Sensorveiledning Skoleeksamen Kontraktsrett II Høsten 2012 Oppdateringer står i kursiv Del I Hovedspørsmålet i oppgaven er om Peder Ås har krav på retting ved at Hans Tastad besørger lakkering av bilen, etter at lakken ble ødelagt av vaskemidlet i vaskeautomaten. I faktum er det uttrykkelig forutsatt at tvisten skal løses på ulovfestet grunnlag. Det er dermed ikke grunn for kandidatene til å drøfte om det er kontraktslovgivning som er direkte anvendelig for å løse tvisten. Om noen innledningsvis gir noen kortfattede betraktninger om avtaletypen og nærliggende kontraktslovgivning kan det likevel være positivt. Det synes som om et fåtall kandidater har valgt å basere besvarelsen på enten hvtjl. eller fkjl. I lys av den uttrykkelige opplysningen i faktum er dette lite skjønnsomt. Tjenesten må helst anses å falle utenfor det direkte anvendelsesområdet til hvtjl. slik det er beskrevet i 1. Sett bort fra den uttrykkelige opplysningen i faktum er det likevel ingen graverende feil i seg selv å legge til grunn at hvtjl. kommer til anvendelse. Det er uansett usikkert om loven kommer til anvendelse, og kandidater som velger denne innfallsvinkelen skulle da egentlig drøftet subsidiært forutsatt ulovfestet (men det blir lett noe kunstig når man alt har definert det inn under hvtjl. og det ville lett sprenge alle tidsgrenser). Siden oppgaven nokså klart legger opp til at ulovfestet grunnlag skal behandles, må det etter min mening medføre trekk at det ikke gjøres. På den andre siden må det gis uttelling for drøftelsene under hvtjl.(evt. fkjl.) isolert sett. Ved vurderingen av slike besvarelser må det også ses hen til om det gis en forsvarlig begrunnelse for at den aktuelle lov kan anvendes. Et første spørsmål blir om man har rettsgrunnlag for å kreve retting som mangelsbeføyelse i denne avtaletypen på ulovfestet grunnlag. Her kan man få fram at retting grunnleggende sett innebærer at man fastholder avtalen, ved at det gjennom retting skal skje kontraktsmessig oppfyllelse. I utgangspunktet kan man hevde at dette er en sanksjon som må stå til rådighet for naturalkreditor i tilfeller der retting praktisk lar seg gjennomføre. Ser man hen til kontraktslovgivningen finner man retting som misligholdsbeføyelse både i kjl. 34, hvtjl. 24 fkjl. 29, og buofl. 32, noe som støtter opp om at det er tale om en mer generell kontraktsrettslig beføyelse. Et unntak i sentral kontraktslovgivning er avhendingslova 4-10, hvor retting som misligholdsbeføyelse bare gjelder i de tilfeller hvor selger har «ført opp hus eller anna innretning for sal». Begrunnelsen for begrensningen er at selger ofte er privat part og ikke har kvalifikasjoner for å foreta retting og at retting typisk vil være urimelig (se nærmere Ot.prp. nr. 66 (1990-1991 s. 51-52) Erstatning anses dermed som en mer egnet sanksjon. Argumentasjonen har ikke uten videre overføringsverdi: For avtaletypen vil retting i sin enkleste form bety ny vask av bilen. Som et utgangspunkt må det derfor kunne legges til grunn at retting er en aktuell misligholdsbeføyelse. En annen sak er om et rettingskrav kan bestå i et krav om lakkering av bilen. Sistnevnte spørsmål kan med fordel behandles avslutningsvis i besvarelsen, etter at man har tatt stilling til om det foreligger mangel og evt. etter behandling av reklamasjonsspørsmålet. For spørsmålet om rettsgrunnlag for å kreve retting på ulovfestet grunnlag kan det ikke stilles noe krav om at man tar opp avhl. 4-10, heller ikke for besvarelser i det øvre sjikt. I den 1
