Gatemeglingsprosjektet i Oslo Røde Kors

Gatemeglingsprosjektet i Oslo Røde Kors en evaluering IDA HYDLE Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring NOVA Skriftserie 7/2007

Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) ble opprettet i 1996 og er et statlig forvaltningsorgan med særskilte fullmakter. Instituttet er administrativt underlagt Kunnskapsdepartementet (KD). Instituttet har som formål å drive forskning og utviklingsarbeid som kan bidra til økt kunnskap om sosiale forhold og endringsprosesser. Instituttet skal fokusere på problemstillinger om livsløp, levekår og livskvalitet, samt velferdssamfunnets tiltak og tjenester. Instituttet har et særlig ansvar for å utføre forskning om sosiale problemer, offentlige tjenester og overføringsordninger ivareta og videreutvikle forskning om familie, barn og unge og deres oppvekstvilkår ivareta og videreutvikle forskning, forsøks- og utviklingsarbeid med særlig vekt på utsatte grupper og barnevernets temaer, målgrupper og organisering ivareta og videreutvikle gerontologisk forskning og forsøksvirksomhet, herunder også gerontologien som tverrfaglig vitenskap Instituttet skal sammenholde innsikt fra ulike fagområder for å belyse problemene i et helhetlig og tverrfaglig perspektiv. Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) 2007 ISSN 0808-9183 Desktop: Trykk: Hussein Monfared Allkopi/GCS Henvendelser vedrørende publikasjoner kan rettes til: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring Munthesgt. 29 Postboks 3223 Elisenberg 0208 Oslo Telefon: 22 54 12 00 Telefaks: 22 54 12 01 Nettadresse: http://www.nova.no 2 NOVA Skriftserie 7/07

Forord Denne evalueringsrapporten fra Gatemeglingsprosjektet er skrevet på oppdrag fra Justisdepartementet og Oslo Kommune. Gatemeglingsprosjektet berører flere av NOVA s forskningsområder, slik som konfliktråd, kriminalitetsforebygging, fattigdom og levekår, barnevern og barne- og ungdomsforskning. Evalueringsoppdraget er begrenset av at det har vært meget kort, i underkant av 2 månedsverk. Gatemeglingsprosjektet er ikke avsluttet, slik at en rekke aktiviteter er i gang og i ferd med å bygges ut eller planlegges. Evalueringsmetoden blir i all hovedsak en beskrivelse og analyse av innhold i dokumenter, utsagn fra deltakere og samarbeidspartnere i prosjektet og observasjoner fra aktiviteter. Det har vært interessant å utføre dette arbeidet, og jeg har blitt vennlig og entusiastisk mottatt av alle som jeg har vært i kontakt med. Det gir et generelt inntrykk av begeistring blant deltakerne, enten de er offentlig eller privat ansatte eller ikke ansatte, men frivillige, og på tvers av alder og kjønn. Men jeg har også møtt betenkte røster, særlig i Konfliktrådet og blant ungdomsarbeidere i en bydel. Jeg vil særlig takke Sturla Falck og Lars B. Kristofersen på NOVA for meget grundig gjennomlesning og gode råd i arbeidet, og også Ungdomsforskningsgruppa som deltok i å gi god kritikk. Ida Hydle Gatemeglingsprosjektet i Oslo Røde Kors 3

4 NOVA Skriftserie 7/07

Innhold 1 Om evaluering av Gatemeglingsprosjektet... 7 1.1 Innledning... 7 1.2 Evalueringens formål slik det er formulert av oppdragsgiver... 12 2 Problemstillinger og metoder i evalueringen... 15 3 Noen av Gatemeglingsprosjektets rammebetingelser: erfaringer nasjonalt og internasjonalt... 20 4 Gatemeglingsprosjektets innhold... 29 4.1 Hva er Gatemeglingsprosjektets mandat?... 29 4.2 Hvem henvender prosjektet seg til og på hvilken måte?... 35 4.3 Hvilke tjenester/aktiviteter leveres og er de i tråd med mandatet? 43 5 Prosjektets styring, organisering og ressursutnyttelse... 49 5.1 Hvordan er aktivitetene organisert... 49 5.2 Er den mest hensiktsmessige organiseringen valgt?... 50 5.3 Hvilke eventuelle forbedringspunkter foreligger hva gjelder organisering?... 52 5.4 Har prosjektet utnyttet de tildelte ressursene på best mulig måte? 53 5.5 Kvaliteten på prosjektstyringen og forbedringspunkter... 53 6 Prosjektets deltakere... 55 7 Prosjektets administrative forankring og finansiering... 58 8 Aktivitetens forhold til helheten... 60 8.1 Hvilken plass har Gatemegling som aktivitet og tiltak i et større forebyggende bilde i byen?... 60 8.2 Forholdet til konfliktrådets aktiviteter, skolemeglingsaktivitetene og SaLTo... 60 9 Råd og anbefalinger... 71 Litteraturliste... 73 Vedlegg 1: Liste over institusjoner og personer som ble kontaktet/intervjuet i evalueringsarbeidet... 75 Vedlegg 2: Semistrukturert spørreskjema... 77 Vedlegg 3: Evalueringsskjema til ungdommer som har deltatt i konfliktverksted ved Minhaj konfliktråd... 78 Gatemeglingsprosjektet i Oslo Røde Kors 5

6 NOVA Skriftserie 7/07

1 Om evaluering av Gatemeglingsprosjektet 1.1 Innledning Denne evalueringens hovedformål er å bidra til et beslutningsgrunnlag for spørsmålet om aktivitetene i Gatemeglingsprosjektet skal videreføres som fast tiltak i Oslo etter prosjektets avslutning 31. desember 2007. Evalueringen skal således behandle problemstillinger og spørsmål vedrørende innhold, organisering, administrasjon og styring, hvem som er brukere og virksomhetenes berettigelse i et større kriminalitetsforebyggende perspektiv. Det er satt av begrensete ressurser til evalueringen, kun knappe to månedsverk. Prosjektet er heller ikke avsluttet. Derfor er denne evalueringen begrenset til en resultatevaluering. En rekke ulike skriftlige utgangsdata, data fra samtaler og fokusgruppeintervjuer med brukere av prosjektet, samt svar på spørreskjema, danner grunnlaget for evalueringen. Gatemeglingsprosjektet er et tiltak der utsatt ungdom utdannes i konflikthåndtering for seg selv og andre på en fredelig måte og der nettverket rundt ungdommene mobiliseres. Ett av målene er å skape alternative og konstruktive ungdomsgjenger som har ressurser og kompetanse i konflikthåndtering og fredsbygging. Prosjektet startet i 1998 ved Konfliktrådet i Oslo og Akershus, som en reaksjon på det som statlige og kommunale myndigheter oppfattet som negative tegn til mer kriminalitet, gjengatferd og vold i ungdomsmiljøer i byen. Denne første etappen i Gatemeglingsprosjektet ble avsluttet i 2002, til tross for en positiv ekstern evaluering (Bitel 2002). Den andre etappen i prosjektet kom i gang i september 2005, bl.a. på initiativ fra Konfliktrådet i Oslo og Akershus, Oslo Røde Kors og fra daværende justisminister Odd Einar Dørum og enkelte bystyrerepresentanter i Oslo, og også som er resultat av samarbeid mellom Konfliktrådet og Oslo Røde Kors. Gatemeglingsprosjektet i Oslo Røde Kors løper til utgangen av 2007, og har til hensikt å heve kompetanse og bygge nettverk for arbeid med konflikter i ungdomsmiljøene. Gatemeglingsprosjektets mål er å styrke ungdoms evne og kompetanse til å håndtere konflikter i ungdomsmiljøene konstruktivt og uten vold gjennom konfliktverksteder hvor det legges til rette for at Gatemeglingsprosjektet i Oslo Røde Kors 7

