Har du lyst til å publisere egne tekster? Har du lyst til å illustrere? Har du lyst til å lese korrektur? Har du lyst til å være med i redaksjonen?

Har du lyst til å publisere egne tekster? Har du lyst til å illustrere? Har du lyst til å lese korrektur? Har du lyst til å være med i redaksjonen? ta kontakt på filologen@filologiskforening.no eller se våre nye nettsider på http://www.filologen.no

Ansvarlig redaktør Jo Andreas Sannem Underredaktør Anne Therese Gjerløw Nettredaktør Susanne Kari Hartvåg Redaksjonssekretær May-Lisbeth Brew Korrekturansvarlig Anne Therese Gjerløw Anmelderansvarlig Guro Christine Hellenes Bladbunadsansvarlig Susanne Kari Hartvåg Øvrige redaksjonsmedlemmer Barbra Elise Grøgaard, Eystein Halle, Ida Karine Gullvik og Margrethe Løøv Omslag Tora Greve Trykk Symbolon Opplag: 2500 Adresse: Filologen, P.b. 106 Blindern, 0314 Oslo e-post: filologen@filologiskforening.no Hjemmeside: www.filologen.no Fire utgivelser i året Abonnement kr 100 per år. Filologen mottar gjerne tekster på filologen@filologiskforening.no Innsendte tekster kan også publiseres på nett, uavhengig av om de publiseres i papirutgaven. ISSN: 0807 9250 Filologen utgis med støtte fra Eksterne korrekturlesere Marie Alming og Marte Mesna filo lo g m1 (se *-log) person som studerer filologi; språkforsker; språkviter; person som studerer ved eller har eksamen fra historisk-filosofisk fakultet ved et universitet realister og filologer.

LEDER Skjønn som substantiv har ifølge norsk ordbok tre betydninger: 1) offentlig fastsettelse av beløp, 2) forstand og 3) bedømmelse. Innenfor akademia og ellers, altså i det hele tatt, er det kanskje den sistnevnte betydningen som særlig er benyttet, for eksempel i uttrykket «å utøve skjønn». Et eksempel på en situasjon hvor vi kan benytte dette uttrykket, er overfor en redaktør som skriver en leder som tilsynelatende er fullstendig irrelevant i forhold til det som skal være nummerets tema. Man kan fastslå: Han utøver dårlig skjønn. Skjønn kan også være et adjektiv: Hun er skjønn, eller mer problematisk: Han er skjønn. Ifølge norsk ordbok brukes det i familiær tone først og fremst på samme måte som herlig eller deilig, for eksempel: Det var en skjønn sommer. Men ikke alltid. For eksempel har «det var en deilig kake» et annet meningsinnhold enn «det var en skjønn kake». Jeg kan gi flere eksempler på velfungerende og ikke fullt så velfungerende surrogater, men jeg finner dette noe kleint etter en privat skjønnsvurdering. Midt i all denne viraken har vi dessuten fått et sett nye homonymer: I Oslo vest, Asker, Bærum og mange andre steder har de innfødte gått over til å benytte ordet skjønn når de egentlig mener kjønn (talefeil eller ikke, sosiolekt eller ikke), blant annet i det nevnte uttrykket «å utøve skjønn». Mener de egentlig «å utøve kjønn»? Ikke godt å si konteksten blir vår veileder. Og snakker de om en ny runde med rettslige skjønnsvurderinger, eller er det Simone de Beauvoir de refererer til når de sier «det annet skjønn»? Ja, sannelig jeg sier dere: I dette nummeret dukker det opp både kjønns-, skjønns- og språkproblematikk. Og ikke minst presenterer vi en del av bidragene til vår store og berømte essaykonkurranse. J Skjønn, både adjektivet og substantivet, har sterk tilknytning til Oslo vest, Asker og Bærum. Det er for eksempel Asker og Bærum Tingrett som innehar rekorden i antall offentlige fastsettelser av beløp i forbindelse med rettstvister (jf. 1) ovenfor). Dessuten er det påvist, særlig i denne lederen, at Oslo vest, Asker og Bærum er foregangsområder for homogenisering av adjektivbruken: Det var skjønt på fjellet; de har virkelig fått det skjønt på det nye stedet; barna deres er så skjønne, den lille bissevoven også. 4

INNHOLD 6 DET TREDJE KJØNN av Bård Kjøge Rønning 8 FRYKTEN FOR FORSKJELLEN av Annette Wesmann 10 ARNE GARBORGS ESSAY av Marie Alming 14 ER KVOTERING RETTFERDIG? av Kristin H. Storrusten 17 FILOLOGEN PÅSTÅR 22 HISTORIEN OM O og Irigarays feminisme av Kirsti Ladegård 25 DR. THERMO av Lars Hemmingby 26 ISLAM, KVINNER OG INTEGRERING av Rasha Abdallah 28 EN SPRÅKLIG TILNÆRMING TIL AVSTANDSFORHOLDETS PROBLEMATIKK av Ragnhild Eskeland 31 UVISSHETENS LIMBO av Andreas Bjørnstad 33 OPERA TIL FOLKET? av Ida Karine Gullvik 36 SPRK av Eystein Halle 38 WEBCOMIC av Anders Dahlen 39 MYSTERIER det «mystiske» av Ekaterina Imerslund 42 DEKONSTRUKSJON av HC Hoff-Hansen 44 BOKANMELDELSE Siss og Unn av Inger Bråtveit av Kjersti Salicath 46 BOKANMELDELSE Herland av Charlotte Perkins Gilman av Ane Steinsholt Hem 48 HØIBERG OG HELLENES i En Midtsommernattsdrøm 5

