Strategiske strender Av Erika Søfting, Nordlandsmuseet Gunstige havneforhold skapte grunnlag for handel fra Kjerringøy for mange hundre år siden. Langs begge sider av sundet ligger lange sandstrender med god plass til å trekke opp båter man brukte før motorens tid. Og i januar, før starten på lofotfisket, ble Kjerringøy et samlingssted for fiskere som kom sørfra. Seiler du leia nordover mot Lofoten, går den forbi mange store og små handelssteder, steder som var møteplasser, handelsplasser og maktsentra på 1800-tallet. I dag ligger noen av dem ensomt til på holmer i havet som få besøker lenger, andre er nesten borte blant tettstedbebyggelsen som overtok på 1900-tallet. Handelsstedene er en viktig del av kystkulturarven, og noen av dem blir også ivaretatt som det. Men få handelssteder er så intakte som Kjerringøy handelssted. Ankommer du Kjerringøy med båt, og det burde man gjøre, reiser du gjennom et storslått landskap: Landegode og Bodø i sør, Steigen og Sørfold mot nord, og Lofoten i vest, på andre siden av Vestfjorden. Handelsstedet er omkranset av majestetiske fjell, kritthvite strender og en idyllisk skjærgård. Når du siger inn i Kjerringøysundet, finner du den gamle og den nye havna i Kjerringøy side om side. Og hvilket skue du kommer til! Kommer du sørfra, fra Bodø, og seiler inn sørsundet, ser du den store rødmalte heimbrygga på Kjerringøy handelssted. Og når du runder den, møter du de hvite fasadene på hovedbygning og butikk, som konkurrerer med den hvite stranda foran husgruppen. Det var «sjyveien» folk kom, det var denne fasaden som møtte seilende og roende folk på 1800-tallet, i handelsstedets storhetstid. Du føler deg hensatt til en hamsunroman når du kommer til Kjerringøy handelssted, og det er ikke uten grunn at så mange av Hamsuns romaner er filmatisert nettopp her. Løytnant Glahn og Edvarda eller Mack og post-benoni, miljøet her er akkurat slik Hamsun beskrev det, og det er som du ser og hører dem her fremdeles. Eller helst fru Anna Elisabeth og handelsmann Zahl, historiens virkelige persongalleri på Kjerringøy. Handelsstedet er så intakt og uberørt at du får følelsen av at fruen akkurat forlot sitt skrivebord, og at kjøkkenjenta bare er ute et ærend. Krambod og naust, heimbrygge, telegraf, finstue og smie, alt står her fremdeles. I alt dreier det seg om 15 vernede bygninger og et helt unikt miljø, som i dag drives og ivaretas av Nordlandsmuseet. Handelsstedet Kjerringøy fikk sine bevillinger for handel, brennevinssalg og gjestgiveri i siste halvdel av 1700-tallet. Men stedet ved nordfarleia var sentrum for aktivitet lenge før den tid. I erkebiskop Aslak Bolts jordebok fra 1432 er Kjerringøy beskrevet som kirkested for ei annekskirke og som tingsted for regionen her i Salten. På gården ved Kjerringøysundet bodde det jekteskippere og trondhjemsborgere, og hit kom allmue og storfolk for å delta på tingforhandlinger, bivåne avrettinger og for å gå i kirka. Men den perioden i stedets historie som er mest kjent, er den som henger sammen med det unike kulturminnet som ligger her i dag, det gamle handelsstedet. Siste stopp før Vestfjorden Grunnen til at Kjerringøy ble et møtested og sentrum i sitt omland, var knyttet til havneforholdene. Langs begge sider av sundet her ligger lange sandstrender. Strendene og de to øyene som ligger rett ovenfor handelsstedet og kirka, skapte ei stor naturlig havn med plass for å trekke opp mange nordlandsbåter og andre tradisjonsbåter. Det