ungdom kan lære konflikthåndtering. Prosjektet skal mobilisere et støttende og kontrollerende nettverk av voksne rundt ungdom i faresonen gjennom stormøter. Gjennom deltakelse i konfliktverkstedene, trinn 1 og 2, blir ungdom selv i stand til, med støtte og veiledning fra instruktørene, å engasjere seg i ulike former for frivillig konfliktarbeid, blant annet å forebygge vold gjennom Ung-til-Ung konfliktverksteder, og håndtere konflikter som allerede har oppstått i ungdomsmiljøene ved Ung-til- Ung konfliktmegling. Prosjektet skal, i samarbeid med flere offentlige og private aktører i byen, bygge opp en struktur som kalles gatemeglingsenheter, bestående av en eller flere voksne instruktører og evt. stormøtetilretteleggere. Gatemeglingsprosjektet består altså av en rekke ulike metoder og praksiser som til sammen danner et hele: Konfliktverksteder defineres som et sted der «ungdom lærer av sine erfaringer med konflikter og trener ut fra slik lærdom opp sin egen evne og sine egne ferdigheter i å håndtere konflikter uten bruk av vold» (Dale 2006: 107). Det handler om et systematisk og nøye forberedt og forpliktende gruppearbeid over ni ganger med vel tre timer (gjerne en gang i uken) med rollespill, øvelser, leker og samtaler for at hver enkelt kan utvikle selvtillit og handlingskompetanse i en konfliktsituasjon. Trinn en handler om å løse opp i egne konflikter, trinn to om å løse opp i andres konflikter. To voksne veiledere/instruktører leder det hele, og også de har veiledning av en annen erfaren veileder. Dette danner utgangspunkt for de to andre organisasjonsformene: Ung-til-Ung konfliktverksteder, og Ung-til-Ung konfliktmegling. Ung-til-Ung konfliktarbeid utføres av ungdommer som har gått igjennom konfliktverkstedet og deretter danner en gruppe sammen med en erfaren voksen instruktør en gatemeglingsenhet. Det handler om et system av kompetanse og virkemidler som ungdom lærer og tar i bruk for å påvirke andre ungdommer og håndtere og løse konflikter mellom andre ungdommer og også for å nå ut med sine kunnskaper og konfliktløsende virksomhet generelt i det offentlige rom. Ungdom lærer således også å legge til rette og være nøytrale meglere i tråd med det meglingsritualet som brukes i Konfliktrådet og i Skolemegling. Dette meglingsritualet består i tre hovedspørsmål som stilles vekselvis til partene: Hva skjedde? Hvordan har du det nå? Hva skal til for at det blir bedre i fremtiden? Meglerne forsøker ved hjelp av nøytrale spørsmål (Hva? Hvor? Hvordan? Hvem? aldri Hvorfor?) å få partene 8 NOVA Skriftserie 7/07

til mer å snakke om sine følelser og mindre om dokumentasjon, vitnemål fra andre, generelle regler osv. Stormøteorganisering har vært et slags andre ledd i en kjede av bevisstgjørings- og utdanningsarbeid, der de tre ovenfor nevnte ledd er utdanning av både voksne og ungdommer til organisering av konfliktverksteder, gatemeglingsenheter og Ung-til-Ung konfliktmegling. Stormøtene innbærer ett eller flere møter mellom parter i en konflikt, deres støttepersoner/pårørende/nære venner og også av og til andre hjelpere fra barnevern, politi, sosialkontor, helsesenter, skole osv. De krever meget gode forberedelser og erfarne og trygge tilretteleggere som har erfaring som meglere og gatemeglingsinstruktører og som også har en veileder de kan rådføre seg med før og etter møtet. I følge Konfliktrådets hjemmeside er stormøtet basert på den australske modellen for «community conferencing». Å holde et stormøte innebærer en systematisk framgangsmåte for å tilrettelegge en gruppeprosess som kan lede til konflikttransformasjon. Sammen med megling er stormøter et av de viktigste verktøyene i gjenopprettende rettferdighet (restorative justice). I Norge har blant andre Gatemeglingsprosjektet i Oslo gjort gode erfaringer og tilpasset modellen til konfliktrådsarbeid og norske forhold (se Mark Bitels rapport del 1 og del 2). Et stormøte tilrettelegges gjennom en prosess med tre faser: Formøter, selve møtet, og etterarbeid. Nøkkelen til et vellykket stormøte ligger ofte i et grundig forarbeid hvor konfliktens «rette eiere» bringes sammen til møtet. Konflikten forstås her som et helhetlig system eller nettverk av mennesker som er knyttet til hverandre fordi de reagerer følelsemessig på hendelsene som har funnet sted. Et tilretteleggerteam (2 3 personer) som arbeider etter demokratiske prinsipper for åpenhet, deltagelse, likeverdighet og overveielse leder arbeidet (Konfliktrådet 2004 1, se også Dale 2006). Formøter holdes av tilretteleggerne med de ulike parter i konflikten som regel hver for seg. Der informerer tilretteleggeren om hensikten med og gangen i møtet, diskuterer redsel, sinne, betenkeligheter osv. med å møte «den andre». Man finner også ut hvem som er relevante «andre» i saken, mennesker i nettverkene på begge sider som er viktige 1 http://www.konfliktraadet.no/restorative-justice/stormoter/ (Stormøter Konfliktrådet) Gatemeglingsprosjektet i Oslo Røde Kors 9