utstrekning kandidatene får fram nyanser i argumentasjonen, uten at drøftelsen blir vidløftiggjort, er det likevel et pluss. Det bør uansett gis en kort begrunnelse for at man anser retting som en alminnelig beføyelse, slik at det må gis et visst trekk for besvarelser som bare slår det fast. Det videre spørsmål er om det foreligger mangel ved avtaleoppfyllelsen. Om det foreligger mangel skal i utgangspunktet avgjøres ved en vurdering av om oppfyllelsen er i samsvar med det som er avtalt. Avtaleinngåelsen skjer her ved betaling på automaten og ved den informasjon Peder gis om at bruk av automaten skjer på egen risiko. Ut fra faktum er det ikke grunn til å problematisere om ansvarsfraskrivelsen er vedtatt. Omfattende behandling av dette spørsmålet kan bare i begrenset utstrekning gi uttelling, og utflytende drøftelser av vedtakelsesspørsmålet må trekke ned. Skiltet må etter sin ordlyd forstås slik at Hans Tastad i utgangspunktet fraskriver seg ethvert mangelsansvar. Siden vi er utenfor den preseptoriske kontraktslovgivningen er i utgangspunktet partenes avtale avgjørende. Ansvarsfraskrivelsen er derfor i utgangspunktet bindende. Det blir likevel spørsmål om forbeholdet må tolkes innskrenkende. Gode kandidater bør se at forbeholdet kan ha likhetstrekk med «som den er»-forbehold. Og på samme måte som for slike forbehold må det kunne argumenteres for at forbeholdets virkninger må begrenses i tilfeller av misligholdt opplysningsplikt eller der oppfyllelsen kvalifisert avviker fra det naturalkreditor med rimelighet kan forvente. Om noen bruker avtl. 36, jf. 37 for å begrense utsagnets rekkevidde, vil det kunne være forsvarlig. Kandidatene må på bakgrunn av anførslene ta stilling til om mangel foreligger ved at Tastad ikke har overholdt sin opplysningsplikt. Opplysningsplikt kan foreligge for forhold naturaldebitor kjente eller måtte kjenne til og som kreditor hadde grunn til å regne med å få. En slik opplysningsplikt kan oppstilles på ulovfestet grunnlag med utgangspunkt i et alminnelig kontraktsrettslig lojalitetsprinsipp. Kandidatene kan evt. søke støtte i kontraktslovgivningen for å vise at en slik plikt kommer til uttrykk i lovgivningen. Vi må her kunne forutsette at Tastad var kjent med at vaskemidlet kunne være ødeleggende for lakken for eldre biler. Dette er et forhold Peder Ås kanskje burde kjenne til, men det alminnelige utgangspunktet er at opplysningsplikten går foran undersøkelsesplikten. Når man skal ta stilling til terskelen må det likevel ses hen til avtalesituasjonen. Ved en fullautomatisert tjeneste som her, er det ingen individuell kommunikasjon. For den som tilbyr tjenesten kan det være vanskelig å ta høyde for alle aspekter som kan være relevante for vellykket resultat. Selve ansvarsfraskrivelsen innebærer i den sammenheng en relevant oppfordring for bruker til å vurdere om det er forhold som tilsier at automatvask ikke er en egnet løsning. På den andre siden kan man argumentere for at det i alle fall kunne vært gitt en noe mer spesifikk advarsel. Konklusjonen bør ikke være avgjørende for vurderingen av kandidatenes svar her. En annen innfallsvinkel er å ta utgangspunkt i om oppfyllelsen avviker så kvalifisert fra det som med rimelighet kan forventes at mangel uansett må anses å foreligge. Det blir også her tale om en risikoplassering med utgangspunkt i hva Peder Ås kunne forvente, tatt i betraktning at Tastad i utgangspunktet hadde søkt å overføre all risiko til Peder. Konklusjonen må helst bli sammenfallende som om man tar utgangspunkt i opplysningsplikt. Anførslene i faktum er 2
uttrykkelig knyttet til manglende opplysning og dersom mangelsspørsmålet utelukkende behandles som et spørsmål om misligholdt opplysningsplikt bør det ikke trekkes. Noen behandler ansvarsfraskrivelsen i etterkant av mangelsspørsmålet. Det legges da gjerne uten særlig nærmere drøftelse til grunn at det i utgangspunktet foreligger mangel, men slik at det blir spørsmål om ansvarsfraskrivelsen medfører at Peder likevel ikke kan gjøre gjeldende krav om retting. Dette er en mulig tilnærming. Problemet for de som har angrepet oppgaven slik er at selve mangelsdrøftelsen ofte blir ganske unyansert. Selv uten ansvarsfraskrivelse ville man ved en mangelsvurdering få spørsmål om hva som evt. er Peders egenrisiko. Forutsatt mangel, blir det spørsmål om det er reklamert