Essaykonkurranse : VINNER Det tredje kjønn av Bård Kjøge Rønning I det norske og tyske språket eksisterer substantivartiklene «et» og «das». I svensk og dansk det samme. Går vi til engelsk, har vi bare «the». I spansk: kjønnsdikotomien «el» og «la». Portugisisk: «o» og «a»; det fins intet intetkjønn. De transkjønnede er allerede godt i gang. I oppstartsfasen gikk de under den selvvalgte termen transseksuell. Vi kommer altså tilbake til dette med kjønn, legning og seksualitet i en gjensidig påvirkende trekantkonstellasjon. Kjønnslig strukturering av språk er en underlig greie. I Oslo sier man kua, i Bergen koen. Det engelske språket er kanskje det mest demokratiske, eller skal vi si minst diskriminerende. The man, the woman, the love, the third sex. Bare for å nevne det i en bisetning: Substantivet kjønn er et intetkjønnsord på norsk: et kjønn. Hva er kjønn? Er det fundamentet for vår legning? Hva er legning? Heterofil legning. Homofil legning. Heteroseksuell. Homoseksuell. Hva er kjønnets forhold til det seksuelle? Er det kjønn som definerer legning, eller omvendt? Det ringer en bjelle: høna eller egget? I tegneserien Zofies verden ligger en av tegneserieskapernes femininiserte dandyer og stirrer i taket mens tankeboblen spissformulerer: Hva kom først: lighteren eller sigaretten? Antropologen Marit Vaula Rasmussen forsker på transkjønnede. Hun har reist rundt i Europas lengste land og intervjuet mennesker som har et diffust forhold til defineringen av kjønn. I utgangspunktet virker dette med kjønn opplagt: Mor går til ultralydundersøkelse, og i beste (eller verste) fall røper helsesøster utfallet av den enkle bingoen: han eller hun, x eller y. Ferdig med den saken. Jeg har spurt noen av mine tallrike homofile venner (adjektivet tallrike bruker jeg uten blygsel, det er faktisk sant) om de føler seg mest som mann eller kvinne, eller like mye begge deler. De fleste gir herlige, abstrakte svar. «Carlos» (psevdonym), som går under det glamorøse dekknavnet «Carmen» blant venner, er en ytterst feminin homofil mann med flamboyant, diva-atferd. Hør bare hva han svarte på mitt spørsmål: I en kronikk tidligere i år definerer Sara Azmeh Rasmussen rikskjendis etter den famøse hijabbrenningen på Youngstorvet sin legning og gjør seg til foregangskvinne for et nytt kjønn: transkjønnet. Det meste tyder på at de transkjønnede er kommet for å bli. «Rent seksuelt tiltrekkes jeg bare av menn, og da gjerne de litt røffe i kategorien, jeg tenner på brede skuldre, mye hår, dyp røst, alt det der. Når det kommer til hvem jeg tiltrekkes av emosjonelt og romantisk, er det ett fett. Kvinne som mann - der tror jeg det handler om innlevelse i et annet menneske, identifikasjon med sjelelige aspekter. Så kjærlighet for meg, det er noe som går på kryss av alle 6

VINNER : Essaykonkurranse grenser, og da mener jeg mennesker, dyr, natur. Alt. Hva var det du spurte om igjen, he he? Jo, legning Nei vet du hva, det med legning det blir noe irrelevant egentlig, det er den skitne suppa av seksualiteten og kjærligheten, rørt sammen og kokt i evigheter, slik at smaken nesten forsvinner helt. Og det med kjønn ja Jeg er mann, jeg har penis, ingen tvil om det. Hvorvidt kjønnsdefineringen skal berøre den mystiske legningssuppa, det får andre definere Jeg for min del - er en mann som liker menn. Jeg liker penisen min. Du kan kalle meg en kvinnesjel i en mannskropp. Punktum.» DNA-et vårt er et mysterium, en 178 meter lang stripe med kodet genetisk informasjon sammenrullet i hver eneste celle. Et fosters kjønn avgjøres av den basale og tidligere nevnte bingoen. En 50-50 kromosomkombinasjon definerer et menneske fra fødselen som mann eller kvinne, i det minste på utsiden. Hva sier DNA-et om kjønn, legning og seksualitet? DNA-matrisen i et menneske bestemmer morfologiske, fysiologiske og atferdsrelaterte betingelser for livet som skal leves. For forskerne er fortsatt godt over 90 prosent av DNA-mengden ukjent. «Trash-DNA», som det kalles i populærvitenskapen, er tilsynelatende endeløse repetisjoner av monotone DNA-koder. Kan det være at en mann som erklærer å egentlig være kvinne, bærer på et kvinnelig DNA-matrise, og omvendt; med andre ord at genetisk informasjon om seksualitet og legning ligger i arvestoffet og ikke i dannelsen av det kjønnsdefinerende kromosonparet? Eller at for eksempel et x-kromoson som danner et xx-par (altså et guttefoster), bærer på mye feminin DNA-informasjon, og omvendt? Den sosiale utformingen av kjønn, det vil si innflytelse fra foreldre, oppvekst, ungdomstid og pubertet etc., spiller selvsagt også en stor rolle. Framtidens DNA-forskning kommer til å si ufattelig mye om kjønn. Verden er ikke så enkel som Irans president og resten av klodens homofober tror: at den todimensjonale kjønnsdikotomien er gravert i stein. Muligheten for at framtida skjuler en rik flora av kjønn, er faktisk ingen umulig tanke. Slimsoppen bærer feilaktig navnet sopp. Den er nemlig ikke en sopp. Og det har med kjønn å gjøre. Slimsoppen trives utmerket på morkne trestubber (akkurat som mange mennesker trives i mørke barer og diskoteker), men den skiller seg fra spesier av soppfamilien ved at den klarer å fordøye mikroskopiske organiske substanser (matpartikler), i tillegg til å ha såkalt selvbevegelige amøbestadier. Av de 600 ulike slimsoppartene er det mange som har flere enn to kjønn. Den beste kjønnssjongløren blant slimsoppene har 13 kjønn! Leddormer produserer selv både egg- og sædceller. Og mennesket hadde, på et tidligere stadium i evolusjonen, kun et kjønn, og før det null. Kjønnet oppstår jo et sted i kjølvannet av skapelsen, eller mutasjonen om du vil. Min venn, divaen «Carmen», sa forresten også dette: «Det er jo massevis av nyanser i kjønnene. Kan jeg kalle meg polykjønnet?» Og endelig tilbake til mitt flåsete, retoriske inngangsperspektiv: Hvordan i all verden skal alle språkene takle denne eventuelle eksplosive defragmenteringen av kjønnsforståelse og kjønnsklassifisering? Er det, som en begynnelse, kanskje nok å skifte forbokstaver: Jutt og gente? 7

