med sykepleierutdanningen. relevans for yrket

Oddvar Førland, høgskolelektor Herdis Alvsvåg, førsteamanuensis SATISFACTION WITH NURSING EDUCATION AND ITS RELE- VANCE FOR NURSING TASKS. THE IMPACT OF BACK- GROUND FACTORS. ABSTRACT The aim of this project is to analyze the level of satisfaction with educational relevance for nursing practice. It is also to examine factors related to such satisfaction after one year as an employee. The study is a part of an ongoing prospective cohort study with the title «Working careers and working values among Registered Nurses». Data were collected from a questionnaire directed at the total population of RNs who graduated in the year 2000 from the western Norwegian counties, a total of 590 nurses. The response rate was 68 %. The results show that half of the RNs were satisfied with their nursing education related to their tasks as practising nurses. The highest degree of satisfaction was found among those who studied at the smallest units of nursing education (measured by the number of students). Independent of the university college and the size of the class, it was those who originally wanted to study nursing who were most satisfied with the educational relevance for the profession. This indicates two important challenges for the university colleges: Their ability to recruit students who are motivated for nursing studies and their ability to organize the nursing education in small units. KEY WORDS: Nurse education, program evaluation, satisfaction, job relevance. Sykepleieres tilfredshet med sykepleierutdanningens relevans for yrket betydningen av noen rammefaktorer INTRODUKSJON Målinger av studiekvalitet og studietilfredshet har et sterkt fokus i høyere utdanning i dag. Sykepleierutdanningen er intet unntak. Nyutdannede kandidater som er fornøyde med sin utdanning og høgskole er sannsynligvis gode ambassadører for sitt studiested. Studiekvalitet er et sammensatt begrep der mange faktorer kan tenkes å påvirke. Rapporten «Basert på det fremste» fra Norgesnettrådet (1) trekker fram sju dimensjoner ved studiekvalitet: Inntakskvalitet vil si egenskaper og kvaliteter hos studentene som rekrutteres til utdanningen. Styringskvalitet er utdanningsinstitusjonenes systemer og ordninger for styring og kvalitetssikring. Programkvalitet handler om hvordan selve studieprogrammene er lagt opp og framtrer for brukerne. Undervisningskvalitet omfatter egenskaper ved formidlingen av fagenes innhold. Rammekvalitet dreier seg om ressursene som tilføres utdanningen. Resultatkvalitet vil si studentenes faglige prestasjoner og opplevelse av læringsutbytte. Og til sist relevans som handler om den direkte viktigheten og betydningen utdanningen har for yrkesutøvelsen. Denne inndelingen blir hyppig anvendt i kvalitetsarbeidet ved norske universitet og høgskoler. Blant annet tok Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) utgangspunkt i flere av disse dimensjonene i evalueringen av sykepleierutdanningen i Norge i 2005 (2). Det er relevansdimensjonen som er denne studiens hovedfokus. Både for den enkelte student og for samfunnet er det vesentlig at utdanningen har de «rette» kvaliteter i forhold til arbeid og yrke den har som mål å utdanne til, og at den gir kandidatene et godt grunnlag for å utføre framtidige yrkesoppgaver. I tråd med dette har vi stilt nyutdannede sykepleiere spørsmål om deres tilfredshet med utdanningen, sett i forhold til de oppgaver de møter som yrkesaktive. Respondentene i vårt utvalg hadde på dette tidspunkt gjennomgått sitt første år som yrkesaktive sykepleiere. Innholdet i sykepleierutdanningen sto sannsynligvis ennå friskt i minnet. Hvordan opplevde de utdanningen i lys av sine ferske yrkeserfaringer som sykepleiere? I hvilken grad opplevde de at studiet gav dem en kompetanse som «passer» de utfordringer og den hverdag de møter på institusjonene og avdelingene de arbeider ved? Mellom 1980 og 1990 ble det i Norge gjennomført en longitudinell spørreundersøkelse rettet mot tre ulike kull av ferdigutdannede sykepleiere, henholdsvis fra 1980, 85 og 90 (3). Som nyutdannede ble de blant annet spurt om de mente utdanningen kvalifiserte for det arbeidet de stod i. Henholdsvis 69, 78 og 80 % av utvalgene bekreftet dette. Det er seinere gjort mer generelle undersøkelser over studietilfredshet blant avgangsstudenter i sykepleie og nyutdannede sykepleiere. Liegler (4) fant at vel 2/3-deler var tilfreds med sin bachelorutdanning i sykepleie. Hun analyserte videre studietilfredsheten i en årsaksmodell og fant at både akademisk og sosial intergrasjon predikerte generell studietilfredshet. Sintef Helse har på oppdrag fra NOKUT undersøkt tilfredshet med sykepleierutdanningen blant alle nyutdannede sykepleiere i Norge fra årskullene 2003 og 2004. 