Veien Videre 2003 "På flukt fra tvangsekteskap hvordan har det gått med de unge?"

Veien Videre 2003 "På flukt fra tvangsekteskap hvordan har det gått med de unge?" UTARBEIDET AV: KNUT PAPENDORF OG MARIUS FURULUND VEIEN VIDERE 2003 1. Bakgrunn for prosjektet 2. Metode og utvalg av Knut Papendorf 3. Intervjuene: Hjelpen Sikkerhet Situasjonen nå Oppfølgningen Tanker om fremtiden Sammendrag 4. SEIF Tilleggserfaringer og forslag til tiltak Prosjektet Veien Videre er gjennomført med økonomisk støtte fra Barne- og Familiedepartementet. I 1996-97 begynte de første ungdommene å henvende seg til SEIF med behov for bistand på områdene arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og omskjæring. De kom fra familier med bakgrunn fra fire kontinenter, med vidt forskjellig religiøs og nasjonal bakgrunn. Gjennom direkte kontakt med disse ungdommene, begynte vi å se konturene av et stadig økende problem blant barn og ungdom av første generasjons innvandrere. Omtale av problematikken tvangsekteskap i massemedia og interpellasjonsdebatt på Stortinget førte til regjeringens utarbeidelse av en handlingsplan mot tvangsekteskap, som ble utgitt av Barne- og familiedepartementet i 1998. I 1999 påbegynte SEIF prosjektet Mellom barken og veden, arbeid med problematikken arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang. SEIF mottok allerede en rekke henvendelser fra barn og ungdom av første generasjons innvandrere. Henvendelsene kunne gjelde bistand i forbindelse med skoleplass, bolig, stipend/lån, o.l. Nå begynte ungdommen i stadig

økende antall å henvende seg med alvorlige problemer relatert til familiens planer om ekteskap mot ungdommenes vilje. Ungdommen som kom til SEIF befant seg ofte i krisesituasjoner, hvor ekteskapet allerede var arrangert mot deres vilje, eller nært forestående. Arbeidet ble å bistå disse ungdommene med praktisk hjelp, ut fra deres egne ønsker og premisser.seif lyttet til dem, tok dem på alvor, og forklarte dem hvilke muligheter og hjelp de kunne regne med. SEIF ble etter hvert stedet hvor ungdom i alvorlige krisesituasjoner henvendte seg til, krisetilfeller der det var nødvendig med spesielle hjelpetiltak. Det kunne dreie seg om grov vold mot de unge, planlagte eller allerede inngåtte tvangsekteskap og alvorlige trusler om represalier dersom de unge motsatte seg familiens vilje. Alvoret i disse krise-krisesakene medførte at det var nødvendig for ungdommene å flytte til nytt bosted, skifte identitet, bo på sperret adresse og det ble gjennomført en rekke sikkerhetstiltak for å sikre at den unge ikke ble funnet av familien. Gjennom arbeidet med prosjektet Mellom barken og veden fikk SEIF etter hvert kontakt med et betydelig antall ungdommer med behov for råd og hjelp på området tvangsekteskap. I perioden 1999-2001 mottok SEIF ca 15 henvendelser per år, av det som ble definert som krise-krisesaker. Det store rushet av ungdom i krise kom imidlertid etter Fadime-drapet i Sverige i januar 2002. Dette tragiske drapet utløste en rekke reaksjoner og gjorde at det ble rettet sterkere fokus på problematikken tvangsekteskap også her i Norge. På den ene siden, ble flere unge informert om at det var hjelp å få og hvor de kunne henvende seg for å få denne hjelpen. På den andre siden, ble de unge klar over at de drapstruslene de allerede hadde mottatt fra familien, kunne blitt gjort alvor av. I 2002 mottok SEIF 45 henvendelser fra jenter, gutter og Romeo og Juliette -par i krise-krisesituasjoner - en tredobling fra årene før. Særlig komplisert ble det med Romeo og Juliette -par, som ofte måtte flykte, ikke fra én, men fra to storfamilier, som iherdig forsøkte å oppspore de unge. I ettertid har SEIF blitt informerte om bevæpnet jakt fra familienes side. Denne pågangen fra unge i krise-krisesituasjoner krevde et betydelig nettverk på landsbasis, for å bistå med trygge kriseboliger, ny skole, nytt arbeid og alle nødvendige sikkerhetstiltak for å avverge tragedier. Pågangen fra ungdom i krisesituasjoner har ikke gitt seg i 2003, snarere tvert i mot. I perioden januar- juni 2003, har SEIF hatt ca. 40 saker der det har vært behov for direkte bistand i meget alvorlige krisesituasjoner. SEIF ser nå også hvordan ungdommen selv er kommet på barrikadene med konkrete ønsker om hva de vil med sine egne liv. Arbeidet mot arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og direkte hjelp til ungdom som befinner seg i en krise-krisesituasjon når de motsetter seg familiens vilje, må sees som et pionerarbeid i Norge. Den utviklingen vi har skissert ovenfor, indikerer at vi står ovenfor et ungdomsopprør av betydelige dimensjoner, og hvor ungdommen foretar egne valg og beslutninger som har stor betydning for deres liv og fremtid. SEIF mener det er betimelig å vurdere dette flerårige arbeidet, og se litt på veien videre. Vi ønsket å finne ut hvordan det går med ungdommen etter brudd med familien. Vi ønsket å snakke med dem å høre hvordan de har det på det nye bostedet og få et godt innblikk i deres nye livssituasjon. Samtidig ønsket vi

