En vurdering av psykotiskvilkåret. Kandidatnummer: 752 Leveringsfrist: Antall ord:

En vurdering av psykotiskvilkåret i strl. 20 Kandidatnummer: 752 Leveringsfrist: 25.04.2016 Antall ord: 17 752

Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING... 1 1.1 Tema og problemstilling... 1 1.1.1 Aktualitet... 1 1.2 Metode... 2 1.2.1 Fremstilling videre... 2 2 TILREGNELIGHET... 3 2.1 Straffbarhetsvilkår... 3 2.2 Rettspsykiaterens rolle... 4 2.3 Beviskrav... 5 2.4 Ulike systemer... 5 2.4.1 Medisinsk prinsipp... 6 2.4.2 Psykologisk prinsipp... 6 2.4.3 Blandet prinsipp... 6 2.5 Historikk... 6 2.5.1 Kriminalloven av 1842... 6 2.5.2 Straffeloven av 1902... 7 3 STRAFFENS BEGRUNNELSER... 10 3.1 Absolutte og relative strafferettsteorier... 10 3.2 Tilsiktede virkninger... 12 3.2.1 Individualpreventive... 12 3.2.2 Allmennpreventive... 13 3.2.3 Opprettholdelse av sosial ro... 13 4 UTILREGENLIGHETENS BEGRUNNELSER... 14 4.1 Manglende drøftelser... 14 4.2 Fri vilje... 15 4.3 Skyldbasert begrunnelse... 15 4.3.1 Bebreidelse... 15 4.3.2 Moralske grenser... 16 4.3.3 Mentale forutsetninger... 17 4.4 Forholdet til straffens tilsiktede virkninger... 18 4.4.1 Manglende respons... 18 4.5 Behandlingsargumentet... 19 i

4.6 Ansvarsfrihet og straffrihet... 20 5 BEGREPSAVKLARING... 21 5.1 Grensen mellom skyldevne og skyldkrav... 21 5.2 Skyldevne... 22 5.2.1 Psykotiske mangler skyldevne... 23 6 PSYKOSEBEGREPET... 24 6.1 Medisinske kriterier for psykose... 24 6.2 «Psykotisk» i lovens forstand... 26 6.2.1 Ulike formål... 26 6.2.2 I «gjerningsøyeblikket»... 27 6.2.3 Unntak... 27 6.2.4 Krav om varighet... 29 6.3 En overlapping mellom det medisinske og juridiske... 29 6.3.1 Medisinsk psykosebegrep avgjørende for utilregnelighet?... 29 6.3.2 22.juli saken som utgangspunkt... 31 7 BØR VI HA REGLER OM UTILREGNELIGHET?... 35 7.1 Bedre å bli idømt straff enn å være frifunnet som utilregnelig?... 35 7.1.1 «Beskjæring av rettigheter»... 36 7.1.2 Tiltaltes subjektive oppfatning av sinnstilstanden... 36 7.1.3 Stigmatisering av psykisk syke... 37 7.1.4 Retten til å sone... 38 7.2 Alternativet avskaffing av utilregnelighetsreglene... 38 7.2.1 Svensk løsning... 38 7.2.2 Fravikelse av flere hundre år gammelt system... 39 7.3 Unntaket farlige utilregnelige... 40 8 HVILKET PRINSIPP BØR LEGGES TIL GRUNN?... 43 8.1 Psykologisk prinsipp... 43 8.2 Ulike hensyn... 44 8.3 Betydningen av årsakssammenheng... 44 8.3.1 «Partiell» psykose... 44 8.3.2 Påvisning av sykelig motivasjon... 45 8.3.3 Frifinnelse til gunst for lovbryter en forutsetning... 46 8.3.4 Liten selvstendig betydning... 47 9 RETTSFOHOLDET MELLOM DE SAKKYNDIGE OG DOMSTOLEN... 48 ii

9.1 Maktfordelingen... 48 9.2 Innføring av kausalitetskrav i lovteksten... 48 9.3 Medisinsk prinsipp gjør det enklere... 49 10 OPPRETTHOLDELSE AV DAGENS SYSTEM... 50 10.1 Ønsket om enklere praktisering... 50 10.2 Skillet mellom juss og medisin... 51 10.3 Demokratisk problem... 51 10.4 Modifisering av gjeldende rett... 51 10.5 Tiltaltes rettssikkerhet... 52 10.6 En klar avgrensning av de utilregnelige... 54 10.6.1 Andre lidelser... 55 11 OPPSUMMERING... 56 KILDEREGISTER... 58 iii

1 INNLEDNING 1.1 Tema og problemstilling Etter straffeloven 2005 20 første ledd alternativ b), anses ikke lovbryteren for tilregnelig dersom vedkommende er «psykotisk». Norsk strafferett bygger på ansvarslæren. Ansvarslæren operer med fire overordnende vilkår for å idømme straff og tilregnelighet er en av dem. I utgangspunktet er de fleste av oss ansett for å være tilregnelige. Dette innebærer at man har strafferettslig ansvarskapasitet dvs. skyldevne. De som mangler dette, er utilregnelige i straffelovens forstand. Norsk strafferett er skyldorientert. Dette innebærer at det er kun de som kan bebreides for å ha begått en straffbar handling, som skal straffes. Visse personer kan ikke bebreides for sine handlinger slik som bevisstløse og lovbrytere med psykisk avvik. Begrunnelsene hviler på moralske og etiske vurderinger. Fremstillingen konsentrer seg om de psykotiske lovbrytere og deres ansvarsfrihet, og avgrenses mot utilregnelighet som følger av bevisstløshet og psykisk utviklingshemming. Lovgiver har valgt vilkåret «psykotisk» som en ekvivalent til det å være strafferettslig utilregnelig. «Psykotisk» er imidlertid en medisinsk term. Spørsmålet blir derfor om dette vilkåret som i utgangspunktet er medisinsk, er hensiktsmessig som et rettslig kriterium for manglende skyldevne. Masteroppgaven har som hensikt å belyse dette ved at det foretas en vurdering av fordeler og ulemper ved vilkåret «psykotisk». 1.1.1 Aktualitet Det som gjør temaet aktuelt og interessant for en masteroppgave, er at den viser spenningsforholdet mellom juss, psykiatri og filosofi. Utilregnelighetsreglenes eksistens og utforming har vært lenge en gjenstand for debatt i Norge i omtrent 150 år. I kjølvannet av 22.juli saken har det særlig vært oppmerksomhet rundt de psykotiske og deres ansvarsfrihet. Videre er temaet aktuell fordi det kan virke som om jurister til en viss grad har abdisert på dette området. Hvem som er psykotisk eller ikke, har i større grad blitt et tema for leger enn 1

