1/2010 8. årgang Skandinavisk High-End magasin 42 Drømmeproduktet: Ypsilon cd-spiller 15 tester og produktomtaler Årets anlegg 2010: Sony, Hegel, B&W NOK 98,-/DK 89,-/SEK 89,- INTERPRESS NORGE Godt norsk Dylan jul Blått & Rått Skeive skiver Blanda aukustiske drops Hauk Musikkportrettet: Mari Boine Hjemme hos... Gjesteskribenten Vinyl
Pris og kvalitet Årets julepresang fra redaksjonen i Fidelity må være våre anbefalinger til årets musikkanlegg til under 50 tusen kroner! Her har vi satt sammen 3 typiske bestekjøp med glitrende bra forhold mellom pris og kvalitetet. Ved glimrende matching oppnådde vi et sluttresultat som var enda bedre enn forventet. 1+1+1=4! Råbillig i forhold til lydkvalitet og rålekkert utseende, mener vi. Ærru gææærn; INGEN gidder vel å betale et halvt hundre tusen kroner for et anlegg i bare to kanaler når man kan kjøpe et råbra surroundanlegg med BluRay og greier for langt under halvparten av dette, vil likevel de aller fleste nordmenn mene. Samtidig som jeg må tilstå at jeg selv enda ikke er sikker på hvor prisgrensene går for den ultimate lyd. Det viser seg helt konsekvent at det er mulig å forbedre tidligere produkter om prisen ikke kommer i veien! CD-spilleren på forsiden av dette bladet denne uten verken BluRay eller SACD- koster med ekstra DAC langt over 300 tusen kroner! Og en musikkinteressert venn av meg nærmest dånte da han tilfeldigvis fikk se prøvetrykket av denne spilleren mens jeg jobbet med bladet. Den ville han ha! Han ble litt blekere da jeg røpet prisen, men hadde ikke noe problem med å akseptere at denne håndlagde lydskulpturen nødvendigvis måtte bli dyr. Da jeg bedyret at den faktisk låt glimrende, også uten den ekstra d/a konverteren, bestilte han den for snarest mulig levering etter en kort demonstrasjon. Han syntes at Ypsilon var et best buy! For de fleste av oss andre, vil nok Sony SCD ES5400 til tiendeparten av prisen være et langt bedre kjøp, nesten like bra lydmessig, men utseendemessig litt trist i forhold. Men hvor mye er nesten og hvor mye penger har du disponibelt? Selv er jeg faktisk litt forbløffet over at vi så sjelden opplever produkter som ikke er noenlunde samsvarende med prisen. Dette uansett om de er norske, sveitsiske, kinesiske, laget på en stor fabrikk eller laget i en garasje. Likevel har vi i Fidelity et mulig troverdighetsproblem i dette bladet. For vår nye digitalspesialist, med sin meget solide tekniske bagrunn, mener i sin second opinion om nettopp Sony 5400 at denne er lydmessig bedre enn Playback Designs til 10 ganger prisen. Undertegnede er enig i at forskjellen er liten, FOR liten for de fleste av oss. Fidelity har faktisk valgt Sony som selvskreven signalkilde i Årets anlegg. Men i vårt eget referanseanlegg mener vi å høre viktige forskjeller både med hensyn til klangbalanse, diskant og generell ro og orden i komplekse lydbilder. Vi kunne selvsagt blitt enige om å ikke eksponere dette tvisynet for ikke å forvirre leserene, eller eventuelt redigere bort innslaget. Men siden vi ikke har gjort noe slikt i de 41 tidligere bladene, synes vi det er like greit å prioritere betydelig takhøyde fremfor en strømlinjet, men ensrettet meningsprofil. Ansvarlig redaktør Knut Vadseth knuvadse@online.no Tlf: 22 55 25 75/ 90 18 80 24 Skribenter i dette nummer Gunnar Brekke Arne Christian Damhaug Rolf Inge Danielsen Jan Myrvold Tore Dag Nilsen Stein Arne Nistad Håkon Rognlien Sam Ross Trond Torgnesskar Knut Vadseth Foto Knut Vadseth Grafisk design Idéverkstedet AS, tlf: 32 11 70 80 www.ideverkstedet.no Trykk Printall Annonseavdeling Tlf: 32 76 88 39 (22 44 38 12) Annonsemateriell annonse@ideverkstedet.no Kontakt redaksjon post@audiofidelity.no Diskusjonsforum www.audiofidelity.no Abonnement service: MediaConnect AS Postboks 265 Økern, 0510 Oslo Tlf: 23 36 19 38, faks: 23 36 19 01 fidelity@kundetjeneste.no Etterbestilling av tidligere utgivelser: www.audiofidelity.no post@audiofidelity.no Tlf: 22 44 38 12 Etterbestilling av artikler som PDF: Pris: Kr. 50 pr side sendt på e-post Oppstart kr. 100 pr. blad. kristin@ideverkstedet.no Utgiver Forlaget Fidelity AS Halvdan Svartesgt. 8, 0268 Oslo ISSN 1503 4291 www.audiofidelity.no Og det vi faktisk er enige om, er at Sony 5400 er en fantastisk bra musikkmaskin og at avstanden til de aller beste i verste fall er liten! God jul og Godt Nytt År! Knut V. Det må ikke kopieres fra dette bladet uten tillatelse fra rettighetshaver. Denne bestemmelse gjelder også enhver form for elektronisk, mekanisk eller annen type gjengivelse. Brudd på bestemmelsene vil bli anmeldt og medfører erstatningskrav. 3
Innhold 42 nr 1/2010 6 Brev 18 Lamm M 1.2 Reference hybrid klasse A mono effektforsterker 10 22 40 Ypsilon CD-T100+Dac-100 Sec.op: Lamm M 1.2 Roksan Radius 5 platespiller 24 Piega Master ONE: 44 Årets Fidelity anlegg 14 Bowers & Wilkins CM9, gulvstående høyttalere 34 Stello Ai500 integrert stereo forsterker m/dac 52 Musikkomtaler: Godt norsk 4
58 Blanda aukustiske drops 68 NAD C375BEE forsterker 82 Vinyl 2010: sec. op 60 Skeive skiver 70 Kudos Cardea C2 84 Gjesteskribenter 62 Blått & Rått 72 Musical Innovation MI 9 tokanal stereo effektforsterker 86 Kef XQ 40 64 Konsertomtaler: Mari Boine 78 Nivå og impedanstilpassing av pickuper 92 Hjemme hos Asbjørn 66 Hauk 96 Neste nummer 5
Brev til SISTE NYTT! Kære alle; High Fidelity ApS er ophørt med at udgive bladet High Fidelity. Beslutningen skyldes vigende tilgang af annoncer samt stærkt forøgede distributionsomkostninger, bl.a. som følge af Bring Citymails beslutning om at ophøre med at distribuere i Danmark pr. 31/12-2009. Siden vi overtog High Fidelity i 1997 har vi udsendt 99 udgaver af bladet i Danmark, Norge og Sverige og det er vi faktisk ganske tilfredse med af at have opnået på et stadigt vanskeligere marked. Tak for de mange års tætte samarbejde og for de gode oplevelser hifi-branchen har givet os. Med venlig hilsen Karen, Sven og Michael (Se også side 96-97) Vinyl Kære Redaktion Med de seneste anmeldelser af næsten ubetalelige pladespillere, bl.a.basis Audio og Linn Sondek LP 12, den sidste i flere varianter, er det nu ganske vist. Vinyl kan noget og kan det så godt, at mediet stadig bør tages meget alvorligt, når det kommer til mekaniske reproduktion af musik. Ville det ikke være på sin plads med en anmeldelse af Linns Majik LP12? Den er den oplagte indgang, og kan opgraderes til LP12 SE, hvor man ønsker det. Det kunne være interessant af høre, hvor meget af netop LP12 SE man får for om noget der minder om 15% af prisen. Med venlig hilsen Kim Ravn, Danmark Hallo Kim Den eneste grunnen til at en slik sammenlikning ikke er i dette bladet, er at den norske importøren ikke kan skaffe en model til test på grunn av ventelister. Så fort vi får den, vil du lese resultatet i påfølgende blad. Håper det allerede blir i det neste! Knut