i tide. Om noen behandler dette spørsmålet helt avslutningsvis er det også en forsvarlig struktur. Utgangspunktet må her tas i en alminnelig plikt til å reklamere innen rimelig tid etter at mangelen burde vært oppdaget. At det gjelder en slik reklamasjonsplikt på ulovfestet grunnlag er neppe tvilsomt og det er mindre skjønnsomt å gå inn på en mer omfattende drøftelse av dette. Man må her først ta stilling til når reklamasjonsfristen begynte å løpe: Starttidspunktet er når mangelen ble eller burde blitt oppdaget. Faktum åpner for tre alternativer: 1. oktober 2011, 1. mars 2012 eller 15. mars 2012. Om tidspunktet for nå en mangel skal anses oppdaget uttales i Ot.prp. n4. 44 (2001-2002) s. 179 at «Det kan ikke kreves at kjøperen i enhver detalj skal kjenne til de faktiske forhold som er nødvendig for å avgjøre om det foreligger en kjøpsrettslig mangel. Det som må kreves, er at de faktiske forholdene står såpass klare for kjøperen at han eller hun har oppfordring til å gjøre forholdet gjeldende som en kjøpsrettslig mangel.» 1 En observasjon av matt lakk kan ikke anses å gi tilstrekkelig oppfordring til å reagere. At lakken flasser av er et symptom på at noe er galt, men det kan ikke uten videre kobles til bilvasken, og i denne sammenheng kan det neppe brukes mot Peder at veteranbileiere flest kjenner til at bilene bør vaskes skånsomt. Det kan likevel stilles spørsmål ved om han på dette tidspunktet burde foretatt nærmere undersøkelser for å avdekke årsak. Når Peder får konkret informasjon om mulig årsak må han imidlertid uansett sies å ha oppfordring til å reagere. Nøytral reklamasjon fremsettes 12. mai, altså knappe to måneder etter at mangelen ble oppdaget og det blir spørsmål om dette er innen rimelig tid. Peder anfører uttrykkelig at han har en to måneders frist. Anførselen er nærliggende å forstå som en henvisning til fkjl. 27 første ledd andre punktum. Fristen kommer ikke direkte til anvendelse, men kan ha en overføringsverdi. I den sammenheng er det verdt å merke at bestemmelsen ble tillagt betydning ved fastsettelse av reklamasjonsfrist etter avhl. 4-19 første ledd i Rt.2010.103. Et mulig motargument er at man ikke ukritisk skal overfør frister som har et EU/EØS-rettslig opphav (gjennom forbrukerkjøpsdirektivet). Fristen må likevel kunne anses som veiledende og er i seg selv et argument for at reklamasjonen er å anse som rettidig. Tastad anfører på sin side at personlige problemer ikke er relevant. Reklamasjonsfristen gir anvisning på en konkret vurdering og utelukker ikke at personlige 1 Se også Monsen i JV 2010.147 på s. 168. 3
forhold får betydning. I alle fall i forbrukerforhold må slike individuelle forhold kunne tillegges betydning. 2 I denne saken er det for øvrig lite som tilsier at reklamasjonen ikke er fremsatt innen rimelig tid. Det er derfor et minus dersom drøftelsen blir unødvendig vidløftiggjort. De konkrete anførsler skal imidlertid behandles. Faktum åpner for mulige subsidiære drøftelser. At fristen ikke startet å løpe så tidlig som 1. oktober 2011, synes rimelig klart, og det skulle være unødvendig å drøfte subsidiært. Alternativet 1. mars er noe mer aktuelt, men vil neppe lede til noe annet resultat og subsidiært drøftelse er heller ikke her noe krav. Om noen drøfter subsidiært er det selvsagt ikke noe minus i seg selv, men det kan i verste fall føre til tidsnød samlet sett. Inntrykket etter nivåkontrollen er at mange kandidater er relativt strenge ved vurderingen og kommer til at reklamasjonsplikten ikke er overholdt (og da først og fremst de som kommer til at reklamasjonsplikten begynner å løpe 1. mars). Her må man se hen til kunnskap og forståelse mer generelt, slik at det ikke nødvendigvis må være noe særlig minus i seg selv om man kommer til at reklamasjonsfristen er oversittet. Det neste spørsmål knyttes til om det kreves spesifisert reklamasjon for et rettingskrav. 