Tigerfisk i Zambesifloden førjul i Afrika! Av: Jonny Olsen I skrivende stund, desember 2002, sitter jeg i loungen på Lusaka Internatinal Airport i Zambia med Mary s Boychild og andre kjente julesanger som bakgrunnsmusikk. Jeg er på vei fra Zambias hovedstad til Lillongve i Malawi for å gjøre en jobb på ambassaden før jeg skal hjem til julestria i Norge. Det er ikke mye som minner om jul her, dersom man ser bort ifra julemusikken i høytaleren. Palmene vaier dovent i vinden utenfor vinduet og temperaturen strekker seg godt over 25 grader midt på dagen. Tankene går et par dager tilbake i tid hvor temperaturen var ca 44 grader og lufttemperaturen rimelig høy. Jeg da satt med fiskestanga i hånda på Zambesifloden i nærheten av Lower Zambesi National Park og fisket tigerfish i solnedgangen! Jeg og min gode venn og kollega Olaf Dag Baraldsnes fra Ålesund hadde allerede tilbragt en uke i Angola hvor jeg hadde vært med på havfisketur etter Blue Marlin (den historien er publisert på DS s sider tidligere) sammen med en annen kollega, Hege Gjørstad, som er ivrig konkurransefisker i havets formel 1 klasse! Jeg har allerede gjort mitt for å få lurt denne hyggelige trønderjenta inn i foreningen når hun skal tilbake til Norge, så det er ikke sikkert dette er siste gangen dere hører om henne. Olaf Dag og jeg kom til Lusake på onsdag morgen, og hadde derfor fått gjort unna mye av det vi skulle gjøre før helgen. Vi hadde allerede avtalt at vi skulle leie en av ambassadens store firehjulstrekkere og en sjåfør for helgen for å dra ned til en av Zambesiflodens mange lodger. Vi sjekket ut av hotellet og dro avsted etter lunsj fredag ettermiddag. Dette ville gi oss noen timer fiske før solnedgang fredag, pluss lørdag og mesteparten av søndag hvor vi måtte sette kursen hjemmover. Zambia ligger i hjertet av Afrika. Mitt første besøk i Afrika var til Pretoria i Sør-Afrika. Jeg husker godt at jeg var svært skuffet over at alt var omtrent som i Norge. Min datter spurte meg når jeg kom hjem om jeg hadde sett noen løver. Det hadde jeg så absolutt ikke. Zambia derimot er det virkelige Afrika. Her bor folk på landsbygda fortsatt i jordog trehytter. Dyrelivet er eventyrlig og kan så absolutt være farlig, noe vi skulle erfare under vårt opphold. Jeg skal ikke utgi meg for å være noen stor kjenner av hverken Afrika eller Zambia, men dette er det Afrika jeg har forestillt meg... og det tok meg med storm! Jeg tenker ofte på hvor vidunderlig anderledes det må være å bo og leve i denne delen av verden hvor kontrastene til hvordan vi lever i Norge er så stor, kanskje en dag...? Det mest tiltalende med akkurat hovedstaden Lusak er det flotte klimaet. Varme solrike sommere, med kjølige netter og oppfriskende regnskurer på vinteren som var tidspunktet for vårt besøk. Luftfuktigheten, som ofte er det mest plagsomme i
tropiske strøk, var helt perfekt. Det var rett og slett helt optimale forhold for en nordboer som ikke er vant til den ekstreme heten man kan oppleve i disse delene av verden. Men, vi skulle altså på fisketur. Stedet vi skulle til lå ved Zambesi floden, mye lavere enn Lusaka som ligger 1300 meter over havet. For å komme dit tilbragte vi ca 3 timer i bil, bare avbrutt av et stopp for å bunkre litt væske for turen gjennom øde jungel lignende landskap. Etter drøyt 2 timers kjøring kom vi til en svær elv, hvor en hånddreven ferge skulle ta oss og bilen over. Sjokket var stort når vi gikk ut av bilen som hadde a/c. Dette var varmt...og fuktig! Helt utrolig hvor stor forskjellen var. Vel, her var det bare å bite tennene sammen og ha fokus på at vi skulle fiske! Bilen ble buksert ut på fergen av kyndige fergemannskaper. Sjåføren fortalte at denne fergen var et av de