Vestlandet Skjøtselsplan for Flåøya, slåttemark 1, Sunndal kommune, Møre og Romsdal A. Generell del Slåttemarker er arealer som blir regelmessig slått. Semi-naturlig slåttemark, eller såkalt natureng, er slåttemarker som er formet gjennom rydding og lang tids tradisjonell slått. De er ofte overflateryddet, men ikke oppdyrket og tilsådd i seinere tid, og ikke eller meget lite gjødslet. De blir slått seint i sesongen. Slåttemarkene blir eller ble gjerne høstbeitet og kanskje også vårbeitet. Hvordan slåttemarkene har vært skjøttet varierer noe fra sted til sted og hvor man er i landet. Slåttemark er urte- og grasdominert og oftest meget artsrik. Den kan være åpen eller tresatt. Tresatte slåttemarker med styvingstrær som blir høstet ved lauving er i dag meget sjeldne. Slike såkalte lauvenger ble gjerne beitet om våren, slått en gang seint om sommeren og høstbeitet. I tillegg ble greinene på trærne høstet til lauvfôr med et tidsintervall på 5-8 år. I gammel tid spilte også myr en viktig rolle som slåttearealer (slåttemyr). De fleste jordvannsmyrene i Norge har tidligere vært slått, men myrslåtten opphørte i stor grad alt for lenge siden og forekom bare noen få steder fram til slutten av 1950-årene. Gjengroingen av slåttemyr går imidlertid gjerne langsomt så flere myrer bærer i dag likevel fortsatt preg av denne høstingen. Det er registrert få lauvenger og slåttemyrer som fortsatt er i hevd. De ulike slåttemarkene tilhører våre mest artsrike naturtyper med meget stor betydning også for andre organismer enn karplanter. Rundt 70 prosent av våre dagsommerfugler er for eksempel knyttet til åpen engvegetasjon (særlig urterik slåttemark) og en rekke vadefugler bruker strandenger (slått eller beita) som hekkeområder og rasteplasser ved trekk. I tillegg har slåttemarker stor betydning for mange truete beitemarksopper. Slåttemarker kan ikke erstattes av beitemarker fordi de inneholder vegetasjonstyper og flere arter som ikke opprettholdes av beite. I sammenligning med beitemarker har de høyest artsmangfold per m 2 og også de største bestandene av flere truete engarter. Gjennom historien har de vært, og vil også i framtiden være, viktige levende genbanker. I tillegg er de bærekraftige økosystemer som har vært et nøkkelelement i norsk landbruk i tusener av år. I løpet av 1900-tallet har de imidlertid blitt blant våre mest truete naturtyper. Slåttemarksutforminger på Vestlandet Den store variasjonen i vår slåttemarksvegetasjon i Norge er foreløpig bare delvis kartlagt. I det følgende har vi likevel forsøkt å peke på noen utforminger av slåttemarksvegetasjon som kan sees som karakteriske for landsdelen og dermed gir fylkene på Vestlandet et særskilt forvaltningsansvar. Vi gir også eksempler på noen verdifulle lokaliteter i Møre og Romsdal. I Møre og Romsdal har man en meget god oversikt over fylkets slåttemarker på grunn av at det her nylig er gjort en sammenstilling av kunnskapen om tradisjonelle slåttemarker (Jordal 2007). 178 lokaliteter omtales i rapporten fra dette prosjektet, og slåttemarker er registrert i 29 av fylkets 37 kommuner. Lokalitetene forekommer likevel først og fremst konsentrert innen mindre geografiske områder, og kommunene Stordal (22 lokaliteter, særlig i Nørdredalen), Rauma (28 lokaliteter, særlig i øvre Romsdalen), Tingvoll (19 lokaliteter, særlig i Vågbø-Holmeide) og Sunndal (16, særlig ved fjellgardene) har flest kjente lokaliteter. Frisk fattigeng, ofte med stort artsmangfold, er sannsynligvis den viktigste vegetasjonstypen. 64 rødlistearter er registrert i de registrerte slåttemarkene (13 karplanter, 1 sommerfuglart, 50 sopparter).
