Sammen om kunnskap Nytt system for dokumentasjon av formidling

Nytt system for dokumentasjon av formidling Innstilling fra UHRs Formidlingsutvalg til UFD Versjon: 30.06 2005

2

Forord Denne rapporten er utarbeidet av Formidlingsutvalget nedsatt av Universitets- og høgskolerådet på oppdrag fra Utdannings- og forskningsdepartementet. Oppgaven har vært å foreta en hensiktsmessig avgrensning av formidlingsbegrepet og foreslå relevante indikatorer som kan fange opp sentrale deler av formidlingsaktiviteten ved universiteter og høyskoler. Siden 2002 har Norge hatt et finansieringssystem som er delvis resultatbasert. Utdanning gir uttelling basert på avlagte studiepoeng, og forskning vil fra 2006 gi uttelling basert på antall vitenskapelige publikasjoner, antall doktorgradskandidater og i hvilken grad institusjonen har klart å konkurrere seg til forskningsmidler fra Norges forskningsråd og EU. Nå står universiteter og høyskolers tredje oppgave, formidling, for tur. Sektoren har vist et stort engasjement underveis i prosjektet for å få på plass et system som løfter fram og anerkjenner formidlingsaktiviteten som skjer ved landets institusjoner. Begrepet formidling blir i dag brukt og forstått på mange ulike måter. Utvalget brukte derfor tid på å etablere en forståelse av hva de høyere utdanningsinstitusjonenes formidlingsoppgave er, og på hvordan formidling kan avgrenses mot bl.a. utdanning og forskning. Videre har gruppen hatt som fokus å lage en indikatormodell som ikke krever nye, store og tungrodde byråkratiske registrerings- og kvalitetssikringssystem, og har bl.a. bygget på en del som allerede er gjort i forbindelse med forskningsdokumentasjonsprosjektet (Vekt på forskning nytt system for dokumentasjon av vitenskapelig publisering). Utvalget har imidlertid ikke som sitt mandat å utvikle et ferdig teknisk system; dette vil bli et ledd i en eventuelt senere fase av prosjektet. Det ligger ikke i prosjektets mandat å lage indikatorer for all formidling, men for sentrale deler. Utvalget har derfor hatt som mål å sette sammen et sett av få, gode og målbare indikatorer som skal være representative for en samlet sektor. Indikatorene skal gi grunnlag for fordeling til institusjonene over statsbudsjettet. Hvordan midlene nyttes videre er et internt lederansvar på den enkelte institusjon. Det har vært viktig for utvalget at det vitenskapelige personalet skal føle at formidling teller. Det foreslåtte indikatorsettet dekker derfor svært mye. Med sine ni måneder til rådighet har det vært knapt med tid. Utvalget har hatt nytte av tilbakemeldingene fra to uformelle høringer i sektoren, som på tross av korte frister, fikk god respons. Utvalgsleder har underveis i prosjektet informert mange interesserte grupper i sektoren. UHR opprettet høsten 2004 en hjemmeside som er blitt oppdatert jevnlig med møtereferat, notater og nyttige linker om temaet formidling. Med rapporten Sammen om kunnskap ønsker utvalget å legge vekt på det interaktive aspektet ved formidling og betydningen av at vi sammen tar et løft for å inspirere til mer formidling av godt forsknings- og utviklingsarbeid. Sannsynligvis er dette starten på et lengre prosjekt med flere faser. Utvalget vil for sin del understreke nødvendigheten av å foreta simuleringer i et tett samarbeid med sektoren før en beslutter å ta indikatorsettet i bruk. Bredden i formidlingsaktivitetene innenfor sektoren gjør det vanskelig å forutse hvordan det valgte indikatorsettet slår ut. Det vil også være et spørsmål om vekting av de ulike indikatorene. Simuleringene er nødvendige for å sikre at vi får et godt system for alle institusjonstyper. Samtidig må det arbeides med å etablere registrerings- og kvalitetssikringssystemer som sammen med simuleringene vil bidra til å forebygge mulige perverteringer. 3

UHR sender en takk til de mange som har bidratt til at vi nå har et forslag til en indikatormodell for formidling. Kirsti Koch Christensen (Sign.) styreleder 4

Innhold 1 Innledning... 6 1.1 Prosjektet... 6 1.2 Oppdraget... 7 1.3 Organisering... 8 1.4 Sammendrag og anbefalinger... 9 2 Ny registrering av formidling... 10 3 Definisjon og avgrensning av formidling... 12 3.1 Avgrensning mot utdanning... 14 3.2 Avgrensning mot forsknings- og utviklingsarbeid... 14 3.3 Avgrensning mot kunstnerisk utviklingsarbeid... 17 3.4 Fokus på allmennrettet og brukerrettet formidling... 18 3.5 Allmennrettet formidling... 19 3.5.1 Universitetsmuseene... 20 3.5.2 Bibliotekene... 21 3.6 Brukerrettet formidling... 21 3.6.1 Innovasjon og utviklingsarbeid... 22 3.7 Oppsummering... 23 4 Problemer med dokumentasjon og måling... 24 5 Indikatorer for formidling... 26 5.1 Omsetning: Salg av tjenester og lokale publikasjoner... 27 5.1.1 Midler fra Norges forskningsråd og EU... 28 5.1.2 Etter- og videreutdanning... 28 5.1.3 Randsoneinstitusjoner... 28 5.1.4 Videre utredning... 29 5.2 Formidling på nett... 29 5.3 Publikasjoner... 30 5.3.1 Bøker, læremidler og faglige ressurser... 31 5.3.2 Artikler i fagtidsskrift... 32 5.3.3 Aviskronikker og innsiktsartikler... 33 5.5 Direkte formidling til allmennheten... 34 5.6 Vekting... 35 5.6.1 Forslag til vekting innenfor den enkelte indikator... 36 5.7 Oppsummering av flertallsforslaget... 36 6 Verktøy... 38 6.1 Regnskapssystem... 38 6.2 Autoritetsregistre... 38 6.3 Skjema... 39 6.4 Rapportering til Database for statistikk om høyere utdanning (DBH)... 39 7 Behovet for simulering... 39 Vedlegg: Dissens 5

1 Innledning 1.1 Prosjektet Utdannings- og forskningsdepartementet (UFD) ga i brev av 29. september 2004 Universitetsog høgskolerådet i oppdrag å foreta en hensiktsmessig avgrensning av formidlingsbegrepet og foreslå relevante indikatorer for å fange opp sentrale deler av formidlingsaktiviteten ved universiteter og høyskoler. Å sette tall på formidling til bruk i en nasjonal fordelingsmodell representerer nybrottsarbeid i Norge, og kanskje også ellers i verden. Formidlingsutvalget ble oppnevnt 30. september 2004, med rektor Torunn Klemp, Høgskolen i Sør-Trøndelag, som leder. UFD annonserte i St.prp.nr.1 (2003-04), s. 115, et ønske om å få en egen komponent for belønning av formidling i finansieringen av universiteter og høgskoler: Departementet arbeider med å utvikle vidare den resultatbaserte delen av forskingskomponenten i finansieringssystemet for universitet og høgskolar. Denne bør i sterkare grad reindyrke den resultatorienterte profilen. For å ta omsyn til det formidlingsansvaret som òg er gjeve i universitets- og høgskolelova, vil departementet òg vurdere å utvikle ein eigen komponent for premiering av formidlingsresultat. Til saman vil dette gje eit finansieringssystem som gir ein kobling mellom budsjettutteljing og resultat for alle dei tre hovudformåla forsking, undervisning og formidling. Ønsket om å få en egen formidlingskomponent henger altså sammen med utvikling av resultatbasert finansiering (RBF) av høyere utdanning. I dag består undervisningsmodulen i budsjettmodellen av avlagte studiepoeng og forskningsmodulen vil bestå av vitenskapelig publikasjon i tillegg til EU-midler, midler fra Norges forskningsråd og antall doktorgradskandidater. Hensikten med å få inn en formidlingsmodul i finansieringsmodellen er å stimulere til økt formidling og bedre synliggjøre den formidlingsaktivitet som finner sted ved landets universiteter og høyskoler. Siktemålet med prosjektet har vært å: foreslå en avgrensning av hvilke oppgaver (eller hvilken virksomhet) ved statlige og private universiteter og høyskoler som skal dekkes av formidlingsbegrepet foreslå indikatorer som fanger opp sentrale deler av formidlingsvirksomheten ved institusjonene, herunder bidrag til innovasjon og utviklingsarbeid i nærings- og samfunnsliv. Oppdraget omfatter ikke utarbeiding av selve finansieringsmodellen som knytter resultatfinansiering til dokumentasjon av formidling. Finansieringsmodellen og den endelige vektingen av de ulike elementene som går inn i indikatormodellen er departementets ansvar. Lov om universiteter og høyskoler setter rammen for institusjonenes formidlingsoppgaver: 1-1 Lovens formål: Denne lov har som formål å legge til rette for at universiteter og høyskoler ( ) c) formidler kunnskap om virksomheten og utbrer forståelse for og anvendelse av vitenskapelige og kunstneriske metoder og resultater, både i offentlig forvaltning, kulturliv og næringsliv. 1-3 Institusjonenes virksomhet: Universiteter og høyskoler skal arbeide for å fremme lovens formål ved å: ( ) d) bidra til å spre og formidle resultater fra forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid. e) bidra til innovasjon og verdiskapning basert på resultater fra forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid. 6

f) legge til rette for at institusjonens ansatte og studenter kan delta i samfunnsdebatten. ( ) 1.2 Oppdraget Utvalget har hatt følgende mandat: 1. Formidlingsutvalget skal på oppdrag fra UFD foreslå en avgrensning av hvilke oppgaver (eller hvilken virksomhet) ved statlige og private universiteter og høyskoler som skal dekkes av formidlingsbegrepet. 2. Utvalget skal videre på oppdrag fra UFD foreslå indikatorer som fanger opp sentrale deler av formidlingsvirksomheten ved institusjonene, herunder bidrag til innovasjon og utviklingsarbeid i nærings- og samfunnsliv. 3. For de foreslåtte indikatorer gjelder at de må være målbare og at data er etterprøvbare. Data må være tilgjengelig eller relativt enkelt kunne framskaffes. Data skal rapporteres fra universiteter og høyskoler, og indikatorene må kunne fungere som grunnlag for fordeling av midler mellom universiteter og høyskoler. 4. Utvalget skal vurdere nødvendige rutiner for registrering, rapportering og sikring av datakvalitet. 5. Utvalget skal holde seg oppdatert om pågående relevant arbeid bl.a. innenfor forskningsdokumentasjon og virksomheten ved universitetsmuseene. Utvalget oppfatter at mandatet gir følgende tydelige føringer for avgrensning: Avgrensningen/definisjonen må fungere for både private og offentlige institusjoner. Avgrensningen/definisjonen må fungere både for universiteter og høyskoler. Sentrale deler av formidlingsvirksomheten må falle innenfor. Bidrag til innovasjon og utviklingsarbeid må falle innenfor. Utvalget har tolket mandatet dit hen at utvalget skal finne indikatorer som er representative, men ikke sørge for en presis måling av all formidling. Videre at utvalget skal gjøre et utredningsarbeid og ikke få på plass et ferdig system. I tillegg til mandatet lå det følgende føring i oversendelsesbrevet fra departementet: Departementet legger til grunn at kunstnerisk utviklingsarbeid og tilhørende formidlingsaktivitet holdes utenfor arbeidet. (For utvalgets kommentarer til dette, se kapittel 3 om definisjon og avgrensning av formidling.) Forskningsmeldingen Vilje til forskning (St.meld.nr.20, 2004-2005) kom sent i utvalgets arbeid, 18.mars, men inneholder flere relevante punkter for utvalget (s.153 i meldingen): Arbeidet med å utvikle og fastsette indikatorer for formidling er krevende og favner et bredt spekter av aktiviteter. Mangel på resultatbasert komponent for formidling kan ha vært med på å skape uheldige effekter for den interne prioriteringen av slike oppgaver. Formidlingskomponenten skal bl.a. sikre at de statlige høyskolene stimuleres til å prioritere den tradisjonelle kjernevirksomheten ved høyskolene. Formidlingskomponenten skal gi incentiver tilpasset de statlige høyskolenes særskilte formål overfor regionalt arbeids- og næringsliv, samt gi incentiver til nært samarbeid med praksisfeltene i yrkesutdanningene. Formidlingskomponenten skal bidra til at mangfoldet i UH-sektoren opprettholdes. 7

Departementet vil også vurdere om det er mulig å utvikle gode indikatorer for kunstnerisk utviklingsarbeid. 1.3 Organisering Arbeidet har vært forankret i UHR som har oppnevnt medlemmer til utvalget, der både faglig og administrativ institusjonsledelse har vært representert. UFD oppnevnte egen observatør. Formidlingsutvalget har hatt følgende medlemmer: Medlemmer: Rektor Torunn Klemp, Høgskolen i Sør-Trøndelag (leder) Avdelingsdirektør Else Bottengård, Tromsø Museum, Universitetet i Tromsø Rektor/professor Karl Otto Ellefsen, Arkitekthøgskolen i Oslo Informasjonssjef Asle Haukaas, Norges Handelshøyskole Professor Helge Kvanvig, Universitetet i Oslo Høgskoledirektør Nils Mæhle, Høgskolen i Bergen Hovedbibliotekar Eva Reiten Sæta, Høgskolen i Hedmark Formidlingsdirektør Torny Aarbakke, Universitetet i Bergen Stabsdirektør Jan Olav Aasbø, Universitetet for miljø- og biovitenskap Førstekonsulent Sigrid Dahl Grønnevet (observatør fra Utdannings- og forskningsdepartementet) UHRs sekretariat ved rådgiver Rachel Glasser har vært sekretær for utvalget. Utvalget har hatt syv ordinære møter. Utvalget hadde i sin første fase mange innlegg fra tilsatte i sektoren for å belyse ulike sider ved mandatet. Blant annet har utvalget brukt en del tid på å skaffe seg god informasjon om TTOenes virksomhet (Technology Transfer Office) og belønningsmekanismer for innovasjon. Det har også vært satt ned ad-hoc grupper for å se nærmere på indikatorer for innovasjon og nyskaping og for allmennrettet og brukerrettet formidling. Den førstnevnte arbeidsgruppen leverte notatet: Resultattyper innen og mulige indikatorer for arbeid med innovasjon og utviklingsarbeid i universiteter og høgskoler, som ble tatt med i den videre diskusjonen i utvalget. Gruppen bestod av dekan Ole-Gunnar Søgnen, Høgskolen i Bergen, førsteamanuensis Erik Mønness, Høgskolen i Hedmark og seniorforsker Stig Erik Jakobsen, SNF ved Norges Handelshøyskole. Arbeidsgruppen hadde to møter, og det siste ble holdt ved NIFU STEP der sentrale fagpersoner innen innovasjon deltok på deler av møtet. De to siste gruppene bestod av medlemmer av utvalget. Gruppene leide inn sekretærhjelp fra henholdsvis ansvarlig redaktør i Apollon, Johannes Waage Løvhaug, Universitetet i Oslo, og forsker Gunnar Sivertsen, NIFU STEP. I tillegg har utvalget engasjert Gunnar Sivertsen for konsulentarbeid. Utvalget har prioritert informasjonsarbeid i forbindelse med prosjektet. I prosjektperioden har UHR hatt en nettside for Formidlingsutvalget med oppdatert informasjon om prosjektet, blant annet utfyllende referat fra de ordinære møtene. Leder av utvalget har holdt en rekke foredrag om emnet i ulike sammenhenger hvor dette har vært etterspurt, blant annet i to av de nasjonale rådene. Det har også vært holdt foredrag for det nasjonale informatørmøtet for sektoren. På grunn av den begrensede tidsrammen, har utvalget valgt å benytte seg av to uformelle høringsrunder; en for et avgrensningsnotat, og en for et notat om forslag til indikatormodell. Utvalget fikk mange og konstruktive tilbakemeldinger fra sektoren i begge høringene. 8