viktigste transportpunktene i denne delen av landet. Før fergen kom (et bistandsprosjekt) var store deler av befolkningen avskåret fra det aller meste av det man til og med i Zambia ser på som dagligdagse ting. Fergen var slett ikke stor, den tok kanske 2-3 biler og var altså drevet med håndkraft. Kraftiger wirer og et sveivesystem drevet av 4 mann sørget for fremdrift. Sjåførens sørget selvfølgelig for å fortelle oss at det var mengder med både krokodiller/aligatorer og livsfarlige flodhest i elven. Vi visste ikke på det tidspunktet hvilke mengder av slike skapninger vi skulle stfite bekjenskap med senere i helgen. Vi kom oss nå helskinnet over, jeg hadde egentlig ikke regnet med noe annet. Jeg har vært borti slike farkoster andre steder i Afrika også, blant annet i Mozambique, og vet at mannskapet som håndterer dem har erfaring og yrkesstolthet. Vi kom frem til stedet vi skulle bo kort tid etter og ble møtt av en hyggelig skrue fra Zimbabwe. Han var hvit og tydeligvis født og oppvokst på en plantasje i nabolandet. Han hadde sin helt spesielle visjoner om hvordan man skulle behandle lokat ansatt arbeidskraft. Jeg skal ikke komme nærmere inn på dette her, men det var nok episoder hvor man undret seg litt på hvordan han klarte å holde på de han hadde ansatt. Anlegget vi skulle bo på var digert. Det besto av et lite kontorbygg med resepsjon, en retaurantlignende paviljong som var i 2 plan. Jeg kan best sammenligne dette bygget med et dukkehus med stråtak hvor veggen ut mot Zambesifloden var borte slik at man fikk Afrika rett inn i bygningen. Det var fantastisk. Et enormt stort tre laget et beskyttende teppe over paviljongen. Mellom paviljongen og Zambesifloden var det en ganske stor steinlagt platting. På denne
plattingen ble kveldsmaten servert til lyden av zikader, gresshopper, elven, et stort sprakende leirbål og diverse jungeldyr som jeg ikke har den ringeste peiling på hva kunne være. Vi skulle bo i en av de rundt 10 hyttene på eiendommen. Disse hyttene var helt runde og med stråtak. Det var innlagt strøm og vann og de hadde både toalett og dusj. Det hele besto bare av ett stort rom som var delt inn i flere deler med steinvegger omtrent i hodehøyde. I taket var det en svær vifte som laget litt sirkulasjon i den klamme og fuktige afrikanatten. På hver side av rommet var det en seng hvor det hang et stort myggnett ned fra taket som dekket hver av sengene. Det var da enda godt, så slapp jeg å ligge anføttes med Sunnmøringen! Riktignok ble vi vel sett på som et gammelt ektepar av mange av våre arbeidskollegaer etter utallige reiser sammen rundt omkring i verden, men jeg hadde ikke noe ønske om å fullbyrde dette ekteskapet noe jeg nok tror var rimelig gjennsidig!! Neste gang blir det flue. Etter en kort omvisning og etter å ha gitt oss informasjon om området ble vi introdusert for vår guide og båtfører, som skulle ta oss med på den første fisketuren. Det var fortsatt noen timer igjen før det ble mørkt. Vår guide hadde tidligere vært ute og skaffet agn, en abborlignende fisk som han fileterte og skar opp i passende stykker. Jeg ble jo litt skuffet over å se at det ikke ble bedrevet noe annet enn fiske med haspelstang, men skitt la gå. Båten vi skulle bruke var en speedbåt med en 90hk V4 Johnson motor. Den gikk så det suste!! Det var absolutt behov for en kraftig motor, strømmen i Zambesi var enorm. Svelvikstrømmen x2 over hele elva! Det var enomre krefter!! Guiden vår tok oss en bit ut fra bredden og stoppet motoren. Agningen hadde han gjort på forhånd så det var bare å kaste de tunge søkkene ut i elva. Vi driftet raskt nedover og ventet på at den berømte Tigerfish n skulle ta åtet. Sola var stekende og omgivelsen overveldende. Bare noen fluekast unna lå det svære flokker med flodhest som dovent duppet opp og ned i det grumsete vannet. Guiden vår var svært nøye med å ikke komme for