Tweaking! Vyrde redaktør! Det er populært å trikse med komponenter i eget utstyr, tweake heter det visstnok på nynorsk. Noen skifter ut eksisterende komponenter i forskjellig utstyr som cd-spillere og forsterkere med antatt bedre komponenter for å få ting til å låte bedre. Kunne tenke meg å starte med noe enkelt som å bytte ut elektrolytter med Mundorff type med lik verdi som de gamle i min CD spiller. Hvilke risikoer utover å koble feil kan man oppleve her? Er det ikke slik at samlet sett kan man bare gjøre vondt verre med å sette inn antatt bedre komponenter på feil sted så å si? Er de f. eksempel uproblematisk å bytte ut elektrolytter i en strømforsyning til en forsterker med større verdier enn det originale verdien ( opp i kapasitet selvfølgelig ) Kan du si noen bevingede ord om dette?? Med hilsen Trond Østerdahl Neppe bevingede, men noen ord kan jeg si på et generelt grunnlag. Og det er at et lydprodukt gjerne er lyttet frem til et akseptabelt sluttresultat som også tar høyde for feil i benyttede komponenter. Bedre komponenter, enten pga av økt pris eller teknisk utvikling, behøver derfor ikke å gi bedre lyd, bare annerledes med muligvis noen forbedrede parametre, men ofte totalt sett mindre vellykket balansemessig. Men selvsagt, det kan også bli udelt mye bedre slik som jeg selv opplevde med min gamle Krell KPS 25 sc som jeg tviler på var så god før reparasjon og utskifting av nye komponenter som kondiser etc. mvh Knut V Hmm... antok at det var slik, som å smake til saus. Man tager det man har og fordi melka er halvsur og buljongen tynn, hjelper det lite med en rødvinsskvett for å heve smaken. TØ ML til Neby Fra 1. desember vil HPAV skifte til Harman Neby. Dette betyr at Eufonia som har representert Mark Levinson, Revel og Lexicon ikke lenger vil representere disse merkene. Jeg vil benytte anledningen til å takke alle kunder og samarbeidspartnere for samarbeid i årene vi har jobbet med produktene og ønsker Harman Neby lykke til med sine nye, spennende produkter. Hilsen Eivin Belcea kvartetten Hei Knut, Jeg har startet en tråd på HiFi Sentralen om et tema som jeg mener er for lite belyst, og tatt utgangspunkt i spøken dere hadde etter konserten med Belcea kvartetten. (Nr 41, side 46): http://www.hifisentralen.no/forum/index. php?topic=40173.0;all Foreslår at dere gjør noe på dette, det er helt sentralt ift. vurdering av utstyr og innspillinger og det er, etter mitt skjønn, en slående umodenhet på dette felt blant mange HiFi entusiaster. Mvh Ole Snerte Gallo og sub Lurer på om du er noe kjent med Gallo A Diva Ti? Har tenkt å bruke de i et stereooppsett med sub. Rom ca 27 kv.m. Det jeg da trenger er en (eller to) sub som deler nokså høyt, kanskje 120Hz. Har du noen anbefalinger av subber som er rask og som spiller bra høy i frekvens? Den aller dypeste bassen er ikke så viktig, mer at jeg får det sømløst til divaene. Har kikket litt på Velodyne Microvee. har du anelse hvordan de står seg mot Gallos egen TR-1? Og en annen sak, bør jeg strengt tatt ha to og koble de i stereo pga av de deler såpass høyt? Liker også å spille litt høyt, vil da begrensningene ligge i at jeg har en liten (eks. microvee) sub, eller at Divaene også får et problem i mellombassområdet? Håper du kan svare, da jeg bor grisgrendt og ikke har noen mulighet for testing i butikk. Mvh Roy Johansen Hei! Dette er den typen spørsmål som ærlig talt ikke er så lette å svare på. Men dersom du velger bare en sub med såpass høy deling, bør den plasseres midt mellom Gallo ene om mulig. Jeg tror generelt at det er viktigere å benytte en kjapp, liten subb (eller to) fremfor noe store greier som går ekstremt dypt. Vår erfaring med Velodyne er, som du sikkert har lest i bladet, veldig gode på dette området. Jeg vil tro at begrensningen fremdeles vil være for Gallo ene, men det blir vel ikke så verst balansert. Men du kan jo også prøve deling enda en smule høyere, spesielt om du har to subber. Mvh Knut Vadseth
Ypsilon CD-T100+Dac-100: Eksklusive klanger Hvordan kan en CD-spiller/Dac forsvare en pris på rundt 300.000 kroner. Dette er hundre ganger mer enn hva de fleste vil mene er en god spiller, og nesten tusen ganger mer enn de billigste? Tekst og foto: Knut Vadseth 10
11
Ypsilon CD-T100+Dac-100: Man skal være forsiktig med å ha to tanker i hodet samtidig, men evalueringen av denne rålekre og minst like rådyre kreasjonen til Ypsilon skaper visse nervøse elektriske impulser der oppe i den grå grøten. Hvor langt kan man egentlig trekke en velkjent teknologi samtidig som man forventer reelle forbedringer, ikke bare motemessig jåleri og høy snobbefaktor? Selv om jeg har vært så heldig å fått høre på noe av verdens beste lydutstyr i freden og roen i kjente omgivelser, så har jeg enda til gode å kunne slå fast at over den og den prisen er det hele bare tullballeri, ikke et spørsmål om god lyd med meningsfull forbedring av musikopplevelsene fra egen platesamling. Pen innpakning Det ville riktig nok være rart om ikke en eller annen kynisk produsent pakker noe billige greier i cellofon og sløyfe for å lure noen altfor rike tullinger til å cashe ut hundregangeren av hva det egentlig er verd. Det er bare det at disse produktene uhyre sjelden når frem til oss i Fidelity. Selvfølgelig vet vi alle at prisen innen high-end øker voldsomt mye raskere enn lydforbedringene. Likevel vil jeg med hånden på hjerte hevde at vi i helt overraskende stor grad opplever at pris og kvalitet henger sammen, selv om det må innrømmes at man må være enten vanvittig fokusert på det lille ekstra, eller ha en usedvanlig stor pengebinge for rimelig rasjonelt å velge noen av de dyreste produktene som er tilgjengelig, spesielt her i det nivellerte sosialdemokratiet. Den andre tanken jeg har i hodet når det gjelder det aller dyreste, er at størrelsen og inneholdet i bruksanvisningen og tekniske data er omvendt proporsjonal med prisen. Kjøp en laserprinter, og du får med flere tjukke bøker mellom stive permer på en hel masse språk. Kjøp et high-end lydprodukt, og du får i beste fall noen A-4 ark tydelig kopiert på den samme, billige skriveren. Som i dette tilfelle. En helt annen ting er at disse aller dyreste produktene som vi testere altså ikke har noe særlig bakgrunnsstoff