Maske for et ukjent ansikt

Maske for et ukjent ansikt

SISSEL LIE Tidligere utgitt: Tigersmil. Noveller, 1986 Løvens hjerte. Roman, 1988 Granateple. Roman, 1990 Reise gjennom brent sukker. Roman, 1992 Rød svane. Roman, 1994 Svart due. Roman, 1997 Pusegutten er en drittsekk. Barnebok 1995 Pusegutten og den lille gule. Barnebok 1996 Pusegutten er eldst og tykkest. Barnebok, 1997 Bustehøner på busstur (sammen med Kjersti Lie) Barnebok, 1998 Pusegutter tåler nesten alt. Barnebok, 1999 Gjendiktninger fra 1995: Joyce Mansour: Aldri fortelle sin drøm. (I samarbeid med Karin Gundersen), 1996 W.S. Merwin: Stillheten etter dyrene (I samarbeid med Karin Gundersen), 2001 Fagbøker og antologier fra 1995: Samtale med et svin. En antologi om litteraturkritikk. (I samarbeid med L. Nysted), 1995 Fri som foten. Om å skrive fagtekster, 1995 Hélène Cixous: Nattspråk, 1996 Mor og Medusa. Portrett av den moderne kunstneren, 1999 Jakten på jeget. Blant amasoner og franske forførere, 2003

Sissel Lie Maske for et ukjent ansikt Roman

Gyldendal Norsk Forlag AS 2007 Printed in Slovakia Trykk/innbinding: Tlaciarne BB s.r.o., Slovakia 2007 Sats: Type-it AS, Trondheim 2007 Papir: Ensolux Cream 90 g (1,6) Boken er satt med 11/14 p. Sabon Omslagsillustrasjon: Palle Storm. Bono 2007 Omslagsdesign: Kristin Berg Johnsen KOBOLT ISBN 978-82-05-37056-2

Historisk bakgrunn Prinsesse Anne-Marie-Louise de Bourbon-Orléans, hertuginne av Montpensier, (1627 1693), var den fornemste av prinsesser og den rikeste i Frankrike. Moren døde da hun ble født, og hun vokste opp nær hoffet til onkelen og tanten, Louis XIII og dronning Anne av Østerrike. De fikk to barn, Louis som senere ble den fjortende, i 1638, og Philippe i 1640. Dronning Anne ble regent ved mannens død i 1643. En av Anne- Maries andre fettere var Charles, senere Charles II. Hans franske mor, den engelske dronningen, hadde flyktet tilbake til det franske hoffet. Faren, den engelske kongen, Charles I, ble halshugget av Cromwell i 1649. En fjerde fetter var den store Condé, en av lederne for Fronde-opprøret mot Louis XIV og hans minister Mazarin, som foregikk fra 1648 til 1652, mens hans mor, dronning Anne, fortsatt var regent. Det besto av flere opprør, der parlamentet først gjorde opprør mot skattetrykket, og adelen senere kjempet mot den stadig mer sentraliserte statsmakten og særlig mot den mektige ministeren, Mazarin. Anne-Marie spilte en aktiv rolle i sluttfasen av opprøret i 1652 og ble sendt i eksil på et av sine slott til 1657. Senere sendte Louis XIV henne på landet igjen i to år da hun ikke ville gifte seg 5

med kongen av Portugal. Hun bestemte seg for å gifte seg med greven av Lauzun (1633 1723) i 1670, og fikk først ja, så nei til ekteskap fra kongen. Året etter ble Lauzun satt i fengsel og slapp ut først ti år etter. Ingen vet om de giftet seg da han kom tilbake, men forholdet varte ikke lenge etter løslatelsen. Memoarene sine begynte hun på i 1653, i eksil på slottet Saint-Fargeau, og hun sluttet midt i en setning i 1688, men hun begynte å skrive religiøse skrifter og fortsatte til hun døde i 1693.