Essaykonkurranse Frykten for forskjellen av Annette Wesmann I debatten som har engasjert de aller fleste den siste tiden, om bruk av hijab i politiet, har det underliggende emnet vært kvinners stilling innenfor islam. Det har vært langt flere innlegg å lese i landets aviser om muslimsk kvinneundertrykkelse enn det har vært om politiets nøytralitet. Gjennomgangstonen har vært at hijab er et symbol på denne undertrykkelsen og at kvinnefrigjøring nødvendigvis innebærer å ta avstand fra den oppfatningen av kvinners natur og egenskaper som kommer til uttrykk i den muslimske tro. Hvilke oppfatninger er det så det kreves at muslimer tar avstand fra? Hijab-debatten kan gi inntrykk av at det først og fremst dreier seg om en seksuell frigjøring, men bak dette ligger det større spørsmålet om kvinners rolle i samfunnet. De siste tiårene har det blitt en sannhet at menn og kvinner i bunn og grunn er like og at eventuelle forskjeller utelukkende skyldes sosiale og oppdragelsesmessige faktorer. Vi kvoterer inn kvinner i mekaniske yrker og menn inn i omsorgssektoren i den tro at grunnen til at det ikke finnes flere kvinnelige rørleggere er at formelle omstendigheter har hindret deres tilgang til yrket. Vi har fått pappapermisjon og med det muligheten for at kvinner kan gå tilbake til arbeidslivet ennå tidligere enn før, og på den seksuelle fronten har frigjøringen gitt oss muligheten til å gå inn i alle de seksuelle forbindelsene vi måtte føle for. Steilt imot dette står det muslimske kvinnesynet, som vektlegger forskjellene fremfor likhetene. Her er kvinner og menn fundamentalt forskjellige og denne ulikheten resulterer i at de tilskrives ulike samfunnsmessige roller. Det pekes blant annet på at menn av natur er fysisk sterkere enn kvinner og at det derfor er naturlig at de tar på seg det arbeidet som krever tunge tak, mens kvinner er bedre på omsorg og derfor «Hijab-debatten kan gi inntrykk av at det først og fremst dreier seg om en seksuell frigjøring, men bak dette ligger det større spørsmålet om kvinners rolle i samfunnet» passer bedre i de yrker der dette er viktig. Synet på selve deltakelsen i yrkeslivet er også preget av ideen om at menn og kvinner fra naturens side er forskjellige. Kvinner egner seg bedre til å passe og organisere hjemmet mens menn har anlegg for å kjempe seg oppover karrierestigen. Slik har også arbeidsdelingen historisk vært i alle samfunn og det er først i den siste tiden at kvinner har beveget seg bort fra sin tradisjonelle rolle i familien. Den vestlige kvinnen realiserer seg selv på yrkesarenaen, og den hjemlige sfære blir en sekundær virkeplass hvor mannen og kvinnen skal ha felles ansvar. Det er fra dette ståstedet at islam anklages for å være kvinneundertrykkende i sin vektlegging av kjønnenes naturlige forskjeller, men i denne anklagen ligger det en nedvurdering av det som gjennom tidene har vært kvinners viktigste rolle. 8

I dagens samfunn er det yrkesaktiviteten som er idealet for det «riktige liv», og dermed mister virksomheten i den private sfære sin status. Med alle dagens teknologiske hjelpemidler har også arbeidet i hjemmet blitt mindre krevende, noe som er en medvirkende årsak til at kvinner har søkt seg vekk fra den hjemlige arenaen. I mange samfunn er imidlertid dette arbeidet fortsatt essensielt for familiens overlevelse, og kvinnen er uunnværlig som omsorgsgiver og bevarer av hus og familie. Bevaring av familiestrukturen er for øvrig også et argument for kontrollen av mannlig og kvinnelig seksualitet i islam (Koranen sier ikke noe om hijab, men at både menn og kvinner skal kle og oppføre seg dydig for å forhindre promiskuøsitet). Det vestlige kravet om likhet fører altså med seg en nedvurdering av Essaykonkurranse den tradisjonelt kvinnelige sfæren og avviser troen på at menn og kvinner har naturlige forskjeller. Men den muslimske ideen om kjønnenes forskjellighet innebærer ikke en ulik verdsetting av deres egenskaper. Islam fremhever viktigheten av det arbeidet kvinner tradisjonelt har gjort, og i Koranen påpekes det at uten kvinners innsats «uten kvinners innsats er mannen hjelpeløs» er mannen hjelpeløs. Det er altså ikke nødvendigvis en nedvurdering av kvinner som kommer til uttrykk i islam, men heller en respekt for forskjeller. Utfordringen for en religion utformet innefor den tradisjonelle samfunnsstruktur blir så hvordan den skal forholde seg til det vestlige synet på individets frigjøring fra sine biologiske forutsetninger og deltakelse i yrkeslivet som ideal, samtidig som den bevarer sin verdsetting av forskjellene. 9

Essaykonkurranse Arne Garborgs essay Til det Qvindelige Publikum av Marie Alming Jeg føler at jeg har gått tilbake i tid. Fem år eller så. Plutselig befinner jeg meg på forelesninger i nordisk litteratur, et innføringsemne, sammen med første års bachelorstudenter som ikke har erfaring for fem blanke kroner. Når foreleseren sier at Arne Garborg er ironisk, så skriver de det ned. De har ennå ikke lært å selv skjelne ironi fra sannhet. Når foreleseren sier at Montaigne er essayets far, så skriver de det ned. Men de spør først hvordan man staver Montaigne, for de har ikke lest ham. Når foreleseren forteller om kjennetegnene og særmerkene til essayet, så skriver de det ned. De har ennå ikke skrevet et essay på egen hånd. I grunnskolen skriver man bare fortellinger og artikler. De spør hverandre om dette er viktig til eksamen. De har ikke peiling. Jeg føler at jeg har gått tilbake i tid. 120 år eller så. Tilbake til 1890 da Arne Garborg fikk sitt berømte essay trykket i Samtiden (tidsskriftet eksisterer fortsatt, det er der Dag Solstad får ytre seg fritt om ytringsfriheten), tilbake til den gang det var viktig å påpeke at Hanna Winsnes var elitist, for hun ga tjenestefolket rester. Vi kunne likesågodt ha stått stille. Det er fortsatt gjennom Arne Garborgs bitre ironiske tunge at vi kjenner til Hannas prektige oppskrifter. «Man tager hvad man haver» hender det jeg går rundt og sier. Så legger jeg gjerne til: «tre liter fløde og en andesteg», og tror jeg har det fra Hanna Winsnes berømte kokebok, når jeg egentlig har det fra Garborgs essay. Han skal ha all heder og ære for at vi i det hele tatt fortsatt snakker om Hanna. For tenk, om ikke han hadde nevnt henne, hadde hun aldri vært del av pensum på NOR1300. Der er det kun plass til tre kvinnelige forfattere ad gangen: Camilla Collett, Sigrid Undset og Amalie Skram. De skriver jo alle om det samme, så det er ikke ytterst nødvendig å ha med flere. Jeg lurer på når Dag Solstad skal bidra med noe om Ingrid Espelids kokebøker. Man skulle jo tro at det skjer mye på 100 år, at kanskje noen av Garborgs poenger er passé, og at kvinner omsider har vunnet frihet til å utgi noe annet enn kokebøker, og funnet andre arenaer å briljere på enn husholdningen. Man skulle samtidig tro at de nesten femti årene som gikk fra da Hanna ga ut sin kokebok til Garborg ga ut sitt essay også hadde ført med seg en viss utvikling innenfor den hierarkiske orden. Men Arne skriver som om 1890-årenes holdning til klassesystemer og husbruk kan brukes til å kritisere det syn på tjenestefolket og klasseforskjeller som var vanlig i 1845. Dermed velger jeg å bruke kvinnesynet anno 2009 til å lese Arne Garborg. Det var hverken vantro eller sosialisme i Hannas tid, påstår han. Det var hverken kvinnesak eller lik lønn for likt arbeid hjemme hos Garborg (den biten kan man hoppe over eller rive ut). Når jeg tenker meg om er det faktisk ikke lik lønn for likt arbeid nå heller. På Arnes tid var det Gud som hadde ordnet med de kjønnsmessige forskjellene. Han hadde ordnet det fra evighet av, det var ikke mer å gjøre med den saken. Kvinnen skulle stå på kjøkkenet og ordne maten, holde hus og stelle barn, og mannen fikk lov til å gå ut i det offentlige rom, skrive sine kloke ord på 10

