Samfunnsviteren Organ for Samfunnsviternes fagforening 4 2002 Fattigdomsforsker Dr. Ivar Lødemel: - Der finnes dessverre mange Piirkaer som aldri kommer inn på arbeidsmarkedet! 1
redaktørens spalte Gunn Kvalsvik, redaktør La oss sjå litt nærare på kva som skjuler seg bak kåringa - altså det det faktisk tyder å vere verdas beste land. Dersom du ventar deg sure oppgulp kan du slappe av. Eg skal ikkje syte om rotne skular, fleirsengsrom på sjukeheimar, dyr bensin eller andre dystre greier. Like det eller ikkje like det; vi har det nok betre enn menneska i dei aller fleste andre land. Nei, meir interessant er det å sjå nærare på dei variablar som ligg til grunn i kåringa og kvifor vi er så flinke. Eg har forstått at hovudtyngda vert lagt på funksjon av velferdsstaten og gode sosialdemokratiske rutinar. Og vi har mykje bra på desse områda. Gode offentlege skular. Sosialhjelp og trygdeordningar, dersom ein fell utanfor arbeidslivet. Vert ein gamal får ein trygd og etterkvart sjukeheimsplass. Veg- og tunnelnettet er bra, til tross for vårt kronglede land. Rettssystemet noreg er verdas beste land å leve i! Ei sanning som er basert på FN eller UNDP si årlege kå- ring. Og det er ikkje fyrste gongen vi vinn, men andre år på rad. Det interessante er at vi slett ikkje ofrar dette den same merksemd som når vi er best på andre arenaer. Ta til dømes sport. For kva skjer når Noreg vinn i skiløypa, i handball og nokre andre (marginale) sportar? Jau, eit vanvittig kjør med feite overskrifter, lange intervju og mange som vil sole seg i glansen. «Typisk norsk å vere best»-effekten ser ut til å omhandle sport, og kanskje av og til rolla som fredsmeklarar. Kontrasten er stor til merksemda kring fyrstepremien i FN-kåringa. Då Noreg klatra helt til topps, ofra ikkje avisene feite overskrifter på framsida. Heller ikkje NRK, som slapp nyhende, gjorde noko nummer av det. Dette til tross for at det er ei stor konkurranse, med heile verda som deltakarar. fungerer og politiet er stort sett ordentlege menneske. Det er heller ikkje tvil om at vi har eit relativt ryddig politisk system. Nesten utan korrupsjon og snusk. Når det gjeld politikk og sosialdemokrati kjem vi også godt ut. Vi ristar derfor undrande og uforståande på hovudet til korrupsjonsskandalar i andre land (og konsentrerer oss heller om mindre kranglar internt i einskilde parti). Det ein ikkje kjem utanom og som er underliggjande i UNDP si analyse, er pengar. For velferd kostar. Mykje pengar. Skattepengar og andre pengar. Dersom økonomien er knapp bygger ein ikkje bruer for milliardvis av kroner og fokuserer på einerom for eldre. Det er berre slik det er. For Noregs del handlar velferda om oljepengane. Vi kan faktisk finansiere det meste - og det einaste vi risikerar er inflasjon. Kanskje er grunnen til vår heller lunkne haldning til vinnarplassen, at vi innser at plasseringa er litt urettvis. Ikkje fordi vi ikkje er best, men fordi vi kanskje innerst inne forstår at vi ikkje naudsynlagvis har gjort så mykje sjølve for å kome øvst på pallen. For det er ikkje tvil om at plasseringa vår utan oljepengar ville sett noko anna ut. Eg trur ikkje vi hadde hamna lengst nede på FN sine lister utan det svarte gullet, men realistisk sett - ikkje heilt på toppen. Så kanskje er det slik at når vi vinn om femti år og oljen er borte - at vi med rak rygg og stolte smil feirar sigeren. Fram til då kan vi glede oss over vårt privilegium av å bu akkurat her! 2 Redaktør: GUNN KVALSVIK Redaksjonsråd: GUNN KVALSVIK, SYNNØVE K. BØEN, ODD JENVIN og SILJE OPHEIM. Grafisk utforming: GUNN KVALSVIK Utkommer 6 ganger i året. Opplag 4500. Styret for 2002: SYNNØVE K. BØEN (leder), ODD JENVIN (nestleder), MONA HALSBAKK, SØLVI LERFALD, ARNT-EINAR LITSHEIM, MERETE SKAUG, TERJE THUSETH og STEIN ELIASSEN. Ansvarlig utgiver: SAMFUNNSVITERNES FAGFORENING. Trykk: HAGEN OFFSET AS For annonser, ta kontakt med vårt sekretariat, tlf 2102 3397. E-post: POST@SAMFUNNSVITERNE.NO Forsidefoto: NRK, OLE KALAND
innhold Saih i Nicragua les side 5 Med gjeld langt over hodet, stadige kutt i helse og utdanning, og med høy korrupsjon er fremtidsutsiktene dårlige for folk flest i Nicaragua. Finnes der noen vei ut av uføret? I SAIH tror man ikke på mirakler, men at med små midler kan noen hjelpes noen. side 10 Statsråd Victor D. Norman har kritisert norske universiteter for å utdanne byråkrater som er uegnet for jobb i det private næringsliv. Han har fått flere tilsvar, bl.a. av lederen for Samfunnsviternes fagforening. Her kommer rektor ved Universitetet i Oslo, Arild Underdal, sin kommentar. Underdals kommentarer side 13 Dei nye fattige er dei som aldri kom inn på arbeidsmarkedet, hevdar Dr. Polit. Ivar Lødemel. Dette er ei gruppe som vert kasteball i systemet og som endar opp på trygdekontoret. På same tid ropar samfunnet etter arbeidskraft. I Noreg anno 2002 er dette dei fattigaste av dei fattige. No entry i arbeidslivet Antropolog og kultursjef side 16 Hvert år blir det laget en undersøkelse som forteller hvordan ulike utdanninger passer sammen med arbeidsmarkedet. Dette er viktige tall å feste seg ved - særlig for de som står midt i utdannelsen og skal ta de siste avgjørende valgene. side 19 På NIFUs osiolog kandidatundersøkelse kjem det fram at sosialantropologar har ei positiv mistilpassingskurve. Det tyder at antropologar lettare enn tidlegare glir inn i arbeidslivet. Sett i eit slikt samband er det kanskje ikkje så rart at kultursjefen på Nesodden nettopp er sosialantropolog. side 20 Klar for kurs og videreutvikling? Se hva Samfunnsviterne kan tilby denne høsten! side 21-25 Tiden for lokale lønnsforhandlinger nærmer seg og Samfunnsviternes medlemmer oppfordres til å sende inn krav om lokale lønnsjusteringer. 3
