlingen av abortsøkende på Aker sykehus. Og det skulle vise seg at motstanden mot abortskjemaet fikk støtte i vide legekretser, og ved første korsvei ble skjemaene fjernet. 9 Aksjonsgruppa understreket at denne aksjonen ikke gjaldt fri abort, bare dette skjemaet. 10 Men de fleste Nyfeminister - riktignok ikke alle - var for fri abort. Hovedstandpunktet var for de fleste på denne tida slik det er formulert i et langt debattinnlegg av Birgit Bjerck, i A rbeiderbladet 23.9.71: «Selvsagt skal vi arbeide for bedre prevensjonstilbud, men før vi kommer dit vi vil, ødelegger vi menneskers liv, om fri abort ikke blir vedtatt Jeg vil på ingen måte si at en abort er uproblematisk. Vi må bare ha alternativene og sammenhengen klar. En abort foretatt med en strikkepinne eller lignende redskap er noe annet enn en abort utført av en lege. Og strikkepinnene er et reelt alternativ for fortvilte kvinner i dag.... Når jeg ikke vil at mannen skal kunne nekte en kvinne å foreta abort, er det fordi jeg innser at i dag er det kvinnen som tar seg av barna. Jeg ser ingen selvmotsigelse i det å arbeide for at mannen skal gjøre sin jobb hjemme og samtidig nekte ham å bestemme om den kvinnen han har satt barn på, skal føde det I dag er det ikke likestilling, og en avgjørelsesprosess som ikke tar hensyn til dette faktum, må motarbeides.» I den nye kvinnebevegelsen ble mangelen på selvbestemt abort betraktet som et av de synligste kriterier på kvinneundertrykkingen, og kampen for selvbestemt abort var en av bevegelsens merkesaker helt til lov om selvbestemt abort ble vedtatt i -79. Derfor er dette et tema som vi stadig kommer tilbake til. Selv om storparten av de første aksjonene fant sted i Oslo, begynte også kvinner i Bergen tidlig å aksjonere: Under Vestlandsmessen i Bergen, våren -71, gikk Nyfeministene i Bergen til sin første aksjon. Her skulle «Vestlandspiken» kåres - med Knut Bjørnsen som konferansier. Hygge og underholdning var det - og hva var vel mer naturlig enn å peke ut Vestlandets «vakreste»? Det hadde nærmest blitt tradisjon i vår kultur at menn kunne ta det som en selvfølge at de hadde rett til å avgjøre hvem som var flottest. Og kvinner kunne få lov til å konkurrere - om menns gunst. Livets lykke lå i at menn syns du var pen - og som ordtaket sier «Du må lide for skjønnheten.» Og det gjorde vi: Sjarmerende uvitende og med søt naivitet skulle vi presse våre kropper inn i pinetrange panties og gnagende BH'er-og så kunne menn få avgjøre hvem som hadde lykkes best i sine innstendige forsøk på å bli mest mulig innsnevret. Missekåringene var blitt et av de viktigste symbolene på mannssamfunnets tingliggjøring av kvinner. Under missekåringen i Bergen troppet fem nyfeminster opp med plakater og utålmodighet. Noen hoppet opp på scenen - og en forfjamset konferansier, Knut Bjørnsen, smilte og lurte på om de hadde noen sjanser tro. Det var da en av nyfeministene grep mikrofonen og ropte: Stopp kvinnesjå! Knut Bjørnsen rev mikrofonen tilbake, mens en annen nyfeminist blåste i en 26 27
sportsfløyte og forhindret at folk hørte hva som nå ble sagt. «Missene» ble stående i bakgrunnen av sinte demonstranter og transparanter med tekst som «Vi nekter å bli sett på som ting», «Et ledd i kvinnens undertrykking», «Stopp kvinnesjå», «Nei, til kvinnen som salgsvare». Kåringen ble foretatt delvis i det skjulte. Demonstrantene gikk ikke før kåringen var over. Oppstemt gikk de oppover mot Natland mens de hørte politisirener i det fjerne. Begivenheten ble feiret med en stor fest samme kveld. 11 Og Bergens Tidende rykket ut og spurte hva Knut Bjørnsen syntes om å gi uttrykk for sin mening på denne måten. «Jeg tror ikke det tjener saken å opptre på denne måten. Kvinnene burde finne andre steder til slike sysler,» uttalte han. 12 Men det gikk slik. Bare i tillegg til aksjoner mot missekåring fant kvinner «andre steder til slike sysler». Den 16. sep. -71 hengte en del Nyfeminister klesvasken sin til tørk på Karl Johansgate i Oslo. Kvinnene var lei av at reklamen brukte husmødre som forbrukssymbol, og især at vaskepulverreklamen sprer myten om den unge, vakre kvinnen med hvit klesvask som mål. Reklamen nedvurderte kvinner, fremmet hvithetshysteriet og ga ikke skikkelig forbrukeropplysning. Aksjonen - som var arrangert sammen med en samarbeidsgruppe for miljø- og naturvern - oppfordret også til boikott av de mest forurensningsfarlige vaskemidlene som kom på markedet i slutten av 60-åra. For å understreke dette, ble det også oversendt en henvendelse til Forbruker- og administrasjonsdepartementet med krav om at vaskepulverfabrikantene skulle betale en «miljø-avgift» for de forurensninger innholdet i vaskemidlene påførte samfunnet i form av dårligere drikkevann, badevann og fiske. 