1.4 Sammendrag og anbefalinger En modell med fem indikatorer Når det gjelder selve bruken av indikatorbegrepet, støtter utvalget seg på en oppfatning som skiller mellom en indikator og datagrunnlaget for en indikator. Man kan definere og avgrense et mer eller mindre mangfoldig datagrunnlag som systematiseres og deretter gir grunnlag for en eller flere indikatorer. Publikasjoner er et eksempel på en indikator som har innsamlet statistikk over bidrag i ulike formidlingskanaler som bøker, læremidler, fagtidsskrift etc. som datagrunnlag. Utvalgets flertall har utarbeidet en modell med fem indikatorer for formidling: 1. Omsetning 1 : Salg av tjenester og lokale publikasjoner 2. Formidling på nett 3. Publikasjoner bøker, læremidler og faglige ressurser artikler i fagtidsskrift aviskronikker og innsiktsartikler 4. Foredrag på brukerrettede fagkonferanser 5. Direkte formidling til allmennheten publikumsarrangementer bidrag i massemedia Dokumentasjonen for den økonomiske indikatoren (1) vil være data fra institusjonenes regnskapssystem. Denne indikatoren: er nøytral overfor formidlingsform og kan dekke et stort mangfold uten at dette behøver å dokumenteres vektlegger etterspørsel hos brukere og bidrar til avgrensning overfor forsknings- og undervisningsaktiviteter Begrensningen ved den økonomiske indikatoren er at den ikke stimulerer til bredest mulig offentliggjøring av formidlingen, og at formidling som ikke gir inntekter til institusjonen faller utenfor. De fire resultatindikatorene (2-5) skal oppveie disse begrensningene ved å stimulere til formidlingsaktivitet som oppfyller institusjonenes generelle samfunnsoppgaver. Indikator 2, 3 og 5 legger særlig vekt på formidling ut til bredest mulig publikum. Utvalgets flertall ønsker å stimulere kanaler som når mange, og kanaler som er framtidsrettet (som for eksempel nettsider). Modellen vil i følge utvalgets flertall ha følgende fordeler: et klart fokus på brukerbehov, faktisk anvendelse og bred offentliggjøring en avgrensning mot aktiviteter innenfor forsknings- og utviklingsarbeid og undervisning som ikke skal inngå i indikatoren åpenhet overfor mangfoldet av formidlingsformer en begrensning av antallet resultatkategorier som formidlingen skal måles i, og dermed også forenkling av arbeidet med kvalitetssikring av dokumentasjonen. 1 Utvalget bruker i innstillingen begrepet omsetning om inntekter, slik det er vanlig å gjøre i universitets- og høgskolesektoren. 9

Utvalgets flertall mener at det ikke vil være et problem hvis en og samme formidlingsaktivitet fanges opp av to eller flere av indikatorene. Et eksempel kan være at et utredningsoppdrag med inntekter til institusjonen ikke bare resulterer i rapport til oppdragsgiver, men også i foredrag på en fagkonferanse, en artikkel i et fagtidsskrift og et intervju i dagspressen. Hver formidlingsaktivitet har en egen verdi. Siden Formidlingsutvalget startet sitt arbeid, har ett moment gått igjen på samtlige møter: Vi må få et enkelt system med få indikatorer. Registreringen og kvalitetssikringen av datagrunnlaget for indikatorene må ikke kreve avanserte, kostnadskrevende og byråkratiske modeller. Utbredelse og profesjonalitet i formidlingen har vært andre viktige kriterier. Utvalgets flertall har derfor laget en modell som i stor grad bygger på det som tidligere er gjort med autoritetsregistre i prosjektet for vitenskapelig dokumentasjon, så vel som forslag til videreutvikling/tilpasning av dagens dokumentasjonssystem. Forskningsmeldingen Vilje til forskning (St.meld.nr.20, 2004-2005, s. 13) foreslår at alle statlig finansierte forskningsinstitusjoner skal utvikle formidlings- og informasjonsstrategier fra år 2006. Utvalgets flertall ønsker å understreke at med gjennomarbeidede strategier på plass, vil det bli enklere for institusjonene å skaffe gode, reviderbare tall for formidling. Med forslaget fra utvalgets flertall vil det være få formidlingsaktiviteter som faller utenfor. Men det er mange aspekter ved formidling som ikke fanges opp. Dette gjelder særlig de prosessuelle aktivitetene siden den valgte indikatormodellen er resultatorientert. Indikatormodellen vil for eksempel ikke fange opp kompetanseheving innen formidling i et forskningsmiljø, eller synergieffekter og økt kompetanse i samarbeid mellom forskere og medier eller allmennheten. Det gjelder også den typen utviklingsarbeid og formidling av kompetanse som skjer i forbindelse med studentoppgaver, studentpraksis og lignende virksomhet i tilknytning til undervisningen. Utvalgets flertall vil understreke at formidlingsindikatorene skal gå inn i departementets budsjettmodell og gi grunnlag for fordeling av midler på institusjonsnivå. Det vil deretter være et lederansvar ved den enkelte institusjon hvordan midlene fordeles, og om man eventuelt ønsker å støtte opp om strategiske målsetninger ut over det finansieringssystemet stimulerer til. Utvalgets medlem fra universitetsmuseene har kommet med en dissens. Dette medlemmet ønsker seg én indikator for formidling: en omsetningsindikator som favner formidling som gir inntekter til institusjonen. Dissensen følger som vedlegg til innstillingen. 2 Ny registrering av formidling Det svenske søsterorganet til Norges forskningsråd, Vetenskapsrådet, ga i november 2003 ut et policydokument med tittelen Forskningskommunikation för demokrati og tilväxt. I innledningen til dokumentet henvises det til universiteters og høgskolers oppdrag når det gjelder samarbeid med det omkringliggende samfunnet og hvordan tydeliggjøringen av dette oppdraget har gitt begrepet forskningsinformasjon både bredere og dypere betydning. Videre utdyper dokumentet hvordan god kommunikasjon om forskningen kan: gi økt tiltro til universitetene og høgskolenes virksomhet, føre til økt legitimitet for forskningen og forskerne trygge rekrutteringen til forskningen 10

gi bedre forskning trygge finansieringen av forskningen Samarbeidsforpliktelsene overfor lokalt og regionalt samfunns- og arbeidsliv er blitt tydeligere i ny lov også i Norge. Både allmennrettet og brukerrettet forskningskommunikasjon vil kunne ha denne typen effekter som det pekes på fra vetenskapsrådet. Vi har gode forutsetninger i Norge for å satse mer på formidling av forsknings- og utviklingsarbeid: Her er stor interesse for forskningsnyheter 2, tillit til forskerne i allmennheten, økt utdanningsnivå, åpenhet i den offentlig finansierte forskningen og en vilje til dialog i forskersamfunnet. Utvalget ønsker et system som sikrer at FoU-formidling blir en prioritert oppgave i tiden som kommer. Det er oppstått en ny situasjon ved at det blir innført en produktivitetsbasert budsjettmodell for utdanning og forskning. Svært mange aktiviteter faller utenfor denne budsjettmodellen, og det er derfor stor fare for at formidling vil bli nedprioritert uten liknende budsjettmessige tiltak. Det er viktig å gi et signal om at FoU-formidling er en sentral aktivitet ved våre institusjoner. Formidling bør bli en normal del av det vitenskapelige personalets 3 arbeidsfelt. Formidling er en naturlig del av FoU-prosessen, og uten formidling vil FoU-prosessen bli avbrutt på et uheldig og unaturlig stadium. Utvalget ser på formidling som et eget dynamisk felt, og advarer mot en misforståelse om formidling som en restkategori som skal omfatte det som faller utenfor forskningskomponenten. Det er ikke forskning som ikke når opp til betegnelsen vitenskapelig som skal premieres, men formidling av godt FoU-arbeid til brukere og allmennheten. Responsen utvalget har fått på sine uformelle høringsrunder, og ved andre anledninger, tyder på at mange i sektoren er bekymret for hva som skjer med det som ikke kan telles. Indikatorer som skal brukes som grunnlag for en resultatbasert tildelingskategori i finansieringssystemet, vil aldri kunne dekke alle sider ved institusjonenes virksomhet. Erfaringsmessig kan også incentivsystemer føre til tilpasninger både på det institusjonelle og det individuelle nivået. Faren er dermed til stede for at det som holdes utenfor de foreslåtte indikatorene, blir nedprioritert. Utvalget peker på den generelle faren for målforskyving som ligger i at vi klassifiserer FoU og tilhørende formidling med tanke på belønning. Klassifiseringen i ulike forskningskategorier og formidlingsgenre vil i seg selv etter hvert kunne være med på å bestemme hva slags forskning og faglige fokus som skal få legitimitet og betydning. Krav om etterprøvbarhet og mulighet for måling vil for eksempel føre til at FoU som dreier seg om etterprøvbarhet og målbarhet blir prioritert. FoU og formidling som retter seg mot andre, gjerne lite målbare aspekter ved profesjonsvirksomhet, vil ikke være attraktivt fordi dette arbeidet ikke kan rapporteres på en slik måte at det gir uttelling. Formidlingsutvalget mener at departementet bør være på vakt i forhold til slike effekter. For øvrig vil det være en lederoppgave ved den enkelte institusjon å etablere incentivsystemer internt for å motvirke eventuelle uheldige effekter det statlige incentivsystemet vil kunne få. 2 Rapporten Nordmenns forhold til forskning og teknologi 2004, NIFU STEP, viste blant annet at interessen for forskning og teknologi i Norge er meget høy også i en internasjonal sammenligning. Den viste også at opinionen generelt er blitt mer positiv til forskning og teknologi den siste femårsperioden. 3 Utvalget bruker begrepet vitenskapelig personale framfor vitenskapelig tilsatt, siden det ikke er uvanlig at ansatte med vitenskapelig bakgrunn kan være tilsatt i administrative stillinger. 11

Utvalget har valgt ikke å gå i dybden på denne diskusjonen, men konsentrert seg om sitt mandat: Å foreslå indikatorer som fanger opp sentrale deler av formidlingsvirksomheten ved institusjonene. Foruten å stimulere til mer formidling, er det sannsynlig at departementet med sitt ønske om en formidlingsindikator ønsker å skape bedre balanse i finansieringsmodellen. Med innføringen av vitenskapelig publikasjon som den sentrale indikatoren for forsknings- og utviklingsarbeid, ser den nåværende finansieringsmodellen ut til å favorisere universitetene og de vitenskapelige høyskolene. I forskningsmeldingen, Vilje til forskning er det lagt stor vekt på at høyskolenes regionale virksomhet må telle med i den nye modellen: I et system med en felles forskningskomponent for alle institusjonene, skal formidlingskomponenten blant annet sikre at de statlige høyskolene stimuleres til å prioritere den tradisjonelle kjernevirksomheten ved høyskolene. Formidlingskomponenten skal derfor gi incentiver tilpasset de statlige høyskolenes særskilte formål overfor regionalt arbeids- og næringsliv, samt gi incentiver til nært samarbeid med praksisfeltene i yrkesutdanningene. Dette vil bidra til at mangfoldet i universitets- og høyskolesektoren opprettholdes. (s. 153). Det er også en utbredt frykt i sektoren for at mer dokumentasjonsarbeid, kontroll og evalueringer skal binde opp verdifull administrativ og faglig kompetanse som helst skulle vært brukt til FoU og undervisning og ikke til drift. Flertallets forslag bygger i stor grad på det som allerede er gjort i Forskningsdokumentasjonsprosjektet og vitenskapelig publisering, og foreslår at de eksisterende dokumentasjonssystemene Frida og BIBSYS s ForskDok videreutvikles for å tilpasses dagens finansieringssystem. Utvalget mener at det bør legges til rette for ett dokumentasjonssystem tilpasset hele sektoren. Dette vil både minske byråkratiet og gjøre kvalitetssikringen bedre. Tallene fra formidling skal inn i en fordelingsmodell og må være reviderbare: Dette fordrer visse kvalitetssikringskrav. Utvalgets flertall mener den foreslåtte modellen på en god måte ivaretar disse kravene uten at byråkratiet tar overhånd. Utvalgets flertall understreker betydningen av å gjennomføre simuleringer for å sikre at valget av indikatorer ikke fører til utilsiktede forskyvninger mellom institusjonene. 3 Definisjon og avgrensning av formidling Utvalgets flertall vil i dette kapittelet klargjøre hvordan man har valgt å avgrense og definere begrepet formidling. Ny lov om universiteter og høyskoler er sanksjonert ved kronprinsregentens resolusjon 1. april 2005 med ikrafttredelsesdato 1. august 2005. Lovens formuleringer i 1-1, 1-3 og 1-4 setter som nevnt i kapittel 1, rammer for institusjonenes formidlingsoppgaver. Loven gir institusjonene et generelt pålegg om å drive formidling av forsknings- og utviklingsbasert kunnskap. I tillegg omtales målsettinger og målgrupper for formidlingsarbeidet. Universiteter og høyskoler skal formidle kunnskap om virksomheten og utbre forståelse for, og anvendelse av vitenskapelige og kunstneriske metoder og resultater, både i offentlig forvaltning, kultur og næringsliv ( 1-1, punkt c) bidra til å spre og formidle resultater fra forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid ( 1-3, punkt d) bidra til innovasjon og verdiskapning basert på resultater fra forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid ( 1-3, punkt e) 12