3 Krav til slik reklamasjon finnes i kjl. 35, men ikke i fkjl. og hvtjl. Begrunnelsen for at de sistnevnte lover ikke har krav til bestemt reklamasjon kan antas å være at krav til slik reklamasjon kan virke kompliserende og som en felle for forbruker, samtidig som selgers interesser er tilstrekkelig ivaretatt ved krav til nøytral reklamasjon. De beste grunner taler nok for at det ikke gjelder krav til spesifisert reklamasjon. Her kan man evt. drøfte subsidiært, forutsatt krav til slik reklamasjon, om den er for sent fremsatt. Konkluderer man sikkert med at det ikke gjelder krav til slik reklamasjon, er det etter min mening likevel helt forsvarlig å utelate den subsidiære drøftelsen Det fremgår av faktum at Peder har brukt tiden på å sette seg inn i sine forbrukerrettigheter, noe som i seg selv neppe er en tungtveiende grunn for å vente med å fremsette reklamasjonen. I et forbrukerforhold må det likevel antakelig uansett anses tilstrekkelig at en spesifisert reklamasjon fremsettes innen tre måneder etter at mangelen burde blitt oppdaget, slik som her. Et siste (subsidiært) spørsmål vedørende reklamasjon er om en reklamasjonsinnsigelse uansett er avskåret grunnet realitetsdrøftelser. Spørsmålet kan for øvrig også behandles før man går nærmere inn på om reklamasjonsfristene er overholdt. Det har i teorien, på bakgrunn av enkeltstående høyesterettsavgjørelser, vært gjort gjeldende at reklamasjonsdrøftelser avskjærer senere innsigelser om for sen reklamasjon. Det kan imidlertid hevdes at det reelle grunnlag er anvendelse av ulovfestede passivitetsprinsipper, se nærmere om dette Monsen i JV 2010.147 punkt 6.2. Monsen oppstiller som vurderingstema om naturaldebitor har ventet urimelig lenge med å fremsette innsigelsen. Her kan man problematisere om realitetsdrøftelsene må anses som et stilltiende frafall av reklamasjonsinnsigelsen eller eventuelt om Peder har fått rimelig grunn til å innrette seg på at innsigelse om forsinket reklamasjon ikke ble fremsatt. Omfanget av 2 Se Monsen i JV 2010.147 på s. 178. 3 Se Monsen i JV 2010.147 pkt. 2.3.3.3 og 5.2.3.2. 4
reklamasjonsdrøftelsene er beskjedne og skjer umiddelbart etter at Peder gjorde gjeldende mangel. Selv om det etter dette gikk noe tid før innsigelsen ble fremsatt er det neppe nok til å legge til grunn at muligheten for å gjøre gjeldende innsigelsen er avskåret. Det siste spørsmålet, som forutsetter at det foreligger mangel og at det er reklamert i tide, knytter seg til om et rettingskrav kan gå ut på lakkering av bilen. Formålet med retting er at naturalkreditor skal få avtalemessig ytelse. Ikke alle konsekvenser av en mangel kan nødvendigvis inngå i et rettingskrav. Spørsmålet kan løses med utgangspunkt i en vurdering av om retting i form av nylakkering medfører urimelig ulempe for Tastad. En slik begrensning gjelder gjennomgående i kontraktslovgivningen (med unntak av fkjl.) og må kunne oppstilles også på ulovfestet grunnlag. Spørsmålet kan også behandles på et mer prinsipielt grunnlag, som et spørsmål om hva et rettingskrav nærmere kan gå ut på. Det kan ikke forventes at alle ser denne innfallsvinkelen og problematisering i denne retning vil være et pluss. Spørsmålet kan stilles som et spørsmål om i hvor stor utstrekning et rettingskrav kan gjelde konsekvensene av mangel. Reguleringen man finner i buofl. 32 første ledd kan ha en viss interesse, men det kan ikke oppstilles en alminnelig forventning om at kandidatene finner frem til bestemmelsen. Synspunkter til at rettingskravet knyttes til skader som kan anses påregnelige sett i lys av avtaletypen har relevans. Et motargument er at rettingskravet vil kreve spesialkompetanse som den som tilbyr denne tjenesten normalt ikke har. En annen mulig argumentasjon er at mangelenknyttes til at opplysningsplikten ikke er oppfylt, og forutsatt at relevante opplysninger ble gitt, er det sannsynlig scenario at Peder i det hele tatt ikke ville inngått avtale. Å gi krav på retting av de