En spesielt verdifull lokalitet er Skutholmen, Fræna, der det finnes ett helhetlig fiskerbondelandskap som skjøttes tradisjonelt og rommer mange gamle kulturlandskapselementer bl.a. mange små 1x2-meters potetåkre i bergskortene. Slåttemarkene blir slått med ljå. Her finnes mange rødlista beitemarkssopp. Stedet er veiløst og nås med robåt som fastlandssamband over et 50 meter bredt sund. Langs Grøvuvassdraget (Sunndal, utvalgt for MR i 2008) og i øvre Romsdalen (Rauma) finnes tørre-friske slåttemarker med flere tørrengsarter som Pilosella-arter og sjeldne sopper. Stordal kommune har kanskje landets største bestander av kvitkurle som i stor grad er knyttet til rester etter slåttemarker. Nordre Sunnmøre er et kjerneområde for solblom. Mer enn 30 000 blomsterstengler er registrert totalt innen dette området. Dessverre er det nå bare sporadisk hobbyslått igjen her. Generelle råd ved skjøtsel og restaurering av verdifulle slåttemarker Skjøtsel Beste måten å skjøtte ei gammel artsrik eng på, er å følge opp den tradisjonelle driftsforma, uten gjødsel og med sein slått. Det tradisjonelle slåttetidspunktet har variert noe fra sted til sted avhengig av klima og høyde over havet. Derfor er det viktig å finne ut hva som har vært vanlig på den aktuelle lokaliteten eller i nærområdet fra gammelt av. Slått før 10. juli var imidlertid meget sjeldent! En bør benytte lett redskap (ljå, tohjuls slåmaskin eller lettere traktor der det er mulig). Graset bør bakketørkes ev. hesjes før det fjernes. I tillegg til at en får tørt og godt høy, er bakketørkinga viktig for at frøa til engartene både skal få modne ferdig og bli liggende igjen på enga når høyet samles sammen og kjøres vekk. Det er meget viktig at graset ikke bare blir liggende, da det kan bidra til oppgjødsling av enga, samt at det tørre graset hindrer mange småvokste engplanter å komme opp. Enkelte steder har engene i tillegg vært beitet, enten vår eller høst eller begge deler. Bare beiting kan imidlertid ikke erstatte slått, men er det eneste mulighet for skjøtsel i en periode, er storfebeiting det mest skånsomme. De velger ikke ut godbitene slik sauen gjør. Beitepresset må i tilfelle ikke være for stort, og en må vente seg noe manuell etterrydding. Der en har tidligblomstrende arter er det særlig viktig at en unngår vårbeite. Restaurering Når det gjelder restaurering av enger som er i gjengroing og utvidelse av eksisterende slåtteareal er det viktig å ikke sette i gang med mer omfattende restaurering enn det en greier å følge opp med skjøtsel i ettertid. Dersom det er mange delfelt som skal restaureres, kan det være lurt å ta det trinnvis over flere sesonger. Slik blir det mer overkommelig, og en får en følelse med hvor omfattende de ulike tiltaka er, og hva en kan forvente å få gjennomført per sesong. Hogst/grovrydding bør helst gjennomføres på frossen og gjerne bar mark, dette for å unngå skader på undervegetasjonen og er samtidig lettvint for å få så lav stubbe som mulig. Rydding i snø kan være noe mer tungvint, mindre busker og oppslag kan også ryddes på sommeren når det er tørt og mye av biomassen er samlet i bladene. I slåtteenger som ikke har vært tresatt er det ikke noe poeng å sette igjen noe særlig med trær. Gamle styvingstre må imidlertid spares. Et og annet lauvtre med fin og vid krone kan og få stå. All gran/furu og fremmede treslag (som platanlønn) bør fjernes. Etter hogst er det spesielt viktig at alt ryddeavfall, kvist, stubber og lignende blir samla sammen og brent på egna steder, og aller helst frakta ut av området. Dette for å unngå unødig oppgjødsling. Ryddeavfall som ligger spredd utover vil elles fort føre til dominans av uønska vegetasjon. Oppflising og spredning av flis i området er av samme grunn ikke å anbefale.
