Natur i Østfold. Årgang 18 Hefte 1/1999

Natur i Østfold Årgang 18 Hefte 1/1999

Natur i Østfold Formål Natur i Østfold publiserer originalartikler og oversiktsarbeider med hovedvekt på zoologi og botanikk. I første rekke publiseres naturfaglig informasjon fra Østfold. Tidsskriftet gir ut to hefter årlig. Eier Norsk Ornitologisk Forening avd. Østfold. Østfold Botaniske Forening og Østfold Entomologiske Forening samarbeider med NOF avd. Østfold om tidsskriftets faglige innhold. Instruksjoner til forfattere finnes bakerst i hvert hefte. Ved spørsmål, ta kontakt med redaksjonen. Redaktør Ola M. Wergeland Krog, Alléen 16, 1890 Rakkestad. Tlf. 69 22 52 83. E-post: naturkar@online.no Øvrig redaksjon Morten Viker, Grågåsveien 4, 1679 Kråkerøy. Tlf. 69 34 21 32. E-post: viker@online.no Bjørn Petter Løfall, Åsliveien 20B, 1890 Rakkestad. Tlf. 69 22 18 71. E-post : bpl@c2i.net Ingvar Spikkeland, Buer, 1870 Ørje. Tlf. 69 81 42 38 E-post: isp@riff.hiof.no Tidligere utgivelser bestilles hos Geir Hardeng, Fuglevik Platå 19, 1673 Kråkerøy. Årgangene 1-9 kr 10,- pr. hefte inkl. porto, årg. 10-18 kr 30,- pr. hefte inkl. porto, samt de fleste årganger av Østfold-Ornitologen kr 10,- pr. hefte inkl. porto. Rapportserien Østfold-Natur Større arbeider av naturfaglig innhold fra Østfold kan publiseres i rapportserien Østfold-Natur som eies av NOF avd. Østfold. Det er utgitt 37 hefter siden starten i 1977. Abonnement og tidligere hefter kan bestilles hos redaktør Geir Hardeng, Fuglevik Platå 19, 1673 Kråkerøy, tlf. 69 34 24 43. E-post: geir.hardeng@fm-os.sri.telema.no NOF avd. Østfold, P. b. 938, 1517 Moss. Seniormedl. 120,-, juniormedl. (<18 år) 60,-, familiemedl. 30,-. Leder: Lennart Fløseth, tlf. 69 27 02 00. Byttetidsskrifter sendes til NOF avd. Østfold, biblioteket, P.B. 1145, 1631 Gml. Fredrikstad. Prosjekter: Hekkefugleatlas, Vinterfuglatlas, Åkerrikse NOF Fredrikstad Lokallag, P. b. 1145, 1631 Gml. Fredrikstad. NOF Moss Lokallag, P. b. 1136, Jeløy, 1510 Moss NOF Indre Østfold Lokallag, v/steinar Pedersen, Mykkelsbergbakken 2B, 1800 Askim Akerøya Ornitologiske Stasjon, P. b. 1145, 1631 Gml. Fredrikstad. Stasjonssjef Rune Asbjørnsen, tlf. 69 32 95 16 / Observasjoner av sjeldne fugler sendes den Lokale Rapport og Sjeldenhetskomitéen for Fugl, v/per-arne Johansen, Buskogen 2, 1675 Kråkerøy. tlf. 69340286, E-post: pe-johan@online.no Østfold Ringmerkingsgruppe, v/j. Ingar I. Båtvik, Tomb, 1640 Råde, tlf. 69 28 01 71 Fuglevakta i Østfold v/jo Ranke tar imot henvendelser om faunakriminalitet, tlf. 69 27 17 70 Østfold Botaniske Forening, v/j. Ingar I. Båtvik, Tomb, 1640 Råde. A-medlem 365,- (inkl. tidsskriftet Blyttia), B-medlem 70,-, C-medlem 50,-. Leder: Bjørn Petter Løfall, tlf. 69 22 18 71 Prosjekter: Fylkesflora Østfold Entomologiske Forening, v/thor Jan Olsen, P.b. 1062 Valaskjold, 1702 Sarpsborg, tlf. 69 12 90 91 Naturfondet i Østfold støtter naturfaglige prosjekter i Østfold. Det fordeles ca. 25.000,- hvert år. Søknader sendes Naturfondet i Østfold v/geir Hardeng, Fuglevik Platå 19, 1673 Kråkerøy. Søknadsfrist 1. mars Andre prosjekter Pattedyratlas, -kontaktperson i Østfold er Geir Hardeng (adresse ovenfor) Forsidefoto: Gammel hekkelokalitet for vandrefalk i Østfold. Skittstripene under reirhylla er fra tårnfalkparet som hekket her i 1995. Foto: Ola M. Wergeland Krog