legge til rette for at institusjonenes ansatte og studenter kan delta i samfunnsdebatten ( 1-3, punkt f) samarbeide med andre universiteter og høyskoler og tilsvarende institusjoner i andre land, lokalt og regionalt samfunns- og arbeidsliv, offentlig forvaltning og internasjonale organisasjoner ( 1-3, punkt h) Noen av institusjonene er tildelt et særskilt formidlingsansvar knyttet til museumsvirksomhet og vitenskapelige samlinger ( 1-4): I vår sammenheng er det særlig andre og tredje ledd som er aktuelle: (2) Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo, Universitetet i Tromsø og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet har et særskilt nasjonalt ansvar for å bygge opp, drive og vedlikeholde museer med vitenskapelige samlinger og publikumsutstillinger. (3) Departementet kan gi enkelte institusjoner et særskilt nasjonalt ansvar for forskning eller undervisning på bestemte fagområder. På samme måte kan departementet gi enkelte institusjoner er særskilt nasjonalt ansvar for å bygge opp, drive og vedlikeholde forskningsbiblioteker, kunnskapsbanker og databaser samt museer med vitenskapelige samlinger og publikumsutstillinger for særskilte fagområder. I loven knyttes formidlingsoppgaven nært opp til forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid. Formidling i universitets- og høyskolesammenheng er således langt på vei synonymt med kommunikasjon av resultater fra forsknings- og utviklingsarbeid. Forskningskommunikasjonsbegrepet finner vi da også igjen om den tilsvarende oppgaven i flere andre land. I Sverige brukes begrepene forskningskommunikation og forskningsinformation og i Danmark brukes begrepet forskningskommunikation. Det bør være en rimelig tolkning av lovteksten at formidling i universitets- og høgskolesektoren både kan baseres på eget og andres forsknings- og utviklingsarbeid. Utvalgets flertall er enige om at det i vår sammenheng bare er formidling fra vitenskapelig personale som skal telle, men denne kan altså være basert på resultater enten fra eget eller fra andres FoU-arbeid. På to punkt i loven er ikke sammenhengen mellom formidling og forsknings- og utviklingsarbeid eksplisitt uttrykt. Det gjelder for det første 1-3, punkt f) som omhandler ansattes og studenters deltakelse i samfunnsdebatten. Utvalgets flertall vil imidlertid også på dette punktet avgrense oppmerksomheten mot den forskningsbaserte formidlingen. Det er aktiv deltakelse i samfunnsdebatten basert på faglig kompetanse ervervet gjennom faglig arbeid i universiteter og høyskoler, det eventuelt er viktig å stimulere sett fra institusjonenes side. Leserinnlegg i aviser, bokanmeldelser, deltakelse i TV-debatter o.lign. basert på annen personlig interesse og kompetanse, faller utenfor. Det andre punktet der forbindelsen til forsknings- og utviklingsarbeid ikke er uttalt eksplisitt, er 1-3, punkt h). Men også på dette punktet må forskningsbasisen kunne forutsettes. Det er i kraft av sin faglige kompetanse universiteter og høgskoler forventes å bidra i samarbeid med andre. Samarbeidet med lokalt og regionalt samfunns- og arbeidsliv, offentlig forvaltning og internasjonale organisasjoner beskrives ofte som den tredje oppgaven, eller som universitetenes og høyskolenes utvidete oppgave. Samarbeidet med lokalt og regionalt samfunns- og arbeidsliv, offentlig forvaltning og internasjonale organisasjoner vil både kunne 13

omfatte utdanningsoppgaver, forsknings- og utviklingsarbeid og formidling. Uansett vil virksomheten være forskningsbasert. 3.1 Avgrensning mot utdanning Utvalget har diskutert hvordan det er rimelig å avgrense formidling fra undervisning. Som nevnt ovenfor vil samarbeidet med lokalt og regionalt samfunns- og arbeidsliv, offentlig forvaltning og internasjonale organisasjoner også kunne omfatte ulike utdanningsoppgaver. Tilbud om tilrettelagt grunnutdanning innenfor eget budsjettkapittel eller ulike typer av skreddersydde etter- og videreutdanningskurs vil ofte være en viktig del i slikt samarbeid. Når noen for eksempel betaler for skreddersydd etterutdanning, er det et uttrykk for positiv samhandling mellom institusjonen og regionen som bør stimuleres. Utvalget mener at det ut fra politiske mål for eksempel knyttet til kompetansereformen, kan argumenteres for å etablere et slikt nytt incitament for å stimulere denne aktiviteten ytterligere. I enkelte tilfeller vil det uansett være vanskelig å skille mellom korte etterutdanningskurs og populærvitenskapelige foredrag. Utvalget er av den oppfatning at det viktigste er å sette en klar grense mot den budsjettfinansierte utdanningsvirksomheten. Denne virksomheten stimuleres og belønnes gjennom den resultatbaserte utdanningsmodulen (RBF). 3.2 Avgrensning mot forsknings- og utviklingsarbeid UHR overleverte 12. november 2004 innstillingen Vekt på forskning Nytt system for dokumentasjon av vitenskapelig publisering. Innstillingen er utarbeidet på oppdrag fra UFD som ønsket å utvikle et kvalitetsmessig bedre og mer pålitelig system for dokumentasjon av vitenskapelig publisering som grunnlag for forskningskomponenten i budsjettene til universiteter og høyskoler. Forskningsdokumentasjonsutvalgets forslag er seinere fulgt opp gjennom St.meld.nr.20 (2004-2005) Vilje til forskning. Forskningsdokumentasjonsutvalget foreslår at vitenskapelige publikasjoner velges som indikator for den framtidige forskningskomponenten i finansieringssystemet. Følgende definisjon av vitenskapelig publikasjon benyttes (s.25): En vitenskapelig publikasjon defineres gjennom fire kriterier, hvorav samtlige må være oppfylt. Publikasjonen må: 1. presentere ny innsikt 2. være i en form som gjør resultatene etterprøvbare eller anvendelige i ny forskning 3. være i et språk og ha en distribusjon som gjør den tilgjengelig for de fleste forskere som har interesse av den 4. være i en publiseringskanal (tidsskrift, serie, bokutgiver, nettsted) med rutiner for fagfellevurdering Utvalget avgrenser seg mot formidling slik (s.24): Den definisjonen som her gis av vitenskapelig publisering, er ikke ment å dekke formidling. 14

Og sier videre: Definisjonen er ment å dekke fag, forskningsfelt og institusjoner som har vitenskapelige publikasjoner som viktigste resultatform i forskningen. Den vitenskapelige publikasjonen ses altså som en del av forsknings- og utviklingsarbeidet. Forsknings- og utviklingsarbeidet er først fullført når resultatene blir kommunisert ut i forskningssamfunnet gjennom en vitenskapelig publikasjon. Formidlingsutvalget oppfatter det dermed slik at det er riktig å avgrense utvalgets arbeid både mot selve forsknings- og utviklingsarbeidet og mot vitenskapelige publikasjoner som viktigste resultat av forskningen. Det er viktig i denne sammenhengen å peke på at det finnes forskningsbaserte publikasjoner som ikke inkluderes som vitenskapelige, ref. Gunnar Sivertsen, NIFU STEP på Formidlingsutvalgets møte 16.12.04: Med forskere som primær målgruppe: o Ikke-vitenskapelige publikasjonsformer, for eksempel debattinnlegg i vitenskapelige tidsskrift o Lokalt publiseringsnivå Med andre enn forskere som primær målgruppe: o Undervisningsmidler o Anvendt forskning for oppdragsgivere o Popularisering eller formidling av egen eller andres forskning o Deltakelse i allmenn samfunnsdebatt o Profesjonstidsskrifter (føyd til i møtet) Formidlingsutvalget ser det ikke som aktuelt å inkludere den første av disse kategoriene i sitt arbeid. Begrunnelsen for dette er at den nettopp har forskere som primær målgruppe. Formidlingsutvalget har notert seg at det er en viss forventning i sektoren til at vitenskapelige publikasjoner på lokalt nivå (lokale skriftserier etc.) bør få uttelling i formidlingskomponenten i og med at den ble utelukket av forskningsdokumentasjonsutvalget. Det pekes blant annet på at mye faglig utviklingsarbeid i høgskolesektoren dokumenteres på lokalt nivå. Forskningsdokumentasjonsutvalget utelukket det lokale publiseringsnivået med to begrunnelser (s.35): For det første kan det reises tvil om en ordning med fagfellevurdering kan fungere i en kanal som i hovedsak representerer institusjonenes egne ansatte. Et minimum nasjonalt nivå vil som oftest være påkrevd for at dette skal fungere i en vitenskapelig publiseringskanal. For det andre er det problematisk å knytte resultatfinansiering av institusjonene til statistikk fra publiseringskanaler som hovedsakelig publiserer egne ansattes forskningsbidrag. Hvis man gjør det, vil det gi institusjonene et incentiv til å øke egen utgivervirksomhet, mens hensikten skulle være å stimulere forskningsvirksomheten. 15

Det første argumentet er ikke like relevant når det gjelder formidling. Formidlingsbidragets kvalitet avgjøres ikke gjennom fagfellevurdering, og bidrag i lokale kanaler kan treffe målgruppa like godt eller bedre enn bidrag i nasjonale kanaler. Det andre argumentet er derimot mer relevant. Etter flertallet i utvalgets mening er det i dag mange resultater av godt faglig utviklingsarbeid som spres i for liten grad. Formidlingsutvalget mener også at det vil være et uheldig signal om det etableres et system der det som ikke når opp som forskningsdokumentasjon automatisk skal belønnes som formidling. Den avgjørende vurderingen her må være om dette er god formidling i betydningen stor spredning til brukere og allmennheten. Formidlingsutvalget vil således ikke følge forskningsdokumentasjonsutvalget og helt utelukke det lokale publiseringsnivået. Lokalt publisert forskningsdokumentasjon som har forskere som primær målgruppe, er imidlertid ikke i utvalgets fokus. Det er derimot lokal publisering som har andre enn forskere som primær målgruppe og som når ut til et bredt publikum. Utvalget ønsker å belønne denne typen publisering, og foreslår å gjøre dette ved å ta med salg av publikasjoner i omsetningsindikatoren (se kap. 5.1). Det finnes også resultatformer av FoU som ikke er publikasjoner, og som derfor ikke er tatt med under forskningskomponenten 4 : Innvilgede eller anvendte patenter Verk fra kunstnerisk utviklingsarbeid Filologisk kommentararbeid, leksikografi Samlinger og arkiver Formidlingsutvalget har vurdert innvilgede eller anvendte patenter som aktuell indikator knyttet til innovasjon. Det sentrale for utvalget har vært om slike resultatformer fra forsknings- og utviklingsarbeid er brukbare indikatorer for formidling (se kap. 3.6.1 og 4). Verk fra kunstnerisk utviklingsarbeid er utelukket pga UFDs presisering av mandatet (se under). Øvrige resultatformer som er nevnt i lista vil kunne tas i betraktning i den grad de er grunnlag for formidling til andre enn forskere. Det har vært en del reaksjoner i sektoren på at Forskningsdokumentasjonsutvalget utelukkende valgte å belønne vitenskapelige publikasjoner, og at formidlingen av FoUresultater i vitenskapelige konferanser og seminarer derfor for en stor del faller utenfor. Formidlingsutvalget har derfor møtt nokså sterke forventninger om at denne typen FoU-basert formidling må belønnes i den nye formidlingsmodulen. Formidlingsutvalget oppfatter ikke at det er utvalgets rolle å fange opp eventuelle skjevheter eller å endre de beslutninger som er gjort i kjølvannet av Forskningsdokumentasjonsutvalgets arbeid. Selv om det er viktig for institusjonene å stimulere til økt formidling via vitenskapelige konferanser, og da kanskje særlig innenfor unge FoU-miljø, faller denne typen virksomhet utenfor i vår sammenheng fordi den har forskere som primær målgruppe, se kap. 3.4. Utvalgets flertall foreslår derimot foredrag på brukerrettede fagkonferanser som en indikator for formidling da dette er en sentral og verdifull kanal for formidling av ny, vitenskapelig kunnskap ut mot ulike yrkesgrupper. Forslaget utfordrer oss mht. å etablere en klar og tydelig avgrensning mot forskerrettede konferanser (se kap 5.4). 4 ref. Gunnar Sivertsen NIFU STEP 16

