Kapittel 5, september 205 Økonomisk aktivitet på kort sikt I dette og neste kapittel skal vi studere den økonomiske aktiviteten på kort sikt. Vi ser altså på.de konjunkturmessige svingningene i BNP, rundt et gradvis voksende nivå. Her vil vi bygge videre på lærdommene fra de to foregående kapitlene. I kapittel 3 viste vi at bedriftene setter prisene som påslag på marginalkostnadene, og at de fleste priser endres relativt sjelden, gjerne rundt en gang i året. Bedriftene produserer det som etterspørres, slik at økt etterspørsel fører til økt produksjon. I kapittel 4 så vi hva som bestemmer de ulike etterspørselskomponentene, som at privat konsum avhenger av husholdningenes disponible inntekt, realrenten, og andre faktorer som forventningene om fremtidig inntektsutvikling. I dette kapitlet skal vi se disse lærdommene i sammenheng. Her vil vi ta hensyn til at samlet etterspørsel bestemmer størrelsen på BNP, samtidig som størrelsen på BNP er viktig for hvor stor samlet etterspørsel blir. For å analysere slike samspillseffekter vil vi bruke en makroøkonomisk modell av keynesiansk type, etter den britiske økonomen John Maynard Keynes. I dette kapitlet skal vi Presentere en enkel Keynes-modell for en lukket økonomi, med eksogene investeringer og eksogent nettoskattebeløp Vise hvordan en økning i etterspørselen blir forsterket ved at økningen i BNP fører til at etterspørselen øker ytterligere (multiplikatoreffekten) Se på virkningen av finanspolitikk på BNP Vise at husholdningenes forsøk på å øke sin sparing kan slå tilbake, slik at inntekten faller uten at sparingen øker (spareparadokset) Forklare hvordan oppgangsperioden i Norge på midten av 980-tallet endte i boligkrakk og bankkrise Notatet er under arbeid - kommentarer er meget velkomne til steinar.holden@eon.uio.no.
Enkle Keynes-modeller I 936 utkom John Maynard Keynes hovedverk The General Theory of Employment, Interest and Money. Til tross for at boka på ingen måte var lett forståelig, førte den til et fullstendig paradigmeskifte i økonomifaget. Før General Theory var den såkalte klassiske teorien rådende. I følge klassisk teori var arbeidsmarkedet i all hovedsak som andre markeder, og dermed godt beskrevet ved vanlig markedsteori med en tilbudskurve og en etterspørselskurve. Hvis det var høy arbeidsledighet, skyldes dette at lønnen var for høy, slik at etterspørselen av arbeidskraft var lavere enn tilbudet av arbeidskraft på samme måte som en høy pris på epler ville føre til høyt tilbud av epler og lav etterspørsel, og dermed et stort overskudd av epler. Keynes gikk sterkt ut mot dette synet. Han argumenterte for at det var samlet etterspørsel i produktmarkedene som var avgjørende. Hvis samlet etterspørsel faller, ville bedriftenes selge færre varer. Da ville de redusere produksjon, og dermed ha mindre behov for arbeidskraft. Lav samlet etterspørsel ville dermed føre til lav sysselsetting, og derfor også høy arbeidsledighet. Keynes teorier fikk raskt bredt gjennomslag blant økonomer, og de er fortsatt svært relevante. I dette og neste kapittel vil vi derfor presentere noen enkle modeller som fanger opp sentrale punkter i Keynes argumentasjon. Tilsvarende modeller finnes i de aller fleste begynnerbøker i makroøkonomi verden over. Keynes-modellene bygger på to sentrale forutsetninger, som er i tråd med hva vi skrev i kapittel 3 og 4. For det første antas det at prisene er trege eller stive, dvs. at de ikke blir påvirket av de kortsiktige endringene som skjer i økonomien. Prisene kan gjerne øke over tid, f.eks. med bakgrunn i økning i lønninger eller andre kostnader, men denne prisøkningen antas å være uavhengig av de kortsiktige endringene vi ser på i modellen, og vi ser ikke på virkningene av en eventuell prisvekst på økonomien. For det andre antas det at produksjonen bestemmes av etterspørselen, dvs. at det er endringer i etterspørselen i økonomien som bestemmer hva som skjer med produksjonen. Dersom samlet etterspørsel øker, f.eks. ved at husholdningene øker sitt forbruk, eller det offentlige øker sin bruk av varer og tjenester, vil bedriftene uten videre øke produksjonen i samme omfang. For tjenester ligger dette i produksjonens natur hårklipping skjer når du går til frisøren og får klippet håret. For vareproduksjon kan produksjonen være større eller mindre enn etterspørsel og salg, ved at lagerbeholdningen av ferdigvarer endres. Her antas det at produsentene har et ønsket nivå på lagerbeholdningen, og tilpasser produksjonen for å realisere det ønskede nivået. Hvis etterspørsel og salg øker, antar vi dermed at bedriftene øker produksjonen tilsvarende for å oppnå ønsket lagerbeholdning. Forutsetningen om at etterspørselen bestemmer størrelsen på produksjonen, er avhengig av at det er noe ledig kapasitet i økonomien. I en situasjon med svært lav arbeidsledighet og lite ledig produksjonskapasitet, vil en ytterligere økning i samlet etterspørsel raskt kunne føre til økte priser, som ville dempe økningen i etterspørselen. Men så lav arbeidsledighet er sjelden, og i det vanlige tilfellet vil det være tilstrekkelig ledig kapasitet til at økt samlet etterspørsel kan slå fullt ut i økt produksjon på kort sikt. 2
Når vi studerer konjunkturutviklingen i en økonomi, fordi vi er interessert i hvilke faktorer som påvirker konjunkturene, og evt hva myndighetene kan gjøre for å påvirke konjunkturutviklingen, ser vi gjerne bort fra økningen i BNP over tid, som er knyttet til økt produksjonskapasitet. Som drøftet i kapittel 3, er potensielt BNP definert som det produksjonsnivå som er forenlig med normal kapasitetsutnytting. BNP-gapet eller produksjonsgapet er differansen mellom faktisk og potensielt BNP. Siden vi er interessert i kapasitetsutnyttingen i økonomien, er det altså størrelsen på BNP-gapet vi fokuserer på. Våre forutsetninger om at prisene er trege og produksjonen bestemmes av etterspørselen, innebærer som nevnt at modellen først og fremst er relevant på kort sikt. Kort sikt kan defineres som 0 3 år, men en slik tidshorisont kan variere mellom land og situasjoner. Hvis f.eks. arbeidsledigheten i utgangspunktet er lav, kan en økning i etterspørselen relativt raskt føre til betydelig høyere lønns- og prisvekst, som igjen vil påvirke økonomien ellers. I så fall kan modellen bli mangelfull også for analyser på 2-3 års sikt. Derimot kan dype lavkonjunkturer også bli langvarige, og i en slik situasjon kan etterspørselseffektene også vare betydelig lenger enn 3 år. Keynes-modellene vi skal se på er matematisk