var disse gunstige havneforholdene, med plass til å samle mange mennesker på ett sted, som skapte grunnlaget for handel her. I forbindelse med tingsamlingene samlet det seg kremmere av mange slag. Og i januar, før starten på lofotfisket, ble Kjerringøy et samlingssted for fiskere som kom sørfra. Leia nordover mot Lofoten går forbi her, og Kjerringøy er en av de siste naturlige stoppesteder før man krysser over den lunefulle Vestfjorden. Hvis været var kontrari, la fiskeflåten seg på vent på Kjerringøy eller i Grøtøy og ventet på bedre vær. Det kunne gjelde både for spak og for sterk vind, feil vindretning eller for mye sjø. Vestfjorden er et havstykke man ikke krysser under dårlige forhold, det har mange seilere erfart. Videre fra Kjerringøy går leia forbi dagens Steigen kommune og Grøtøy handelssted ved Norskot. Derfra bærer det ut på Vestfjorden i retning Skrova, Svolvær, Henningsvær eller andre fiskevær ved «Holla», fiskefeltet som dannet sentrum for skreifisket i Lofoten. Motorbåtenes æra, ei ny tid Handelsmennene på Kjerringøy tjente sine penger på handel med fisk, i hovedsak tørrfisk, klippfisk og sild. Mye av fisket foregikk på andre steder enn her, hovedsakelig i Lofoten og Finnmark eller i sildefjordene i Salten. Skreien ble 8 KYSTEN 1'14
reportasjehistorieartikkel Havna med de lange sandstrendene, som hadde vært så gunstig i den tida man trakk båtene på land, ble etter hvert utdatert. Kjølbåter kunne ikke gå inn til handelsstedet, og Kjerringøy sovnet langsomt inn utover på 1900-tallet. Her ser vi artikkelforfatteren Erika Søfting fortelle for deltakere på Forbundet KYSTENs landsmøte i Bodø. Foto: Bente Foldvik. ofte hengt i Lofoten for så å bli tatt ned på våren og seilt rett til Bergen. Det var altså ikke nærheten til råvarene som gjorde at dette var et gunstig sted å handle fra. Men knutepunktfunksjonen var viktig. Plasseringen i leia og den gode småbåthavna var sentral for det næringseventyret som utspant seg på Kjerringøy på 1800-tallet. Men havneforholdene, som var så gunstige fra middelalderen og fram til 1800-tallet, bidro også til å svekke Kjerringøys posisjon som sentrum når vi runder 1900. For dampskipene var Kjerringøysundet for grunt, og postbåten måtte legge seg for anker ved utløpet av sundet og bruke skyssbåt inn. Og når fiskeflåten etter hvert ble motorisert, ble behovet for å ligge i Kjerringøy og vente på god bør borte. Med motor i båtene var man ikke like sårbare for værets svingninger, reisen til og fra Lofoten tok kortere tid og hadde færre stopp. Samtidig med motoriseringen av flåten vokste Bodø by, og ble et sentrum for alvor mot slutten av 1800-tallet. Etter hvert som byen vokste, kom Kjerringøy mer og mer i bakevja. Sammen med manglende nyskaping og forretningsånd hos de siste eiere på Kjerringøy, ble havna en del av årsaken til stedets langsomme innsovning utover på 1900-tallet. Havna som hadde vært så gunstig, var utdatert og passet ikke i den nye tida. 1'14 KYSTEN 9
