Jørn Lier Horst Vinterstengt Kriminalroman
1 Tåka drev inn fra havet i spredte flak. Den ble liggende som damp over den våte asfalten og laget små glorier rundt gatelyktene. Ove Bakkerud kjørte med én hånd på rattet. Mørket pakket inn landskapet rundt ham. Han likte denne tiden av året; før høstløvet falt. Den siste turen ned til hytta i Stavern, for å spikre lemmer foran vinduene, dra båten på land og stenge for vinteren. Det var noe han så fram til gjennom hele sommeren. Det var hans helg. Selve jobben tok ikke mer enn et par timer på søndag ettermiddag. Resten av tiden var hans. Han senket farten, svingte av fra hovedveien og kjørte inn på den knasende grusen. Lyset fra billyktene gled over nyperosehekken langs kjøreveien fram til parkeringsplassen. Klokka på dashbordet lyste 21:37 før han skrudde av tenninga, gikk ut av bilen og dro inn den friske lukten av salt sjø. Bølgene som slo mot land lød som fjern torden. Regnet hadde gitt seg, og nå kom vinden i skarpe kast og løste opp tåka. Lyskjeglen fra fyret ute på Tvistein sveipte regelmessig inn over land og la igjen et glimmer på de regnvåte svabergene. Han dro jakka tettere rundt seg, gikk bak bilen og løftet posene med matvarer ut fra bagasjerommet. Han gledet seg til blodig biff til kvelds, speilegg og bacon til frokost. Mannfolkmat. Stakk den ledige hånden i lomma for å forsikre seg om at nøkkelen lå der, og begynte på stien opp mot hytta på knausen. En liten stigning, og hele havet lå foran ham. Det var mørkt, men han følte det store utsynet. Det fylte ham alltid med en
egen ro. Det hadde bare vært en enkel, rødmalt plankehytte da familien kjøpte den for snart 20 år siden, uisolert og med råteskader. Så snart de hadde fått råd, hadde han revet hele hytta og satt den opp igjen på den gamle grunnmuren. Litt etter litt hadde han og kona skapt sitt eget paradis. Fra de første årene da han brukte all ledig tid til byggearbeidet, var plassen blitt et sted der han kunne senke skuldrene, puste ut, koble av. Et sted der klokka ikke gjaldt, hvor tiden tok sine egne veier, etter vær og vind og forgodtbefinnende. Han satte bæreposene fra seg på skiferhellene foran hytta og fant fram nøklene. Lyset fra fyret traff hytteveggen og forsvant igjen. Ove Bakkerud frøs til og holdt pusten inne. Høyrehånden strammet grepet om nøkkelknippet. Han ble tørr i munnen og kjente gåsehuden bre seg nedover underarmene og i nakken. Lyskjeglen fra fyret sveipte forbi på nytt, som for å bekrefte det han hadde fått et glimt av. Døra stod på gløtt. Karmen var splintret, og låsen lå på bakken. Han kikket seg rundt, men så ikke annet enn mørke. Borte i krattskogen var det en lyd, en grein som knakk. Fra et sted lenger borte hørtes en hund som gjødde. Så ble det stille. Bare vinden som raslet i høstbladene og bølgene som slo mot stranda. Ove Bakkerud tok et par skritt fram, tok tak øverst i dørbladet og trakk døra opp. Så fomlet han seg fram til lysbryteren og tente utelykten og lyset i taket i gangen innenfor. Han og kona hadde snakket om at slikt kunne skje. Han hadde lest i avisene om guttegjenger som brøt seg inn og raserte innbo, og om mer