formulert. Vi bruker modellen til å regne ut hva de endogene variablene blir, først og fremst BNP og privat konsum. Konsum- og investeringsfunksjonene vi så på i kapittel 4 er viktige deler av modellen. Her blir analysen ført videre mens vi i kapittel 4 så på hvordan konsum og investeringer øker dersom BNP øker, tar vi i dette og neste kapittel også hensyn til at økningen i konsum og investering igjen påvirker BNP. Samspillet mellom variablene blir dermed viktig. I tillegg vil vi studere hvordan de endogene variablene avhenger av andre, eksogene, variabler, som offentlig bruk av varer og tjenester. Hvis vi finner tall for de eksogene variablene fra andre kilder, f.eks. tall for offentlige kjøp av varer og tjenester i regjeringens politikk-dokumenter (som Nasjonalbudsjettet), kan vi regne ut hva de endogene variablene blir, og dermed få prognoser for BNP og privat konsum. Vi kan også bruke modellen til konsekvensanalyse. Modell-teknisk gjøres dette ved at vi sammenligner likevektsverdier av de endogene variabler for ulike verdier av de eksogene variablene. Dermed kan vi trekke konklusjoner av typen: dersom det offentlige øker bruken av varer og tjenester med 00 millioner, vil BNP kunne øke med 50 millioner. Modellen kan også brukes til mål-middel analyse. Da tar vi utgangspunkt at myndighetene har målsettinger for størrelsen på enkelte variable i modellen (f.eks. for BNP eller den offentlige budsjettbalansen), og at man bruker modellen for å finne ut hvordan myndighetene må bruke sine virkemidler for å oppfylle sine mål. De modellene som vi skal se på i dette og neste kapittel er naturligvis så enkle at selv om vi skulle sette inn realistiske størrelser på de eksogene variablene, ville de anslag vi får på de endogene variablene likevel ikke bli realistiske. Formålet med analysen er derfor noe annet. Først og fremst gir modellene en forståelse av sentrale mekanismer som virker i en økonomi. For det andre gir modellene en forståelse av hvordan denne type modeller fungerer. Dette gjør det mulig å forstå mer avanserte modeller av lignende type, som kan brukes til å gi realistiske 3
anslag på endogene variable, og derfor kan brukes til realistisk prediksjon, konsekvensanalyse og mål-middel- analyse. Innen vi beskriver modellen i mer detalj, vil vi kort si litt mer om noen av egenskapene til modellen. Et viktig forhold er at modellen er statisk, dvs at tidsaspektet blir fullstendig neglisjert. I dynamiske konjunkturmodeller, som f.eks. Statistisk sentralbyrås modell Kvarts, vil modellen beskrive dynamiske sammenhenger mellom variablene i modellen, f.eks. at en økning i inntekten slår gradvis ut i økt konsum. I en statisk modell, som vi ser på, vil alt skje samtidig, slik at modellen ikke kan brukes til å drøfte utviklingen i økonomien over tid. Det er derfor ikke en ordentlig konjunkturmodell som beskriver utviklingen i økonomien over de ulike konjunkturfasene. Når vi f.eks. gjennomfører en konsekvensanalyse innebærer dette at vi bare sammenligner situasjonen før endringen har skjedd med situasjonen når endringen har fått full virkning. Vi kan f.eks. bruke modellen til å si hvor mye BNP vil øke dersom private investeringer øker med 5 prosent, eller hvor mye privat konsum vil øke dersom skattene reduseres med 2 prosent, men i ingen av disse tilfellene kan vi si hvor lang tid det vil ta. Et annet viktig forhold er at vi ser på samlet produksjon, og skiller ikke mellom ulike typer produksjon etter hvilken vare eller tjeneste som produseres, eller hvor i landet produksjonen foregår. Denne egenskapen må sees i sammenheng med at vi forutsetter at det er ledig kapasitet i økonomien, slik at hvis etterspørselen øker, vil produksjonen kunne øke omtrent uansett hva det er som etterspørres. I en økonomi med lite ledig kapasitet vil det vært mer rimelig å anta at det var kapasitetsskranker på noen typer produksjon, slik at f.eks. økt etterspørsel i en bransje uten ledig kapasitet hovedsakelig ville ført til økte priser i bransjen, uten at produksjonen økte. Egenskapen begrenser likevel modellens utsagnskraft. Vi kan f.eks. bruke modellen til å si hvor mye samlet produksjon vil øke dersom skattene blir redusert, men vi kan ikke si hvilke varer som det vil bli produsert mer av. Vi vil studere ulike versjoner av modellen. I dette kapitlet vil vi studere den aller enkleste versjonen, der økonomien er lukket, dvs. uten eksport og import, og der investeringer og nettoskatter er eksogene. Dermed tar vi ikke hensyn samspillet med utlandet, og heller ikke at endringer i BNP vil føre til endringer i investeringene og nettoskattene, som igjen vil kunne påvirke BNP. Hensikten med å starte med en forenklet modell er at det skal bli lettere å forstå hvordan modellen virker når det er færre variabler og mekanismer å forholde seg til. I neste kapittel vil vi utvide modellen ved først å gjøre investeringer og nettoskatter endogene, dvs. vi tar hensyn til at disse variablene blir påvirket av BNP. Deretter vil vi også inkludere handel med utlandet, dvs. eksport og import. Vi vil ikke inkludere rente og pengepolitikk i dette og neste kapittel. Begrunnelsen for dette er også pedagogisk, ved at det er lettere å studere hvordan mekanismene virker, dersom modellene ikke blir for kompliserte. I kapittel 9 utvider vi Keynes-modellen til også å inkludere pengepolitikken. Modellanalysen her er derfor en viktig bakgrunn for analysen i kapittel 9. Da vil vi også se at de resultater vi finner i dette og neste kapittel, også er gyldige når vi tar hensyn til pengepolitikken, selv om pengepolitikken vanligvis vil dempe de endringene vi finner i Keynes-modeller uten pengepolitikk. 4