13 Dette var en av de første reaksjonene mot forurensningsfarlige vaskemidler. Og som kjent, ble vaskepulver stadig mer «naturvennlig» utover i 70-åra. 10.9.71 åpnet Nyfeministene en to-dagers utstilling på Universitetsplassen i Oslo, «Nyfeminist -71». En stor del av utstillingen ble viet barnas miljø, som trafikkproblemer, behovet for trafikksikre boligmiljøer og daginstitusjoner. Utstillingen dokumenterte bl.a. at Norge hadde den høyeste barnedødeligheten i trafikken i Europa, og at bare 3 % av barn i alderen 0-7 år fikk plass i barnehage. Nyfeministene krevde at barns rett til daginstitusjoner skulle sikres ved lov, og at barnehagene først og fremst skulle være et pedagogisk tilbud, ikke bare et sosialt hjelpetiltak. La oss også her imøtegå en viktig fordreining av den nye kvinnebevegelsens krav: Fra første stund har kvinnebevegelsen krevd bedre barnehager, ikke bare flere. Utstillingen dokumenterte også diskriminering og ulikelønn for kvinner og menn, og satte fram krav om at de som arbeider deltid skal ha rettigheter på linje med fulltidsansatte når det gjelder trygd, skatt og ansettelsesvilkår. «Nyfeminist 71» hadde også med en avdeling om prevensjon og abort og krevde prevensjonsundervisning i alle skoler og helsestasjoner for mødre, og at prevensjonsmidler skulle bli lettere tilgjengelig, f.eks. ved salg av kondomer i dagligvareforretninger. Nyfeministene krevde dessuten selvbestemt abort. Høsten -71 var det også satt igang en kumuleringsaksjon for å få flere kvinner inn i kommunestyrene - som vi straks skal komme tilbake til. På utstillingen ble det delt ut «kumuleringsoppskrifter», og alle ble oppfordret til å kumulere kvinner ved høstens valg. Utstillingen fikk økonomisk støtte fra Forbruker- og administrasjonsdepartementet, Sosialdepartementet, Mental Barnehjelp og Norske Kvinners Nasjonalråd. 14 Så kom «det lykkelige valg» - kommunevalget -71: Fra Hammerfest i nord til Arendal i sør var det stor aktivitet for å få flere kvinner inn i kommunalpolitikken. Kumulerings-aksjoner - slik vi hadde høsten -71 - var på ingen måte av ny dato. Den første kumuleringen som ga synlige resultater fant sted allerede i 1925. (Skard, 1979) Tidlig på året i -71 lanserte Norske Kvinners Nasjonalråd en propaganda-kampanje for å få flere kvinner inn i det etablerte politiske system. Husmorlag, Norsk Kvinnesaksforening, Nyfeministene og mange frittstående kvinnegrupper og kvinner engasjerte seg i kampanjen, som på det praktisk-politiske plan tok sikte på å kumulere kvinner inn i kommunestyrene. Opplysningene om hvordan en skulle kumulere gikk fra kvinne til kvinne. Oppstemte og fornøyde gikk vi på besøk til hverandre og snakket om aksjonen som var i gang, og om hvor lett det ville være å velge flere kvinner inn i kommunestyrene om vi bare var mange nok som kumulerte. Informasjon om hvordan en kumulerte var det forholdsvis enkelt å skaffe seg rede på. Norsk Kvinneforbund sendte ut en liste som alle kunne skrive av og legge i valgurnen, og denne ble delt ut på «Nyfeminist 71» - 28 29
utstillingen. Til salgs var også Kvinnens lille røde 15 som en kvinnegruppe hadde gitt ut sommeren -71. Den lille boka inneholdt mange gode råd og vink til politisk interesserte kvinner - og viste også hvordan en kunne kumulere ved kommunevalg. Kunne. Før neste kommunevalg, i juni -74, ble valgloven forandret, slik at «kvinnekupp» ikke lenger var mulig. Kumuleringsaksjonen ga nemlig resultater: I tre kommuner kom kvinnene i flertall i kommunestyret, i Asker, Oslo og Trondheim. I seks andre kommuner oppnådde kvinnene 40 % eller mer av plassene, og i en rekke andre kommuner ble kvinner valgt inn i kommunestyret for første gang. Antall kommunestyrer uten kvinnerepresentasjon sank fra 78 til 22. Kjente politikere trådte fram i pressen i dagene som fulgte: Ronald Bye, daværende generalsekretær i Arbeiderpartiet: «Det har vært aksjoner som gjør valget til noe av en parodi.» Willy Greiner, daværende ordfører i Bærum, fra Høyre: «Hvis denne aksjonen krones med hell, tør jeg påstå at dette er blitt litt av en karikatur på et politisk valg.» John Holm, daværende generalsekretær i Senterpartiet: «Listeaksjonene synes nå å ha utartet i meget beklagelig grad.» Mich. Daniel Kristiansen, daværende generalsekretær i Kristelig Folkeparti: «Den utvikling som nå er i gang, er langt fra heldig eller naturlig.» 