Aslak Nore EN NORSK SPION Spenningsroman
2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2012 ISBN 978-82-03-35313-0 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
The old Lie; Dulce et Decorum est Pro patria mori WILFRED OWEN
Casablanca FØRSTE DEL
Dubai 15. 17. mars 2011 Oppdraget var å rekruttere en iransk avhopper. Den jobben var vi tre om. Vi ankom hver for oss. Jeg våknet da innflyvningen til Dubai International Airport ble annonsert, rettet meg opp og stirret ned på det mørke Hormuzstredet og lyshavet på landsiden. I morgen skulle oppdraget begynne. Byen glitret skyskraperne, de opplyste motorveiene, de kunstige arkipelagene som buktet seg ut i havet. Dubai var et bedrag, en oppkomling, en forgjeldet livsløgner med de beste klærne og dyreste vanene. For vår tids kriger var byen det Lisboa og Casablanca hadde vært under andre verdenskrig: nøytrale lytteposter nedsunket i dekadanse og gjennomsyret av etterretningsfolk fra alle sider. På hotellrom og kjøpesentra under meg ble en hemmelig krig utkjempet. I Dubai kunne du aldri vite hvem som var alliert eller fiende. Og jeg merket en mild uro blande seg
med spenningen: Jeg hadde ikke vært i felten siden det smalt, og etter den gangen hadde jeg lovet meg selv aldri å vende tilbake. Iraneren het Reza og var en høyerestående offiser i den iranske revolusjonsgarden. Før avreise hadde vi gått gjennom informasjonen: Reza hadde noen uker tidligere dukket opp på radaren i Beirut da han etablerte hemmelig kontakt med en norsk diplomat. Reza hevdet å sitte på informasjon om hvordan iranerne jobbet med å undergrave den norske ISAF-styrkens innsats i Nord- Afghanistan. Strategien var ganske velkjent: Iranerne betalte lokale landsbymullaer og sendte falske mobilvideoer rundt for å hisse folk opp mot nordmennene. Det nye var at en høytstående revolusjonsgardist snakket om saken. Han hadde også hintet om at disse opplysningene bare var en smaksprøve på det han hadde å tilby, dersom opplysningene kunne byttes mot sikkerhet for seg og sin familie. Avtalen var at vi fikk opplysningene, Reza fikk norsk statsborgerskap og ny identitet. I den rekkefølgen. Jeg gikk raskt gjennom de sterile korridorene på flyplassen, forsøkte å se for meg Rezas ansikt. En middelaldrende iraner uten noen spesielt distingverende trekk. Men et fotografi forbereder deg aldri 100 % på det du skal møte. Jeg hadde ikke vært i Midtøsten siden sist jeg var på oppdrag, men jeg kjente for så vidt Emiratene godt. Min kjennskap til regionen skrev seg primært fra Libanon, hvor jeg hadde studert og lært arabisk før jeg ble viklet inn i tjenestens nett. Beirut var en forlokkende blanding av arabisk gjestfrihet og middelhavshedonisme. Den kulturløse materialismen i Golfen hadde aldri appellert til meg på samme måte. Forberedelsene hadde jeg unnagjort i Oslo: Dubais
geografi var møysommelig gjenoppfrisket, dens parker og gatenett, champagnebarer og restauranter, shawarma-stands, gallerier, horehus og de luftkondisjonerte kjøpesentra jeg forstod utgjorde byens nav. Vi hadde memorert kameraer, dødsoner, baktrapper og fluktruter fra Al Bustan Rotana, hotellet der Reza skulle være innlosjert. Men forberedelser er bare én del av en operasjon. Alle forbereder seg. Det er hva du gjør på bakken som skiller de som oppnår resultater fra de som ikke gjør det. Immigrasjonskontrollen var full av lettkledde nordeuropeere, indere i fargerike sarier, samt arabere og asiater i alle typer bekledninger oversminkede damer med Hermès-vesker og myk egyptisk overklasse-aksent fra Zamalek, alvorlige menn med lett trimmet brorskapsskjegg, gulf-arabere i sandaler og hvit thwab. Grensekontrolløren, også han i en tradisjonell hvit drakt, gransket venstrehånden min vaktsomt da jeg la passet på skranken, som om han så rett gjennom skjorta til det lyserøde arret som begynte mellom tommelen og pekefingeren min, og som strakte seg opp under skjorteermet helt opp til nakken. Håret mitt var svart, ansiktet markert med høye kinnbein og en neserot som begynte mellom de kraftige øyenbrynene mine. Utseendet var en fordel som operatør, fordi jeg kunne gli umerkelig inn i folkemengder i alle land rundt Middelhavet og langt inn i Sentral-Asia. Jøden, kalte de meg da jeg vokste opp. Til slutt vinket passkontrolløren meg motvillig gjennom. Jeg lente meg mot de doriske søylene ved bagasjebåndet. I bagen hadde jeg utstyr som var trygt å frakte over landegrensene. Falske pass og elektronisk utstyr lå deponert i Dubai. Bagen dukket opp uten for mange skrammer, jeg gikk gjennom tollen og ut i den store
