Trollet og den gode feen Skrevet, tegnet og laget av Gruppe 5 Stemmer fra gruppe 5: Sofie, Silje og Lena Periodens prosjekt på Aktivitetsskolen Skøyen
Det var en gang et troll som het Gomle Grakar. Gomle Grakar var et sterkt, slemt, bråkete og stort troll som egentlig bare ville være snilt. Gomles største ønske var nemlig å få seg en venn. Han bodde i en stor underjordisk hule. I hulen var det gjørmete og opplyst av tolv store lyspærer. Det var fordi trollet var redd for mørket. En dag Gomle satt i hulen sin og spilte Play Station hørte han en liten stemme si: «Heisan hoppsann!». Da ble Gomle veldig glad siden det var hans favorittsetning. Han reiste seg og gikk mot lyden. Han hadde lyst til å løpe men siden han var dårlig til å løpe fort så tok han bena fatt. Gomle gikk ut av hulen og forbi den forheksede sjøen. Mens han gikk ved sjøen hørte han den lille stemmen igjen.
«Heisan hoppsann! Heisan hoppsann!» Plutselig hoppet det en liten fe ut av sjøen. «Heisan hoppsann! Jeg heter Maren og er en snill, svak, stille og liten fe.» «Heisan hoppsann! Jeg er trollet Gomle Grakar. Men hvorfor kan du ikke fly?» «Da jeg var ni år falt jeg i den forheksede sjøen og siden den gang har jeg vært dårlig til å fly.» svarte Maren. «Er du en magisk fe?» spurte Gomle. «Ja, jeg er kjempegod til å trylle! Også ELSKER jeg leverpostei og jeg liker leppestift veldig godt.» sa Maren.
«Jeg har aldri spist en magisk fe før, det vil jeg prøve.» Men vipps tryllet Maren Gomle om til et snilt troll og da ville ikke Gomle spise henne lenger. «Nå har du lært en lærepenge.» Sa Maren. «Skal vi være venner?» «Ja, det vil jeg gjerne.» sa Gomle.
Feen Maren og Gomle Grakar begynte å spille fotball ved den forheksede sjøen. Plutselig sparket Gomle ballen ned i sjøen og den forsvant. Like etterpå kom ballen opp av vannet av seg selv og svevde i lufta! «Heisan hoppsann! Hva er det som skjer? Er det du som tryller, Maren?» sa Gomle. «Å nei, det må være det slemme spøkelset Oliver.» svarte Maren. Med det samme gjorde Oliver seg synlig under ballen. Han var et lite og svakt spøkelse men veldig plagsom.
«Har dere blåbær?» ropte Oliver. «Jeg elsker blåbær men er dårlig til å plukke det selv.» Maren fe og Gomle Grakar så på hverandre. Ingen av dem hadde plukket blåbær i dag. «Vi har ikke blåbær, dessverre.» «Da kan dere velge: knask eller knep eller rumpeangrep!» Uten å vente på svaret fra Maren og Gomle Grakar startet Oliver å sprute super-lim ut av rumpa. «Æsj, jeg tror det ble rumpeangrep!» sa Gomle og Maren i munnen på hverandre.
Maren løp for å gjemme seg bak tre steiner som lå i nærheten. Men stakkars Gomle Grakar er jo veldig dårlig til å løpe, så han ble hengende etter. «Hjeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeelp!» ropte Gomle. «Nå blir det rumpeangrep på deg!» sa Oliver til Gomle. Da fikk Maren en lys idé. Hun tryllet frem tre store soler på himmelen. Hun visste nemlig at Oliver var redd for lyset. De tre solene begynte å skinne sterkt mot spøkelset Oliver og han ble så redd at han tisset på seg hele syv ganger. Da Gomle og Maren så det begynte de å le høyt. Da ble Oliver så lei seg at han begynte å gråte. «Heisan hoppsann, hvorfor gråter du?»
«Jeg gråter fordi jeg vil egentlig ikke være slem, jeg vil ha en venn!» Dette kunne Gomle kjenne seg igjen i siden han akkurat hadde fått seg sin første venn. «Har du lyst til å være vennen vår?» spurte Gomle Oliver. «JA! Det vil jeg gjerne.» Da sa Maren «Gruppeklem!» og så ga de hverandre en god klem. Etter klemmen gikk de alle hjem til Gomle. Men Oliver turte ikke å gå inn i hulen til Gomle siden det var så lyst der. Da sa Gomle: «Jeg kan skru av lyset for deg. Nå som jeg har fått meg to gode venner blir jeg ikke redd lengre. Vil dere spille Play Station?» Det ville de andre. Og snipp snapp snute, så var eventyret ute. Bla om til siste side!
Store har laget teksten til historien. Midi har utviklet karakterene og laget forside og bakside av boken. Lille har tegnet både figurene og hva som skjedde i historien.