for jurister. Utilregnelighetsvurderingen er imidlertid noe som fortsatt foretas i en rettssal, og dermed er det viktig at jurister uttaler seg oftere på dette området. 1.2 Metode Masteroppgaven tar utgangspunkt i en rettsdogmatisk fremstilling. Med dette menes en kartlegging av gjeldende rett. Avslutningsvis foretas det rettspolitiske vurderinger. Rettskildene det er lagt størst vekt på er først og fremst lovteksten og lovforarbeidene - særlig NOU 1974:17, NOU 1990:5 samt Ot.prp.nr. 87 (1993-1994). Tilregnelighetsvurderingen hører prosessuelt under skyldspørsmålet 1. Dette innebærer videre at Høyesterett ikke kan prøve bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet jf. strpl. 306 andre ledd. Det er derfor ingen Høyesterettspraksis som kan belyse grensene for vilkåret «psykotisk». Tingrettsdommer får dermed en plass i rettskildebildet tross for at de har en lavere rettskildemessig vekt. De kan vise hvordan bestemmelsen blir praktisert i praksis. I dette henseende blir særlig 22.juli saken trukket frem. Dette fordi denne dommen er naturlig å nevne i forhold til utilregnelighetsregelen samt at ingen sak i norsk historie har satt større fokus på det norske (u)tilregnelighetsinstituttet. Den omfattende juridiske litteraturen har vært en utfordring. På mange måter er den klargjørende, men samtidig har det vært vanskelig å finne deres grunnlag forankret i lovforarbeidene uttrykkelig. Juridisk litteratur har naturligvis begrenset rettskildemessig vekt. NOU 2014:10 er også svært utfyllende og er trukket frem på visse punkter, men denne må ansees som et etterarbeid og har dermed lavere vekt enn forarbeidene. Der lovforarbeidene er tause, har den imidlertid blitt tillagt vekt. Særlig er vedlegg 1 av Linda Gröning tillagt betydning. 1.2.1 Fremstilling videre I den videre fremstillingen presenteres tilregnelighet som et straffbarhetsvilkår, kort historikk samt rasjonale bak tilregnelighetsreglene. Det foretas også en avklaring og presisering av de 1 Ot.prp.nr.87 (1993-1994) s.36 2

forskjellige begrep og prinsipper som er nødvendige for den videre drøftelse av vilkåret «psykotisk» og for forståelsen av selve (u)tilregnelighetsbegrepet. De medisinske begreper som dukker opp underveis, forklares der det er naturlig. 2 TILREGNELIGHET 2.1 Straffbarhetsvilkår Den norske straffelovgivningen bygger på ansvarslæren som hviler på fire grunnleggende kumulative straffbarhetsvilkår. Alle fire må være oppfylt for at det skal kunne idømmes straff etter straffeloven. 2 1) Handlingen må omfattes av et straffebud (kravet om straffbar adferd) 2) Lovovertrederen må ha utvist skyld (krav om forsett eller uaktsomhet) 3) Det må ikke foreligge noe straffrihetsgrunn (f.eks. nødverge eller nødrett) 4) Lovovertrederen må være tilregnelig. Tilregnelighetskravet, er nedfelt slik i straffeloven av 2005 kapittel 3, 20: «For å kunne straffes må lovbryteren være tilregnelig på handlingstidspunktet. Lovbryteren er ikke tilregnelig dersom han på handlingstidspunktet er a) under 15 år, b) psykotisk, c) psykisk utviklingshemmet i høy grad, eller d) har en sterk bevissthetsforstyrrelse. [ ]» Tidligere var ikke tilregnelighet eksplisitt uttrykt i ordlyden. Dagens straffelov angir ikke uttrykkelig hva tilregnelighet innebærer, den har i stedet en negativ avgrensning og angir de særlige omstendigheter som utelukker tilregnelighet. 3 Reglene om (u)tilregnelighet er dessuten absolutte i norsk rett 4. Dette innebærer at dersom gjerningspersonen er å anse som utilregnelig fordi vedkommende faller inn under noen av 2 Eskeland (2013) s.70 3 Ot.prp.nr.87 (1993-1994) s.22 4 Ibid 3

alternativene etter 20, skal vedkommende frifinnes uten at det foretas noen nærmere skjønnsmessig vurdering. I følge forarbeider er bestemmelsen uttømmende 5. Spørsmålet ble imidlertid berørt av Høyesterett og holdt åpent i Rt.1960 s.634. Lagmannsrettens dom ble påanket med feil rettsbelæring hvor feilen bestod av at lagmannsretten ikke hadde uttalt seg om hvorvidt det kan tenkes ekstraordinære tilfeller som kan ansees å falle inn under datidens 44. Til dette bemerket Høyesterett følgende : «Jeg ser det slik at de sjelelige eller psykopatologiske momenter som er påberopt, og som hevdes å kunne utelukke skyldevnen i dette tilfelle, etter sin art er slik som må antas å være overveiet da loven ble gitt, og at de for øvrig ville gått inn under ett av de to alternativer som strl. 44 nevner, dersom de hadde hatt den tilstrekkelige styrke.» 2.2 Rettspsykiaterens rolle Utgangspunktet i norsk rett er at mennesker flest er tilregnelige. Derfor kommer lovens tilregnelighetsregler som frifinnelsesgrunn på tale først når det er tvil om siktedes sinnstilstand. I så fall oppnevnes det to rettspsykiatere for å foreta en nærmere observasjon av siktedes mentale tilstand og dermed også en vurdering er tilregnelighetsspørsmålet 6. Rettspsykiatere oppnevnes etter reglene i straffeprosesslovens kapittel 11. Reglene etter kapittel 11 gjelder for øvrig alle sakkyndige og ikke bare rettspsykiatere. I utgangspunktet skal rettspsykiatere fremstå som rådgivere for domstolen 7. Deres respektive uttalelser er ikke bindende for retten. Det har imidlertid utviklet seg en praksis som tilsier at deres diagnostiske uttalelser som regel er fulgt opp av domstolen. Det er meget sjeldent at retten går imot sakkyndiges konklusjon 8. Dette henger sammen med at de norske utilregnelighetsreglene bygger på et medisinsk prinsipp, og ikke det blandende system som store deler av verden praktiserer. Det er imidlertid noen tilfeller hvor retten konkluderer annerledes enn de sakkyndige. Det kan skyldes enten den strenge bevisregelen eller at retten står overfor flere alternative konklusjoner fra de sakkyndige 9. 5 NOU 1974:17 s.48 (Forholder seg til loven før «psykotisk» - altså «sinnssyk»). 6 Ot.prp.nr.87 (1993-1994) s.22 og straffeprosessloven 165 7 NOU 1990:5 s.14 jf. Ot.prp.nr.87 (1993-1994) s.22 8 Gran (2014) s.216 9 Se neste punkt 4

2.3 Beviskrav Den strenge bevisbyrderegelen tilsier at enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode ved tvil om faktum in dubio pro reo. Det ansees at den samme bevisbyrderegelen gjelder ved utilregnelighetsvurderingen, men verken rettspraksis eller juridisk teori er entydige på dette området. Spørsmålet ble berørt i Rt. 1979 s.143 og Høyesterett uttalte at det ikke kan stilles samme krav til bevisstyrke ved utilregnelighetsspørsmålet som ved spørsmålet om vedkommende faktisk har begått handlingen, men at det allikevel heller ikke er tilstrekkelig med en overvekt av sannsynlighet. I den nyeste utredningen NOU 2014:10 forutsettes det at den alminnelige bevisbyrderegelen gjelder også ved utilregnelighetsvurderingen 10. Det er imidlertid ingen bevisbyrderegel på psykiatriens område, dermed kan en avvikende konklusjon fra de sakkyndiges uttalelser skyldes at retten finner at det faktum(faktiske opplysninger) psykiatere har bygget på, ikke er tilstrekkelig bevist 11. Situasjoner hvorav retten konkluderer avvikende i forhold til sakkyndiges uttalelser på grunn av at det står overfor flere alternativer, illustrer 22.juli saken godt. Det ble oppnevnt to sakkyndige to ganger som konkluderte motstridende. Retten ble nødt til å rett og slett velge hvilken uttalelse/konklusjon den skulle legge til grunn ved domsfastsettelsen. En kan si at retten foretok en helt selvstendig vurdering. 2.4 Ulike systemer For å fastslå strafferettslig utilregnelighet er det vanlig å skille mellom tre forskjellige systemer å gjøre det på. Disse er omtalt som det medisinske eller biologiske prinsippet, det psykologiske prinsippet og det blandede prinsippet 12. Fremstillingen relaterer seg til sinnssykdom som utilregnelighetsgrunn. 10 NOU 2014:10 s.191 11 Ot.prp.nr.87 (1993-1994) s.22 12 Ibid s.26 (Fremstillingen av prinsippene er gjort på bakgrunn av fremstillingen i proposisjonens pkt. 5.3.1.1) 5