å ha med, og man klargjør og gjør hele møtet så forutsigbart som mulig for både partene, andre som skal være tilstede og for tilretteleggerne selv. Det er en gjensidig forberedelse av møtet som skal gjøres i formøtene. Selve møtet består i at alle møtes i et egnet, helst offentlig rom, f.eks. på en skole, i konfliktrådet, i et Oslo Røde Kors lokale, på politistasjonen osv. Møtedeltakerne organiseres i en sirkel. Eventuelle observatører sitter utenfor sirkelen. Det kan være lærere, politifolk, andre som skal lære stormøtemetodikk, forskere osv. Det er opp til 35 personer i møtet som ledes av en eller to tilretteleggere. Alle skal komme til orde på en rimelig og rettferdig måte. Tilretteleggerne er nøytrale ordstyrere. Målet er at partene kommer frem til en avtale som kan ha ulikt innhold; unnskyldninger, erstatninger, oppreisninger, avtaler om måter å omgås på eller nettopp ikke omgås osv. Etterarbeidet kan bestå i å sørge for og bekrefte at avtalene er fulgt og evt. å råde parter til videre hjelp og veiledning. Siden det i Gatemeglingsprosjektet ikke har vært holdt stormøter i straffesaker, har det ikke vært noe «ris bak speilet» dersom ikke avtalene ble innfridd. Vanligvis, ved stormøter i straffesaker i Konfliktrådet, gjelder det som ellers i konfliktrådsmegling i straffesaker generelt, at saken går tilbake til politiet hvis ikke partene kommer til enighet eller en inngått avtale blir innfridd. Men for Oslo Røde Kors stormøter (altså i presumptivt sivile saker) anses det, som ellers i sivile saker i Konfliktrådet, som enda viktigere at partene forsones og finner en fredelig måte å omgås på. Alle opplæringsaktivitetene er knyttet sammen med meglings- og stormøtevirksomhet, ved at deltagerne i megling og stormøter får tilbud om å delta i konfliktverksted og jobbe langsiktig med konflikthåndtering. Stormøter i opptrappede konflikter, blir slik en viktig arena for rekruttering av ungdom i faresonen inn i prosjektet. Kursing av instruktører, verkstedene, dannelsen av gatemeglingsenhetene og stormøtene har foregått på ulike steder i byen; i Oslo Røde Kors ressurssentre, på skoler, i fritidsklubber, og i en moské, se Fig. 1. Det har således vært flere rammebetingelser som skulle oppfylles på ulike nivåer: 1. Samarbeid mellom ulike fagfolk og frivillige i både private og offentlige organisasjoner 10 NOVA Skriftserie 7/07

2. Rekruttering av både fagfolk og frivillige til nye og ukjente arbeidsoppgaver og utfordringer 3. Bygging av to ulike typer nettverk av både mennesker og aktiviteter: 1. fagfolk med ulike faglige og organisatoriske bakgrunner, frivillige ungdommer og voksne 2. konfliktverksteder og Ung-til-Ung konfliktmegling (pro-aktiv virksomhet) og stormøter, gatemeglingsenheter (re-aktiv virksomhet) Til hjelp i denne nettverksbyggingen har prosjektleder og prosjektmedarbeider brukt en rekke ulike redskaper og strategier som beskrives i denne evalueringsrapporten. Fig. 1 Modell av Gatemeglingsprosjektet Oslo Røde Kors Gatemeglingsprosjektet Hovseterklubben/ Vestre Aker bydel Minhaj konfliktråd/moské Mortensrud Røde Kors Ressurssenter Groruddalen Røde Kors Ressurssenter Furuset/ Alna bydel ORKIS 2 2 ORKIS står for Oslo Røde Kors Internasjonale Senter som har holdt månedlige Konfliktkafeer (se også http://www.ressurssentrene.no/data/attachments/%c3%85rsrapport%202005_%20 Gatemegling_pdf.pdf) Gatemeglingsprosjektet i Oslo Røde Kors 11

I tillegg til disse enhetene og stedene kommer mer eller mindre tette samarbeidspartnere på Sogn og Oppegård videregående skoler og fritidsklubber på Ammerud, Veitvedt, Ellingsrud og Furuset Forum. 1.2 Evalueringens formål slik det er formulert av oppdragsgiver Evalueringens formål var formulert i utlysning av evalueringsprosjektet og ble systematisert som et utgangspunkt fra NOVA på følgende måte: 1. Prosjektets innhold (tilbud og leveranser) Hva er prosjektets mandat? Hvem henvender prosjektet seg til og på hvilken måte? Hvilke tjenester/aktiviteter leveres og er de i tråd med mandatet? Her er fokus på alle de ulike delene av prosjektet, på de ulike brukergruppene, både ansatte og frivillige, fra offentlig og privat sektor. 2. Prosjektets styring, organisering og ressursutnyttelse Hvordan er aktivitetene organisert Er den mest hensiktsmessige organiseringen valgt? Hvilke eventuelle forbedringspunkter foreligger hva gjelder organisering? Har prosjektet utnyttet de tildelte ressursene på best mulig måte? Kvaliteten på prosjektstyringen og forbedringspunkter. Dette dreier seg i hovedsak om Oslo Røde Kors ledelse og organisering av virksomhetene, og også de ulike samarbeidspartenes deltakelse, med-organisering og ressursbruk. 3. Prosjektets brukere Hvem har deltatt i og hatt nytte av prosjektet? Hvordan rekrutteres deltakere i prosjektet? Hvem er de frivillige i prosjektet? 12 NOVA Skriftserie 7/07

Hvordan rekrutteres de frivillige? Hvilke organisasjoner har vært berørt av prosjektet? Hva har deltakerne, de frivillige og berørte organisasjoner fått ut av prosjektet? Hva er deltakernes, de frivilliges og de berørte organisasjoners syn på prosjektets forebyggende effekter? Fokus her er på alle de ulike brukergruppene, deres bakgrunn, sammensetning, erfaringer, kunnskaper, synspunkter og meninger. 4. Prosjektets administrative forankring og finansiering Fordeler og ulemper ved dagens forankring i Oslo Røde Kors Hvem bør være eier av dette tiltaket? Stat, kommune eller frivillig organisasjon? Hva mener de berørte organisasjoner om fremtidig bruk, deltakelse og involvering i tiltaket Gatemegling? Hvordan kan tiltaket tenkes finansiert som permanent ordning? Her vil de ulike brukernes egne vurderinger fremkomme, basert på deres erfaringer med prosjektet. Spørsmålene knyttet til fremtidig forankring bør sees i sammenheng med: 5. Aktivitetens forhold til helheten Hvilken plass har Gatemegling som aktivitet og tiltak i et større forebyggende bilde i byen? Forholdet til konfliktrådets aktiviteter, skolemeglingsaktivitetene og SaLTo 3 Bidrar Gatemegling med virkemidler og verktøy som kan utfylle og supplere det arsenalet av forebyggende virkemidler som allerede finnes? 3 Sammen Lager vi et Trygt Oslo, http://www.salto.oslo.kommune.no/om_salto/ (Om SaLTo - Salto - Oslo kommune) Gatemeglingsprosjektet i Oslo Røde Kors 13

Dette besvarer her med bakgrunn både i skriftlige og muntlige kilder; spesifikke dokumenter om forebygging i Oslo, om konfliktrådet, lovverk (slik som straffeprosessloven, konfliktrådsloven og påtaleinstruksen), rapporter bl.a. fra Konfliktrådet, skolemegling og SaLTo, samt muntlige kilder (brukergruppenes synspunkter). 14 NOVA Skriftserie 7/07