Gjenstående biomasse vil ta opp noe av næringen som frigjøres fra de døde røttene til trær og busker som har blitt ryddet vekk. Dette gir en gjødselseffekt som lett forårsaker oppvekst av uønska nitrogenkrevende arter (som bringebær og brennesle). Gradvis gjenåpning er derfor best. Gjødslingseffekten sammen med økt lysinnstråling fører gjerne også til en del etterrenning. Det er mest effektivt å slå lauvrenningene i juli, når det er minst energi samla i rotsystemet. Dette faller normalt sammen med slåttetidspunktet. Det kan likevel være nødvendig å rydde lauvrenninger flere ganger utover i første sesongen, og i tillegg året etter. Osp og or sprer seg ved rotskudd, og rydding kan i mange tilfelle føre til utstrakt renning. Disse kan det derfor lønne seg å ringbarke (sokke). Det bør da skjæres et fem cm bredt band rundt treet nedenfor nederste greina. Det er viktig at snittet er så dypt at all barken forsvinner, slik at transporten av næringsstoff helt sikkert er brutt. Det er lettest å ringbarke om våren. Etter tre somre kan de døde trærne fjernes. Stubber må kappes helt ned til bakken, enten i forbindelse med hogsten eller ved etterrydding på barmark. Større stubber vil gå raskere i forråtning om en skiller barken fra veden med et spett eller lignende, og så stapper jord i mellom. Med unntak av osp og or kan en også unngå renninger på denne måten. Dette kan til eksempel være aktuelt i kanter som hindrer lysinnstråling til slåttemarka. Problemarter som bringebær- og rosekratt, brennesle, mjødurt eller liknende går normalt gradvis ut ved slått, men kan være avhengig av slått flere ganger per sesong i begynnelsen med ljå eller krattrydder. Felt med einstape (bregne) bør slås ned med kjepp (ikke skjæres ned). På denne måten fortsetter bregna med å transportere næring fra røttene, og utarmer så rotsystemet sitt. Den bør så fjernes på høsten. For mer utfyllende om skjøtsel, restaurering og hevd, se: Skjøtselsboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker som finnes på DNs hjemmesider: http://www.dirnat.no/content.ap?thisid=500034662&language=0
B. Spesiell del: Lokalitet Flåøya 1 Type: slåtteeng ID Naturbase: BN00068533 Gnr/bnr: 90/4 UTM: Nord:6957704 Øst:471991 Areal, nåværende: 2,2 daa Kommune/fylke: Sunndal/ Møre og Romsdal Mulig areal etter restaurering: 2,2 daa Tidligere registrert: 2002 Dato for skjøtselsplan: November 2010 Re-registrert i forb. m skj.pl.: Dato befaring: 08.07.2010 Registrert av: John Bjarne Jordal Utformet av: Ulrike Hanssen, Miljøfaglig Utredning AS Registrert av: Hanssen U., Flynn K., Gaarder G., G. Moen, B. Bele, T. Ulvund, E. Aaarflot, E. Rød med ektemann BELIGGENHET OG NATURGRUNNLAG: Lokaliteten Flåøya 1 er ei slåtteeng som ligger på den sørøstlige delen av Flåøya. Enga ligger øst for et tidligere småbruk. I nordvest, nord og nordøst grenser slåtteenga til fattig furuskog med noe innslag av løvtrearter. I sør og øst grenser lokaliteten til strandberg. Sør for slåttemarka ligger et naust. Enga har en svak helling (mindre enn 5 ) og er eksponert mot sørøst. Arealet av enga er ca. 2,2 daa, med en maksimal lengde på ca. 70 m og en maksimal bredde på ca. 30m. Marka er relativt jevn siden grovt steinmaterialet tidligere har blitt fjernet og samlet på nærliggende rydningsrøyser og murer. Det finnes flere små slåtteenger på ulike høydenivåer på den sørlige delen av øya. Disse er forbundet med smale stier og små steintrapper. Berggrunnen består av diorittisk til granittisk gneis med migmatitt, og