Junkerbregne Polystichum braunii ny art for Østfold BJØRN PETTER LØFALL Løfall, B.P. 1999. Junkerbregne Polystichum braunii ny art for Østfold. Natur i Østfold 18(1): 3-6. Junkerbregne ble funnet ny for Østfold i en ravineskog ved Sletner, Eidsberg 26. september 1998. Her finnes en livskraftig bestand på mer enn 50 tuer i en lite påvirket blandingsskog med gran, ask og alm som dominerende treslag. Lokaliteten er kanskje Østfolds minst påvirkete høybonitetsravineskog. Skogen er vurdert som nasjonalt verneverdig. Bjørn Petter Løfall, Åslivn. 20B, 1890 Rakkestad, E-post: bpl@c2i.net Østfold-lokaliteten Helgen 25. - 27. september 1998 arrangerte Norsk Soppforening kjuketur i Indre Østfold. Tur til de rike ravineskogene i Berg naturreservat og i Sletner skog, begge Eidsberg, stod på programmet den 26. september. Det er ikke hvert år en finner nye karplanter uten at den har kommet til fylket med menneskets hjelp (såkalte indigene planter). Det er allerede registrert ca. 1540 karplanter i Østfold inkludert de som er innført og spredd av mennesket (J. Ingar I. Båtvik pers. medd.). Funn av junkerbregne Polystichum braunii, som er ny for Østfold, var derfor en stor overraskelse. Den ble funnet i Sletner skog like øst for Slitu stasjon i Eidsberg kommune. Det ble funnet en livskrafig bestand med ca. 50 tuer i en av ravinene hvor skogen er minst påvirket av skogbruksmessige inngrep. Lokaliteteten er en høybonitets ravineskog hvor gran, ask og alm dominerer i tresjiktet, samt innslag av gråor, osp, rogn, selje og bjørk. Skogen ligger like sør for en av Østlandets største og mest markante brerandavsetninger - Monaryggen. Landskapet på sørsiden er kraftig ravinert med høydeforskjell på opptil 40 m mellom topp og bunn i de sørvendte ravinene. De marine avsetningene (leire) er enkelte steder vasket vekk slik at berggrunnen har kommet fram i dagen. Ravineerosjonen går også så dypt at den har gått gjennom de marine avsetningene, og ned i breelvavsetningene (Kjærnes 1989). Oseanisk art Junkerbregne er vanlig flere steder i kyst- og fjordstrøk fra Vestfold til Alstadhaug i Nordland (Lid & Lid 1994). På Østlandet er forekomstene mer spredte. Den forekommer inn til Ringebu i Oppland, Rollag i Buskerud, Tinn og Tokke i Telemark, samt Bykle i Aust-Agder (Lid & Lid 1994). I Akershus er den kjent fra en rekke lokaliteter i Asker og Bærum, samt fra en lokalitet i hver av kommunene Frogn, Nittedal og Oslo (Stabbetorp et al. 1990). I Hedmark er kun to funn kjent, begge på Nes, Ringsaker. Begge hedmarksfunnene som ble gjort før 1970, er senere oppsøkt med negativt resultat (Often m. fl. 1998). I Oppland er den kjent fra fire lokaliteter, to eldre funn i Østre Toten (Løken 1968), et nyere funn i Østre Toten (Wischmann 1995), samt den mest kontinentale lokaliteten i Norge i Øyer, Ringebu (Løken 1968). Nærings- og fuktighetskrevende plante Junkerbregne finnes i løv- og barskog, urer og berg, mest på baserik grunn (Lid & Lid 1994). Basert på de få lokaliteter i Sverige, er den funnet i fuktig, skyggefull, kalkholdig, moldrik mark 3