om, og som heller ikke å forventes å selge mer enn et eksemplar eller to i et lite land som Norge, ofte får de lengste omtalene med nitid beskrivelse av musikken på alle de ukjente platene som skribenten har fått i gave fra utøvende kompiser. Tilståelse Og denne lange innledningen, skyldes selvsagt at jeg knapt vet et dugg om Ypsilon CD og DAC bortsett fra det som står i prislisten til den norske forhandleren, at jeg på tross av skremmende høy pris ikke har tenkt å skrive en doktoravhandling på herligheten, og at jeg vil være mer opptatt av konklusjonen enn nitid å beskrive den ulike musikken jeg har benyttet for å komme frem til denne. Pluss å bekrefte at, jepp, dette her er noe svinedyre greier som neppe passer for alle, men at her finnes musikalske kvaliteter som er så oppsiktsvekkende bra at selv denne eksalterte prisen gir deg lydmessig valuta som undertegnede ikke har hørt maken til på rimeligere utstyr. Udemokratisk, usocialt og urettferdig, så absolutt! Men ikke usant Ypperste fra Ypsilon Jeg har tydeligvis levet i en villfarelse om at aluminium er så bra fordi det er så lett i forhold til styrken! Prøv å løft på CD-drivverket til Ypsilon (20 kg) som er laget av en 5 cm aluminiumsplate med hull på toppen for Phillips CD-PRO 2 drivverket som er akustisk isolert fra omgivelsen med et tungt aluminiumslokk som slutter tett til! Under er elektronikken festet i et solid akrylhus hvor også den enklere innebygde Dac en sitter. Det hele står på fire solide bein med upraktiske, men teknisk fornuftige løse messingplattformer som mottakere for sylskarpe pigger på beina. Bak er det en spesial XLR-kontakt for direkte kobling til utvendig DAC av eget merke, pluss både balansert og ubalansert analogutgang fra den innvendige digitalkonverteren. Her finnes ingen betjeningsmuligheter utenom den manuelle innleggelse av plate med stabiliserende puck. Alt annet må skje via den elegante fjernkontrol- Pris: Ypsilon CD-T100 kr.146.000 Ypsilon Dac-100 kr.146.000 12
len, men til gjengjeld gjerne fra sofakroken. Et tveegget sverd, selvfølgelig, men utseendemessig elegant. Dette er altså en helt frittstående spiller som jeg må innrømme fungerer helt utmerket som den er. Og med en lydkvalitet som i hvertfall langt på vei forsvarer prisen på kr.146.000. I hvert fall om du ikke insisterer på SACD som uansett låter utmerket også på 16 bits-laget. Og dessuten synes det er greit betale en fornuftig slant for et unikt design. Men det er oppkoblet med den utvendige DAC en PST 100 at denne komboen kan gi deg en nøyaktighet, og samtidig en oppløsning og fargerikdom av klanger som jeg aldri har hørt fra noen digital signalkilde tidligere. Heller ikke fra vinyl har jeg hørt det, men der har jeg enda mer å utforske. PST 100 er den største og tyngste DAC en jeg har sett på noen år, så hvis den ikke er bare er fylt med sand, må noen så opplagt snarere tvert imot kan gi for mye dypbass, selv om den blir litt svampede og slurvete. Motsetningen til denne transistor lyden, er den pæreformede rør lyden med mindre dypbass, men med en særdeles fyldig mellombass, og gjerne en noe dempet topp. Og selvfølgelig er det mulig å gjenskape denne rørlyden også med transistorer, om man vil. Dessverre skjer det svært ofte- særlig med rimelige produkter- at resultatet av denne manipuleringen blir det verste av begge teknologier, ikke det beste som man kunne håpe på. Men om et halvbra billigprodukt er pudding eller piggtråd kan kanskje være hipp som happ? «her finnes musikalske kvaliteter som er så oppsiktsvekkende bra at selv denne eksalterte prisen gir deg lydmessig valuta som undertegnede ikke har hørt maken til på rimeligere utstyr» ha skjønt at det er mulig å strekke digtalmediet enda litt lenger, om det kan koste hva det koste vil. Og dette høres like tydelig som man kjenner forskjellen på en vanlig rødvin mot en Amarone eller Ripasso hvor man opplever at smaken er både bedre og sterkere, akkurat som man har presset ut mer av vannet og bare sitter igjen med den vidunderligste aroma fra druene Lyden av klanger Akkurat som med vin, oppleves dyrere varianter av hi-fi utstyr generelt å bli stadig mindre surt og stadig i økende grad rundere og fyldigere i klangen ettersom prisen stiger. En typisk billig CD-spiller, låter tynt og spinkelt, samtidig som støy og høy forvrengning gjør lyden sur og hard, spesielt i øvre mellomtone. Dette ikke fordi det nødvendigvis er mest problemer i dette området, men simpelthen fordi øret her er mest kritisk. Det er også typisk at det også er i mellombassen, der de fleste musikkinstrumenter har sitt grunntoneområde, at det nødvendige trøkket koster mest penger. En av mange grunner for dette er at strømforsyningene ikke er kraftige nok og stive nok til å beholde et homogent og dynamisk tak på bassen, samtidig som denne samme mangel på overskudd og kontroll Rør Årsaken til denne digresjonen er at Ypsilon DAC en låter typisk rør. Men den dyptpløyende dypbassen går også som nyere rørkonstruksjoner med gode trafoer- dypere og er strammere enn gammeldagse rørgreier. Mellombassen er derimot usedvanlig frodig, men også naturlig stram og dynamisk med flott kropp og bare med en anelse for mye varme til å være helt nøytral. Fyldig, men knapt feit. Mellomtonen er stor og deilig og med en anelse tibakelenthet rundt presenområdet. Også diskanten er nydelig, men litt beskjeden. Stradivari eller Guerneri? Det hele kunne nok bli en anelse pudding om ikke oppløsning og transientgjengivelse var i superklassen. Nå oppleves riktignok ikke sistnevnte parametre speselt imponerende, bare naturlig, fordi den litt fyldige klangbalansen holder transientene en smule på plass i det store og holografisk storslagne lydbildet. Men man hører altså at beskrivelsen av de enkelte instrumenter, stemmer og disses klangfarger er mange ganger så oppløst som man er vant til! Her er simpelthen mye mer detaljer som nitidig forteller deg om klangkarakterer, og det fullstendig uten opplevelse av teknikk. Her er det uansett alder på matrisering og uansett originalinnspilling forbløffende lite jitter og andre artifakter som distraherer fra musikken og sangen. Hele platesamlingen din blir tørket ren for støy og irriterende kornstrukturer som låter som slitte plateriller. Litt av prisen for dette er altså en litt fyldig klang som også holder de ellers glimrende transientene litt i ørene ved lavt volum. Men skru opp en smule, og du hopper i stolen av en naturlig dynamikk og en holografi som oppleves fullstendig virkelighetstro selv i to kanaler. Konklusjon