52 % var fornøyd med utdanningen, mens de resterende var misfornøyd eller middels fornøyd. Tilfredsheten varierte imidlertid mye etter hvilken av de 31 høgskolene sykepleierne hadde studert ved. Kun 22 % var fornøyd ved høgskolen som hadde lavest tilfredshet mens 89 % var fornøyd ved høgskolen med høyest tilfredshet (5). Espeland og Indrehus (6) studerte studietilfredshet knyttet til utdanningen som helhet og til praksisstudiene i særdeleshet for 3. års sykepleierstudenter på tre høgskoler i vest-norge. Studentene var godt fornøyd med de kliniske studiene, men likevel kun middels fornøyd med sykepleierutdanningen som helhet. 70 % av dem som var misfornøyd med sykepleierutdanningen samlet var fornøyd med de kliniske studiene. Smeby (7) har studert generell studietilfredshet ved fire sykepleierutdanninger i ulike deler av Norge. I denne var kun en av fem studenter fornøyd med utdanningen. Andelen fornøyde varierte fra 15 til 36 % mellom de ulike høgskolene. Denne studien omfattet i tillegg blant annet fysioterapi-, allmennlærer- og sosionomstudenter, og resultatene viste at sykepleierstudentene var mindre fornøyd med utdanningen enn alle disse utdanningsgruppene. Selv om de fleste sykepleierstudentene var middels eller lite fornøyd ville over 80 % av dem valgt samme type utdanning på nytt. Dette var på den annen side høyere andel enn hva som var tilfelle blant de andre utdanningskategoriene. Derimot ville kun i overkant av 20 % av sykepleierstudentene valgt sammen lærersted på nytt. Med andre ord synes misnøyen ikke primært å gå på yrkesvalget, men på valget av høgskole. Mastekaasa (8) fant noe større generell tilfredshet blant avgangsstudenter i sykepleie fra to av de samme høgskolene i 2001 og det var signifikant forskjell i studietilfredshet mellom disse to høgskolene. Dæhlen (9) har med basis i det samme datamaterialet sammenlignet sykepleierstudentene med studentene innen de andre helseog sosialfagene, teknisk og administrative fag og lærer- og førskolelærerutdanningene. Sykepleierstudentene var mindre fornøyde med utdanningen sin sammenlignet med alle disse grupperingene. Det er altså gjort en del forskning knyttet til generell studietilfredshet med sykepleierutdanningen. Bortsett fra Fagermoens 15 ODDVAR FØRLAND OG HERDIS ALVSVÅG

16 undersøkelse fra 1994 (3) har vi imidlertid ikke funnet studier som fokuserer på praktiserende sykepleieres tilfredshet med det vi over har omtalt som relevansdimensjonen ved studiekvalitet. Det er behov for mer forskning knyttet til denne dimensjonen. Sykepleierutdanningen som profesjonsutdanning har som mål å gi sine kandidater nødvendig kvalifikasjon og kompetanse for å kunne ivareta sykepleiefunksjonene i samfunnet. Hvor tilfreds er sykepleiere med utdanningens relevans for oppgavene de står i på avdelingene? Fagermoen analyserte ikke relevansdimensjonen opp mot mulige bakgrunnsvariabler som kan tenkes å virke inn på opplevelsen av slik tilfredshet. Vi har derfor undersøkt sammenhengen mellom slik tilfredshet og ulike ramme- og bakgrunnsfaktorer. Vi spør i hvilken grad kjønn, alder, sivil stand, utdanning på forhånd, opprinnelig studieønske, høgskolenes størrelse, arbeidsfelt og videre studier virker inn på tilfredshet med sykepleierutdanningens yrkesrelevans. I Alvsvåg og Førland (10) tar vi opp hva de samme sykepleierne svarte når de ble bedt om å forklare med egne ord hva de ønsket mer eller bedre vektlagt under sin sykepleierutdanning; det vil si mer innholdsmessige sider ved studiet. Metode og materiale Resultatene som presenteres her er hentet fra første del av en pågående prospektiv kohortstudie der utvalget, ved hjelp av spørreskjemaer, følges over flere år (11). Denne artikkelen analyserer data ett år etter endt sykepleierutdanning. Utvalget består av den totale populasjon av ferdig uteksaminerte sykepleiere fra år 2000 fra de seks høgskolene i vestlandsfylkene Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane som utdanner sykepleiere, til sammen 590 sykepleiere. Svarprosenten var 68. Prosjektet innbefatter behandling av personopplysinger og ble meldt til Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste. 89 % av utvalget var kvinner og medianalderen var på undersøkelsestidspunktet var 27 år. 98 % av nettoutvalget hadde inntektsgivende arbeid på dette tidspunktet. Trekker vi fra dem som var i svangerskapspermisjon synker andelen til 92 %. Blant de yrkesaktive arbeidet 99 % som sykepleiere og kun 1 % innen andre yrker. 