2.4.1 Medisinsk prinsipp Det medisinske prinsippet går ut på at det er den medisinske tilstanden(sinnssykdom) som avgjør om en person er strafferettslig utilregnelig. Det er ikke noe krav om en påvisning av årsakssammenheng mellom tilstanden og handlingen det er tilstrekkelig at tilstanden foreligger i gjerningsøyeblikket. Det er uten betydning om handlingen faktisk er sykelig motivert eller ikke. Den norske utilregnelighetsregelen bygger på dette prinsipp. 2.4.2 Psykologisk prinsipp Det psykologiske prinsippet setter gjerningspersonens evner til innsikt samt muligheten til å velge fritt i fokus. Det avgjørende er om lovovertrederen manglet disse evnene når han/hun begikk lovbruddet. Det er ikke krav om noe bestemt sinnssykdom eller tilstand. Dersom det påvises at de manglende evnene til innsikt og fritt handlingsvalg er svekket på grunn av en psykisk lidelse eller det foreligger annen sykelig motivasjon bak handlingen, foreligger det årsakssammenheng. Det er ikke krav om noe spesifikk tilstand, det sentrale at en mangler evner til innsikt og fritt handlingsvalg. 2.4.3 Blandet prinsipp Det blandede prinsipp består av et medisinsk og et psykologisk vilkår. Dette innebærer at gjerningspersonen må oppfattes av den medisinske tilstanden i tillegg til at det må påvises en årsakssammenheng mellom tilstanden og lovbruddet. Det sentrale er at den rettstridige handlingen kan ansees som en følge av den mentale tilstanden vedkommende befinner seg i. Den psykiske tilstanden i seg selv er ikke nok for å være erklært som utilregnelig. De fleste land i verden har en løsning på utilregnelighetsspørsmålet bygget på et blandet system. 2.5 Historikk 2.5.1 Kriminalloven av 1842 Etter unionsoppløsningen med Danmark, fikk Norge sin første straffelov kriminalloven av 1842, vedtatt og trådt i kraft 1.januar 1843 13. Dette var den første loven som klart definerte hvilke tilstander som medførte straffrihet: Kap.7 2 13 Lov 20. august 1842 Lov angaaende Forbrytelser 6

«De handlinger er straffrie, som forøves af Galne og Afsindige eller af dem, som Forstandens brug ved Sygdom eller Aldersoms-Svaghed er berøvet» Det som kan utledes fra den siterte bestemmelsen er en antydning til et medisinsk, men også et psykologisk prinsipp. Dersom en opfattes som «gal» eller «avsindig» foreligger det en automatisk straffrihet dette tyder på et medisinsk prinsipp, for første gang lovfestet i norsk strafferett 14. Imidlertid antydes det psykologiske prinsipp i bestemmelsens andre del hvorav en er straffri dersom en er berøvet forstandens bruk ved sykdom eller alderssvakhet. Retten må altså vurdere i hvilken grad sykdommen eller alderssvakheten har påvirket gjerningsmannen. For denne gruppen foreligger ikke en automatisk frifinnelse som for de «gale og avsindige», men det åpnes for en skjønnsmessig vurdering av hvorvidt det foreligger en årsakssammenheng mellom manglede «forstand» og den straffbare handlingen. 2.5.2 Straffeloven av 1902 I forkant av utarbeidelsen av den nye straffeloven av 1902, var det en stor utilregnelighetsdebatt. De sentrale personene i denne debatten var lovreformatoren og en av de fremste norske juristene Bernhard Getz på den ene siden og politilegen og psykiateren Paul Emanuel Winge på den andre siden Winge var talsmann for et medisinsk prinsipp fordi han mente at de individualpreventive hensyn ikke gjør seg gjeldende overfor den psykisk avvikende lovbryter straffetrusselen har ikke en effekt på denne gruppen lovbrytere. Det burde derfor være rettspsykiatere som skulle avgjøre hvordan slike lovbrytere skulle behandles. Getz var av oppfatning at rettspsykiaterne kun skulle gi retten premisser for valg og mente generelt som jurister flest på den tiden, at rettspsykiatri var et fagfelt som bygget på svake og spekulative premisser 15. Resultatet lovgivere kom med var en slags blanding mellom Winges og Getz synspunkter. Den nye 44 fikk følgende ordlyd: «En handling er ikke straffbar, naar den handlende ved dens foretagelse var sindssyg, bevistløs eller iøvrigt utilregnelig paa grund af mangelfuld utvikling af sjælsevnerne eller svækkelse eller sygelig forstyrrelse af disse eller formedelst tvang eller overhængende fare.» 14 Gran (2014) s.89 15 Ibid s. 93-99 (Om debatten) 7

Det medisinske prinsippet gjenspeiles i forhold til de åpenbart sinnssyke eller bevisstløse, mens det psykologiske gjenspeiles ved at det åpnes for frifinnelse også hvis det foreligger andre forhold som påvirker sjelsevnene. 2.5.2.1 Forslag om fakultativ fritaksregel I 1929 kom en revisjon av 44. Denne revisjonen innførte et rent medisinsk prinsipp i norsk strafferett 16 ; 44 : «En handling er ikke straffbar, når gjerningsmannen ved den foretagelse var sinnssyk eller bevisstløs.» Debatten om utformingen av utilregnelighetsregler sluttet ikke her og i 1974 fikk vi en utredning fra Straffelovrådet som introduserte forslag for utforming av 44 og 45 17. Disse to paragrafene skulle innføre en absolutt fritaksregel basert på det medisinske prinsipp og en fakultativ fritaksregel basert på det psykologiske prinsipp. Den absolutte fritaksregelen skulle fremgå av 44 med følgende ordlyd: «Den som på handlingstiden var alvorlig sinnslidende(sinnssyk) eller var psykisk utviklingshemmet i betydelig grad(åndssvak), straffes ikke. Bot kan likevel ilegges.» Den fakultative fritaksregelen skulle fremgå av 45 med følgende ordlyd: «Har gjerningsmannen handlet under sterk bevissthetsforstyrrelse eller i annen dyptgående abnormtilstand, kan retten frita ham fra straff.» Poenget med den den fakultative fritaksregelen er å frita personer som befinner seg i grenseland eller gråsoner. Den åpnet for en skjønnsmessig vurdering og det sentrale ved vurderingen skulle være hvorvidt lovbruddet var en følge av tilstanden og hvilken løsning som fremstår som den mest rettferdige og rimelige i det konkrete tilfellet 18. 16 Lov 22.februar 1929 nr.5 Lov om forandringer i den almindelige borgerlige straffelov av 22.mai 1902 17 NOU 1974:17 s.149 18 Ibid s.159 8