Det verste jeg kan si om dette lydbildet fra Ypsilon er altså at det hele låter naturlig. Til gjengjeld er her helt usedvanlige egenskaper med hensyn til formidling av klangfarver, den viktige egenskapen som engelskspråklige kaller timbre. Slik sett må dette være drømmen til alle med preferanser for akustiske instrumenter, og særlig da for elskere av kammermusikk hvor instrumentenes klangfarver er avgjørende. Skulle noen digitalsavspiller makte å skille en Guerneri fra en Stradivari, så må det være dette CD-systemet fra Ypsilon! Denne CD-spilleren fra Ypsilon spiller selv med en enklere innebygd DAC usedvanlig godt og står greit nok alene som et high-end produkt om du godtar at en del av totalprisen skyldes den usedvanlig lekre aluminiumsskulpturen av en toppmateren. Også fjernkontrollen er rålekker og utvilsomt kostbar å produsere i små serier. Et lite minus er det likevel at betjeningen på denne ikke dupliseres på spilleren. Den helt magiske gjengivelsen oppleves likevel sammen med den utvendige DAC en først og fremst på akustisk musikk. Da gjerne med tidsriktige instrumenter, som med Ypsilon får en naturlig glød og en gjengivelse av klangfarger som er det beste undertegnede har hørt fra musikkhermetikk. 3 13
Bowers & Wilkins CM9, gulvstående høyttalere: Hør og du vil se! Noen mener blindtester er det eneste rette for å bedømme hifi-utstyr. Det vil være synd å lukke øynene for disse vakkert utseende høyttalerne fra B&W, men tro meg, du vil like dem med øynene igjen også. Bare spill musikk! Rolf-Inge Danielsen ri.danielsen@gmail.com Det er ikke ofte min ektefelle applauderer flere par høyttalere inn i stua vår, noe av grunnen er nok stablingen av egne høyttalere på mer eller mindre uegnede steder. Men CM9 fra Bowers & Wilkins fikk nærmest umiddelbart kommentarer som i hvert fall indirekte kan tolkes positivt. Hedersbetegnelsen Ja, disse var jo slett ikke så gærne henger høyt her i huset når det gjelder hifi-komponenter av en viss størrelse, vel blåst B&W! Den nye toppmodellen i CM-serien har fått et lekkert designuttrykk, enkelt og eksklusivt på samme tid. Spesielt i finishen som testeksemplarene ble levert i, sort pianolakk. CM-serien har helt fra starten på 90-taller fått gode kritikker, men er kanskje ikke tatt helt seriøst siden de ser så flotte ut? Ekte hifi-interesserte liker at mesteparten av budsjettet går til lyd og ikke utseende. Så jeg er kanskje litt ukorrekt når jeg innrømmer at jeg simpelthen elsker utseendet på disse høyttalerne! De ser ut som et par høyttalere til mye mer penger enn prisforlangende, den sorte pianolakken er perfekt utført og kler høyttalerne optimalt, ringene av børstet aluminium rundt elementene og den trykte logoen nede på fronten understreker eksklusiviteten. Det samme gjør den geniale måten frontdekselet er festet på, med magneter som gjør at det ikke er noen synlige festehull når de tas av. En stilfull sammensetning av elementer som gjør CM-serien til et sikkert valg når det gjelder utseende i både hjemmekinoen og stereoanlegget. Serien inneholder ikke mindre enn to stativhøyttalermodeller, to senterhøyttalere, to gulvstående modeller og to subwoofere, det bør dekke de fleste behov. CM9 er toppmodellen, selv om den altså ikke koster mer enn tjue tusen kroner. Ja, det er for paret! «Hedersbetegnelsen, ja, disse var jo slett ikke så gærne, henger høyt her i huset når det gjelder hifi-komponenter av en viss størrelse» Teknikk Bowers & Wilkins har alltid vært gode på å la utviklingen i de øverste seriene komme de mindre kostbare modellene til gode i rikt monn. Dette er også godt ivaretatt i CM9. Etter modell fra prestisjeprosjektet Nautilus har diskanten et innvendig dempet smalnende rør i bakkant inni høyttalerkabinettet, dette for å fjerne lyden fra baksiden av elementet og dermed gjøre lyden mer presis og fri for resonanser forårsaket av utstråling og refleksjoner i kabinettet. Ikke synlig, men hørbart. Mellomtoneelementet er selvsagt gult og laget av flettet kevlar, B&Ws kanskje mest kjente varemerke. I CM9 ivaretas frekvensene mellom 350Hz og 4kHz av et FST (fixed suspension transducer) element, samme type som brukes i flaggskipserien Nautilus. Det spesielle er at elementet ikke har ytre oppheng på samme måte som tradisjonelle elementer, grunnen er problemene relatert til myke ytre oppheng i mellomtoneelementer som ved visse frekvenser svinger i motfase med selve elementkonen. Resultatet påstås å være økt klarhet, transientrespons og jevnere overgang til diskantelementet. De to 6,5 tommers basselementene er av papir/kevlar type og bassrefleksporten, som kan tettest helt eller delvis med medfølgende skumpropper, er selvsagt med flowport-teknologi (omvent golfballmønster) for å minimere blåselyder når bassene pumper luft. Høyttalertilkoblingene er biwiringsmodell plassert rett under bassporten. I likhet med de større Nautilus er også her delefilterene designet med gode komponenter og gjort enklest mulig. Utvikling på høyttalerelementene har gjort at man mellom diskanten og mellomtonen har førsteordens deling, altså bare en komponent i serie med signalet. Frekvensområdet (-6dB) strekker seg fra 30Hz til 50kHz, godt med bassreserver og diskantrekkevidde kompatibelt med høyoppløselige formater og SACD altså. På sokkel eller ned til bakken? Fidelity har ofte talt stativhøyttalerens sak, mindre kasselyd fra små kasser, mindre del av budsjettet til kabinett og det har nærmest blitt en regel at det er bedre lyd å få ved å velge stativmodell i forhold til tilsvarende priset gulvmodell. Perspektivegenskaper og evnen til å forsvinne i lydbildet har også vært forbeholdt stativhøyttalerne, men med dagens gulvstående modeller med smal frontbaffel er ikke dette lengre noen regel. Løsningen tilsvarende B&W CM9 med flere små basselementer holder frontbaffelen smal samtidig som det blir tilstrekkelig areal for å flytte luft i bassområdet. Nettopp bassområdet er akilleshælen til de små stativhøyttalermodellene, her blir det ene elementet alene om å spille både bass og mellomtone. Gode stativmodeller rekker langt nedover 14
Pris: 19.996,- Importør: Hi-fi klubben 15