50 % arbeidet på sykehus (spesialisthelsetjenesten) og 43 % i den kommunale pleie- og omsorgssektoren, henholdsvis 22 % på sykehjem eller eldreinstitusjon og 21 % i hjemmesykepleien (11). Analysen tar utgangspunkt i påstanden: «Jeg er tilfreds med sykepleierutdanningen jeg har fått, sett i forhold til de oppgavene jeg har møtt som yrkesaktiv». Variabelen var femdelt mellom 1 (sterkt enig) og 5 (sterkt uenig). Nivået av tilfredshet blir presentert samt tovariable sammenhenger med bakgrunnsvariablene. For å estimere betydningen av den enkelte bakgrunnsvariabel anvendes binær logistisk regresjonsanalyse og oddsforhold (odds ratio) regnes ut som et uttrykk for sjansen for å være tilfreds med studiene i de ulike undergruppene. Effektvariabelen er i regresjonsmodellen derfor dikotomisert og gitt de kategoriske verdiene «tilfreds med sykepleierutdanningen» og «ikke tilfreds med sykepleierutdanningen.» 1 Resultater Tilfredshet med utdanningens yrkesrelevans Figur 1 viser hvor store andeler som var tilfreds med sykepleierutdanningen når de ble bedt om å relatere denne til oppgavene de hadde møtt som yrkesaktive det første året etter avsluttet sykepleierutdanning. Omlag halvparten (51 %) av de yrkesaktive sykepleierne sa seg tilfreds med sykepleierutdanningen når de så denne i lys av 100 90 80 70 60 50 40 30 20 10 0 4 47 Sterkt enig Enig Verken enig eller uenig oppgavene de hadde møtt på arbeidsplassene sine. Vi merker oss dermed at nær halvparten av dem ikke kunne bekrefte enighet med hensyn til utsagnet om slik tilfredshet. Gjennomsnittsverdien på den femdelte skalaen var 2,77. 22 21 Uenig Bakgrunnsvariablers betydning for tilfredsheten Vi skal nå se hvordan studietilfredsheten varierte i ulike undergrupper og estimere betydningen av disse ved hjelp av logistisk regresjon. Tabell 1 viser disse sammenhengene. I kolonnen merket «prosent» oppgis den tovariable sammenhengen mellom de enkelte forklaringsvariablene og tilfredshet med sykepleierutdanningen. Vi ønsket også å sjekke om forskjellene vi så i den tovariable analysen ble opprettholdt når de ulike forklaringsvariablene ble kontrollert for hverandre, det vil si ble holdt konstante. I tolkningen av denne tar vi utgangspunkt i effektmålet oddsforhold (OF). Bakgrunnsvariablene kjønn, alder og sivilstand er tatt med for å finne ut om disse har sammenheng med studietilfredshet hver for seg og når det kontrolleres for de andre variablene i modellen. Av tabell 1 kan vi se at 52 % av kvinnene var fornøyd med utdanningen, mens dette var tilfelle for 40 % av mennene. Når vi kontrollerer for de andre variablene i modellen finner vi et oddsforhold på 1,22. Dette kan vi tolke som at oddsen for å være tilfreds med utdanningen blant kvinnene er 22 % høyere enn for mennene, men forskjellen er ikke signifikant. 2 Heller ikke forskjellene i alder eller sivilstand er signifikante. Vi kan altså ikke generalisere disse forskjellene fra vårt utvalg til andre. I en rapport har vi tidligere vist at det var større andeler som hadde sykepleie som sitt primære studieønske ved de små sykepleierutdanningene sammenlignet med de store (12). Tabell 1 viser sammenhengen mellom opprinnelig studieønske og tilfredshet med utdanningens relevans for yrkesoppgavene. Vi finner en statistisk signifikant sammenheng på 0,05 % nivå, når høgskole og andre bakgrunnsvariabler i modellen holdes konstant. De som var usikker på hva de ville studere da de søkte opptak til utdanningen er mindre tilfredse med den i ettertid sammenlignet med de som primært ville studere sykepleie. Oddsforholdet viser at oddsen for å være tilfreds med utdanningen var over dobbel så stor (2,24) blant dem som pri- 5 Sterkt uenig Figur 1: Stillingstagen til utsagnet: Jeg er tilfreds med sykepleierutdanningen jeg har fått, sett i forhold til de oppgavene jeg har møtt som yrkesaktiv. Prosentfordeling. N=393. VÅRD I NORDEN 2/2006. PUBL. NO. 80 VOL. 26 NO. 2 PP 15 20

mært ønsket å studere sykepleie sammenlignet med dem som var usikker på studievalget. Vi har tidligere vist at 21 % hadde universitetsutdanning og 11 % hjelpepleierutdanning før opptak til sykepleierutdanningen og at disse andelene varierte høgskolene i mellom (11). Det var størst andeler med universitetsutdanning ved høgskole A, som også var den høgskolen med lavest studietilfredshet. Vi ønsket derfor å undersøke om tilfredshet med utdanningen har sammenheng med tidligere studieerfaringer, når det samtidig ble kontrollert for de andre variablene i modellen. For eksempel hvorvidt dem med universitetsutdanning på forhånd var mindre tilfredse med sin nye profesjonsutdanning enn dem uten slik utdanning, når de andre variablene ble holdt konstante. Man kunne for eksempel anta at disse personene gjennom sin universitetsutdanning stiller høyere krav til utdanningen, er blitt mer kritiske eller kanskje har fått andre mål med sykepleierutdanningen. Vi finner imidlertid kun små forskjeller i studietilfredshet med hensyn til tidligere studieerfaringer, og forskjellene er ikke signifikante i regresjonsmodellen. Vi hadde en arbeidshypotese om at de som allerede hadde startet videre studier ett år etter endt sykepleierutdanning gjorde dette fordi de var mer misfornøyde med den utdanningen de nylig hadde fullført enn de som ikke hadde begynt på videre utdanning. Vi finner at denne hypotesen blir bekreftet som tovariabel sammenheng, men forskjellen er imidlertid ikke stor nok til at den er statistisk signifikant når vi kontrollerer for de andre variablene i modellen. 