Disse forslagene fikk ikke gjennomslag 19. 2.5.2.2 Ny vurdering På bakgrunn av dette oppnevnte Justisdepartementet i 1985 Særreaksjonsutvalget som hadde til oppgave å gjennomgå og vurdere utilregnelighetsreglene samt reglene om sikring og forvaring på nytt. Dette skulle imidlertid gjøres på «fritt grunnlag» i lys av høringsuttalelsene som fremgikk av NOU 1974:17 og NOU 1983:57 kap.21 og 25 : «Utvalget skal på fritt grunnlag forsøke å finne praktikable løsninger som kan aksepteres både innenfor kriminalomsorgen og innenfor det psykiske helsevern.» 20 Det ble foreslått forslag igjen om en ny absolutt fritaksregel samt en fakultativ fritaksregel med en annen ordlyd 21 : 44: «Den som på handlingstiden var psykotisk og dermed uten evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen, straffes ikke.» 45: «Den som på handlingstiden hadde en alvorlig psykisk lidelse med en betydelig svekket evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen, men ikke var psykotisk jf 44, kan likevel fritas for straff.» Departementet støttet imidlertid ikke Særreaksjonsutvalgets forslag om presisering av psykosebegrepet i lovteksten i den absolutte fritaksregelen. Til dette uttalete departementet: «Det må kunne forventes at de personer som først og fremst skal praktisere bestemmelsen, det vil si jurister med hjelp av psykiatere, er klar over hva som kjennetegner en psykotisk tilstand. For dem er presiseringen unødvendig. Folk flest vet derimot trolig lite om hva som kjennetegner en psykose. Men for dem kan presiseringen etter departementets syn virke forvirrende 19 NOU 1990:5 s.21 20 Ibid s.7 21 Ibid s.9 9

snarere enn opplysende, siden det kan tenkes psykotiske lovbrytere som i større eller mindre grad likevel har evne til realitetsvurdering.» 22 Forslaget om den fakultative fritaksregel ble fulgt opp i Ot.prp.nr.87 (1993-94), men forslaget fikk ikke flertall i Stortingsbehandlingen. 2.5.2.3 Overgangen fra «sinnssyk» til «psykotisk» I 1997 ble vilkåret sinnssyk byttet ut med psykotisk. Dette skjedde med lov av 17.januar 1997, med ikrafttredelse fra 1.januar 2002 23. Dette var den største endringen. Endringen forklares med følgende begrunnelse: «Utilregnelighetstilstandene må beskrives i en terminologi som er anerkjent i den psykiatriske vitenskapen. «Sinnssykdom» i gjeldende rett bør derfor erstattes av «psykose», som så vidt departementet kan se er den mest presise og tidsriktige angivelsen av de sinnslidelser det er tale om.» 24 44 fikk følgende ordlyd: «Den som på handlingstiden var psykotisk eller bevisstløs straffes ikke.» 3 STRAFFENS BEGRUNNELSER 3.1 Absolutte og relative strafferettsteorier En velkjent definisjon av hva straff er, ble formulert av Andenæs i 1962; «Straff er et onde som staten tilføyer en overtreder på grunn av lovovertredelsen i den hensikt at han skal føle det som et onde». Denne definisjonen har blitt lagt til grunn i Rt. 1977 s.1207. 22 Ot.prp.nr.87 (1993-1994) s.28 23 Lov 17.januar 1997 nr.11 Lov om endringer i straffeloven m.v. (strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner) 24 Ot.prp.nr.87 (1993-1994) s.28 10

For å kunne forstå og forklare begrunnelser bak lovens skille mellom psykisk avvikende og friske lovovertredere, er det naturlig å starte med straffens generelle begrunnelser. Straff er ansett som nødvendig først og fremst for å opprettholde samfunnet med dets verdier og for å verne dets borgere mot forgripelser 25, men det er ulike teorier om straff og dens begrunnelser. Et hovedskille går mellom de relative og de absolutte strafferettsteorier - de relative teorier omtales også som nytteteorier 26. Hovedforskjellen ligger i at de absolutte teorier begrunner straffen som en moralsk eller logisk nødvendig reaksjon mot den straffbare handlingen. Straffen har altså gjengjeldelse som begrunnelse - det straffes ikke fordi det har noen andre formål, men rett og slett fordi det er rettferdig. Når lovbryteren selv har forvoldt et onde, er det rettferdig at staten påfører han et onde i form av straff. 27 Nytteteorien anvender straffen kun fordi (og så lenge) det er nødvendig for å verne beskyttelsesverdige interesser slik som samfunnet, andre personer eller lovbryteren selv 28. Straffen er altså et middel for å verne interesser. Selv om disse to teoriene tradisjonelt er satt opp mot hverandre, er det ikke slik i praksis fordi de svarer på to forskjellige spørsmål. Den absolutte svarer på spørsmålet på om staten har en moralsk plikt til å straffe, mens nytteteorien besvarer hva som er ønskelig å oppnå ved å straffe 29. Siden kriminalloven av 1842, har norsk rett lagt fokuset på straffen som et samfunnsnyttig styringsmiddel 30. I forarbeidende er det fastslått at de preventive virkninger ved straffen, er den offisielle begrunnelsen for straff i Norge: 25 Ot.prp.nr.90 (2003-2004) s.77-78 26 Mæland (2012) s.42 27 Ibid 28 Ibid 29 Ibid 30 NOU 2014:10 s.45 11

«Departementet legger til grunn at straffens formål etter dette må være å styre adferd i fremtiden, og herigjennom bidra til et samfunn og en sameksistens som en ut fra gjeldende verdiprioriteringer anser som ønskelig. Selve straffeinstitusjonen har således forebyggelse prevensjon som sitt formål. Prevensjonsformålet er dobbelt : å forebygge uønsket atferd og å forebygge sosial uro i kjølvannet av uønsket atferd som likevel måtte skje.» 31 Gjengjeldelsesbegrunnelsen er det imidlertid tatt uttrykkelig avstand fra : «Formålet med en virksomhet eller aktivitet angir det resultat en ønsker at virksomheten skal gi i fremtiden. Forstått slik gir det i dag dårlig mening å si at formålet med straffen er gjengjeldelse.» 32 3.2 Tilsiktede virkninger Straffen som et samfunnsnyttig styringsmiddel, er som nevnt, i dag den offisielle begrunnelsen for straff. Den setter straffens tilsiktede virkninger i fokus. Det gis en kort fremstilling av disse 33. 3.2.1 Individualpreventive Med individualpreventive virkninger siktes det først og fremst til virkninger som gjelder lovovertrederen selv. Disse virkningene kan igjen deles i tre undergrupper straffens uskadeliggjørende/inkapasiterende, avskrekkende og forbedrende virkninger. Med inkapasiterende virkninger siktes det til at vedkommende fysisk sett ikke er lenger i stand til å begå nye lovbrudd blant annet på grunn av de forskjellige former for frihetsberøvelser. Med avskrekkende virkninger er poenget at straffen oppleves som negativ og ukomfortabel nok til at vedkommende ikke begår flere straffbare handlinger. Her spiller riktig nok straffens art, lovbruddets art og subjektive opplevelser hos forbryteren en rolle om de avskrekkende 31 Ot.prp.nr.90 (2003-2004) s.77-78 32 Ibid s.77 33 Fremstillingen er gitt på bakgrunn av fremstillingen av de samme i ot.prp.nr.90 (2003-2004) pkt.6.3 12