tilbakemeldinger fra ungdommen selv på hvordan de vurderer den hjelpen de har fått, både fra organisasjoner som SEIF og offentlige etater. Det er betimelig å spørre om den bistand og støtte ungdommen i krise har fått, dekker deres behov, og hva som kan gjøres bedre. Det er betimelig å vurdere veien videre. SEIF ønsket en vurdering av dette arbeidet ledet av eksterne ressurser, og kontaktet i den forbindelse universitetslektor ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi, UiO, Knut Papendorf, som sa seg villig til å lede arbeidet i prosjektet Veien Videre. Mellomfagstudent ved UiO, Marius Furulund, påtok seg arbeidet med å intervjue de unge og utarbeide rapporten i samarbeid med Papendorf. Siden dette arbeidet er pionerarbeid, har vi ikke hatt tilgang til andre informanter enn de ungdommene vi selv har hjulpet på et eller annet tidspunkt. Utvalget i denne rapporten består derfor av 13 dybdeintervjuer med ungdom, gutter, jenter og par i en Romeo og Juliette -situasjon, som i løpet av perioden 1999-2002 har vært i en krise-krisesituasjon og måttet bryte med familien. Alderen på informantene varier fra 14 til 25 år, det er 10 jenter og 3 gutter, hvorav to gutter og to jenter er par i en Romeo og Juliette -situasjon. Informantene har familiebakgrunn fra 6 forskjellige land fra 3 verdensdeler, Asia, Afrika og Europa, deriblant en Romeo med etnisk norsk bakgrunn. 10 av informantene henvendte seg til SEIF og fikk bistand i hele prosessen med å bryte ut av krisesituasjonen, mens 3 av informantene hadde brutt ut av tvangen før de viste hvor det var hjelp å få, og hadde slik måttet kjempe alene for å etablere en ny tilværelse etter brudd med familien. 2 METODE OG UTVALG Den metodiske fremgangsmåten var primært orientert mot å finne frem til handlemåter som, for det første, skulle være mest skånsomme i forhold til våre informanter. For det andre, skulle rutinene foran selve intervjuet sikre den enkelte informants mulighet til selv å kunne avgjøre om han/hun ville la seg intervjue. Datatilsynet ble kontaktet for å formidle våre forskningsplaner. Tilbakemeldingen var at vi ikke behøvde å gjøre mer enn å sende melding i henhold til personopplysningsloven 31. Dette ble gjort, og kvitteringen for at meldingen var mottatt ble oversendt oss. I løpet av februar/mars 2003, ble det av en av SEIF s medarbeidere kontaktet alt i alt 16 mulige informanter, med spørsmål om de kunne tenke seg å bli intervjuet. Av disse svarte 13 med ja. Det ble etter hvert avtalt tid og sted for intervjuet. Før intervjuet begynte, ble informantene forelagt en samtykkeerklæring (se vedlegg) til intervju. Intervjupersonene ble bedt om å lese denne og deretter gi sitt skriftlige samtykke. Ingen av informantene hadde noen innvendinger mot dette. Hovedmengden av intervjuene ble gjennomført i løpet av mars/april 2003, av Marius Furulund engasjert av SEIF. Han benyttet seg av en intervjuguide Intervjuene ble tatt opp på bånd og senere transkribert og analysert av den samme intervjueren. Analysen ble avsluttet i juli 2003.12.10

Utvalget i denne rapporten består med dette av 13 ungdommer, gutter, jenter og par i en Romeo og Juliette -situasjon, som i løpet av perioden 1999-2002 har vært i en tung krisesituasjon og måttet bryte med familien. Utvalget skulle gi et mest mulig representativt bilde vedrørende alder, kjønn, og etnisk bakgrunn av informantene. Dessuten skulle utvalget representere en viss geografisk spredning vedrørende informantenes nåværende bosted. Alderen på informantene varierer fra 14 til 25 år, det er 10 jenter og 3 gutter, hvorav to gutter og to jenter er par i en Romeo og Juliette -situasjon. Informantene har familiebakgrunn fra 3 verdensdeler, Asia, Afrika og Europa, deriblant en Romeo med etnisk norsk bakgrunn. 10 av informantene henvendte seg til SEIF og fikk bistand i hele prosessen med å bryte ut av krisesituasjonen, mens 3 av informantene hadde brutt ut av tvangen før de viste hvor det var hjelp å få, og hadde slik måttet kjempe alene for å etablere en ny tilværelse etter brudd med familien. Metodisk har vi i dette prosjektet stått foran et problem som vi hele tiden var klar over og som kan ha medført at SEIF s omdømme p.g.a. den spesielle intervjusituasjonen er for positivt. På den andre siden, er det på bakgrunn av den ytterst problematiske livssituasjonen SEIF s informanter befinne seg i, vanskelig å forestille seg en normal forskningssituasjon hvor det kan opereres med eksterne forskere eller evaluatører. Et annet aspekt er at dette prosjektet ikke har sin hovedfokus i å evaluere SEIF s arbeide. Tvert i mot er det informantenes tidligere og aktuelle livssituasjon, fremtidsplaner og den generelle hjelpesituasjonen ytet av offentlige instanser, andre og SEIF som denne rapporten vil fokusere på. Knut Papendorf 3. Intervjuene Hjelpen: Tabell 1 - Hvilke instanser er de første de unge henvender seg til om sine problemer? Skole: 4 SEIF: 4 Barnevern: 2 Krisesenter 1 Venner: 1 Andre NGO er: 1 Skolen er den instansen alle de unge har et forhold til og det er derfor naturlig at denne er første instans for mange. SEIF er første instans for mange av de eldre blant de intervjuede. De har ofte hørt om SEIF via media. Tabell 2 - Hva opplever de unge som det viktigste å få hjelp til Moment: Antall: Hjelp til å leve i skjul. (Ny bolig, identitetskifte og hemmelig 6

adresse): Få tilllit og å bli trodd: 4 Økonomisk hjelp 1 Hjelp til å ordne praktiske ting: 1 Hjelp til å forberede bruddet med familien: 1 Hele 6 av de unge fremhever at de først og fremst søkte hjelp til å leve i skul som det viktigste å få hjelp til. 4 av de intervjuede mener at det å få tillit og bli trodd er det viktigste. Andre nevner økonomisk hjelp, hjelp til å ordne praktiske ting og å forbrede bruddet med familien som det viktigste. Da alle informantene, med unntak av en, levde i skjul, er det derfor lite oppsiktsvekkende at hjelpen til dette rangerer som det viktigste i tabellen. Andelen som ser det som viktigst å få tillitt og å bli trodd viser tydelige at ungdommene har et stort behov for å snakke med noen som tar dem på alvor og forstår deres situasjon. Hvilke råd vil du gi til andre unge som havner i samme situasjon som deg? En kan kanskje gi en klem til foreldrene før en flykter. Jente under 18 år. Informantene anbefaler de unge å henvende seg til noen som virkelig kan hjelpe, og mange trekker her frem SEIF som en organisasjon som gir god hjelp. For å få hjelp er det også viktig at en tør å fortelle historien sin til de som ønsker å bistå. Tenk på deg selv og ha tro på at det du gjør er det riktig, råder informantene, og trekker frem viktigheten av å forstå at det ikke er de som har gjort noe galt, men familien. Selv om det til tider kan være vanskelig, er det viktig å stå opp mot den uretten som blir gjort mot en og si ifra at noe er galt. Når du er barn, skal du respektere foreldrene dine, men du skal ikke la deg bli tvangsgiftet. Hvis ingen står opp mot foreldrene, blir det ingen forandring. - Gutt over 18 år. De råder andre unge til å tenke seg godt om før de velger å bryte med familien, da de må være veldig sterk for å tåle de påkjenningene det store savnet av familien medfører. Det er ikke lett å måtte bryte alle bånd med sine nærmeste, samtidig som en må leve med angst for å bli gjenfunnet på et nytt og fremmed sted. Informantene råder til å ta kontakt med psykolog tidlig, slik at de kan få hjelp også før det store savnet melder seg. De råder videre at det er viktig å være aktiv med å bygge et nytt kontaktnett rundt en selv etter bruddet, slik at en unngår å føle seg ensom og alene. Dersom en ikke har mennesker rundt seg og ting å holde på med, vil savnet av familien forsterkes betraktelig. Det er også viktig å holde avstand fra familien den første tiden og å ha minst mulig kontakt med dem. Råd til de andre som skal hjelpe de unge Mange av de unge fremhever hvor viktig det at noen støtter dem, og er på deres side. De unge må oppleve at den en har henvendt seg til for å få hjelp, virkelig ønsker å hjelpe og vil det beste for dem.