Bowers & Wilkins CM9, gulvstående høyttalere: i bassen, med store utsving på basselementet som en følge av naturlovene. Dette vil kunne stresse elementet med upresis mellomtonegjengivelse som følge, i alle fall dersom man liker å spille høyt. På virkelig gode stativhøyttalere, som for eksempel Dynaudio Confidence C1, er det både visuelt og lydmessig imponerende hvor bra det kan gjøres, og ikke minst hvor små kompromisser vi snakker om. Uansett er det et poeng at man i større treveis-systemer kan optimalisere elementene for å spille i et mindre frekvensområde, svelge unna mer effekt og ikke minst få en mer fysisk spillestil i bassområdet. Jeg har alltid holdt meg til stativhøyttalere, nettopp grunnet overbevisningen om deres fortreffelighet. Med CM9 settes denne overbevisningen på prøve. Lyden B&W CM9 bytter plass med Usher BE-718 i enden av høyttalerkablene, og jeg starter på en lengre periode med lytting til kun B&W. Det er min metode for å komme gjennom perioden hvor man lytter kun på forandringer, og inn i perioden hvor man i større grad legger merke til spillestil og særegenheter i lyden. Så, etter at inntrykket er festet kommer en sekvens med korte og lengre bytter med mine egne høyttalere. Det er noe vi skriver lite om i Fidelity dessverre, men flytting og vinkling av høyttalere er en av de prosessene man skal gjennom for å finne ut av egenskapene til en høyttaler og sørge for at den fungerer optimalt i rommet. Selv om jeg og flere har funnet den gjengse beste posisjonen til høyttalere i lytterommet så lønner det seg å utfordre slike etablerte sannheter kontinuerlig. Tilbake til CM9 så brukte ikke de mange sekundene på å sette i gang mine små grå, gamle sannheter står for fall og kameler skal spises! Å beskrive en høyttaler som naturlig er muligens lettvint, men akkurat det er en pokker så god beskrivelse på lyden fra CM9. På notatblokka har jeg skrevet strenger mer enn en gang, gitarstrenger og strykere spiller med sting og intensitet. Samtidig er det overtoner, klang og utklinging som er vel så imponerende. Måten du hører strengene blir slått an på, måten tonene bygger seg opp på og få klinge ut, noen ganger slik at du fornemmer utklingingen i rommet det er tatt opp. Musikk skal helst være fremført live, også på CD-platene! Mellomtonen høres både kroppslig varm, nærværende og myk ut, samtidig som den har god dynamikk Ikke rart at sjefen for Hi-fi klubben gliser bredt ved presentasjonen av disse godkjøpene fra B&W og låter hurtig og transientvillig. Diskanten var jeg litt nervøs for, husker jo noen eldre varianter av aluminiumsdomene til B&W som kunne bli litt ivrige og spisse i lyden. Ubegrunnet redsel, selv om ikke aluminiumsdome er siste skrik eller like eksotiske som B&Ws egne diamanter eller Focal og Usher sine beryllium-domer, så fungerer det overbevisende. Med en i mine ører nær optimal balanse mellom oppløsning som skaper luft og mykhet blandet med en ekte distinkt reproduksjon av cymbaler og andre metalliske lyder. Ikke spor av hardhet å finne! Torden og brak Bassen er den mest soleklare forskjellen å høre fra stativhøyttalere når man plasserer et par gulvstående høyttalere på samme sted. En høyttaler som CM9 tar mer tak i rommet og gjør bassen fysisk på en måte som stativhøyttalere ikke klarer. Jeg har hørt stativhøytalere som lager vibrasjoner i sofaen jeg sitter på, men overgangen er stor til disse høyttalerne som i forhold setter hele rommet i bevegelse. Mer viktig er det at mellombassen har mer trøkk enn hva stativhøytalere av beskjeden størrelse klarer, selv om ikke oppgitte data for rekkevidde skiller mye så er det en annen opplevelse med høyttalere som har større membranareal i bassen. Det er ikke bare hvor langt du rekker, men hva du gjør på veien som har betydning. Denne opplevelsen av trøkk i mellombassen er akkurat hva jeg har problemer med å få til når jeg bruker stativhøyttaler pluss subwoofer. De nederste hertz får kraft og tyngde, men det mangler litt på fylde i området over der subwooferen ikke rekker. Du kan bruke subwoofer med CM9 også, men da mest for filmbruk i min verden. Disse høyttalerne rekker langt nok ned for musikk for de fleste, orgelentusiaster unntatt. B&W presterer godt i bassområdet, måten den spiller på henger meget godt sammen med måten den spiller i resten av frekvensområdet. Transientvillig og med god definisjon, strenger på bassinstrumenter står frem med detaljer og bassen oppleves passe tørr og rask uten å låte slankt. Den understøtter mellomtonen og bidrar til den gode gjengivelsen av rom som denne høyttaleren har. Du har også flere justeringsmuligheter ved å benytte de medfølgende skumpropper for å justere bassen, samt det viktigste av alt; plassering! Hel ved! Det viktigste med B&W CM9 er ikke at de har en utsøkt diskant som både er utstrakt, nærmest søt og samtidig detaljert. Heller ikke at de har en bass som er definert, rekker godt nedover og spiller med trøkk når det trengs. Nei, det aller viktigste er at de i mellomtonen låter gjennomsiktig, transientvillig og kroppslig, og at bassen og diskanten er med på å forsterke denne egenskapen og strekker frekvensområdet i begge retninger og lager en meget homogen fullfrekvens gulvstående høyttaler. Høyttaleren tegner opp et stort lydbilde og differensierer godt i både dybde og høyde, noe som ikke er hverdagslig i prisklassen. Anders Rosness skrev om den miste stativhøyttaleren i serien, CM1, i Fidelity nr 27, at man raskt glemmer teknikken og fokus dreier seg til hvordan musikerne spiller. Jeg er helt enig! Dette er ikke på grunn av mangler eller ankepunkter av teknisk art, tvert imot mener jeg. Når høyttaleren er så fint tunet at den bare er noen små hakk ned på alle parametre fra vår referanse Marten Coltrane, så lager den en overbevisende etterligning av virkeligheten. Disse høyttalerne kan formidle følelser, artistens mening kommer gjennom opptaket og til deg som lytter. Det gleder meg å høre at ikke bare har forskerne på Steyning utviklet tekniske fremskritt, utviklingsavdelingen har helt tydelig lyttet og møysommelig justert seg frem til dette resultatet som nå spiller i stua mi, imponerende og betryggende! Ankepunkter? Det er på det rene at B&W CM9 ikke er den beste høyttaleren du kan kjøpe for penger, det interessante er hvor nært den kommer de virkelig gode og dessverre kostbare høyttalerne. 16