virkninger realiseres. De forbedrende virkninger realiseres når lovbryteren tar inn over seg bebreidelsen i den straffbare handlingen han har begått. Forståelsen og samvittigheten skal bidra til at han først og fremst ønsker å forandre seg og dermed ikke begå flere lovbrudd. 3.2.2 Allmennpreventive De allmennpreventive virkningene setter de øvrige borgerne i samfunnet i fokus. Utgangspunktet er at forfølgning og effektiv håndhevelse av lovbrudd, gir troverdighet. De preventive virkninger knyttes til trusselen om straff og kan deles i flere virkninger: de avskrekkende og den vanedannende- og holdningsskapende virkning. Ved de avskrekkende virkninger, er det den generelle frykten for å bli straffet som utgjør den preventive virkningen. Ved å forfølge lovbrudd og idømme straff, vil det forhåpentligvis medføre at borgerne bli avskrekket fra å begå lovbrudd selv av frykt for å bli oppdaget og de konsekvensene en slik oppdagelse medfører. Det som kjennetegner den vanedannende og holdningsskapende virkning er at det siktes på å oppnå en regulering av adferd uten at vedkommende i det hele tatt tar i betraktning den generelle muligheten for å bli straffet. Dette henger sammen med at de fleste straffbelagte handlinger også er gjerne ansett for å være moralsk forkastelige. De fleste vil f.eks. si seg enig i at det er galt å stjele eller drepe. De vil avstå derfor fra å stjele/drepe på et generelt moralsk grunnlag og på grunn av sosiale normer, ikke fordi de tenker over at det er forbudt etter straffeloven. En konsekvent håndhevelse er med å skape en lovlydighet slik at samfunnet følger loven uten å tenke over hvorfor de følger den. Særlig gjelder dette på områder hvor samfunnsborgere regelmessig foretar visse handlinger det blir en vane å følge loven. Et eksempel her er å kjøre bil i beruset tilstand. De fleste lar bilen stå hvis de har drukket, ikke fordi de tenker over risikoen for bli tatt, men fordi det er blitt en vane følge loven på dette området. 3.2.3 Opprettholdelse av sosial ro Denne virkningen har røtter i gjengjeldelsesteorien. I den grad straffbare handlinger forekommer, vil en straffeforfølgning av disse bidra til sosial ro. Samfunnet vil sitte med en følelse av at uretten blir gjengjeldt med straff. Selv om gjengjeldelse i seg selv ikke kan være be- 13

grunnelsen etter gjeldende rett, påpeker departementet at det å forfølge handlinger med straff har en «mentalhygienisk virkning» 34 Det ansees for uheldig at personer eller en krets av personer skal gå rundt og føle at krenkelsen de(eller noen andre) har opplevd, ikke blir møtt med en eller annen form for straff. Dersom samfunnet ikke reagerer, kan det føre til privat håndhevelse. Dermed, selv om gjengjeldelse ikke kan begrunne straffen generelt, er den fortsatt av betydning. Den lever videre i det vi i dag kan omtale som «alminnelige rettsfølelse». 4 UTILREGENLIGHETENS BEGRUNNELSER Ansvarsfrihet på grunn av psykisk avvik er ikke enkelt. Skillet mellom tilregnelige og utilregnelige lovbrytere har stadig vekk blitt kritisert i Norge. Det fremstår som vanskelig å trekke et slikt skille, særlig fordi det ikke er umulig å tenke seg at også personer med psykiske avvik eller abnormiteter kan handle forsvarlig. Det at det heller ikke finnes noen klarhet i hva som er selve grunnlaget for straffriheten, gjør ikke avgrensningen lettere. 4.1 Manglende drøftelser Mellom NOU 1974:17 og frem til NOU 2014:10 er det svært lite drøftelse om det prinsipielle grunnlaget for strafferettslig utilregnelighet. I NOU 1974:17 er det inntatt et vedlegg skrevet av Johs. Andenæs, «Grunnlaget for utilregnelighetsreglene». Det er særlig denne det tas utgangspunkt i. I NOU 2014:10 er det inntatt et vedlegg skrevet av Linda Gröning som heter «Tilregnelighet og utilregnelighet : Begreper og regler». Dette vedlegget gir en særlig utfyllende fremstilling av både selve begrepet og begrunnelsen bak. Dette er en nyere (og mer utfyllende) fremstilling enn den av Andenæs. Begge er redegjørelser av grunnlaget for straffrihet, men Andenæs sitt vedlegg må ansees som en tidlig del av forarbeidene til lovendringen som kom i 1997. I NOU 1990:5 under punkt 2.1 «Det prinsipielle grunnlag for utilregnelighetsreglene» viser utvalget til Andenæs sitt innlegg. 34 Ot.prp.nr.90 (2003-2004) s.80 14

I forarbeidene forklares den manglende drøftelsen av det prinsipielle grunnlaget med at man antok at slike regler var en selvfølge i og med at også alle andre land hadde det. 35 I det følgende skal det imidlertid forsøkes å gis en fremstilling av hva som utgjør grunnlaget for reglene om utilregnelighet. 4.2 Fri vilje 36 Tanken om fri vilje gjennomsyrer det norske strafferettsystemet. Den fri vilje er en metafysisk premiss for strafferetten generelt. Jeg skriver metafysisk fordi spørsmålet om den fri vilje er en av de mest fundamentale filosofiske spørsmål rundt virkeligheten og moralens egenskaper og prinsipper. Hvorvidt fri vilje eksiterer eller ikke, er noe som ikke er empirisk påvisbart. Det finnes imidlertid determinister som mener at fri vilje er en illusjon, fordi den fri viljen er noe som avhenger av arv og miljø 37. Men strafferettens utgangspunkt er likevel at fri vilje er en metafysisk premiss. Dersom man skulle legge til grunn at fri vilje er noe som innskrenkes på bakgrunn av miljø og oppvekst, tilsier det at kriminelle i utgangspunktet ikke er kriminelle fordi de vil være det, men fordi de er forutbestemt til det. En slik tankegang ville resultere i at strafferetten som bygger på ansvarslæren, hvorav skyldprinsippet er utgangspunktet, ikke vil kunne opprettholdes. En kan ikke bebreide noen som ikke kunne ha handlet annerledes. I prinsippet, hvis man legger til grunn at alle kriminelle mangler fri vilje, er det ikke mulig å ha lovbrytere i straffelovens forstand. For å være lovbryter og idømmes straff, er det en forutsetning at en kan bebreides eller klandres for handlingsvalget. 4.3 Skyldbasert begrunnelse 4.3.1 Bebreidelse Ansvarslæren som dagens strafferett hviler på, har skyldprinsippet som utgangspunkt. Dette innebærer at bare den som kan bebreides fordi han kunne og burde ha handlet annerledes, er strafferettslig ansvarlig og kan idømmes straff 38. Subjektiv skyld er derfor avgjørende. Det er kun når en selv er å bebreide for handlingsvalget, at det er riktig å straffe vedkommende. For å være strafferettslig ansvarlig, er det derfor nødvendig at en innehar strafferettslig ansvarska- 35 Ot.prp.nr.87 (1993-1994) s.25 36 Temaet er drøftet av Schanning (2015) «Bør lovbrytere ha fri vilje» og Gröning (2015) «Ja,lovbrytere bør ha fri vilje!» 37 Se Hauge «Kriminalitetens årsaker» om dette 38 Eskeland (2013) s.70-71 15