16 Og som sagt, få år senere var dette smutthullet omhyggelig forseglet. Men gjæring forsvinner ikke selv om en skrur korken godt til. For den nye kvinnebevegelsen betydde kumuleringsaksjonen først og fremst en opptrapping av pågangsmot, optimisme og konsolidering. Vi leste, diskuterte og betrodde oss til hverandre - og vi følte oss mer og mer på offensiven. Vi var blitt aggressive og utålmodige - og syntes vi hadde vår fulle rett til å være det. Ved siden av de spontane opprør mot den kvinneundertrykkingen vi direkte erfarte, ble vi mer bevisst at vi hadde felles erfaringer og felles følelser. Dette ga oss en kampsolidaritet som tilsynelatende overflødiggjorde både lederskap, nøye planlegging av aksjoner og skarpsindige teoretiske avklaringer. Det innebar slettes ikke at aksjoner ikke ble diskutert: Juridiske implikasjoner og strategiske avveininger ble hyppig debattert før aksjoner ble satt i verk. Teoretiske og ideologiske uklarheter skyldtes heller ikke manglende teoretisk interesse. Den spartanske litteratur som fantes, ble nøye diskutert. Teoridebatten oppsto samtidig med det kvinnepolitiske engasjement. Men foreløpig hadde teoriavklaringene en mer beskjeden plass enn den senere har fått. Vissheten om å tilhøre en revolusjonær kvinnegruppe med sterkt sosialt og følelsesmessig samhold ga i seg selv personlig styrke, optimisme og det kampmot som den gang trengtes. Dessuten var motstanden - slik motstanden mot nye sosiale bevegelser vanligvis er - åpen og krass. Derved ble kvinneundertrykkingen enda mer synlig og vår kampglød forsterket. Aksjonene var bare toppen av isfjellet - både av følelsene, hensiktene og handlingene. Engasjementets tid ble innledet. Og det ble stadig flere som nok kunne underskrive Berit K. B. Førlands ord i Bergens Tidende 17.4.71: «Hva vil det si å være kvinne i dag? Det vil si alltid å være nr. 2, alltid være definert ut fra mannen som «det annet kjønn». Det vil si å bli opplært til å innta en ydmyk, ofrende og passiv rolle, det vil si å få de dårligst betalte jobbene (hvis en i det hele tatt får komme ut i arbeidslivet), det vil si å ha mye mindre mulighet for avansement enn mannen, og det vil si å bli sett på som et intellektuelt laverestående individ.» Den nye bevisstheten, solidariteten og en ubendig tro på Saken dro med seg stadig flere kvinner som var villige til å slippe alt de hadde i hendene for å aksjonere, skrive debattinnlegg i avisene, formulere «manifester», snakke kvinnesak ved alle slags tilstelninger, organisere - og : analysere, analysere og atter analysere hva kvinneundertrykking består i, hvordan den kan ha oppstått og hvordan den kan oppheves. I juni -71 ga Nyfeministene ut sin første samlede presentasjon. Den lød slik: «Vi startet for ett år siden, en gruppe på ti kvinner. I dag er det ca. 20 liknende grupper i Oslo, ni i Bergen, en på Jessheim og en på Tingvoll. Vi har ingen fast organisasjon, ikke noe styre, ingen medlemskontingent, osv. Nyfeminismen kan best karakteriseres som en bevegelse: hver gruppe arbeider selvstendig, men har kontakt med hverandre gjennom 30 31
kontaktmøter der en fra hver gruppe møter, der man tar opp ting som gjelder alle gruppene, og utveksler ideer. Saker tas med tilbake til enkeltgruppene og diskuteres der. Kontaktkvinnevervet går på omgang, fellesmøter for alle som er nyfeminister, der vi kan treffe hverandre og diskutere felles anliggender. Ansvaret for fellesmøtene går på omgang mellom gruppene. I smågruppene forsøker vi å la oppgavene gå på omgang, og å stimulere alle i gruppen til å ta ordet i diskusjoner. Gruppene er lederløse fordi vi håper å unngå det som vanligvis har skjedd, at en liten elite blir stadig flinkere, fordi de velges til alle tillitsverv, mens den store massen forblir passiv og etter hvert går trett. Vi ønsker søsterskap kvinner imellom, under motto «kvinne - vær kvinne best». Det vi snakker om angår alle personlig, derfor kan alle delta i diskusjonen og lære seg å tenke og uttrykke seg klarere. Vi forsøker å finne fellestrekkene i våre personlige erfaringer, og å analysere dem. Vi samler i tillegg opplysninger og fakta som belyser kvinnens situasjon i dagens samfunn for å ha et solid grunnlag for vår aktivist-virksomhet. Vi arbeider for de tradisjonelle kvinnesaker. Ikke bare kvinnen er diskriminert, men også de verdier og den tilværelse som tradisjonelt har vært knyttet til kvinner, f.eks. retten til å ha følelser og å snakke om dem, det å omgås barn og å utføre servicebetont arbeid. I