Geir Gulliksen kan vi gjøre det igjen Tilnærmet samlet sakprosa
Om forfatteren: Geir Gulliksen er forfatter og forlegger. Han debuterte i 1986 og har skrevet dikt, essays, skuespill, romaner og barnebøker. Hans seneste utgivelser omfatter de kritikerroste romanene Tjuendedagen (2009), Forenkling (2010) og Bøyde knær (2012). Barneboken Iben og forvandlingen ble nominert til Brageprisen 2012, og teaterstykket En kropp ble nominert til Ibsenprisen 2013
Om boken: Geir Gulliksen debuterte som forfatter da han var 22 år gammel, i 1986, og nesten like lenge har han skrevet artikler om litteratur. I tillegg til å virke som romanforfatter, poet, barnebokforfatter og dramatiker, har han gjort seg bemerket som leser og en kontrær entusiast på litteraturens vegne. Han har skrevet artikler og essays i aviser, tidsskrift og bøker om romanforfattere og poeter, om hvordan dikt kan brukes og om skjønnlitteraturens betydning for hvordan vi forstår oss selv, om virkelighetsfascinasjon og litteraturhat, teater og politikk, kjønnsforståelse og kjærlighet, og om å gi slipp på sitt eget jeg. I Kan vi gjøre det igjen foreligger en nesten komplett samling av Geir Gulliksens sakprosa.
Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til ebok@aschehoug.no 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Framnes Tekst & Bilde, 2013 ISBN 978-82-03-35570-7 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
FORORD Det å skrive artikler om litteratur har ofte vært en slags unnskyldning, tror jeg, for å prøve å nærme meg det samme som litteraturen nærmer seg. Mer og mer tenker jeg at det er dette vi bruker litteraturen til også, som en unnskyldning for å snakke om eller tenke over noe som det ellers ikke hadde vært mulig å snakke om. Det tenker jeg akkurat nå, men hvorfor tenker jeg det? Ganske sikkert fordi det er noe annet som jeg ikke klarer å tenke. Når jeg har sett på mange av de gamle artiklene mine om igjen, har jeg oppdaget noe jeg ikke var forberedt på: at jeg ofte har skrevet om noe annet enn jeg trodde jeg skrev om. Jeg har tenkt på det å skrive om litteratur som en måte å gjøre noe klart for meg selv på, men nå vet jeg ikke lenger. Jeg lurer på om det å tenke, eller prøve å tenke, like ofte er en måte å holde ut på, en måte å begrunne sine egne valg på, en måte å dekke over uløselige motsetninger på. Å tenke er altså en måte å ikke tenke på, en måte å holde verden fra seg på. Når noe blir klarlagt og avdekket, er det noe annet som dekkes til, noe annet som blir gjort enklere enn det er, og som det blir mulig å holde ut, selv om det ikke var til å holde ut, eller ikke burde vært det. Jeg ser av det jeg har skrevet at jeg ofte har prøvd å holde ut med motsetninger som jeg ikke burde holdt ut med. Det har jeg ikke vært alene om, selvfølgelig: samtidig som rammene rundt det å skrive litteratur kanskje blir mer og
mer kommersialiserte, snakker vi som om litteraturen blir skrevet i en annen verden, uanfektet av betingelsene den blir skrevet under. Og det er fristende å si at slik er det vel også, at litteraturen skrives fra et annet sted. Men det er nok ikke sant, det kan ikke være sant, selv om det forunderlig ofte virker sant mens skrivingen foregår. Tanken var å ta med alt jeg har skrevet av artikler i denne boka, men noen artikler har jeg ikke klart å finne, og noen har jeg helt sikkert glemt, av gode eller dårlige grunner. Jeg tenker meg at de artiklene jeg har skrevet de siste tre fire årene, utgjør en slags bok i boka. Jeg har plassert dem først, dermed står det meste i denne boka omvendt kronologisk. Mer og mer synes jeg det å skrive artikler ligner på det å skrive skjønnlitterært, at det å skrive artikler ikke er så annerledes for meg enn å skrive dikt, for eksempel. Hvorfor skrives dikt? Sikkert av samme grunn som noen må danse, eller synge, eller skrive romaner, eller stå ved et vindu og se på et bjørketre der hvert enkelt blad forsøker å gjøre seg synlig for deg samtidig med alle de andre bladene. Dikt skrives for å skape mening der mening kanskje ikke finnes, er det slik? Men mange begynner å skrive dikt fordi de er forelsket. Diktet skrives for å minske avstanden mellom en selv og den andre, som en måte å gripe ut etter den andre på. Slik skrives mange kjærlighetsdikt altfor tidlig: de blir til som besvergelser før det finnes noen kjærlighet å snakke om. Eller de skrives for sent, når kjærligheten har gått i stykker. I begge tilfeller prøver den som skriver diktet å oppnå noe med skrivingen, og som mange andre har jeg ofte tenkt at skrivingen blir dårlig når man vil oppnå noe med den. Den beste måten å skrive på, er å ikke ønske seg noe, ikke være ute etter å oppnå noe, egentlig å ha gitt opp alt. Hvorfor er det sånn? Kanskje fordi det å ønske seg noe, er en måte å sløre blikket på, mens det å ikke ønske seg noe, det å stille seg på siden av alt, er en måte å se klarere på, tenke klarere på. Det har
jeg ment, og jeg merker at jeg godt kan mene det fortsatt. Likevel tror jeg ikke lenger at det er mulig å skrive uten at jeg ønsker å oppnå noe med det jeg skriver. Jeg vil jo at det jeg skriver skal gjøre noe med det jeg skriver om. Dette har jeg ment før også, slår det meg, det står helt til slutt i den aller første artikkelen jeg skrev, og dermed står det som den aller første og den aller siste meningen jeg gir uttrykk for i denne boka. Men det behøver jo ikke være sant, selv om jeg håper at det skal være det. Oslo, 24. juni 2013 Geir Gulliksen
1: PÅ VEI MOT LIVET
Kroppen er som et rop (om Marguerite Duras; om skriving og seksualitet) Allerede første gang jeg hørte noen snakke om sammenhengen mellom skriving og seksualitet skjønte jeg at det var sant, at det faktisk er en sammenheng. Og mer enn det: At litteratur og seksualitet handler om det samme. Og da mener jeg ikke at noen skriver om seksuelle handlinger på en måte som gir andre lyst til å gjøre lignende seksuelle handlinger. Jeg mener at skrivingen nærmer seg det samme som seksualiteten: oppløsning, sammensmeltning, en livgivende sårbarhet. Jeg vet ikke hvordan jeg kunne være så sikker på det, at jeg uten videre kunne se at det måtte være sånn. Jeg var noenogtjue, eller knapt det, og hadde ikke opplevd hva skriving kunne gjøre med meg, og ikke seksualitet heller. Jeg hadde ikke skrevet mye, og det jeg skrev var ikke bra. Jeg var ubekvem og forsert i forhold til seksualiteten min også, men visste det ikke. Jeg trodde alt var som det skulle være, jeg hadde kjærester, vi var nakne sammen, og så videre, men jeg visste ingenting. Jeg leste, og det jeg leste gikk innpå meg, iblant kunne noe jeg hadde lest bli til avgjørende erfaringer som forandret meg, kanskje for alltid. Jeg må ha visst det intuitivt, som det heter som å gå i et mørkt rom hva som drev meg til litteraturen. At det var et ubehag, det at jeg ikke fant meg til rette, det at jeg nesten ikke kunne leve fordi alt rundt meg virket ferdig forstått, forforstått og