52 % av dem som har planer om videre studier seinere i yrkeskarrieren er tilfreds med utdanningen, mot 42 % blant dem som ikke har slike studieplaner, men heller ikke denne forskjellen er statistisk signifikant. Tabell 1: Prosentandel og antall (N) som var tilfreds med sykepleierutdanningens yrkesrelevans i ulike undergrupper. Kontrollert oddsforhold (OF) med 95 % konfidensintervall 3 (KI) for å være tilfreds med sykepleierutdanningen i de ulike undergruppene. Prosent N OF 95% KI Alle 51 393 Kjønn Menn 40 38 Referanse Kvinner 52 355 1,22 0,5-2,8 Alder 23 30 år 49 294 Referanse 31 år og eldre 58 97 1,34 0,8-2,4 Sivil stand Ugift/ikke-samboende 47 133 Referanse Gift 52 117 0,9 0,5-1,6 Samboende 52 142 1,2 0,7-2,0 Opprinnelig studieønske Var usikker på studievalg 35 49 Referanse Ønsket å studere annet fag 44 18 2,6 0,7-9,0 Ønsket å studere sykepleie 53 324 2,2* 1,1-4,8 Utdanning på forhånd Ikke hjelpepleier på forhånd 50 350 Referanse Hjelpepleier på forhånd 56 41 1,0 0,47-2,2 Ikke universitetsstudier på forhånd 51 309 Referanse Universitetsstudier på forhånd 48 82 0,8 0,4-1,5 Høgskole 4 A 35 91 Referanse *** B 43 88 1,5 0,7-2,9 C 67 54 5,5*** 2,3-12,9 D 51 51 2,0 0,9-4,5 E 64 47 3,0** 1,3-6,8 F 54 37 2,6* 1,1-6,2 G 68 25 3,9** 1,4-10.5 Arbeidsfelt Sykehus 49 194 Referanse Sykehjem 55 84 1,4 0,8-2,5 Hjemmesykepleie 53 80 1,4 0,7-2,5 Holder på med videre studier nå Ja 43 35 Referanse Nei 52 357 1,5 0,6-3,6 Har planer om videre studier seinere Ja 52 343 Referanse Nei 42 43 0,54 0,2-1,1 * signifikant på 0,05-nivå, ** signifikant på 0,01-nivå, ***signifikant på 0,001-nivå Vi hadde videre en hypotese om at nåværende arbeidssted kunne ha sammenheng med studietilfredshet. Vår tanke var at de som jobbet i spesialisthelsetjenesten, bestående av mange ulike spesialiserte avdelinger, var mindre tilfredse med grunnutdanningen i sykepleie, fordi denne må kunne karakteriseres som en basis- og generalistutdanning. Vi finner imidlertid små forskjeller i 17 ODDVAR FØRLAND OG HERDIS ALVSVÅG

18 tilfredshet enten man jobbet i spesialisthelsetjenesten eller man jobbet på sykehjem eller med hjemmesykepleie. Den tydeligste og statistisk mest signifikante sammenhengen finner vi mellom tilfredshet og høgskolene man studerte ved. De som studerte ved høgskole A og B var generelt mindre tilfredse med sin sykepleierutdanning sett i forhold til de oppgavene de har møtt som yrkesaktive enn de som studerte ved de andre høgskolene. Det er de to største sykepleierutdanningene som kommer dårligst ut her. Det var for eksempel over 5 ganger så stor sjanse for å være tilfreds med utdanningen dersom man studerte ved høgskole C sammenlignet med høgskole A. Diskusjon Mange nyutdannede sykepleiere er misfornøyde med utdanningens relevans for yrket! Sykepleierutdanningen har som mål å forberede studentene på framtidige sykepleieoppgaver. Studentene på sin side forventer at tilegnelse av praktiske ferdigheter står sentralt i utdanningen (13). Tilfredshet med utdanningens relevans for yrket er utvilsomt en kritisk faktor for høgskoler som ønsker fornøyde kandidater. I Fagermoens studie fra utdanningskull mellom 1980 og 1990 var det et betydelig flertall som mente at sykepleierutdanningen hadde kvalifisert for yrket de sto i som nyutdannede (3). I vår undersøkelse finner vi at kun halvparten av sykepleierne kunne bekrefte tilfredshet med utdanningen, sett i forhold til arbeidsoppgavene som yrkesaktive. Dette samsvarer med Sintefundersøkelsen fra 2004 som målte generell studietilfredshet blant to hele årskull av nyutdannede sykepleiere i Norge (5). Denne undersøkelsen har brukt mange av de samme bakgrunnsvariablene som vår undersøkelse. Vi merker oss at Smeby (7), Dæhlen (9) og Mastekaasa (8) målte betydelig lavere generell studietilfredshet for to ulike årskull av 3. års sykepleierstudenter i den såkalte StudData-undersøkelsen, sammenlignet med vår undersøkelse. Også Espeland og Indrehus (6) sin studie fra vest- Norge viste lavere generell studietilfredshet, men her var forskjellen mindre. Det kan tenkes ulike forklaringer på forskjellene. For det første kan det