pasitet - også omtalt som skyldevne 39. Dette innebærer at lovbryteren har en viss grad av sjelelig sunnhet, modenhet og bevissthet 40. Det er altså visse mentale forutsetninger som må foreligge for at vedkommende skal være å anse som tilregnelig. I NOU 1974:17 fremhevet Straffelovrådet hovedbegrunnelsen hviler på skyldprinsippet, samtidig som det legges særlig vekt på at hensynet til allmennprevensjon ikke krever straff (noe jeg kommer tilbake til), og på at den alminnelige rettsbevissthet tilsier straffrihet: «Straffelovrådet vil legge hovedvekten på skyldsynspunktet og fremholde den omstendighet at visse personer er så abnorme at de etter den alminnelige rettsbevissthet må sies å mangle skyldevne. I tråd med dette vil man legge vekt på at hensynet til allmennprevensjonen ikke krever straff i disse særlige tilfelle.» 41 4.3.2 Moralske grenser Visse grupper mennesker ansees for å mangle strafferettslig skyldevne slik som små barn og psykisk avvikende personer. Folk flest er nok enig i at det er galt å bruke strafferettslige sanksjoner overfor små barn. Når det gjelder de psykisk avvikende er det også en normal oppfatning at de psykisk avvikende ikke skal ilegges straffansvar. I forarbeidene fremheves det at visse lovbrytere er så psykisk avvikende at de mangler skyldevne og at disse bør fritas for straff først og fremst på etisk grunnlag 42. Videre, fremheves det urimelige og det umoralske i å straffe denne gruppen 43. Departementet mente at psykisk avvikende lovbrytere i første omgang skal være ansvarsfrie fordi de typisk ikke oppfyller lovens skyldkrav(forsett/uaktsomhet), fordi de som regel ikke klarer å oppfatte de objektive omstendighetene som gjør handlingen straffbar. Det finnes imidlertid også psykisk avvikende lovbrytere som oppfyller lovens skyldkrav, men det er likevel urimelig å straffe de fordi handlingen er sykelig motivert. Departementet uttaler: «I slike tilfeller vil gjerningspersonen moralsk sett ikke være å bebreide, og det vil være urimelig å holde ham eller henne strafferettslig ansvarlig.» 44 39 Eskeland (2013) s.71 40 NOU 2014:10 s.86 41 NOU 1974:17 s.52 42 NOU 1990:5 s.46 43 Ot.prp.nr.87 (1993-1994) s.25 44 Ibid. 16

Her begrunnes altså utilregnelighet på grunn av psykisk avvik med at det ville være «umoralsk». Hva om ligger i at noe er umoralsk eller moralsk riktig, er nok noe som kan diskuteres. Moral er av dynamisk karakter. Det som er ansett for umoralsk i dag, trenger ikke å være det i morgen. Men psykisk avvikende personer står nok i en særstilling, typisk fordi det er snakk om en sykdom. Det føles ikke «riktig» å straffe noen som på grunn av sin sykdom handler slik han/hun gjør. Dette er noe som har røtter langt tilbake i historien. Man så for eksempel galskapen som en reaksjon fra gudene som var straff nok i seg selv og fant det derfor som urimelig å pålegge andre sanksjoner 45. En kan derfor si at det strider mot den alminnelige rettsfølelsen å straffe visse grupper mennesker, like mye i dag som det gjorde før i tiden. 4.3.3 Mentale forutsetninger I følge Andenæs har straffen i seg selv moralske grenser og det er nettopp valget man står ovenfor når man skal begå den straffbare handlingen eller ikke som gjør straffen moralsk berettiget. 46 Dette valget er nettopp det som avgjør om en kan bebreides for handlingen eller ikke. Hvis en kan bebreides for valget sitt, er det moralsk riktig å straffe vedkommende. Imidlertid tilsier dette i seg selv at hvorvidt et valg kan bebreides eller ikke, avhenger av visse subjektive forhold hos lovbryteren. Hadde vedkommende i realiteten mulighet til å handle annerledes? Var dette noe som han/hun hadde kontroll over? Dersom han/hun hadde det, er det moralsk akseptabelt å straffe. Hvilke forhold som må være til stede for at det skal være riktig å straffe noen, er imidlertid vanskelig å fastslå. I følge Andenæs er slike subjektive forhold evnen til innsikt og selvkontroll. Dersom en har disse evner har en forutsetninger for å foreta et rasjonelt valg. 47 De psykisk avvikende ansees typisk for å mangle disse evnene det er det som gjør dem ansvarsfrie. De er ikke i stand til å 45 Gran (2014) s.219 46 NOU 1974:17 Vedlegg 1 s.162 47 Ibid s.162 17

foreta et rasjonelt valg fordi de mangler disse evnene. De kan dermed heller ikke bebreides for handlingsvalget sitt og følgelig er det umoralsk å ansvarliggjøre dem for deres handlinger. 4.4 Forholdet til straffens tilsiktede virkninger 4.4.1 Manglende respons Med utgangspunkt i strafferettens preventive virkninger, som jo er den offisielle begrunnelsen for straff etter gjeldende rett, er det naturlig å se på de i forhold til utilregnelighetsregler. På bakgrunn av hva som er formålet med disse virkningene, fremstår det som naturlig å frita de psykisk avvikende lovbrytere fra straffansvar. Dersom en legger til grunna at slike lovbrytere i utgangspunktet ikke har de nevnte evner, fremstår det som lite sannsynlig at straffens preventive vilkår vil kunne påvirke dem. Særlig evnen til innsikt er nødvendig for at noen skal kunne påvirkes av noe. Utgangspunktet må være at de psykisk avvikende derfor ikke klarer å respondere på straff slik friske lovovertreder kan 48. Særlig gjelder dette for straffens individualpreventive virkning som jo har til formål å avskrekke lovbryteren selv fra å begå nye straffbare handlinger, samt til å bidra om et ønske om forbedring. Vedkommende begår jo den straffbare handlingen til å begynne med fordi han/hun ikke er klar over straffbarheten. Når han ikke har innsikt om hvorfor handlingen er straffbar, kan han heller ikke ha innsikt om hvorfor han er straffet, slik at de avskrekkende virkningen gjør seg ikke gjeldende. Enda mindre kan ha et ønske om å forbedre seg. Det allmennpreventive argumentet tilsier at straffetrusselen ikke kan ha noen holdningsskapende eller vanedannende virkning på disse personene. De kan tross alt ikke respondere på straffetrusselen og enda mindre innrette seg etter den. Det som imidlertid kan anvendes som en innvending her, er at selv om disse personene ikke kan reagere på straffetrusselen, kan det tenkes at det å gjøre unntak for visse kategorier, kan svekke straffetrusselens betydning generelt i samfunnet. Imidlertid siden det er snakk om en såpass liten gruppe mennesker, som det dessuten er ansett for å være imot den alminnelige rettsfølelsen å straffe de, er det lite sannsynlig at dette unntaket svekker straffetrusselen 49. 48 NOU 2014:10 Vedlegg 1 s.405 49 NOU 1974:17 Vedlegg 1 s.164 18