For å kunne gi god hjelp, kreves det tilstrekkelige kunnskap og informasjon om problemområdet, slik at hjelperen vet hvilke ting som må gjøres og hvilke faremomenter som er forbundet med å bryte ut av familien. En må være forberedt på å yte umiddelbar hjelp, da de unge ofte henvender seg når krisen er akutt, og trenger øyebikkelige hjelp til å komme seg i trygghet for represalier. Flere påpeker også betydningen av å følge opp de unge også etter at den første krisehjelpen er gitt, blant annet for å bygge et kontaktnett rundt dem og påse at de ikke er helt alene på et fremmed sted. En bør også bekymre seg for de unges psykiske helse, og hjelpe dem til å komme i kontakt med psykologisk hjelpepersonell for å bearbeide eventuelle sorgreaksjoner i forbindelse med savnet av familien. For at de unge skal kunne få den hjelpen de trenger, er det viktig at de ulike instansene som kan og vil hjelpe er synlige. De unge må vite at det er hjelp å få, og hvor de kan få denne hjelpen. HJELPEN FRA SEIF Tabell 3 - Hvordan kom du i kontakt med SEIF? Kontakt: Antall: Bekjente: 4 Media: 3 Advokat 3 Barnevern: 1 skole: 1 Krisesentra: 1 4 av de intervjuede kom i kontakt med SEIF via bekjente som visste om organisasjonen. 3 kontaktet SEIF etter oppslag i media. For 3 av dem var det advokaten deres som satte dem i kontakt med SEIF. Offentlige instanser som barnevern, skole og krisesentra henviser også i mange tilfeller til SEIF. En betydelige del av ungdommene som kommer i kontakt med SEIF, er blitt henvist dit av andre instanser som de først kontaktet for å få hjelp. Dette indikerer at SEIF er kjent for sin spisskompetanse. Ulike instanser henvender seg til SEIF for råd og hjelp når de blir kontaktet av ungdom i en krisesituasjon. SEIFs opptredener i media har også ført til at flere ungdommer har funnet veien til SEIF på egen hånd. Mottakelsen på SEIF Nå møtte vi mennesker som var interessert i å hjelpe deg, og som ikke bare måtte hjelpe deg. Det er en stor forskjell. Det var nesten som om det var stor stas at vi kom til dem. - gutt over 18 år Informantene forteller om et godt første møte med SEIF og trekker frem hjelpernes innlevelse, bekymring og arbeidsvilje. For mange ble SEIF det første møtet med noen som virkelig forstod deres problemer og forstod alvoret i situasjonen. Mange føler også at de i SEIF møter noen som deler deres oppfatning om hva som er rett og galt, og som kjemper med dem i kampen mot de tradisjonene som opprettholdes av foreldregenerasjonen.

De unge føler at SEIF også har kunnskap om hva som må gjøres i krisesituasjoner. Dette gjør at de unge føler seg trygge og våger å stole på hjelperne i organisasjonen. Selv om noen av de unge forteller om et nervøst første møte, der forhåpningene til å få hjelp ikke var store, ble de aller fleste trygge på at SEIF kunne gi dem den hjelpen de trengte i løpet av kort tid. Noen trekker også frem hvordan SEIF setter i gang med å hjelpe med en gang. Ved deres engasjement i de unges situasjon gir SEIF, de unge tro på at de har gjort det rette og at det finnes muligheter for en god fremtid, også uten familien. Hjelpen hos SEIF De ordnet alt. Vi behøvde ikke å følge de rådene de ga, for alt ble ordnet med en gang. jente over 18 år.. Informantene kommer til SEIF på ulike stadier. Noen tar kontakt med SEIF allerede før de flykter fra familien, for andre er SEIF den første de kontakter etter at de har brutt med familien, mens atter andre kommer til SEIF etter at har henvendt seg til andre instanser tidligere. I tilfeller der andre instanser har vært inne tidligere, fungerer SEIF som rådgiver og medhjelper for de instansene som allerede var inne i saken. De unge dette gjelder forteller om hvordan SEIF kommer inn i saken deres og får ulike offentlige instanser, i de fleste tilfeller barnevern og sosialkontor, til å se saken i et annet lys og å ta mer hensyn til det de unge forteller. I noen tilfeller forandrer holdningen seg totalt ved de offentlige kontorer, etter kontakten med SEIF. De unges alder avgjør i stor grad hvilken hjelp SEIF yter direkte. Dersom den unge er under 18 år, er det barnevernet som tar ansvaret for den unge, og ordner da med identitetskifte, ny bolig på trygg adresse og økonomisk bistand. SEIF råder ofte gjennom hele prosessen. Flere av informantene forteller at de kom til SEIF uvitende om muligheter for identitetskifte, sperret adresse og økonomisk hjelp fra sosialkontoret i en overgangsperiode. SEIF informerte om hvilke muligheter de unge hadde og hvor hjelpen var å finne. Informantene forteller at SEIF er opptatt av å ivareta deres sikkerhet og at ulike sikkerhetstiltak ble satt i gang rundt dem. Der det ikke allerede er ordnet, og det gjelder som regel de over 18 år som ikke har vært i kontakt med andre instanser tidligere, ordner SEIF, i samarbeid med advokat, identitetskifte og sperret adresse. De unge forklarer også hvordan SEIF hjelper med en ny bolig for dem, enten med vanlige leieboliger eller en av SEIFs egne krisehybler. Mange av jentene forteller at de først ble innlosjert på krisesentra i påvente av at SEIF fant en bolig på trygt sted. For å gjøre deres nye adresse mest mulig skjult, har noen en ordning der all deres post er adressert til SEIF, som så sender den videre til den riktige adressen. For mange er SEIF også et sted der de kan få råd og psykologisk oppbacking. I SEIF har de unge noen de kan snakke med om problemene sine og få råd om hvordan de kan håndtere dem. Mange forteller at det kjentes godt å endelig finne noen som lyttet, og at de også i ettertid kontakter SEIF dersom det er noe de synes er vanskelig. Mange føler at den støtten og forståelsen de får for hvor vanskelig de har det, er god og viktig for dem.