Essaykonkurranse veggen, skrive i Samtiden om han så ville det, ta en utdannelse ved Universitetet og bli lærd og full av Viten. Thi når Gud hadde gjort Mari og Ida til underlegne Ola og Peer, så var det pokker ikke i hans mening at Mari eller Ida skulle lese bøker eller skrive kloke ord. Ikke skulle de få penger for sitt arbeide heller, eller status. Det var ære nok i å underholde sin mann. Akk, nu er ingenting annerledes. Arne Garborg står med tre verk på pensumlista i nordisk litteraturs innføringsemne, mens Hanna Winsnes står med ingen. Som den 1800-talls kvinne hun er, er hun prisgitt de ord som Garborg måtte ha å si om henne, hun skal ikke få lov til å komme med sine egne. Det skulle m i n s a n t e n tatt seg ut, om kvinnene også skulle begynne å bidra i litteraturen, og selv bestemme over sitt ettermæle. Hanna kan allikevel fortelle oss ett og annet om sin samtid som Garborg kanskje har oversett, så opptatt som han var av hvor mange egg hun brukte når hun skulle bake kake, og om hun visste hvor de kom fra når det var tomt i spiskammerset. Om kokeboken som litterært verk, for eksempel. Om hvilke arbeidsoppgaver som falt på kvinnen på 1800-tallet. Om hvordan man redder en kalv fra krampedøden, eller hvilken måte som er mest human å koke hummer på. Om hvilken ære kvinner som Hanna la i det å styre en husholdning, selv om det kanskje ikke var det de hadde aller mest lyst til. Hanna slo et slag for det vi kan kalle 1800-talls-feminisme, om noe slikt i det hele tatt kan sies å ha eksistert. Om mange anså kvinnen for å være født med evner innenfor brødbaking og matlaging, så hadde Hannas erfaring lært henne bedre. Hun gjorde husholdningen om til et fag, noe man kunne læres opp i og prestere innenfor, i likhet med retorikk og matematikk som menn ble opplært i gjennom sine bøker. Ja, fordi herrene er så vel forsynte i alle lærefag. Arne Garborg burde vært mett. Men det var han ikke. Han sultet, som en annen Hamsun. Det er klart det er vanskelig å sitte og lese en bok full av oppskrifter man ikke har midler til å lage selv. Akkurat som det er pinefullt å stå og se på litteraturen skrevet om og om igjen av menn, uten å få lov til å bidra. Jeg føler sånn med deg, Arne. Tenk å bli møtt av et slikt bourgeoisi midt i sin egen aftensmat bestående av et stykke grov kneipp og en tynn skive ost. Ikke noe flesk, ikke noe saus. Da er det viktig å få det ut, å få det ned på papiret, denne urettferdigheten som står så grelt skrevet i Hanna Winsnes arrogante og selvfølgelige bruk av snes på snes med egg klekket av kjøttetende høner. Høns som spiser bedre til middag enn deg! Vet hun ikke at Arne Garborg sitter her og sulter? Maken til frekkhet. Hadde ord enda vært nok, hadde de bare kunnet mette, da kunne man begynne å snakke om at Hannas bok var viktig, at den hadde en funksjon, slik alt kvinner gjør skal ha en funksjon. De kan jo ikke bare sitte Illustrasjon av Ane Steinsholt Hem 11