ankomsthallen. Avtalen var at jeg skulle møte Kåre, min makker, på flyplassen. Sist vi hadde jobbet sammen, hadde alt gått galt. Jeg så etter ansiktet hans i mengden. Den gullforgylte palmen midt i rommet var vårt avtalte møtested. Men ved palmen stod det ingen. En lav nordeuropeer i lilla t-skjorte og lyse bukser kom gående mot møtepunktet. En fremmed mann trippet rundt foran utgangen. Nei, det var ikke han, ganglaget var et annet. Hvor var Kåre? Helvete. Etterretning er venting. Etterretning er utsettelse. Jeg kjente stresset komme krypende. Noe hadde gått galt. Frykt og fare er ikke det samme. Fare er en relativt objektiv størrelse den kan kalkuleres og estimeres av all verdens analytikere og risikoeksperter nesten slik meteorologene snakker om været. Risiko settes opp mot gevinst, og du kan sette to streker under svaret. Frykt er noe annet: Den handler nettopp om mangel på kontroll, en følelse av kaos. For en etterretningsoperatør er det avgjørende å kunne balansere de to. Frykt og fare, hjerte og hjerne. Det var egentlig derfor jeg hadde sluttet i tjenesten. Jeg visste ikke om jeg lenger hadde roen. Det avbalanserte, evnen til å se gjennom det andre tok for gitt. Du har ikke kontroll i felten, kun instinkter. Du har ikke kontroll i en by, men i det ligger også dens sjarm og gravitasjonskraft. En by er en organisme, med horder av mennesker, der summen av alles handlinger skaper frihet. Og kaos. Deri ligger det en etterretningsmann frykter. Her er alt mulig. I Dubai kunne alt skje. Men jeg var tilbake. Ti minutter senere var Kåre fortsatt ikke å se. Du er for deg selv nå, tenkte jeg der jeg stod i et mylder av turister, sjåførene med navneskilt, de fleste med vestlige bokstaver, og de gledestrålende menneskene som ble
gjenforent i ankomsthallens kunstige lys. Du er aldri mer ensom enn når du er alene i felt. Og aldri så levende. Hvor lenge skulle jeg vente? Duften av malte kaffebønner og søtt bakverk lå tung i luften, blandet med bonemiddel og gummi. Jeg kjente meg trøtt og urolig på samme tid. Scannet hallen etter avvik i menneskemengden, etter uventede bevegelser, etter granskende blikk gjemt bak solbriller og over avisforsider. I Norge må du legge det blikket til side, ellers går du til grunne. Nå var det som om jeg hadde skrudd på en bryter. Det er alltid viktig informasjon i omgivelsene. Det vanskelige er å skille det vesentlige fra det uvesentlige. Ingen tegn til overvåkning, eller hadde jeg bare ikke godt nok fokus? Mobilen ringte. Det var Kåre. «Rakk ikke møte deg, Peter,» sa han. Jeg gransket stemmen. Den var hans, det var en av grunnene til at vi foretrakk samtaler, ikke sms. «Stikk til hotellet, så ringer jeg deg der.» Den fuktige heten slo mot meg som en usynlig vegg da jeg trådte ut i den arabiske natten. Jeg praiet en taxi og oppgav adressen til hotellet hvor jeg skulle bo. Så lente jeg meg bakover i setet. Det var omtrent et år siden det smalt i Afghanistan. Hver dag siden hadde jeg tenkt på den siste turen. Hvor tilfeldig det var. At jeg byttet plass med Høvdingen like før. At han var borte og jeg var her. Jeg hadde utført mange oppdrag i årene før. Kåre og jeg hadde vært del av Fredsduene en liten gruppe operatører som utførte oppdrag andre ikke kunne gjøre. Det hadde mange navn: Spesielle operasjoner, Covert Action, Human Intelligence. Det lød flott, nesten storslagent og stod i grell kontrast til den siste turen: Smellet fra veibomben, sanden som la seg over kjøretøyet, Høvdingens forvridde ansikt, innvollene hans