Enken Anna Elisabeth Ellingsen eide Kjerringøy handelssted. I 1857 giftet hun seg med handelsfullmektig Erasmus Benedikt Kjerschow Zahl. Han ble etter hvert Nord-Norges rikeste mann.seinere generasjoner drev videre etter gammel oppskrift og stedet stagnerte. Stor rikdom, skandaler og sorg Tekst av Erika Søfting, Nordlandsmuseet / Foto: Ernst Furuhatt og Nordlandsmuseets samling Anna Elisabeth arvet et blomstrende handelssted og overtok driften på Kjerringøy i 1830 sammen med sin mann Jens Nikolai Ellingsen. De to skapte mye av det vi fortsatt kan se. Men mann og barn døde, og hun overtok driften selv. 56 år gammel sto hun igjen brud, denne gangen med en mye yngre mann. De forvaltet en formue i milliardærklassen. Den første med handelsbevilling på Kjerringøy het Johannes Staaleni Bernhoft. Han kjøpte Kjerringøy kremmerleie i 1752, og drev bygdefarsjekt, lokalhandel og utrustning av fiskere. Bernhoft og hans sønn Adam drev handel her i 28 år, men drev det aldri til noen store høyder. Rev i seilene for handelsstedet ble det først på starten av 1800-tallet, etter at Christen Sverdrup kjøpte det. Sverdrup kom fra Sund i Lofoten, men hadde i noen år drevet handel fra Hundholmen, litt sør i leia fra Kjerringøy. I 1803 kom Kjerringøy til salgs, og da solgte Sverdrup Hundholmen til «det Trondhiemske Handels- og Fiskerie-etablissement» og flyttet sin virksomhet hit. Det hører med til historien at handelsstedet Hundholmen i dag heter Bodø. Stedet fikk sin bystatus noen få år etter at Sverdrup solgte seg ut. Christen Sverdrup hadde tre barn, alle døtre. Den eldste datteren het Anna Elisabeth, og det var hun som med tida arvet handelsstedet Sverdrup hadde bygd opp. Da besto stedet av minst seks bygninger og flere skip. Det hadde en sterk posisjon i handelsnettverkene i Norge. Anna Elisabeth ble gift med Jens Nikolai Ellingsen, som kom fra en av Nordlands mest bunnsolide handelsfamilier. Farfaren Jens Ellingsen på Saltnes ved Rognan var en kjent skikkelse i landsdelens elite. Han hadde sju sønner, som alle hadde egne jektebruk. Det sies at det var allmennkunnskap hos bryggekjøpmennene i Bergen at det gjaldt å være klare til ellingsene kom til stevne. Man kan bare tenke seg hvilken makt det representerte når sju brødre kom seilende i sju jekter nordfra, fullastet med tørrfisk. Da var det nok ikke enkelt for bryggekjøpmannen å overlegent diktere hvilken pris som skulle gis for varene. Jens Nikolais karriere startet med handel og jektefart i ung alder. Allerede 23 år gammel tok han borgerskap og seilte med egen jekt til vårstevnet i Bergen. Men jekta forliste, og det ville betydd slutten på handelskarrieren for de fleste. Men Jens Nikolai er å finne i Bergen igjen allerede neste år, med nytt fartøy. Det lønte seg nok å være fra skipseierslekt. Forliset på denne første bergensferden var så vidt vi vet en av de få i Jens Nikolais liv. Da han og Anna Elisabeth overtok driften på Kjerringøy i 1830, hadde han allerede solid økonomi og et oppegående firma. Han hadde drevet handel fra Skrova, Støtt og hjemgården Skagstad i Steigen før han havnet på Kjerringøy. Da Anna Elisabeth og Jens Nikolai overtok, startet opprustning av bygningsmassen, og Ellingsen er byggherre for mange av husene som utgjør det fredede handelsstedet i dag. Jens Nikolai Ellingsen var i det hele tatt en innovativ og dyktig forretningsmann og er framfor noen gründeren på Kjerringøy. 10 KYSTEN 1'14
reportasjehistorieartikkel Kjerringøy handelssted lå strategisk plassert langs leia og hadde en god havn for datidas båter. Stedet er fortsatt så godt som intakt med 15 bygninger. Fiskeflåten er fotografert i Svolvær havn og på Skrova. Vi ser også Kjerringøy handelssted på 1880-tallet. Fra lottkar til lønnsarbeider I tillegg til aktiviteten på Kjerringøy, drev Ellingsen videre på Risholmen i Skrova i Lofoten, der han hadde brygge, hjeller og rorbuer. Fra Skrova drev han stort oppkjøp av fisk, produserte tørrfisk