2 Problemstillinger og metoder i evalueringen Evalueringens hovedmål er å bidra til et beslutningsgrunnlag for spørsmålet om aktivitetene i Gatemeglingsprosjektet skal videreføres som fast tiltak i Oslo etter prosjektets avslutning. Delmålene er knyttet til Gatemeglingsprosjektet s innhold; styring, organisering og ressursutnyttelse; prosjektets brukere; den administrative forankring og finansiering og gatemegling som aktivitet i forhold til andre forebyggende virksomheter. Med bakgrunn i evalueringens hoved- og delmål har jeg gjort en gjennomgang og analyse av skriftlige dokumenter, slik som prosjektsøknader, uttalelser, forarbeider, årsmeldinger, intensjonsavtaler, Gatemeglingsprosjektets fagrådsuttalelser og annen relevant litteratur om gatemegling generelt. Deretter har jeg, gjennom kontakt og samtaler med prosjektledelsen, samarbeidspartnerne, andre lokale etater og aktører, ungdommer og andre berørte, analysert prosjektets arbeid. Det dreier seg om både organisering, samhandling og konkret oppfølging av det enkelte tiltak; fagrådet, stormøter, gatemeglingsenheter og konfliktverksteder. Jeg gjorde en skriftlig henvendelse om telefonsamtale/oppfølgende samtale til aktuelle kontaktpersoner (se Vedl. 1) i 1. Offentlige etater: Konfliktrådet i Oslo og Akershus, Konfliktrådssekretariatet i Justisdepartementet; Oslo kommune (SLT 4 - og SaLTo-koordinatorer 5, uteteam, fritidsklubber, bydelsforvaltninger, skoler, politiet (forebyggende avsnitt) i flere bydeler, 2. Organisasjoner: Oslo Røde Kors, (og Oslo Røde Kors Ressurssentre), Grorud og Mortensrud Røde Kors Ressurssenter; 4 Samarbeid om Lokale kriminalitetsforebyggende Tiltak, 5 SaLTo er samarbeidsmodellen til Oslo kommune og Oslo politidistrikt. Samarbeidsmodellen har fått navnet SaLTo, som står for SLT i Oslo eller Sammen lager vi et trygt Oslo Gatemeglingsprosjektet i Oslo Røde Kors 15

instruktører (ansatte og frivillige); ressursungdommer; og Minhaj konfliktråd 3. Sentrale enkeltpersoner: ledere, veiledere og utvalgte ungdommer Etter disse innledende henvendelsene per e-post og telefon har jeg videre hatt telefonsamtaler, samtaler og fokusgruppeintervjuer. Jeg og min medarbeider Espen Marius Foss har vært deltakende observatør i enkelte møter, en studiereise og konfliktverksted i løpet av august og september. Det er tatt opp film av og med ungdom som har gjennomgått konfliktverksted. Jeg har også sendt ut et spørreskjema til de som nå er med i prosjektet som er registrert i Oslo Røde Kors, i alt 62 personer (Vedlegg 1). Disse personene er i ulike roller og posisjoner i forhold til prosjektet, og jeg antok at de kunne bidra til en bred og informert besvarelse på problemstillingene. Målet har vært å identifisere, beskrive og vurdere de ulike sentrale personenes roller, arbeid og samarbeid for å kunne belyse følgende overordnete spørsmål: Har målene som ble definert ved oppstart blitt endret underveis, og i så fall hvorfor det skjedde, og hva ble de nye målene? Innsikten i og dokumentasjonen av det utførte arbeidet, selve prosessen og sluttresultatet oppsummeres til et svar på spørsmålet om videreføring som fast tiltak og hvordan det evt. skal videreføres. Dette innebærer et nødvendig skille mellom evalueringen på den ene siden og konkretisering av ulike råd om videreføring på den andre, basert på egne vurderinger. Det ble ikke registrert noen data som inneholder personopplysninger. Forøvrig har generelle forskningsetiske regler blitt fulgt. I tillegg har jeg har også et annet forskningssamarbeid med en annen antropolog, Espen Marius Foss, Universitetet i Agder, som også arbeidet med Gatemeglingsprosjektet i august/september 2007 i forbindelse med et annet forskningsprosjekt og deltok på en studiereise med en gruppe av ungdommer som hadde gjennomgått konfliktverkstedet. Dette ga tilleggsdata til evalueringen, selv om det var en del av andre forskningsaktiviteter som uansett skulle utføres, uavhengig av dette evalueringsoppdraget. 16 NOVA Skriftserie 7/07

Oppdraget er formulert i forhold til Oslo by, dvs. om tiltaket skal videreføres i byen. Det er nærliggende for den ene oppdragsgiveren, Oslo Kommune. Men den andre oppdragsgiveren, Justisdepartementet, har en landsdekkende funksjon. Derfor er det relevant også å vurdere nærmere spørsmålet om en landsdekkende implementering av gatemegling. Konfliktrådsleder Arna Beate Hansen i Konfliktrådet i Troms, har søkt om og fått bevilget per juni 2007 forprosjektmidler fra Barentssekretariatet til å starte gatemegling i 5 byer: Tromsø, Hammerfest, Kirkenes, Murmansk og Arkhangelsk, de siste to byene i samarbeid med organisasjonen Rassvet i Murmansk. Evaluering kan utføres med mange ulike metoder og teorigrunnlag. Problemstillinger og fokus i denne evalueringen er rettet mot beskrivelser og vurderinger av virkninger og effekt av et spesielt prosjekt, Gatemeglingsprosjektet. Tidsfaktorer og faglig grunnlag vil innvirke på hvordan en slik evaluering gjennomføres. Siden oppdraget kom mot slutten av prosjekttiden, har jeg ikke kunnet følge prosjektet over tid, men konsentrert meg om data fra både skriftlige og muntlige kilder og her- og nå samtaler med utgangspunkt i et semistrukturert intervju (Vedl. 2). Samtalene har vært på telefon eller ansikt til ansikt, i dialoger med enkeltpersoner eller grupper (såkalte fokusgruppeintervjuer). Siden oppdraget startet i sommerferien, har det vært begrenset med muligheter til å delta i aktiviteter som startet opp først mot slutten av august, men det har i noen grad blitt brukt deltakende observasjon som metode, også med deltakende filming som viste seg å bli både en bevisstgjøringsmetode for ungdommene og en dokumentasjon for alle deltakerne, også de voksne (ledere og forskere). I tillegg har jeg sett bilder fra verksteder og ulike samlinger med ungdom som har vært med i prosjektet og lest svarene på interne evalueringer av verksteder, i alt 11 skjemaer (Vedl. 3). Denne evalueringsformen baserer seg på deltakernes egne opplevelser, følelser og erfaringer og forskerens vurderinger av disse, sett i relasjon til kvalitative og kvantitative utgangskriterier. Det er f.eks. antall instruktører, antall aktive ungdommer, antall organisasjoner eller personer som samarbeider osv. Resultatmål i form av statistiske mål på effekt ved hjelp av kontrollgrupper har derfor ikke vært mulig, og er etter min mening heller ikke relevant i denne sammenhengen. Selve Gatemeglingsprosjektet i Oslo Røde Kors 17