profesjonelle bander som raidet hele hyttefelt på jakt etter verdisaker. Likevel hadde han vondt for å tro det han nå opplevde. Det føltes som en krenkelse av stedet. Deres sted. Det var stua det hadde gått verst utover. Skuffer og skap var åpnet og innholdet lå kastet omkring på gulvet. Knuste glass og tallerkener, og alle sofaputene slengt utover. Alt som var salgbart, var borte. Den nye flatskjermen, musikkanlegget og reiseradioen. Skapet der de oppbevarte vin og brennevin var tomt. Det eneste som stod igjen var en halvtom flaske konjakk. Han bøyde seg ned og plukket opp flaskeskipet som pleide å stå på peishylla, men som nå lå på gulvet med en stor sprekk i glasset. To av mastene på den spinkle seilskuta hadde brukket. Han husket alle timene han hadde sittet og sett på farfarens grove fingre, og hvordan de på mirakuløst vis fikk de små delene til å bli et ekte skip. Øyeblikket da skipet var på plass inne i flaska, og farfaren hadde trukket i trådene som fikk mastene til å reise seg. Stemmen skalv da han ringte politiet og presenterte seg. «Når var du på hytta sist?» ville operatøren vite. «For to uker siden.» «Så innbruddet har skjedd en eller annen gang etter 19. september?» Ove Bakkerud så seg rundt blant tyvenes herjinger. Han følte seg plutselig helt tom. «Vet du om de har vært i flere hytter?» ville politimannen vite. «Nei,» svarte Ove Bakkerud og kikket ut vinduet. Det var lys nede på
hytta til Thomas Rønningen. «Jeg har akkurat kommet.» «Vi kan få en patrulje til å komme og se på det i morgen,» fortsatte operatøren fra politiet. «I mellomtiden er det fint om du rører minst mulig.» «I morgen? Men» «Er du å treffe på dette nummeret slik at vi kan ringe når vi har en ledig bil?» Han åpnet munnen for å protestere, forlange at politiet skulle rykke ut med hunder og åstedsgranskere, men han tidde. Han svelget, takket for hjelpen og avsluttet samtalen. Hvor skulle han begynne? Han gikk ut på kjøkkenet og hentet kost og feiebrett. Så husket han politimannens formaning om å la åstedet stå urørt. Han la det fra seg og ble stående ved vinduet og kikke ned på nabohytta. Han undret seg over at lyset der nede var tent. Thomas Rønningen var ikke ofte her ute på høsten. Med stort talk show hver fredag, hadde han nok å gjøre. Likevel hadde han tatt seg tid til å feire sesongpremiere i august. Da hadde Rønningen og han sittet foran utepeisen med hver sin konjakk, og Rønningen hadde fortalt historier om alt det som foregikk i kulissene både før, under og etter sending. En skygge strøk forbi de store, opplyste stuevinduene der nede. Innbruddstyvene kunne ha vært der også. For alt han visste, var de der fremdeles. Han gikk med raske skritt mot døra og rev med seg lommelykten som stod urørt på sin faste plass. Kanskje ville politiet prioritere annerledes dersom de hørte at Thomas Rønningen også var
rammet. Stien ned mot sjøen buktet seg mellom tett kjerr og krokete furutrær med tette greiner. Lykten lyste opp blankslitte trerøtter og rullesteiner, men hindret ikke at han skrapte seg mot barnåler og kvist. Det lyste fra hyttevinduene, men på denne siden var vinduene plassert for høyt på veggen til at han kunne se inn. Han lot lykten vandre over terrenget før han gikk bort mot trappa opp til inngangsdøra. Vinden tok tak i døra og slo den mot verandarekkverket. En intens følelse av uro kom over ham og sendte ilinger nedover nakken og ryggen. Han ble klar over at han ikke hadde noe å forsvare seg med. Lyset fra lykten traff dørkarmen. Den hadde de samme sporene etter innbruddsverktøy som hans egen, men noe var likevel annerledes. Opp etter dørbladet var det flekker av blod.