Keynes-modell med eksogene realinvesteringer Vi starter som nevnt med å se på en forenklet versjon av modellen, der vi betrakter realinvesteringene og nettoskattebeløpet som eksogene størrelser. Det innebærer at vi antar at verdien på realinvesteringene og nettoskattebeløpet blir bestemt utenfor modellen, og at vi foreløpig ikke tar hensyn til at de blir påvirket av størrelsen på BNP. For å få eksplisitte løsninger av modellen, vil vi bruke en lineær konsumfunksjon. Siden vi ikke ser på virkning av pengepolitikken, vil vi i dette kapitlet forenkle notasjonen ved å droppe leddet med realrenten i konsumfunksjonen. Vår modell består dermed av to ligninger (5.) Y = + I + G (5.2) z ( ) Y T, der 0 < <, (5.) er en definisjonsmessig sammenheng fra nasjonalregnskapet i en lukket økonomi, som alltid må stemme fordi variablene er definert slik at de gjør det. Y er BNP, og BNP er lik summen av privat konsum, private realinvesteringer I, og offentlig bruk av varer og tjenester, G. Denne ligningen blir også omtalt som realligningen, eller en økosirk-relasjon, som er en forkortelse for økonomisk sirkulasjon. (5.) er også en likevektsbetingelse for varemarkedet, som innebærer at venstresiden i (5.), produksjonen Y, vil tilpasse seg og bli lik størrelsen på den samlede etterspørselen + I + G. Alle tallene måles i verdi, i faste priser. (5.2) er konsumfunksjonen en atferdsfunksjon som innebærer en antakelse om at private husholdninger har større konsum desto høyere den private disponible inntekt, Y T, er. T er nettoskattebeløpet, dvs. skatter og avgifter som betales til det offentlige minus trygder og overføringer som det offentlige betaler til de private. Parameteren er den marginale konsumtilbøylighet, som sier hvor mye privat konsum vil øke dersom privat disponibel inntekt øker med en enhet. Hvis f.eks. = 0,6, betyr det at privat konsum øker med 60 kroner hvis disponibel inntekt øker med 00 kroner. Konstantleddet z fanger opp andre faktorer som påvirker konsumet, som husholdningenes formue, inntektsfordelingen, og forventninger om fremtiden, inklusiv forventninger om fremtidig disponibel inntekt. For eksempel vil privat konsum øke hvis forventet fremtidig disponibel inntekt øker, fordi husholdningene ønsker en jevn konsumbane over livsløpet. En økning i forventet fremtidig disponibel inntekt vil dermed fanges opp ved en økning i z. Modellen kunne lett vært utvidet til også å ta med sysselsetting og arbeidsledighet. Dersom man bruker en makroproduktfunksjon, der samlet produksjon, BNP, er en voksende funksjon av samlet sysselsetting: (5.3) Y = AN, der N er samlet sysselsetting i økonomien og A > 0 er produktivitetsnivået, vil samlet sysselsetting følge direkte fra BNP, gitt ved N = Y/A. Med et eksogent arbeidstilbud i økonomien, L, er ledighetsraten, u, gitt ved 5
(5.4) L N L Y / A AL Y u L L AL Fra (5.3) og (5.4) følger det at økt BNP fører til økt sysselsetting og redusert arbeidsledighet. Som vist i kapittel 3 er det sterkt empirisk belegg for en negativ sammenheng, mellom BNP og arbeidsledigheten, som vi omtalte som Okuns lov. For å holde modellen enkel, vil vi ikke ta (5.3) og (5.4) eksplisitt med i modellen. Men når vi tolker modellens resultater, vil vi ta med at endringer i eksogene variable eller økonomisk politikk som fører til høyere BNP, også fører til høyere sysselsetting og lavere arbeidsledighet. Modellen har to ligninger. En matematisk regel, telleregelen, sier da at modellen kan bestemme verdien på to variable, dvs like mange variable som det er ligninger. Vi har to endogene variable Y og, og vi har da en determinert modell. Med begrepet determinert modell menes at dersom vi kjenner verdiene på de eksogene variablene I, G, og T, verdiene på på de andre størrelsene i modellen, z og, så kan vi regne ut hvilke verdier på de endogene variablene, Y og, som tilfredsstiller ligningene (5.)-(5.2). Telleregelen sier at en modell vanligvis kan bestemme verdien til like mange endogene variabler som det er ligninger i modellen. Vi vil først løse modellen, dvs. finne hva de endogene variablene BNP og privat konsum blir. Deretter skal vi bruke modellen til å finne ut hvordan endring i de eksogene variablene påvirker de endogene variablene. Løsning av modellen Det er mest hensiktsmessig å starte med å løse modellen for Y. For å gjøre dette, setter vi inn for i (5.) ved å bruke (5.2), og får da (5.5) Y z ( ) I Y T G, Vi trekker fra Y på begge sider av likhetstegnet. Y Y z Y T I G Y, På venstresiden kan vi nå sette Y utenfor en parentes, og på høyresiden faller Y og Y mot hverandre, slik at vi får Y( ) z T I G Vi deler på (- ) på begge sider av likhetstegnet, slik at venstresiden blir Y(- )/(- ) = Y, og finner da løsningen for Y (5.6) Y z T I G Ligning (5.6) kan også skrives på en annen måte, 6
z T (5.6 ) Y I G (5.6 ) viser at alle leddene i parentesen på høyresiden i løsningen for Y skal ganges med brøken foran parentesen. Det at (5.6) er løsningen for Y, som vi også vil kalle likevektsløsningen eller likevektsverdien for Y, betyr at vi på høyresiden bare har eksogene variable og tall (parametre), og ingen endogene variable. Det innebærer at vi kan sette inn verdier for de eksogene variablene og parameterne, og dermed finne ut hva Y blir. Anta f.eks. at z =500, =0,6, I= 300, og G= T= 500. Da blir (5.7) Y 500 0, 6 500 500 300 0,6 500 300 500 300 2,5 00 2500 0,4 Vi finner at Y =2500, dvs. BNP blir lik 2500. Hva med den andre endogene variabelen? For å finne løsningen for, må vi derfor sette inn løsningen for Y i (5.2). Hvis vi har regnet ut hva løsningen for Y blir fra (5.6), som vi kan kalle Y *, er det enkleste å sette inn denne verdien i (5.2), slik at vi finner løsningen for ved: * (5.8) z ( Y T). Med tallene fra talleksemplet over får vi at løsningen for blir 500 0,6(2500 500) 500 200 700. Hvis vi ikke har regnet ut løsningen for Y, kan vi sette inn hele ligningen for løsningen for Y fra (5.6) i (5.2). Det gir oss løsningen for ved z z T I G T. (5.9) Virkning av økte investeringer En viktig bruk av modellen er hvordan endring i en eller flere eksogene variabler eller parametere påvirker de endogene variablene. For eksempel kan vi se på hvordan en eksogen økning i investeringene vil påvirke økonomien. Det kan være mange ulike årsaker til at investeringene øker, som at økt oljepris gjør det lønnsomt å øke oljeinvesteringene, eller at en gammel fabrikk er utdatert og skal erstattes. Vi ser bort i fra eventuelle andre konsekvenser av endringen, og ser bare på virkningen av økte investeringer på etterspørselen. Vi antar at realinvesteringene øker fra I til I 2, og vi bruker den greske bokstaven Δ (delta) for å betegne endring, slik at endringen i investeringene er ΔI = I 2 -I > 0. Vi antar at dette fremskrittet ikke påvirker andre eksogene variabler eller parametere. 7