forekomme reelle regionale forskjeller i studietilfredshet mellom populasjonen fra vest-norge og andre deler av Norge. Det kan også være at ulike undersøkelseskull gir ulike resultater. Undersøkelsene måler imidlertid ikke eksakt det samme. Mens de nevnte undersøkelsene målte generell studietilfredshet, målte Fagermoen (3) og vår undersøkelse tilfredshet med utdanningens relevans for yrket spesielt. Det er mulig at det eksisterer større tilfredshet med utdanningens yrkesrelevans sammenlignet med den generelle studietilfredsheten. Espeland og Indrehus (6) sitt funn om betydelig større tilfredshet med praksisstudiene sammenlignet med tilfredsheten med sykepleierutdanningen som helhet, kan tyde på dette. En annen forklaring kan være at studietilfredsheten vurderes bedre når respondentene ser utdanningen i et mer tilbakeskuende perspektiv som yrkesutøvere, som i Fagermoen (3), Loeb og Harsvik (5) og vår undersøkelse, sammenlignet med et mer samtidig perspektiv som studenter ved høgskolene. Dette er imidlertid kun mulige forklaringer på forskjellene. Nye studier må til for å sannsynliggjøre dem ytterligere. Kan det være at sykepleierne i vårt utvalg hadde for liten jobberfaring og dermed for dårlig informasjonsgrunnlag for å kunne ta stilling til utsagnet? Sannsynligvis er det de første årene etter endt skolegang at utdanningens relevans som grunnlag for handlinger og kompetanse i yrkeslivet er størst. Da er utdanningen ennå friskt i minne. Seinere i yrkeskarrieren overtar sannsynligvis kunnskap, kompetanse og verdier ervervet gjennom yrkesutøvelsen og arbeidskulturen som mest betydningsfull (14). På denne bakgrunn bør de ha tilstrekkelig informasjonsgrunnlag for å kunne ta stilling til utsagnet om utdanningens yrkesrelevans. Vi bør imidlertid i denne sammenhengen minne om tilfredshetsmålingenes relative karakter. Tilfredshet er blant annet avhengig forventningene man hadde på forhånd. Høye forventninger kan skape stor fallhøyde. For eksempel kan et lærested som har trukket til seg studenter på grunn av et godt rykte med hensyn på faglig og akademisk kvalitet oppleves som en skuffelse når det gjelder for eksempel organisering, informasjon, sosialt miljø eller pedagogisk kvalitet. Høy faglig kvalitet på en utdanningsinstitusjon er ikke ensbetydende med tilfredse studenter dersom den ikke klarer å innfri studentenes mål og forventninger. Dette er momenter vi bør ha med når vi skal tolke våre data. Det var i vår undersøkelse stor spredning i hvordan sykepleierne vurderte utdanningens relevans for yrket de sto i. Kan variasjonen i studietilfredshet forstås på bakgrunn av systematiske forskjeller mellom personene som har studert ved de ulike høgskolene eller bør forskjellene forklares på bakgrunn av systematiske forskjeller mellom utdanningsinstitusjonene? I det følgende skal disse spørsmålene drøftes. Opprinnelig studieønske har betydning for studietilfredsheten! Variabelen «opprinnelig studieønske» fanger forskjeller respondentene imellom og ikke studiets innhold. Det var i vårt utvalg signifikante forskjeller mellom de ulike studiestedene med hensyn på andeler som oppgav at de primært ville studere sykepleie: det var de små sykepleierutdanningene som hadde størst andeler av studenter med sykepleie som primært studieønske (12). Vi fant imidlertid i tabell 1 at de som oppgav at de hadde hatt sykepleie som sitt primære studieønske var mer tilfredse med utdanningen ett år etter avlagt eksamen, sammenlignet med dem som var usikre, også når det ble kontrollert for blant annet studiested (funnet var uavhengig av studiested). Resultatet kan tolkes slik: Dersom utdanningsinstitusjonen har mange studenter med sykepleie som primært opprinnelig studieønske er det økt sjanse for at dem som utdannes der er tilfreds med utdanningens relevans for yrkesoppgavene. Dette er i samsvar med Loeb og Harsvik (5) som har studert sammenhengen mellom opprinnelig studieønske og generell studietilfredshet. Vi bør imidlertid trekke inn et forbehold med hensyn til dette funnet: Verken vår studie eller Loeb og Harsvik (5) har data om faktisk opprinnelig studieønske (registerdata), men baseres på respondentenes erindring i ettertid. Forklart som psykologisk tilpasning kan det tenkes at relativt færre av dem med lav studietilfredshet husket at de hadde sykepleie som sitt primære studieønske sammenlignet med dem med høy tilfredshet. På tross av dette forbeholdet: Våre data tyder på at det er av vesentlig betydning for høgskolene å fange opp dem Dæhlen (15) og Dæhlen og Havnes (16) har betegnet som de «dedikerte» studentene, det vil si studenter som er overbevist om det er sykepleie de vil studere. Denne dimensjonen ved utdanningsinstitusjonens inntakskvalitet, for å holde oss til Norgesnettsrådets terminologi (1), bør ut fra dette få øket oppmerksomhet fra høgskolenes side, dersom de ønsker tilfredse ferdigutdannede kandidater. Dette understreker at formelle poeng alene er ikke et godt nok kriterium for utvelgelse av de «riktige» studentene. Aamodt (17) fant at karakterer fra videregående skole ikke hadde betyd- VÅRD I NORDEN 2/2006. PUBL. NO. 80 VOL. 26 NO. 2 PP 15 20