gruppene arbeider vi hovedsakelig med våre egne holdninger til kjønnsrollemønsteret. Kjønnsrollemønsteret er virksomt i oss selv, men før vi forstår den virkning det har på oss selv, og på de personer vi omgås, kan vi ikke planlegge kvinnesaksarbeidet slik at det får reelle praktiske konsekvenser. Vi mener at kvinnesaken har stått i stampe delvis fordi det har vært arbeidet for lite aktivt med holdninger.» Noe senere samme år ga fem Nyfeminister ut Ny-feminist 71 hvor de i korte notater tok opp bevisstgjøring og ulike stadier i en bevisstgjøringsprosess; eksempler på diskriminering av kvinner ved (manglende) enkemannspensjon, ved statsborgerskap, sykepenger, yrkesskadetrygd, skatteregler og lønninger; gode råd om hvordan kvinner kan «lære familien å spise aftens alene»; utnyttelse av kvinner i yrkeslivet; om en likestilling som ikke betyr at kvinner skal bli slik menn er i dag, bokomtale av Sinika Ortmarks bok Jag och mannssamhellet, om kvinners manglende muligheter til å delta i partipolitikken, om fascismen i virksomhet på kjønnsbasis og på hjemmebane, og om mål og midler i Nyfeministenes kamp. 17 Her heter det bl.a.: «Det første skritt i en kvinnesaksbevegelse må være å gjøre det klart for alle kvinner at de er undertrykte, hvordan de er undertrykt, og hvordan undertrykkelsen kan lokaliseres i deres hverdag og i samfunnet forøvrig. At undertrykkelsen av kvinnekjønnet er den mest fundamentale og den som er vanskeligst å få øye på av all undertrykkelse.» 18 Dette er skrevet i Notes from the Second Year's ånd. Det samme gjelder det meste av det som ble skrevet utover høsten - 71 i Nyfeministenes internavis, Feministen, som første gang ble utgitt tidlig på høsten -71, og i den første eksternavisa til den nye kvinnebevegelsen, Strømpa 19. Men etter hvert som stadig flere kvinner engasjerte seg i kvinnekampen, ble også en skepsis mot «kjønnsforholdet som den primære undertrykkingen» mer markert: Noen dager før et møte i Studentersamfunnet i Oslo 16.10.71, delte «Kvinneaktivister i Rød Front» ut en løpeseddel: MØT OPP I STUDENTERSAMFUNNET PÅ LØRDAG Hvordan er kvinnene undertrykt idag? - 80 % av alle kvinner i arbeidslivet er i lavtlønnsgrupper. - 3 % av behovet for daghjemsplasser er dekket. - Utbygginga av daghjemsplasser i Oslo stagnerer på grunn av mangel på utdannede førskolelærere, samti- 32 33
dig som 70 % av søkerne til førskoleutdanning ble avvist i 1971. - Færre fødeplasser i Oslo idag enn for 30 år siden. - Skjult arbeidsløshet blant kvinner: 35 % av norske kvinner oppgir at de ikke kan få passende arbeid på sitt hjemsted. Betyr dette at alle kvinner har felles interesser i kraft av sitt kjønn? Eller er motsigelsen mellom klassene overordnet kjønnsfellesskapet blant kvinnene? Historien har vist at kvinnene har vært en enorm maktfaktor når de har organisert seg. Revolusjonene i Kina og Albania kunne ikke ha vært gjennomført uten kvinnenes aktive deltakelse. En av de første virkelige storstreikene her til lands, fyrstikkarbeiderskenes streik i 1889, var en streik av kvinner. Den betød et gjennombrudd for den proletariske kvinnereisinga i Norge. Historisk har skillet i kampen for kvinnens frigjøring gått mellom borgerkvinnenes individuelle kamp for likestil ling og arbeiderkvinnenes klassekamp. Hvor går skillet idag? Dette er noen av de spørsmål og problemstillinger vi mener bør tas opp og diskuteres i studentersamfunnet på lørdag. Vi mener tida nå er inne for å diskutere: Bør vi ha en interesseorganisasjon f or kvinner? Avisdebatter, kvinneparti, kumuleringsaksjonen, en voksende nyfeministbevegelse viser at kampen for kvinnens rettigheter er i oppsving. Ligger spiren til en interesseorganisasjon for kvinner i dagens ny-feministbevegelse? Vi vil oppfordre alle ny-feminister og alle andre kvinner til å komme på møtet i Storsalen på lørdag og delta i debatten. Menn er også velkomne. Kvinneaktivister i Rød Front» Så vidt jeg har kunnet bringe på det rene, er dette det første offentlige skriv fra marxist-leninistiske kvinnesakskvinner. Og som vi ser, varslet allerede denne politiske uenigheter med Nyfeministene. Nyfeministenes utgangspunkt var de interesser alle kvinner har i kraft av sin «annen-væren» i mannssamfunnet. Kvinneaktiviteter i Rød Front helte til den oppfatning at motsetninger mellom arbeiderklasse og borgerskap var overordnet kjønnsfellesskapet blant kvinner. Men uenighetene var ikke på langt nær så store som de var i siste halvdel av 70-åra. Også «Kvinneaktivistene i Rød Front» mente at alle kvinner ble undertrykt: «Er det da slik at det bare er kvinnene av folket som undertrykkes? Er borgerskapets kvinner frigjort? NEI. Selv om borgerskapets kvinner tilhører den eiendomsbesittende klassen, underkues hun ikke desto mindre av sin mann. Hun fungerer som husholderske og paradefigur for ham, samtidig som hele hennes økonomiske og klassemessige stilling er avhengig av ham. En kvinne fra borgerskapet som skiller seg fra sin mann eller som ikke gifter seg, proletariseres raskt.» 