styret Synnøve Bøen leder Arbeidsmarkedet for nyutdannede samfunnsvitere NIFUs kandidatundersøkelse 2001 som omtales senere i magasinet, tyder på at arbeidsmarkedet for nyutdannede kandidater med høyere grad generelt er blitt noe svekket fra 2000 til 2001. Et uttrykk for dette er økningen av såkalte mistilpassede blant siviløkonomer og kandidater innenfor informasjons- og datateknologi som tradisjonelt har hatt et godt arbeidsmarked. Samfunnsvitere og humanister er i følge NIFU de enkeltgruppene som har størst problemer på arbeidsmarkedet. Samfunnsvitere som gruppe ligger over gjennomsnittet for mistilpassede kandidater med høyere grad (21 mot 18 prosent). Økningen skyldes først og fremst fordoblingen av antall arbeidsledige fra 4 til 9 prosent. Arbeidsledigheten blant samfunnsvitere var imidlertid rekordlav i 2000 sammenlignet med de siste ti årene. Andelen med irrelevant arbeid har stort sett ligget stabilt på 7 til 8 prosent siden 1996. Går man dypere inn i kandidatundersøkelsen, er bildet av gruppen av samfunnsvitere imidlertid mer sammensatt. Mistilpasningen for sosiologer og samfunnsgeografer ligger høyt over gjennomsnittet. For sosiologene, sosialantropologene og til en viss grad samfunnsgeografene skyldes mistilpasningen arbeidsledighet i større grad enn for de andre samfunnsviterne. Sosiologene har hatt en firedobling av ledigheten fra 2000 til 2001. Samfunnsgeografene har også den største andelen av kandidater med såkalt irrelevant arbeid. Statsvitenskap og medie og informasjon ligger rundt gjennomsnittet for mistilpasning for gruppen, men dette skyldes først og fremst irrelevant arbeid og i mindre grad arbeidsledighet. Svært positivt er det å se at mistilpasningen for sosialantropologene har gått ned fra 45 til 25 prosent, noe som først og fremst skyldes at færre har irrelevant arbeid eller ufrivillig deltidsarbeid. 4 Synnøve K. Bøen kan nåes via e-post: synnove.boen@samfunnsviterne.no eller på tlf: 2102 3393, mobil: 4145 9371 Det er vanskelig å gi noen enkel og entydig forklaring på hvorfor arbeidsledighet og graden av irrelevant arbeid varierer såpass mye mellom kandidater med ulik utdanning innenfor samfunnsvitenskapen. Det kan imidlertid virke som om noen, deriblant statsviterne, har klart å tilpasse seg arbeidsmarkedet i større grad enn andre. Tallenes tale er uansett klar: Overgangen fra studier til arbeidsliv kan være svært krevende for mange. Undersøkelsen viser derfor hvor viktig det er at Samfunnsviterne bistår sine studentmedlemmer ved jobbsøking, slik at så mange som mulig får en jobb med relevante arbeidsoppgaver med en akseptabel lønn. Dette gjør vi blant annet ved å gå aktivt ut mot hovedfagsstudentene og tilby jobbsøkerkurs med fokus på jobbsøking, karriereutvikling og bevisstgjøring av egen kompetanse. Hva er formålet med Statens lånekasse for utdanning? Den senere tids debatt om privatisering av Statens lånekasse for utdanning viser nok en gang at virksomhetens organisering settes i fokus fremfor hvilket formål virksomheten skal ha, og hvilken organisering som best understøtter dette. En videre utredning av henholdsvis Lånekassealternativet med videreføring av dagens løsning og styrking av IT-plattformen og Bankalternativet hvor operative tjenester legges ut av Lånekassen, skal foreligge i løpet av våren 2003. Dersom en eventuell delprivatisering ikke skal bli oppfattet som rasering av Lånekassen, må utredningsarbeidet synliggjøre hvordan utdanningspolitikken kan bli bedre med en slik løsning. Det er ikke uten videre gitt at regulering og styring gjennom avtaler og konsesjoner vil være mer effektivt og formålstjenlig enn dagens ordning. Lånekassen utfører i dag i betydelig grad skjønnsmessig behandling av søknader ut fra velferdspolitiske hensyn som bankene per i dag ikke har kompetanse til å ivareta. Samfunnsviterne ønsker en utdanningspolitikk som sikrer både den enkelte og samfunnet god kompetanse. Vi har i dag en lånekasse for utdanning som behandler alle likt, gir full valgfrihet og har forutsigbare regler. Dette er viktige verdier som må videreføres.
...hvorfor Nicaragua - er et satsningsområde for SAIH Med gjeld langt over hodet, stadige kutt i helse og utdanning og med høy korrupsjon er fremtidsutsiktene dårlige for folk flest i Nicaragua. Finnes der noen vei ut av uføret? I SAIH tror man ikke på mirakler, men at små midler kan hjelpe noen. AV ROY KRØVEL gjelden i Nicaragua fortsetter å vokse og er for lengst blitt umulig å betjene. I dag skylder Nicaragua mer enn to ganger bruttonasjonalproduktet. Avbetalingene koster i år Nicaragua bortimot 50% mer enn det landet bruker på helse og utdanning til sammen. Økonomene regner med at en statlig gjeld nærmer seg det ubetalelige dersom den vokser til særlig mer enn halvparten av bruttonasjonalproduktet. I så tilfelle står Nicaragua foran et fryktelig økonomisk ras. Totalt skylder Nicaragua nå rundt 49 milliarder norske kroner eller 5,5 milliarder dollar. Skylder dobbelt av BNP Det er godt over det dobbelte av bruttonasjonalproduktet (BNP) som nå er på rundt 2,4 milliarder dollar. Hver nicaraguaner skylder dermed 1 780 dollar - i et land der bruttonasjonalproduktet per innbygger er på bare ca. 400 dollar i året. Disse tallene kom fram i en tale som president Enrique Bolaños holdt våren 2002: - Hvert år betaler vi 143 millioner dollar for å betjene gjelden, fortalte president Bolaños. - Det er 50% mer enn hele budsjettet til helse og undervisning. En del av gjelden er til nicaraguanske banker og privatpersoner. 750 millioner skyldes til folk som fikk eiendommene sine eksproprierte på åttitallet under sandinistregjeringen til Daniel Ortega. 347 millioner dollar skyldes statlig nødhjelp i forbindelse med en rekke banker som har gått konkurs de siste par, tre årene. Det er nettopp denne interne gjelden som kan vise seg å bli tyngst å betjene. Ingen internasjonale donorer er interesserte i å hjelpe Nicaragua med denne delen av gjelden. Den internasjonale gjelden, derimot, kan bli redusert dersom Nicaragua oppfyller kravene som er stilt for å få gjeldslette. - Men det vil ikke i seg selv være nok til å løse gjeldsproblemet, forteller Per Kristian Roer i avdelingen for Mellom-Amerika i Norad. - Selv om mye gjeld blir slettet gjennom HIPIC-programmet, vil det fortsatt stå igjen rundt halvparten. Og halvparten er fortsatt mer enn det de fleste land kan greie å bære. Nicaragua er helt avhengig av hjelp utenfra. En femtedel av BNP er penger som nicaraguanere i utlandet sender hjem til familiene i Nicaragua. En annen femtedel kommer fra internasjonale donorer - begge deler er me- 5