Me Det er snart flo sjø. Jeg står ved vinduet og ser vannet som stiger og langsomt skjuler landskapet. Alle disse historiene vi forteller hverandre om hvordan det var og hvorfor vi ble slik vi er, de samme historiene og etter hvert, til de samme menneskene. Om når de reiser sin vei. Vi viser de samme filmene med de samme ordene, kan scenene utenat og kjenner effekten på publikum. Selv føler vi ikke stort lenger. Løp, Medusa, løp, en mann i usynlighetshjelm leter etter deg. Det haster. Før du vet ordet av det, har han drept deg og gått. Skynd deg for ikke å bli tatt igjen av mørket. Og etterpå, hva skjer etterpå?

Flandern 1670 Det regner. Hun rir med mennene i tjukt, grått ullskjørt og høye herrestøvler, og kan vasse i søle til knes. Våt i håret blir hun heller ikke under den røde filthatten med de klissete fjærene som kjærtegner henne på halsen. Greven av Lauzun, derimot, rir barhodet i regnet med soldatene sine og ser forferdelig ut med håret klistret til hodet. Syk kan han også bli. En prinsesse som henne, Anne-Marie-Louise de Bourbon-Orléans, prinsesse av blodet, kan ikke bare ri over til ham og be ham ta på seg hatten. Hun lurer lattermildt på om hun skal få sin fetter, kongen, til å gi ordre om det? Kanskje skjønner Lauzun at det er hun som bryr seg. Hun gjør det likevel, hun ber kongen om å si det, og Lauzun tar hatten på. Louis XIV er på vei med hoffet for å inspisere de nyerobrede nordområdene i Flandern. Det har vært et fryktelig vær lenge, og de sølete veiene er uten bunn. Døde hester råtner i veikanten, vogner har sklidd på tvers av veien. Den lange raden med kareter og andre kjøretøyer er ikke lenger det strålende synet de var da hoffet startet fra Paris. En karet har kjørt seg fast, de våte draperiene og fløyelsgardinene ligner mer tigger- 8

nes filler enn de stolte dekorasjonene de startet som, forgyllingene og malingen truer med å bli vasket bort. Bønder fra den nærmeste landsbyen må bære hylende damer i lyse silkesko gjennom gjørma til en annen vogn. Kuskene roper og skriker og slår løs på hestene, og de som sitter inne i vognene, holder seg fast og håper de ikke velter. Anne-Marie har også vært nødt til å forlate en karet med tjenere, klær og smykker. Vognen hadde mistet et hjul, og måtte bli stående i en landsby for å repareres. Nå er hun avhengig av at en av hoffdamene hennes, Louise, aller nådigst hjelper henne med påkledning og hår og sørger for at nattlinnetet blir vasket og tørket om dagen, og underskjørtene vasket og tørket om natten. En kveld skulle de over en bro som var ødelagt av flommen, og det var umulig å komme seg over vadestedet lenger oppe, elven var for stri. En vogn som allerede var ute i elveleiet, hadde vann opp til dørene, så passasjerene nesten druknet. Anne-Marie skrek høyt, enda hun var langt oppe på elvebredden. Da hun ble født, ble det spådd at hun ville bli utsatt for en ulykke om hun ikke passet seg for vann. Som vanlig fikk hun snart motet tilbake, det gjaldt å ikke tenke på det. Kongen bestemte at de skulle sove i vognene, men så kom det bud om at det fantes et tomt hus med to rom i nærmeste landsby. Anne-Marie fikk den ære å bære slepet til dronningen fra kareten hennes og inn i 9