20 På denne løpeseddelen blir skytsen ikke rettet mot Nyfeministene, men mot de konservative i DKSF. Disse hadde i en løpeseddel 21 bl.a. hevdet at «Både menn og kvinner lider under trykket av de konformitetsskapende forventningene: Kvinnene som gjerne skal være uselvstendige og svake, menn som skal bære en stoisk maske over et stresset sinn.» Rød Front-kvinnene harselerer: «Vi forstår godt at den mannlige delen av DKSF har stressproblemer, men tror heller det skyldes den lille gjenklangen de reaksjonære ideene får. Den stoiske masken har slått så alvorlige sprekker at den ikke lenger holder på talerstolen i DNS.» På møtet i Studentersamfunnet fant tilsynelatende Nyfeministene og Rød Front-kvinnene hverandre. Dagbladet rapporterte: «Det som blir karakterisert som oppsvinget i kvinnenes kamp har også nådd Det norske studentersamfund. Foreløpig i form av et debattmøte der Nyfeministene og kvinneaktivister i Rød Front langt på vei fant hverandre i nødvendigheten av å organisere sjølstendige kvinneorganisasjoner og i advarselen 35
mot å la kampen for kvinnesaken drukne i den generelle politiske kampen». 22 Dette var rett nok. Men den videre strategien og spørsmålet om kvinneundertrykkingens grunnlag var det uenigheter om. Nyfeministene kritiserte «Kvinneaktivistene i Rød Front» for å ha en for snever analyse ved at de la for liten vekt på den psykologiske undertrykkelsen. Nyfeministene hevdet bl.a. at det er nødvendig med bevisstgjøringsgrupper, slik at kvinner kunne opparbeide selvtillit og en viss psykisk frihet for å gjøre kvinner mer kampberedt: «Å oppleve kjønnsidentitet er viktig for at vi kan gå til handling på de områder vi er undertrykte. Dette må også være en kamp mot mannen i den grad han gjøres til et redskap for undertrykkelse. Og det er ingen grunn til å vente med denne kulturrevolusjonen til etter en politisk og økonomisk omveltning. Da vil vi bare risikere å få nye herskere.» 23 Og med dette møtet var tonene for hendelser i -72 slått an: Den nye kvinnebevegelsen begynte å bli en massebevegelse, interne stridigheter hadde begynt å spire - og kvinnebevegelsen begynte for alvor å få innpass på universitetene. Tidlig i -72 ble det dannet noen få studentgrupper, som kalte seg Kvinnefront-grupper. Gruppene presenterte seg som «interesseorganisasjon for kvinnelige studenter». På en kvinnekonferanse i Oslo 19. mars -72 ble ca. 200 enige om å starte en Kvinnefront-organisasjon. Den skulle fra da av være en interesseorganisasjon for alle kvinner. De fleste som var med i Kvinnefront-gruppene arbeidet bl.a. for å bedre studentenes situasjon, og forbedre lønns- og arbeidsforholdene til kantinepersonale, kontoransatte og rengjøringsassistenter på universitetene - som i all hovedsak besto, og består fremdeles, av kvinner. Men først og fremst var kravet om flere daginstitusjoner for studentenes barn sentralt. Bakgrunnen er gjengitt på flere løpesedler fra «Kvinnefronten. Interesseorganisasjon for kvinnelige studenter». Vi sakser fra en av dem: «For 1972 er det tross alle gode løfter foreslått bevilget mindre til drift av daginstitusjoner enn før! Vi trenger flere daginstitusjoner til studentenes barn. Studentsamskipnadens bevilgninger til drift av daginstitusjoner og barneparkeringer er minimale og må økes radikalt. Kommunen har overtatt ansvaret for driften av alle de faste institusjonene vi har idag, men ansvaret for å sette i gang nye hviler på Samskipnaden. Daginstitusjoner er det eneste studentvelferdstiltaket hvor staten ikke har påtatt seg å finansiere bygningene. Studentingets arbeidsutvalg har foreslått en heving av semesteravgifter uten at noen økning i beregningene til drift av daginstitusjoner lar seg påvise. Avsettingen av penger til byggefondet løser ikke studentenes akutte behov. Denne avsettingen var i 1970 på 35 % og har siden blitt redusert til bare 15 % til fordel for andre tiltak som helsetjeneste og idrett. (...)» Kvinnefront-gruppenes felles utgangspunkt var deres kritikk av Nyfeministenes ensidige angrep på mannssamfunnet. De hevdet at hvis vi