har et tynt løsmassedekke. TIDLIGERE OG NÅVÆRENDE BRUK: Tradisjonell bruk (fra før krigen): Området har vært bosatt allerede under Fosnakulturen. Flåøya er preget av langvarig jordbruksdrift. Det tidligere småbruket på Flåøya (gnr.90. bnr.4) var bosatt fra 1750 til ca. 1975. På slutten av 1800-tallet bestod gardsbruket av 3 storfe, 12-14 sauer, litt kornproduksjon og poteter til eget bruk (Restaurerings- og skjøtselsplan Flåøya, 2000). Det antas at enga ble pløyd opp i 1952. Enga ble tidligere brukt som vår- og høstbeite. Fra og med 2004 opphørte beiting på marka, og den har blitt brukt utelukkende som slåttemark siden. Enga har ikke blitt gjødslet de siste årene. Nåværende bruk: I dag slås lokaliteten av Flåøyas venner en gang i året, vanligvis i begynnelsen av juli. Slåtten gjennomføres med tohjuls slåmaskin. Ved befaringen i august 2010 ble det registrert at de hadde vært veldig flinke til å slå ut mot kantene noe som er viktig til å forhindre gradvis gjengroing fra randsonene og for å ta vare på randsonenes generelt større artsmangfold. Lokaliteten er per i dag i god hevd. NATURTYPER, UTFORMINGER OG VEGETASJONSTYPER: Lokaliteten er hovednaturtype kulturlandskap, naturtype slåttemark og utforming frisk-fattigeng. I sør finnes innslag til hovednaturtypen kyst- og havstrand med naturtypen strandeng og strandsump - vestlig og nordlig utforming. Etter Fremstad (1997): G4 frisk fattigeng; engkvein-rødsvingel-gulaks-eng Etter NiN er det trolig snakk om ei svak lågurt-slåtteeng, i enkelte partier i overgang mot svak lågurt-slåttefukteng.
ARTSMANGFOLD: smalkjempe, tiriltunge, dunhavre, knegras, legeveronika, tepperot, engfrytle, gulaks, blåklokke, kjerteløyentrøst, engsvingel, engkvein, englodnegras, finnskjegg, harerug, småengkall, blåklokke, prestekrage, bleikstarr, harestarr, slåttestarr, sauesvingel, gullhavre, m.m. RØDLISTEARTER: Stor bloddråpesvermer, Zygaena lonicerae (EN ifølge Norsk Rødliste for arter 2010) FREMMEDE ARTER: På selve engflata registreres ingen fremmede arter, mens svarteliste-arten rynkerose forekommer i kantsonene og i nærheten rundt slåtteenga. STATUS/TILSTANDSBESKRIVELSE: Kategori: Intakt slåttemarka er per i dag i god hevd. Problemarter: svarteliste-arten rynkerose forekommer i kantsonene og i nærheten av slåtteenga KULTURMINNER: Generelt finnes det mange kulturminner på Flåøya, herunder steinmurer, rydningsrøyser og stier. Det tidligere småbruket på Flåøya ble kåret til kommunens kulturminne i samband med kulturminneåret 1997. Noen av gravplassene dateres tilbake til 200 til 900 etter Kristi fødsel (Restaurerings- og skjøtselsplan Flåøya, 2000). Også langs kantene av lokaliteten i nordvest finnes det steinmurer, samt rydningsrøyser på engflata i sørøst og langs engkanten i sør. DEL AV HELHETLIG LANDSKAP: Lokaliteten er en av flere små enger på den sørlige delen av Flåøya. Øya er småkupert, med en del fjellvegger og blokker. Det finnes mange spor av tidligere jordbruk, som f.eks. steinmurer, rydningsrøyser, smale stier, steintrapper, samt rester etter gammel frukthage og noen spredte styvingstrær. VERDI (EV. REVIDERT VERDISETTING): Lokaliteten har fortsatt verdi A svært viktig. Dette begrunnes med forekomsten av rødlistearten stor bloddråpesvermer, Zygaena lonicerae (EN), en kontinuerlig og god hevd, samt et relativt høy artsmangfold på enga. Positivt er også at lokaliteten ligger i et landskap med stor økologisk variasjon der det er mange ulike, kulturtilknyttede habitater på et relativt