3.3 Avgrensning mot kunstnerisk utviklingsarbeid I brev fra UFD datert 29.09.04 der UHR blir tildelt formidlingsprosjektoppdraget, sies det: Departementet legger til grunn at kunstnerisk utviklingsarbeid og tilhørende formidlingsaktivitet holdes utenfor arbeidet. Denne beslutningen er problematisert overfor departementet gjennom departementets observatør i utvalget, men departementet har holdt fast på den. Begrunnelsen for dette er at en utvikling av eventuelle indikatorer for kunstnerisk utviklingsarbeid er et komplekst arbeid som både krever mye og særskilt kompetanse på feltet. Utvalget ble derfor bedt om å holde kunstnerisk utviklingsarbeide utenfor sitt arbeid. For at denne beslutningen ikke skal skape problemer, viser departementet til at de samtidig har unntatt arkitekthøgskolen og kunsthøgskolene fra den resultatbaserte finansieringsmodellen. Forskningsdokumentasjonsutvalget har heller ikke hatt kunstnerisk utviklingsarbeid innenfor sitt mandat. Formidlingsutvalget har følgelig latt spørsmålet om indikatorer knyttet til formidling av kunstnerisk utviklingsarbeid ligge. På bakgrunn av en rekke innspill fra sektoren gjennom de uformelle høringsprosessene, har utvalget noen prinsipielle betraktninger knyttet til den videre prosessen innenfor området. Utvalget vil påpeke at det er mange universiteter, vitenskapelige høgskoler og statlige høgskoler der det kunstneriske utviklingsarbeidet utgjør en svært viktig del av virksomheten. Å holde arkitekthøgskolen, musikkhøgskolen og kunsthøgskolene utenfor den resultatbaserte finansieringsmodellen er derfor et utilstrekkelig mottiltak i forhold til de problemene som oppstår når kunstnerisk utviklingsarbeid og dets formidlingsformer utelukkes fra indikatordiskusjonen i det resultatbaserte finansieringssystemet. Det haster etter utvalgets mening å få satt i gang et arbeid der en definerer kunstnerisk utviklingsarbeid og dets resultat- og formidlingsformer. Deretter bør en få en grundig drøfting for å avklare i hvilken grad kunstnerisk utviklingsarbeid kan eller bør innrammes av et rapporteringssystem basert på vekting eller telling. Dersom drøftingen gir til svar at kunstnerisk utviklingsarbeid ikke skiller seg vesentlig fra annet utviklingsarbeid mht. dette aspektet, bør en snarest utvikle indikatorer for slikt arbeid som kan benyttes i den resultatbaserte forskningskomponenten og i en ny resultatbasert formidlingskomponent. Fører drøftingen til en annen konklusjon, bør en utrede andre vurderingssystemer eller finansieringsordninger som ivaretar de kunstneriske fagmiljøene. Utvalget gjør oppmerksom på at dersom en nå ikke griper tak i disse spørsmålene i tilknytning til kunstnerisk utviklingsarbeid, vil det kunne oppfattes som en nedvurdering av slikt arbeid. Over litt tid kan det også kunne føre til at universiteter og høyskoler nedprioriterer kunstnerisk utviklingsarbeid og formidlingen av dette arbeidet. Erfaringsmessig kan incentivsystemer føre til utilsiktede effekter og tilpasninger både på det institusjonelle og det individuelle nivået. Det må også avklares hvilken betydning institusjonstype (hvor stor del av institusjonen driver med kunstnerisk utviklingsarbeid) har for om det er en fordel å inkludere kunstnerisk utviklingsarbeid i formidlingskomponenten eller ei. Indikatorer som skal brukes som grunnlag for en resultatbasert tildelingskategori i finansieringssystemet, vil aldri kunne dekke alle sider ved institusjonenes virksomhet. En må imidlertid være sikker på at valget av indikatorer ikke 17

fører til utilsiktede forskyvninger mellom institusjonene. Formidlingsutvalget mener at departementet bør være på vakt mot slike effekter enten kunstnerisk utviklingsarbeid, med sine resultatformer og formidlingsformer, skal inkluderes eller ekskluderes. Dette gjelder spesielt forholdet mellom kunsthøgskolene, musikkhøgskolen og arkitektur- og designhøgskolen, men også for universiteter og statlige høgskoler med ulikt omfang av kunstnerisk virksomhet. Kunstnerisk utviklingsarbeid blir i noen sammenhenger feilaktig oppfattet først og fremst å være en type formidling. Estetisk nyskaping og utprøving har imidlertid også likheter med vitenskapelig arbeid. Innenfor noen fagområder kan for eksempel verk, som resultatform av det kunstneriske utviklingsarbeidet, ses som en parallell til den vitenskapelige publikasjonen. Formidlingsutvalget har som sagt ikke gått nærmere inn i slike vurderinger. Til tross for det avgrensede mandatet, har utvalget likevel ikke helt kunnet unngå at formidlingsformer som er knyttet til kunstnerisk utviklingsarbeid i noen grad vil komme med i indikatorene som foreslås. Kunstnerisk utviklingsarbeid er for eksempel i noen fag tett innvevd i pedagogisk utviklingsarbeid og vil derfor prege formidlingsformene som benyttes. Etter utvalgets vurdering, hører dette siste aspektet med i de foreslåtte indikatorene i innstillingen. For øvrig vil det som tidligere nevnt være en lederoppgave ved den enkelte institusjon å etablere incentivsystemer internt for å motvirke eventuelle uheldige effekter det statlige incentivsystemet vil ha på kunstnerisk utviklingsarbeid. Utvalget peker igjen på den generelle faren for målforskyving som ligger i at vi klassifiserer FoU og tilhørende formidling med tanke på belønning, se kapittel 2. Formidlingsutvalget registrerer med tilfredshet at regjeringen i St.meld.nr.20 (2004-2005) Vilje til forskning signaliserer at departementet nå vil vurdere om det er mulig å utvikle gode indikatorer for kunstnerisk utviklingsarbeid (s.153). 3.4 Fokus på allmennrettet og brukerrettet formidling Norges forskningsråd beskriver forskningsformidling slik i Nasjonal strategi for allmennrettet forskningsformidling, 1997: Forskningsformidling er primært knyttet til formidling av forskningsresultater og forskningsprosesser med overføring av ny kunnskap og innsikt som intensjon. En kan la begrepet også omfatte formidling av forskningens potensial og mulige konsekvenser. Norges forskningsråd opererer her med tre typer formidling kategorisert etter målgruppe: Allmennrettet: Rettet mot det brede publikum, allmennheten. Brukerrettet: Rettet mot avgrensete grupper som har bruk for kunnskapen og teknologien i utøvelsen av sitt yrke eller profesjon, samt institusjoner, organisasjoner og andre som kan likestilles med disse. Brukerrettet formidling krever større dybde og mer dokumentasjon for å bli godt anvendbar for mottakeren. Forskerrettet: Rettet mot andre forskere. En stor del av den primære forskningsformidlingen fra forskerne er rettet mot andre forskere i form av vitenskapelig publisering. Forskerrettet forskningsformidling er en meget viktig type brukerrettet formidling. Den sikrer forskningens kvalitet og er en forutsetning for selve forskningen. 18

Utvalget vil støtte seg til Norges forskningsråds kategorisering av ulike typer formidling, men vil samtidig understreke at vi oppfatter formidling i større grad som en dialogisk virksomhet enn Norges forskningsråd sin beskrivelse gir inntrykk av. Formidlingsutvalget oppfatter at den forskerrettede formidlingen ivaretas i tilstrekkelig grad av forskningsmodulen i finansieringssystemet. Formidlingsutvalget vil dermed i sitt arbeid konsentrere seg om den FoU-baserte allmennrettede og brukerrettede formidlingen. Formidlingsutvalget har drøftet hvorvidt formidlingsbegrepet oppfattes som særlig dekkende for den FoU-baserte kommunikasjonen mellom det vitenskapelige personale ved universiteter og høyskoler og ulike brukergrupper. Utvalget vil ikke problematisere dette videre i og med at begrepet brukes både i mandatet og i loven, men vil påpeke at den brukerrettede formidlingen i utvidet grad krever en dialog, en toveiskommunikasjon mellom forsker og bruker. Det svenske samverkan og det engelske knowledge transfer gir tydeligere signaler om det tosidige og behovet for tilrettelegging. Både i allmennrettet og i brukerrettet formidling er det i dagens medie- og kommunikasjonssamfunn også et økende behov for en helhetlig og profesjonalisert tilnærming til formidlingsarbeidet. Sektorens fagutøvere i informasjons- og formidlingsavdelinger inntar her en viktig rolle. Samhandling mellom disse fagmiljøene og det vitenskapelige personalet vil være viktig for å ivareta en helhetlig formidlingsinnsats. Utvalget mener at formidling knyttet opp mot innovasjon og utviklingsarbeid i nærings- og samfunnsliv, jfr. mandatet, i vår sammenheng må kunne klassifiseres som brukerrettet formidling. 3.5 Allmennrettet formidling Den allmennrettede formidlingen omfatter et stort spenn av ulike formidlingsformer og formidlingskanaler. Eksempler på formidlingskanaler: TV Radio Film Internett Forlag Aviser Museer Kulørt ukepresse Populærvitenskapelige tidsskrift Scener CD/DVD og lignende Publikumsarrangementer som åpne dager og Forskningsdagene Alumninettverk Seminarer Konferanser Eksempler på formidlingsuttrykk: 19

Populærvitenskapelige bøker, artikkelsamlinger Populærvitenskapelige artikler Intervju Kronikker Leserinnlegg Bokanmeldelser TV-/film-/video-/multimedieproduksjoner Programdeltakelse Plateproduksjoner Populærvitenskapelig foredrag Oppslagsverk Utstillinger Årbøker Debattdeltakelse Nyhetsbrev Nettpresentasjoner Felles for formidlingskanalene og -formene er at det vitenskapelige stoffet/fagkunnskapen er myntet på allmennheten, mennesker som står utenfor det aktuelle forskersamfunnet. 3.5.1 Universitetsmuseene Loven pålegger navngitte institusjoner et særskilt ansvar for å bygge opp, drive og vedlikeholde museer med vitenskapelige samlinger og publikumsutstillinger. Formidlingen som skjer knyttet til slike museer eller samlinger, er i stor grad forskningsbasert og/eller at utstillingene er relatert til tidligere eller nåværende forsknings- og utviklingsarbeid. Forskere i institusjonen samarbeider ofte med de ansatte i museene om slike utstillinger. Museene har også en egen vitenskapelig stab som driver forsknings- og utviklingsarbeid. Universitetsmuseene har lange tradisjoner når det gjelder å formidle forskningsbasert viten til allmennheten. Formidling gjennom utstillinger står sentralt, men formidling skjer også i andre former som populærvitenskapelige foredrag, populærvitenskapelig tidsskrift, pedagogiske opplegg i samarbeid med barnehager og skoler osv. Museene er således forløpere på hvordan drive god FoU-basert formidling til allmennheten, og institusjonene inviterer også forskere fra andre deler av universitetene til å involvere seg i slikt formidlingsarbeid. I rapport om mål og resultatindikatorer for universitetsmuseene 5, s. 23, gis følgende tilråding: Arbeidsgruppen mener at det ikke finnes indikatorer med tilstrekkelig datakvalitet og etterprøvbarhet som kan gjenspeile, og gi hensiktsmessige incentiver til universitetsmuseenes kjernevirksomhet dersom de nyttes i et resultatbasert finansieringssystem. Arbeidsgruppen tilrår likevel at det utvikles mål- og resultatindikatorer som virkemiddel både i departementets styring av universitetene og i universitetets styring av universitetsmuseene. Det er særlig viktig at det etableres mål- og resultatindikatorer for samlingsvirksomheten, da dette i større grad vil tydeliggjøre universitetsmuseenes kjernevirksomhet overfor universitetene. I den grad vitenskapelig personale ved universitetsmuseene (eller ved bibliotekene, se nedenfor) bidrar til formidling i form av publikasjoner, foredrag, utstillinger og andre 5 Arbeidsgruppe nedsatt av departementet som leverte sin rapport 20. mai 2005. Gruppen har vært satt sammen av representanter fra alle nivåene i styringskjeden fra departement til museum. 20

formidlingsbidrag som foreslås under de ulike indikatorene, vil selvsagt deres bidrag telle med på samme måte som bidrag fra annet vitenskapelig personale i institusjonen i formidlingskomponenten. Utvalget presiserer at det er det vitenskapelige personalet sine bidrag til disse formidlingsaktivitetene som telles. Formidlingsutvalget mener imidlertid at universitetsmuseene fortsatt bør få en grunnbevilgning knyttet til å forvalte samlinger, og ikke gjøres avhengig av resultatbevilgninger. Utvalgets flertall vil advare mot at midler til forvaltningen av denne oppgaven hentes ut av institusjonenes basisbevilgning for å finansiere formidlingsmodulen, med det resultat at universitetsmuseene må konkurrere med andre universiteter og høyskoler om å beholde sin del av budsjettet til formidling gjennom museene. Flertallet av medlemmene i utvalget er usikre på om økt konkurranse på denne måten vil fremme økt kvalitet i museenes virksomhet. 3.5.2 Bibliotekene Bibliotekene i universiteter og høyskoler driver også formidlingsvirksomhet. Utlån og mindre utstillinger retter seg i hovedsak mot egne tilsatte og studenter, men kan i noen grad også være allmennrettet og brukerrettet (profesjonsutøvere, samarbeidspartnere i regionen). Formidlingsutvalget anser at den normale bibliotekvirksomheten bør sikres gjennom grunnfinansieringen. De ansatte i bibliotekene er imidlertid ut fra sin kompetanse viktige medspillere for det vitenskapelige personalet i institusjonens arbeid med vitenskapelige publikasjoner og allmennrettet og brukerrettet formidlingsarbeid. I den grad det vitenskapelige personale ved bibliotekene bidrar til formidling som faller inn under de foreslåtte indikatorer, vil disse telle med. 3.6 Brukerrettet formidling Brukerrettet formidling er formidling overfor og i samarbeid med profesjoner, bedrifter, bransjer, næringer, institusjoner, organisasjoner, etater og myndigheter. Formidlingen skjer i profesjonelle sammenhenger hvor det er aktuelt å oppdatere og utvide kunnskap, gi råd i bestemte saker, foreta utredninger eller gjennomføre utviklingsarbeid. Som brukerrettet formidling regnes her også videre- og etterutdanning og bidrag til innovasjon, dvs. å utvikle nye produkter, prosesser, løsninger eller tjenester. Brukerne er normalt med på å bestemme formidlingens mål, innhold og arbeidsbetingelser. Avtaler om brukerrettet formidling kan gjelde alt fra et foredrag på en fagkonferanse til større oppdrag som krever flere forskeres arbeidsinnsats over lang tid. Avtalene kan være med eller uten økonomisk vederlag til forskeren eller institusjonen. I en del tilfeller avtales formidlingen med institusjonen, i andre tilfeller direkte med forskerne. Som det framgår av Norges forskningsråds definisjon (se 3.4), vil denne gruppen ha behov for en formidling med atskilling større dybde og mer dokumentasjon enn hva som er tilfellet i det meste av det som kan klassifiseres som allmennrettet formidling. Svært mye faglig utviklingsarbeid innenfor profesjonsutdanningene vil ha brukerrettet formidling som en hovedmålsetting. Det vil for eksempel være en viktig målsetting for ansatte innenfor ingeniørutdanningen å utvikle og prøve ut nye teknologiske hjelpemidler eller arbeidsprosesser og deretter formidle dette til ingeniører eller aktuelle teknologiske bedrifter. Sykepleierutdannere vil være opptatt av klinisk utviklingsarbeid som gir grunnlag for både forbedret undervisning av kommende sykepleiere og som også kan føre til nye arbeidsrutiner i 21