På Atlanterhavskysten har tallet på elever økt dramatisk de siste årene. Veksten har vært på over 30%. Dessverre har myndighetene svart på denne utfordringen med å ansette hundrevis av ufaglærte lærere. Foto: Håvard Houen. get usikre inntekter. Nicaragua er det landet i verden som er mest avhengig av bistand fra utlandet. Det skal mer til enn gjeldslette for å få landet på fote. Stygge kutt i budsjettet til utdanning - I år ble det kuttet 584 millioner Cordobas (rundt 400 millioner n. kr.) i budsjettet for utdanning, fortalte statsråd for utdanning, Natalia Barillas på FNs spesialsesjon for barn i New York. Det tilsvarer et kutt på omkring 25% av det totale budsjettet! Budsjettet er langt fra stort nok til å dekke behovene, legger La Prensa til i sin dekning av saken. Barillas benyttet anledningen til å be om gjeldslette. Nicaragua har arvet en stor gjeld fra borgerkrigstida som ikke gjør det mulig å investere mer i den sosiale sektoren. Ray Hooker i FADCANIC presiserer at det først og fremst er nybygging av skoler som det blir kuttet i. De ordinære skolebudsjettene blir stort sett ikke rørt. Likevel kan problemet vise seg å få dramatiske følger. - På Atlanterhavskysten har tallet på elever økt dramatisk de siste årene. Veksten har vært på over 30%. Dessverre har myndighetene svart på denne utfordringen med å ansette hundrevis av ufaglærte lærere. Dermed er tallet på ufaglærte lærere på Den sørlige atlanterhavskysten (RAAS) nå på mer enn 500. Med de siste kuttene i budsjettene blir situasjonen neppe bedre. Konsekvensen kan bli mange flere elever på hver skole enn i dag. Samtidig melder The Economist at det er langt igjen til at regjeringene i Latin-Amerika har oppfylt løftene om å sørge for at 75% av ungdommene fullfører ungdomsskole innen 2010. Det var på toppmøtet i Latin-Amerika i fjor at statslederne kom med løftet. - Slik budsjettene er i dag, fins det ikke mulighet for at dette løftet skal kunne oppfylles, slår Ray Hooker fast. Like dramatisk er det likevel at tester viser at kvaliteten på undervisningen i Latin-Amerika er dramatisk mye dårligere enn den kunne ha vært. Bare Cuba scorer anstendig i tester av matematikkunnskaper og leseferdigheter. I skrivende stund går Nicaragua inn i nok en budsjettkrise. 9. mai 2002 fortalte El Nuevo Diario at regjeringen mangler nesten 100 millioner dollar på å få budsjettet til å gå rundt. Det totale budsjettunderskuddet er på hele 300 millioner dollar - nesten 20% av statens inntekter. Regjeringen har funnet långivere til å dekke mye av underskuddet, men sliter altså med å få nok lån. Dermed ser det ut til å gå mot nye harde kutt i statsbudsjettet. Riksrevisor med bredside mot korrupte politikere - De korrupte vil ødelegge riksrevisjonen, sier riksrevisor Oscar Heredocia Lacayo i et intervju med La Prensa 12. mai 2002. - Jeg var sjokkert over hvor utbredt korrupsjonen var i Nicaragua, forklarer riksrevisoren om det som møtte ham da han begynte i stillingen. - Uansett hvor vi snur oss,
møter vi korrupsjon. Riksrevisorens utbrudd kom etter at de liberale og sandinistene nok en gang gikk sammen i parlamentet for å vingeklippe riksrevisjonen. Det fikk riksrevisoren til å eksplodere og de fleste nicaraguanere har for lengst trukket den samme konklusjonen. Men noen små framskritt kan en vel likevel merke seg. Den tidligere skattesjefen, Byron Jerez, ble nylig dømt til fengselsstraff for flere ulovlige forhold. Sammen med ham falt en rekke andre tidligere stjerner i den gamle administrasjonen. Den tidligere finansministeren har for sikkerhets skyld stukket av og gjemmer seg i USA. Expresident Arnoldo Alemán klynger seg til sin parlamentariske immunitet. Men riksrevisor Heredocia burde kanskje ikke være så altfor skuffet. Da den gamle riksrevisoren, Jarquin, kom for nært de snuskete affærene til regjeringsmedlemmene i 2000, allierte daværende president Arnoldo Alemán seg med sandinistenes leder Daniel Ortega (som også har sine grunner til å svekke påtalemakt og riksrevisjon). Det endte med at riksrevisor måtte gå i fengsel, mens de mistenkte gikk fri... Roy Krøvel er informasjonsmedarbeider i SAIH Akademikerne STØTTER SAIH SAIH, Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond er studentene og akademikernes egen solidaritetsorganisasjon. SAIH ble stiftet i 1961 av studenter ved universitetet i Oslo. I dag har SAIH lokallag spredt over hele landet og i tillegg er de fleste student og akademiker- organisasjonene med i SAIH. SAIH er den eneste solidaritets og bistandsorganisasjonen i Norge som blir drevet av og for studenter og akademikere. Vi mener utdanning er nøkkelen til økonomisk, sosial, politisk og kulturell frigjøring. For at utdanning skal være frigjørende må den være basert på egen kultur og egne prioriteringer. SAIH driver derfor ikke egne prosjekter, men kanaliserer støtten gjennom lokale organisasjoner i prosjektlandene. SAIH støtter utdannings og opplysningsprosjekter i Bolivia, Nicaragua, Zimbabwe og Sør-Afrika. Gjennom SAIHtierne er studenter over hele Norge med å støtte studenter i sør i sin rett til utdanning og dermed deres rett til å bestemme over sin egen fremtid. Mange akademikere bidrar også gjennom sine medlemskap i for eksempel Akademikerne, Utdanningsforbundet og Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere (FO). Men vi gjør mer enn det, SAIH er også en organisasjon som driver informasjonsarbeid om internasjonale spørsmål. SAIH har i dag 12 aktive lokallag fordelt utover universiteter og høyskoler i Norge. Hvert år velger årsmøte et politisk tema som organisasjonen skal fokusere på i løpet av året og som resulterer i en stor kampanje. Årets politiske tema er Vest-Sahara og deres kamp for selvstendighet Nicaragua er det landet i verden som er mest avhengig av bistand fra utlandet. Det skal mer til enn gjeldslette for å få landet på fote.foto: Håvard Houen.