og leide ut rorbuer. Rorbuene i Skrova ble viktige i en av Ellingsens innovative prosjekter, da han gjorde fiskerne til lønnsarbeidere. Det vanlige var at fiskerbonden fisket for lott, det vil si at han tok hyre på en båt, gjerne en åttring, og fikk sin part i båtens fangst. Lotten ble fordelt etter en fast fordelingsnøkkel. Det vanlige var manns-lott, at hver mann om bord hadde en lott, også høvedsmannen. Skårunger og andre som ikke kunne yte full tjeneste kunne ha halv eller trekvart lott. Det var en overgang til voksenlivet å bli fullotts kar. Selv om mange fiskere var bundet av væreiere, som leide ut rorbuer og fiskeplasser, mot at fiskeren skulle levere til ham og handle hos ham, var fiskeren å regne som selvstendig. Han var ikke ansatt av noen, men fisket til egen inntekt. Det betydde høy risiko ved dårlige sesonger, men også muligheter for å gjøre store penger i gode år. Fiskeren var som regel økonomisk bundet til en handelsmann der han hadde handlet utstyret sitt «på bok». I tillegg måtte ofte kona krite nødvendige varer gjennom vinteren til han kom hjem med inntekten fra fisket hos samme handelsmann. Dessuten var mange bundet av en væreier i Lofoten, som leide ut rorbu i nærhet til fiskefeltet. Det var vanlig at rorbuleia var knyttet til en avtale om at fiskeren måtte levere fisk til væreierens skip og brygger og handle sine varer i væreierens butikk. Men selv om fiskerne ofte var bundet av gjeld og avtaleforhold, var de altså å regne som selvstendig næringsdrivende når de fisket på lott. Jens Nikolai Ellingsen var ikke væreier i ordets rette forstand, i alle fall ikke på Kjerringøy. Væreierbegrepet gjelder dem som eide buene og fiskeværet som fiskeren var avhengig av som havn og bolig under sesongfisket. Men Jens Nikolai skaffet seg et antall åttringer, og begynte å ansette bygdas fiskerbønder som leiekarer under fisket. På den måten var han sikret god tilgang på fisk, og kunne ta store fortjenester selv i mindre gode sesonger. For fiskeren betydde det en sikker inntekt, men ordningen berøvet dem muligheten for riktig store inntekter i gode år. Det betydde også mindre frihet til selv å ta avgjørelser, som for eksempel hvor man skulle fiske fra, og når man startet og avsluttet fisket, eller tok seg fridager og reiste hjem. Den selvstendige fiskeren ble lønnsarbeider hos Ellingsen, og Ellingsen hadde tatt kontroll over flere ledd i næringskjeden. Han fikk sikker leveranse og kunne kontrollere pris. Forutsigbarhet og leveringsevne er som kjent ingen ulempe i forretninger. I sorg og kjærlighet Anna Elisabeth på Kjerringøy var svært glad i sin Jens. De var jo et storartet par, hun med sin farsarv på Kjerringøy, han med sin forretningsteft, gjennomføringsevne og økonomiske sikkerhet. Etter alt å dømme levde de i et lykkelig ekteskap. I 1838 ble de foreldre til lille Jakob. Men familielykken skulle dessverre ikke vare så lenge. Fem år etter dør deres sønn. På kirkegården rett ved handelsstedet står hans gravstein, med en hvit due i marmor på toppen. Fem år etter dette dør også Jens Nikolai, bare 53 år gammel. Anna Elisabeth var nå en 48 år gammel barnløs enke. Man kan tenke seg den påkjenningen det har vært for henne. Hun som tilsynelatende hadde fått de beste kort utdelt, som 1'14 KYSTEN 11