ning for sykepleierstudentenes studieutbytte. Han mener dette har sammenheng med at karakterer sannsynligvis i liten grad fanger opp kravene som stilles i sykepleierutdanningen, eller at motivasjon og tidligere erfaringer opphever en mulig karaktereffekt. Det er dermed andre egenskaper ved studentene enn opprinnelig karakternivå som primært bestemmer om de lykkes i studiene. Realkompetansereformen har gitt høgskolene utvidete muligheter i utvelgelsen av studenter. Høgskolene i Norge kan nå ta inn søkere uten generell studiekompetanse på basis av blant annet arbeids-, organisasjons- og omsorgserfaring, dersom de er over 25 år (18). Et steg videre i denne retning vil kunne være å kalle inn søkere til intervju. Dette vil åpne for et enda bredere vurderingsgrunnlag for å avdekke motivasjon og egnethet som supplement til det tradisjonelle poengkriteriet. Enkelte studieretninger, deriblant politiutdanningen i Norge har praktisert slik søkerutvelgelse gjennom mange år. Kan det tenkes at høgskoler, i sin iver etter å tiltrekke seg søkere i utdanningsmarkedet, har framstilt sykepleieryrket på en urealistisk måte, og at dette har ført til skuffede og utilfredse ferdigutdannede kandidater i ettertid? Rognstad (19) fant at så mye som 40 % av et utvalg av sykepleierstudenter ønsket å bli jordmødre eller helsesøstere og dermed ikke ønsket å arbeide med syke mennesker. Dette er større andeler jordmødre og helsesøstre enn det er stillinger til hvis disse tallene er representative. Store deler av sykepleierutdanningen handler om å dyktiggjøre seg i pleie og behandling av mennesker med ulike funksjonshemninger og sykdommer. Realistisk informasjon om yrket kan kanskje føre til færre søkere, men at søkerne får et mer reelt informasjonsgrunnlag. Ingen av de andre bakgrunnsvariablene som omhandler egenskaper ved personene i utvalget har selvstendig signifikant betydning for studietilfredsheten. Vi skal til slutt vende fokuset mot et substansielt trekk ved utdanningsinstitusjonene som kan hjelpe oss til å forstå ulikhetene i studietilfredsheten; nemlig sammenhengen mellom høgskolenes størrelse og studietilfredshet. Størrelse har betydning for studietilfredsheten! I våre data fant vi en klar sammenheng mellom høgskolene respondentene hadde studert ved, og grad av tilfredshet med sykepleierutdanningen. Sykepleiernes opplevelse av utdanningens relevans for arbeidslivet varierte altså på bakgrunn av respondentenes studiested. Det var de minste sykepleierutdanningene som kom best ut. En annen studentundersøkelse fra Norge fant at studenter vurderte små enheter mer positivt enn store, på tvers av ulike utdanningstyper, også når det ble kontrollert for andre bakgrunnsvariabler (20). En studie fra sykepleierutdanning på universitetsnivå i England rapporterte om synkende studietilfredshet med økende klassestørrelse (21). Stoeker, Pascarella og Wolfe (22) fant at lærestedets størrelse kan ha en indirekte negativ effekt på studietilfredsheten, ved at store læresteder fører til at studentene blir mindre sosialt involverte. Hvordan kan vi utlede at størrelse synes å ha betydning for studietilfredsheten? Små enheter kan føre til at den enkelte student lettere blir sett og får tettere oppfølging, selv om det på ingen måte kan sies å være noen automatikk i dette. Men det er sannsynligvis større sjanse for å forsvinne i mengden i en stor enhet sammenlignet med en liten. I tillegg er det fra studentenes ståsted sannsynligvis lettere å få oversikt over studieadministrative forhold ved en liten enhet sammenlignet med en stor. Tendensen i Norge, så vel som internasjonalt, har gått i retning av større enheter for høyere utdanning generelt, inkludert sykepleierutdanningen spesielt (23, 24, 25). Dette har utvilsomt ført til større og mer slagkraftige fagmiljøer på lærestedene. På den annen side kan store enheter være mer problematiske å orientere seg i for studentene og vanskeliggjøre tett studentoppfølging og kontakt med lærerne og ledelsen. Det er dessuten sannsynligvis lettere for studenter å identifisere seg med en utdanningsinstitusjon der avstanden til de ansatte og ledelsen er liten. Dette trenger imidlertid ikke å handle om små høgskolers fortrinn, men om betydningen av å organisere utdanningen i enhetsstørrelser som er oversiktelige for