Vi starter med å finne virkningen på Y. Ved å bruke likevektsløsningen for Y, (5.6), for Y 2 og Y, og at I 2 = I + I, får vi at (5.0) Y Y Y z T I G z T I G 2 2 Y z T I I G z T I G Y I Her har forkortet bort alle leddene i uttrykket for Y mot tilsvarende ledd i uttrykket for Y 2, slik at vi står igjen med bare leddet I, som selvfølgelig også kan multipliseres med multiplikatoren /(- ). Vi ser at (5.0) gir antydningen av en enkel måte å beregne virkningen av en endring i en eksogen variabel, ved at endringen i den endogene variabelen ( Y) er lik endringen i den eksogene variabelen ( I) ganget med den parameteren eller leddet (/(- )) som I ganges med i løsningen for Y. Og denne måten å finne tilvekst på gjelder generelt for lineære funksjoner, se formelen for tilvekstform i boks 5.. Husk at (5.6) innebærer at alle leddene i parentesen skal multipliseres med brøken foran parentesen /(- ), slik at denne brøken blir som parameteren a i formelen for tilvekstform. Dermed har vi altså at (5.) Y I 0 BNP øker med ΔY. Økningen i Y er lik den eksogene endringen i investeringene ΔI, multiplisert med brøken /(- ). Vi kaller denne brøken for multiplikatoren, siden vi multipliserer den eksogene økningen med denne brøken for å finne virkningen på Y. Siden er mellom 0 og, dvs. 0 < <, er nevneren i brøken også mellom null og, slik at brøken er større enn en, dvs. /(- ) >. Hvis f.eks. = 0,6, så er - = -0,6 = 0,4, slik at multiplikatoren er /(-0,6) = /0,4 = 2,5. Hvis den eksogene økningen i investeringene ΔI = 00, får vi at økningen i BNP blir ΔY = 2,5ΔI = 2,5 00 = 250. BNP øker dermed 2,5 ganger så mye som økningen i realinvesteringene. Denne analysen vi nettopp har gjennomført er et eksempel på en konsekvensanalyse. Årsaken til at BNP øker mer enn den eksogene økningen i investeringene, er at privat konsum også øker. Økningen i BNP innebærer jo økt privat disponibel inntekt, slik at husholdningene øker sitt konsum. Økningen i privat konsum finner vi ved å bruke formelen for tilvekstform på (5.2). I er ikke med i (5.2), men Y er det, og nå har vi allerede funnet ut at Y øker med ΔY. Virkningen på privat konsum blir (5.2) Y I 0, der vi i andre likhetstegn har satt inn for ΔY fra (5.). Med vårt talleksempel der = 0,6 og ΔI=00, finner vi at Δ = (0,6/(-0,6)) 00 = (0,6/0,4)00 =,5 00 = 50. 8
Som en kontroll på om vi har regnet riktig, kan vi sjekke om våre resultater tilfredsstiller at ΔY = Δ + ΔI + ΔG. Denne likheten må stemme fordi fra (5.) vet vi at vi alltid må ha Y = +I+G, og da må også en eventuell endring på venstresiden være lik en eventuell endring på høyresiden. I dette tilfellet er ΔY = 250, Δ = 50, og ΔI = 00, mens G er konstant slik at ΔG = 0. Dermed får vi 250 = 50 + 00, og det stemmer. Boks 5. Regning på tilvekstform Regnereglene for tilvekstform er nye for de fleste, men de er både meget logiske og svært nyttige. Lær dem like godt med en gang. Anta at vi har funksjonen y = ax + bz, der y, x og z er variabler, og a og b er gitte tall. Anta at x endres med Δx, mens z er konstant. Da er endringen i y, Δy = aδx. La oss ta et konkret eksempel, der y er antall kroner du har i lommeboken, x er antall 00-lapper, og z er antall 5-ere. I dette tilfellet er naturligvis a =00 og b = 5, dvs. y=00x+5z. Hvis du får to 00- lapper, Δx=2, da sier formelen at Δy = 00Δx=00 2=200, dvs at du får 200 kroner mer enn du hadde tidligere. (Dette kunne du nok regnet ut uten denne formelen, men du ser i hvert fall at formelen stemmer i dette tilfellet.) Vi ser at det ikke har noen betydning hvor mange 00-lapper du hadde på forhånd, eller om du har noen 5-ere, det som bestemmer hvor mye mer penger du får, er økningen i antall 00-lapper. Hvis du får tre 00-lapper og to 5-ere, dvs. at Δx = 3 og Δz = 2, da er Δy = 00Δx+5Δz=00 3+5 2= 30. For å oppsummere: Hvis y = ax+bz, og x endres med Δx, mens z er konstant (Δz=0), da er Δy=aΔx. Hvis både x og z endres, med Δx og Δz, da er endringen i y lik Δy=aΔx+bΔz. De økonomiske mekanismene bak endringen er som følger. Den eksogene økningen i investeringene ΔI = 00 fører til at BNP øker med samme beløp, dvs at ΔY = 00. Siden nettoskattebeløpet T er konstant, øker disponibel inntekt Y-T også med 00. Privat konsum øker dermed med Δ = 00, og denne økningen i etterspørselen fører til at BNP øker ytterligere, med ΔY = 00. Dette gir en tilsvarende økning i privat disponibel inntekt, slik at privat konsum nå øker med 00= 2 00. Dermed øker BNP og dermed også privat disponibel inntekt tilsvarende, med 2 00, noe som fører til at privat konsum nå øker med 3 00. Og slik fortsetter det. Den samlede økningen i BNP blir summen av en uendelig rekke på formen ΔY = ΔI + ΔI + 2 ΔI + 3 ΔI + 4 ΔI +..= eller I, ΔY = 00 + 0,6 00+ 0,6 2 00+ 0,6 3 00+ 0,6 4 00+..= 00 2,5 00 250 0,6, der vi har brukt formelen for en uendelig geometrisk rekke, som er at a + ka + k 2 a + k 3 a +. = a/(-k), der vi forutsetter at absoluttverdien til k, k <. 9
Figur 5. Multiplikatoreffekten Økt investering Økt BNP Økt privat disponibel inntekt Økt privat konsum Økt investering fører til en økning i samlet etterspørsel slik at BNP øker. Økt BNP innebærer økte inntekter for husholdningene, slik at de øker sitt konsum. Økt konsum fører til økt samlet etterspørsel, slik at BNP øker. BNP-økningen gir igjen økt disponibel inntekt og dermed økt konsum, osv. Denne selvforsterkende mekanismen kalles multiplikatoreffekten. Løsningen på modellen kan også illustreres grafisk, se figur 5.2. Figur 5.2 Likevekt i modellen. Etterspørsel, I, G Y=+I+G G I 45 o Y Produksjon, inntekt, Y Samlet etterspørsel, +I+G, er en funksjon av inntekten, Y. Den nederste av de slake stigende linjene viser konsumfunksjonen, der =z + (Y-T) er en stigende funksjon av inntekten Y. Linjens stigningstall er lik den marginale konsumtilbøylighet. Den øverste av de stigende linjene viser samlet etterspørsel, som er summen av, I og G. Denne linjen er parallell med den nederste linjen, fordi differansen mellom de to linjene, I+G, er uavhengig av Y. Den bratteste linjen, som går i 45 o vinkel fra origo, viser likevektsbetingelsen om at samlet tilbud, produksjonen Y, er lik samlet etterspørsel, dvs. at Y = +I+G. Likevekten i modellen er det nivå på Y som både tilfredsstiller at samlet etterspørsel følger konsum- og investeringsfunksjonene (den øverste stigende linjen), og likevektsbetingelsen om at samlet tilbud er lik samlet etterspørsel (45 o -linjen). Det eneste punktet som gjør dette er skjæringspunktet mellom linjene, Y, og dette er dermed likevektsløsningen for Y i modellen. 0
Figur 5.3 viser effektene av en eksogen økning i investeringene, ΔI. Vi ser at den initiale økningen i investeringene ΔI fører til en betydelig større økning i Y, fordi økningen i Y blir forsterket ved at også øker. Figur 5.3 Virkning av økte investeringer, ΔI> 0. Etterspørsel, I, G ΔI+Δ Y=+I+G +I+G+ΔI +I+G ΔI 45 o ΔY Y 2 Produksjon, inntekt, Y Figurtekst: En eksogen økning i realinvesteringene ΔI> 0 fører til ny likevekt i Y 2. BNP øker med ΔY og privat konsum øker med Δ.