nære. Han kunne fortelle at det hvert år ble drept flere mennesker i Afrika av flodhest. De aller fleste av dem fordi de ønsket å komme nær innpå dem. Det var vanskelig å forestille seg at disse enorme dyrene med de svære, nesten tannløse gapene skulle være farlige. Med den størrelsen kunne det ikke være vanskelig å komme seg unna om det skulle bli behov for det mente vi! Flodhest (HIPPOPOTAMUS AMPHIBIUS, derav det engelske navnet hippo ) finner man sør for Sahara og i det meste av øst Afrika. Den har en enorm kropp, bare elefanten er tyngre. Den har ikke pels, og må holde seg i elver og sumper om dagen for å unngå overoppheting, dehydrering og solbrenthet. Flodhesten kan være under vann i opptil 30 minutter. Derfor skal man være på vakt når man er i flodhetsområder. Vi opplevde at en flodhest plutselig dukket opp bare noen titalls meter fra båten, hvor det enorme gapet var det første som dukket opp sammen med et enormt brøl! Det gikk kaldt nedover ryggen på oss og guiden fikk det meget travelt med å fyre opp maskinen. På natten forlater dyrene ofte vannet for å spise gress. Det kan gå med opp til 60 kg gress for et voksent dyr i løpet av natten. Flodhesten er vegeterianer, derfor er de fleste angrepene som skjer fremprovosert. Flodhesten er nemlig veldig teritoriell og det er svært vanlig med slosskamper mellom hannene dersom elven overbefolkes. Vi så flere slike slosskamper og det går heftig for seg. Det skulle ikke gå lang tid før Olaf Dag hadde den første tigerfisken. Det var et flott eksemplar på rundt 3-4 kg. Den største vi fikk var vel drøyt 6 kg. For en kamp denne fisken gir! Det er klart at den har litt hjelp av den sterke strømmen, men flere luftige turer som dere ser på bildene gjorde dette til et svært morsomt og aktivt fiske. Stangen som vi benyttet var vel i klasse 5-6 tenker jeg. Relativt lett utstyr med andre ord. Tykk line, aner ikke hvor tykk, med stålfortom for å ikke å ryke lina mot den sylskarpe tanngarden som er så karakterisitsik for denne fisken, er absolutt en nødvendighet. Det finnes 2 typer tigerfisk. Standardmodellen som vi fisket på og en modell som kalles Giant Tigerfish Kjempe tigerfisk, denne kan bli opp mot 60 kg. Begge artene er ferskvannsfisk og fines i store deler av Afrika helt fra Nilen i nord til Zaire i sør, de finnes i Zambesielven og i elven Limpopo i Sør Afrika samt i den enorme Lake
Tanganyika som ligger mellom Zambia i sør og Burundi i nord. Tigerfisken sies å være en fjern slektning av den fryktede pirajaen. Den mindre arten som vi nå fisket på kan bli opp mot 15 kg tung. Lørdag kom og vi var tidlig oppe for å få i oss kaffen som ble servert i hytta. Vi satt på verandaen med apekatter hoppende i trærne rundt oss og fargerike papegøyer som gjorde sitt til at afrika stemningen fra gårsdagens kveldsmat bare ble forsterket. Det var fantastisk. Etter kaffe og en rask dusj med påfølgende frokost var det på tide å dra ut på elva igjen. Vi hadde samme guide som dagen før og han fortalte oss at vi måtte skaffe fersk agn før vi kunne starte fisket. Flere småøyer, eller sandbanker rundt i elva hadde kulper med den abborlignende fisken vi agnet med dagen før. Han hadde med seg en liten håv som skulle brukes for å fange disse. Vi kjørte ut i elva og fant en av disse øyene. Stort sett besto vel øya av fin hvit sand med noe vegetasjon. Båten ble rutinert landsatt på en av disse sandbankene og vi gikk i land. Guiden rekognoserte litt og fant fort helt ferske spor etter krokodillene vi fra tid til annen så gli ut i elven. Denne var her bare minutter før