Det å bli mer sikker på meg selv har jeg fått fra SEIF. jente over 18 år. De ga meg bedre samvittighet for det jeg hadde gjort, og fikk meg til å forstå at det ikke var jeg som hadde gjort noe galt. jente under 18 år. De unge trekker også frem at SEIF har gitt råd om hvordan de bør oppføre seg for at deres egen sikkerhet og sikkerhetsopplegget rundt dem skal bli best mulig ivaretatt. Rådene går på hvem en ikke bør snakke med og fortelle sin historie til, hvilke miljøer en ikke bør oppsøke, hva de må gjøre i kontakt med instanser som bank, post, telefonselskap og forsvar, og hvorledes de skal forklare at de har havnet på et nytt bosted uten familie, og med et mer etnisk norsk klingende navn enn det utseende tilsier. Mange har også fått hjelp til å ordne det økonomiske i en krisesituasjon. SEIF har kontaktet sosialkontor både på gammelt og nytt bosted og ordnet det slik at de som flykter har fått den økonomiske støtten de har behov for. I den farlige situasjonen mange er i da de flykter fra familien, har de problemer med de vanlige rutinene ved sosialkontoret med tanke på oppmøte og innlevering av dokumentasjon. Flere forteller om hvordan sosialkontorene har gjort unntak for dem og laget egne opplegg, etter at SEIF har vært i dialog med de respektive kontorene. For enkelte av informantene har SEIF ordnet med skoleplass på nytt bosted og alt det praktiske rundt den. Grunnet identitetskifte, oppstår det ofte problemer i forbindelse med gamle karakterutskrifter og vitnemål, og de unge forteller hvordan SEIF her ordnet dette. Flere av informantene forteller at SEIF har satt dem i kontakt med andre unge som har opplevd mye av det samme som dem selv, og at disse møtene har gitt dem mye i form av at de ikke lenger har følt seg alene med problemene sine. For andre har SEIF stilt opp som vitner i fylkesnemnd vedrørende barnevernets omsorgsovertakelse av de mindreårige, eller i retten i forbindelse med annullering av ekteskap inngått under tvang. De unge har inntrykk av at SEIFs uttalelser har medvirket til at utfallet av saken ble i deres favør. I tilfeller der det har vært behov, forteller informantene om at SEIF har tatt kontakt med politi, arbeidsgiver, krisesenter og andre for å informere om hvilke faremomenter som er forbundet med den unges situasjon, og hva som kan gjøres for å bedre sikkerheten. Enkelte ganger er politiet blitt kontaktet for å informere om at de unge er i trygghet, slik at politiet ikke skal assistere foreldrene i jakten på barna sine, eller ta anmeldelser om kidnapping alvorlig. De unges oppfatning av hjelpen ved SEIF "Jeg har fått hjelp til alt. jente over 18 år. Vi har fått den hjelpen vi trengte. par over 18 år. Informantene er meget fornøyd med arbeidet SEIF gjør og den hjelpen de har fått av dem. Mange uttrykker også en stor takknemlighet for at SEIF har gitt dem muligheten til å ha et liv, også etter bruddet med familien. De unge opplever SEIF som engasjert og interessert i å gjøre det beste for dem. Flere forteller hvordan de tidlig oppdaget at menneskene ved SEIF er bekymret for dem, og har derfor ikke problemer med å gi dem full tillit. Tillit er

noe de unge opplever at de får fra SEIF, Sammen med tid og forståelse, er tillit noe av det de unge trekker frem som mest positivt ved SEIF. SEIF ga meg selvtillit, ba meg tenke på meg selv. De vitnet i fylkesnemnda også, men mest av alt, ga de meg selvtillit. Jente under 18 år. Du er i et miljø der alle tror på deg. gutt over 18 år. De unge omtaler SEIF som kunnskapsrik og at de virker godt forberedt på å hjelpe unge som må flykte fra familien sin. Den faglige kompetansen og inntrykket de gir av å vite hva som må gjøres, fører til at de unge føler seg i trygge hender når de henvender seg til SEIF. Et lite fåtall forteller at de brukte lengre tid før de våget å åpne seg for SEIF. Disse forteller at det tidligere er andre som har misbrukt deres tillit, og at de av den grunn har problemer med å stole på mennesker. Det var akkurat som om de visste at vi skulle komme. Akkurat som om de kjente oss fra før av. gutt over 18 år Som nevnt tidligere, setter informantene stor pris på å få kontakt med noen som ser hvor alvorlig problemene deres er. De forteller at SEIF tar konsekvensene av at de er i en krisesituasjon, og raskt setter i gang de nødvendige tiltak for at de unge skal kunne føle seg trygge og for at deres liv ikke lenger skal være i fare. Flere som har vært i kontakt med ulike instanser, opplever SEIF som det stedet der en tar seg tid til å lytte til problemene de unge kommer med. De får også korrekte opplysninger om hva som må gjøres og hvor lang tid det vil ta. De gjorde det de lovte at de skulle gjøre. Jente over 18 år. De er ikke bare der i dag, men også neste uke og neste måned. gutt over 18 år. Det er tydelig at mange av de unge opplever en sterk tilhørighet til SEIF og setter stor pris på den kontakten de har hatt og har med SEIF. For mange av de unge er SEIF et sted de henvender seg med alle typer problemer av mer eller mindre alvorlig grad, og de opplever å bli tatt godt i mot og få den hjelpen de ber om. Flere trekker frem at SEIF tar telefoner eller samtaler med ulike instanser, som de selv kvier seg for å ta, og at de opplever det som en stor lettelse å få hjelp til å nå fram i byråkratiet. Mange av de intervjuede har problemer med å se hva SEIF kunne ha gjort annerledes og omtaler organisasjonen som profesjonell på området. Dette er med på å understreke den tilfredshet de unge føler i forholdet til SEIF. Men det er allikevel noen områder der de unge mener SEIF kan forbedre seg. Dette gjelder spesielt oppfølging og markedsføring. Den kritikken de fleste av de intervjuede retter mot SEIF, er at organisasjonen er for lite synlig. Den burde være flinkere til å markedsføre seg slik at flere unge fikk vite om hvor de kunne henvende seg for hjelp. Flere forteller også om hvordan de føler at SEIF har sviktet noe i oppfølgingen, etter at den største krisen er blitt avverget. Flere etterlyser mer kontakt, også i lengre tid etter at de er kommet seg i trygghet. De advarer mot at dersom de unge ikke får psykologisk oppbacking og føler at det ikke er noen som er der