Figur 5.4 Prosessen mot likevekt. Etterspørsel 3 +I+ΔI+G 2 +I+ΔI+G +I+ΔI+G +I+G Y=+I+G +I+G+ΔI +I+G ΔI 45 o Y Y 2 Y 3 Y 4 Produksjon, inntekt, Y Figurtekst. Økonomien er i initialt i Y. Så øker investeringene med ΔI, som vist ved den øverste stigende linjen som er parallell med den nederste. BNP stiger til Y 2, der økningen ΔY 2 = Y 2 -Y = ΔI. Økningen i BNP innebærer økt inntekt for husholdningene, slik at privat konsum øker til 2. Dermed øker samlet etterspørsel, slik at BNP øker til Y 3. Det fører til at privat konsum øker til 3, slik at BNP øker igjen, osv. Endelig likevekt er i skjæringspunktet mellom den stigende linjen som viser samlet etterspørsel, og 45 o -linjen som viser likevektsbetingelsen, der BNP er lik Y 4. 2
Finanspolitikk Vi kan regne ut virkningen av endring i andre eksogene variabler på samme måte. Anta at offentlig bruk av varer og tjenester øker med ΔG>0, mens alle andre eksogene variabler forutsettes konstante, dvs. ΔT = 0, osv. Myndighetene ansetter flere personer i offentlig sektor, eller de kjøper flere varer og tjenester fra private bedrifter. Hva blir virkningen på BNP? Vi bruker formelen for tilvekstform på løsningen for Y, (5.6) (som vi repeterer her for enkelhets skyld), (5.6) Y z T I G Dermed får vi Y G 0 (5.3) Økt offentlig bruk av varer og tjenester, ΔG > 0, fører til at BNP øker med ΔY= (/(- ))ΔG. BNP øker dermed mer enn den offentlige bruken av varer og tjenester gjør, og årsaken er den samme multiplikatoreffekten vi forklarte over: Økt G fører til økt etterspørsel og dermed til økt produksjon. Det gir økt disponibel inntekt for husholdningene, slik at privat konsum øker. Dermed øker samlet etterspørsel igjen, slik at BNP øker og privat disponibel inntekt. Vi får en ny økning i privat konsum, og slik fortsetter det. Den samlede virkningen på BNP vises av (5.3). Vi ser at uttrykket for ΔY er på samme form som da vi så på virkningene av en endring i I. Og det er ikke tilfeldig. Hvis du ser nøyere på (5.6), ser du at I og G inngår på samme måte, slik at det ikke har betydning hvilken av dem som økes. Det er bare summen av tallene og variablene i parentesen som har betydning, og ikke verdien på hver enkelt av dem. Hvis f.eks. z øker med 0, samtidig som I reduseres med 0, vil summen av tall og variable i parentesen ikke bli endret, og dermed vil løsningen for Y heller ikke bli påvirket. Samme metode kan brukes til å se på virkningen av endring i skattene. Anta at skattene reduseres, slik at ΔT < 0. Vi ser fra (5.6) at T multipliseres med både brøken foran parentesen og parameteren inni parentesen, slik at det blir produktet /(- ) som tilsvarer parameteren a i formelen for tilvekstform. I tillegg må vi beholde minustegnet foran T i (5.6). Vi får dermed (5.4) Y T 0 ΔY er større enn null, siden det er produktet av to tall, - /(- ) og ΔT, som begge er mindre enn null. Det betyr at reduserte skatter fører til at BNP øker. De økonomiske mekanismene er nesten som over, men ikke helt. Det er ingen direkte virkning på samlet etterspørsel, fordi skattene ikke er en del av BNP. Men skattereduksjonen fører til en økning i privat disponibel inntekt, slik at privat konsum øker. Dermed øker samlet etterspørsel, slik at BNP øker, og vi får en tilsvarende multiplikatorvirkning som beskrevet over. Multiplikatoren er likevel mindre, 3
vi ser i (5.4) at telleren er, som er mindre enn i absoluttverdi. Den mindre multiplikatoren henger sammen med at private husholdninger sparer noe av økningen i privat disponibel inntekt, mer presist sparer de en - del, og bruker en -del av inntektsøkningen. Hvis ΔT = -00 og = 0,6, vil privat konsum initialt bare øke med 60, fordi husholdningene vil bruke 40 av skatteletten på 00 til økt sparing. Dermed er det konsumøkningen på 60 som setter i gang multiplikatorprosessen. Siden en endring i offentlig bruk av varer og tjenester har en sterkere virkning på etterspørselen per krone enn det en skatteendring har, vil en balansert budsjettendring der G og T endres like mye, også gi en endring i samlet etterspørsel, og dermed endre BNP. Anta at G og T øker like mye, slik at ΔG = ΔT > 0. Vi bruker formelen for tilvekstform på (5.6) og får (i 2. likhet bruker vi at ΔT=ΔG). (5.5) Y G T G G G G 0 Vi ser at BNP øker like mye som økningen i budsjettet. Den økonomiske intuisjonen er overraskende, men likevel relativt enkel. Økningen i G fører umiddelbart til økt etterspørsel, slik at BNP øker like mye som økningen i G. Men privat disponibel inntekt endres ikke, siden Y og T øker like mye. Dermed blir privat konsum ikke påvirket, og siden investeringene også er konstante, må vi ha at ΔY = ΔG. Spareparadokset Den økonomiske utviklingen er usikker. I noen perioder ser det meget lyst ut, og aktørene i økonomien er optimistiske. Husholdningene tror på gode tider fremover, og øker sitt konsum. Men så kan det snu, noe kan skje som gjør at husholdningene ser mørkere på fremtiden. Sammenbruddet i internasjonale finansmarkeder høsten 2008 er et nærliggende eksempel. En naturlig reaksjon er å redusere sitt konsum, slik at man kan spare mer for å stå bedre rustet for fremtiden. Hva vil skje? Vil den økte spareviljen hjelpe husholdningene? Vil sparingen øke? Vi bruker fortsatt modellen som er gitt ved (5.) og (5.2) ovenfor, men i tillegg trenger vi en ligning for privat sparing. Privat sparing, S P, er definert som privat disponibel inntekt, Y T, minus privat konsum,, dvs (5.6) P S Y T, Modellen består dermed av (5.), (5.2) og (5.6), og siden vi har tre ligninger, vil modellen bestemme verdien til tre endogene variabler, som er Y, og S P. For å se hvordan en økning i spareviljen hos husholdningene påvirker privat sparing, setter vi for fra (5.2) i (5.6), og får 4