Terje Tvedt Verdensbilder og selvbilder. En humanitær stormakts intellektuelle historie. Universitetsforlaget 2002. Norsk narsissisme og norsk vidsyn AV SVEIN SKARHEIM Fkrigen var et faktum da Tyskland invaderte Po- ørste september - datoen har brent seg fast i hukommelsen. Historiens gang ble endret denne dagen. Verden var rystet og i sjokk, og len for 63 år siden. Andre datoer som har medført et tidsskille av verdenshistorisk betydning, er f.eks. 28. juni (1914), 6. august (1945), 7. november (1917), og 9. november (1989). På en slik liste over verdenshistoriens virkelig store datoer, vil ikke 11. september (2001) nå opp. Hendelsene i fjor høst inspirerte Terje Tvedt til å skrive boken Verdensbilder og selvbilder. For det var ikke bare symbolene på den globale kapitalismen og USAs makt - World Trade Center og Pentagon - som ble truffet 11. september. De siste tiårs dominerende norske verdensbilder ble rammet i grunnvollene. Boken, med undertittelen En humanitær stormakts intellektuelle historie, er en skarp analyse av den norske debatten om verden og Norges rolle i den. Analysen baserer seg ikke på at 11. september endret verden, nettopp fordi det spektakulære ikke alltid er synonymt med det epokegjørende. Norsk narsissisme Et av Tvedts hovedpoenger er at det ikke er politiske eller historiske realiteter som har styrt den norske forståelsen av den ikke-vestlige verden siden 1970; den er styrt av våre egne ønsker og idealer! Frem til slutten av 1960- tallet var Norge et usedvanlig homogent land, men med innvandringen kom verden til Norge, og Norge kom til verden i form av bistand. Tvedt mener at narsissisme er gjennomgangstemaet i norske intellektuelles holdning til verden utenfor. Den narsissistiske kosmopolitt er en nordmann som ser på seg selv som en verdensborger, men som forstår verden etter et ganske enkelt skjema. Engasjementet for den tredje verden på 1970-tallet var ikke så mye basert på kunnskap om de landene det gjaldt, som på abstrakte politiske idealer her hjemme. Romantiseringen av den tredje verden reflekterte et norsk selvbilde mer enn den hadde noe med verden utenfor å gjøre. Norge ønsker å være en humanitær stormakt, men har som boken viser, ikke hatt evne til å holde verdens kaos på plass uten å ty til forenklede bilder av den. Tvedt fremholder at den norske bistands- og fredspolitikk har vært preget av tanken om at norske verdier er universelle, og at alle egentlig vil bli som oss, bare vi gir dem anledning til det. Når fred og utvikling er blitt nasjonens merkevare, krever det at verdensutviklingen og Norges rolle hele tiden blir fortolket og gitt mening. Boken avslører 8
hvordan norske intellektuelle har fortolket og språkliggjort verden og Norges rolle, de har brukt verden utenfor Europa omtrent som et hvitt ark, hvor deres politiske visjoner og behov kunne skrives inn. At dette er provoserende for de som rammes av kritikken, viste debattmøtet på Gabler i sommer. Forfatteren Gert Nygårdshaug karakteriserte i krasse ordelag boken som farlig, og at den «steriliserer øyeblikkets engasjement, og gjør det til en moralløs, steril, impotent greie!» Boken fremstiller utviklingen i norske verdensbilder fra 1970 til i dag. Det er en spennende og overraskende analyse med et bredt og allsidig materiale, fra romaner av Dag Solstad og Jan Kjærstad til norsk bistandshistorie og utenriksdekning i pressen, og den norske debatten etter 11. september plasseres i et ubehagelig historisk perspektiv. De dominerende norske verdensbildene blir avmystifisert, noe som åpner opp for en mer selvstendig og kunnskapsbasert debatt. Tvedt påpeker altså det paradoksale at et land som på den ene siden har hatt en politisk elite som aspirerer mot å lede en humanitær stormakt, på den andre siden har en presse der utenriksdekning har fått stadig trangere kår (jf. også Hans Magnus Enzensbergers drepende kritikk av norske avisers utenriksdekning i Samtiden tidligere i år). Journalistikkforsker Jo Bech-Karlsen beskrev boken som «så rystende lesning, at det er uforståelig at den ikke har reist en omfattende debatt blant norske intellektuelle». Norsk vidsyn 14. januar - datoen er en merkedag for norsk forvaltning. Det kommunale selvstyre ble utvilsomt endret denne dagen (1837). Den velskrevne boken Offentlig forvaltning inneholder heldigvis mer enn kommunale festdatoer, og gir en grundig og oppdatert innføring i forvaltningens oppbygning og oppgaver. Anne Lise Fimreite og Jan Erik Grindheim viser at økt internasjonalisering har forvaltningsmessige konsekvenser, og tre av bokens tolv kapitler er i helhet viet EØS, EU og andre internasjonale organisasjoner. Dette er utvilsomt en bok du vil ha glede og nytte av å ha lest før kommunelovens tiårsjubileum 25. september! Svein Skarheim er forlagsredaktør for historie og samfunnsfag i Universitetsforlaget Anne Lise Fimreite og Jan Erik Grindheim Offentlig forvaltning Universitetsforlaget 2001 9
Er universitetene byråkratskoler? Statsråd Victor D. Norman har kritisert norske universiteter for å utdanne byråkrater som er uegnet for jobb i det private næringsliv. Han har fått flere tilsvar, bl.a. av lederen for Samfunnsviternes fagforening (Samfunnsviteren, 2/2002) AV REKTOR VED UIO, ARILD UNDERDAL ormans kritikk synes å ha to hovedpunkter. Det ene gjelder den relative prioritering og dimensjonering av ulike studietilbud. Statsrå- Nden bebreider oss for å satse hovedsakelig på utdannelse av hjelpepleiere og embetsmenn. Bokstavelig tolket, er påstanden naturligvis gal; UiO utdanner årlig 0 hjelpepleiere, og de fleste av våre kandidater blir ikke embetsmenn. Om vi graver frem det som formodentlig er budskapet bak spissformuleringen, ser vi imidlertid at anklagen reiser interessante spørsmål om hvilke mekanismer som bør bestemme dimensjoneringen av ulike studietilbud. Situasjonen i dag er - noe forenklet - den at opptaket til dyre profesjonsstudier som medisin og odontologi reguleres strengt av myndighetene, ut fra vurderinger av behovet for kvalifisert arbeidskraft, mens opptaket til billige allmennfag langt på vei bestemmes ut fra de utdanningssøkendes etterspørsel. I lengre tid har søkningen til samfunnsfag gjennomgående vært god, mens flere realfags- og ingeniørutdanninger har slitt med å fylle plassene. Det siste har skapt knapphet på enkelte typer arbeidskraft som er meget viktig for norsk industri. Men dette problemet er skapt av ungdommens egne studievalg, ikke av universitetenes prioriteringer. Universitetene har tvert om forsøkt å stimulere interessen for realfag, og har ikke overført ressurser til andre fag i den utstrekning søkningen til ulike studier kunne tilsi. Sterkere virkemidler kan brukes, men ønsker statsråden egentlig at vi skal tvinge ungdom over på fag de ikke ønsker å studere ved å stenge døren til studier de faktisk etterspør? Det andre hovedpunktet i statsrådens kritikk synes å gjelde innholdet i bl.a. samfunns-vitenskapelige studier. Kjernen i denne kritikken er at studiene er lagt opp slik at de ikke gir en type kompetanse som det private