lite areal, inkludert flere andre verdifulle slåtteenger. MÅL: Hovedmål for lokaliteten: Slåttemarka holdes i god hevd. Lokalitetens verdi skal opprettholdes ved å fortsette skjøtselsarbeidet, dvs. sen slått og fjerning av slåttematerialet. Tilstandsmål arter: Populasjoner av artene i lista over karakterarter og rødlistearter skal opprettholdes på dagens nivå. Larvene til rødlistearten bloddråpesvermer, Zygaena lonicerae, utvikler seg på ulike urter i erteblomstfamilien (Fabaceae), for eksempel på kløver-arter, tiriltunge, erteknapp-arter og vikker. De voksne sommerfuglene flyr aktivt i juni og juli, og besøker arter av kardeborrefamilien som bakkeknappeslekta (Scabiosa), rødknapp (Knautia arvensis), tistelslekta (Cirsium) og knoppurtslekta (Centaurea). Det er derfor ønskelig å sikre bestanden av disse artene som næringsgrunnlag for bloddråpesvermeren. Eggene legges i juli på grasarter.
Mål for bekjempelse av problemarter/gjengroing: Svartelistearten rynkerose i området skal fjernes. Gjengroing skal forhindres ved å fortsette å slå helt ut til? kantene. AKTUELLE TILTAK: Aktuelle restaureringstiltak, utover de generelle: Fjerning av rynkerose ved nedkapping som gjentas 4-5 ganger per sesong med ca. 3-4 ukers mellomrom fra mai til september over to år. I første omgang er det ikke aktuelt å bruke kjemisk behandling mot rynkerose på Flåøya pga. de verdifulle artsforekomstene. De nedkuttete greinene skal brennes på et bålsted på svabergene, helst i en forsenkning slik at det ikke blir lett synlig i terrenget. Det er også viktig at eventuelle nyper fjernes og brennes samtidig for å hindre frø-rekruttering. Tiltaket bør følges opp i ytterlige to til tre år for å sikre at ingen nye skudd av rynkerosen vokser frem. Prioritering (år) 2011 Kostnad kr/ ant timer Nedkutting: 4 x 1,5t = 6t p.år Rydding: 3t p.år Kontroll /dato: høst 2011 og 2014 Aktuelle årlige skjøtselstiltak, utover de generelle: Sen slått helt ut til kantene Fjerning av slåttematerialet. Det er viktig å unngå at slåttematerialet legges på steinmurer og rydningsrøyser etc., da dette vil forringe kvaliteten av slike kulturminner i landskapet. Man bør også fjerne gammelt gras som allerede er plassert på slike steder. Hvis uttransport av avlinga ikke er mulig, bør slåttematerialet samles på et sentralt sted enten i skogen eller på svaberg til senere brenning. Materialet bør samles i en forsenkning i terrenget slik at det ikke blir lett synlig. Utføres dato/uke: etter 10. Juli etter minst 2 dagers tørking 4t 5t 2012 2012 UTSTYRSBEHOV: - tohjuls slåmaskin som kan transporteres med båt - kvistsag til fjerning av rynkerose OPPFØLGING: Skjøtselsplanen skal evalueres innen: 2015 Behov for registrering av spesifikke artsgrupper: insekter spesiell sommerfugler og beitemarkssopp bør registreres hvert femte år av kompetent biolog. Det samme gjelder populasjonene av dunhavre og gullhavre samt registrering av fremmede arter, bl. a. rynkerose. ANSVAR: Grunneier Einar Flaa KILDER: Jordal, J. B. 2004. Et gløtt inn i Sunndalsnaturen en kartlegging av viktige naturtyper. rapport, ISBN 82-990812-7-0, Sunndal kommune. Anonym 2000. Flåøya. Restaurerings- og skjøtselsplan for kulturlandskapet på øyas sørligste del. Sunndal kommune. Anonym 2009. Bidrag til handlingsplan for bekjempelse av rynkerose (Rosa rugosa) i utvalgte verneområder langs norskekysten i Sør- Norge. Bioforsk Plantehelse. Sundheim Fløistad I. & Nilsen L.S. 2009.Bekjempelse av rynkerose (Rosa rugosa)-resultater fra 2009.