for dem, øker faren for at savnet av familien tar overhånd. De unge kan få store psykologiske problemer, eller ta kontakt med familien og sette hele sikkerhetsopplegget i fare. Mange av de unge snakker om hvor viktig det er å bygge et sosialt nettverk rundt seg i tiden etter bruddet, slik at de har noen de kan få støtte av og snakke med over lengre tid. Flere peker her på at SEIF burde kunne være med på å bygge et slikt nettverk og bidra til at de unge aktiviseres i sitt nye nærmiljø. Betydningen av psykologisk hjelp og mulighet til å bearbeide sorg og redsel er noe mange etterlyser. De anbefaler SEIF å sette de unge i kontakt med psykolog tidlig i prosessen, slik at andre som søker hjelp kan håndtere problemene bedre enn det de har gjort. Andre ting som nevnes som forbedringsmuligheter, er at SEIF burde utvide sin informasjonsvirksomhet og bruke mer tid på å lære opp ulike offentlige instanser på de aktuelle problemområdene. Slik blir de offentlige instansene bedre rustet til å kunne oppdage og hjelpe unge med problemer i forbindelse med vold, tvangsekteskap og trusler. Noen nevner også at SEIF burde være flinkere til å opplyse om at ting også kan gå galt, og ikke alltid fokusere på det positive. Eksempelvis episoder der skuffelsen over at alt ikke gikk knirkefritt allikevel ble vanskelige å takle, da de ikke var skikkelig forberedt på motgangen. HJELPEN FRA ANDRE INSTANSER Tabell 4 Ulike instanser som de unge har vært i kontakt med for å få hjelp Instans: Antall: Barnevern: 6 Sosialkontor: 9 Skole 5 Andre NGOer: 3 Krisesenter: 3 Tabell 4 viser de ulike instansene som de unge har hatt kontakt med for å få hjelp. Barnevern, skole og sosialkontor er de instansene som nesten alle av de intervjuede har hatt en form for kontakt med, i prosessen for å få komme seg ut av krisesituasjonen. 6 av de intervjuede beskriver kontakt med og hjelp fra barnevernet, mens 9 forteller om hjelp fra sosialkontor. Skolen beskrives av 5 av informantene, mens andre NGOer og krisesentre beskrives av en og en av de unge. Hjelp og kvalitet hos de ulike instansene Når en ungdom har flyktet, kan han ikke bli møtt med vent til i morgen. Hjelpen må finnes der og da. Gutt over 18 år. Den som skal hjelpe, må ta ting alvorlig og gjøre ting fort. Hvis en ungdom sier han har det vondt, så har han det vondt. Det er ikke alle som tør å gråte. Det burde de forstå. Jente under 18 år.

BARNEVERN Pappa og bror slo meg. Jeg skulle følge religionen, de skulle gifte meg med en fetter. Da jeg var 13 år, holdt jeg ikke ut lenger og kontaktet barnevernet. Barnevernet ville at jeg skulle fortsette å bo hjemme. Da sa jeg at jeg heller ville begå selvmord. Først da skjønte de at det var alvor. Jente, under 18 år. Flere av de yngste informantene kan fortelle at barnvernet har hjulpet med å finne et nytt trygt bosted, i form av beredskaps- eller fosterhjem. Barnevernet har i disse tilfellene, i samarbeid med advokat og SEIF, også ordnet med identitetskifte og sperret adresse. I de tilfellende der barnevernet har ordnet med et sikkerhetsopplegg rundt den unge, forteller informantene at barnvernet har gitt dem råd om hvordan de bør oppføre seg for å ivareta sikkerheten best mulig. Flere trekker også frem at barnevernet, eller eventuelt beredskaps og fosterforeldre setter grenser og regler med tanke på å gjøre sitasjonen tryggest mulig for den unge. Flere av de unge som nå bor i beredskaps- eller fosterhjem, forteller at barnevernet har hjulpet dem med å arrangere trygge møter med venner fra sitt gamle bosted. De unge gir inntrykk av å sette stor pris på disse møtene. De er lyspunkter i tilværelsen, som gjør det lettere for dem å leve med avgjørelsen om å bryte med familien og flytte til nytt bosted. De som har fått hjelp til å få nytt bosted, er tilfredse med barnevernet og trekker frem at når barnevernet først hadde bestemt seg for å gi dem et trygt sted å bo, skjedde ting veldig raskt. De opplever at barnevernet tilegnet seg god kunnskap om hva som må gjøres for at de skal ha det best mulig, og har ingen problemer med å stole på barnevernet. De mener allikevel at barnevernet kan bli flinkere til å lytte til det den unge mener, og ta mer hensyn til hva den unge ønsker i forbindelse med valg av nytt bosted og beredskaps-/fosterfamilie. De unge som kom i kontakt med barnevernet lenge før SEIF kom inn i bildet, forteller at de opplevde at barnevernet kunne lytte til deres problemer, men at de ofte ikke forsto alvoret i situasjonen. De unge peker her på barnevernets sterke innsats og ønske om å finne en løsning der den unge kunne leve sammen med familien. Dette ga seg utslag i forsøk på megling mellom foreldre og barn, der de unge forteller at de var målbundet grunnet frykten for hva som ville skje med dem dersom de snakket mot foreldrene. De opplevde at disse meglingene ofte resulterte i at barnvernet fikk et galt inntrykk av situasjon. Barnevernet velger å stole på det foreldrene forteller, og overser den alvorlige situasjonen den unge beskriver. Megling er helt håpløst. Alt den unge sier vil slå tilbake på en. Foreldrene vil bare øke presset, alt etter hva den unge forteller i megling. jente over 18 år. Flere av de unge uttrykker en stor skuffelse over at barnevernet har tatt foreldrenes parti. De opplever at barnevernet viste forståelse og sympati og lovet å hjelpe dem når de fortalte hvilke problemer de slet med hjemme. Men når det skulle fattes vedtak, er det foreldrenes versjon av historien som legges til grunn.