kp_halv_hjemmekino:layout 1 22-01-09 14:53 Side 1 CM9 er ikke av de fyldigst lydende høyttalerne, den har ikke den feiteste bassen og låter mer friskt spilleglad enn dempet og behersket. Bassen til B&W er kraftig og hardtslående, men flyter ikke ut og låter stort kun hvis opptaket dikterer det. Jeg foretrekker denne typen bassgjengivelse som lett justeres med avstand til bakvegg kontra en overdrevet bass som du vil slite med å få til i rommet. Litt jobb må påregnes for å få dette til å sitte 100 prosent, for i noen tilfeller kan bassen få en liten festkul grunnen avstemmingen av porten og hvordan det kobler til rommet. Ingen stor sak, og det jobbes greit vekk med plassering eller ved bruk av skumproppene. Mellomtonen er transientvillig og dynamisk, slik at noen kan oppfatte høyttaleren som litt frempå. Men det bikker aldri over og selv dårlige innspillinger behandles med respekt. Ut over dette er det ikke mange notater som kan tolkes negativt på blokka etter lytteøktene. B&W CM9 er så godt balansert og sammenhengende at kun små forskjeller på oppløsning og presisjon skiller den fra mye dyrere høyttalere. I forhold til mine egne stativhøyttalere mangler det muligens litt ro, men siden CM9 låter såpass mye friskere og spilleglade og mine egne stativhøytalere er tregere og mer behersket, så blir dette mer en smakssak enn en mangel. Denne høyttaleren fra B&W er også litt av en kameleon, akkurat når du tror du har tatt hvordan den låter så kommer det en annen innspilling og den spiller annerledes. KONTRAPUNKT HI-FI - the one and only Konklusjon B&W har med CM9 laget en verdig toppmodell til sin CM-serie. Høyttaleren spiller med en herlig blanding av trøkk og finesse, en kraft og spilleglede som er medrivende. Like viktig er det for mange av oss at høyttaleren beholder livet og dynamikken også på lav lydstyrke. Aluminiumsdiskanten er videreutviklet og plasserer seg på siden av de mer eksotiske variantene, faktisk et stykke foran på cymbaler. CM9 har slagkraft og tyngde som tilsvarende prisede stativhøyttalere bare kan drømme om, og den gjengir overtoner og utklinging til de sarteste toner. Dette gjør høyttaleren til en god allrounder, både enkle akustiske besetninger og heftige rockekonserter behandles med respekt eller passende råskap. Ta et forbehold om at høyttaleren responderer positivt på likt priset elektronikk, og at den er såpass oppløst at den kan avsløre svakheter i elektronikken. Utfordringen blir å finne rimelig priset elektronikk som forsterker høyttalerens gode egenskaper. At slik design og finish som CM9 byr på kan leveres til denne prisen er imponerende, at lyden er enda bedre enn hva designet antyder er nær sensasjonelt. Jeg har fått full tenning på gulvstående høyttalere i denne prisklassen, foreløpig står B&W CM9 som en påle i toppen for hva som er mulig å få for pengene! Sterkt anbefalt! 3 B&W CM9 Treveis gulvstående bassrefleks-høyttaler Diskant: 1 stk 25mm aluminiumsdome Mellomtone: 1 stk 160mm FST vevd kevlarkon Bass: 2 stk 165mm papir/kevlar kon Frekvensområde: (-6dB) 30 50kHz Frekvensgang: 56Hz 22kHz +-3dB Impedans: 8 Ohm nominell, minimum 3 Ohm Delefrekvenser: 350Hz og 4kHz Anbefalt effekt: 30w til 200w Følsomhet: 89dB v/2.83v, 1m Størrelse HxBxD i mm: 1025 x 200 x 300 (plinth er 320 mm bred og 370 mm dyp) Vekt: netto 26,6 kg Linn Sneaky DS, neste generasjon CD-spiller Vibesgate 12, 0356 Oslo, Tel 22 60 11 02, info@kontrapunkt.no, www.kontrapunkt.no
Lamm M 1.2 Reference hybrid klasse A mono effektforsterker: Denne kjempeforsterkeren måler kun 110 watt i ren klasse A både i 4 og 8 ohm, men spiller fletta av de fleste superforsterkere på markedet med superb tyngde og virilitet i både bunn og topp. Pluss et både presist og storslagent lydbilde. Tekst og foto: Knut Vadseth Organisk og orgastisk! 18
At vår referanseforsterker EC DP-A-1 er den eneste komponenten som ikke er utskiftet i Fidelity sitt referanseanlegg fra Audiotiden, betyr ikke at dette er verdens beste forsterker. Det betyr bare at den er tilstrekkelig god til at vi så langt ikke har funnet det tvingende nødvendig å bruke enda mer penger, selv på et såpass viktig ledd i lydkjeden. Og hvis styrke og og svakheter vi kjenner ut og inn. Men både monoblokkene til Audio Research og de forbløffende gode ICEpower forsterkerene til Jeff Rowland, er eksempler på store og dyre konstruk- sjoner som lydmessig er enda bedre enn den i forhold lille og rimelige DP A-1. Men som vi foreløpig altså ikke synes å kunne ta oss råd til. Entydig bedre er også prototypen til en større og dyrere DP-forsterker som dessverre enda ikke er satt i produksjon. Og skulle importøren/produsenten av de utvilsomt utmerkede produktene til Burmester og Adyton mene at disse er så mye bedre enn noen av de foran nevnte, så undrer vi oss på hvorfor vi etter gjentatte forespørsler aldri får dem til test. Skyldes dette at det samlede testpanel i Fidelity ikke har peiling på lyd, at redaktøren bare profilerer store annonsører, at testrommet beviselig er ubrukelig, eller at et tilstedeværende flygel vil skape så mye resonanser at ethvert forsøk på sammenlikning blir helt uberegnelig? Lamm M 1.2 Men uansett, nå har vi hørt enda en forsterker som på flere områder er bedre enn DP A-1s. Eller rettere sagt disse, da vi snakker om 2 monoforsterkere som vi har mottatt i solide trekasser fra importøren. Danske High-End Sound har kommet til Oslo ens ærend for å la Fidelity som eneste skandinaviske blad få høre den prisvinnnende amerikanske referanseforsterkeren fra Vladimir Lamm, den kjente konstruktøren opprinnelig nedstammende fra et av våre naboland. Hybridforsterkeren Lamm M1.2 har vært på markedet med små modifikasjoner siden starten av Lamm Industries for 10 år siden, og har i mellomtiden fått en rekke priser fra ulike amerikanske blad og nettsteder, med TAS Golden Ear Awards 2009 som den aller siste og mest prestisjefylte. Noe den etter vår mening sikkert fortjener med størrelse, tyngde og pris i den absolutte toppklasse. Men med kun 110 watts uteffekt i både 4 og 8 ohm, mindre enn tredjeparten av de fleste transistoriserte/d-klasse konkurrentene og mindre enn flere rene rørforsterkere i samme prisklasse? Hmm, kan dette være noe særlig godt kjøp selv om her hevdes at vi snakker om ekte klasse A med matchende valgbar tilpasning for under eller over 8 ohms impedance? Og de som tror de får en rørforsterker som forklaring på høy pris og moderat målbar utgangseffekt, må med mistro titte på det ene lille og stakkarslige 6922 røret midt på printplaten som fyller hele forsterkeren (se bildet uten toppplate så side 23). Stooor lyd Så viser det seg, om så ofte før, at noe så konkret som en effektmåling forteller lite om virkeligheten. Nå VET vi at rørwatt låter minst dobbelt så stort og kraftig som den typiske transistorwatt. Også ekte klasse A forsterkere gir erfarings- messig et mer storslagent lydbilde med høyere aksetabelt maksnivå enn de fleste typiske A-B forsterkere. Førsteinntrykket av Lamm M1.2 reference var da også som forventningene med en fysisk stor forsterkere med både rør og klasse A drift; den