så ut til å stevne mot et langt og lykkelig liv med kjærlighet og rikdom, sto brått helt alene igjen. Herfra kunne historien om Kjerringøy gått i mange retninger. Det som var en framgangsrik bedrift og en stor og viktig arbeidsplass i bygda, sto ved et skjebnesvangert veiskille. Enkefru Ellingsen skriver selv brev til handelsforbindelser i Bergen og Kristiansand, selger sild og spør om de siste konjunkturer. Og så tilkaller hun Ellingsens høyre hånd, handelsfullmektig Erasmus Benedikt Kjerschow Zahl, for å hjelpe seg med forretningen. Zahl hadde i noen år vært Ellingsens betrodde betjent og ansvarlig for Ellingsens drift i Skrova. Nå kom Zahl til Kjerringøy, og her skulle han bli værende. Han drev handelen for Ellingsens enke i åtte år, før livet tok en ny vending for både han og Anna Elisabeth. Så, i 1857, kommer nyheten om at fruen på Kjerringøy har tenkt å gifte seg på nytt. Og den tilkomne er ingen annen enn handelsfullmektigen Zahl. Han er nå 31 år gammel, enkefruen er 56. Bryllupet mellom den enda unge mannen og den ganske så voksne damen blir på ingen måte feiret i stillhet. Det inviteres til storstilt feiring over flere dager, og fruen selv reiser i forkant ut på tur til Europa for å handle inn til bryllupet. Gjester innbys, både familie og venner, og handelsforbindelser som man pleier personlig kontakt med. Erasmus Benedikt Kjerschow Zahl fikk etter hvert æren av å bli Nord-Norges rikeste mann. Han ble født inn i en stor søskenflokk på handelsstedet Nordvika i Herøy på Helgeland, men hadde flere eldre brødre, og måtte reise ut for å skape sin egen karriere. Ingen kunne forutse den maktposisjon han skulle få. Zahl var på rett sted til rett tid og giftet seg til et handelshus med solid økonomi, gode forretningsforbindelser og god infrastruktur. På omtrent samme tid som bryllupet sto, startet et sildeeventyr i Nordland. I perioden fra ca. 1860-1875 var Interiørbilde fra Anna Elisabeths finstue. Bryllupet mellom den enda unge mannen og den ganske så voksne damen blir på ingen måte feiret i stillhet. Det inviteres til storstilt feiring over flere dager, og fruen selv reiser i forkant ut på tur til Europa for å handle inn. det eventyrlige innsig av sild i disse områdene, først storsild og siden feitsild. Med skip, båter og mannskap klare og nøter hengende på heimbrygga, kunne Zahl kaste seg inn i dette eventyret fra første dag. Gode konjunkturer i perioden bidro også til stor fortjeneste for Anna Elisabeth og Zahl, og de forvaltet etter hvert en formue i milliardærklassen. Anna Elisabeth lyktes altså på tross av livets luner i å drive farsarven videre og ivareta bedriften som hennes far og første ektemann hadde bygget opp fra bunnen. Handelshuset på Kjerringøy besto i beste velgående i hennes levetid. Handelsstedet på Kjerringøy ble et sted å søke muligheter i livet for flere enn Zahl selv. I 1879 får Zahl brev av en 17-årig Knut Pedersen fra Hamsund i Hamarøy, som skriver for å be om et lån, da han skal ut i verden og bli forfatter. I brevet til Zahl skriver han: Nu mangler jeg som ubemidlet 20 årig yngling resourser til en sådan rejse [til de store forlag i Kjøbenhavn] og er det derfor jeg i kunstens og udviklingens värnede navn anråber dem, hr. Zahl, som formentlig er Nordlands kæmpe i økonomisk betydning, om nådig understøttelse av sekstenhundrede kroner. Hamsun vil smigre seg inn hos handelsmannen, men har rett i at Zahl på Kjerringøy var en mann å regne med i landsdelens, for ikke å si landets økonomiske elite. I tillegg var Zahl tydeligvis ikke fremmed for å investere ganske betydelige midler i en ukjent forfatterspire. Hamsun fikk sitt lån, en startkapital