Barnevernet er den store synderen. Det var den instansen som skulle fanget opp problemet og hjulpet oss, men de gjorde ingenting. gutt over 18 år. I kontakten med barnevernet opplevde flere av de unge at barnevernets streben etter å finne en løsning der de ble boende sammen med familien, medførte at barnevernet motarbeidet dem. Situasjon ble enda vanskeligere enn den var før de ba om hjelp. De unge forteller at barnevernets rapportering til, og innkalling av foreldre ofte har medført at presset på den unge ble ytterligere forsterket. Konflikten med foreldrene bygger ofte på foreldrenes redsel for at barnet deres skal bryte med kulturen og ikke følge deres råd. Når de så blir gjort oppmerksomme på at deres barn har vært i kontakt med myndighetene for å søke hjelp til å komme seg ut av den fremtiden foreldrene har staket ut, strammer de grepet ytterligere. Tror ikke hun(kjæresten) ville ha blitt tvangsgiftet, hvis vi ikke hadde kontaktet barnvernet om den volden hun ble utsatt for. - gutt over 18 år. Enkelte av de unge, som kom i kontakt med barnvernet før de fant fram til SEIF, kan fortelle at barnevernet bidro til å drastisk forverre deres situasjon, og hvor barnevern gjentatte ganger valgte å ikke tro på deres beskrivelse av vold, drapstrusler og planer om tvangsekteskap. De unges fluktforsøk er blitt stoppet av at barnevernet har hentet jenter ved ulike krisesentra og mot deres vilje transportert dem tilbake til den familien de flyktet fra. Det finnes eksempler der barnevernet har henlagt saken, til tross for vedvarende rop om hjelp fra den unge, bare uker før den unge er blitt tvangsgiftet i foreldrenes hjemland. Barnevernet skulle ringe meg hver dag etter at jeg var blitt sendt hjem. Pappa tok fra meg mobiltelefonen, og barnevernet ringte meg vel et par ganger. Alt jeg fortalte, sa de videre til foreldrene mine, men de fortalte aldri meg hva foreldrene mine sa. - Jente over 18 år. Jeg måtte bare flykte igjen, fordi jeg var blitt tvangsgiftet. Det var så mye vold og trusler. Jeg måtte bare rømme. Samme jente som ovenfor. De unge har inntrykk av at barnevernet i utgangspunktet ønsket å hjelpe dem, men tror at barnevernets vegring for å ta dem ut av familien skyldes frykt for å blande seg inn i familier med en annen kulturell bakgrunn. De unge opplevde at de i stor grad ble behandlet som vanlige barnevernssaker, og at det manglet forståelse for at deres situasjon var meget alvorlig, og at det å bli boende med familien i enkelte tilfeller er forbundet med livsfare. Flere etterlyser en bedre oppfølgning fra barnevernet, etter at den største faren er avverget. Barnevernet må ta ansvar for å bygge et sosialt nettverk rundt de unge, slik at de kan takle hverdagen som kommer etter bruddet med familien. De må ikke bare konsentrere seg om økonomisk støtte og valg av fosterforeldre. SOSIALKONTOR Noen opplever den manglende forståelsen for at de ikke er en vanlig sosialklient som tyngende, og føler at sosialkontorets stadige krav om dokumentasjon og bevis for ulike økonomiske behov, gir dem en ekstra byrde i deres allerede vanskelige situasjon. Flere har kjempet alene mot offentlige instanser i lang tid, og har omsider kunne bryte med familien og finne et trygt

bosted. Men så møter de da enda en offentlig instans de må overbevise om at deres historie er sann, for å få den hjelpen de har krav på. Vi har opplevd så mye vanskelige, så jeg synes vi kunne slippe å bli dratt i gjennom søla en gang til. gutt over 18 år om behandling ved sosialkontoret. Det finnes unntak der informantene forteller om sosialkontor som er meget samarbeidsvillige og gir god hjelp i forbindelse med integrering på nytt bosted og til å komme tilbake i arbeid. Flere opplever også å bli mye bedre tatt hånd om av sitt sosialkontor, etter at SEIF har informert kontoret om hvilken situasjon de er i. SKOLE Jeg sa til rådgiver på skolen min at jeg måtte bort, få skoleplass på et sted langt borte fra foreldrene. Jeg orket ikke mer vold. Hvis jeg skulle studere, måtte jeg konsentrere meg. Hvis jeg lever, må jeg bli til noe, tørre å si min mening til verden. Rådgiver hjalp meg med ny skoleplass. Jente over 18 år. Flere forteller om lærere, rådgivere og miljøterapeuter som virkelig gir av seg selv for å hjelpe den unge. De åpner hjemmene sine for den unge, ordner praktiske ting, assisterer med flytting til nytt bosted og følger opp i forhold til de ulike instansene som hjelper den unge videre. Flere av informantene trekker også frem hvordan representanter fra skolen har vært viktige samtalepartnere og rådgivere som de har kunnet henvende seg til, dersom de har hatt det vanskelig. Andre opplever at representanter for skolen trekker seg unna og ønsker å ha minst mulig med saken å gjøre, når de innser omfanget av problemene og hvilket alvor som er forbundet med dem. De unge mener dette i stor grad skyldes manglende kunnskap om slike problemer og redselen for å blande seg inn i konflikter i familier med en annen kultur. Ettersom mange av de unge ser representanter fra skolen som noen som det er naturlig og lett å henvende seg til, oppfordrer de skolene til å skaffe seg mer informasjon og kunnskap om problemområdet tvangsekteskap. Flere anbefaler også skolene å være mer pågående i forsøkene på å avdekke problemer hos eleven, og at de ikke må være redde for å blande seg. ANDRE NGO ER Antallet saker der hjelp fra disse organisasjonene omtales, er svært lite, og er derfor lite representativt. Et par og en mindreårig jente av de unge forteller at de henvendte seg dit uten å få hjelp, da organisasjonene avviste problemene som ikke alvorlige nok. Noen av dem som opplever at barnevernet mangler forståelse av alvoret i saken, forteller at barnevernet rådførte seg med disse organisasjonene, som støttet barnevernet i at faren ikke var så stor som det de unge ga uttrykk for. Andre forteller at de ble lyttet til og at organisasjonen satt i gang en hjelpeprosess. Men mangel på kunnskap om alvoret i situasjonen og hva som må gjøres i slike situasjoner, medførte at veldig lite ble gjort. I kontakt med ulike instanser, opplever de unge at organisasjonene for lett gir opp, og ikke står på for de unge slik de har behov for.

De unge påpeker at organisasjonene med sin håndtering av problemene tydelig viser at de ikke har tilstrekkelig kunnskap om problemområdet tvangsekteskap. Organisasjonene gir motstridende informasjon og lover å gjøre ting som aldri blir gjort. Flere av de unge opplever at organisasjonene ikke er forberedt på å hjelpe noen i deres krisesituasjon og at kriseberedskapen er dårlig. De unge har ikke på noen måte kunnet føle seg trygge på at organisasjonene ville gi dem den hjelpen de trengte. Organisasjonene mangler forståelse for nødvendigheten av at ting skjer raskest mulig når den unge ber om hjelp, og at deres trygghet blir sikret. Det hyppigste argumentet er at organisasjonene ikke tar saken deres alvorlig nok, og derfor handler på en måte og i et tempo som ikke står i forhold til det behovet for hjelp den unge har. Unge som har henvendt seg til organisasjonene uten noe trygt sted å bo, opplever at deres boligproblem bagatelliseres og at de blir møtt med en - Vi kan ta det i morgen holdning. KRISESENTRA For mange har krisesenteret også vært et sted der de kan snakke med noen om problemene og tankene sine, og hvor de opplever at de får støtte og forståelse for hvorfor de har gjort det de har gjort og føler det de føler. De unge jentene opplever at de både får og kan gi tillit ved krisesentrene, og at det å ha noen å stole på og snakke med betyr mye for dem i den vanskelige situasjonen de var i. De unge har et positivt inntrykk av krisesentrene og opplever at de virkelig ønsker å hjelpe. Krisesentra ønsker å bidra med mer enn det de har anledning til, og blir ofte overstyrt av andre instanser som legger begrensinger på hva de kan hjelpe den unge med. Til tross for dette, er det mange av jentene som forteller om verdifull hjelp fra ulike krisesentra rundt om i landet. SIKKERHET SIKKERHETSTILTAK Det var trusler, drapstrusler fra familien. Hvis du ikke gifter deg med den vi har valgt, er du drept!. Jeg valgte å flykte, før jeg ble drept. Jente over 18 år. Når den unge har bestemt seg for å flykte fra familien, vil familien ofte gjøre forsøk på å gjenfinne han eller henne. For å redusere muligheten for at dette lykkes, blir det iverksatt en rekke sikkerhetstiltak rundt den unge. Disse tiltakene utføres i de fleste tilfeller av SEIF, eller barnevernet i samarbeid med advokater. De aller fleste av informantene har gjennomgått et identitetsskifte og flyttet til et nytt bosted der de bor på sperret adresse. De nye bostedene er ofte der det ikke bor mange som tilhører samme etniske gruppe som foreldrene, slik at muligheten for at den unge blir gjenkjent er minst mulig. Noen har også ordninger der posten deres er adressert til SEIF eller advokat. Dette fordi en har erfaringer med at slurv hos posten, banker, vernepliktsverk,