negative konsekvenser av at avtale likevel ble inngått, er ikke nødvendigvis en god løsning. Man kan i så fall tenkes å åpne for vidtrekkende rettingskrav. Det kan ikke stilles store krav her og kandidater som får frem fornuftige synspunkter må honoreres selv om fremstillingen kan bli noe «frirettslig». Del II Kandidatene bør helt kort forklare hva kontrollansvar innebærer. En kort forklaring av hva som menes med forsinkelse og håndverkertjeneste kan med fordel også tas med. Det bør komme fram at man befinner seg på ulovfestet område, slik at spørsmålet er om ansvarsgrunnlaget kontrollansvar kan oppstilles på ulovfestet grunnlag for kontraktstypen håndverkertjenester. Et mulig startsted er å vise til at det etter kjøpsloven av 1907 gjaldt et objektivt ansvar med unntak for force majeure og at dette ansvaret ble ansett å gjelde på ulovfestet grunnlag for genusytelser. Kontrollansvaret ble innført ved kjl. 1988, og bygger på CISG art. 79. Ansvarsgrunnlaget har i ettertid fått stor utbredelse i lovgivningen. Her kan kandidatene med fordel nevne noen sentrale eksempler. Det kan også nevnes at et i det vesentlige sammenfallende ansvarsgrunnlag er nedfelt i DCFR III.-3: 104, jf. 3: 701. Det er i dag den alminnelige oppfatning at ansvarsgrunnlaget i alle fall har erstattet det objektive ansvaret med unntak for force majeure for genusytelser også på ulovfestet grunnlag. Synspunktet kommer til uttrykk i en mindretallsuttalelse i Rt.2008.537. Rekkevidden av 5
ansvaret utover dette er uavklart. I Rt.2008.537 legges det til grunn at ansvarsgrunnlaget ikke gjelder på ulovfestet område hvis det ikke er tale om generisk ytelse. Også dette synspunktet kommer til uttrykk i mindretallets uttalelse og uttalelsen er ikke nødvendig for å begrunne resultatet. I juridisk teori synes skillet mellom generiske og spesieytelser imidlertid ikke å bli tillagt avgjørende betydning. Det blir etter min mening mindre skjønnsomt å avgjøre spørsmålet ved en drøftelse av om en håndverkertjeneste er en genus- eller spesieytelse. For kontraktstypen håndverkertjenester, kan man vise til at ansvarsgrunnlaget gjelder etter hvtjl. 28 første ledd. Løsningen er ikke først og fremst innført grunnet særskilte forbrukerhensyn. Lovgiver har verken for håndverkertjenesteloven eller annen lovgivning sett skillet mellom genus- og spesieytelser som noe avgjørende skille for om det kan oppstilles et kontrollansvar. En mulig innvending mot å oppstille kontrollansvar er at det i lovgivningen knyttes opp mot et skille mellom direkte og indirekte tap, og at et slikt positivrettslig skille ikke kan oppstilles på ulovfestet grunnlag. På den annen side kan man ikke utelukke at et ulovfestet kontrollansvar kan ha en annen avgrensning av hvilke tapsposter som dekkes, enn et culpaansvar uten at man direkte anvender det positivrettslige skillet direkte/indirekte tap. Konklusjonen er strengt tatt at spørsmålet er uavklart, men kandidatene må kunne konkludere i den ene eller den andre retning. Begge konklusjoner må være forsvarlige, og det viktigste er om kandidatene får frem sentrale momenter i diskusjonen. Sett i lys av vektingen av denne delen kan man imidlertid ikke stille krav til særlig dybdebehandling. Det kan se ut som om en del har kommet i tidsnød, som i alle fall i noen tilfeller kan anses unnskyldelig. Dette tilsier at man for denne delen til en viss grad bør være overbærende med formen. Bedømmelsen Oppgaven inneholder problemstillinger av varierende vanskelighetsgrad. Oppstilling av rettsgrunnlag (for krav om retting) på ulovfestet grunnlag kan ikke anses svært krevende. Mangelsvurderingen må de fleste forventes å kunne få en del ut av, selv om avtaletypen og ansvarsfraskrivelsen er litt annerledes enn det kandidatene kjenner direkte fra arbeidsoppgaver på kurset. For reklamasjonsdrøftelsen vil kandidater som har lest artikkelen til Monsen kunne ha en fordel (denne er kun tilleggslitteratur