sykehus og sykehjem. Denne typen formidlingsbidrag til regionalt næringsliv og virksomheter innenfor offentlig sektor oppfattes som en viktig begrunnelse for forsknings- og utviklingsarbeidet innenfor private og statlige høyskoler. Studenter innenfor yrkesrettede utdanninger bidrar ofte til faglig utvikling og innovasjon gjennom praksisarbeid og studentoppgaver. Utvalgets flertall er imidlertid enig om at det er formidling fra det vitenskapelige personalet som skal telle. Formidling til brukere knyttet til studenters prosjektoppgaver vil dermed bare telle i den grad de inngår i tilsattes eget FoUarbeid. Lærebøker og andre faglige ressurser er andre eksempler på viktig brukerrettet formidling. Utvalgets flertall understreker at man her må sette et skille mot undervisningsmateriale som er myntet på egne studenter og som ikke samtidig formidles til allmennheten eller en bredere gruppe brukere. 3.6.1 Innovasjon og utviklingsarbeid Det er presisert i mandatet at innovasjon og utviklingsarbeid i nærings- og samfunnsliv skal omfattes av utvalgets arbeid. Innovasjon og verdiskaping er et satsingsområde for regjeringen og universitetenes og høyskolenes forpliktelse på dette området er da også tydelig i forslaget til ny lov om universiteter og høyskoler. God og aktiv samhandling med samfunns- og næringsliv er nødvendig for å oppnå at samfunns- og næringslivet kjenner til og evner å ta i bruk den kunnskap som høyere utdanningsinstitusjoner besitter og har potensial for å utvikle. Samhandling vil i praksis bl.a. innebære velfungerende nettverk, samarbeidsavtaler 6 med sentrale aktører (som kommuner, fylkeskommuner, bedrifter og organisasjoner) og prosjektsamarbeid initiert av institusjon eller bedrift/etat. Kunnskap er et kjerneelement i innovasjon i den forstand at innovasjon betyr å ta i bruk (for innovatøren) ny kunnskap, videreutvikle eksisterende kunnskap eller anvende den på nye måter eller i nye kombinasjoner. 7 Innovasjon innebærer arbeid for kommersialisering eller annen samfunnsmessig anvendelse av forsknings- og utviklingsarbeid. Begrepsbruken innenfor området er ikke entydig. Lovforslaget bruker innovasjon og verdiskaping. I andre sammenhenger snakkes det om innovasjon og entreprenørskap, mens atter andre foretrekker å bruke begrepet nyskaping. Noen bruker innovasjonsbegrepet entydig om nyskapinger som fører til nye bedrifter eller nye produkter i eksisterende bedrifter. Andre bruker begrepet om nyskapinger, nye teknologier - produkter eller arbeidsprosesser, både innenfor næringsliv og offentlig sektor. Innovasjon kan også oppfattes å ligge like nært forskningen og det faglige utviklingsarbeidet som den vitenskapelige publikasjonen, altså som en resultatform av forsknings- og utviklingsarbeid 8. Formidlingsutvalget vil i sitt arbeid anse innovasjon som en vellykket type brukerrettet formidling. Nærmere beskrevet kan en si at en innovasjon har begynt som et resultat av forsknings- og utviklingsarbeid, som deretter er videreformidlet til en bedrift eller 6 Samarbeidsavtaler kan omfatte studentoppgaver, utveksling av kompetanse, utviklingsoppdrag, samarbeid om laboratorier, seminarer, konferanser etc. 7 Svein Olav Nås, NIFU STEP, i et notat til departementet datert 13 12 04. 8 Jamfør Gunnar Sivertsen klassifisering av patenter som eksempel på en resultatform som ikke er publikasjoner (punkt 4). 22

en offentlig institusjon, eller til et TTO (Technology Transfer Office), en inkubator eller annen enhet der det arbeides for å kommersialisere resultater av FoU-arbeid, og som etter en vellykket formidlingsprosess resulterer i en nyskaping. Denne teoretiske beskrivelsen av prosessen skal vise behovet for kommunikasjon og deling av kunnskap mellom FoUinstitusjonene og arbeidslivet. I virkeligheten kan innovasjoner like godt springe ut av økonomiske incentiver, markedskrav, konkurranse etc. En framtidig belønningsmodell som inkluderer innovasjon og utviklingsarbeid vil stimulere til at universiteter og høgskoler bidrar aktivt til norsk næringsutvikling generelt og til utvikling i de enkelte regionene. Dette er virksomhet som i stor grad går inn under institusjonenes eksternfinansierte virksomhet, men som i noen grad også foregår tett innvevd i FoUvirksomheten (aksjonsforskning) og utdanningsvirksomheten (arbeid i forbindelse med veiledning og tilrettelegging av praksis) innenfor eget budsjettkapittel. Eksternfinansiert virksomhet premieres i dag delvis under FoU-modulen i finansieringsmodellen (høgskolene), men indikatoren vil tas ut fra denne modulen fra 2006. Næringslivets krav om hemmelighold påpekes ofte som et særskilt problem når det gjelder dokumentasjon av innovasjon. Dette forholdet vil innvirke på valg av indikator knyttet til innovasjon. 3.7 Oppsummering Universiteter og høyskoler er gitt tre formål: undervisning, forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid og formidling. Av disse oppfattes de to første å være relativt entydige både med hensyn til hva som er målet for virksomheten og hvilke målgrupper virksomheten retter seg mot. Formidlingsbegrepet er ikke like klart oppfattet, og loven gir ikke en fullstendig avgrensning av oppgaven. Formidlingsutvalget mener det er god dekning i loven for å knytte formidlingsoppgaven tett opp til resultatene av forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid. Det betyr at det som skal formidles gjennom ulike formidlingskanaler, skal være FoU-basert og det skal formidles på en slik måte at det har verdi for mottakeren. I og med at forskningskomponenten i finansieringssystemet er foreslått basert på vitenskapelige publikasjoner, mener utvalget at det er den allmennrettede og den brukerrettede forskningsformidlingen som skal stimuleres gjennom formidlingskomponenten i finansieringssystemet, - dog med en avgrensning mot formidling av kunstnerisk utviklingsarbeid jf. oversendelsesbrevet fra UFD datert 29.09.04. Utvalgets flertall støtter seg til følgende definisjon av formidling: Med formidling menes at vitenskapelig personale kommuniserer vitenskapelige resultater, arbeidsmåter og holdninger til allmennheten kommuniserer vitenskapelige resultater, arbeidsmåter og holdninger til brukere. Med brukere menes i denne sammenhengen avgrensede grupper som har bruk for FoU-basert kunnskap og teknologi i utøvelsen av sitt yrke eller profesjon, samt institusjoner, organisasjoner og andre som kan likestilles med disse. deltar i samfunnsdebatten med FoU-basert argumentasjon. 23

Etter flertallet i Formidlingsutvalgets mening vil en slik definisjon og avgrensning fungere likeverdig overfor private og statlige institusjoner, og overfor universiteter og høyskoler. Utvalget mener at innovasjon i vår sammenheng er å oppfatte som brukerrettet formidling. 4 Problemer med dokumentasjon og måling I følge mandatet skal indikatorene for formidling være målbare. Datagrunnlaget må være tilgjengelig eller kunne framskaffes enkelt, og det må kunne dokumenteres. Av tre grunner kan dette gi problemer i forbindelse med formidling: Formidlingen har et stort mangfold av resultatformer som det kan være vanskelig å samle i noen få indikatorer som er tilstrekkelig treffsikre. En del av formidlingen gir resultater som ikke kan dokumenteres ved institusjonen, men kun hos brukeren. En del av formidlingen skjer i prosesser. Det kan da være vanskelig å måle resultater på bestemte tidspunkter. Måling av prosesser er omstendelig. Disse problemene ser ut til å være særlig store i forbindelse med mulige indikatorer for allmennrettet formidling og for bidrag til innovasjon. Allmennrettet formidling er i utgangspunkt spredt på et stort antall formidlingsformer og - kanaler. Dette bidrar til å skape en stor kontaktflate mot alle deler av samfunnet, noe som i seg selv er verdifullt. Det kan bli en uhåndterlig oppgave å kategorisere, dokumentere og kvalitetssikre data for allmennrettet formidling hvis man ønsker differensiering innenfor mangfoldet. Det er dessuten spørsmål om ulike typer formidling virkelig kan veies mot hverandre på en fornuftig måte, for eksempel et foredrag på møte i en lokal pasientforening versus deltakelse i Holmgang på TV2 versus en artikkel om drivhuseffekten i Fra Fysikkens Verden, det populærvitenskapelige medlemsbladet til Norsk fysisk selskap. Verdien av formidlingsbidraget vil være avhengig av mottakerens ståsted. Det er vanskelig å skape objektive kriterier for hvilken formidlingsaktivitet som er viktigst. Men hvis man i utgangspunktet stiller alle formidlingsaktiviteter likt og eventuelt lager klare rammer for aktiviteter som skal ha større vekt i en finansieringsmodell, blir spørsmålene om dokumentasjon og kvalitetssikring enklere. I forbindelse med innovasjon har utvalget konsultert eksperter i Norge som følger med internasjonalt i studier av innovasjon. I tillegg til en arbeidsgruppe for å belyse mulige indikatorer for innovasjon og utviklingsarbeid, har utvalget hatt samtaler med sentrale fagpersoner ved NIFU STEP og NHH. Utvalget har også fått informasjon om TTO-er og belønningsmekanismer for innovasjon. Erfaringen er følgende, selv om det kan være grunn til å utrede saken nærmere: For det første frarådes det å benytte indikatorer som patenter og lignende knyttet til immaterielle rettigheter. Disse vil gi et for snevert uttrykk for innovasjonsaktivitet, både i forhold til hva begrepet skal dekke og i forhold til fagspekteret som er involvert i innovasjon ved institusjonene. For det andre skapes innovasjoner i nettverk og prosesser som det kan være vanskelig eller omstendelig å følge opp med målinger. Det er også vanskelig å avgrense en av partenes bidrag. I studier og evalueringer av innovasjonsaktivitet har man for eksempel brukt 41 ulike indikatorer for å få et dekkende 24

bilde av interaksjonen mellom institusjoner for høyere utdanning og næringslivet. 9 Disse indikatorene bygger på et datatilfang som må hentes fra alle parter i interaksjonen og i andre tilgjengelige datakilder, for eksempel folkeregisteret. Ved årlig rapportering fra institusjonene til DBH er dette neppe tjenlig eller overkommelig. Vi minner om mandatets formulering om at data som benyttes skal finnes ved universitetene og høgskolene. Utvalget anbefaler i stedet en enkel økonomisk indikator som vi presenterer nedenfor, og som særlig vil dekke brukerrettet formidling. Vi mener at behovet for økonomisk stimulans til innovasjon i første rekke bør dekkes innenfor de nasjonale og regionale innovasjonssystemene. Som nevnt har forskningsformidling et stort mangfold av resultatformer. Noen av dem kan rapporteres gjennom de dokumentasjonssystemene som universiteter og høgskoler benytter i dag. Inndelingen i ForskDok hos BIBSYS har for eksempel 18 relevante kategorier for brukerrettet formidling. 10 Tabell 1. Eksempler på kategorier for brukerrettet formidling i ForskDok A18 Artikkel i fag- eller bransjetidsskrift A21 Kapittel i lærebok utgitt på forlag A22 Kapittel i faglig bok utgitt på forlag A31 Kapittel i faglig bok eller rapport utgitt av institusjon, forening o.a. A32 Kapittel i kompendium A41 Kronikk eller anmeldelse i fagtidsskrift B12 Lærebok utgitt på forlag B13 Faglig bok utgitt på forlag C12 Kompendium C17 Rapport i serie utgitt av institusjon, forening o.a. C18 Faglig bok eller rapport utgitt av institusjon, forening o.a. D31 Faglig foredrag/poster ved fagmøte eller fagmesse med publisert artikkel D32 Faglig foredrag/poster ved fagmøte eller fagmesse med publisert abstract D33 Faglig foredrag/poster ved fagmøte eller fagmesse uten publisering X11 Lydmateriale (lydbånd, plate, CD) X12 Billedmateriale (foto, diasserie, film, video, multimedieprodukt) X13 Dataprogram X99 Uspesifisert formidling av FoU-resultater Disse 18 kategoriene er neppe uttømmende. Det kan nevnes seks eksempler på brukerrettet formidling som det er vanskelig å plassere i kategoriene: Kapitler eller vedlegg til offentlige utredninger, konfidensielle rapporter til oppdragsgiver, brosjyrer til klinisk praksis, instrumenttilpassing for feltforskning i forbindelse med planer om naturinngrep, utvikling av pedagogisk-psykologiske tester og patenter. For allmennrettet formidling har Frida og ForskDok i dag blant andre de kategoriene som er nevnt i tabell 2 nedenfor. Men heller ikke her kan listen bli uttømmende for det store mangfoldet av formidlingsaktiviteter som faktisk foreligger, og som sikrer at ulike grupper av samfunnet får ta del i forskningsformidlingen på den måten som er mest adekvat for dem: Tabell 3 Eksempler på kategorier for allmennrettet formidling i Frida og ForskDok 9 Magnus Gulbrandsen: Hvordan evaluere universiteters bidrag til næringslivets konkurranseevne? I: Bjørn Stensaker (red.): Kunnskaps- og teknologivurdering. Perspektiver, metoder og refleksjoner. Cappelen Akademisk Forlag, Oslo 2002, s. 101. 10 http://www.bibsys.no/handbok/forskkategor/forskkategor.htm#x 25

Tidsskriftsartikkel: Oversiktsartikkel/review, populærvitenskapelig artikkel, sammendrag/abstract, kronikk, leder, anmeldelse, leserinnlegg, brev til redaktøren. Konferansebidrag og faglig presentasjon: Populærvitenskapelig foredrag, poster Bok: leksikon, oppslagsverk, populærvitenskapelig bok Rapport/avhandling: Rapport Del av bok/rapport: Kapittel, leksikalsk innførsel, annet Oversettelsesarbeid: Bok Mediebidrag: Dokumentar, programledelse, programdeltagelse, intervju Utstilling: Museum Produkt: Digitale læremidler, multimedieprodukt, lydmateriale, bildemateriale Grunnen til at resultatformene forekommer i et så stort mangfold, er at de ikke følger de veletablerte rapporteringsgenrene innenfor forskningen, men er tilpasset spesifikke formål hos brukerne. Et spørsmål som melder seg da, er om man skal forsøke å utvide listen av kategorier slik at den dekker flest mulig av formidlingens resultatformer, eller om man skal forenkle ved å dekke helheten i et mindre antall kategorier og indikatorer. Utvalgets flertall går inn for det siste av følgende grunner: Arbeidet med dokumentasjon og kvalitetssikring av datagrunnlaget for årlig rapportering til DBH bør være enklest mulig. Som nevnt ovenfor, er det uansett vanskelig å dekke enkelte former for formidling, for eksempel mediebegivenheter, utviklingsarbeid eller bidrag til innovasjon, gjennom kategorier av resultatformer. En forenkling kan gi mulighet til å stimulere til formidling som er særlig nyttig og som gir størst mulig kontaktflate med samfunns- og næringsliv og det allmenne publikum. 5 Indikatorer for formidling For å løse de problemene som er skissert ovenfor, har utvalgets flertall utarbeidet en modell med fem indikatorer for formidling: 1. Omsetning: Salg av tjenester og lokale publikasjoner 2. Formidling på nett 3. Publikasjoner bøker, læremidler og faglige ressurser artikler i fagtidsskrift aviskronikker 4. Foredrag på brukerrettede fagkonferanser 5. Direkte formidling til allmennheten publikumsarrangementer bidrag i massemedia Dokumentasjonen for den økonomiske indikatoren (1) vil være data fra institusjonenes regnskapssystem. Denne indikatoren: er nøytral overfor formidlingsform og kan dekke et stort mangfold uten at dette behøver å dokumenteres vektlegger etterspørsel hos brukere og bidrar til avgrensning overfor forsknings- og undervisningsaktiviteter 26

