26 PÅ HJEMMEBANE TEKST: ANNICKEN VARGEL FOTO: ROBERTO DI TRANI Hun er byjenta som havnet på den sardinske landsbygda. Selv om Eirinn Skrede (30) prøvde å la være så forelsket hun seg i en mann derfra. Og deretter i øya. Landsbyliv 29. JUNI 2008 DAGBLADET SØNDAG
27 Innflytter: Eirinn flyttet til Sardinia for snart tre år siden, og har bygget seg opp ny jobb og tilværelse der. DAGBLADET SØNDAG 29. JUNI 2008
28 PÅ HJEMMEBANE Trangt om plassen: Jeg vil ikke engang tenke over hvor få kvadratmeter det kan være, sier Eirinn om det litt huset de bor i. - Kjøkkenet har jeg for eksempel tegnet sjøl, og seksjonene fikk jeg hjelp av vaktmesteren vår til å støpe i betong. God miks: Kjøkkenskapet har en salig blanding av norske og italienske varer. Hjemmefra: På soverommet troner et hjortehode, som minner Eirinn om nord. NOEN KILOMETER fra Olbia, på den sardinske nordøstkysten. Blant fjell, geiter, villsvin og åpent landskap. Hit kom Eirinn Skrede for tre år siden. Uten å kunne et ord italiensk. Uten å egentlig ville flytte til Italia. Nei, jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bo på Sardinia, sier Eirinn. Vi sitter ved langbordet utenfor det lille huset hun deler med kjæresten Renzo. I hagen ligger hunden Olmo og sløver i sola, og sløver gjør for så vidt de fleste på dette tidspunktet. Det er lunsjtid og italienere benytter anledningen til en pust i bakken. Jeg har alltid bodd i store byer, så å ha villsvinjakt rett bak huset er litt av en overgang for å si det slik. HUN SKULLE bare ned for en kort tur. Eirinn er stylist og makeupartist, men jobbet da som modell og hadde et oppdrag her for en tysk kunde. De skulle jobbe i to uker, ha en pause, og så fortsette noen uker til. Det hørtes greit ut. Så viste det seg at tyskerne hadde hyrt inn en kjentmann. Renzo studerte på den tida i Milano, men kom ut for å hjelpe til med å finne fine steder og oversette når det trengtes. Det endte med at Eirinn reiste hjem. For å glemme. Ha-ha, jeg skulle fokusere på at jeg ikke kunne forelske meg i ham. Det ville jo være så utrolig upraktisk! Etter ei kort stund dro jeg ned igjen for å prøve å finne feil med ham, men i stedet kom jeg hjem mer forvirret og forelsket. Det ville jo være mye enklere om jeg ikke forelsket meg i ham. Fortsette livet som før, jeg hadde det jo så bra. Jeg dro ned mange ganger den våren. Heldigvis hadde jeg en jobb som gjorde det mulig for meg å reise litt fram og tilbake og her er jeg! MEN DET Å ta ei verdensjente med bakgrunn fra Bergen, Oslo, Milano, Tokyo, Hamburg, Tel Aviv og Paris. Og flytte henne ned til den italienske landsbygda. Det var ikke helt knirkefritt. Det høres kanskje veldig flott og enkelt ut. Å flytte til Italia og bo på landet med masse dyr, og tid til å drive med riding og kiting. Men jeg kom jo fra en jobb som fungerte bra, ned hit hvor den ikke eksisterer engang. Og ikke kunne jeg språket. Jeg mistet all selvstendighet, og den måtte bygges opp igjen. Jeg tror alle som flytter til et nytt sted går gjennom en slik fase hvor ting er litt... stusslig. Når du føler at ingen vet hvem du egentlig er, uten integritet. NÅ KAN HUN le av det, men hun skjønner at hun kanskje ikke var helt hyggelig mot alle i begynnelsen. Jeg var nok ganske arrogant. Alt fungerer så bra i Norge, og jeg sammenliknet stadig tingene her med der hjemme. At vi er så mye kjappere, mer avanserte, at offentlige kontor faktisk fungerer. Jeg hørte stadig meg selv si: Har dere ikke det her? Finnes ikke det? Men i Norge er vi jo så få, så rike og bortskjemte. Og etter ei stund så jeg at man her er opptatt av litt andre ting, og kanskje de tingene jeg var opptatt av hjemme egentlig ikke er så viktige? Jobben betyr ofte mye i Norge. Folk her jobber også mye, men de har kanskje mer tid til hverandre? Jeg snakker bare for meg selv, men jeg føler mye 29. JUNI 2008 DAGBLADET SØNDAG
29 Kompakt: Døra fører rett inn på kjøkkenet og til benken som Eirinn fikk støpt i samarbeid med stedets vaktmester. DAGBLADET SØNDAG 29. JUNI 2008