på kurset). Spørsmålene skal imidlertid også kunne besvares til A-nivå på bakgrunn av pensumlitteraturen og generell kontraktsrettslig forståelse. Det må generelt kunne forventes at man behersker grunnstrukturen i en reklamasjonsdrøftelse (startpunkt, avbrudd, frist). Betydningen av realitetsdrøftelse er et spørsmål som kan gi grunnlag for de flinkeste til å utmerke seg, men hvor det i alminnelighet ikke må stilles for strenge krav. Spørsmålet om retting i form av nylakkering må anses som relativt krevende, og her kan det ikke stilles så store krav. Del II er basert på en problemstilling i en oppgave fra kurset og er således i utgangspunktet kjent stoff. Det kan ikke stilles store krav til dybde, men kandidater som har jobbet selvstendig med problemstillingen og som evner å gi en kortfattet og poengtert fremstilling må gis god uttelling. Det må understrekes at karakteren skal fastsettes ved en totalbedømmelse av kandidatens prestasjon på eksamensdagen. Det er oppgitt en veiledende norm for karakterfastsettelsen for de to delene, men denne må kunne fravikes til kandidatens fordel. På bakgrunn av tidsomfanget er det generelt viktig at det ikke stilles urealistiske krav til dybdebehandling. 6
Dette innebærer blant annet at man ikke kan forvente at kandidaten har gått i dybden på alle de problemstillingene som oppgaven reiser. Av de beste besvarelsene må det likevel forventes at de går noe mer i dybden på en del av problemstillingene. På en 4-timers eksamen må det anses unnskyldelig at man kan feilprioritere noe tidsmessig, og det bør ikke nødvendigvis være ødeleggende for en samlet sett solid besvarelse. Dersom problemstillinger helt er utelatt, må det likevel trekke ned. Er det tale om sentrale problemstillinger, må det trekke klart ned. Gjennomgående svak evne til å prioritere, ved at det vies for mye plass på det enkle og uomtvistede er også et minus. De beste kandidatene må forventes å ha sett de fleste problemstillinger og ha en fremstilling som generelt vitner om forståelse og selvstendighet. De beste besvarelsene kjennetegnes for øvrig ved presise problemformuleringer, ryddig struktur og poengterte drøftelse med god rettslig forankring. Også for en A-besvarelse må det likevel være et visst rom for feilskjær, så lenge det ikke gjelder mer grunnleggende forhold. Generelt må det gis god uttelling til kandidater som får en del ut av de mer vanskelige problemstillingene, og som evner å bruke sin mer generelle kontraktsrettslige forståelse på en overbevisende måte. En B-besvarelse skiller seg ikke grunnleggende fra en A-besvarelse, men det vil være noe større rom for feilskjær. A- og B- kandidatene må forventes å kunne argumentere metodisk relativt stødig på ulovfestet område. Man må her være åpen for at det er ulike metodiske tilnærminger som kan fungere bra. En C-besvarelse bør normalt ikke inneholde kvalifiserte svakheter, materielt eller metodisk, på sentrale punkter, men man kan ikke stille samme krav til selvstendighet og presisjon som for en A- eller B-besvarelse. En D-besvarelse vil typisk kjennetegnes av svak presisjon og struktur og klare materielle og metodiske svakheter, men slik at det samlet sett vises en del kunnskap og forståelse. En E-besvarelse vil kjennetegnes av kvalifiserte svakheter både med tanke på materielt innhold, metode, presisjon og struktur, men slik at det likevel vises noe fragmentarisk kunnskap og forståelse. Besvarelser som gjennomgående viser kvalifisert svikt i kunnskap og forståelse, og som har kvalifiserte metodiske svakheter, vil ikke kunne bestå. Besvarelser der større deler blir stående ubesvart vil også vanskelig kunne bestå. Jeg tar gjerne mot innspill og erfaringer fra sensuren, f.eks. hvis det er gjennomgående svakheter som dukker opp. Dersom tidsnød skulle vise seg å være et mer gjennomgående problem er det også fint om dere gir en tilbakemelding. Bergen 7. november 2012 Hilde Hauge 7
8