Begrensningen ved den økonomiske indikatoren er at den ikke stimulerer til bredest mulig offentliggjøring av formidlingen, og at formidling som ikke gir inntekter til institusjonen faller utenfor. De fire resultatindikatorene (2-5) skal oppveie disse begrensningene ved å stimulere til formidlingsaktivitet som oppfyller institusjonenes generelle samfunnsoppgaver. Indikator 2, 3 og 5 legger særlig vekt på formidling ut til bredest mulig publikum. Utvalgets flertall ønsker å stimulere kanaler som når mange, og kanaler som er framtidsrettet (som for eksempel nettsider). Modellen vil i følge utvalgets flertall ha følgende fordeler: et klart fokus på brukerbehov, faktisk anvendelse og bred offentliggjøring en avgrensning mot aktiviteter innenfor forsknings- og utviklingsarbeid og undervisning som ikke skal inngå i indikatoren nøytralitet overfor formidlingsform dersom formidlingen ikke sikter mot bredest mulig offentliggjøring en begrensning av antallet resultatkategorier som formidlingen skal måles i, og dermed også forenkling av arbeidet med kvalitetssikring av dokumentasjonen. Utvalgets flertall mener at det ikke vil være et problem hvis en og samme formidlingsaktivitet fanges opp av to eller flere av indikatorene. Et eksempel kan være at et utredningsoppdrag med inntekter til institusjonen ikke bare resulterer i rapport til oppdragsgiver, men også i foredrag på en brukerrettet fagkonferanse, en artikkel i et fagtidsskrift og et intervju i dagspressen. 5.1 Omsetning: Salg av tjenester og lokale publikasjoner Utvalget mener at omsetning innenfor eksternfinansiert virksomhet (EFV) er en god indikator for vesentlige deler av universiteters og høgskolers formidlingsaktivitet. Især vil indikatoren være et uttrykk for ulike typer brukerrettet formidling, så som skreddersydd etter- og videreutdanning, betalte utviklingsprosjekter innenfor næringsliv og offentlig sektor og anvendt forskning. I tillegg ønsker utvalget å inkludere salg av lokale publikasjoner i denne indikatoren. Det vil si lokal publisering som har andre enn forskere som primær målgruppe og som når ut til et bredt publikum. Lokale publikasjoner kan være populærvitenskapelige tidsskrift som for eksempel Ottar ved Universitet i Tromsø, eller lokale skriftserier som Høgskolen i Oslos rapportserie som legges ut for salg og er en viktig formidlingskanal ut til allmennheten og brukere. Regnskapstall for eksternfinansiert virksomhet er i dag en indikator i høgskolenes forskningsmodul i finansieringsmodellen. Når den nå fjernes i forskningsmodulen, er det i tråd med sektorens ønsker om å få mer treffsikre indikatorer for forsknings- og utviklingsarbeid. Omsetningen innenfor eksternfinansiert virksomhet er i langt større grad relevant innenfor formidling da en stor del av aktiviteten er knyttet til samhandling med brukere av institusjonenes kompetanse innenfor forsknings- og utviklingsarbeid, etter- og videreutdanning og utredning. Det faktum at aktiviteten oppdragsfinansieres er i seg selv et uttrykk for at samhandlingen er verdsatt. Universiteter og høgskoler rapporterer i dag regnskapstall for eksternt finansiert virksomhet til DBH i følgende kategorier av inntektskilder: 27

Statlige etater Kommuner og fylkeskommuner Norges forskningsråd Organisasjoner Næringslivet og private (Norge) EU Andre i utlandet Stiftelser i tilknytning til institusjonen Indikatoren har to gode kvalitetssikringsmekanismer innebygd : Riksrevisjonen som kontrollør av regnskapene, og det at markedet ved å betale for ytelsen viser at det er en betalingsvilje i forhold til tjenester og kjøp av lokale publikasjoner (man betaler ikke for noe man ikke har bruk for eller som ikke holder et visst nivå). 5.1.1 Midler fra Norges forskningsråd og EU Formidlingsutvalget mener at midler fra Norges forskningsråd og EU, som rapporteres i egen kolonne under ekstern finansiert virksomhet (EFV), ikke regnes med i vår sammenheng. Incentivene på dette området er ivaretatt gjennom forskningsmodulen (jfr. forskningsmeldingen Vilje til forskning ). 5.1.2 Etter- og videreutdanning Oppdragsfinansiert etter- og videreutdanning utgjør en vesentlig del av den eksternfinansierte omsetningen. Formidlingsutvalget har tidligere understreket at vi ønsker en klar avgrensning mellom utdanning og formidling da utdanningsaktiviteten har sin egen modul innenfor den resultatbaserte delen av finansieringsmodellen. Studiepoeng fra oppdragsundervisning telles imidlertid ikke med som grunnlag for undervisningsmodulen. Det vil derfor ikke oppstå en situasjon med dobbel resultatbelønning selv om oppdragsundervisning telles med. Formidlingsutvalget mener det er ønskelig å stimulere til økt samarbeid med brukere om tilrettelagt etter- og videreutdanning (se også 3.1). 5.1.3 Randsoneinstitusjoner Universiteter og høgskoler kan etter 12-4 i lov om universiteter og høgskoler innenfor generelle retningslinjer fastsatt av departementet, opprette eller delta i selveiende tiltak eller i selskap når slik deltakelse er av interesse for institusjonens faglige virksomhet og til nytte for samfunnet. Institusjonene kan ikke skille ut sin ordinære, bevilgningsfinansierte virksomhet ut i slike randsoneselskap, men med utgangspunkt i denne lovhjemmelen er det opp til institusjonene selv å vurdere hva som er den mest hensiktsmessige måten å organisere den eksternfinansierte virksomheten på. Fordi man ikke bør legge spesielle føringer for institusjonenes interne versus eksterne organisering av eksternfinansiert formidlingsvirksomhet, mener utvalget på prinsipielt grunnlag at virksomheten i randsoneinstitusjoner bør inngå i den økonomiske indikatoren for brukerrettet formidling. Dersom omsetning fra formidlingsaktivitet innenfor randsoneselskapene skal kunne inkluderes på en rimelig måte, er det imidlertid behov for en rekke avklaringer knyttet til de ulike randsoneselskapenes virksomhetsområder, eierandeler osv. Det er viktig å sikre at det kun er randsoneselskap som har som formål å organisere kjernevirksomhet definert som undervisning, FoU og formidling, som regnes med. Videre er det en utfordring å etablere et system som kan fungere uavhengig av randsoneselskapets selskapsform og eierstruktur, og 28

som ikke hindrer videre utvikling av samarbeid mellom institusjonene innenfor sektoren eller med næringslivet og offentlige myndigheter. Fordi enkelte institusjoner lovlig har valgt å organisere relevant eksternfinansiert virksomhet i randsoneselskap, mens andre har inkludert slik virksomhet i den ordinære driften, mener utvalget det vil være urimelig å utelate virksomheten i randsoneselskapene uten videre utredning. 5.1.4 Videre utredning Forskningsmeldingen Vilje til forskning gir tydelige signaler om at den nye formidlingskomponenten i finansieringsmodellen skal gi incentiver tilpasset de statlige høyskolenes særskilte formål. (s.154) Utvalget mener at den foreslåtte økonomiske indikatoren gir uttrykk for vesentlige sider ved formidlingsarbeidet i sektoren. Indikatoren er ikke minst relevant for de statlige høgskolenes særskilte formål når det gjelder å bidra til regional utvikling gjennom brukerrettet formidling. Utvalget overskuer imidlertid ikke hvordan den totale eksternfinansierte virksomheten i sektoren er fordelt eller organisert, og kan derfor heller ikke vurdere hvordan en slik økonomisk indikator kan inkluderes i et sammensatt indikatorsett på en måte som er rimelig for de ulike delene av sektoren. Det er således avgjørende for et godt resultat at forslaget følges opp med en utredning som både avgrenser hva som skal telles med mht. virksomhetsområder og organisering, og som bygger på simuleringer av effekter for ulike deler av sektoren som gir grunnlag for rimelig vekting. 5.2 Formidling på nett Det er oppfatningen til flertallet i utvalget at FoU-basert formidling på nett bør stimuleres ekstra. Utvalgets flertall ønsker seg gode nettportaler som formidler godt forsknings- og utviklingsarbeid. For en nettside eksisterer ikke distribusjonsproblemet, og antall mottakere er i prinsippet ubegrenset. Formålet med slike nettsider kan være både forskningspublisering, brukerrettet formidling og allmennrettet formidling. Utvalgets flertall foreslår å la formidlingsaktiviteten innenfor institusjonenes egne nettsider være en indikator. Utfordringen ligger på to plan, for det første å definere det som konkret kan telles/måles/veies, dernest å kvalitetssikre dette. Formidlingsutvalgets flertall understreker at det er bidrag fra vitenskapelige personale på nettsidene som skal telles. Konkret foreslår utvalgets flertall at det er populærvitenskapelige presentasjoner på nett direkte knyttet til forskernes egne FoU-arbeider som skal telles i denne indikatoren. Den populærvitenskapelige presentasjonen skal ha en vitenskapelig produksjon i bunn, og dette dokumenteres ved at det legges inn en peker i presentasjonen til et publisert vitenskapelig arbeid eller til forskningspublikasjonens bibliografiske referanse. Det forutsettes at nettsidene er åpne for allmennheten. Eventuell kreditering av faglig ansvarlig/redaktør for nettsidene vil være et lederansvar ved institusjonen. Når det gjelder kvalitetssikringen, foreslår utvalgets flertall at det innføres et robust system som sikrer nettsider med god formidlingsverdi og som hindrer uønskede tilpasninger. Utvalgets flertall foreslår følgende system: For å kunne registrere den FoU-baserte formidlingsaktiviteten på nett som grunnlag for tildeling i finansieringssystemet, må institusjonen 29

1. Utarbeide sine nettsider i henhold til noen nasjonalt bestemte minstekrav, for eksempel at nettsidene skal inneholde følgende tre moduler: profiler av forskerne på institusjonen sammendrag/presentasjon av populærvitenskapelige artikler, kronikker og nettutstillinger fra FoU-arbeidet på institusjonen/enheten med link til disse bidragene prosjektinformasjon, oppdatert allmennrettet informasjon om pågående FoU-prosjekter på institusjonen/enheten 2. Utpeke navngitte faglig ansvarlige for nettsidene som har ansvaret for: kvalitetssikring av innholdet i nettsidene det faglige nivået på nettsidene innhenting og prioritering av stoff oppdatering at artiklene er arkivert og tilgjengelige over tid årlig rapportering til et nasjonalt register via et elektronisk skjema der en bekrefter at en fyller minstekravene Formidlingsbidraget skal telle etter at det er levert til et nettsted som oppfyller kriteriene overfor, godkjent av faglig ansvarlig og lagt ut på nett. Bidraget kan da registreres i institusjonens dokumentasjonssystem. Det vil være ulikt fra institusjon til institusjon hvordan en organiserer slike nettsider og hvor mange faglig ansvarlige en vil ha behov for. Det er imidlertid bare den aktiviteten som foregår innenfor områder som følger de nasjonale minstekravene og som har etablert et klart redaktøransvar, som skal registreres. Det er utvalgets oppfatning at det trengs et helhetlig og langsiktig arbeid for nettet som er en viktig kanal for kommunikasjon med den opplyste allmennhet. Gjennom gode nettsteder kan institusjonen vise fram sin faglige substans i stor bredde. 5.3 Publikasjoner Denne indikatoren baseres på registrering av publikasjoner i dokumentasjonssystemene i henhold til autoritetsregistre for formidlingskanaler. Det avgrenses altså til visse kanaler som gir uttelling for publikasjoner. Når det gjelder deling av publikasjoner der flere institusjoner medvirker, støtter flertallet i utvalget seg til Forskningsdokumentasjonsutvalgets løsning (Vekt på forskning, s. 57): Spørsmålet blir nå hvordan man beregner flere institusjoners medvirkning til en og samme publikasjon. Dette spørsmålet er aktuelt på et overordnet statistisk nivå. På dette nivået må det gjøres en beregning hvor graden av medvirkning til en og samme publikasjon måles for de medvirkende institusjonene. Dette er nødvendig for å unngå et incentiv til å dokumentere større produktivitet gjennom dobbelttelling av publikasjoner som flere institusjoner gjør krav på. Det er også nødvendig for å gjøre ulik publiseringspraksis og ulike samarbeidsformer sammenlignbare. Men det betyr selvsagt ikke at forskernes individuelle publikasjonslister heretter skal bestå av andeler av publikasjoner. Enhver publikasjon på en slik liste er et 30

forskningsbidrag. Problemet som må løses oppstår når man skal beregne institusjoners bidrag til forskningsresultatene som om det er institusjonene som publiserer. Vi anbefaler at man tar i betraktning det antallet forfattere som hver institusjon bidrar med og foreslår følgende beregning: En publikasjon med 1 forfatter teller 1. En publikasjon med n forfattere teller 1/n til hver forfatter. En institusjonsandel beregnes som summen av andeler for de forfatterne som viser til vedkommende institusjon i forfatteradressen. Dersom en institusjonsandel blir mindre enn 1/10, skal andelen likevel settes til 1/10. Med det siste punktet tas hensyn til en mindre del av publikasjonene hvor store internasjonale forfattergrupper samarbeider. Beregningen krever en dokumentasjon hvor samtlige forfattere og institusjonstilknytninger registreres. I de fleste tilfeller hvor samforfatterskap er aktuelt vil denne dokumentasjonen kunne importeres fra bibliografiske datakilder. Både bøker, læremidler og faglige ressurser samt artikler i fagtidsskrift fanger opp en del av det faglige utviklingsarbeidet som høgskolene driver med ved for eksempel profesjonsutdanningene. 5.3.1 Bøker, læremidler og faglige ressurser Bøker, læremidler og andre faglige ressurser er eksempler på viktig brukerrettet formidling. Utvalgets flertall viser her til tidligere avgrensning mot undervisningsmateriale som er myntet på egne studenter, og som ikke samtidig formidles til allmennheten eller en bredere brukergruppe. Denne indikatoren kan i utgangspunktet dekke en rekke relevante kategorier i ForskDok, men mange kategorier vil likevel mangle i denne listen: tabell 2 A21 Kapittel i lærebok utgitt på forlag A22 Kapittel i faglig bok utgitt på forlag A23 Kapittel i leksikon eller annet oppslagsverk utgitt på forlag A31 Kapittel i faglig bok eller rapport utgitt av institusjon, forening o.a. A32 Kapittel i kompendium B12 Lærebok utgitt på forlag B13 Faglig bok utgitt på forlag B14 Leksikon eller oppslagsverk utgitt på forlag C12 Kompendium C17 Rapport i serie utgitt av institusjon, forening o.a. C18 Faglig bok eller rapport utgitt av institusjon, forening o.a. X11 Lydmateriale (lydbånd, plate, CD) X12 Billedmateriale (foto, diasserie, film, video, multimedieprodukt) X13 Dataprogram X99 Uspesifisert formidling av FoU-resultater 31