det vaklevorne huset, og avviste kontant dronningens hoffdamer som prøvde å gripe fatt i den mørkegrønne silken. Å bære slepet var et privilegium som tilfalt den fornemste prinsessen, og det aktet hun ikke å gi fra seg. Men så sank hun til knes i søle. Kusine, De trekker i kjolen min, sa den unge dronningen, Marie-Thérèse, verdig og snudde seg ikke. Deres Majestet, jeg sitter fast i et gjørmehull, sa Anne-Marie og lo høyt da hun måtte hjelpes opp. Hun ler som en mann, sa dronningens hoffdamer. Så tåpelige de var! De var som spisse tinnsoldater. Hvorfor skulle man ikke få lov til å være glad? Huset hadde papir, ikke glass, i vinduene, og det var umulig å gjøre opp ild. Anne-Marie syntes kortspill var kjedelig, men satt gjerne oppe og spilte kort med offiserene, og hun spiste gjerne seig høne, bare hun fikk sitte sammen med Lauzun. Motbydelig å spise på tinntallerkener, sa dronningen, som var var trett og sur, og klaget til kongen over hvor kaldt det var. Og skulle virkelig alle sove sammen? Fra et nygift par hadde de rekvirert landsbyens eneste brukbare seng til dronningen, og kongen meddelte bryskt at han kunne ikke se noe uanstendig i at han og broren skulle sove i samme rom som ti tolv damer, så lenge de ikke skulle kle av seg. Hva mener De, kusine? sa han til Anne-Marie, som ikke hadde noe å klage over. Hun hadde løsnet på det fuktige tøyet og tatt den pelsfôrede, blå morgenkåpen utenpå. Da de reiste fra Paris, hadde hun hatt vondt i halsen og vært voldsomt forkjølet, men alle prøvelsene hadde gjort henne frisk. 10

Så fikk det heller være at hun måtte dele halmmadrassen på gulvet med en jentunge, som hadde mareritt og vekket henne ustanselig. Klokken fire om morgenen måtte de opp. Hoffdamene, som vanligvis brukte så mye sminke at de nesten ikke kunne snu på hodet, rakk ikke å få på rougen og så dødssyke ut, og Anne-Marie var fornøyd med den naturlige rødfargen hun hadde i kinnene. Broen var reparert, men vannet sto fortsatt over stokkene. Selv om strømmene i elven var svarte og farlige, foretrakk hoffet å bli ferget over, og de ropte og vinket fra den andre siden av elven. Hun ville ikke våge livet i en liten båt. Lauzun passerte og sa det var under hennes verdighet å vise at hun var redd. Jeg tror De er fra vettet som snakker til Mademoiselle på den måten, sa Louise til ham. Jeg sier det jeg tenker og liker ikke tomme komplimenter, sa Lauzun. Mademoiselle Anne-Marie kjenner meg godt nok til å vite hvordan jeg er. Anne-Marie nikket nådig, for prinsesser gjør som de vil og lar seg ikke tvinge til noe. Hun vasset gjennom vannet på broen med Louise på slep og unngikk å tenke på spådommen. Hoffet reiste videre etter at folk fra omegnen hadde dratt i forveien for å fylle hull og reparere de elendige veiene. Det var umulig å sove i vognene på grunn av risting og skrål og roping utenfor. Noen av damene brukte tiden til å be, og de som ikke var like fromme, utvekslet spydigheter eller sendte lange blikk etter offiserene. De kaller meg «den store Mademoiselle», og 11