30 PÅ HJEMMEBANE Til nytte og pynt: Eirinn er en romantisk sjel, og huset og verandaen bugner av blomster og levende lys. Avstandsforelskelse: Eirinn prøvde å glemme Renzo, men det gikk dårlig. I stedet flyttet hun ned til ham og Sardinia. - Jeg har alltid bodd i store byer, så å ha villsvinjakt rett bak huset er litt av mer ro og lykke her. Dette er ikke drømmen for alle, men jeg er veldig glad for at jeg har tatt dette valget. Å FLYTTE RENZO til Oslo var aldri et alternativ. Foruten å drive landhotellet, har han vært profesjonell kiter i mange år. Han har nok svært vondt for å flytte seg fra kiteparadiset. Hans pasjon og jobb er her. Jeg forventet ikke at han skulle legge opp som kiter og legge hotellet i andres hender. Jeg har en mye mer mobil jobb, og så har nok jeg mindre røtter til Oslo enn han har til Sardinia. Men jeg har aldri følt at jeg har ofret meg ved å flytte ned hit, og det tror jeg er veldig viktig i et forhold. Det var et valg som kom naturlig. NÅ BOR DE TO i et lite hus på det 13 hektar store området til hotellet. Inntil videre det kan bli litt lite privatliv når jobb og hjem er så tett. Vi kommer ikke til å være her for alltid, men nå er vi det så da gjør vi det beste ut av det. Men huset er veldig lite, jeg vil ikke engang tenke over hvor få kvadratmeter det kan være. Så å møblere har ikke vært lett. Kjøkkenet har jeg for eksempel tegnet sjøl, og seksjonene fikk jeg hjelp av vaktmesteren vår til å støpe i betong. Mange syntes at jeg og ideen var rar, men de fleste liker det nå. Vi skulle også ha sofa, men fant ingen som passet. Enten blokkerte den for inngangsdøra, for åpningen mot soverommet eller så kom den borti spisebordet. Løsningen ble å lage den. Og oppå sofaen ligger noe importert fra Norge. En sauefell. Det er veldig mange som lurer på hva det er villsauen til onkel Jan. Og de fleste blir imponert, for det er en sauetype de ikke har her. Jeg fikk den ned i vinter, for jeg holdt på å fryse i hjel... Gulvene her er iskalde, peisen varmer lite, det trekker fra dørene og badet har ikke varmekabler som hjemme. Men jeg skal ikke klage. Vinteren her er veldig kort, vi har øya for oss sjøl og strendene er tomme. Det er utrolig flott, sier Eirinn. Andre ting hun har tatt med seg som minner om nord, er hjortehoder i ulike fasonger. Et stort over senga, noen mindre spredd rundt omkring til å henge smykker på. Det er ikke norsk design, men de gir meg uansett en god hjemlig følelse. Renzo har stilltiende akseptert dem, ha-ha. Han har ikke noe valg. DET NYE LIVET i Italia har også bydd på muligheten til å lage seg en ny jobb. Eirinn har startet Sardinia Reiser, hvor hun tilrettelegger turer for nordmenn rundt om på øya og arrangerer forskjellige kurs. Det er kurs i kite og vindsurfing, rideturer, fjellturer, golfturer, vinturer, seilbåtturer og mye mer. Det er mange forskjellige folk som kommer ned hit, noen er på firmatur mens andre kanskje skal feire en stor dag. Og så er det en del private som spør om jeg kan hjelpe med å sette sammen en tur for dem, selv om de ikke er en stor gjeng. Og det kan jeg selvfølgelig 29. JUNI 2008 DAGBLADET SØNDAG
31 Gøy på landet: Landhotellet Borgo di Campagna har gjess, hest, hunder, høner, påfugler, kaniner og villsvin i skogen bak. Hit, men ikke lenger: Hunden Olmo, også kalt «skyggen min» siden den alltid følger etter Eirinn. Vær og vind: Eirinn og Renzo er mye i vannet. De kiter, og når det blåser sufer dem. Servert: Hun kunne spist på hotellet hver dag, men foretrekker å lage mat sjøl. Noe annet ville ha blitt kjedelig i lengden, sier Eirinn. en overgang for å si det slik. være behjelpelig med. Det er med andre ord ikke så mange stusslige stunder lengre. Italiensk har hun også lært. Da jeg flyttet ned kom Renzo sin far til meg og sa: Jeg spiser lunsj her hver dag klokka ett. Om du vil komme og snakke med meg, så kan du gjerne det. Og han snakker altså ikke er ord engelsk. Og slik satt vi. Han spurte meg hva jeg hadde gjort den dagen og prøvde å gjette seg til hva jeg prøvde å si. Men det hender at hun stikker av. Til familien sin leilighet i Milano. Der får jeg inspirasjon. Å få med seg konserter, gallerier, se engelske filmer blir plutselig en luksus jeg tok for gitt før. Og å gå rundt i gatene der er utrolig deilig kjenne forurensing og røyk! ava@dagbladet.no KORSIKA (Frankrike) Borgo di Campagna Sassari Middelhavet Oristano AJACCIO SARDINIA 100 km Nuoro CAGLIARI ITALIA Roma 20 08 GRAFIKK Rett hjem Hvem: Eirinn Skrede (30) og Renzo Mancini (30) Hva: Driver Sardina Reiser, www.sardinaireiser.no Hvor: Borgo di Campagna, Sardinia. Hva er ditt favorittsted i huset: Vi er fryktelig lite inne, og verandaen er vårt mest brukte sted. Her tar vi med oss den bærbare for å jobbe, har store middager og hviler lunsj i hengekøya. Hva skaper et hjem for deg: Å ha et sted som inviterer til at venner og familie føler seg hjemme. Et åpent hus, en deilig atmosfære. Hva kommer aldri innenfor døra: Hundene våre. De er høyt elsket, men har livet sitt ute med alle de andre dyrene. Hva var det mest positive med å flytte til et nytt sted: He-he, å leve ut kjærligheten så klart! DAGBLADET SØNDAG 29. JUNI 2008