studentene, som muliggjør en tett og vedvarende kontakt med lærerne og administrasjonen og som skaper tilhørighet og integrasjon. Dette er emner som sosiologen Zigmunt Baumann (26) berører i essayet «Savnet fellesskap» når han skriver om rammevilkår som muliggjør langsiktig forpliktende bånd og som skaper trygghet og fellesskap. I tillegg til kullstørrelse og opprinnelig studieønske har utvilsomt andre og mer innholdsmessige sider ved utdanningene selvstendig betydning for studietilfredsheten. For å komme nærmere på sporet av hva det er ved sykepleierutdanningen som skaper tilfredshet og ikke tilfredshet skal vi i neste artikkel (10) analysere hva sykepleierne i vårt utvalg svarte når de ble bedt om å forklare med egne ord hva de ønsket mer eller bedre vektlagt under sin sykepleierutdanning; det vil si ulike innholdsmessige sider ved studiet. Konklusjon Et sentralt element ved studiekvalitet er at studiet gir sine kandidater et godt grunnlag for å utføre framtidige yrkesoppgaver. Dette gjelder i særdeleshet profesjonsstudier. Halvparten av sykepleierne i vårt utvalg sa seg tilfreds med utdanningen i lys av de yrkesoppgavene de hadde møtt i sitt første yrkesaktive år som sykepleiere. Grad av tilfredshet varierte signifikant i forhold til hvilken høgskole de hadde studert ved. Størst tilfredshet hadde sykepleierne som studerte ved de minste sykepleierutdanningene (målt i antall studenter på årskul- SLUTTNOTER: 1 Oddsforhold (OF) tar utgangspunkt i en dikotom eller dikotomisert avhengig variabel. «Tilfreds med utdanningen» er gitt kategoriverdien 1 og «ikke tilfreds med utdanningen» verdien 0. OF angir hvor mange ganger oddsen for å være i kategori 1 i forhold til kategori 0 øker eller minker for en gitt undergruppe i forhold til en valgt referansegruppe. OF framkommer dermed som forholdet mellom oddsen for en forklaringsvariabel i en undergruppe og dens verdi i en referansegruppe. OF>1 vil si at oddsen for å være tilfreds med utdanningen i den aktuelle undergruppen er høyere enn i referansegruppen. Et oddsforhold mindre enn 1 betyr at oddsen for å være tilfreds er lavere i gruppen enn i referansegruppen. 2 Man utfører vanligvis en signifikanstest når man ønsker å generalisere resultatet fra utvalget til den populasjon utvalget er trukket fra. For eksempel når man ønsker å sjekke om forskjeller mellom grupper i utvalget kan generaliseres til hele populasjonen, det vil si om forskjellen er stor nok til at det er liten sannsynlighet (for eksempel bare 5 prosent) for at den skyldes tilfeldigheter ved sammensetning av utvalget. Denne situasjonen har vi for så vidt ikke her, ettersom vi har data fra hele populasjonen (sykepleierkull 2000 fra Vestlandet), ikke bare et utvalg av den (når vi ser bort fra dem som ikke har svart). Signifikanstesting kan likevel gi mening i slike tilfeller. Man kan for eksempel tenke seg sykepleierkull 2000 som et utvalg av en tenkt populasjon av andre sykepleierkull. 3 95 % konfidensintervall tolkes slik at hvis intervallet ikke omfatter tallet 1 så er det mindre enn 5 % sannsynlighet for at resultatet oppstår ved tilfeldigheter (p<0,05). 4 Vi har valgt å ikke oppgi navnene på de enkelte høgskolene. Vi ønsker ikke at våre resultater skal bidra til å rangere navngitte høgskoler. Sammenhengen mellom trivsel og mer prinsipielle ulikheter mellom høgskolene, som for eksempel deres størrelse, mener vi derimot det er relevant å synliggjøre. Som det framgår av tabell 1 er det ganske store forskjeller i tilfredshet mellom høgskolene. Disse forskjellene gjelder for dette årskullet som er undersøkt. Det er ikke sikkert at resultatet ville blitt det samme hvis vi hadde tatt for oss andre årskull. 19 ODDVAR FØRLAND OG HERDIS ALVSVÅG

20 let). Uavhengig av høgskole og kullets størrelse, var det de som i utgangspunktet primært ønsket å studere sykepleie som var mest tilfredse med utdanningens yrkesrelevans. Dette indikerer viktigheten av at høgskolene i framtiden klarer å rekruttere studenter som i utgangspunktet er motivert for å studere sykepleie og at de organiserer sykepleierutdanningen i små enhetsstørrelser. Godkjent for publisering 09.02.2006 Oddvar Førland, Diakonissehjemmets høgskole Ulriksdal 10 NO 5009 BERGEN +47 55 97 96 30 oddvar.forland@haraldsplass.no Herdis Alvsvåg, Universitetet i Bergen Postboks 7800 NO 5020 BERGEN +47 55 58 48 51 herdis.alvsvaag@iuh.uib.no Referanser 1. Norgesnettrådet. Basert på det fremste? Om evaluering, kvalitetssikring og kvalitetsutvikling av norsk høyere utdanning. Rapport 1999;2. Oslo: Norgesnettrådet. 2. NOKUT Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen. Prosjektplan. Revidering av godkjente og akkrediterte sykepleieutdanninger juni 2004-november 2005. Oslo: NOKUT; 2004. 