telefonselskaper og andre etater kan føre til at den unges nye adresse blir tilgjengelig for familien, ved at ny identitet fremgår av brev sendt til familiens adresse. Flere av de intervjuede har voldsalarmer enten på mobil eller installert i hjemmet, som gir den unge mulighet til å varsle politiet umiddelbart dersom det skulle oppstå en farlig situasjon. Informantene gir uttrykk for at det burde være lettere og ta mindre tid å få slike alarmer, spesielt alarm tilkoblet mobiltelefonen. De unge forteller at de har fått råd av enten SEIF eller barnevern om hvilke miljøer de bør unngå, og hvilke begrensinger de bør legge på hvem du snakker med og forteller historien sin til. Noen har også fått hjelp til å dikte opp en historie de kan fortelle, dersom noen skulle spørre om deres bakgrunn. Politi, skole eller eventuell arbeidsplass blir informert om hvilke farer den unge kan bli utsatt for, og de blir rådet om hvordan de skal handle dersom den unges familie oppsøker dem og etterspør informasjon om den unge. TRYGGHET OG REDSEL Jeg er redd for å dø. Kanskje enda mer redd for at de skal drepe kjæresten min. Hvordan skulle jeg kunne leve med det etter alt det vi har vært igjennom. gutt over 18 år. Det er hele tiden mulighet for å bli sett, og å bli oppdaget, men jeg kan jo ikke gå å tenke på det hele tiden. Hvordan skal en da kunne leve! jente over 18 år. Informantene forteller at de føler seg mye tryggere etter at de har kommet til et nytt bosted og føler at det er trygt å bevege seg utenfor døren. Mange beskriver allikevel en alltid tilstedeværende frykt for å bli gjenkjent av familiemedlemmer eller andre som kjente dem før bruddet. Flere trekker også frem at de absolutt ikke ville følt seg trygge på sitt tidligere bosted, eller i miljøer der de vet at familien ferdes. Andre føler seg helt trygge i Norge, men vet at de vil være i fare, dersom de dro til foreldrenes hjemland. I klassen vet de ikke at jeg har skiftet navn, men de vet at jeg er her fordi jeg hadde det vondt hjemme. Det er ikke lurt å fortelle alt, jeg nekter å svare når de spør for mye. Jente under 18 år. Flere av informantene forteller om redsel for steder der det er mye mennesker, og føler at de hele tiden må se seg over skulderen. Noen beskriver hvordan de stivner når de ser en bil lik farens, eller hører noen snakke på morsmålet. De opplever også at folk ser stygt på dem, dette gjelder spesielt menn av samme etniske opprinnelse som dem. Jeg vet ikke om de leter etter meg, men jeg har sett folk her som kjenner min far. Jeg blir veldig redd. Dette er min situasjon, jeg må bare leve med den. Jeg sier til meg selv at det må gå bra. Jente over 18 år De som har bodd adskilt fra foreldrene i lengre tid, forteller at de gradvis har bygget opp en tøffhet i forhold til hvor de tør å gå, og at redselen for å bli oppdaget når de går på gata er blitt mindre. Ikke alle synes det er like klokt at de nå tar lettere på det, og karakteriserer seg selv som noe dumdristig.

Jeg er kanskje blitt litt uforsiktig. Det er jo hele tiden fare for å bli gjenkjent. Men man kan ikke tenke på det hele tiden. Jente over 18 år Informantene beskriver en sterk redsel for å bli gjenfunnet og å bli oppdaget. For mange av dem vil det å bli oppdaget innebære alvorlige konsekvenser, og flere er redd for at de ville bli drept. Vet ikke om foreldrene mine hadde drept meg her med en gang eller tatt meg med til et annet sted først. jente over 18 år. Jeg vet at dersom jeg blir sendt tilbake til familien, kan jeg dø. jente under 18 år. Informantene etterlyser muligheten til å forandre personnummer, og peker på sikkerhetsrisiko i dagens praksis, der en må beholde personnummeret når en gjennomgår et identitetskifte. Mange er redd at familiens skal kunne spore opp nytt navn og adresse ved hjelp av kontakter i offentlig sektor med tilgang til ulike registre. Enkelte har selv erfart at deres tidligere navn fortsatt er i de offentlige registrene, mens adressen er forandret. De uttrykker at de ikke stoler på den sikkerheten bare et identitetskifte kan gi, og understreker at de aldri vil kunne føle seg trygge før personnummeret er forandret. Den dagen Fadime døde, fikk jeg tekstmelding fra pappa om at dersom jeg ikke tok til vettet, ville det samme skje med meg. Jente over 18 år. SITUASJONEN NÅ HVERDAGEN Jeg jobber, trener, lever ganske normalt. Jeg kan gå og komme når jeg vil. Jeg har det så mye bedre nå. Jente over 18 år. De unges beskrivelser av hvordan de opplever hverdagen varierer, men det finnes mønstre en kan kjenne igjen hos flere. Tiden som er gått siden de brøt med familien bestemmer i noen grad hvordan de beskriver hverdagen sin. Jeg sitter helt stille i klassen. Alle har sine venner men jeg er alene her. Jeg forsøker å ta kontakt, men det er vanskelig, men de er hyggelige nok. Jente under 18 år De yngste av de intervjuede, som er blitt tatt hånd om av barnevernet og nå bor i beredskaps eller fosterhjem, er mest tilfreds med situasjonen sin. De forteller at de har funnet gode venner på nytt bosted og at de føler en tilknytning til familien og det nye bostedet. Selv om de har funnet nye venner, synes de det er sårt at de ikke lenger kan ha like god kontakt med venner fra tidligere bosted, men de har avfunnet seg med at det er en nødvendig konsekvens av at de ikke lenger kan bo sammen med familien sin. Noen har ved hjelp av barnevernet fått anledning til å møte venner fra tidligere bosted, og klarer på den måten å opprettholde noe kontakt med dem. Jeg krangler ofte med fosterforeldrene mine, om slike ting som at de vil at jeg skal ta på meg boblejakken, men jeg vil ta på en annen. Herregud, sånne småting Jente under 18 år.