vi kom sa guiden og henviste til at sanden ikke hadde fått tid til å tørke i den sterke morgensolen. Vi fikk beskjed om å holde oss ved båten mens guiden fisket abbor. Etter 15-20 minutter hadde han skaffet nok agn for dagen og vi dro ut for å fiske videre. Både fuglelivet og dyrelivet ved denne perlen av en elv var fantastisk. Jeg har tenkt på det senere, at fisket faktisk bare var en liten del av denne fantastiske opplevelsen. Naturen, elva, lydene, luktene og den mørke og trollske afrika natten ga en ramme til denne fisketuren som jeg aldri, aldri kommer til å glemme. Det sies at når man først har fått Afrikasyken så blir man aldri kvitt den igjen. Jeg kan love dere at jeg så langt ikke har blitt kurert, men jeg har heller ikke tenkt å ta noen medisin for å bli kvitt den. Vi fikk vel et 10-tall tigerfisk i løpet av de 2 dagene besøket varte. Med en Sunnmøring i båten var det jo ikke rare muligheten en søring har til å få fisk, men innimellom lot han nå meg også slippe til. Han var nok fornøyd med at det var han som hadde dratt opp de fleste. Han fikk også en diger Catfish, en mallelignende svær sak som var skikkelig svart og stygg!! Jeg mener å huske at vi veide dette besitet til rundt 13.5 kg. Det er ikke småtteri med det utstyret vi fisket med. Dessuten gjorde jo strømmen sitt til at vi hadde problemer med å få den opp!! Gledlig nok er det strenge bestemmelser rundt fiske i elven.
Det praktiseres Catch & Release til tross for at elven er svært fiskerik. Det får jo i alle fall meg til å tenke på diskusjonen rundt Catch & Release her hjemme i Norge når man ser at det praktiseres i de fattigste og kanskje noen av de mest fiskerike områdene i svarteste Afrika. Dette er også områder med svært få fisketurister. Vi så ingen andre enn enkelte lokale fiskere som fisket fra små tre-kanoer med håndsnøre. Ikke kan jeg skjønne et det er mulig å få opp denne fisken med et håndsnøre, men de har vel gjort dette en stund skulle jeg tro! En annen tankevekker er at kanoene så vidt holdt vannet ute, så lave var de med krokodiller på 1,5 2 meter svømmende rundt i sivkanten!! Lørdag kveld skulle vi få være med på en annen type fiske. Eieren av lodgen hadde en flytebrygge med tak og motor på som han absolutt ville ha oss med ut på. Flåten ble lastet opp med fluktstoler/klappstoler, fiskeutstyr og drikkevarer. Vi dro ut i elven og lot oss drive nedover. Det var ikke tigerfish som sto på ønskelisten denne gangen, men de svære catfish ene som vi hadde stiftet bekjentskap med tidligere på dagen. Det spesielle med denne typen fiske var at som agn skulle vi bruke såpe!! Han hadde med seg en svær bøtte med voksaktig guffe som han klemte og formet rundt de svære krokene og kastet hele bruket på elva. Der lå vi midt på natten, drakk hvitvin og duppet rundt blant krokodiller og flodhester. Innimellom kunne vi se leirbål på bredden hvor lokalbefolkningen gjorde sitt for å holde udyra borte. Det ble ikke noen flere catfish. Heldigvis får jeg nesten si. Tanken på et svært beist som skulle landes på den ustabile flåten midt blant blodtørstige og territorielle villdyr fristet ikke akkurat. Etter noen timer bar det tilbake til lodgen igjen og en god natts søvn, den siste før vi skulle reise hjem fra dette fantastiske stedet. På vei hjem hadde vi bestemt at siden vi var så nær grensen til Zimbabwe skulle vi forsøke å ta oss over grensen for å kunne krysse av et land til på listen over steder vi har besøkt. Det skulle vise seg på mange måter at dette ble en selsom opplevelse. På vei mot grensen så vi flere av de primitive små landsbyene langs veien. Små bambushytter med stråtak og en liten flokk geiter som sikkert hjalp godt til å holde liv i en eller 2 familier.