Essaykonkurranse der og drive med koketterier og litteratur, med bena på skammelen mens de filosoferer rundt ytringsfriheten, om den egentlig er så mye verdt, hvorvidt det er riktig å holde tjenestepiker, om det var slik at Gud faktisk var mann, hva som gjør et godt essay? Det er rent for meget å forvente av en kvinne at hun skal være i stand til å gjøre alle disse tingene, hun som knapt nok kan skrive kokebøker. Hun vet jo ikke en gang hvordan man koker grøt! Boken duger jo ikke til å bli mett på, og ikke fins det et eneste ord om å være god mot sitt tjenestefolk, og dette kommer fra en prestefrue? Ikke rart Garborg følte seg tvunget til å skrive noen ord til Samtiden, akkurat slik Dag Solstad noen år senere så seg nødt til å snakke litt om den overopphøyde ytringsfriheten. Men ikke la dere lure, ironi som grep kan være vanskelig å forstå. Det er godt å være Garborg når man har slike ord å meske seg med, når man har essayet som sjanger, ironi som virkemiddel, og ellers hele den litterære kraft til sin disposisjon. Man tar og man tar, og lar seg ikke plage av spørsmålet om hvor man tar det fra. Så lenge det fins menn som kan boltre seg i litterære egg og fløteskum, så behøver man slett ikke skrive om de kvinner som står i matosen hver dag. Det er enkelt nok å kritisere andre for å være elitistiske, når man selv tilhører den øverste av alle klasser: den hvite, skrivende mann! Garborg som aldri har satt sin fot inne på et kjøkken er den soleklare ekspert på å uttale seg om kokeboksjangeren. Solstads ord er også Lov, så om han sier at ytringsfriheten er en oppskrytt ting så er det slik. Ifølge 1800-tallets husholdningsreglement er det minst tre aspekter ved skrivekunsten som gjør den uegnet for kvinner å sysle med. Kvinner skal gjøre noe nyttig, og visst må du være enig med meg når jeg sier, Arne, at skriving ikke er nyttig. Hvor mange unge piker lærte du opp i sitt livs viktigste fag med dine ord? Da tydde i stedet Hanna til en sjanger som gjorde at hun kunne være matnyttig samtidig som hun smykket seg med forfatterinne-tittelen. Hun var en foregangskvinne i å dyktiggjøre kvinner i deres viktigste gjerning, nemlig husmoryrket. Og hun skrev for å tjene sine egne penger, for å unngå å sette sin mann i gjeld. Hun oppførte seg upåklagelig ifølge tidens kutymer, og gjorde som best hun kunne med den lille viten hun satt inne med, nemlig holding av hus og matlaging. Og så kom Asbjørnsen og laget grøtstrid fordi han var så arrogant og trodde at hans Mannlige Viten kunne overstige verdien av den Kvinnelige Erfaring. Men stiller han seg lagelig til for Garborgs ironiske hogg? Nei, han gjør ei. Ifølge Asbjørnsen er de fleste norske kokebøker, skrevet av kvinner, «uhensigtsmæssige, ødsle eller næringsspildende.» Det viser seg allikevel at de norske kvinner har talt. Hanna Winsnes kokebok er hverken uhensiktsmessig, ødsel eller næringsspillende, og ble brukt i flere årtier etter sin utgivelse. Så vanlig var den altså at Arne Garborg 45 år etter dens utgivelse kunne komme med en anmeldelse. Men mer enn 100 år etter Arnes bidrag i Samtiden, kjenner vi bare Hanna gjennom hans dømmende ord. Man tager hvad man haver, Garborg. Vi tager din tekst for god fisk, fordi du er langt mer anerkjent og klok i din skrivekunst enn noen kvinne noen gang var. Hva bedrev Hanna med egentlig, bare husholdning? Nei, det fnyser vi av, hadde hun enda beskjeftiget seg med noe ordentlig, noe slikt som Viten, så kunne hun kanskje fått en ordentlig anmeldelse, og ikke en ironisk en. Akk, den evige ironien. Hva skal du nå gjemme deg bak denne bitre tonen for, vi små piker forstår ikke slike smarte trekk, men vi forstår at det er løgn i din vennlige tone. For det andre kan ikke kvinnen skrive fordi hun, slik Gud mente det, er skapt for å fylle andres behov, ikke sine egne. Å sitte og skrive dagen lang lar seg ikke gjennomføre om man skal være en riktig prestefrue. Skriving 12

Essaykonkurranse krever isolasjon og konsentrasjon, et eget rom, et rom som ikke er et kjøkken der deig skal eltes, der egg skal blandes, der det skal legges ved på ilden, der sausene skal siles og hønsene plukkes for fjær. Noe slikt hadde ikke en gang du, herr Garborg, klart å skrive noe fornuftig i. Men Hanna fikk det altså til på et vis, hun skrev ned hele sin historie som husmor i form av oppskrifter, og klarte på mystisk vis å få tid til både forfatterinnenykker og prestefruens mange arbeidsoppgaver. Hun hadde dog sitt tjenestefolk, som Garborg påpasselig har påpekt. Hun satte sikkert dem til å skumme fløten mens hun selv stakk seg vekk i spiskammerset for å få skrevet ned en fortelling eller to. Det skal ikke være mulig å ha tid til å skrive romaner når man er kvinne, da har man ikke nok å gjøre! For det tredje er ikke kvinnen lærd. Man må vite noe for å ha noe å skrive om, ellers blir det bare skvalder. En lærd kvinne er et slags uvæsen, det er ikke kvinnelig å vite noe om noe som helst. Ikke en gang om sitt eget virke. Overlat det litterære til de som har hjerner som er bygget for slikt, la Asbjørnsen skrive kvinnenes kokebøker, fordi han tross alt forstår seg på fysikk og kjemi, og vet hvor lenge grøten skal kokes. Solstad vet hva ytringsfrihet er, derfor kan han tillate seg å forkaste den. Bare den som har kjøkkenskapet fullt av egg kan klage når det serveres omelett for femte dag på rad. Jeg skulle bare ønske, Arne, at jeg kunne udødeliggjøre deg gjennom dette essay, slik du svertet Hanna gjennom ditt. For hva er best, at folk glemmer det gode du gjorde, eller at folk husker deg for alt det negative jeg anklager deg for? Men Garborg er en mann som har etterlatt for store fotavtrykk i norsk litteratur, avtrykk mine snørte Askepottføtter ikke kan drømme om å fylle. Jeg er så tynn og liten her jeg sitter i en forelesningssal, jeg trenger kjøtt på mine ben, jeg trenger egg og melk og fløte, jeg trenger ytringsfrihet og kokebøker skrevet av mitt eget kjønn. Jeg vil også skrive essay! Jeg vil også være med i den store litteraturen, jeg vil ta mannens plass og ironisere over hans smålighet og dumhet, jeg vil ha flere kvinner inn på pensum på universitetet, jeg vil gi Hanna sin ære tilbake. Er det for mye å be om? Virkelig? Det lønner seg simpelthen ikke å la kvinner skrive, for de har ingenting av betydning å komme med. Ikke en gang når de skriver om det de kan best, det som regnes som Qvindernes eneste Lærefag: att holde Huus, så gjøres det riktig, eller godt nok. Her er jo bare fullt av smør og fløte, saus og fleskesteg, oksebiff og laks, ål, hummer, hellefisk og flyndre, søt melk, sur melk, puddinger, gelé, pisket krem og is. Da var det kanskje fru Winsnes Hamsun skulle ha lest da han gikk og sultet i Kristiania. Jeg sier «ut med Arne, inn med Hanna!» Gi meg litteratur som metter! 13