låt størrelsesmessig som en hvilken som helst annen superforsterker i prisklassen; det kunne like gjerne stått 600 watt i de tekniske data som de spesifiserte 110 meget konservative og solide watt den målbart leverer. Eller som Rolls Royce sier det; her er det krefter nok! Og det låt også på andre måter slik som jeg er vant til fra gode klasse A- forsterkere; selv om her ikke var noen overdreven bass eller andre triks med frekvensgangen. Her var det som om musikkinstrumenter og sangere har mer tyngde og skarpere konturer enn på mange andre gode forsterkere i high-end klassen, samtidig som avstanden mellom disse artistene er større og bedre beskrevet i det store lydbildet. Og stillheten mellom de krispe transientene er samtidig mye svartere selv om luften omkring virker friskere og, ja; luftigere. Nøktern grunntone? En rekke positive forventninger oppfylles altså umiddelbart, men samtidig ble jeg en smule var for en særegenhet i grunntoneområdet: I hvert fall i forhold til den i dette området særdeles potente og nærmest frivole DP A-1 manglet her litt ekspansjonsvillighet. Jeg trodde først det var den vanlige litt tynne transistor grunntonesignaturen jeg nå skuffende nok opplevde i denne eleverte prisklassen, men skjønte snart at det mer var snakk om en litt for kontrollert utklinging. En viss lokal dynamisk begrensning, med andre ord. Heldigvis bedret dette seg etter en viss innspillingstid. I et senere oppsett med alternative kabler (Valhalla) vet man også at disse kablene akkurat i samme område kan låte en anelse tynt. Men vi fikk aldri denne biten 100% på plass. Bortsett fra at DP uansett låt litt varmere, men også med litt mindre presis definisjon av kontrasten mellom instrumentklang og refleksjoner fra rommet rundt. Klangbalansen ellers kan jeg bare beskrive som så nær det absolutt nøytrale som jeg tror det er mulig å komme, og dette med en oppløsning i hele frekvensområdet- ikke bare i øvre mellomtone og diskant-som jeg aldri har hørt entydig bedre. Og samtidig altså med en glitrende ryddig beskrivelse av forskjellen mellom direktlyd og romresonanser i opptaket. Selvfølgelig var derfor også den holografiske presisjonen helt toppers, og tredimensjonaliteten var nærmest av den type som man opplever når reklamebyrået lar løven eller dinosauren 19
Lamm M 1.2 Reference hybrid klasse A mono effektforsterker: klatre ut av TV-ruta! Her var ikke bare lydbildet pyntlig dandert i en halvbue bak høyttalerne, her skilte det tydeligere mellom ulike opptak; enkelte ganger slik at man følte at artisten plutselig stod en halvmeter foran deg mens orkesteret like tydelig var dandert på andre siden av høyttalerne. Tør jeg fleipe med at jeg med denne forsterkerene nok hadde valgt ut pene syngedamer med Chanel nr.5 bak ørene fremfor råbarka og whiskydrikkene bluesartister? Stemmer Aldri har jeg helt på samme måte opplevd en fullstendig realistisk tredimensjonalitet fra de glimrende Coltrane referansehøyttalere. Disse lar oss oppleve nyanser med de testede produktene på en helt ny måte. Det er nesten ikke til å tro hvordan referanseanlegget med Lamm som effekttrinn klarer å kombinere krispe transienter og overtonestrukturer med sylskarp presisjon og samtidig total mangel på diskant. Dette samtidig som man kan oppleve den sarteste hud og den totale mangel på uorganisk biklang på det vanskeligste av det hele; stemmer. Pussig nok låt stemmene en anelse slankere enn hva jeg er vant til (og det stemmer vel bra med beskrivelsen av grunntonen), men altså med en uovertruffen troverdighet, ikke minst på skarpe syngedamer som så lett låter helt pyton. Og igjen låt de sølle 110 watt aldri presset. Klangfarger Jeg har i mange sammenhenger beskrevet diskanten på DP A-1 som nøktern. Jeg prøver med det å si noe om at her ikke er så altfor mye glitter og stas, men likevel at her er tilstrekkelig med luft og detaljering til at jeg klart fortrekker dette fremfor en mer pistrede og pjuskede topp. Ofte også med en tilsvarende fremherskende øvre mellomtone som låter kunstig oppløst, men samtidig hardt og sterilt. Eller det motsatte; en noe skrikende diskant med en dempet øvre mellomtone som gjør at diskanten lever sitt eget «denne hybridforsterkeren har lydegenskaper som er det beste fra begge verdener, og med krefter som tross oppgitte 110 watt er mer enn tilstrekkelig» kunstig sukrede liv. Diskant er vanskelig! Og diskanten på M1.2 er det mest forførende jeg har hørt. Heller en forsiktig diskant enn en for skarp diskant som bare elsker seg selv. Men den mer iørefallende toppen på Lamm er virkelig god og med lite forvrengning som ellers kan gi nevroser etter de første hvetebrødsdager. Og denne ekstra piffen i toppen (i forhold til den ellers glimrende DP A-1) fører igjen til en praktfull klangstruktur med et rasp i messing og felerekke som er eventyrlig fargerik. Og med en mulighet til å skille mellom antikke og moderne instrumenter som jeg aldri før har vært i nærheten av når det gjelder forsterkere. Og igjen må jeg le inne i meg på grunn av dette med oppfattelse av lyd; dette er den type diskant som skaper et lydbilde som blir stadig mer oppløst og detaljert men samtidig mykere, IKKE stadig skarpere og mer lystklingende som de fleste kanskje ville forvente. Konklusjon Jeg hørte Lamm M 1.2 I to ulike konfigurasjoner i vårt vanlig testoppsett. I første omgang ble de koblet opp istedenfor DP A-1 med samme kabler og øvrig utstyr, men altså uten den teoretiske fordelen med lange signalkabler og kortere høyttalerkabler. I det andre tilfellet byttet vi ut Jormakablene med mine gamle Transparent Reference signalkabler og relativt kortere biwirede Valhalla høyttalerkabler. Sistnevnte er superbe kabler, men med kjente begrensninger sommed litt flaks- langt på vei ville kunne nøytralisere hverandre. Om det var dette som skjedde, eller om Lamm hybridforsterker er fint lite primadonna, kan vi ikke trekke noen entydig konklusjon av. Men det låt i begge tilfelle utrolig bra, og med bare en anelse mindre kropp med Valhalla. Uansett; denne hybridforsterkeren har lydegenskaper som er det beste fra begge verdener, og med krefter som tross oppgitte 110 watt er mer enn tilstrekkelig for det aller meste. Som Rolls Royce ikke ville si det; her er plenty nok. Og uten å låte det minste teknisk er her både en krisphet, nøytralitet og eksplosiv transientvillighet sammen med en nesten skremmende naturlig stemmekvalitet. Og sammen med en deilig og forførerisk topp, oppleves en klangstruktur så ren og samtidig så fargerik som man bare kan drømme om. Og holografisk er dette enda en spiker i kista for multikanal surround for akustisk naturlig lyd. Ingen multikanal anlegg jeg har hørt kan så presist gjengi opptaksrommet som vi opplever i referanseanlegget med denne monoforsterkeren i kun 2 eksemplarer; om bare høyttalerne er like faserene! Den eneste grunnen til at vi ikke løper og kjøper et par Lamm M1.2 til referanseanlegget, er en penibel mangel på kapital. Det burde være en menneskerett å være født av en tobakksmilliardær eller noe liknende 3 Pris: ca. kr.100.000 pr monoblokk Importør: High-End Sound, Danmark 20