2 Det hadde vært en lang dag. William Wisting satt framoverbøyd i sofaen med øynene festet på nøkkelen som lå på bordet foran ham. Den var irret, det var lenge siden den hadde vært i bruk. Så reiste han seg og gikk over stuegulvet. Utenfor lå rester av regnværet i små tette dråper på vindusruta. Nede i Stavern tråklet et utrykningskjøretøy seg gjennom gatene. Blålyset skar seg rytmisk gjennom mørket, og det var umulig å se om det var en politibil eller ambulanse. Han fulgte det med blikket til det forsvant ut Helgeroaveien. Så snudde han seg og fant fram en flaske fra hjørneskapet. Etter hva han kunne se var den spansk. Årstallet 2004 stod i gullfargede bokstaver på etiketten. Det var en flaske han hadde fått etter å ha holdt et foredrag for Handelsforeningen i fjor høst, mente han å huske. Den så dyr ut og hadde sikkert ikke tatt skade av å ligge. Han var glad i vin, men hadde aldri hatt verken tid eller interesse nok til å sette seg inn i druetyper, produsenter, vindistrikter, hva som passet til mat eller hva slags vin som kunne drikkes alene. Det holdt å kjenne igjen en god vin når han smakte på den. «Baron de Oña?» leste han høyt fra etiketten og kikket bort mot sofaen. Suzanne smilte og nikket mot ham. Han smilte tilbake. Hun hadde kommet inn i livet hans for to år siden og tatt en stor plass i det. For en uke siden hadde en vannlekkasje hjemme hos henne gjort dem til samboere. Han hadde ikke sagt det til henne, men han trivdes med å ha
henne i huset. Han plukket med seg to glass og kastet et nytt blikk ut vinduet uten å se annet enn sitt eget speilbilde. Et bredt og grovskåret ansikt med mørke øyne. Så snudde han ryggen til, gikk tilbake til sofaen og satte seg inntil Suzanne. På fjernsynet hadde Thomas Rønningen fylt opp sofaen med spennende gjester som hadde ulike innfallsvinkler til et felles tema. Wisting likte programtypen, hvor tung tematikk ble blandet med lett underholdning. Han likte programlederen også. Thomas Rønningen hadde en gutteaktig sjarm og klarte å skape en intim, personlig og trygg atmosfære foran kameralampene. Han hadde gjort seg som etterforsker. Stilte alltid velformulerte og intelligente spørsmål til gjestene, og istedenfor å stille intervjuobjektene sine til veggs med kritiske spørsmål, lirket han avsløringer ut av dem rett og slett ved å la samtalen flyte. Suzanne tok imot glassene og plasserte dem på bordet. Han reiste seg brått igjen og hentet en vinopptrekker. Før han satte seg, kastet han et nytt blikk ut stuevinduet. Nok et utrykningskjøretøy var på vei i samme retning som det forrige. Automatisk kikket han på armbåndsuret og noterte seg hvor mye klokka var: 22.02. «Gratulerer, da,» sa Suzanne og holdt glasset mens han skjenket. «Hva mener du?» «Med hytta,» smilte hun og nikket mot nøkkelen på bordet. Wisting satte seg tilbake i sofaen. Dagen hadde begynt på et advokatkontor i Oslo sammen med onkelen,
Georg Wisting. Onkel Georg var 78 år, og hadde brukt mesteparten av sitt voksne liv på å bygge opp et ingeniørfirma med spesialkompetanse på energiøkonomisering. Wisting hadde aldri helt forstått hva det innebar, men visste at onkelen hadde utviklet og patentert utstyr for desinfisering og rensing av vann og luft. Onkel Georg hadde også gjort det til sin livsoppgave å utfordre det etablerte, og hadde en innebygd aversjon mot skatter og avgifter. Det hadde ført til noen runder i rettsapparatet som endte med straffeskatt og betinget fengselsstraff. Møtet på advokatkontoret handlet om Georg Wistings siste vilje. Det handlet om at staten ikke på noen måte skulle tilgodeses etter hans død. Advokaten hadde arv som sitt spesialområde og hadde satt opp en nokså innviklet plan for hvordan onkel Georg skulle disponere formuen før han døde. For Wistings del endte det med at han ble sittende som eier av en hytte på Værvågen utenfor Helgeroa, til en så kunstig lav verdi som lovverket tillot, slik at arveavgiftsgrunnlaget skrumpet inn til et minimum. Det gjorde ham til en holden mann. Ikke for det. Økonomien var ikke noe problem. Han tjente relativt godt, samtidig som jobben strengt tatt ikke ga ham tid til å ha et høyt forbruk. Og så var det de andre pengene. Pengene etter Ingrid. Han og barna hadde fått en millionerstatning da hun døde på oppdrag for Norad i Afrika for fire år siden. Pengene stod på konto og vokste for hver måned. Han hadde ikke orket å røre dem. Han husket tiden da de var nygifte og Ingrid gikk gravid med tvillingene. Regningene hopet seg opp. Det hendte de måtte samle