Sosial ro-argumentet som utgjør også en del av straffens formål, er mer av betydning for diskusjonen av hvordan utilregnelighetsregler bør utformes, enn for grunnlaget for utilregnelighetsreglene. 4.5 Behandlingsargumentet Andre begrunnelser som henger tett sammen med disse er de som bygger på behandlingsargumentet 50. Denne går ut på at det å sette psykisk syke i fengsel ikke er riktig behandling av dem de trenger psykisk hjelp. Men her er det viktig å påpeke slik Andenæs gjør, at lovens regler om straffrihet baserer seg på tilstanden i gjerningsøyeblikket. Behandlingsargumentet har dermed selvstendig betydning på behandlingstiden 51. Behovet for psykisk hjelp må derfor være like nødvendig på domstidspunktet. Videre er det en innvending mot dette argumentet at den psykiske hjelpen faktisk gir bedre utsikter enn frihetsberøvelsen i fengsel 52 Et eksempel her er psykopatene. Kringlen skriver at behandling av psykopati er svært vanskelig, om ikke umulig. Han anfører videre at man må da «ta sikte på å beskytte miljøet, slik at disse pasientene gjør minst mulig skade overfor andre» 53. Slik sett er fengsel et bedre alternativ. I og med at psykopatene mangler empati og den moralske følelsen for rett og galt, kan det tenkes at straff og ansvarstilskrivelse har større innvirkning. Som en digresjon kan det imidlertid igjen til dette anføres at behandlingssynspunktet etter norsk rett i realiteten ikke vil knytte seg til psykopate da de heller ikke er omfattet av lovens psykosekriterium. Det er imidlertid en debatt rundt om ikke også de psykopate i utgangspunktet bør kvalifisere til utilregnelighet. At de mangler empati og det moralske synspunktet er for så vidt noe de ikke kan noe for. På den annen side har 50 NOU 1974:17 Vedlegg 1 s.164-165 51 Ibid s.164 52 Ibid s.165 53 Kringlen (2011) s.160 19

de de kognitive funksjonene i behold og sånn sett klarer de å innrette seg etter lover og regler. Jeg foretar ingen nærmere drøftelse av disse da de per i dag ikke er en del av utilregnelighetsspekteret. 54 Gröning anfører også argumenter om barmhjertighet- eller humanitet 55. Disse setter i fokus selve belastningen en straff kan medføre. En frihetsberøvelse kan for eksempel oppfattes som en mye større belastning av psykisk syk lovovertreder enn av en psykisk frisk lovovertreder. Dette argumentet er også fått gjennomslag i forhold til reglene om kriminell lavalder. En anser at barn vil lide større skade enn voksne ved frihetsberøvelse 56. 4.6 Ansvarsfrihet og straffrihet Å erklære noen som utilregnelig er en slags umyndiggjøring, og da ikke bare på strafferettens område, i tillegg kan en bli «stemplet» og dermed også oppleve å falle utenfor samfunnet. Tilregnelighet er et ansvarsvilkår og sånn sett skal begrunnelsen forklare hvorfor visse personer ikke skal ansvarliggjøres for sine handlinger. Derfor er det nødvendig at begrunnelsen gjenspeiler denne ansvarsfriheten det er ikke tilstrekkelig å begrunne straffriheten 57. Gjeldende rett, som fremvist ovenfor, bygger altså hovedsakelig på ansvarslæren og skyldprinsippet, samtidig som de preventive virkninger er en del av begrunnelsen bak straff. Når det gjelder de preventive virkninger, må det påpekes at en begrunnelse som hviler på disse virkninger, i utgangspunktet kun forklarer hvorfor det er nytteløst eller uhensiktsmessig å straffe dem, altså straffriheten. De forklarer ikke hvorfor de skal fraskrives ethvert ansvar. I utgangpunktet er det heller ikke påvisbart i hvor stor utstrekning straff(trussel) påvirker hver enkelt 58. De preventive virkninger kan derfor ikke utgjøre begrunnelsen for utilregnelighetsreglene alene. Begrunnelsene som bygger på behandlingssynspunkter og det humane i å straffe, holder heller ikke helt mål hva angår ansvarsfraskrivelsen. Her er fokuset på selve behandlingen av de psykisk avvikende lovbrytere. Det kan derfor konkluderes med at begrunnelser som hviler på preventive synspunkter eller behandlingssynspunkter, heller er av betydning ved vurdering av 54 NOU 2014:10 Vedlegg 1 s.130 55 NOU 2014:10 Vedlegg 1 s.405 56 Mæland (2012) s.205 57 NOU 2014:10 Vedlegg 1 s.406 58 Jacobsen (2004) s.394-438 20

straffereaksjonsspørsmålet, i og med at de konsentrerer seg om følgene av selve straffen og hvordan disse påvirker den psykisk avvikende lovbryteren og forklarer dermed ikke ansvarsfriheten tilstrekkelig. Av disse årsaker, må den skyldbaserte begrunnelsen ansees som den eneste som forklarer ansvarsfriheten og ikke kun straffriheten. I og med at denne også er anført i forarbeidene 59, må den tillegges større vekt enn de øvrige begrunnelsene. Vedkommende skal primært ikke straffes fordi han/hun mangler subjektiv skyld. I og med at det ikke finnes grunnlag for bebreidelse, svikter også grunnlaget for å gjøre vedkommende ansvarlig. Straffriheten blir da en naturlig konsekvens av at det er urimelig å ansvarliggjøre vedkommende. Det at straff av disse personene ansees for nytteløst i relasjon til straffens preventive vilkår, samt at fengsel ansees som uriktig behandling, er dermed av betydning kun ved siden av den skyldbaserte begrunnelsen 60. 5 BEGREPSAVKLARING 5.1 Grensen mellom skyldevne og skyldkrav Det er anført i forarbeidene at lovbrytere med psykiske avvik som regel må frifinnes fordi de ikke oppfyller lovens skyldkrav, nemlig fordi de som regel ikke har en real oppfatning av de objektive omstendighetene 61. Det kan likevel tenkes situasjoner hvorav lovens skyldkrav(forsett/uaktsomhet) er oppfylt, men ikke tilregnelighetskravet, typisk fordi handlingen er sykelig motivert. Det er nettopp i slike situasjoner regler om utilregnelighet får en selvstendig betydning 62. Det er av denne grunn viktig å holde begrepet skyldevne adskilt fra skyldkrav. Det fremgår av de forskjellige straffebestemmelsene hvilken grad av skyld som skal være oppfylt enten uaktsomhet eller forsett. Forsettkravet innebærer at gjerningsmannen innser eller forstår de faktiske omstendigheter straffebudet dekker. Tilregnelighetskravet innebærer at en har evne til å forstå, vurdere og styre sine handlinger i en gitt situasjon 63. I følge Ande- 59 Se punkt 4.3.1 60 NOU 2014:10 Vedlegg 1 s.406 61 Ot.prp.nr.87 (1993-1994) s.25 62 Ibid s.25 63 NOU 2014:10 Vedlegg 1 s.407-408 21