(5.7) P S Y T Y T z ( Y T) ( )( Y T) z (5.7) er en sparefunksjon. Den representerer samme atferd som konsumfunksjonen, men viser virkningen på sparingen istedenfor konsumet. Vi fanger opp en økning i spareviljen i vår modell med en reduksjon i konstantleddet, fra z til z 2, der Δz = z 2 - z < 0. Det betyr at vi forutsetter at husholdningene for et gitt nivå på disponibel inntekt nå vil konsumere mindre, og dermed spare mer. Figur 5.5 viser endringen i sparefunksjonen. Merk at hvis sparingen er mindre enn null, betyr det at husholdningene bruker av sin formue eller låner, uten at dette er eksplisitt tatt med i modellen. Figur 5.5 Økt sparevilje fører til at sparefunksjonen skifter opp Privat sparing S P S P =(- )(Y T) - z 2 S P =(- )(Y-T) - z -T-z 2 Inntekt, Y -T-z Figurtekst: Sparingen er en voksende funksjon av husholdningenes inntekt. En reduksjon i konstantleddet i konsumfunksjonen, fra z til z 2, fører til at husholdningene sparer mer enn før, for en gitt inntekt, slik at sparefunksjonen skifter opp. Merk at z 2 > -z når z > z 2. Hvis f.eks. z = 200 > 50 = z 2, har vi jo at - z = - 200 < - 50 = - z 2. Som vanlig starter vi analysen med å se på virkningen på BNP, ved å ta løsningen for Y, (5.6), på tilvekstform. Vi får (5.8) Y z 0 Høyre side av (5.8) er mindre enn null, siden brøken (multiplikatoren) er større enn null, og den multipliseres z som er mindre enn null. Det betyr at BNP reduseres. Nedgangen i Y, Y, er lik den eksogene nedgangen i konsumet ganget med multiplikatoren. Pessimismen har 5
ført til en nedgang i produksjon og inntekt i landet den økte spareviljen har ført til redusert samlet etterspørsel slik at BNP faller. For å finne virkningen på privat sparing, tar vi sparefunksjonen (5.7) på endringsform. Netteskattebeløpet T er konstant, men vi må ta hensyn til at endringen i z fører til at Y endres. Vi får P (5.9) S ( ) Y z Privat sparing blir påvirket både direkte, ved at konstantleddet i konsumfunksjonen reduseres, Δz < 0, og indirekte ved at inntekten reduseres, ΔY < 0. Den direkte virkningen trekker i retning av økt sparing, mens den indirekte virkningen trekker i retning av redusert sparing. For å finne totaleffekten på privat sparing setter vi inn for ΔY fra (5.8) i (5.9), og får (5.20) P S ( ) Y z ( ) z z z z 0 Vi ser at privat sparing ikke endres. Sparingen blir konstant, fordi den indirekte virkningen av redusert inntekt er akkurat like stor som den direkte virkningen av økt sparevilje ved at konstantleddet z reduseres. Offentlig sparing er offentlige inntekter minus offentlig konsum, dvs S G = T G. Siden både nettoskattebeløpet og offentlig konsum er eksogene og konstante, blir offentlig sparing ikke påvirket av den økte spareviljen hos husholdningene. Det ville vært mer realistisk å la nettoskattebeløpet være endogent slik at redusert BNP fører til reduserte skatteinntekter for det offentlige. Det skal vi ta hensyn til i neste kapittel, men her er denne effekten ikke med. Siden både privat og offentlig sparing ikke endres, vil naturligvis landets sparing, som er summen av privat og offentlig sparing, også være uendret. Hvordan kan vi forklare at den indirekte og direkte virkningen er akkurat like store, slik at sparingen ikke endres? Det skyldes at størrelsen på privat sparing blir bestemt av resten av modellen, helt uavhengig av størrelsen på konstantleddet i konsumfunksjonen. Vi kan se dette ved å se på to av ligningene i modellen i sammenheng, nemlig realligningen og definisjonen av sparing (5.) Y = + I + G (5.6) S P = Y T Hvis vi setter inn for Y i (5.6) ved å bruke (5.), kan vi forkorte bort -ene og får 6
Y (5.2) S P = +I + G T S P = I + G - T Vi ser at privat sparing må være lik summen av private realinvesteringer I og det offentlige budsjettunderskuddet, G-T. Det henger sammen med at private kan spare på to måter, enten ved å eie mer realkapital (økt I) eller ved å få fordringer på offentlig sektor, noe som skjer når offentlig sektor har et budsjettunderskudd. Og siden ingen av de tre størrelsene I, G eller T er blitt endret, kan privat sparing heller ikke endres. Figur 5.6 viser hva som skjer i modellen. Opprinnelig er BNP lik Y, og privat sparing S P = (- )(Y T) z = I + G T. Så fører økt sparevilje hos husholdningene til at sparefunksjonen skifter opp. Men privat sparing må uansett være lik I+G-T, som vist ved den horisontale linjen i figuren. Dermed må BNP reduseres ned til Y 2, slik at privat sparing blir lik I + G-T. Figur 5.6 Økt sparevilje fører til at BNP reduseres, men sparingen endres ikke Privat sparing S P S P =(- )(Y-T) - z 2 I+G-T B A S P =(- )(Y-T) - z -T-z 2 Y 2 Y Inntekt, Y -T-z Når sparefunksjonen skifter opp, går likevekten i økonomien fra A til B. I likevekt må privat sparing S P være lik I + G T. Økt sparevilje ved at sparefunksjonen skifter opp motvirkes ved at BNP reduseres fra Y til Y 2, slik at denne betingelsen likevel er oppfylt. En viktig underliggende forutsetning her, er at det er ingen direkte virkninger fra økt sparing til økt investering. Denne forutsetningen ligger implisitt i modellen, ved at investeringene er eksogene. En mulig direkte virkning fra sparing til investering ville være at økt sparing førte 7
til økte bankinnskudd, som igjen ga bankene mer penger som de kunne låne ut til å finansiere investeringer i bedriftene. Men en slik sammenheng er vanligvis lite viktig kvantitativt. Som vi skal se senere, kan bankene finansiere sine utlån på andre måter enn fra innskudd. Vanligvis er det først og fremst etterspørselen etter lån som bestemmer størrelsen på bankenes utlån, og økt tilgang på innskudd vil i så fall ikke gi økte utlån. Derimot kan pengepolitikken være viktig for sammenhengen mellom sparing og investering, og det kommer vi tilbake til i kapittel x. Spareparadokset gir en god beskrivelse av viktige sider ved den økonomiske utviklingen etter finanskrisen i 2008-09 i USA og mange europeiske land. Før finanskrisen var det gode økonomiske tider i USA og de fleste europeiske land, med et høyt nivå på konsum og investeringer. Mange husholdninger tok opp betydelige lån, bl.a. til kjøp av bolig. Så begynte boligprisene å falle i flere land, og det ble et sammenbrudd i internasjonale finansmarkeder finanskrisen som førte til at mange husholdninger ønsket å øke sin sparing for å redusere sin gjeld. Men dette innebar lavere konsum og dermed lavere samlet etterspørsel, som bidro til at BNP ble redusert. Kan nedgang i prisnivået forhindre at etterspørselen faller? En viktig del av begrunnelsen vi ga for at det er etterspørselssiden som bestemmer produksjonen, var at prisene i de fleste markeder er trege, slik at de i liten grad endres ved endringer i samlet etterspørsel. Og siden prisen er høyere enn