forstår vårt samfunn utelukkende i kjønnsmotsetninger, vil kvinnekampen få borgerlig retning. Dessuten vil det ikke være mulig å mobilisere arbeiderklassekvinner på paroler bare rettet mot menn. Til det hadde arbeiderfamiliene for lenge fungert som et viktig forsvar mot kapitalistenes rovdrift på menneskelig arbeidskraft. - De ulike synspunktene på forholdet mellom kjønnskamp og klassekamp begynte å få organisatoriske uttrykk. Kvinner til kamp Foreløpig bød det på forholdsvis små problemer at Nyfeminister, sosialister og marxist-leninister organiserte seg sammen med en rekke andre kvinner - slik tilfellet var for «Kvinneaksjonen mot norsk medlemsskap i EF». Kumuleringsaksjonen var den første store aksjonen som samlet kvinner på tvers av generasjons- og partipolitiske skillelinjer, og som inspirerte mange yngre kvinner til å engasjere seg i den gryende kvinnekampen. Det andre store samlings- og inspirasjons-fundament var motstanden mot norsk medlemskap i EF. Vi skal fare over denne viktige politiske begivenheten med harelabb. Men la oss nevne noen viktige holdepunkter, og konsentrere oss om «Kvinneaksjonen mot norsk medlemskap i EF» som ble dannet i september -71 av 20-30 sosialdemokratiske og sosialistiske kvinner. 36 37
Ett år før hadde «Folkeaksjonen mot norsk medlemskap i Fellesmarkedet» blitt dannet, august -70. En måned senere, september -70, kom «Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid» (AKMED) i stand. Våren -71 begynte den massive motstanden mot EF å bli synlig. 7. juni -71 deltok tusenvis av kvinner og menn i Oslo i et demonstrasjonstog mot EF, arrangert av «Folkebevegelsen» - med nå velkjente paroler som «Nei til EEC - bryt forhandlingene», «Ja til norsk sjølråderett», «Ja til folkestyre - Nei til EEC-styre». Forhandlingene om norsk medlemskap i EF ble påbegynt i juni -70, og i januar -72 ble det kjent at det var oppnådd enighet mellom Norge og EF om betingelsene for norsk medlemskap. Samme måned ble det klart at det skulle holdes en folkeavstemning om norsk medlemskap 24. og 25. september samme år. «Arbeiderbevegelsens informasjonskomité mot norsk medlemskap i EF» (AIK) ble dannet samme måned av medlemmer i Arbeiderpartiet. Fra nå av og fram til folkeavstemningen var JA eller NEI til EF det altoverskyggende politiske spørsmål for folk flest. Det var dog ikke meningen at kvinner skulle blande seg opp i dette: På lederplass i Aftenposten 22. februar 1972 kunne vi lese bl.a. dette: «Kvinnesaken, som det gjerne heter, blir fra tid til annen brukt som en slags selskapslek. Leken kan nok more både kvinner og menn, men den tjener ikke deres forståelse for hverandres stilling i samfunnet. Ikke desto mindre har enkelte åpenbart et visst behov for å oppkonstruere stadig nye problemfelter. Leken synes å gå ut på å innpasse den såkalte kvinnesak i enhver tenkelig og utenkelig sammenheng. Det er derfor ikke overraskende at det nu skal arrangeres et seminar om EF og kvinnene. (...) Vi fortenker ikke kvinnene i at de er misfornøyde med sin representasjon i vårt land, men den vil hverken bli verre eller bedre om Norge kommer med i Fellesskapet. Det forekommer oss at kvinneorganisasjonene burde være mer opptatt av å løse de nasjonale problemer som ennu finnes enn av å leke med oppkonstruerte problemer på det internasjonale plan. La oss slippe mer snikksnakk om kvinnene og EF.» Men «mer snikksnakk» skulle det bli. Opinionsundersøkelser viste riktignok at mange kvinner ikke tok standpunkt i EFstriden. Men mange politisk engasjerte kvinner mente nå at den viktigste grunnen til dette nettopp var at de saker som angikk spesielt kvinner var viktige, men hadde blitt holdt utenfor debattene. Bevisstheten om at kvinner ble usynliggjort i politiske sammenhenger var et viktig utgangspunkt for å forstå mange kvinners manglende stillingstaken: Av de som dannet «Kvinneaksjonen mot norsk medlemskap i EF» ble det understreket at i informasjonsflommen om EF ble ikke de problemer og spørsmål som angikk spesielt kvinner, konkretisert. Det ble ikke skrevet opplysningsstoff som var beregnet på kvinner. «Kvinneaksjonen» så dette som sin viktigste oppgave. Eldre og yngre kvinner, marxist-leninister, nyfeminister, medlemmer i Norsk Kvinneforbund, Sosialistisk Folkeparti, Arbeiderpartiet, Venstre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti og kvinner uten organisasjonstilknytning samlet seg rundt denne arbeidsinnsatsen - og rundt parolen: Kvinner - stem nei til EF. Informasjonen ble sendt ut etter en «to-trinnsmodell». Om lag 60 brosjyrer, hefter og stensilerte artikler om kvinners situasjon i EF-landene ble sendt ut til ca. 700 kvinner som kjente folk i forskjellige lokalmiljøer. Minst 150 av disse engasjerte seg for fullt for å spre opplysningene videre. 