prosjektet og dets brukere, både ansatte og frivillige, voksne og ungdom, befinner seg i en faktisk sosial virkelighet i Oslo by og omegn og ikke i et reagensglass. Det er tilnærmet umulig og uhensiktsmessig å forsøke å skape «kontrollgrupper» i denne typen forsøk, ikke minst fordi dette forsøket bærer delvis preg av å være blitt til mens man gikk. Samarbeidspartnere dukket opp underveis (for eksempel skolemeglingsressurser), uforutsette ressurser kom til (folk meldte seg til arbeidet, ungdommer som hadde vært ille ute, ble de beste meglerne, grupper ble større eller mindre enn planlagt osv.). Livet selv er en ukontrollerbar faktor. Derfor må effektmål basere seg på vurderinger av mest mulig utførlige beskrivelser av deltakernes meninger, uttrykk og handlinger og den situasjonelle konteksten for disse. Vurderingene vil foretas både av meg som evaluator og av leseren av rapporten. Mine kriterier for vurdering er basert både på oppdragets tekst og også på mine erfaringer og kunnskaper som evalueringsforsker i strafferettprosesser og i konfliktrådsprosesser (se f. eks. Hasund & Hydle 2007). I tillegg kommer mine erfaringer som megler i Konfliktrådet i de siste 5 årene. Man kunne ha ønsket seg to ulike tillegg til denne evalueringen, slik den her er gjennomført. Det ene er å ha hatt mulighet til å ha fulgt prosjektet systematisk fra starten med regelmessige mellomrom og med målekriterier på positive og negativ utvikling. Det andre ligger i fremtiden: For virkelig å få vite noe mer grunnleggende om langvarig effekt, burde man nå følge et utvalg av ungdommer videre f.eks. over to tre år for å se om og hvordan prosjektet satte varige spor i deres livløp i et volds- og kriminalitetsforebyggende lys. Jeg ledet en europeisk forskergruppe fra 2002 2006 innen COST A21 prosjektet 6. Gruppens arbeid var konsentrert om evalueringsforskning innen feltet Restorative Justice 7. Jeg skriver i forbindelse med utgivelsen av publikasjoner fra dette arbeidet : As is described in the various articles, we are all painfully aware of the shortcomings of the 6 COST Action A21: Restorative justice developments in Europe (euforum.org - newsletter, http://www.euforumrj.org/projects/projects.cost.htm) 7 og er bl.a. nedfelt som et planlagt nummer av tidsskriftet British Journal of Community Justice i 2008 18 NOVA Skriftserie 7/07

evaluations of RJ internationally, in particular the missing long-term follow-up studies on the effects on the parties at conflict, whether they are called «victims» or «offenders» or «families» or «local communities». Also the deep ideological and idealistic anticipations by RJ advocates which we all tend to be, renders it even more challenging to keep our heads cold and to sort out facts from fictions. Even so, we feel the urge to share our common data, experiences, analyses and new knowledges with those who might use them for developing practices or theories. We start by texts which force us to think epistemologically on the issue of evaluation and evaluatory research at all; by the article of Jacques Faget who with a French point of view claims that it is «pointless to wear oneself out trying to provide proof of the instrumental effectiveness of mediation or of conferencing without taking into account the fact that criminal justice is replete with symbols whose political function is basically the production of images of a certain conception of social order». Thus we need to ask ourselves about the reasons that make us want to evaluate» (Hydle 2008, Faget 1999, 2005, 2006). Dette spørsmålet kan stilles til oppdragsgivere av evaluering. Min erfaring med arbeidet med Gatemeglingsprosjektet har vært at svært mange av deltakerne, ikke bare ledere, også ønsket seg evaluering, og derfor var kanskje entusiasmen så stor over min rolle. Dette kan tolkes på flere måter: Man er trygg på et godt resultat og/eller man ønsker seg en oversikt over hva som faktisk har skjedd. Gatemeglingsprosjektet i Oslo Røde Kors 19

3 Noen av Gatemeglingsprosjektets rammebetingelser: erfaringer nasjonalt og internasjonalt Det foreligger svært lite innen nasjonal og internasjonal litteratur om gatemegling spesielt. Det nærmeste man kommer er dokumentasjon vedr. stormøter (conferencing) innen ungdoms-justis området (youth justice). Men en av lederne i Konfliktrådet i Oslo og Akershus, Inger Wærstad, hadde over 10 års erfaring fra megling og konfliktrådsutvikling da hun i 1997 søkte Barne- og familiedepartementet og fikk forprosjektmidler til prosjektet: Konflikter fra problem til dialog og ansvar. Prosjektet omhandlet på den ene siden skolemegling og på den andre: gatemegling. Hun hadde planlagt prosjektet innen Konfliktrådets rammer. Skolemeglingen skulle også omfatte foreldreopplæring, slik at når foreldre fikk sin utdannete skolemegler hjem, så skulle de vite hva det handlet om. Hun hadde selv erfaring med organisering av skolemegling, og også opplevd at barna f.eks. meglet konflikter mellom foreldre. Denne delen av prosjektet ble ledet av Maria Reklev. Gatemeglingsdelen av prosjektet var utformet stort sett slik som den i dag praktiseres når det gjelder konfliktverkstedmetodikken, og det var i Konfliktrådets regi. Geir Dale ble ansatt for å gjennomføre denne delen av prosjektet, og han hentet etter hvert inn andre metoder. Ved gjennomgang av dokumentene som i dag ligger til grunn for prosjektet, ser man at det er en rekke ulike modeller som danner grunnlag for prosjektet, hentet fra Tyskland, New Zealand, Australia, Sør- Afrika, USA, Norge osv. Og det foreligger en rekke erfaringer, publikasjoner, forskning og annen litteratur fra gatemeglingens «opphav», nemlig bruk av Restorative Justice, RJ, forsoningsjustis eller gjenopprettende justis nasjonalt og internasjonalt. Temaområdet konflikthåndtering, megling og gjenopprettende eller forsonende justis, det som på engelsk nå kalles restorative justice, er et aktuelt fagfelt på tvers av fag og disipliner. Det etterlyses konkrete kunnskaper og også perspektiver på konflikthåndtering og forsonings- 20 NOVA Skriftserie 7/07

og lindrende arbeid i så vel helse-, sosial-, justis- og kriminalsektorene i vårt samfunn. Tenkning og praksis som handler om gjenoppretting og forsoning mellom mennesker på et lokalt nivå, i et lokalsamfunn, begynner for alvor å påvirke helt ulike samfunnsinstitusjoner, langt utenfor retts- og justisområdet, internasjonalt og nasjonalt, noe dette prosjektet er et eksempel på. Teori om kriminalitet, konflikter, forebygging, forsoningsprosesser, nettverk og lokalsamfunn på den ene siden og organisering og evaluering av slike tiltak blant ungdom som begår krenkende handlinger og/eller lovbrudd på den andre, dannet rammer for evalueringen. Men det eksisterer derimot svært lite om «gatemegling». Denne modellen for RJ må sies å være nokså original og tilpasset lokale forhold, en slags hybrid mellom ulike RJ tilnærminger sett i relasjon til tidsbruk, sted, (dvs. gata 8 ), styring, målgrupper og organisering. Den metoden innenfor RJ som ligger nærmest opp til Gatemeglingsprosjektets metoder er Stormøtet eller Conferencing. Stormøtet er da også en av de fire ulike metodene i arbeidet. Prosjektleder Geir Dale beskriver i sin bok «Fra Konflikt til Samarbeid» hvordan stormøtet «utvider hver enkelt deltakers perspektiv på konflikten ved at alle får uttale seg, alle blir sett og hørt, slik at et nytt bilde står fram...det skjer en bevegelse fra den enkeltes personlige opplevelse av konflikten til en større og mer helhetlig forståelse av hvordan konflikten berører alle» (2006: 71). Grunnlaget for disse metodene kan man finne igjen i f.eks. den internasjonale organisasjonen Transcend 9, ledet av Johan Galtung, og også de metodene som brukes i mange ulike land og konflikter 10, bl.a. i Belgia, USA, Canada, Australia og på New Zealand. Metodene er således begrunnet i så vel målsettinger, som kunnskap og erfaringer om emosjonelle prosesser hos mennesker i ulike aldre og posisjoner når de befinner seg i konflikter og/eller spesielle stress- og krisesituasjoner. 8 slik prosjektet har utviklet seg er gata brukt både i en konkret betydning og også mer som en metafor for de arenaer der de ulike delene av Gatemeglingsprosjektet praktiseres 9 TRANSCEND - A Peace and Development Network for Conflict Transformation by Peaceful Means (www.transcend.org) 10 Bl.a. utviklet til United Nations Disaster Management Training Programme Gatemeglingsprosjektet i Oslo Røde Kors 21