næs er det som nevnt evnen til selvkontroll og innsikt som fremheves 64. En kan si at «innsikt» omfatter evnene til å forstå og vurdere sine handlinger. To eksempler illustrerer forskjellen 65 : Eks.1 : A dreper B fordi A er overbevist om at B er en farlig ånd eller djevel. Eks.2 : En mor dreper sitt barn. Mor er klar over at hun dreper sitt barn, men hun gjør det fordi det er bare slik hun kan redde banet fra djevelen som kommer til å ta barnet fra henne. I eksempel 1 skjer det en overlapping. Skyldkravet etter strl. 275 er ikke oppfylt fordi lovbryter ikke er klar over de faktiske omstendigheter. Han forstår ikke at det er et menneske han dreper. I eksempel 2 derimot er skyldkravet(forsett) fullstendig oppfylt, men handlingen er sykelig motivert. Vedkommende er derfor å anse som utilregnelig og frifinnes på grunn av dette. 5.2 Skyldevne Skyldevne er et strafferettslig begrep som stadig brukes i forarbeidene. Den er også omtalt som strafferettslig ansvarskapasitet. Ut i fra den alminnelige språkforståelsen, fremstår denne beskrivelsen som abstrakt. Som en liten presisering er det forklart i etterarbeider at dette innebærer et visst minstemål av sjelelig sunnhet, modenhet og bevissthet. Men hva ligger egentlig i dette, og da særlig i «sjelelig sunnhet»? 66 Gröning fremhever evnen til korrekt oppfatning av virkeligheten som en grunnleggende forutsetning for den enkeltes ansvarskapasitet 67. Ens evne til å ha en riktig oppfatning avhenger imidlertid både av fysiologiske forhold slik som et velfungerende sanseapparat samt refleksjonsevner og filosofiske synspunkter 68. En korrekt oppfatning av virkeligheten innebærer også at en forstår samfunnets «moralske normer» og klarer å skille mellom «rett» og «galt». 64 NOU 1974:17 Vedlegg 1 s.162 65 Eksemplene er modifisert form av eksemplet i NOU 2014:10 Vedlegg 1 s.408 66 NOU 2014:10 s.86 67 NOU 2014:10 Vedlegg 1 s.410-411 68 Ibid s.410-411 22

Det er imidlertid flere forhold som kan forstyrre vår evne til å begripe og forstå verden på en riktig måte. Disse forhold kan ha opprinnelse i fysiologi, tenking, følelser, adferd eller i både organiske og psykologiske forhold 69. Forutsatt at en har evne til en riktig forståelse av virkeligheten, slik den er forklart, innebærer dette at en klarer å anvende den kunnskapen man har som grunnlag for å foreta riktige valg. I følge Gröning, er det dette som utgjør tilregnelighetens premiss om fornuft. Man har altså et grunnlag for å foreta et rasjonelt valg 70. Hva som er riktig valg og hvordan hver av oss bruker kunnskapen vi har for å foreta et slikt valg, er ikke noe som kan avgjøres generelt. Dette tilsier at denne premissen om fornuft er av metafysisk karakter. En kan ikke påvise empirisk hva som er riktig i ethvert tilfelle. Som et resultat av dette, innebærer det at en person som ansees for å mangle strafferettslig ansvarskapasitet, ikke har tatt i bruk disse evnene ved foretagelse av handlingsvalget. Han klandres og bebreides, for han kunne tatt i bruk disse evnene og lagt de som et grunnlag når han stod overfor valget mellom å avstå og gjennomføre en straffbar handling. 5.2.1 Psykotiske mangler skyldevne Det er ikke mye om dette i forarbeidene. I forhold til hva som kreves for å oppfylle lovens psykosekriterium, foretas det i forarbeider en grunnleggende presisering av symptomer som kjennetegner ulike psykiatriske diagnoser. Disse kan finnes i NOU 1974:17 under punkt «Regler om psykiske forutsetninger for straffansvar» og i NOU 1990:5 under kapittel 7. Psykiatriens forklaringer brukes for å forklare hvilke psykiske forutsetninger som kreves for å bli ansett for å ha strafferettslig ansvarskapasitet. Det er med andre ord en likestilling av en «psykotisk» med en som mangler skyldevne. Det som tilsier en slik likestilling er at de mest alvorlige sinnslidelser har en feil virkelighetsoppfatning som symptom. Som fremvist ovenfor er evnen til korrekt oppfatning av virkeligheten i følge Gröning en grunnleggende forutsetning for å kunne ha ansvarskapasitet. 69 Kringlen (2011) s.97 70 Pkt.3.4.2 23

Det som taler imot en slik likestilling foreløpig, er at premissene om fornuft, akkurat som premissen om frihet, er av metafysisk karakter. Disse premissene utgjør tross alt grunnlaget for strafferettslig ansvarskapasitet. Det må også has i bakhodet at tilregnelighetens begrunnelse for øvrig hviler på etiske og moralske premisser nemlig om hvorvidt det er rimelig og moralsk riktig å straffe den eventuelle psykisk avvikende lovbryter. Om begrepet «psykotisk» gjenspeiler strafferettslig skyldevne totalt sett kan dermed diskuteres. Det medisinske psykosebegrepet er enda ikke helt avklart og er en sekkebestemmelse for ulike sinnslidelser med bestemte symptomer. Sånn sett reiser det seg også et spørsmål om det ikke kan finnes psykotiske som likevel har strafferettslig skyldevne, fordi noen sinnslidelser har tyngre symptomer enn andre. For å få et mer nyansert bilde av denne problematikken rundt «psykotisk», foretas det derfor videre en nærmere presisering av hva som ligger i dette vilkåret. 6 PSYKOSEBEGREPET Som allerede belyst, er det svært vanskelig å konkretisere hvilke mentale egenskaper gjør en person strafferettslig utilregnelig. Likevel, er det fullstendig enighet om at slike personer eksisterer og at det skal gjøres et unntak for dem fra straffansvaret. Det er altså nødvendig å ha et kriterium som er godt egnet til å skille de utilregnelige fra de tilregnelige. Gjeldende rett har valgt kriteriet «psykotisk». 6.1 Medisinske kriterier for psykose Siden Norge følger det medisinske prinsipp, innebærer dette at tilstander som medfører utilregnelighet beskrives ved medisinske kriterier. I følge forarbeider måtte det dagjeldende kriteriet «sinnssyk» forstås slik at det omfattet psykose og åndssvakhet i høy grad 71. Under kapittelet som heter «Regler om psykiske forutsetninger for straffansvar(utilregnelighet)» 72 er det gitt en beskrivelse av hva som er kjennetegn ved en psykotisk person. I det store og hele er det sentrale ved en psykotisk tilstand, at forholdet til virkeligheten er forstyrret. Videre fremheves den manglende evnen til å reagere adekvat på vanlige inntrykk og påvirkninger, som igjen resulterer i at særlig motivet bak handlinger fremstår som underlig eller uforståelig. En psykotisk person har ikke kontroll over tanker, følelser eller handlinger. Den 71 NOU 1974:17 s.43 72 Ibid kapittel 4 pkt. A 2. 24