Essaykonkurranse Er kvotering rettferdig? av Kristin H. Storrusten Kvotering er et prinsipp for å gi enkelte grupper fordeler i forhold til andre, for dermed å oppnå en ønsket sammensetning innen en organisasjon, geografisk område, styrer og lignende. I Norge gjelder dette i stor grad kjønnskvotering og minoritetskvotering, men det kan også kvoteres blant annet på grunnlag av lder og geografisk tilknytning. Norske kvinner er i verdenstoppen når det gjelder deltagelse i arbeidslivet, men samtidig har Norge et av de mest kjønnsdelte arbeidsmarkedene i verden. Det er dette som kalles «det norske paradokset». Norske kvinner tjener bare 82 % av hva norske menn gjør i sin fulltidsjobb, og dette er blant annet fordi det fortsatt er menn som dominerer toppjobbene. 1 Kvoteringsideen er omdiskutert og reiser mange interessante spørsmål, som ikke alle kan behandles her. Jeg vil fokusere på rettferdighetsprinsipper og -tanker bak kvoteringstanken. I dette essayet benytter jeg ordet «kvotering» først og fremst i betydningen «kjønnskvotering», og da spesielt til fordel for kvinner, men argumentasjonen kan også overføres til andre typer kvotering. Hva er rettferdighet? Til tross for hvor allment beundret egenskapen «rettferdighet» er, finnes det ingen entydig definisjon av ordet. Jeg vil derfor bare diskutere hvordan begrepet blir brukt i forbindelse med kvoteringsdebatten, og herunder deler jeg rettferdighetsbegrepet opp i to fortolkninger: individuell og kollektiv rettferdighet. Den individuelle rettferdigheten baserer seg på at alle mennesker skal ha samme muligheter, uavhengig av ytre faktorer. Det betyr at alle i et samfunn må kjempe for sin egen sak, og skal ha samme muligheter til å nå toppen. Dette argumentet blir ofte brukt mot kvotering for er det ikke da urettferdig for menn om kvinner ikke skal delta i samme konkurranse som dem? I nettdebatter er dette flere som gir uttrykk for dette synspunktet, blant annet signaturen PoPSiCLe: «Få vekk denne helvetes kvoteringen, og la kvinnene ta del på like vilkår. Først DA blir det likestilling.» 2 Denne forståelsen av rettferdighet står i motsetning til den kollektive rettferdigheten, som kvoteringstanken baserer seg på. Her er utgangspunktet at forskjellige grupper mennesker har ulike strukturelle forutsetninger for å oppnå ulike goder, og at enkelte grupper blir nedvurdert i samfunnet. Derfor har ikke disse, enten det er kvinner, innvandrere eller eldre, evner eller muligheter til å konkurrere på samme vilkår som resten av samfunnet, og man må innføre positiv særbehandling for å oppnå rettferdighet. Det går altså ikke å sette et endelig punktum for kvoteringsdebatten ved å bruke argumentet «rettferdighet», fordi rettferdighet ikke leder til et bestemt syn. Også erklærte 14

Essaykonkurranse feminister er uenige når det kommer til kvotering og har ulike syn på hvordan kvinner kan få samme posisjon i samfunnet som menn. Problemer med kvotering Ved å kvotere kvinner viser samfunnet at det er et behov for å støtte dem, fordi det er stillinger de ikke ville fått ellers. Dette er et argument mange kvinner bruker mot kvotering: De ønsker ikke en følelse av at de har blitt hjulpet til den stillingen de har. Disse kan også tenke at kvoterte kvinner tar jobber fra bedre kvalifiserte menn. De mener at kvinner har samme muligheter som menn i arbeidslivet, og ikke trenger å hjelpes mer enn menn. Et eksempel på et slikt synspunkt viste jeg i avsnittet om individuell rettferdighet. For å støtte kvotering er det nødvendig å mene at dette er stillinger og posisjoner som strukturelle forhold vanligvis hindrer kvinner i å få, og at de trenger hjelp for å bryte disse barrierene. Men det å se barrierer betyr ikke at man støtter kvotering. Tanken er omdiskutert også blant de ivrigste feminister. Det at også samme oppfatning av forholdene fører til uenighet, er en nøkkel til å forstå kvoteringsdebatten. Det kan diskuteres mye rundt hvor like og ulike kvinner og menn er. Men de fleste kan være enige i at menn og kvinner oppfattes forskjellig i samfunnet i dag det trenger man ikke å være mannssjåvinist eller forskjellsfeminist for å hevde. Det finnes en tendens i samfunnet til å vurdere kvinner lavere enn deres kvalifikasjoner skulle tilsi. 3 Kvotering åpner for at kvinner ikke lenger skal bli vurdert lavere enn menn, og at kjønn ikke skal komme i veien for kompetanse. Representasjonstanken er et annet grunnlag for kvotering. Argumentet er at fordi halvparten av befolkningen er kvinner, skal politiske verv fordeles likt. 4 I Frankrike uttrykkes dette gjennom parité-tanken, hvor kvinner og menn skal representeres 50/50. Også i Norge er dette et mål, blant annet i Stortinget. Representasjon på Stortinget ble dagsaktuelt senest i september 2008, da Jonas Gahr Støre, en av Arbeiderpartiets «kjendiser», fikk plassen til en kvinnelig politiker på Aps valgliste fra Oslo. Dermed fravek Ap sitt tidligere urokkelige prinsipp om annenhver mann og kvinne på valglistene, og skapte mye furore, særlig i Aps kvinnegruppe. Igjen ble kvotering et tema i media, og ikke bare Ap-velgere i Oslo engasjerte seg. Men heller ikke representasjonstanken har full oppslutning. Hovedargumentet mot tanken er at det ikke entydig går an å bestemme hvilke ytre egenskaper som skal representere hver enkelt borger. Geografisk tilknytning, alder og legning er bare noen av faktorene som kan ha mer å si enn kjønn, når «folket» skal identifisere seg med stortingsrepresentantene. Diskusjon rundt Ulike Kvaliteter Et argument som brukes ofte mot kvotering i dag, er at «kvinner tar stillinger fra bedre kvalifiserte menn». Den strenge regelen om at det skal være minst 40 % kvinner i styrer, muliggjør argumentet det finnes utvilsomt kvinner som har fått stillinger en mann burde hatt, slik det også finnes menn som har stillinger en kvinne burde hatt. Men hvordan defineres en «kvalifisert» person? Argumentet over baserer seg på et syn om at lederkandidater kan plasseres på en skala fra 1 til 10, hvor bedriften til enhver tid ønsker mennesket øverst på skalaen, uavhengig av kjønn. Dette hadde vært et gyldig argument om det ikke hadde vært for at det ikke kan legitimeres å måle menneskers kvaliteter på en enkelt skala. Flere skalaer spiller inn, som utdanning, erfaring, personlige 15