Men målsettingene er også sammensatte: I dette prosjektet er målsettingene å fordele både et praktisk og et overordnet samfunnsansvar mellom offentlige etater og private organisasjoner, og mellom profesjonelle og frivillige aktører. I tillegg ligger det også en målsetting om læring og endring hos alle parter, konkret hos den enkelte og i det enkelte lokalsamfunn, her: bydel, og også i et overordnet og internasjonalt fredsperspektiv. Gatemeglingsprosjektet har utgått fra Konfliktrådet i Oslo og Akershus og etter hvert fra Oslo Røde Kors, og ble fra 2005 helt overtatt av Oslo Røde Kors. Hva slags ramme og innhold er Oslo Røde Kors for et slikt prosjekt som Gatemeglingsprosjektet? Jeg vil her sitere fra Oslo Røde Kors hjemmeside: «Oslo Røde Kors ble stiftet i 1865. I dag drives mange ulike aktiviteter gjennom frivillig innsats av ca 2.300 personer. Disse støttes gjennom koordineringsarbeidet til ca 50 personer på distriktskontoret. Oslo Røde Kors er en frivillig, medlemsstyrt organisasjon og et av 19 distrikt innenfor Norges Røde Kors. Vårt humanitære arbeid er basert på frivillighet, og Oslo Røde Kors styres av årsmøtet med demokratisk valgte representanter. De velger et distriktsstyre, som er organisasjonens øverste organ i det daglige». Gatemeglingsprosjektet inngår således blant følgende aktiviteter: «Hjelpekorps, Visitortjeneste i fengsler, besøkstjeneste, Flyktningeguide, arbeid for barn på asylmottak, arbeid for barn på krisesenter, Røde Kors-telefon for barn og unge, SAFIR frivillighetssentral innen rus, utviklingsprosjekt i St. Petersburg, Internasjonal humanitær rett, Røde Kors-telefon om tvangsekteskap, Ressurssentre med leksehjelp/ internettkafe/ungdomsgruppe/jentegrupper og kvinnekafé, Gatemegling (uthevet av meg), StoppVolden, vitnestøtte, Barnehjelp, verving av blodgivere, aktiviteter for eldre, nettverkssenter for eneforsørgere m.m.» 11. Oslo Røde Kors har hatt «Stopp Volden»-prosjektet i en årrekke, etter at det ble startet på midten av 1990 tallet 12. 11 se http://www.redcross.no/distriktarticle.asp?did=013&oppslag=1&articleid=7425 12 Stopp Volden ble til etter at 17 år gamle Andreas Stavseth ble skutt på gata i Oslo 4. mars 1995. Vennene til gutten arrangerte et fakkeltog gjennom gatene for å markere sin avsky samtidig som Dagbladet satte fokuset på vold og voldsofre i en artikkelserie. Dermed ble Stopp Volden-idéen lansert. Avisartiklene ble presentert under tittelen: stopp volden og en vignetttegning som viste en åpen håndflate (som en motsetning til en knyttet neve), og dette merket ble logoen for kampanjen og 22 NOVA Skriftserie 7/07

Gatemeglingsprosjektet ble sett på som en naturlig utvidelse og fortsettelse, både av Stopp Volden og av Natteravnsvirksomheten. Jeg vil ta med et annet eksempel her fordi det har mye til felles med Gatemeglingprosjektet i metoden og den tilgrunnliggende ideologi, men derimot ikke i organiseringen: barnevernet er nå i ferd med å prøve ut Familieråd i 90 kommuner slik følgende utdrag fra NOVA s hjemmeside om familieråd viser Familieråd er et organisert møte hvor familien sammen med slekt og nettverk søker å finne svar på barnevernets bekymring. Familieråd som metode innebærer bestemte prosedyrer for å fatte beslutninger. Familieråd er ikke et terapeutisk opplegg eller noen annen form for intervensjon i forhold til barnet og familien. Men selv om hovedhensikten med metoden ikke er et terapeutisk opplegg, kan de prosesser som iverksettes ha en terapeutisk effekt. De prosedyrene for beslutninger som denne modellen legger til rette for, skal sette familien i best mulig stand til å løse problemene rundt barnet. Hensikten er å fokusere på ressurser og trekke inn den utvidede familien slik at de kan bruke sin kunnskap om barnet og foreldrene til å utforme fornuftige tiltak. Et hovedmål er å styrke familiens ansvarsfølelse overfor barnet. I familieråd er det den utvidede familien som skal komme med forslag til beslutninger. Innhenting og presentasjon av opplysninger skal foregå muntlig med den utvidede familien tilstede. De profesjonelle skal fokusere på dagens situasjon og på familiens samlede ressurser. Fremleggelsen skal være kortfattet og fri for faguttrykk. I den andre delen av familierådet drøfter den utvidede familien barnas situasjon alene uten at de profesjonelle er til stede. I familierådet fremheves dialog og argumentasjonsutveksling Ved bruk av familieråd engasjeres det en koordinator som bistår i planleggingen og gjennomføringen av familieråd. Koordinator er en nøytral person, vedkommende er ikke ansatt i barneverntjenesten og har kjennskap til etter hvert et kraftfullt symbol for Norges Røde Kors' videre kamp mot vold, rasisme og fremmedfrykt. Etter at Dagbladet avsluttet sin artikkelserie i 1998, ble kampanjeideen gitt videre til Norges Røde Kors som fortsatte den folkelig bevegelsen mot vold gjennom blant andre Røde Kors Ungdom. Over 300 000 norske ungdommer har siden satt avtrykk av sin håndflate på plakater, T-skjorter og veggaviser sammen med et løfte om å avstå fra å bruke vold. Kampanjen er dessuten eksportert til i alt 35 land» (http://no.wikipedia.org/wiki/stopp_volden). Gatemeglingsprosjektet i Oslo Røde Kors 23