næringsliv har nytte av. Det er en kritikk vi bør ta alvorlig. Nå tror jeg riktignok bildet slett ikke er så mørkt som Norman vil ha det til. Vi får stadig flere tilbakemeldinger som tyder Universitetet i Oslo Foto:UiO på at særlig større bedrifter ser samfunnsvitenskapelig og humanistisk kompetanse som meget verdifull i mange sammenhenger. Det kan også være grunn til å minne om at vi i vårt land har en godt utbygd offentlig sektor som ivaretar viktige oppgaver og som er storforbruker av universitets- og høyskoleutdannet arbeidskraft. Vi er stolte over å kunne tilby kompetanse som verdsettes i offentlig forvaltning og tjenesteyting. Når det er sagt, skal jeg være den første til å innrømme at universitetene svikter sitt samfunnsansvar hvis de ikke kan møte også næringslivets behov for kompetanse. Svaret på Normans utfordring bør - iallfall for UiOs vedkommende - neppe være å støpe om samfunnsvitenskapelige studier til intensivkurs i bedriftsøkonomi og bedriftsledelse, eller rydde ut basal naturvitenskap til fordel for sektorspesifikk teknologiutdanning. Vi bør heller bygge videre på den arbeidsdeling vi allerede har innenfor forskning og utdanning, og styrke våre egne utdanningstilbud - dels ved å utvikle moduler som gir spesialkompetanse for arbeid i næringslivet (for eksempel Gründerskolen ), dels ved mer systematisk å vise hvordan basal fagkunnskap kan brukes i praksis for å løse oppgaver både i privat næringsliv og i offentlig forvaltning og tjenesteyting. Det omfattende studiereformarbeidet som nå pågår vil bidra på begge punkter, men jeg tar gjerne imot råd fra statsråd Norman - og andre - som kan hjelpe oss til å treffe riktig. Artikkelen som er signert rektor ved Universitetet i Oslo, Arild Underdal, er en kommentar til en større debattrunde. Debatten startet med et innlegg fra statsråd Victor D. Norman, der han kritiserte norske universiteter for å utdanne personer som ikke er egnet for arbeid i det private næringslivet. Leder i Samfunnsviterne, Synnøve Bøen svarte på tiltale. Andre aktører i debatten har bl.a. vært leder ved Karrieresenteret ved UiO. 10
Foto: UiO. «Jeg vil være den første til å innrømme at universitetene svikter sitt samfunnsansvar hvis de ikke kan møte også næringslivets behov for kompetanse», sier rektor ved Universitetet i Oslo, Arild Underdal. 11
12
Forskning Dei fattige i Noreg - dei unge som aldri kom inn på arbeidsmarknaden Mål- og resultatstyring i akademia? Ill. Hanne Stenli Akkurat som Piirka i Borettslaget har eit aukande tal av unge problem med å kome inn i arbeidslivet. Dei passa ganske enkelt ikkje inn. Denne gruppa av menneske vert kasteballer mellom ulike etatar, og endar ofte opp som namn i papirbunkane. Samtidig er det mange ubesette stillingar i næringslivet. Det er Dr. Ivar Lødemel, forskar ved Høgskulen i Oslo, som hevder dette. Som ein av dei fremste på forsking kring fattigdom, og med lang fartstid i FAFO, har han dei siste åra konsentrert seg om politikk retta mot gruppa unge som ikkje kom seg inn på arbeidsmarknaden. Men kvifor er det så få som kjenner til denne gruppa fattige? - Det er lett å fokusere på andre som har det dårleg her til lands. Politikarar og media set dagsorden, og i konkurranse med andre druknar unge arbeidsledige i mangel på spisse vinklingar. Gruppa eg har sett på lever i det skjulte, har få som talar deira sak og såkalla klåre taparar, meinar han. Leitar ein finn ein dei imidlertid, ganske lett, i papirbunkane hjå sosialetaten. Fellesnemnaren er at dei har inntekt og levestandard TEKST OG FOTO: GUNN KVALSVIK som plasserer dei langt nede på rangstien i landet vårt. No entry problemet Lødemel hevdar at gruppa unge som fell utanfor arbeidslivet har vore så usynleg at den har fått ro til å vakse. Det nye arbeidslivet med stadig meir individualistiske trekk, har heller ikkje bremsa utviklinga. Å peike på ein forklarande variabel er ikkje så lett. Men FAFO-forskaren er ikkje i tvil om at delar av forklåringa ligg i vår tradisjon og måte å handtere arbeidslivet på og at dette er med på å styre diskursen. - I korte trekk kan ein seie at Noreg i stor grad har konsentrert seg kring eindel av arbeidsmarknadsproblematikken ved å legge så stor vekt på exit - problemet. Ein har oftast fokusert på dei som dett utanfor arbeidslivet etter å ha vore inne. Vert du sjuk, 13
Forskning får du sjukepengar som er til å leve av, og seinare attføring og uføretrygd. Leggjast bedrifta ned, får du hjelp til å finne anna arbeid osv. Annleis er det med dei som aldri kjem inn, det vi omtalar som no entry. Dei unge som på eit eller anna vis ikkje får den fyrste ordentlege jobben - og dermed aldri får ein tilsvarande oppfyljing for å kome ut av sosialhjelp. - Kva er typiske fellestrekk av menneska i denne gruppa? - Ved sidan av at dei er unge, altså oftast mellom 20 og 30 år, er det vanskeleg å gje eit klårt bilete. Dei bur overalt, og kjem frå forskjellege bakgrunnar. Låg utdanning er ein fellesnemnar. I ei omfattande kartlegging som føregår i 13 kommunar ser ein også ei antydning til at mange av dei slit med psykososiale problem, men om det har kome som eit resultat av at dei er utan jobb eller at det var der før, er ikkje alltid like lett å sjå. Medan desse problema ikkje vert sett av sosialetaten før, så er det gjennom deltaking i såkalla aktive tiltak at dette har kome for dagen. - Altså er Piirka representativ? Eg tenkjer på sosiale kasus som ikkje passar inn i dei krava ein arbeidsplass set for sine arbeidstakarar? - He, he.. ja, eigentleg kan ein seie at han er ein representant eller eit andlet for nokre i gruppa fattige. Men biletet er nok mykje meir samansatt, og det er det som gjer det så komplisert å finne ein konkret måte å handtere problemet på. Manglande samarbeid mellom etatar Ei av utfordringane til dei som aldri har hatt eit ordentleg arbeidsforhold er at dei aldri kjem inn i det systemet som best kan hjelpe dei vidare. Saka deira er rekna som ferdig handsama, dei får utbetalt sosialtrygd og endar som eit nummer i rekkja. Trass stivbendt system er ikkje Lødemel i tvil om at så lenge ein er villig til å sjå mønsteret, kan ein gjere noko med feila i det: - Vår velferdsstat har bygd opp sterke etatar, men ei stor svakheit er at dei ikkje samarbeidar så godt, svarar Lødemel, med overbevisande stemme. - Etatane er bygd vidare på slik velferdsstaten fokuserte under industrialiseringa i etterkrigstida. Eit system som fungerer godt når ein bygger seg opp, noko som kan forklare blant anna vår suksess når det gjelder arbeidsintegrasjon. Eit konkret døme på Aetat som hadde si storleiksperiode etter kraket i 1987. Når vi er på toppen, slik som i dag, ser det likevel annleis ut. Eigentleg skulle Aetat støvsuge marknaden for arbeidskraft, pusje folk inn der dei trengst, men alle som har fylgt med veit at Aetat har store problem, og i desse dagar går det faktisk riktig ille. I desse periodane er nettopp eit samarbeid på tvers nøkkelen for å gjere noko med alle utan arbeid. - Det eg prøver å seie er fyljande, det dårlege samarbeidet gjer at store grupper