Essaykonkurranse egenskaper, vilje til initiativ og kreativitet, for å nevne noen. Få er suverene innen alle felt, og i ansettelsesprosessen vektes derfor forskjellige egenskaper, avhengig av jobben som skal utføres. Jeg er inspirert av patriarkatsteorier, fordi jeg mener at hvite, middelaldrende menn som har ansvaret for ansettelsesprosessene, er uheldig selektive i hvem de velger. Fordi de ønsker bedriften det beste, ønsker de å se etter kvalifiserte mennesker. Jeg mener da at de velger mennesker med kvalifikasjoner de forstår, og kanskje også selv innehar. Med dette overser de andre viktige egenskaper, som kan føre til mer mangfold i styret. Dette kan ramme både kvinner, minoriteter, unge og også andre menn. Ved å argumentere for kvotering ønsker jeg ikke bare flere kvinner inn i styrene, jeg ønsker også et større mangfold i norske bedrifter generelt, og da kan kjønn ha noe å si. Ikke nødvendigvis fordi en kvinne må tenke annerledes enn en mann, men fordi oppfatningen er at kvinner tenker annerledes enn menn. Ulike sjefer Håpet er at kvotering ikke skal være nødvendig om noen år, fordi flere har erfaring med organisasjoner med ulike mennesker. At ett styre består av bare menn, behøver ikke å være negativt problemet oppstår når den samme tendensen viser seg i alle maktinstanser i hele landet. Jeg mener kvotering er et datert verktøy, som skal føre til en større forventning om kvinner i arbeidslivet. sjefer favoriserer kvinnelige ansatte ved forfremmelser, slik en mann ikke bør favorisere sitt kjønn. Samtidig viser dette hvor viktig det er å ha ulike sjefer, om de så er kvotert inn, fordi de ser etter ulike kvaliteter hos sine ansatte. Bibliografi epn.dk Kvindelige topchefer ansætter kvinder. <http://epn.dk/ledelse/article1435565.ece> [12.09.2008] Nedlastet 17.03.2009. Solbrække, Kari Nyheim. «Kapittel 3.3: Kjønn og arbeid» i Lorentzen, Jørgen og Mühleisen, Wencke (red.). Kjønnsforskning. En grunnbok. 2006. Oslo: Universitetsforlaget. Sæterhaug, Tromp. «Stort tap for kvinnekampen». <http://tromp.no/?p=578> [05.09.2008] Nedlastet 20.03.2009. Teigen, Mari. «Kapittel 3.4: Kjønn og politikk» i Lorentzen, Jørgen og Mühleisen, Wencke (red.). Kjønnsforskning. En grunnbok. 2006. Oslo: Universitetsforlaget. 1. 2. 3. 4. 5. Noter Solbrække 2006:179. Sæterhaug 2008. Teigen 2006:191. Teigen 2006: 190. epn 2008.Innledning Forskning som nylig ble gjort ved Handelshøjskolen i Århus, tyder på at flere kvinner har en positiv virkning. Med en kvinnelig administrerende direktør mer enn fordobles en kvinnes sjanser for å bli forfremmet i forhold til med en mannlig sjef. 5 Ironisk nok er det nettopp dette jeg tidligere har argumentert mot: Det bør ikke være slik at kvinnelige 16

Filologen Påstår FILOLOGEN PÅSTÅR Charlotte Myrbråten er redaktør i Fett, anmelder i BA og journalist i Involve Yourself. Preben Z. Møller er sosiolog. Han har tidligere jobbet på Nordisk instituttt for kunnskap om kjønn, har utgitt sakprosaen Pen søker trygg (2007) som skapte en mediedebatt som varte i over et halvt år, og romanen Deflora (2009). 17

FILOLOGEN PÅSTÅR Kjønnskvotering i arbeidslivet er i strid med prinsipper om rettferdighet og likhet mellom individene. Feil. Kvotering er viktig fordi det har vært urettferdighet og ulikhet alltid på et enormt kjønnsdelt marked. Dette forandrer seg ikke uten tiltak. Ingen gir frivillig fra seg makt. Kvotering er et godt tiltak for å nettopp få bort ulikheten og urettferdigheten. Kjønnskvotering kan forsvares, men det må pakkes inn i en moralsk forsvarlig begrunnelse. Per i dag finnes ikke dette fordi andre, mindre inngripende tiltak ikke har blitt gjennomført. For eksempel så velger kjønnene ulike utdannelser, og som følge av dette har vi et av de mest kjønnssegregerte arbeidsmarkedene i Europa. At kvinner systematisk velger utdannelser som leder til jobber som godt forenes med hjemmestell, eller selvrealisering/glamour (middelklassen), på bekosting av utdannelser som leder til jobber med penger, forklarer lønnsforskjellene ene og alene i Norge i dag. Dette viste Trond Petersen oss allerede i 2000. Samme resultat kom også frem i likelønnskommisjonen i 2008, og i perioden imellom, tror sosiologen Geir Høgsnes også fant det samme. Lønnsdiskriminering finnes faktisk ikke, selv om Feministisk fraksjon for strategisk desinformasjon (FFSD) jobber hardt for at dette ikke skal komme tydelig frem i media. Men allerede før utdanningsvalg har blitt tatt, har gutter og jenter blitt sosialisert inn i en kjønnskontrakt hvor gutter fremdeles møter forventinger om forsørgerevne, mens jenter gjør overhodet ikke det. Tvert imot bygger kvinner opp under kjønnskonservative mannsidealer. Man bør heller jobbe med disse kjønnsidealene i sosialiseringen av våre unge, for dette endrer mennesket, i stedet for å gjerde det inne. Kvotering, som i siste instans alltid betyr at noen få må ofres for et større gode, blir da unødvendig. Det må bli mindre flaut for en gutt å bli sykepleier, og mer flaut for en kvinne å bli det. Mødrenes inntog i arbeidslivet skjer parallelt med og avhengig av fedrenes inntog i familien. Den viktigste årsaken til lønnsgapet og skjevfordelingen av kjønn når det kommer til lederstillinger er derfor at menn tar for lite ansvar i familien, og at menn er mindre flinke til å ta på seg tradisjonelle kvinneoppgaver i hjemmet enn hva som er tilfellet for det motsatte. Feil. Menn gjør for lite i hjemmet, men dette er ingen årsak til lønnsgap. Men tar menn mer ansvar hjemme, kan kvinner få mer tid til jobb. Men om dette er ønskelig er jo en annen sak. Kvinners såkalte «inntog i arbeidslivet» må tas med en klype salt. Snarere har kvinner dratt arbeidslivet inn i hjemmet. I stedet for å klippe barnas hår, klipper de andres hår. I stedet for å stelle sin syke mor eller far, steller de andres syke, i stedet for å innrede hjemmet, bilr de interørdesignere osv. Jeg setter det her litt på spissen, men likevel. Nye undersøkelser viser dessuten at menn ønsker å bruke mer tid med barna og jobbe mindre (Likestilling og livskvalitet 2007). Forskningen viser også at kvinner er skeptiske til å dele fødselspermisjon med far, eller slippe ham til på hjemmearenaen. Kjønnene utvikler sine komparative fortrinn, men likevel, studier har også vist at menn med høy inntekt også hadde høy inntekt før de traff sin kone, så støtteapparat hjemme-tesen, holder ikke. Menn tjener mer, jobber mer (også når man legger til 18