familien fra tidligere. Koordinatorens rolle er svært viktig ved bruk av familieråd (http://www.nova.no/subnet/familieraad/familierad.htm). Utgangspunktet for familieråd er en konflikt, uttalt eller ikke. For i de aller fleste slike tilfeller vil det ha vært en langvarig, ofte opprivende, vanskelig og slitsom situasjon mellom et barn og foreldre og mellom foreldre og barnevernet. Grunnsteinene i denne løsningsmodellen er gjenoppretting og forsoning mellom alle parter i konflikten, og nivået er lokalt. Koordinatoren har meglerens rolle, utenforstående og nøytral. Familiens og andre nærstående personer samles, sammen med barnevernsarbeideren (eller flere) for i fellesskap å finne en løsning til beste for alle parter, barnet, familien, lokalsamfunnet inklusive barnevernet. Familieråd er en modell for beslutningstaking i barnevernet som involverer storfamilien i partnerskap med sosiale myndigheter for å sammen finne den beste måten å møte et barns behov på. Et slikt rådslag eller rådsmøte er delt i tre deler. Koordinatoren leder den første delen av møtet der de profesjonelle blir bedt om å dele sine bekymringer og informasjon med familien. Familien sitter så sammen alene for å lage en plan for hvordan barnet eller ungdommen best kan hjelpes. Dette er den viktigste delen av møtet. Det viser seg at den utvidete familiens medlemmer nesten alltid er mer kreative og bredt tenkende enn de profesjonelle fordi de har inngående kjennskap og erfaringer som besteforeldre, tanter og nære venner osv. I den tredje delen av møtet kommer alle sammen tilbake for å bli enige om en plan og formalisere et felles engasjement. Erfaringer til nå viser også at slike planer nesten alltid fører til enighet blant partene i møtet. Som regel arrangerer familien en tid for et nytt møte, for å evaluere planen og diskutere endringer som kan være nødvendige (Falck 2006 13 ). Modellen til familieråd er hentet fra New Zealands mangeårige praksis med family group conferencing. Mange av disse sakene er mishandlingssaker der ikke bare barn, men også kvinner er blitt mishandlet. Erfaringene er gode. Barns sikkerhet har økt, mishandleren har blitt holdt ansvarlig av de andre familiemedlemmene og eventuelt 13 se også http://www.nova.no/index.gan?id=199&subid=0&language=1 24 NOVA Skriftserie 7/07

av nettverket, og familiene har blitt styrket. Erfaringene er at selv meget ressurssvake familier har ressurser, og tilsvarende er erfaringene til nå i det norske forsøket at familiene/nettverket som regel kommer opp med bedre og mer kreative løsninger enn barnevernspersonalet nettopp fordi de kjenner familiens styrker og svakheter mer inngående. Ennå mangler langsiktige erfaringer, sett fra barnas ståsted, fra denne formen for barnevernsarbeid, selv om noen få evalueringsprosjekter ser ut til å gi positive resultater (Braithwaite & Strang 2002). Tenkningen og den konkrete fremgangsmåten har mye tilfelles med stormøtet i Gatemeglingsprosjektet. Begge typer tiltak hører inn under paraplyen Restorative Justice. Forskjellen er for eksempel at Røde Kors er en privat organisasjon, ikke en offentlig som Barnevernet. Men de «private», dvs. folk selv, kommer til orde og styrer på samme prinsipielle måte. I en presentasjon av Canadas nye Youth Criminal Justice Act (YCJA) fra 2002, skriver rådgiver i Justice Department i Canada, Marilou Reeve, om hvordan den nye loven (i motsetning til den forrige) eksplisitt hjemler for bruk av conferencing, dvs. det som i denne rapporten kalles stormøter. Et slikt canadisk stormøte kan ledes av en rekke ulike personer, fra dommere og politifolk til ungdomsarbeidere selv. Alle slags personer kan være deltakere i stormøtet i tillegg til offer og gjerningsperson og deres nærmeste: advokater, politifolk, påtalejurist, dommer, psykisk helsearbeider, lærer, sosionom, KIFmedarbeider (probation officer), kommunale ledere, sportsledere osv. Hun understreker at stormøtet kan brukes til å forhindre at ungdommer kommer inn i strafferettssystemet. Videre kan det brukes til å lage en pre-sentence report som kan råde retten i hva som kan være den beste straffen hvis en ungdom har begått en alvorlig straffbar handling, og stormøtet kommer frem til at saken også bør gå vanlig strafferettsgang. Stormøtet skal brukes pro-aktivt ( et begrep som går igjen i målsettingene for Gatemeglingsprosjektet ) for å reintegrere ungdommen i lokalsamfunnet. Stormøtet skal gi de ulike deltakerne, offentlige og private, både kunnskaper, motivasjon og ansvarsfølelse til å medvirke til en slik reintegrering. I stormøtet skapes dialogen mellom ungdommen og de ulike andre partene som gir grunnlaget for den felles Gatemeglingsprosjektet i Oslo Røde Kors 25

anstrengelse som ligger i en slik både rehabilitering og reintegrering (Reeve 2003). Kriminologen Trent Van Helvoirt undersøkte hvordan de gjenopprettende tiltakene, the restorative provisions, ble implementert i den nye canadiske lovgivningen (2003). Han vektla spesielt undersøkelsen av om verdiene i RJ ble utvannet og om de gjenopprettende tiltakene ble overtatt av straffesakskjeden. Data ble innhentet fra tre ulike stormøter, og han understreker at prosjektet bare bør betraktes som et forprosjekt til mer omfattende undersøkelser. Hans første poeng er lokalsamfunnets ansvar og det vesentlige i at lokalsamfunnets representanter blir involvert i stormøtet, slik at folk kan ta over eierskapet til sine nære sosiale problemer og finne løsninger på ulike spørsmål, for eksempel manglende finansiering. Det er også viktig at stormøter har ulike former tilpasset lokalsamfunnets form. Videre understreker han at offeret må ha en sentral rolle. Ett av hans viktige spørsmål er det samme som for Gatemeglingsprosjektet, nemlig implementeringsstrategi. Utdanning av stormøteledere og koordinatorer, slik som i Gatemeglingsprosjektet, er èn viktig strategi. Videre må man arbeide med informasjon til det offentlige rom om prinsippene og fordelene ved RJ, og utdanne både mediene og politikere. En annen strategi er å forme såkalte Youth Justice Committees. Disse skal også være lokalsamfunnets stemme oppover til provins- og federale myndigheter. Det anbefales å prioritere kvalitet fremfor kvantitet, heller mindre hyppig, men godt forberedte stormøter, enn flere og dårlig forberedt. Til kvalitet hører også det å holde på de sentrale gjenopprettings-prinsippene: reparere skade, redusere risiko og bygge lokalsamfunn. Lovgivning alene vil ikke skape tilstrekkelig endring. Det trengs både endret utdanning og tverrfaglig og felles handling av offentlig og privat, av frivillig og profesjonell sektor for å skape et nytt og gjennomført gjenopprettende justis-system (i motsetning til et straffe-justis-system). Den belgiske sosiologen Inge Vanfraechem har gjennom mange år forsket på RJ, dvs. bruk av stormøter, i alvorlige straffesaker med ungdom (2003). I Belgia er det dommeren i ungdomsretten (i motsetning til i Norge finnes en egen ungdomsdomstol) som avgjør om saken skal sendes til stormøte. De to hovedkriteriene for sakens egnethet for stormøte er at ungdommen ikke fornekter fakta i saken og 26 NOVA Skriftserie 7/07