I det følgende foreslår vi en avgrensning knyttet til utgiveren (kanalen), ikke til type utgivelser, og minner om at mye av det som dermed faller utenfor, kan fanges opp av den økonomiske indikatoren eller indikator 5. Vi foreslår også en forenkling som innebærer at man ikke behøver å registrere utgivelsene i et stort antall kategorier. I forbindelse med bøker, læremidler og andre faglige ressurser, enten de utgis trykt eller digitalt, i skriftlige eller andre medier, kan det være vanskelig å sondre mellom brukerrettet og allmennrettet formidling. Muligheten for digital produksjon og distribusjon skaper mindre klare skiller enn tidligere og gjør det vanskelig å dekke formidlingen i et mindre antall kategorier. Lærebøker behøver av samme grunn ikke ha en særstilling blant læremidler som det er mulig å utgi. Betegnelsen faglige ressurser er brukt for å inkludere andre resultater av brukerrettet formidling enn de som brukes i undervisning. Utvalgets flertall mener det er vanskelig og unødvendig å skille mellom lærebøker, fagbøker og bøker for et allment publikum. Alle bøker som ikke inngår i indikatoren for vitenskapelig publisering, kan inngå i indikatoren for formidling (brukerrettet og allmennrettet) hvis de kan knyttes til et register over brukerrettede utgivelseskanaler, se nedenfor. Utvalgets flertall mener at artikler i fagtidsskrift (se under) og bøker, læremidler og faglige ressurser bør avgrenses, slik at den kun omfatter utgivelser i kanaler med minimum nasjonal forfatterkrets (maksimum 2/3 av forfatterne er fra samme institusjon). Begrunnelsen for dette er at utvalgets flertall mener det er riktig å gi en ekstra stimulans til bredere publisering av viktig kunnskap som i dag i for stor grad blir liggende i institusjonene eller får en begrenset spredning lokalt. Forslaget kan skape problemer innenfor små fagfelt der forlag eller andre utgivere ikke finner råd til utgivelsene. Som svar på dette foreslår utvalgets flertall at institusjonene går sammen om å etablere fagspesifikke serier på nasjonalt nivå for utgivelser av læremidler og andre faglige ressurser i trykt eller digital form og i skriftlige og andre medier. I den forbindelse kan man utnytte mulighetene for distribusjon fra digitale arkiver. Seriene med læremidler og andre faglige ressurser bør ha kvalitetskontroll i forhold til faglige behov og brukerinteresser. De bør sidestilles med forlag som formidlingskanaler. Også landsdekkende organisasjoner, for eksempel innen helsesektoren, og andre som ivaretar brukerrettet formidling på et minimum nasjonalt nivå, bør sidestilles med forlag. Utvalgets flertall minner her om at lokale publikasjoner som gir inntekter gjennom salg, vil telle med som formidling under indikator 1, den økonomiske indikatoren. Utvalgets flertall anbefaler at det lages et register over utgivere og serier med minimum nasjonal forfatterkrets som ivaretar brukerrettet formidling. Registeret bør utvides etter hvert som institusjonene etablerer felles serier eller utgivelseskanaler for læremidler og andre faglige ressurser. Registeret bør kvalitetssikres etter tilsvarende kriterier som for fagtidsskrifter (se under). Det vil for eksempel være viktig at man ikke tar med utgivelseskanaler hvor bestemte kommersielle, politiske eller religiøse interesser legger føringer for kunnskapsformidlingen. Den brukerrettede formidlingen skal kunne henvise til dokumenterte forskningsresultater og være åpen for faglig kritikk i samme kanal. 5.3.2 Artikler i fagtidsskrift Artikler i fagtidsskrifter registreres i kategori A18 Artikkel i fag- eller bransjetidsskrift og A41 Kronikk eller anmeldelse i fagtidsskrift i ForskDok. Utvalgets flertall ser ikke et behov for å skille mellom de to kategoriene. 32

Begrepet fagtidsskrifter bør dekke profesjons-, fag-, bransje- og sektortidsskrifter med ISSN 11 som utkommer i trykt og/eller elektronisk form med minimum nasjonal forfatterkrets (mindre enn 2/3 av forfatterne er fra samme institusjon, se diskusjon under 5.3.1) og som har redaksjonell uavhengighet etter redaktørplakaten Utvalgets flertall anbefaler at et autoritetsregister for fagtidsskrifter, tilsvarende det som er laget for vitenskapelige tidsskrifter, blir utarbeidet og ajourført etter disse kriteriene. Mange av de aktuelle tidsskriftene blir i dag indeksert i Norart med mulighet for import av referanser. Her kan man utvide antall tidsskrifter hvis dette er hensiktsmessig. Noen fagtidsskrifter, for eksempel Tidsskrift for Den norske Lægeforening, er allerede med i registeret for vitenskapelige tidsskrifter fordi de publiserer vitenskapelige artikler i egne seksjoner. Under formidling er det aktuelt å registrere andre artikler av forskere som brukerrettet formidling. Systemet som etableres for å kvalitetssikre rapporteringene, må hindre at artikler kan registreres to steder. 5.3.3 Aviskronikker og innsiktsartikler 12 Utvalgets flertall ønsker å stimulere til flere aviskronikker og innsiktsartikler skrevet/laget av vitenskapelig personale fordi utvalgets flertall mener at dette er en verdifull formidlingsform fra forskningsmiljø til allmennheten som også er med på å synliggjøre og legitimere sektorens virksomhet. Kronikk og innsiktsartikkel brukes her som betegnelser på en formidlingsform preget av at forskeren sjøl skriver fra sitt fagområde for et allment publikum. Artikler av denne typen gir forskeren anledning til å møte samfunnet på forskerens egne premisser, med egne ord og ut fra sjølvalgt tema, men tilpasset og beregnet for en målgruppe utenfor forskningsfeltet. Gode kronikker og innsiktsartikler har et klargjørende fokus, er ofte til ettertanke og gjør helst leseren klokere. Kronikk og innsiktsartikkel er krevende formidlingsformer som innebærer en forenkling av komplisert fagstoff slik at det blir tilgjengelig for et allment og interessert publikum. Debattinnlegg faller utenfor det som telles i denne indikatoren. Det foreslås ikke å skille mellom artikler og innsiktsartikler i aviser nasjonalt, regionalt eller lokalt nivå fordi institusjonene i universitets- og høgskolesektoren har et bredt ansvar når det gjelder formidling. Incentivene bør også være tilpasset høgskolenes særskilte formål overfor sin region. Derimot bør registreringen avgrenses til et visst antall kanaler som kronikkene og innsiktsartiklene blir publisert i. Her foreslår utvalgets flertall å velge ut de avisene som oppfyller kriteriene til pressestøtte, uansett om de mottar slik støtte eller ikke 13. Listen over 11 ISSN: International Standard Serial Number ( http://www.issn.org:8080/english/pub/ ) 12 Når utvalget bruker både begrepet kronikk og innsiktsartikkel er dette fordi det i dag eksperimenteres med ulike forskningsformidlingsformer i avisene. Det sentrale er at artikkelen er presentert som forskningsformidling fra avisens side. 13 Lovdata: Forskrift om produksjonstilskudd til dagsaviser 3. Vilkår for tilskudd: For at en avis skal få rett til tilskudd etter denne forskrift må den: 1. inneholde nyhets- og aktualitetsstoff av dagspressekarakter som gjør at avisen klart skiller seg fra andre typer publikasjoner 2. ha en ansvarlig redaktør med status som svarer til bestemmelsene i «Redaktørplakaten» 3. ta reell betaling for abonnement, løssalg og annonser etter en offentlig tilgjengelig prisliste 4. ikke sende ut gratiseksemplarer ut over det som tillates etter retningslinjer fastsatt av Medietilsynet 5. selge minst halvparten av sitt godkjente netto opplag gjennom abonnement 6. i siste kalenderår i gjennomsnitt ikke ha hatt mer enn 50 prosent annonser av det totale volum Tilleggskriteriene for tilskudd som omhandler opplagstall, holdes utenfor for ikke å ekskludere aktuelle aviser. 33

disse avisene kan ajourføres i et nasjonalt autoritetsregister. Registeret er tenkt importert inn i dokumentasjonssystemene slik at det vitenskapelige personalet kan registrere sine bidrag her. 5.4 Foredrag på brukerrettede fagkonferanser Denne indikatoren vil gi ekstra vekt til en viktig form for brukerrettet formidling, nemlig muntlig formidling i åpne faglige fora. Det forekommer tre relevante kategorier i ForskDok systemet: D31 Faglig foredrag/poster ved fagmøte eller fagmesse med publisert artikkel, D32 Faglig foredrag/poster ved fagmøte eller fagmesse med publisert abstract, D33 Faglig foredrag/poster ved fagmøte eller fagmesse uten publisering. Utvalgets flertall finner det unødvendig å skille mellom de tre kategoriene. Alle foredrag bør registreres uavhengig av om de munner ut i publikasjon. Publikasjonen bør eventuelt registreres under indikator 2, 3 eller 5. Dokumentasjonssystemene registrerer i dag tittel, konferanse, sted og tidspunkt. Dette bør være tilstrekkelig dokumentasjon. Med henblikk på verifisering bør en kopi av konferanseprogrammet oppbevares hos institusjonen og påføres foredragets registreringsnummer i dokumentasjonssystemet. Det er behov for å skille foredrag på fagkonferanser fra foredrag på vitenskapelige konferanser. Sistnevnte er ikke tatt med i indikatoren for forskning fordi man mener at indikatoren for vitenskapelig publisering dekker samme aktivitet og stimulerer til utgivelse. Dermed oppstår muligheten for at slike foredrag i stedet dokumenteres som formidling. Dette vil ikke være formålstjenlig siden indikatoren for formidling skal dekke brukerrettet aktivitet. Det er to måter å trekke grensen på i et dokumentasjonssystem, enten ved hjelp av autoritetsregistre eller ved hjelp av operasjonelle definisjoner som kan veilede registrering og kvalitetssikring. Utvalgets flertall anser det som vanskelig å definere fagkonferanser gjennom et autoritetsregister. Det må derfor gis en veiledende definisjon. Utvalgets flertall foreslår følgende definisjon: En fagkonferanse er et åpent og offentlig annonsert forum for faglig formidling og diskusjon hvor målgruppen er brukere utenfor eget forskningsfelt og forskere utgjør mindretallet blant deltakerne. Ved kvalitetskontroll av data kan registrert konferansetittel og oppbevart konferanseprogram undersøkes i forhold til denne definisjonen. Dersom ønskelig kan kvalitetskontrollen forsterkes ved at det etableres en ordning der registreringen av konferansebidraget i ForskDok/Frida ikke kan foretas uten at arrangøren av fagkonferansen har sendt inn et utfylt standardskjema. Formidlingsutvalgets flertall er imidlertid i tvil om det er nødvendig med en slik ekstra kontrollordning da den indre selvjustisen i sektoren knyttet til faglig seriøsitet bør være sterk nok til at det ikke vil skje særlig grad av overregistrering på dette området. 5.5 Direkte formidling til allmennheten De ulike indikatorene beskriver hver sin måte å møte mottakeren på. I foredrag på brukerrettede fagkonferanser (4) møter bidragsyteren sitt publikum ansikt til ansikt. Formidling på nett (2) og publikasjoner som bøker og artikler (3) er skriftlige bidrag som kan konsumeres i den dybde og på det tidspunkt brukeren selv velger å gå inn i stoffet. I kronikken (3) møter derimot formidleren sitt publikum ved frokostbordet. 34