Bioforsk Report Vol. 4 Nr. 144. Kålås J. A., Viken Å., Henriksen S., Skjelseth S. 2010. Norsk Rødliste for arter 2010. Artsdatabanken, Trondheim. Fig. 1. Ortofoto over sørlige delen av Flåøya med røde avgrensninger for de fire slåttemarkslokalitetene. Lokalitet 1 ses til høyre på kartutsnittet.
Fig. 2. Bildet er tatt fra sørvest og mot nordvestre hjørne av slåtteenga. Fotostandpunkt: UTM32N, Nord 6957687, Øst 471970. Foto: Ulrike Hanssen Fig. 3. Bildet er tatt fra fotostandpunkt (UTM32N, Nord 6957676, Øst 471986) rett sørvest for enga og mot nordøst. Et naust og noen strandberg ligger i forgrunnen, mens ei gammel rydningsrøys ses i bakgrunnen mot strandbergene i øst. Foto: Ulrike Hanssen
Fig. 4. Bildet er tatt fra sørvest og mot sørøstre delen av slåtteenga. I bakgrunnen ses naustet. Fotostandpunkt: UTM32N, Nord 6957687, Øst 471970. Foto: Ulrike Hanssen Fig. 5. Bildet er tatt fra sørvest og mot nordvestre hjørne av slåtteenga. Fotostandpunkt: UTM32N, Nord 6957676, Øst 471986. Foto: Ulrike Hanssen
Fig. 6. stor bloddråpesvermer, Zygaena lonicerae (bilde: Ulrike Hanssen)
OPPDATERT NATURBASEBESKRIVELSE OG KILDER Innledning Lokalitetsbeskrivelsen er basert på egen (Ulrike Hanssen) befaring 08.07.2010, sammen med Flynn K., Gaarder G., Moen G., Bele B., Ulvund T., Aaarflot E., Rød E. med ektemann. Lokaliteten er tidligere beskrevet av Jordal (2004), basert på feltarbeid i 2002. Den er en av fire registrerte slåtteenglokaliteter på sørlige del av Flåøya. Beliggenhet og naturgrunnlag Slåtteeng 1 ligger på den sørøstlige delen av Flåøya. Enga ligger øst for et tidligere småbruk. I nordvest, nord og nordøst grenser slåtteenga til fattig furuskog med noe innslag av løvtrearter. I sør og øst grenser lokaliteten til strandberg. Sør for slåttemarka ligger et naust. Enga har en svak helning (mindre enn 5 ) og er eksponert mot sørøst. Arealet av enga er ca. 2,2 daa, med en maksimal lengde på ca. 70 m og en maksimal bredde på ca. 30m. Marka er relativt jevn siden grovt steinmaterialet tidligere har blitt fjernet og samlet på nærliggende rydningsrøyser og murer. Det finnes flere små slåtteenger på ulike høydenivåer på den sørlige delen av øya. Disse er forbundet med smale stier og små steintrapper. Berggrunnen består av diorittisk til granittisk gneis med migmatitt, og har et tynt løsmassedekke. Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper Lokaliteten er hovednaturtype kulturlandskap, naturtype slåttemark og utforming frisk-fattigeng med overganger mot strandberg-samfunn. Artsmangfold Mest interessant er forekomsten av den rødlistede sommerfuglearten stor bloddråpesværmer, Zygaena lonicerae (EN, Norsk Rødliste for arter 2010), som har norsk nordgrense på lokalitetene på Flåøya. Ellers vokser bl.a. følgende arter her: smalkjempe, tiriltunge, dunhavre, knegras, legeveronika, tepperot, engfrytle, gulaks, blåklokke, kjerteløyentrøst, engsvingel, engkvein, englodnegras, finnskjegg, harerug, småengkall, blåklokke, prestekrage, bleikstarr, harestarr, slåttestarr, sauesvingel, gullhavre. Dessverre