FILOLOGEN PÅSTÅR kvinners hjemmearbeid med hennes arbeid), og får selvfølgelig høyere stillinger, fordi de lever i en kultur som forventer dette av dem, og som tilpasser deres biografier et slikt livsløp. Menn dør også 6 år før kvinner uten at vi kan forklare dette biologisk, eller bare med «risikoadferd». Samtidig møter selvfølgelig kvinner kulturelle krav fra hemmearenaen, i mindre grad fra menn enn man skulle tro. I toppsjiktet i arbeidslivet kreves en total forpliktelse, og det er ikke rom for slikt. Hadde menn derimot hatt samme plikter og rettigheter når det kommer til fødselspermisjon, hadde menn vært like «risikable» som kvinner når det kom til avansement til tungt ansvarsbelagte posisjoner. Per i dag ønsker ikke norske kvinner en 50/50-deling. Da vil menn forbli tryggere og, med årene, mer kompetent arbeidskraft i bedriften. Kvinner er i majoritet på høyere studier, men i minoritet når det kommer til forskning. Dette betyr at kvinner flest er flinkere enn menn, men at menn som er flinke er mer ambisiøse enn kvinner. Riktig. Menn i forskning er mye mer selvsikre enn kvinner. Dette er det ingen grunn til, og heldigvis gjør kvinner innrykk også innen forskning, og jeg tror at ulikheten vil forandre seg på sikt. Det er ingenting som tilsier at menn er bedre forskere enn kvinner, men at vi har blitt sosialisert på forskjellige måter hvor gutter tør mer, selv om de ikke kan mer. Dette må forandres. Jeg har vel egentlig forklart dette. Det «psykologiske landskapet» har en tendens til å endre seg hos kvinner når de når en viss alder, hvor ønsket om å ofre seg for karrieren faller bort. Kvinner og menn skal ha lik mulighet til å få foreldreretten etter skilsmisse. Barnet er ikke fra naturens side knyttet sterkere til det ene kjønnet enn det andre. Enig. Barnet kommer først i en slik situasjon. Og foreldrene må diskutere fram den beste løsningen for barnet. At barn liksom skal være mer tilknyttet mor biologisk, er noe visvas. Naturen skal kultiveres, så ja. Mannen bør kunne bestemme abort. Mannen bør også kunne bestemme at kvinnen beholder barnet dersom hun ønsker abort. Uenig. Mannen har rett til å uttale seg og være med på avgjørelsen, men helt til sist må det være kvinnens avgjørelse siden det er hennes kropp som skal bære barnet fram. 19

FILOLOGEN PÅSTÅR Nei, selvfølgelig ikke. Men pater est-regelen er arkaisk, og bør forsvinne. Dessuten bør en mann til enhver tid kunne kreve en farskapstest. Viser det seg at barnet ikke er hans, ender alle hans økonomiske forpliktelser. Staten betaler hvis biologisk far ikke finnes. Det er riktig å kriminalisere kjøp, men ikke salg av prostitusjon fordi tilbyderne er de største samfunnsofrene. Kjøperne er ofte ressurssterke personer som ikke er tvunget til å benytte seg av prostitusjonstilbudet. De kan like gjerne benytte seg av det lovlige sjekkemarkedet, pornografi eller klare seg uten. Enig. Det er viktig som samfunn å kriminalisere sexkjøp og vise at det ikke er akseptabelt at kropp er en salgbar størrelse, dette påvirker mer allmenne strukturer mellom gutter og jenter også. Prostituerte er en utsatt gruppe som trenger beskyttelse. Horekunder utnytter dette på en ekstremt inhuman måte. Det er ingen som velger å selge underlivet sitt frivillig, dette gjøres som en siste utvei. Det finnes myter om studiner som sper på studielånet med å selge kroppen sin eller historier om lykkelige horer, men dette er ikke annet enn nettopp myter. Når det kommer til prostitusjon, er dette et monster med mange hoder. En prostituert i Norge er alt fra den hotte brasilianske jenta på Barbeint som selger seg bak ryggen til sin norske kjæreste for tyve tusen kroner, til en nedkjørt østeuropeisk sexslave innelåst på et rom. Kundene varierer nesten like mye. Slik jeg ser det, er et totalt forbud mot både kjøp og salg av sex det eneste som er prinsipielt holdbart. Alternativet er å gjøre det lovlig, men jeg ønsker ikke at gata mi skal se ut som et horehus. Kvinnelige narkomane kan heller tjene pengene sine på å stjele og tigge slik som mennene. Er det tvang, så rammes ikke offeret av forbudet uansett. Men før jeg tar endelig stilling til dette, må jeg ha en snevrere definisjon på prostitusjon. Kvinnen er tingliggjort på seksualmarkedet, men det gagner henne; hun representerer en etterspurt vare. Kvinnen får sex når hun vil, mens mannen får sex når kvinnen vil. Man kan si at dette gir kvinnen en bydende makt. En følge av dette er at kvinnen i mye større grad enn mannen kan velge partner. En annen følge er at mannen er mer sårbar overfor brudd i et eventuelt forhold. Mannen er derfor det svake kjønn på seksual- og sjekkemarkedet, samt i forhold. Enig. I dagens kapitalistiske samfunn er kroppens rolle blitt redusert til en vare som fungerer etter markedskreftenes logikk. I det kapitalistiske samfunn, hvor kapitalen sirkulerer og stadig må akkumuleres, preger dette produksjonen av også det kroppslige subjekt. Kroppen i dag blir konstruert som passive økonomiske roller i det kapitalistiske samfunn, og reduseres til produsenter og konsumenter. Dette preget seksualmarkedet fordi samfunnet er gjennomsyret av ideen om at kvinner har en kropp som er til salgs (eller kan stjeles). Dette gagner verken menn eller kvinner. Jeg foreslår at man leser Pen søker trygg (2007) og omformulerer dette spørsmålet. Slik det står, er svaret nei, nei, ja, nei, ja, men ikke på grunn av dette, nei og nei 20