vert kasteballar i systemet heller enn å få den hjelpa dei kunne fått. - Har du forslag til korleis eit slikt samarbeid kan kome i gong? - Ja, det burde gå an å byggje ned grensene mellom etatane. Dette kan berre skje ved at ein integrerar utdanningane eller iallfall byggjar bru mellom dei. Gjensidig Ivar Lødemel håpar at framtida vil opne for eit nærare samarbeid mellom Trygdeetaten, Aetat og Helse- og sosialetaten. Utan eit tettare samarbeid vil dei som aldri kom inn på arbeidsmarkedet stå utan eit verdig tilbod. respekt og kunnskap om kva andre held på med skapar naudsynleg dialog. - Som antropolog må eg innrømme at det du skildrar ikkje berre er system, men også menneska som arbeider i etatane og som handlar som individ som i fremste rekkje er opptekne av å skape meining og status for seg sjølv? Korleis gjere noko med dette? - Sjølvsagt er det noko i det du seier. Sjølv har eg tru på at system skapar haldningar og dersom det som er rundt ein endrar seg så vil også det påverke menneske. Handlingsplan for fattigdom -Dei forslaga du skisserer krev blant anna politisk vilje. Ser du vilje til å gripe inn frå politisk hald? - Jau, der finst nok det. Til hausten kjem til dømes regjeringa med meldinga Tiltaksplan mot fattigdom. I førebuinga av denne har regjeringa gjort eit 14
Forskning imponerande arbeid med å ta både forskarar og interessegrupper med på råd. Vidare er det sett ned ei arbeidsgruppe som for fyrste gong vurderer ei samanslåing av Helse- og sosialetaten, Trygdeetaten og Aetat. På den andre sida viser innhaldet i Avtala om eit inkluderande arbeidsliv at gamle måtar å tenkje på heng ved. Fokuset i avtala er nettopp falle-ut-problematikken igjen. Eg meinar problemet-med-å-kome-inn tillagt for lite vekt. - Kvifor vert det slik? - Tja, akkurat Avtala om eit inkluderande arbeidsliv er i stor grad utforma av partane i arbeidslivet. Altså, dei som allereie er eller har vore inne. Problemet med den gruppa eg har forska på er at dei ikkje har interesseorganisasjonar i ryggen, og at dei heller ikkje er så eintydige som andre. Vanskeleg å redusere fattigdom i Noreg Velferdsforskaren understrekar at utfordringa er paradoksal når ein skal bedømme verdas beste land (UNDPs kåring) si handtering av denne typen fattigdom. Noko som han kjenner særlig til sidan han har arbeidd med fenomenet i eit omfattande EU-finansiert prosjekt og dermed i nært samarbeid med andre EU-land. - Vi er faktisk det landet i Europa som har størst problem med å gjere noko med fattigdomen vår, nettopp fordi vi har den lågaste fattigdomen. Det er til dømes lettare i land som Tyskland der fattigdomen er større og ikkje minst meir strukturell i forma. Då er landskapet klårare og det er lettare å setje inn konkrete politiske grep. Utfordringa er at det ikkje finst noko hokus pokus -formel for å hjelpe dei ut av utføret. For å få bukt med problemet må nytenking til. Nytenking og konkrete endringsforslag I følgje Lødemel må fattigdomen han er oppteken av, løysast ved å setje fokus på den endringa velferdsstaten og arbeidslivet er inne i. Utvikling dei siste åra, understrekar han, har gjort at velferdsstaten er inne i den største endringa sidan andre verdskrig. - Sjølvsagt gjenspeglar dette seg også i arbeidslivet. Til dømes ser vi at nye arbeidskarrierar og livsmønster dukkar opp. Folk arbeider ikkje frå dei er 20 til dei er 67 år lenger. Dei fleste forsvinner før dei er 67 og mange startar ikkje før dei er kring 30. - Er det dette vi kallar ei postmoderne tidsepoke? - Personleg må eg innrømme at eg har vanskeleg for å setje nokon post, eller moderne på den tida vi er inne i. Synast slike omgrep rotar til heller enn forklårar. Det eg er oppteken av er at etatane som tenesteytarar overfor arbeidssøkjarane må ta inn over seg at forholda er annleis no enn for 60 eller 30 år sidan. Nytt fra samfunnsforskning Dette er den fjerde artikkelen i serien «Nytt fra samfunnsforskningen». Vi håper og tror bidragene vil gi leserne en gylden mulighet til å holde seg oppdatert på noe av det som skjer i forskningsverden. I dette nummeret presenterer vi Ivar Lødemel og noen av de resultatene han sitter igjen med etter flere års forskning på arbeidslivet i Norge og den nye fattigdomen. Ivar Lødemel er PhD fra London School of Econ-omics. Fra 1989 og frem til i fjor jobbet han hos FAFO, men har per tiden permisjon og har et engasjement ved Høgskolen i Oslo. Siste publikasjon: An offer you can t refuse, Wahfare in International Perspective, Policy Press, Bristol 2001 (i samarbeid med Heather Trickey). anna vis ikkje kom inn i arbeidslivet. Ser ein nedover Europa, finnast modellar og hendelseforlaup der dei har klart å endre støtteaparatet og det går den rette vegen. Men dessverre tek det tid. Faren er, som også mange Europeiske land har fått erfare, at kostnadane ved ei omlegging er stor. Han meinar derfor at ein må prøve trå varsamt slik at ikkje god kompetanse forsvinn frå dei aktuelle etatane. - Korleis trur du framtida ser ut for Piirka og venane hans? - Målet er ikkje at alle desse skal kome i arbeid. Nokre er rett og slett ikkje skikka av ulike grunnar. Men slik dei vert handsama i dag, er både uverdig og lite konstruktiv bruk av potensiell arbeidskraft. Framtida Lødemel meinar der er håp for dei som på eit eller 15
hvordan er det akademiske arbeidsmarkedet akkurat nå? Hvert år blir det laget en undersøkelse som forteller hvordan ulike utdanninger passer sammen med arbeidsmarkedet. Dette er viktige tall å feste seg ved - særlig for de som står midt i utdannelsen og skal ta de siste avgjørende valgene. På den andre siden forteller det faktisk endel om samfunnet vi lever i, og hva type kompetanse vi helst benytter. AV NIFU (NORSK INSTITUTT FOR STUDIER AV FORSKNING OG UTDANNING) andidatundersøkelsen 2001 tyder på at arbeidsmarkedet for nyutdannede høyere grads kandidater er blitt noe svekket fra 2000 til 2001. Arbeidsledigheten økte noe til tross for en mindre nedgang i tallet på Kuteksaminerte kandidater i samme periode. Det var imidlertid store variasjoner mellom utdanningsgruppene, med størst problemer for humanister og samfunnsvitere, og med stor økning for enkelte grupper som ellers har et godt arbeidsmarked, som siviløkonomer og kandidater med utdanning innenfor informasjons- og datateknologi. Blant kandidater med «myk høgskoleutdanning» er svært mange undersysselsatt. Kandidatundersøkelsen ble foretatt i november 2001, et halvt år etter eksamen. Fra 2000 til 2001 steg arbeidsledigheten for høyere grads kandidater fra 5 til 7 prosent. Imidlertid behøver ikke problemer i arbeidsmarkedet bare å slå ut i arbeidsledighet, men kan også føre til undersysselsetting, dvs. ufrivillig deltidsarbeid eller til at kandidaten bare finner irrelevant arbeid, det vil si arbeid som overhodet ikke er relevant for utdanningen. De som enten er arbeidsledige, undersysselsatt eller i irrelevant arbeid omtaler vi som mistilpassede. Vi registrerte ingen økning i undersysselsettingen og heller ikke i andelen som var i irrelevant arbeid fra 2000 til 2001 når alle