for forfatterkarrieren. Starten på slutten Anna Elisabeth døde i 1879, etter et fall i trappen fra soveromsfløyen. Det var midt på vinteren, og Zahl var i Skrova da ulykken skjedde. Nærmeste lege var i Lofoten, og Zahl sendte telegram dit med beskjed om å reise til Kjerringøy med første båt. Anna Elisabeth hadde slått skulderen ut av ledd, og i sitt 78. år, uten legehjelp på sykeleiet, døde hun av skadene. Zahl levde siste del av sitt liv som enkemann og døde i 1900. Etter hans død var det ingen som var nyskapende nok til å føre handelshuset inn i den nye tid. Framtida for mange handelssteder var industriell utvikling innen blant annet fiskeindustri og bergverk, og mange ble liggende som sentrum i tettsteder og småbyer. Men næringslivet på Kjerringøy ble lite endret utover på 1900-tallet. De siste eierne fortsatte med krambod, poståpneri, dampskipsekspedisjon og gårdsdrift. Fiskehandelen på Kjerringøy avtok utover på 1900-tallet og ble ikke erstattet med en ny solid pilar i bedriften. Det store økonomiske eventyret fra Anna Elisabeths tid var ugjenkallelig over. Men selve handelsstedet står den dag i dag, så godt som intakt med 15 12 KYSTEN 1'14
reportasjehistorieartikkel Handelsstedet ble fredet av Riksantikvaren i 1942. Nå er det hovedattraksjonen i ei levende bygd der kulturnæring har fått vind i seilene. Teaterlag dramatiserer historiske hendelser, skoleelever får innsyn i sin egen kulturhistorie og turister kommer på besøk. bygninger. Kjerringøy handelssted ble fredet av Riksantikvaren i 1942, og er i dag et nasjonalt viktig bygningsminne. Det står som et monument over et stykke kystkultur og handelshistorie, som var veldig viktig for utviklingen av landsdelen. Det eneste som mangler for å gjenskape følelsen av 1800-tallets storhetstid, er skogen av master i Kjerringøysundet, rekkene av åttringer, seksringer og fembøringer langs stranda, og jekt, jakt og galeas for anker ved innseilingen. Det moderne Kjerringøy Handelsstedet er i dag blitt museum og har åpent for publikum i sommerhalvåret og for grupper hele året. Museumsanlegget er hovedattraksjon i ei levende bygd, der innovasjon og næringsutvikling har fått vind i seilene igjen. Det er også ei bygd med stor optimisme og tilflytting av både unge og gamle. Et yrende foreningsliv, kulturliv, skole, barnehage og butikk vitner om ei levende og aktiv bygd. Kjerringøys opplevelsesnæring er i vekst, og handelsstedet har fått godt selskap. Kjerringøy gård lager økologisk ost og annen kortreist økologisk mat på jorda som i sin tid var handelsmannens, og driver kafeen Markens Grøde med steinovnsbakeri og ysteri. I Zahlfjøsen galleri kan man se Karl Erik Harrs Hamsunillustrasjoner, og utstillingen Hamsun og filmen. Mellom galleriet og Markens Grøde ligger Ulf Mikalsens båtbyggeri, og på Kjerringøy Havn Bryggehotell kan du spise de deiligste retter av lokal fisk og hvile ut på lekre hotellrom med utsikt rett ut i den nye flotte småbåt- og gjestehavna og Karlsøyvær. Det skorter ikke på store opplevelser av både natur og kultur på Kjerringøy, som også svært mange har oppdaget. Det er bare å komme, til lands eller vanns, og oppleve eventyrlige Kjerringøy. Erika Søfting er anleggsleder og konservator ved Kjerringøy handelssted, Nordlandsmuseet. Hun er utdannet cand. philol i etnologi/kulturvitenskap fra Universitetet i Bergen. Erika sitter også som vara i Forbundet KYSTENs landsstyre, og er der inne i sin andre periode. 1'14 KYSTEN 13