24 I løpet av den tida som gikk fram til folkeavstemningen, vokste Kvinneaksjonen til å bli landsomfattende og tverrpolitisk. Den markerte seg med egen seksjon i en rekke demonstrasjonstog mot EF, især i Oslo, Trondheim, Bergen og Stavanger, hvor «Kvinneaksjonen» hadde sine største aktivitetssentre. Men hele den nye kvinnebevegelsen bar preg av EF-motstand, og 8. mars -72 var en av hovedparolene flere steder i landet: «Kvinner - stem nei til EF.» De fleste av Kvinneaksjonens argumenter hadde en antikapitalistisk karakter. Selv etter at aksjonen ved nyåret -72 fikk kvinner fra borgerlige partier med i en utvidet styringsgruppe, ble det for det meste sendt ut materiale som satte kvinnespørsmålet og EF-kampen inn i en anti-kapitalistisk sammenheng. 25 På den konservative fløy var mange bestyrtet over «kvinnenes opptreden», og Kvinneaksjonen ble hardt angrepet i pressen. Morgenbladet kunne 24. juni -72 fortelle at «Kvinner infiltrerer Folkebevegelsen». Aftenposten fulgte opp 30. juni og hevdet at det er «ikke bare venstreekstremistene innenfor neileiren som nu opptrer fullstendig hemningsløst». Kvinnene er like «rabiate». Bakgrunnen for avisomtalen var bl.a. brosjyrer om EF - skrevet av kvinner til kvinner. 38 39
Et viktig dokumentasjonsgrunnlag for «Kvinneaksjonen» var en rapport om likestillingsspørsmålet i EF av Astrid Lulling, dengang eneste kvinne som hadde en høy stilling i et EForgan. 26 Hennes dokumentasjon og konklusjoner viste bl.a. at trass artikkel 119 i Roma-traktaten - som fastsetter lik lønn for samme arbeid for kvinner og menn - hadde diskrimineringen av kvinner ikke avtatt de tretten åra EF hadde eksistert. 27 Også Sullerot-rapporten var en av hovedkildene til de fakta om kvinners stilling i EF-landene, som «Kvinneaksjonen» spredde. Rapporten ble utarbeidet på bestilling av EF-kommisjonen i Brussel, men i et eget forord understreket kommisjonsmedlem F. Vinck at alle vurderinger står for forfatterens, Evelyn Sullerots, egen regning. Rapporten var tilgjengelig (på fransk og tysk) i Brussel, men her til lands gikk det rykter om at rapporten ble forsøkt hemmeligholdt - noe Utenriksdepartementet benektet. I mai -72 fikk medlemmer av «Kvinneaksjonen» en dansk oversettelse i hende. Denne gangen var det rødstrømper i Århus som hadde tatt skjea i egen hånd, og oversatte og utga et lite antall av «Sullerot-rapporten». Sullerot innledet sin rapport med å slå fast at i 1970 utgjorde kvinner 51 % av befolkningen i EF landene - og at det så å si ikke fantes utredninger, forskning eller politisk oppmerksomhet om denne majoritet av befolkningen. «Sløseriet med informasjonskildene angående kvinnene, feilaktigheten i angivelsene og de uhyggelige hullene er et bedre bevis enn noe annet på den ubekymrethet problemene om kvinnenes sysselsetting er blitt behandlet med,» hevdet hun. (s. 4) Sullerot-rapporten inneholdt opplysninger om kvinners situasjon i enkelte EF-land, som vitnet om stor mangel på likestilling mellom kjønnene. Rapporten dokumenterte også tendenser til stigende arbeidsløshet blant kvinner. Antall kvinner i lønnet arbeid viste tilbakegang i 4 av de 6 EF-landene. 28 Sammenliknet med norsk lønnsstatistikk viste rapporten også at norske kvinner fikk relativt høyere lønn sammenliknet med menn, enn kvinner i EF. Og - som E. Sullerot slår fast: «... landene innenfor det europeiske fellesskap (gjør) den dag i dag ingenting for å utarbeide en felles politikk omkring kvinners stilling.» (s. 3) Hovedargumentene til «Kvinneaksjonen» var altså for det første at norske kvinners situasjon ville bli forverret om Norge 40 måtte tilpasse seg de økonomiske strukturene som gjorde seg gjeldende i EF-landene. For det andre - og det viktigste - ville norske kvinner ha liten eller ingen innflytelse på beslutninger som ble tatt i EF hovedkvarteret i Brussel. Det var et kraftig opprør mot den sentraliseringspolitikken som lenge hadde rådd grunnen i europeisk - også norsk - politikk. I innledningen til Hvorfor kvinnemotstand (Nygård m.fl., 1972) ble det bl.a. slått fast: «Allerede idag har kommunestyrene liten makt og små ressurser. Kommer vi inn i EF, vil kommunestyrene miste mer innflytelse i forhold til staten, og Norge vil bli som en utkantkommune i forhold til Brussel. Norske kvinners. muligheter til å føre igjennom krav som er livsviktige for dem, vil bli sterkt redusert, og interesse-kampanjer vil neppe nå fram innenfor fellesmarkedets fjerndemokrati.» Nei, å nå fram for kvinner var ingen lett oppgave. I kampens hete kunne Huguette de Fosse, president i et internasjonalt journalistforbund som steller med kvinne- og familiespørsmål i Europa, fortelle: «For noen år siden henvendte min kvinneorganisasjon seg direkte til EF-kommisjonen og spurte hva de ville gjøre for å forbedre kvinnens stilling i Europa. Svaret de fikk var dette: Kvinnens stilling?! Vi arbeider med å planlegge Europas framtid.» 29 41