Et par kilometer før grensen var det parkert svære trailere på begge sider av veien. Sjåføren kunne fortelle at det ikke var uvanlig at trailersjåførene måtte vente både 2 og 3 uker før de fikk tollklarert lasten sin før passering av grensen. I den tiden de ventet bodde de som regel rett på bakken under lastebilen i den uutholdelige varmen. A/C og dusj/sanitæranlegg var ikke eksisterende. Tiden gikk som regel med til å sove og eller gå på fylla. Det som gjorde mest inntrykk på meg disse 2 kilometerene mot grensen var hvordan prostitusjonen florerte. Mengder av spinkle, mørkhudede jenter i flotte ballkjoler i alle regnbuens farger med store flotte hatter, alt nedstøvet og skittent av den røde jernholdige sanden og jorda. Sjåføren kunne fortelle at 95% av jentene var HIV positive. De aller fleste av dem var mellom 10 og 15 år gamle, noen yngre. Av forståelige grunner tok jeg ikke bilde av disse jentene. Grensen ble ikke voktet spesielt godt, men grensebroa var diger og vi måtte lever inn passene våre før vi fikk lov til å passere. Forholdet mellom Zambia og Zimbabwe har så vidt jeg forsto vært godt lenge. Imidlertid hadde Robert Mugabes stunt den siste tiden gjort at grensen var blitt vanskeligere å passere. De bevæpnede vaktene var ikke spesielt samarbeidsvillige og ville ikke slippe oss over. Fra tidligere turer i Afrike vet jeg av erfaring hvor imonert lokalbefolkningen blir nå de får se bilde av seg selv på et digitalt kamera. Dette tenkte jeg at jeg skulle utnytte. Jeg spurte vaktene om det var greit å ta bilde av grensebroa. De svarte bare så vidt og svært arrogant at det vel sikkert var i orden. Da bildet var knipset viste jeg dem bildet. Som forventet ble de svært ivrige og ville gjerne at jeg skulle ta bilde av dem. Jeg forhandlet meg da til å få lov til å gå over brua dersom jeg knipset dem. Nå hadde de overhode ingen innvendinger mot mitt ønske. Bilder ble knipset både her og der, de fikk se bildene og jeg fikk passere grensen. Alle var fornøyde! Turen tilbake til Lusaka gikk uten problemer. Vi havnet oppi et forrykende uvær med skikklig høljregn og var svært fornøyd med at slusene var holdt lukket til etter turen vår var over.
Det ble et uforglemmelig opphold i Zambia og jeg håper at dere også har hatt glede av å lese om dette lille fiskeeventyret og se de fantastiske bildene jeg har som minne etter denne turen. Solnedgangen over Zambesifloden vil alltid sitte som spikret på min netthinne. For hver gang jeg ser på disse bildene, får jeg tilbake følelsen jeg hadde når jeg satt i den sterke strømmen, med fiskestanga mens den fuktige, litt kjølige kveldslufta gjorde sitt for å dempe følelsen av solbrenthet etter en lang dag på elva, på jakt etter tigerfish.