jeg vil behandles med den respekt jeg fortjener, tenkte prinsessen, som foretrakk å ri. Hun hadde en gang hatt planer om å bli dronning av Frankrike, men nå var kongen gift med en spansk prinsesse. Det burde ha vært en enkel sak å finne en mann til henne, men hun var blitt førtitre og var ennå ikke gift! Likevel, man må stole på sine foresatte, man må ha respekt for dem og tro at det de gjør, er til vårt eget beste. Kongens bror, Philippe, ville hun i alle fall ikke ha. At han kler seg i kvinneklær, er ikke noe problem, sa hun til Louise, men han er så barnslig! Det fantes selvfølgelig andre menn også. Kongen og hans mor hadde alltid sagt de skulle finne en ektemann til henne, og det hadde hun ventet på, hva annet kunne en kvinne gjøre? Før reisen hadde hun fått sydd en kjole i svart fløyel og hvit silke med perlebroderier som fremhevet hennes kongelige fremtoning. Jeg er staselig, sa hun til seg selv og klaget til Louise over kjolen hun ikke fikk brukt. Tennene var penere før, men alle sa de blå øynene hennes var vakre. Slekten hennes trengte en mann som overhode, selv om hun var blitt for gammel til å føre slekten videre. Hvem visste, forresten. Hun hadde aldri brydd seg om flørten og kurtisen ved hoffet. Smigeren var glemt i samme øyeblikk som den ble uttalt. Og at forelskelse førte til ulykke, var noe alle visste. Likevel, det hadde vært deilig å bli elsket, slik man elsket heltinnene på teatret. Lauzun red forbi på en rødbrun hoppe, han satt så flott i salen. Han var en liten mann, mindre enn henne, men 12

han hadde en fast rumpe og muskuløse legger. Han fløy etter damer, men det hadde alltid vært mannens natur, og han gjorde henne varm og glad. Det var så befriende. Kunne hun gifte seg med en greve, langt under sin stand?

Ed Denne historien begynte da jeg ryddet i skolebiblioteket. Plutselig sto jeg med en bok fra 1600-tallet i hånden, et utdrag av memoarene til Louis XIVs kusine. Det handlet om den aldrende prinsessen som aldri hadde elsket og som ble betatt av greven av Lauzun, øverstkommanderende for kongens dragoner. Han var fin, men ikke fin nok. Prinsessens lange spisse nese var tegn på kongelighet, for de hadde spisse neser i den familien, og det blonde håret var det vakreste man kunne tenke seg ved Louis XIVs hoff. Den utkårede herre hadde vært til sengs med de fleste av hoffets damer, og kongens elskerinne hadde han hatt før kongen. En innviklet historie. Latteren har fulgt henne gjennom århundrene, alltid like høylytt. Hva ble igjen av den første lesningen av Anne-Maries memoarer? Hennes triumferende mine, men også en uro, en besettelse. Jeg leste igjen og fant noe nytt, en smerte, men jeg forsto henne ikke. Lenge trodde jeg at det var Anne-Maries kjærlighetshistorie som vakte gjenklang hos meg. 14

Det er på tide at noen elsker meg, sa prinsessen til sine hoffdamer mens en kammerpike stelte håret hennes. Hun så seg fornøyd i et speil. Var hun tåpelig eller beundringsverdig? Kanskje var hun mye mer snarsint og umulig enn jeg vil at hun skal være. Hun ga i alle fall fyrstelig når noen trengte det og tilga de fleste. Hennes overlegenhet når folk lo av henne, var storslagen. Det var så nådeløst og urettferdig, hun hadde alt, men ikke det hun trengte mest, en som holdt rundt henne, en å hvile mot. Midtpunkt var hun, selv når hun var fullstendig utenfor, hun valgte ulykke og gjorde alt verre. Jeg er ikke den som svikter, sa Anne-Marie. Jeg ville gi henne oppreisning og skrev en novelle, og det var sant, hun var spesiell. Litt etter litt fikk jeg følelsen av at hun ville meg noe. Nå har jeg begynt å skrive om henne igjen for å finne ut hva det er. Det blir knudrete, kronglete, fragmentarisk, men det kan ikke bli annerledes når man leter mellom gamle, sprø sider. Jeg håper på en plutselig idé så jeg kan få tak på skrivingen, slik at alt jeg har vært og tenkt kan brukes. Men man må kunne gå på vannet. Hva med Medusa, sier en venninne, jeg trodde du skulle skrive om henne? Nå er jeg opptatt av en prinsesse som var kjent for å være fjollet, sa jeg. Kanskje hun var et monster også? Prinsessen lot seg male som krigsgudinnen Athene i greske gevanter med hjelm og brynje og bare tær. Ved 15