forekommer også svarteliste-arten rynkerose i kantsonene og i nærheten av lokaliteten. Bruk, tilstand og påvirkning Lokaliteten er per i dag i god hevd. Området bærer preg av lang kontinuitet i jordbruk på små skala. Det antas oppløying I 1952. Enga ble tidligere brukt som vår- og høstbeite. Fra og med 2004 opphørte beiting på marka, og den brukes kun som slåttemark siden. I dag slås lokaliteten av Flåøyas venner en gang i året. Dette forgår i juli ved bruk av en tohjuls slåmaskin. Lokaliteten påvirkes av en del ferdsel i forbindelse med friluftsliv. Fremmede arter: På selve engflata er ingen fremmede arter registrert, mens svarteliste-arten rynkerose forekommer i kantsonene og i nærområdet til slåtteenga. Rynkerosen er en art med høy risiko for stedegent biologisk mangfold (jfr Gereraas et al 2007). Skjøtsel og hensyn Lokalitetens verdi skal opprettholdes ved å fortsette skøtselsarbeidet, dvs. sen slått en gang i året (gjerne etter midten av juli) og fjerning av graset. Det er ønskelig at enga ikke blir gjødslet eller oppløyd. Svarteliste-arten rynkerose i kantsonene og i nærheten av lokaliteten bør fjernes. Lokaliteten bør ikke beites av hensyn til bestanden av rødlistearten stor bloddråpesvermer. Del av helhetlig landskap Lokaliteten er en av flere små enger på den sørlige delen av Flåøya. Øya er småkupert, med en del fjellvegger og blokker. Det finnes mange spor av tidligere jordbruk, som f.eks. steinmurer, rydningsrøyser, smale stier, steintrapper, samt rester etter gammel frukthage og noen spredte styvingstrær.
Verdibegrunnelse Lokaliteten har verdi A meget viktig. Dette begrunnes med forkomsten av rødlistearten bloddråpesvermer, Zygaena lonicerae (EN, Rødliste for arter 2010). Den har sannsynligvis nordgrense her, og lokaliteten er derfor av særlig forvaltningsmessig interesse. I tillegg har slåtteenga et relativt høy artsmangfold. Positivt er også områdets store økologiske variasjon med et mangfold av ulike habitater på et relativt lite areal. Kilder: Jordal, J. B. 2004. Et gløtt inn i Sunndalsnaturen en kartlegging av viktige naturtyper. rapport, ISBN 82-990812-7-0, Sunndal kommune. Anonym 2000. Flåøya. Restaurerings- og skjøtselsplan for kulturlandskapet på øyas sørligste del. Sunndal kommune. Gederaas, L., Salvesen, I. & Viken, Å. (red.) 2007. Norsk svarteliste 2007- økologiske risikovurderinger av fremmede arter. Artsdatabanken, Trondheim. Kålås J. A., Viken Å., Henriksen S., Skjelseth S. 2010. Norsk Rødliste for arter 2010. Artsdatabanken, Trondheim. VEDLEGG ARTSLISTE Stor bloddråpesvermer, Zygaena lonicerae (EN ifølge Norsk Rødliste for arter 2010), smalkjempe, tiriltunge, dunhavre, knegras, legeveronika, tepperot, engfrytle, gulaks, blåklokke, kjerteløyentrøst, engsvingel, engkvein, englodnegras, finnskjegg, harerug, småengkall, blåklokke, prestekrage, bleikstarr, harestarr, slåttestarr, sauesvingel, gullhavre, m. m.