3. Fagermoen M S. Nyutdannede sykepleiere en 10 års endringsstudie. Tidsskrift for Norsk sykepleieforskning 1994;2:13 41. 4. Liegler RM. Predicting student satisfaction in baccalaureate nursing programs: testing a causal model. The Journal of Nursing Education. 1997 Oct;36(8):357 64. 5. Loeb M, Harsvik T. Spørreundersøkelse rettet mot tidligere sykepleierstudenter. Rapport 2005; STF78 A054501. Oslo: Sintef Helse. 6. Espeland V, Indrehus O. Evaluation of students satisfaction with nursing education in Norway. Journal of Advanced Nursing 2003;42(3):226 236. 7. Smeby J-C. Tilfredshet med utdanningen. I: Abrahamsen B, Smeby J-C (red): Sykepleierstudenten: rekruttering, studietilfredshet og studieutbytte. HiOrapport 2004;7. Oslo: Høgskolen i Oslo, Senter for profesjonsstudier. 8. Mastekaasa A. Tilfredshet med profesjonsutdanningene. Studentenes tilfredshet med lærere og undervisning ved Høgskolen i Oslo. I: Aamodt P O, Terum, L I. (red.). Hvordan, hvor mye og hvorfor studerer studentene? Om læringsmiljø, jobbpreferanser og forståelse av kompetanse i profesjonsutdanningene. HiO-rapport 2003;8. Oslo: Høgskolen i Oslo. Senter for Profesjonsstudier. 9. Dæhlen M. Motivasjon og framtidstro. Bilder av sykepleierstudentene. HiO-rapport 2003;17. Oslo: Høgskolen i Oslo, Senter for Profesjonsstudier. 10. Alvsvåg H, Førland O. Sykepleierutdanningen i lys av nyutdannedes yrkeserfaringer. Publiseres i Vård i Norden 3.2006. 11. Førland O. Fra student til sykepleier. Dokumentasjonsrapport fra fase 1 og 2 av prosjektet «Sykepleieres yrkesløp og yrkesverdier». Fou-rapport 2005;1. Bergen: Diakonissehjemmets høgskole. 12. Alvsvåg H, Førland O. Nyutdannede sykepleiere sitt syn på sykepleierutdanningen, i lys av erfaringer som yrkesaktive. Fou-rapport 1;2004. Bergen: Diakonissehjemmets høgskole. 13. Heggen K. Kunnskapssyn og profesjonsutdanning. Studentane si forståing av kompetanse i sjukepleie-, sosialarbeidar-, førskuleog almennlærarutdanning. I: Aamodt P O, Terum, L I. (red.). Hvordan, hvor mye og hvorfor studerer studentene? Om læringsmiljø, jobbpreferanser og forståelse av kompetanse i profesjonsutdanningene. HiO-rapport 2003;8. Oslo: Høgskolen i Oslo. Senter for Profesjonsstudier. 14. Repstad P. Virker utdanning? I: Nylehn B, Støkken, A M. (red). De profesjonelle. Oslo: Universitetsforlaget; 2002. 15. Dæhlen M. Usikre, dedikerte, engasjerte og distanserte: Om forventninger og motivasjon blant de nye studentene ved profesjonsstudiene. HiO-rapport 2001;12. Oslo: Høgskolen i Oslo, Senter for Profesjonsstudier. 16. Dæhlen M, Havnes A. Å studere eller gå på skole? Studiestrategier i profesjonsutdanningene. I: Aamodt P O, Terum, L I. (red.). Hvordan, hvor mye og hvorfor studerer studentene? Om læringsmiljø, jobbpreferanser og forståelse av kompetanse i profesjonsutdanningene. HiO-rapport 2003;8. Oslo: Høgskolen i Oslo. Senter for Profesjonsstudier. 17. Aamodt P O. Studiestrategier og studieutbytte. I: Abrahamsen B, Smeby J-C. (red). Sykepleierstudenten Rekruttering, studietilfredshet og studieutbytte. HiO-rapport 2004;7. Oslo: Høgskolen i Oslo. Senter for Profesjonsstudier. 18. Helland H, Opheim V. Kartlegging av realkompetansereformen. NIFU skriftserie 2004;6. Oslo: Norsk institutt for studier av forskning og utdanning, Universitetsforlaget 2004. 19. Rognstad M-K. Recruitment to and motivation for nursing education and the nursing profession. Journal of Nursing Education 2002; 41(7):321 325. 20. Wiers-Jenssen J, Aamodt P O. Trivsel og innsats. Studenters tilfredshet med lærested og tid brukt til studier. Resultater fra «Stud.mag,»-undersøkelsene. Rapport 2002;1. Oslo: Norsk institutt for studier av forskning og utdanning. 21. Ansari W E, Oskrochi R. What really affects health professions students satisfaction with their educational experience? Implications for practice and research. Nurse Education Today 2004;24(8): 644 655. 22. Stoeker J, Pascarella E T, Wolfe L. Persistence in higher education: A nine-year test of a theoretical model. Journal of College student development 1988;29:196 209. 23. Skodvin O-J. Fusjoner i høyere utdanning. I: Kyvik S (red.). Fra yrkesskole til universitet? Endringsprosesser i høgskolesektoren. Bergen: Fagbokforlaget; 2002. 24. NOU Norges offentlige utredninger. Frihet med ansvar. Om høgre utdanning og forskning i Norge. NOU 2000;14. Oslo: Statens forvaltningstjeneste. 25. Karseth B. Sykepleierutdanning i en reformtid. Rapport 2000;9. Oslo: Norsk institutt for studier av forskning og utdanning. 26. Bauman Z. Savnet fellesskap; Cappelens upopulære skrifter, ny rekke; nr. 37. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag 2000. VÅRD I NORDEN 2/2006. PUBL. NO. 80 VOL. 26 NO. 2 PP 15 20