Sec. op. Lamm M 1.2 Reference hybrid klasse A mono effektforsterker: Rasedyr Denne forsterkeren er ikke bare rasende dyr, men et virkelig rasedyr, mener Trond Torgneskar i sin alternative evaluering. Igjen sitter jeg i redaktørens lyttesofa, noen få dager etter de uforglemmelige øktene med Linns siste LP 12-verson. Denne gangen er det to digre monoblokker fra rimelig sagnomsuste Lamm som skal vurderes. Tallene i modellbetegnelsen har den til felles med skotten fra forrige seanse. En tilfeldighet? Kan den skilte med noe av det samme, tro? Noen digre beist av noen hybrider er det i alle fall, med rør i inngangstrinnet og transistorer på utgangen. Ganske langt fra min egen hifivirkelighet, som nå, etter noen oppgraderinger, teller to små, men uhyre påkostede single-ended monotrinn som spiller bedre enn jeg hadde våget å håpe på. Kan disse to beistene ha noe av den samme sjelen, selv om tilnærmingen er en helt annen? Rasedyr Fra første øyeblikk er det klart at russisk-amerikanske Lamm er et rasedyr av klasse. Jeg kjenner Fidelitys referanseutstyr godt etter mange timer i lytteposisjon med ørene på stilk, men det som åpenbarte seg fra de første taktene av «The Dave Brubeck Quartet at Carnegie Hall» hadde noen trekk som fremfalte det berømte hakesleppet. Lydbildet hadde enda større dimensjoner enn jeg ver vant til, med et helt avsindig stort rom, en dybde som strakte seg helt ut i gangen, og en gjengivelse av akustikken som gjorde at stua til Knut fikk enda mer av en konsertsal over seg. Akkurat som dette staselige rommet på Frogner antok mye av den berømte Carnegieambiance n. Nå er det sikkert mange der ute som ikke legger så stor vekt på utstyrets evne til å opptegne rom, perspektiv og presis plassering, men for meg er dette helt vesentlig, netopp fordi det bidrar så sterkt til opplevelsen av å overvære en fremførelse, i stedet for å være overmåte klar over at man sitter og hører på innspilt musikk. Det trengs for å gi følelsen av å være der. Kall meg nerdete, men sånn er jeg. Samtidig har jeg uttalt noen ganger at jeg egentlig gir blaffen i hvor en utøver står på scenen om ikke utstyret sier meg noe om hvorfor han står der. Det skulle vise seg at Lamm 1.2 R greide det også. Til gangs. Joe Morellos trommesett hadde en tilstedeværelse og en autoritet som var helt i klasse med referansen, samtidig som Lamm 1.2 låt åpnere og mer kommunikativ nedover, kanskje en tanke slankere, men enda et hakk dypere....med sjel Så var det tid for en runde med tidligmusikk. Hørte jeg noen nevne Jordi Savall? Skiva tilegnet solkongens hoffkomponist Marin Marais har jeg trukket fram noen ganger før, og med god grunn. Den åpner med en heftig og klangrik trommesekvens, og byr etterhvert på et vell av like klangrike, sarte instrumenter. Den avslører manglende impulsvillighet og luftighet i hele spekteret fortere enn du kan si «Cd!» «Lamm 1.2 puster liv, farger og nyanser i denne musikken jeg ikke har hørt på denne siden av en 20 watts klasse A SET» Lamm har en glatthet og luftighet hele veien som er ganske vanedannende, parret med kraft, hurtighet og autoritet som fikk Knuts svenske referansehøyttalere til å synge som aldri før. Nyanseringsevne, åpenhet, fremdrift, klang og en nærhet til musikken som er ganske uvanlig i såpass brutale konstruksjoner. Jeg hadde følelsen av å høre alt som var i opptaket, samtidig som musikken utspilte seg i rommet, totalt u- begrenset av høyttalernes plassering. Akkurat det siste er de små triodeforsterkernes stjernedisiplin, men her kommer altså denne kolossen og puster dem i nakken. Lamm 1.2 R er nok sjelelig beslektet med disse, så mye er sikkert. Å høre tidligmusikk på referanseanlegget med denne forsterkeren koblet inn var hakket mer fargerikt og nærværende enn tidligere, og det sier jaggu ikke lite. Uten oppløsning, klang, hurtighet og dynamikk i stjerneklassen blir tidligmusikk ofte ensformig og søvndyssende. Ingenting er bedre på å avsløre spilleglede og våkenhet. Neste underholder ut er den i min sammenheng evig tilstedeværende Rolf Lislevand med sin femtenhundretallsimprovisasjonsflørt «Nuove Musiche». Utgitt på ECM, rattet av selskapets hjemlige husprodusent. Den låter kort og godt fantastisk. Rommet er nesten av katedralstørrelse, og lydbildet er utrolig luftig og lettflytende. Denne plata har jeg hørt på det meste jeg har lyttet på de siste årene. Lamm 1.2 puster liv, farger og nyanser i denne musikken jeg ikke har hørt på denne siden av en 20 watts klasse A SET. Intet mindre. Strengeinstrumentene har en lettflytenhet, et omfang og et attakk som er skremmende naturlig. Utenomjordisk vakre Ariana Savalls (joda, dattera til far sjøl..) stemme er helt utvunget, stoffelig og tilstede. Dette er det ikke mange som gjør denne forsterkeren etter. Fidelitys referanserigg er nennsomt sammensatt nettopp for å kunne gripe tak i hva et gitt produkt vi lytter til byr på, og gi oss insikt i komponentenes egenart. Lamms omgang med de høyere frekvensene, stoffelighet og struktur i musikken og rommet denne er tatt opp i, flyttet noen grenser for meg i forhold til DP-forsterkeren vi vanligvis hører på. Denne er helt usedvanlig god, men låter nok litt mer avrundet oppover, og mestrer heller ikke akustikk og perspektiv på samme overlegne måte som Lamm 1.2 Reference. På Kristin Asbjørnsens utrolig vakre «The night shines like the day» viste Lamm en hvilket uhyre musikalsk analyseverktøy det er. Det ble påfallende tydelig at Asbjørnsens stemme er tatt opp i et annet studio enn bandet, med en helt annen akustikk og etterklang. Det førte til en litt oppdelt kvalitet ved musikken. Ikke at den tok vekk gleden, den bare gav et presist bilde av tingenes tilstand. Jeg skal prøve å avslutte med noe av det samme. Lamm 1.2 Reference er en av de fineste forsterkere jeg har hørt. Intet mindre. Det begynner å bli mange grensesprengende opplevelser i redaktørens lytterom, for å si det sånn... 22
23
Piega Master ONE: 24