med høyere grad ble sett samlet. Totalt sett økte andelen mistilpassede høyere grads kandidater fra 16 prosent i 2000 til 18 prosent i 2001. Andelen sysselsatte høyere grads kandidater lå stabilt på 86 prosent både i 2000 og 2001. Selv om arbeidsmarkedet har svekket seg noe fra 2000 til 2001, må arbeidsmarkedet for nyutdannede høyere grads kandidater likevel karakteriseres som relativt godt. Svekkelsen i arbeidsmarkedet for nyutdannede høyere grads kandidater har trolig sammenheng med de generelle konjunkturene i arbeidsmarkedet. Ifølge Statistisk sentralbyrås arbeidskraftundersøkelse økte den generelle arbeidsledigheten fra 3,4 prosent i 2000 til 3,6 prosent i 2001. Humanister og samfunsvitere Både humanistene og samfunnsviterne fikk en økning i mistilpasningsproblemene fra 2000 til 2001 til tross for uendrede eller noe lavere kandidattall. Humanistene hadde i 2001 det høyeste omfanget av mistilpasningsproblemer. I alt 29 prosent av de nyutdannede humanistene var i 2001 mistilpassede, mens det tilsvarende tallet i 2000 var 25 prosent. Økningen i omfanget av mistilpasningsproblemer fra 2000 16
Sekretariat til 2001 blant humanistene skyldes primært en økning av omfanget av irrelevant arbeid fra 9 til 13 prosent, mens arbeidsledigheten var uendret på 7 prosent. Blant humanistene hadde kandidater i historisk/filosofiske fag og litteraturvitenskap de største mistilpasningsproblemene i 2001, med henholdsvis 37 og 36 prosent mistilpassede, mens de med religionsfag hadde den laveste med 18 prosent. Kandidater i språkfag hadde den sterkeste økningen i mistilpasningsproblemer fra 2000 til 2001 (fra 16 til 27 prosent). Blant samfunnsviterene var det en økning i arbeidsledigheten fra 4 til 9 prosent fra 2000 til 2001, og en Naturvitenskapelige og tekniske fag Blant kandidater med utdanning innenfor naturvitenskapelige og tekniske fag var 16 prosent i 2001 mistilpassede, altså litt under gjennomsnittet for høyere grads kandidatene. Dette innebærer en liten økning i mistilpasningsproblemene fra 2000 til 2001. I samme periode var det en liten reduksjon i kandidattallene. Situasjonen på arbeidsmarkedet varierer sterkt mellom de ulike gruppene innenfor naturvitenskapelige og tekniske fag. Biologene opplevde det dårligste arbeidsmarkedet i 2001, med en mistilpasning på 26 prosent, omtrent det samme som i 2000. Kandidater i geofag og fysikk/kjemi hadde også en økningen i den totale mistilpasningen fra 17 prosent til 21 prosent. Sosiologer og samfunnsgeografer var de gruppene som hadde det største omfanget av mistilpasningsproblemer og som også hadde den sterkeste økningen i slike problemer fra 2000 til 2001. I alt 37 prosent av de nyutdannede samfunnsgeografene og 31 prosent av sosiologene hadde i 2001 et mistilpasningsproblem. Nesten halvparten av de mistilpassede sosiologene og en tredjedel av de mistilpassede samfunnsgeografene var arbeidsledige i 2001. Sosialantropologene, som tidligere har vært den gruppen av samfunnsviterne som har hatt den høyeste mistilpasningen, fikk derimot et bedre arbeidsmarked fra 2000 til 2001, idet mistilpasningen gikk ned fra 45 til 25 prosent, til tross for fortsatt økning i kandidattallene. Så godt som hele nedgangen skyldtes redusert undersysselsetting. Psykologene hadde i 2001 det beste arbeidsmarkedet blant samfunnsviterne. Dette gjelder imidlertid bare psykologer med cand. psychol. grad. hvor det ikke var registrert noen mistilpassede i det hele tatt. Kandidater med hovedfag i psykologi hadde mistilpasningsproblemer som lå litt over gjennomsnittet for samfunnsvitere. høyere andel mistilpassede enn gjennomsnittet av kandidater i naturvitenskapelige og tekniske fag. Blant kandidatene i geofag gikk imidlertid mistilpasningen ned fra 33 prosent i 2000 til 24 prosent i 2001, mens kandidatene i fysikk/kjemi hadde en nedgang i mistilpasningen fra 22 til 15 prosent i samme periode. Nedgangen i mistilpasning, som i stor grad skyldes nedgang i andelen i irrelevant arbeid i denne gruppen, har trolig sammenheng med en generell sterk sysselsettingsvekst i tjenester tilknyttet olje og gassutvinning fra 2000 til 2001. Kandidater innenfor bygg- og anleggsfag har en økning i mistilpasningen fra 7 prosent i 2000 til 15 prosent i 2001, men andelen mistilpassede lå fremdeles litt under gjennomsnittet for høyere grads kandidater. Økningen i mistilpasning i denne perioden skyldes i sin helhet økte problemer blant sivilarkitekter hvor mistilpasningen økte fra 5 til 29 prosent. Litt over halvparten av de mistilpassede sivilarkitektene var arbeidsledige. Kandidater med utdanning innenfor informasjonsog datateknologi er fortsatt den gruppen innenfor naturvitenskapelige og tekniske fag som har det beste arbeidsmarkedet, men andelen mistilpassede økte relativt mye fra 2000 til 2001, fra 2 prosent til 6 prosent. 17
Økningen i mistilpasningsproblemer må ses i sammenheng med en kraftig økning i kandidattallene, samt den generelt økende usikkerheten i IKT-bransjen som oppstod utover i år 2001. Jurister Juristene er en gruppe som på slutten av 1990-tallet hadde mistilpasningsproblemer som lå over gjennomsnittet for høyere grads kandidater. Situasjonen for juristene har forbedret seg betydelig fra 2000 til 2001, og i 2001 var 13 prosent av nyutdannede jurister mistilpasset, noe som er klart lavere enn gjennomsnittet for høyere grads kandidater. Tallet på uteksaminerte kandidater var omtrent uendret fra 2000 til 2001. Litt under halvparten av de mistilpassede juristene var i 2001 arbeidsledige. Det er først og fremst andelen i irrelevant arbeid som ble redusert fra 2000 til 2001. Helse- og sosialfag Høyere grads kandidater innenfor helse-, sosial- og idrettsfag er den utdanningsgruppen som hadde den laveste andelen med mistilpasningsproblemer i 2001 av samtlige høyere grads kandidater. Dette er en utdanningsgruppe som tradisjonelt har lite omfang av mistilpasning, og det er også relativt små endringer fra 2000 til 2001. Bare 7 prosent av de nyutdannede kandidatene var i 2001 mistilpassede, og 3 prosent var arbeidsledige. Den laveste andelen mistilpassede hadde tannleger, der ingen var mistilpasset, og høyest var andelen blant veterinærene, med 17 prosent mistilpassede. Den viktigst årsaken til mistilpasningsproblemer blant veterinærene var undersysselsetting. Siviløkonomer Siviløkonomene er en gruppe som i lengre tid har hatt et meget godt arbeidsmarked. Fremdeles må arbeidsmarkedet for siviløkonomer karakteriseres som relativt godt, men det var en fordobling av mistilpasningsproblemene fra 2000 til 2001. Mens bare 5 prosent var mistilpassede i 2000, var denne andelen økt til 10 prosent i 2001. I samme periode var det en økning i kandidattallene. Økningen i mistilpasningsproblemer gjelder både arbeidsledighet og irrelevant arbeid, og i 2001 var 6 prosent av de nyutdannede siviløkonomene arbeidsledige. Allmennlærere og høgskoleutdanninger i sosialfag Kandidatundersøkelsen 2001 inkluderer også allmennlærere, vernepleiere, sosionomer og barnevernpedagoger. Dette er grupper som det har vært mangel på gjennom 1990-tallet, og der de fleste gruppene har hatt en økning i tallet på uteksaminerte kandidater i siste halvdel av 1990-tallet. Resultatene fra kandidatundersøkelsen 2001 tyder på til dels store mistilpasningsproblemer for disse gruppene. Høyest andel mistilpassede finner vi i 2001 blant barnevernspedagogene hvor andelen mistilpassede var 26 prosent, dernest fulgte sosionomene hvor 18 prosent var mistilpassede mens andelen mistilpassede allmennlærere var 17 prosent. Det beste arbeidsmarkedet har vernepleiere, der andelen mistilpassede i 2001 var 10 prosent. Hovedårsaken til den høye andelen mistilpassede i disse gruppene er undersysselsetting. Den gjennomsnittlige stillingsbrøken for de undersysselsatte lå rundt 2/3 for alle grupper. Artikkelen over er presentert etter avale med NIFU. Vil du vite mer om resultatet av kandidatundersøkelsen gå inn på NIFUs hjemmesider på adresse: http://www.nifu.no. Der finnes hele rapporten i PDF-format. 18