Her er jeg en del av gjengen. Men det er et lite sted, alle kjenner alle. Gjør du en tabbe, vet alle det. Men det er kult her, i min egen gjeng. Jente under 18 år. Blant de som nylig har brutt med familien, oppleves den nye situasjonen som avslappende og behagelig. De synes det er fint å kunne slappe av og kunne ta det med ro, etter at de har vært gjennom en veldig stressende og belastende periode i forbindelse med bruddet med familien og flytting til nytt sted. Det store flertallet av de unge, der det har gått litt tid siden de brøt familien, forteller om en ensformig og kjedelig hverdag, med mye TV-titting. De forteller om forsøk på å aktivisere seg selv gjennom å melde seg inn på helsestudioer, gå turer, leie filmer eller spille fotball, men få virker tilfreds med sitt eget aktivitetsnivå. Flere trekker frem hvordan den økonomiske situasjonen gjør det ytterligere vanskelig og hvordan de opplever at de ikke har råd til å finne på noe alt koster penger. Noen var vant til gode lønninger og stor økonomisk frihet før de bestemte seg for å bryte med familien, og sliter med å tilpasse seg den nye økonomiske situasjonen, der de må være veldig forsiktig med hva de bruker pengene på. Før hadde jeg et kjempeliv i forhold til det jeg har nå. gutt over 18 år. Savnet av tidligere venner er fremtredene hos flere, og de gir uttrykk for at de har et behov for kontakt med venner. De fleste opprettholder en form for kontakt med venner fra gammelt bosted, men denne kontakten er ofte meget begrenset. Noen sender tekstmeldinger når de har mulighet til det, andre skriver brev, men innrømmer at det ikke blir det samme, og at de opplever å miste kontakten med sitt gamle miljø. For noen er det nødvendig å bryte kontakten med alle venner fra tidligere bosted av sikkerhetshensyn, og flere forteller at de helst ikke vil involvere vennene sine i konflikten, da de er redd for hvilke konsekvenser det vil få for dem dersom familien får vite at vennene har kjennskap til hvor de befinner seg. Noen har gjennom SEIF møtt andre unge som har opplevd det samme som dem, og ser mulighetene for å bygge vennskap til disse ungdommene. De forteller at det er lettere å forholde seg til andre som vet akkurat hva det er de har vært igjennom, og hvor vanskelig det kan være, og etterlyser at SEIF organiserer denne type møter oftere. Enkelte har vært så heldige at de ikke har måttet bryte kontakt med tidligere venner og har kunnet opprettholdt sitt sosiale nettverk, da de ikke har flyttet langt fra tidligere bosted. Dette gjelder også de unge som først og fremst er truet av personer fra foreldrenes hjemland, og derfor kan leve forholdsvis trygt i Norge. Andre forteller at de ikke er så opptatt av venner, og at det viktigste for dem er å kunne være litt alene, eller sammen med kjæresten. De føler at deres ustabile situasjon gjør at de ikke har mulighet til å gi det som kreves for å opprettholde et godt vennskap. De kvier seg for å dele tanker og følelser med andre, og tror at de ville ha vanskeligheter med å gi den støtten og forståelsen som en venn trenger. Fraværet av foreldre medfører at mange føler et behov for kontakt med voksenpersoner som kan gi dem veiledning og støtte dersom de møter

problemer eller har det vanskelig. Noen opplever at de kan få noe av behovet dekket ved kontakt med SEIF og deres medarbeidere, men føler ikke at denne kontakten er tilstrekkelige og kunne ønske seg at den utvides. Flere forteller at de har mennesker som de ser på som sine nye foreldre, og som behandler dem som om de var deres egne barn. De nye foreldrene er i flere tilfeller kjærestens foreldre eller fosterforeldre, men også lærere eller andre som har hjulpet dem i lengre tid, oppleves som ny foreldre. UTDANNING OG ARBEID Mange av de unge har vært igjennom en opprivende prosess der de har måttet forlate familie, venner, skoleplass og arbeidsplass, og bosette seg et annet sted i landet. For noen har dette fått konsekvenser for skolegang og arbeid, mens andre har klart å beholde arbeidsplassen eller fått plass på ny skole umiddelbart. For dem som går i grunnskolen, har barnevernet ordnet det slik at flyttinger til ny skole skjer umiddelbart, slik at de unge ikke har gått glipp av noe skolegang. Det er litt irriterende, men også spennende å komme på ny skole. Jeg litt lei meg, men jeg er så glad fordi jeg gjorde det jeg gjorde. Jente under 18 år. Blant de eldre er det flere som har blitt forsinket et eller flere år i utdanningen, fordi at de har måttet flykte midt i skoleåret, og har hatt problemer med å konsentrere seg om skolen på nytt sted. Mange opplever at problemene deres gjøre det umulig å konsentrere seg om skolearbeidet og opplever også at de mister motivasjonen. Dette resulterer i at noen av de unge ikke ønsker å fortsette utdanningen selv om de har mulighet til å få skoleplass på nytt bosted, eller at de bruker lengre tid enn normert på å komme seg igjennom den utdanningen de har valgt. Til tross for ensomhet og en kjedelig hverdag, er det noen som ikke ser frem til å begynne på skolen igjen. De uttrykker en redsel for å møte mange mennesker, som vil komme til å stille spørsmål om deres fortid som de helst vil unngå å måtte svare på. Andre har avskrevet muligheten for å fortsette utdanningen og mener at den økonomiske situasjonen gjør at arbeid er det eneste alternativet. Noen trekker frem at de godt kan tenke seg å fortsette utdanningen en gang i fremtiden, men ønsker da at situasjonen skal ha stabilisert seg og at de har en bedre økonomi. Jeg hadde begynt i videregående da jeg flyktet. Nå vil jeg først jobbe litt og tjene penger. Hvis jeg skal forstette på skolen, må jeg ta opp studielån, og det er et stort ansvar. Egentlig vet jeg ikke riktig - Jente over 18 år. Flere av dem som har flyktet, var i fast arbeid da de var nødt til å bryte opp, og måtte gi slipp på arbeidsplassen. De er veldig opptatt av å komme tilbake i jobb, og mange trekker frem arbeid som en løsning på mange av sine problemer; den økonomiske situasjonen blir lettere, de får andre ting enn problemene sine å tenke på, og gjennom arbeidsplassen vil de få et mye større sosialt nettverk. Det er spesielt guttene av de intervjuede som er opptatt av å komme i jobb, fortest mulig, mens flere av jentene kan tenke seg litt lengre tid før de går ut i arbeidslivet igjen.