I den siste indikatoren, direkte formidling til allmennheten, handler det igjen om et mer umiddelbart møte med mottaker. Enten ansikt til ansikt eller direkte til mottaker gjennom kanaler som fjernsyn, radio eller dagsaviser. I denne kategorien skjer formidling ofte umiddelbart eller i hvert fall samme dag. Ved å inkludere denne indikatoren mener utvalgets flertall at modellen ikke har blitt altomfattende, men fanger opp så mange ulike typer formidlingsbidrag at flest mulig av det vitenskapelige personalet vil føle at nettopp sin formidling teller. Utvalgets flertall ønsker å presisere og avgrense denne indikatoren til å gjelde bidrag i: publikumsarrangementer o stands o foredrag o demonstrasjoner o omvisninger o forberedte debattinnlegg o utstillinger bidrag i massemedia o produksjon for radio/tv/avis o programbidrag/deltakelse radio/tv/avis o intervjuer i radio/tv/avis Utvalgets flertall vil spesielt understreke betydningen av at denne indikatoren inkluderer formidlingsbidrag som er rettet mot barn og unge. Utvalgets flertall støtter helhjertet opp om Norges forskningsråds uttalelse i Nasjonal strategi for allmennrettet forskningsformidling, 1997: Vi bør satse på å motivere og stimulere barn og ungdom til å utvikle sin naturlige nysgjerrighet til en genuin interesse for systematisk kunnskapstilegnelse. Det er viktig at barn og unge får en konstruktiv og kritisk holdning til forskningsfaget. Dette er nødvendig også for å sikre et bredt og godt rekrutteringsgrunnlag for forskere og annen akademisk arbeidskraft. Gode arenaer for formidling til barn og unge er for eksempel gjennom formidling fra prosjekter og programmer til skoleverket, realfagskonferanser (for å bøte på den svake søkningen til høyere utdanning i naturvitenskapelige og teknologiske fag), vitensentre (interaktive museer særlig rettet mot barn og unge), osv. Utvalgets flertall foreslår at samtlige bidrag innenfor denne kategorien vektes likt. Registreringen skjer i dokumentasjonssystemene i den grad de registreres i dag, og utvalgets flertall foreslår at man oppgir navn på formidlingsbidrag eller begivenhet, type formidlingsaktivitet, tidspunkt og formidlingskanal, utgiver eller arrangør. Det kan ikke benyttes autoritetsregistre her, til det er mangfoldet for stort. Som et bidrag til kvalitetssikring foreslås i stedet at alle institusjoner bruker samme kapittel Medier og direkte formidling i åpent tilgjengelige dokumentasjonssystemer, slik at alle kan se hva alle registrerer i kategorien som er grunnlag for indikatoren. 5.6 Vekting Utvalgets flertall har lagt vekt på et overordnet ønske om å belønne formidling som når bredt ut og dermed har et stort nedslagsfelt og formidling som brukere verdsetter gjennom betaling. Synliggjøring av mangfoldet av formidlingsaktiviteter som finnes i sektoren, har hatt høy prioritet. Valget av målgrupper, brukere og allmennheten, har også vært styrende for valg av indikatorer. Ved en rangering av ulike typer data/aktiviteter innenfor en indikator, mener 35

utvalgets flertall at arbeidsmengde bør være et viktig prinsipp. Den foreslåtte vektingen nedenfor er gjort for å følge opp disse målsetningene. Vektingen mellom de ulike indikatorene vil være avhengig av utdanningspolitiske prioriteringer og hvilke utslag en ser i forholdet mellom institusjonene gjennom simuleringer. Formidlingsutvalgets flertall vil derfor i dette kapitlet langt på vei avgrense seg til å komme med generelle anbefalinger når det gjelder vektingen av de ulike bidragene som skal registreres innenfor den enkelte indikator. Om vektingen mellom de ulike indikatorene vil utvalgets flertall antyde at indikator 2, 3 og 4 bør gis større tyngde enn indikator 5. Dette er fordi det er foreslått mer robuste kvalitetssikringssystem for indikator 2, 3 og 4 enn det med rimelig kostnad er mulig å gjøre for indikator 5. Det er her ikke foreslått ytterligere kvalitetssikring av indikator 5 utover det som ligger i dokumentasjonssystemene. Når det gjelder vektingen av indikator 1, vises det til kapittel 5.1.4. 5.6.1 Forslag til vekting innenfor den enkelte indikator Utvalgets flertall foreslår at formidlingsbidragene innenfor hver av indikator 2, 4 og 5 teller likt. For indikator 3, publikasjoner, ønsker utvalgets flertall å foreslå ulik vekting av bidragene. Bakgrunnen for forslaget er at bidragene innebærer ulik grad av arbeidsinnsats og at en ser umiddelbar fare for uheldig tilpasning av publiseringspraksis dersom ikke uttellingen relateres til hvor mye arbeid som kreves. Indikatoren publikasjoner inneholder tre kategorier: bøker, læremidler og faglige ressurser artikler i fagtidsskrift aviskronikker og innsiktsartikler De to første dreier seg om utgivelser og henspiller på at ressursen må ha en tittel og kunne skaffes gjennom en produksjons- og distribusjonskanal som bidrar til brukerrettet og allmennrettet formidling. I innstillingen Vekt på forskning vektes artikler i vitenskapelige tidskrift og antologi ulikt. Som en forenkling foreslås at alle typer utgivelser i utgangspunktet vektes likt i formidlingsmodulen. Hvis man gir forskjellige typer artikler ulik vekt, stiller man både dokumentasjonssystemene og kvalitetssikringen overfor arbeidskrevende utfordringer. Utvalgets flertall foreslår at artikler får faktoren 1. Bøker (ISBN-titler) og læremidler (digitale som trykte) bør likevel gis ekstra vekt. Utvalget flertall foreslår for eksempel faktor 8. Aviskronikker og innsiktsartikler bør trolig vektes mindre enn artikkel, for eksempel med faktor 0,5. 5.7 Oppsummering av flertallsforslaget Institusjonens omsetning innenfor salg av tjenester og lokale publikasjoner Institusjonenes omsetning innenfor eksternfinansiert formidling inkludert virksomhet i randsoneselskap. Indikatoren vil dekke allmennrettet, men i særlig grad brukerrettet formidlingsaktivitet i den grad den er betalt av oppdragsgiver. Indikatoren kvalitetssikres gjennom institusjonens regnskapssystem. Indikatoren vil dekke både nasjonalt og lokalt nivå. 36

Inntekter fra lokale publikasjoner skal fange opp lokal formidling av høy kvalitet som når ut til brukere og allmennheten utenfor institusjonen. FoU-basert kunnskap på nett Populærvitenskapelige presentasjoner basert på publisert vitenskapelig arbeid. Kvalitetssikring i henhold til noen nasjonalt bestemte minstekrav og navngitte faglige ansvarlige for nettsidene med definert ansvarsområde. Indikatoren stimulerer institusjonene til økt bruk av internett som kommunikasjonskanal. Kanalen er allmennrettet, så vel som brukerrettet. Publikasjoner Bøker, læremidler og faglige ressurser Publikasjoner på nasjonalt nivå for å stimulere til større spredning av det som formidles, og omfatter både allmennrettet og brukerrettet formidling. Tyngre vekting kan her motvirke økt tilbøyelighet til å velge "enklere" formidlingsformer som krever mindre arbeidsinnsats. Kategoriene kvalitetssikres via register over utgivere og serier med minimum nasjonal forfatterkrets. Utvalgets flertall foreslår vekting med for eksempel faktor 8 for bøker og læremidler. Faglige ressurser foreslås vektet likt med artikler i fagtidskrift og artikkelekvivalenter (se under). Artikler i fagtidsskrifter Utvalgets flertall anbefaler at et autoritetsregister for fagtidsskrifter, tilsvarende det som er laget for vitenskapelige tidsskrifter, blir utarbeidet og ajourført etter disse kriteriene. Kriteriet om nasjonalt nivå stimulerer til økt spredning av god brukerrettet formidling. Utvalgets flertall foreslår vekting med for eksempel faktor 1. Aviskronikker og innsiktsartikler Aviskronikker og innsiktsartikler synliggjør forsknings- og utviklingsarbeid i UH-sektoren som øker institusjonenes legitimitet. Utvalgets flertall foreslår at artikler som skal telles må publiseres i aviser som oppfyller kriteriene til pressestøtte uansett om de mottar slik støtte eller ikke, og tilleggskriteriene for pressestøtte holdes utenfor. Kategorien kvalitetssikres via et register. Utvalgets flertall foreslår for eksempel vektingen 0,5. Foredrag på brukerrettede fagkonferanser: Tittel, konferanse, sted og tidspunkt registreres i dokumentasjonssystemene. Kopi av konferanseprogrammet oppbevares hos institusjonen og påføres foredragets registreringsnummer i dokumentasjonssystemet. Dette er indikatoren der formidleren møter brukerne ansikt til ansikt. Den treffer både nasjonalt og lokalt nivå og er god brukerrettet formidling. Direkte formidling til allmennheten Formidleren møter mottakeren enten ansikt til ansikt eller direkte gjennom kanaler som fjernsyn, radio eller dagsaviser. Indikatoren bidrar sammen med indikator 2 til at formidlingsmodulen også omfatter mediesamfunnets nyere formidlingsformer. Registreringen bør skje i dokumentasjonssystemene i den grad de registreres i dag. De foreslåtte bidragene finnes alle i ForskDok og Frida. Utvalgets flertall foreslår at samtlige bidrag innenfor denne kategorien vektes likt. 37

6 Verktøy Indikator 3 krever en utvidelse av de autoritetsregistrene for kanaler som er laget for vitenskapelig publisering, selvsagt med et skille i utgangspunktet mellom vitenskapelige kanaler og formidlingskanaler, men noe overlapping vil det bli i forbindelse med forlag (norske og nordiske) og enkelte fagtidsskrifter. Dette er behandlet ovenfor. For øvrig innebærer forslagene at man vil kunne forenkle kategorisystemet i Frida og ForskDok. Men begge systemene må gjennom en samordning og kvalitetsheving for å bli egnede verktøy. Formidlingsutvalgets flertall mener at det vil være formålstjenlig for sektoren om man kan samarbeide om å få ett og samme registreringssystem. Slik kan en unngå mye unødvendig dobbeltarbeid og også forenkle dagens ordning. Det bør også arbeides videre med underkategoriene for å klargjøre hva som faller inn under de forskjellige benevnelsene og hva som gir uttelling gjennom indikatormodellen. Det bør for eksempel være ulike registreringskapitler i dokumentasjonssystemet for FoU og formidling slik at vi får klarere grenser mellom FoU og formidling og enklere registreringsarbeid. Klare kategorier vil også skille bedre mellom det som gir økonomisk uttelling og det som ikke gjør det. Konkret forslår utvalgets flertall at Frida/ForskDok bygges opp etter tre hovedkategorier: 1) vitenskapelig produksjon, 2) forskningsformidling og 3) annen faglig virksomhet. (Utvalgets flertall ser det ikke som sin oppgave å beskrive i detalj hvordan systemet skal se ut, men mener det må være en oppgave for en eventuell fase to av formidlingsprosjektet, der den praktiske gjennomføringen av indikatormodellen vil være fokus.) Kvalitetssikringen av formidlingen i de kategoriene som er nevnt over, må baseres på egenrapportering som er mulig å etterprøve, om ikke annet i form av stikkontroller. Det understrekes at det er selve formidlingskanalene som skal kvalitetssikres når man bruker autoritetsregistre, ikke de enkelte bidragene. 6.1 Regnskapssystem Utvalget mener at dagens regnskapssystem egner seg godt til å dokumentere formidling i en økonomisk indikator. Regnskapssystemet er nøytralt overfor formidlingsform og dekker et stort mangfold. En indikator med regnskapssystemet som grunnlag, vil vektlegge etterspørsel hos brukere og bidra til avgrensning overfor forsknings- og undervisningsaktiviteter. Universiteter og høgskoler rapporterer i dag regnskapstall for eksternt finansiert virksomhet til DBH i en rekke kategorier som vil være relevante for formidling under denne indikatoren. Midler fra EU og Norges forskningsråd vil holdes utenfor (vil uansett inngå i forskningsmodulen). Det er behov for en nærmere avklaring av hvordan formidlingsaktivitet i randsonen skal inkluderes (jfr. kap. 5.1.3) 6.2 Autoritetsregistre Begrepet autoritetsregistre er i innstillingen brukt om muligheten til å standardisere informasjonselementene i institusjonenes referanser til egne publikasjoner. Slik standardisering kan gjøre det lettere å ta ut rapporter i ulike sammenhenger og å lage sammenlignbar statistikk. Utvalgets flertall anbefaler at et autoritetsregister for publikasjonskanaler som fagtidsskrifter og forlag, tilsvarende det som er laget for vitenskapelige publikasjoner, blir utarbeidet og ajourført og kvalitetssikret etter disse kriteriene. Utvalgets flertall anbefaler at registeret over 38

utgivere og serier har minimum nasjonal forfatterkrets og ivaretar brukerrettet formidling. Registeret bør utvides etter hvert som institusjonene etablerer felles serier eller utgivelseskanaler for læremidler og andre faglige ressurser. Det vil for eksempel, som nevnt tidligere, være viktig at man ikke tar med utgivelseskanaler hvor bestemte kommersielle, politiske eller religiøse interesser legger føringer på kunnskapsformidlingen. Den brukerrettede formidlingen skal kunne henvise til dokumenterte forskningsresultater og være åpen for faglig kritikk i samme kanal. For kronikker og nettsider foreslår utvalgets flertall at det lages en liste over godkjente aviser og nettsteder som ajourføres i et nasjonalt autoritetsregister. 6.3 Skjema For formidling på nett foreslår utvalgets flertall at institusjonens webredaktør som utnevnes av institusjonen, årlig rapporterer til et nasjonalt register via et elektronisk skjema der en bekrefter at en fyller minstekravene som er satt til nettstedene. 6.4 Rapportering til Database for statistikk om høyere utdanning (DBH) En av hovedmålsettingene med å gjøre bruk av autoritetsregistre etter modellen fra vitenskapelig publisering er å utvikle en modell som skal kunne danne grunnlag for framstilling av statistikk om sektorens formidlingsaktivitet i DBH. Data skal brukes i UFDs finansieringsmodell, samt til analyse- og planleggingsvirksomhet. Institusjonene er ansvarlige for levering av kvalitetsmessig tilfredsstillende data til DBH, og vil hente data for rapportering av formidling (indikator 3) fra dokumentasjonssystemene de bruker. Det må derfor tilrettelegges rutiner for rapportering til DBH i disse systemene. Data fra relevante autoritetsregistre vil, om mulig, hentes direkte fra ITAR til DBH. Det vil alltid være en viss forsinkelse av registreringer inn i de bibliografiske datakildene og i de lokale dokumentasjonssystemene. Utvalgets flertall foreslår derfor, som utvalget for vitenskapelig publisering gjorde, at det skilles mellom begrepene publiseringsår og rapporteringsår i forbindelse med rapportering av data til DBH. 7 Behovet for simulering Fordi formidlingsområdet er svært mangfoldig og derfor komplisert å finne få og gode indikatorer for, er det nødvendig at det foretas en simulering av hvordan modellen slår ut før den besluttes. En simulering vil imidlertid kreve store mengder data og være for tids- og arbeidskrevende for dette stadiet i arbeidet. Utvalgets flertall vil derfor anbefale at det settes av god tid til simuleringer i en senere fase i formidlingsprosjektet. Utvalgets flertall har av samme grunn ikke gått grundig inn på hvordan det bør vektes mellom de ulike indikatorene. Vekting er delvis et utdanningspolitisk spørsmål der indikatorene må ses opp mot ulike sider ved samfunnsoppdraget. Vektingen av indikatorene for forsknings- og utviklingsarbeid og indikatorene for formidling bør ses i sammenheng dersom en skal nå den utdanningspolitiske målsettingen om å bevare mangfoldet i sektoren og sikrer god kvalitet i det arbeidet som gjøres. 39

Samtidig er det viktig at sektoren får være med i vurderinger knyttet til arbeidsbelastningen i de ulike formidlingsformene på samme måte som ble gjort i fase to av forskningsdokumentasjonsutvalgets arbeid. Ulike vektingsmodeller kan utprøves i simuleringene for å se hvilke type formidlingsaktiviteter som stimuleres UH-sektoren sett under ett, og dernest for hvordan de vil slå ut mellom ulike institusjonstyper. Det vil som sagt også være naturlig å se indikatormodellen for formidling i sammenheng med forskningsmodulen. Simuleringene bør gjøres i tett samarbeid med sektoren, gjerne i form av pilotundersøkelser. 40