at fakta er alvorlige. Det er den belgiske konfliktrådsorganisasjonen Suggnome som tar ansvaret med organisering og gjennomføring av stormøter, der meglerne har de samme roller og forpliktelser som i det norske konfliktrådet. Modellen er, som i de fleste andre land som nå organiserer stormøter, hentet fra New Zealands conferencing og Australias Wagga-Wagga. Det finnes noen forskjeller fordi ulike land tilpasser modellen etter eget lovverk og praktiske omstendigheter. Noen inkluderer politiet, andre påtalemyndighet. De fleste har nøytrale meglere som leder stormøtet, som ikke hører til innen straffesakskjeden. Enkelte fremhever nettopp fordelen ved at politiet er til stede, men at han/hun sitter litt utenfor ringen av hovedaktører. Det ligger en trygghet og en garanti for de fleste parter i denne tilstedeværelsen i alvorlige saker. Den symbolske betydningen av et menneske i uniform understreker også det alvorlige og at hendelsen ikke bare er privat, men har konsekvenser også for samfunnet. Den belgiske modellen er at partene også får privat tid, for eksempel at ungdommen og hans/hennes støttepersoner kan samtale uten de andre tilstede om mulige løsningsforslag. Så diskuteres dette med offeret og hans/hennes støttepersoner og den endelige enigheten legges så frem for dommeren. Dommeren avgjør og følger også opp så den videre saksgang. Evalueringen viser at alle ungdommene i 48 stormøter syntes sluttresultatet var rettferdig, alle foreldrene til begge parter var enige i de beslutninger som ble tatt. Det kunne ha vært flere støttepersoner i møtene, og folk hadde ulike meninger om hvem dette skulle ha vært. Lovgivningen på New Zealand gir tilretteleggerne av stormøtet et juridisk grunnlag til å overbevise foreldre om å finne andre nære personer som burde være med, men dette har man ikke i Belgia. Mange foreldre vil helst skjule det som har skjedd og nettopp ikke åpne opp for alternative måter å se løsninger på den skaden som har oppstått. Dataene tyder på at politiets og nettverkets tilstedeværelse åpner mer opp for både offerets problemer og de samfunnsmessige konsekvenser av skaden enn ved vanlige megling. Gatemeglingsprosjektet s målsetting og praksis har mye til felles med disse tiltakene og er til nå mer omfattende enn å sørge for organisering av stormøter. Det er heller ikke noen uttalt målsetting at det skal være i et samarbeid med straffesakskjeden. Selv om det i Gatemeglingsprosjektet i Oslo Røde Kors 27

enkelte stormøter som har vært avholdt, var flere politifolk tilstede, var det ikke noen definert straffesak i møtet. I en evalueringsrapport fra Skottland om «Restorative Practices in Three Scottisch Councils» fulgte 8 forskere prosjektet gjennom hele prosjekttiden. De beskrives metodene som har vært brukt som følger: intervjuer med fagfolk og lokaladministrasjon, med elever enkeltvis og i grupper, surveys med elever og lærere, observasjoner og deltakelse i møter og opplæring, dokumentanalyser av skole og lokalsamfunnsplaner, analyse av relevante nasjonale og skolestatistiske data og fokusgruppemøter med fagfolk fra de tre lokalsamfunnene og skolene (Kane et al 2007). Prosjektet og forskningen er tre årig. Evalueringsforskerne beskriver hvordan de ble sett på som en hjelp for prosjektlederne i de ulike fasene av prosjektet, dvs. at de ikke bare ble evalueringsforskere, men også aksjonsforskere fordi deres resultater underveis ble brukt til å forbedre prosjektprosessene. (Kane et al 2007:31) De kaller dette en «collaborative research model» og nevner både en slik modells styrke og svakhet. Jeg nevner dette her for å vise at noen av metodene som jeg har brukt (fokusgruppeintervjuer, enkeltintervjuer, dokumentanalyse, survey), er de samme som i dette meget større evalueringsforskningsprosjektet i Skottland. Til denne generelle redegjørelsen skal det også føyes en spesiell, nemlig min egen posisjon som evaluator. Jeg er velkjent med konfliktrådet og Gatemeglingsprosjektet fra før. Følgende erfaringer har gitt meg god innsikt i de generelle problemstillingene som evalueringen av Gatemeglingsprosjektet byr på: megler i Agder konfliktråd i 5 år og fra sept. 2007 i Oslo og Akershus, evaluator av et prosjekt igangsatt av Justisdepartementet i 2001, «Megling som supplement i voldssaker» (Hydle 2004) 14, initiativtaker og medarbeider i prosjektet «Konfliktråd i fengsel» (Hydle 2005) 15 14 http://wwwold.hia.no/hiabib/publ/skriftserien/110e.pdf 15 Publikasjoner - Høgskolen i Agder 28 NOVA Skriftserie 7/07

4 Gatemeglingsprosjektets innhold Data til å besvare dette punktet har jeg fra både skriftlige og muntlige kilder; søknader, årsrapporter, intervjuer, filmer og samtaler. 4.1 Hva er Gatemeglingsprosjektets mandat? Prosjektets målsetting er i følge prosjektbeskrivelsen: Gatemeglingsprosjektet skal bidra til å forebygge vold, kriminalitet og konflikter gjennom å være til stede der konflikter oppstår og aktivt løse konflikter som er en realitet. Gatemeglingsprosjektet skal gi ungdom verktøy for å løse konflikter de havner i på en ikkevoldelig måte. Prosjektet vil bidra til at ungdom som ofte mangler formell utdanning får en kompetanse de får direkte nytte av, samtidig som de innehar en ferdighet som få andre har. Gatemeglingsprosjektet skal heve kompetansen på gatemegling og konflikthåndtering blant Oslo Røde Kors' ungdom, frivillige og ansatte. En kompetanse som igjen vil bli videreformidlet til andre aktører; for eksempel samarbeidspartnere som inngår i gatemeglingsenhetene. Gatemeglingsprosjektet skal skje i utstrakt samhandling med andre aktører i Oslo: Politiet, Oslo Kommune sentralt, fritidsklubber og aktivitetshus for ungdom og andre aktører som melder sin interesse. Konfliktrådene i Oslo og Akershus skal være vår nærmeste samarbeidspartner. Oslo Røde Kors vil ta initiativet til en partnerskapsavtale (Remfeldt 2005). Etter samtaler i Konfliktrådet, fagrådet og med prosjektlederne, og også slik det kommer frem av korrespondanse mellom Oslo Røde Kors, Justisdepartementet (JD) og Konfliktrådssekretariatet, virker denne målsettingen tilsynelatende ukomplisert. Men den ble komplisert ved at både oppstarten og styringen av prosjektet tok en litt annen vending enn det både oppdragsgiverne, JD og Oslo Kommune, og også Konfliktrådet og Oslo Røde Kors, kunne forutse. Endringene avdekket noen uforutsette konsekvenser. Da prosjektet startet opp var det etter at det var blitt søkt om midler til videreføring av Gatemeglingsprosjektet fra Konfliktrådet i Oslo og Akershus via Konfliktrådssekretariatet. Denne søknaden ble Gatemeglingsprosjektet i Oslo Røde Kors 29