marginalkostnaden, vil det være lønnsomt for bedriftene å øke produksjonen når etterspørselen øker, selv til gitte priser. Tilsvarende vil bedriftene åpenbart være tjent med redusere produksjonen hvis etterspørselen faller, for å unngå å produsere varer som ikke blir solgt. Men hva hvis et fall i etterspørselen skulle føre til at prisene likevel falt? Ville prisfallet føre til at samlet etterspørsel økte, slik at produksjonen ikke måtte reduseres, evt kunne reduseres mindre? Nei, det er det liten grunn til å tro. Et fall i det gjennomsnittlige prisnivået har en helt annen effekt enn et prisfall i ett marked isolert. Hvis det er for mange epler, og prisen på epler faller, vil kundene kunne kjøpe flere epler, fordi det bare er epleprodusentene som har tapt på prisnedgangen. Hvis derimot lav etterspørsel og ledig produksjonskapasitet fører til at alle priser i økonomien faller, vil prisreduksjonen også føre til at alle inntekter reduseres. BNP er jo både et produksjonsmål og inntektsmål, så når prisene faller vil både produksjon og inntekt falle like mye, målt i kroner. Hvis alle priser og inntekter faller, blir det ikke økt kjøpekraft i økonomien samlet sett. Logikken fra vanlig markedsteori holder dermed ikke i makro, når vi ser på økonomien samlet. Derimot vil en reduksjon i prisene kunne påvirke samlet etterspørsel ved at realrenten endres. Hvis husholdninger og bedrifter tror at prisfallet er kortvarig, og at prisene deretter vil stige igjen, vil dette kunne føre til økt etterspørsel fordi man vil kjøpe mens produktene er billige. En høy forventet fremtidig prisstigning innebærer jo at realrenten er lav. Men hvis man derimot tror at prisfallet er varig, er det ingen grunn til å skynde seg å kjøpe. Og hvis folk tror at prisene kan fortsette å falle, blir det lønnsomt å utsette varekjøpene. Fallende priser, som gjerne omtales som deflasjon, innebærer isolert sett at realrenten øker. Da kan resultatet bli at etterspørselen faller enda mer, fordi aktørene vil utsette varekjøp til det blir billigere. Selv om en nedgang i samlet etterspørsel i teorien kunne bli motvirket av en reduksjon i realrenten 8 som bidro til å holde samlet etterspørsel oppe, er det dermed liten grunn til å regne med at en slik mekanisme skjer av seg selv.
Lavkonjunktur i norsk økonomi tidlig på 990-tallet I kapittel viste vi utviklingen i BNP og arbeidsledigheten i Norge fra begynnelsen av 970- tallet, og vi så at norsk økonomi gikk gjennom en kraftig lavkonjunktur fra slutten av 980- tallet til midten av 990-tallet. I dette avsnittet skal vi kort se på de sentrale årsakene til nedgangen, delvis basert på fremstillingen i NOU 2000:2. På midten av 980-tallet bygget det seg opp betydelige ubalanser i norsk økonomi. Deregulering av kredittmarkedet førte til at det ble lettere å låne enn tidligere, og kombinert med lav realrente og svært gunstig ordning for fradrag av gjeldsrenter på skatten, forårsaket dette økte låneopptak og kraftig økning i privat konsum, som vist i figur 5.7a. Dette var jappetiden, oppkalt etter «Young Aspiring Professionals», da dynamiske og ambisiøse mennesker tjente store penger i løpet av kort tid. Den gode inntektsveksten, de gunstige lånebetingelsene og deregulering av boligmarkedet førte også til sterk vekst i boligetterspørselen, slik at både boliginvesteringene og boligprisene økte, se figur 5.7a og b. Den høye veksten i BNP førte til en kraftig vekst i bedriftenes investeringer, noe som ytterligere stimulerte økonomien. Samtidig førte god vekst og redusert arbeidsledighet midt på 980-tallet til at lønnsveksten økte. I 987 ble det etter en mislykket lok-out enighet i lønnsoppgjøret om en arbeidstidsforkortelse med full lønnskompensasjon, noe som innebar en ytterligere økning i timelønnskostnadene for bedriftene. For å motvirke svekkelsen av den kostnadsmessige konkurranseevnen, ble den norske kronen devaluert flere ganger, dvs. at kronen ble nedskrevet i verdi mot den valutakurv kronen var knyttet til. I 985-86 falt oljeprisen kraftig, og Norge sto i en vanskelig situasjon med høyt kostnadsnivå og underskudd på driftsbalansen overfor utlandet. For å rette opp økonomien ble finanspolitikken strammet betydelig inn i perioden 986-88. Etter devalueringen i 986 var det omfattende spekulasjon mot kronen, noe som trakk opp rentenivået i Norge (se drøfting i kapittel x om hvordan slike mekanismer virker). Etter hvert ble også skattesystemet lagt om, bl.a. ved at fradragsretten for gjeldsrenter ble redusert, og dermed ble det mye dyrere å låne enn tidligere. Husholdningene måtte redusere sin gjeld, noe som innebar en kraftig økning i sparingen, og tilhørende reduksjon i konsumet, se figur 5.7a. Lavere boligetterspørsel førte til en sterk nedgang i boligmarkedet, med lavere boligpriser og mindre boliginvesteringer. Nedgangen i samlet etterspørsel førte til en kraftig reduksjon i bedriftenes investeringer, og arbeidsledigheten økte til over 6 prosent på begynnelsen av 990-tallet. Tilbakeslaget i økonomien innebar at flere banker tapte store beløp på utlån til næringslivet. Dette førte til bankkrisen i 99-92, da aksjekapitalen i de tre største forretningsbankene, DNB, Kreditkassen og Fokus Bank ble nedskrevet og staten overtok eierskapet. 980- og 990-tallet viste dermed hvordan endringer i rammebetingelser bidro til en ubalansert økonomi, med store svingninger i konsum og investeringer, som igjen førte til betydelige utslag i konjunkturer og arbeidsledighet. Hvordan kan vår modell forklare denne utviklingen? Modellen er egnet til å se på hvordan endringer i konsum- og investeringsatferden, representert ved endringer i I og i konstantleddet z, innebærer store svingninger i samlet etterspørsel, som gir kraftige utslag i BNP. 9
Svingningene blir forsterket gjennom multiplikatorvirkningen. Vi ser også at den sterke oppgangskonjunkturen bidro til ubalanser som igjen kimen til en kraftig og langvarig lavkonjunktur. Modellen kan derimot ikke si noe om årsakene til endringene i I og z. Slike årsaker og forklaringer må vi finne utenfor modellen, ved å se nøyere på hva som var de viktigste mekanismene bak svingningene i konsum og investering. Figur 5.7a Privat konsum og private fastlandsinvesteringer. Volumindekser, 978 = 00. Kilde: NOU 2000:2 Figur 5.7b Realpris på boliger i annenhåndsmarkedet (984=00), og realrente etter skatt i prosentenheter. Kilde: NOU 2000:2 20