Antropolog og kultursjef I NIFUs kandidatundersøkelse kjem det fram at sosialantropologar har ei positiv mistilpassingskurve. Det tyder at antropologar lettare enn tidlegare glir inn i arbeidslivet. Sett i eit slikt samband er det kanskje ikkje så rart at kultursjefen på Nesodden er nettopp sosialantropolog. TEKST OG FOTO: GUNN KVALSVIK - Tja, kultursjef! Kvifor ikkje. Det vart liksom berre slik. Når eg var ferdig utdanna var eg eigentleg uviss på kva vegval eg skulle ta. Og for å vere heilt ærleg, var det nok ikkje administrasjonsarbeid i det offentlege som lokka mest. Men etter eitt år som høgskulelektor i Finnmark, eit flott år, møtte eg kjærleiken. He, he, som sjølvsagt budde i Danmark og sidan jobbsituasjonen er slik den er i Nord-Noreg - så var det mest naturleg at eg flytta på meg. Orda kjem frå kultursjef på Nesodden, Marit Mellem Yürükel. Etter ei relativ bratt karrierekurve, meinar ho at mykje er tilfeldigheitar og at ein som student ikkje har så stor moglegheiter til å styre vegen etterpå. Men, understrekar ho, noko må ein gjere ein vert liksom ikkje berre spurt ein dag om å overta ei slik stilling. Vegen vert til etterkvart. - Fyrst byrja eg som kulturkonsulent under Terje Kristiansen (filmskapar og kulturperson). Ei stilling som eg søkte på mest fordi eg tenkte at det må vere morosamt å jobbe saman med ein slik mann. Då han tok ut permisjon etter eit år vart eg spurt om å overta og til eit slikt tilbod seier ein ikkje nei! Altså, var eg på rett plass til rett tid. Frå Tysk samanslåing til kommunearbeid Hovudfaget til Marit omhandlar austtysk ungdom og deira handtering av samanslåinga. I fylje henne er der ingen klår link mellom den jobben ho gjer i dag og det som stod på agendaen då ho studerte hovudfag. Eller er der eit samband? - Ein er nok nærare faget sitt dersom ein forskar. Då går ein også vidare, tek helst doktorgrad, og oppdaterer seg fagleg. Men eg vil gjerne dementere myta om at ein ikkje har bruk for faget sitt sjølv om ein gjer heilt andre ting. Då tenkjer eg ikkje spesielt på mi spesialkompetanse om austtysk ungdom, men på vår analytisk og metodiske kompetanse. - Kan du konkretisere det? - Ok! Yürükel vert ivrig, men tenkjer seg litt om før ho forsett: Då eg byrja på samfunnsvitskap så var det fordi eg var oppteken av menneske og relasjonar. Og den kompetansen eg etterkvart fekk om måtar å sjå verda på og menneska i denne er faktisk til stor hjelp i min kvardag. Eg tenkjer då særlig på i handtering av tilsette, i møte med personar, organisasjonar og andre kulturinstitusjonar. Alt handlar om relasjonar, forståing av relasjonar, å byggje relasjonar, og handtere relasjonar. Ein annan måte faget er nyttig på er i faktiske prosesser og prosjekt. Eg tørr faktisk hevde at eg ser verda litt forskjellig frå mange av mine kollegaer med annan bakgrunn - og det er ikkje alltid like dumt. Slik eg ser det hjelper antropologien meg både faglig og sosialt kvar dag. Jobben Vil du anbefale andre å sikte seg inn på kultursektoren i kommune Noreg? - Hovudgreia er sjølvsagt at ein er oppteken av kultur. I ei eller anna form. Men jobben er absolutt å anbefale. Kvardagen min er prega av variasjon og store moglegheiter til å bestemme sjølv. Eindel sakshandsaming, mykje kontakt med ulike frivillige, lag og organisasjonar som samarbeider tett. Eg treff masse spanande menneske, både kunstnarar, politikarar og andre. Akkurat no kan eg faktisk ikkje tenkje meg ein betre jobb. - Trur du befolkninga i kommunen har merka at dei har ein antropolog som kultursjef? - Hmmm. Kanskje ikkje på Nesodden. I Ås derimot laga vi eit prosjekt som ein kanskje kan definere som antropologisk. Vi starta ein internasjonal cafè - der inviterte vi ulike nasjonalitetar til å lage sine temakveldar og sin mat til kafekveldane. Kafeen ble en suksess i den forstand at den fungerer som møtestad for både innfødde og nyinnflytta nordmenn. Kafeen besøkast av mellom 60 og 120 kvar gong den er open og nye kontakter skapes kvar gang. Populære antropologar - Har du nokre kommentarar til NIFU si undersøking som fortel at antropologar vert meir populære i arbeidslivet? - Ja, det må bety at leiarar er tilfredse med de antropologar dei allereie har tilsatt og kan tenke seg fleire med slik kompetanse innan sin arbeidsplass. Eg har hørt næringslivsleiarar seie at de ynskjer antropologar og teologar inn i bedrifta sin fordi de har kompetanse å tilføre på så vidt ulike områder som konflikthandtering og imagebygging. Eg har dessutan til gode å treffe en kjedelig, humørlaus antropolog. Eg synes ikkje det er det minste rart at leiarar vil tilsette oss. 19
Kurstilbud Samfunnsviterne inviterer til kurs:lederstilling i staten? Hvordan håndtere endringsprosesser Kurset tar sikte på å bevisstgjøre ledere deres rolle i omstillingsprosesser, og hvordan de kan bidra til å ivareta de ledelsesmessige, organisatoriske og individuelle utfordringer og behov, samt å styrke den enkelte leders mulighet til å ivareta egen personlig og faglig utvikling i omstillingstider. 1. samling 23. oktober (kl.1600-2100) 2. samling 31. oktober (kl.1600-2100) Påmeldingsfrist 7. oktober Kurset holdes av Tennebø & Partners i deres lokaler sentralt i Oslo. Kurset har begrenset antall plasser og en egenandel på kr. 1000, Interesserte bes henvende seg til Samfunnsviternes sekretariat v/hanne Stenli, e-post: Hanne. Stenli@samfunnsviterne.no tlf: 2102 3398 Er du medlem i en akademikerforening er det penger å spare i Gjensidige NOR Gjennom din medlemsforening i Akademikerne kan du benytte deg av gunstige forsikringsordninger som vil sikre deg og dine. Uansett hvor omfattende forsikringsbehov du har, legger vi stor vekt på å finne fleksible løsninger. De fleste produktene våre finnes både som standard og utvidede forsikringer. Når 2001 i tillegg var et så godt år at de fleste produktene nå har samme pris som i fjor, blir forsikringstilbudet til deg som medlem enda bedre. Besøk oss eller ring 815 00 110 hvis du har lyst til å snakke med oss om hvilke fordeler vi kan tilby deg. Du kan også sjekke www.gjensidigenor.no for mer informasjon. 20