KAPITTEL 2 Farvel til likestillingen Tidlig i -72 hadde den nye kvinnebevegelsen begynt å ta form, aksjonene hadde påkalt offentlighetens oppmerksomhet - og selv om vi ofte ble høyrøstet og lattervekkende motarbeidet, økte bevegelsen stadig i omfang. Det hadde bare gått vel ett år fra de første røstene til en bevegelse i full knoppskyting. Hvordan kunne det ha seg? Hvordan kunne så mange på så kort tid kaste seg inn i en kvinnekamp - en kamp for en annen samfunnsform enn den vi var vant til, og som tross alt ga hver enkelt av oss noen sjanse. La oss først komme litt inn på hva en kvinnebevegelse er før vi går nærmere inn på en del forklaringer på hvorfor den vokste fram. Kvinnebevegelse -hva er det? Når vi skal analysere den nye kvinnebevegelsen støter vi på et samfunnsvitenskapelig problem: Ved begreper som vanligvis betegner sosial stillstand skal vi forklare bevegelser - noe som oppstår og som stadig er i forandring; i utbredelse og rekruttering og i innhold og organiseringsgrad. 1 Å gripe fatt i disse bevegelsene kan ofte kjennes som å bære vann med bare nevene. Aktuelle kampsaker oppstår og forstummer av ulike grunner, temaer videreutvikles og forsvinner kanskje ut av debatten, nye temaer trekkes inn, grupper dannes og oppløses. Selv det å presentere den nye kvinnebevegelsens organisasjoner kan by på problemer: Organisasjonens arbeidsmåte varierer over tid, forholdene mellom organisasjonene endres, organisasjonenes plass i bevegelsen varierer fra dominansposisjon til ut- 42 kikkspost. I perioder har organisasjonene nært samarbeid. I andre faser er konfliktlinjene så markerte at det nesten ikke foregår kommunikasjon mellom to eller flere av organisasjonene. Hver av organisasjonene har sine spesifikke mål, organisasjonsform, arbeidsmåte og utarbeidet ideologi. Men kvinnebevegelsen er ikke «summen» av disse organisasjonene. Og det er mange kvinner utenfor organisasjonene, de stabile tiltakene og gruppene som forfekter organisasjonenes sentrale standpunkter. Den nye kvinnebevegelsen kan ikke forstås fullt ut om vi bare analyserte organisasjonene, selv om disse hele tiden har vært og er en viktig del av kvinnebevegelsen. Sannsynligvis får vi bedre innsikt i dens virkemåte når vi betrakter den som en sosial bevegelse. Men også da støter vi på problemer, for «sosial bevegelse» er ikke et entydig begrep. Samfunnsvitenskapelig litteratur rommer en variert begrepsbruk på det vi her vil kalle sosiale bevegelser - f.eks. kollektiv atferd, ad hoc organisering, semiorganiserte grupper, pressgrupper, massebevegelse, grasrotbevegelse, protestbevegelse, frigjøringsbevegelse. Dette gjenspeiler til en viss grad at undersøkelsene omhandler vidt forskjellige grupperinger med ulike ideologier, strategier, grad av organisering, organisasjonsform og rekrutteringsgrunnlag. Men det gjenspeiler også at samfunnsvitenskapelig forskning bare i liten grad har befattet seg med sosiale bevegelser - med den type mellommenneskelige forhold som går utover den lille, oversiktlige gruppen, men som ikke har byråkratiets kjennetegn; det som går utover organisasjonen, men som ikke er statsapparatet; det som går utover et nett av samholdsmønstre, men som ikke er en «etnisk gruppe»; og det som viser utover status quo, men som ikke er en samfunnstendens. Selv teorien par exellence om historisk endring gjennom kollektiv handling - marxismen - «er forunderlig svak i forståelsen av samfunnslivet på det midlere nivå - alle de ulike grupper av mer eller mindre kollektiv art, som menneskene deltar i og tilbringer sine liv i» (Slagstad og Østerberg 1980, s. 440). Blant de som har studert sosiale bevegelser, ser det ut til å være bred enighet om at sosiale bevegelser er «felles tiltak for å opprette nye måter å leve på» (Blumer 1951, s. 169) eller «felles forsøk på å nå visualiserte mål, spesielt en endring i visse sosiale institusjoner» (Heberle 1951, s. 6). Kings definisjon kan tjene 43