Hva har du lært? Keynes-modellen tar sikte på å beskrive utviklingen i økonomien på kort sikt. Det forutsettes at prisene er trege, og at produksjonen blir bestemt av samlet etterspørsel i økonomien. I den enkleste Keynes-modellen er det BNP og privat konsum som er de endogene variablene, og som derfor blir bestemt i modellen. Hvis BNP øker, antas det gjerne at dette fører til at samlet sysselsetting også øker, og arbeidsledigheten reduseres, selv om disse variablene ikke er eksplisitt med i modellen. Telleregelen sier at modellen vanligvis kan bestemme verdien til like mange variable som det er ligninger i modellen. Når det er like mange endogene variable som ligninger i modellen, sier vi at modellen er determinert, noe som innebærer at man kan løse for verdien av de endogene variablene, hvis man kjenner verdien av de eksogene variablene og parameterne. En eksogen økning i etterspørselen, f.eks. fordi investeringene øker, fører til økt etterspørsel slik at BNP øker. Økningen i BNP fører til økt disponibel inntekt for husholdningene, slik at deres konsum øker ytterligere, noe som forsterker den opprinnelige økningen i BNP. Denne økningen i BNP fører til en ny runde med økt konsum og dermed ytterligere økning i BNP, osv. Denne forsterkende effekten kalles multiplikatoreffekten. I den enkleste Keynes-modellen er virkningen på BNP gitt ved Y I 0, dvs at BNP øker med ΔY, der Δ betegner endring i variabelen. Økningen i BNP er dermed større, jo større den marginale konsumtilbøyligheten er, fordi høy marginal konsumtilbøylighet innebærer at en inntektsøkning har stor virkning på konsumet, slik at multiplikatoreffekten blir stor. En balansert budsjettøkning der G og T øker like mye vil føre til en økning i samlet etterspørsel, slik at BNP øker, fordi endringen i offentlig bruk av varer og tjenester har en sterkere virkning på etterspørselen per krone enn det en skatteendring har. Ved å bruke den enkleste Keynes-modellen får vi at dersom både offentlig bruk av varer og tjenester og skattene øker like mye, ΔG = ΔT > 0, blir økningen i BNP gitt ved (i 2. likhet bruker vi at ΔT=ΔG) Y G T G G G G 0 Dersom husholdningene ønsker å spare mer, og dermed reduserer sitt konsum, vil dette likevel ikke gi økt sparing for en lukket økonomi, såfremt sparingen ikke fører til økt realinvestering. Økningen i sparetilbøyligheten fører til redusert etterspørsel og dermed redusert BNP, noe som motvirker økningen i sparing. Dette kalles spareparadokset. På midten av 980-tallet bygget det seg opp betydelige ubalanser i norsk økonomi. Deregulering av kredittmarkedet førte til at det ble lettere å låne enn tidligere, og kombinert med lav realrente og svært gunstig ordning for fradrag av gjeldsrenter på skatten, forårsaket 2
dette økte låneopptak og kraftig økning i privat konsum. Den høye veksten i BNP førte til en kraftig vekst i bedriftenes investeringer, noe som ytterligere stimulerte økonomien, slik at det ble en markert høykonjunktur. I 985-86 falt oljeprisen kraftig, og Norge sto i en vanskelig situasjon med høyt kostnadsnivå og underskudd på driftsbalansen overfor utlandet. For å rette opp økonomien ble finanspolitikken strammet betydelig inn i perioden 986-88. Høyt rentenivå og omlegging av skattesystemet gjorde det dyrt å låne, og privat konsum falt. Lavere boligetterspørsel førte til en sterk nedgang i boligmarkedet, med lavere boligpriser og mindre boliginvesteringer. Fallet i etterspørselen førte også til en kraftig reduksjon i bedriftenes investeringer. Nedgangen i økonomien førte til at arbeidsledigheten økte til over 6 prosent på begynnelsen av 990-tallet. 22
Oppgaver Repetisjonsoppgaver ) Hvilke to sentrale forutsetninger bygger de enkle Keynes-modellene på? 2) Hva menes med prognoser, konsekvensanalyse, og mål-middel-analyse? 3) Kan en modell med tre ligninger bestemme verdien til fire variable? (tips bruk telleregelen) 4) Hva er multiplikatoreffekten? 5) I Keynes-modellen i dette kapitlet: Hvis G og T øker like mye hva skjer med Y? 6) I Keynes-modellen i dette kapitlet: Hvis spareviljen til husholdningene øker, dvs. z reduseres, hva skjer med privat sparing i ny likevekt? Oppgaver Oppgave Betrakt modellen: () Y = + I (2) = z + Y 0 < <, Y og er de endogene variable, mens I er eksogen. a) La z = 60, = 0,8, I = 00. Finn likevektløsningene for Y og. b) Anta at investeringene øker til I = 20. Finn likevektsløsningene for Y og. Oppgave 2 Betrakt modellen: () Y = + I (2) = 200 + 0,8 Y Y og er de endogene variable, mens investeringene I er eksogene, der I = 00. a) Finn likevektsløsningene for Y, og sparingen S = Y. (S er også endogen) b) Anta at konstantleddet i konsumfunksjonen reduseres til 80, dvs. at konsumfunksjonen nå blir (3) = 80 + 0,8 Y Finn likevektsløsningene for Y, og S. Sammenlign med svaret på a), og forklar de økonomiske mekanismene. 23
Oppgave 3 Ta utgangspunkt i modellen () Y = + I + G (2) = z + (Y - T) 0 < <, der Y og er de endogene variable. Myndighetenes virkemidler er G og T. Vi antar at z = 300, I = G = T = 500, = 0,6. (a) Finn likevektsverdiene for Y og. (b) Anta at G øker med ΔG = 00. Hva blir virkningen på Y, dvs. hva blir ΔY? Her og under skal du forklare de økonomiske mekanismene. () Anta at T reduseres, der ΔT = -00. Hva blir virkningen av endringen i T på Y? Sammenlign med svaret på (b), og forklar en eventuell forskjell. (d) Anta at G og T reduseres like mye, dvs ΔG = ΔT = - 00. Hva blir virkningen på Y? Hva blir virkningen på den offentlige budsjettbalansen, som er definert som B = T G? Oppgave 4 Ta utgangspunkt i modellen () Y = + I + G (2) = z + (Y - T) 0 < <, Y og er de endogene variable. Myndighetenes virkemidler er G og T. (a) Finn likevektsløsningene for Y og. (b) Anta at I reduseres med ΔI < 0. Hva blir virkningen på Y, dvs. hva blir ΔY? Her og under skal du forklare de økonomiske mekanismene. () Anta at myndighetene øker G når I reduseres, der økningen i G er lik ΔG > 0. Hva blir den samlede virkningen på Y? Hvor mye må G øke for at den samlede virkningen skal bli lik null, dvs at BNP stabiliseres? 24