Bjørn Petter Løfall eller skogslutninger i ur (Mossberg et al. 1992). Arten betraktes som næringskrevende (eutrof) (Fægri 1960) og siden den er påtruffet i bekkekløfter i den vinterkalde Gudbrandsdalen, er trolig fuktighetsforholdene i vekstsesongen av større betydning enn vintertemperaturen (Løken (1968). Arten er mulig en karakterart i rike vegetasjonstyper (Fremstad 1997, Vevle 1986). På lokaliteten i Skåne er bladene iblant overvintrende under milde vintre (Ingelög m.fl. 1984). På Østfold-lokaliteten lå bladene helt nedbøyd av fuktig snø, men var fortsatt grønne både den 3. januar og 27. februar 1999. Ved Sletner ble junkerbregne funnet i høyproduktiv blandingsskog på jord med brunjordsprofil i den konkave delen av ravina, vanligst i sonen 3-10m over bunnen av ravina. Vegetasjonen på sørsiden av Monaryggen lenger øst er tidligere kartlagt. Den klart dominerende vegetasjonstypen er rik lågurtgranskog samt mindre områder med gråor-askeskog i konkave former, storbregneskog i bunnen av ravinene, samt gråor-heggeskog i kantene langs dyrkamarka på elvesletta langs Mysenelva (Andersen 1985). Det er ikke lett å avgjøre vegetasjonstypen ved Sletner, da skogen er tynnet på bekostning av løvtrærne. Likevel er innslaget med edelløvtrær stort, og tatt i betraktning det rike feltsjiktet, er det rimelig å anta at det er en rik edelløvskogstype. NATUR I ØSTFOLD 18(1) 1999 Hvorfor er junkerbregne sjelden i Østfold? Mange kystplanter er i større grad funnet i østerdalene i Hedmark enn i det mer kontinentale Gudbrandsdalen. Årsaken til at junkerbregne likevel er påtruffet i Gudbrandsdalen, forklares med at den bl.a. er en næringskrevende plante. Slike krav får den ikke oppfylt i østerdalene som består av fattige bergarter (Løkken 1968). I Østfold finnes det lite areal med rike bergarter i det fattige prekambriske skjoldet (se Berthelsen m.fl. 1986) i landskap som er lite oppbrutt topografisk. Det finnes ikke virkelig dype bekkekløfter i Østfold. De rikeste bergartene i Østfold er de permiske bergartene i ytterste kyststripe fra Bevøya i nord til Søndre Søster i sør. Øyene har imidlertid lite trevegetasjon og er svært eksponerte, med unntak av Jeløya som er godt undersøkt botanisk. På den permiske Håøya, Frogn, finnes den junkerbregnelokaliteten som ligger nærmest Østfold. Under marin grense er de næringsfattige bergartene dekket av løsmasser. De næringsrike marine avsetningene er den vanligste løsmassen og dekker store deler av fylket. Mesteparten av leirområdene har i svært lang tid vært utnyttet til landbruksformål. Dette er betydelig intensivert i dette århundre gjennom bakkeplanering til åkerbruk og såkalt rasjonelt skogbruk. Dette er forhold som gjør det umulig for junkerbregne å overleve og/eller etablere seg. Det finnes noen små områder med lite påvirkede ravineskoger i Eidsberg, Askim og Trøgstad. Ravinene på sørsiden av Monaryggen er hovedsakelig dannet ved grunnvannserosjon. Store mengder vann er magasinert i de store sand- og grusmassene som er avsatt mellom to fjellrygger (Gjems 1965). Dette gir en jevn strøm av grunnvannsutslag i ravineskråningene, og bidrar til å skape jevne fuktighetsforhold gjennom hele året i områder som er skogkledde og lite påvirket av skogbruk. Verneverdig ravineskog De sørvendte ravineskogene på Monaryggen er blant de mest høyproduktive skogene i Norge (Harald Korsmo pers. medd. i Andersen 1985), og med store skogbruksinteresser. Nesten hele den østlige del av området består i stor grad av yngre granåkre eller lavtynnet skog hvor mye av løvtrærne er fjernet. Dessuten er det meste av ravinesystemet gjennomvevd med traktorveier både i bunnen og på toppen av ravinene. Grunnet de store skogbruksmessige påvirkningene fikk østre del av området lav verdi i barskogsregistreringene. Den vestlige delen av ravineområdet ble imidlertid vurdert å ha nasjonal verdi (Bendiksen & Svalastog 1998). Det arbeides med å verne lokaliteten etter naturvernloven. Monaryggen med ravinelandskapet er i 4

NATUR I ØSTFOLD 18(1) 1999 kvartærgeologisk sammenheng prioriterte i gruppe I (høy verneverdi) (Erikstad 1991). I skogen finnes meget store mengder blåveis Hepatica nobilis og dekker stedvis store deler av skogbunnen, og flekkvis med kranskonvall Polygonatum verticillatum som er uvanlig i Østfold. Under barskogsregistreringene ble vårerteknapp Lathyrus verna og skavgras Equisetum hyemale (Bendiksen & Svalastog 1998) registrert. Et sted innenfor det foreslåtte verneområde finnes trollurt Circaea alpina (Nils Orderud pers. medd.). Av rødlistede sopparter ble bare glatt storpigg Sarcodon leucopus registrert under kjuketuren. Den er vurdert som hensynskrevende (Bendiksen m.fl. 1997). Av interessante epifyttiske lavarter er fertil lungenever Lobaria pulmonaria funnet på en av to lokaliteter i Østfold, olivenlav Fuscopannaria mediterranea på en av tre lokaliteter i Østfold, samt flishinnelav Leptogium lichenoides, kystårenever Peltigera Junkerbregne Polystichum braunii ny art for Østfold collina og skjellglye Collema flaccidum. Ellers kan nevnes at en av de sørligste forekomster av tyrihjelm Aconitum septentrionale på Østlandet er funnet lenger øst i samme ravinekompleks (Andersen 1985). Det ble registrert flere gulsangere Hippolais icterina, noen syngende rosenfinker Carpodacus erythrinus, to syngende gransangere Phylloscopus collybita lenger øst i samme ravineskompleks den 12. juni 1997. Det kan nevnes at gransanger er en uvanlig hekkefugl i Østfold. Direkte truet i Østfold om ikke skogen vernes Sletnerskogen hører blant de mest verneverdige skogene i Østfold. Skogen er høyproduktiv, og ville uten vern før eller siden blitt hogd, noe som vil føre til at junkerbregna går ut. Vernes lokaliteten bør junkerbregne vurderes som sjelden (R) Junkerbregne er ofte vintergrønn, og er derfor lettest å oppdage om høsten. Her fotografert på funnstedet i oktober 1998. Foto: Bjørn Petter Løfall 5

Bjørn Petter Løfall i Østfold. Inntil det skjer bør artens status vurderes som direkte truet (E). I Sverige er arten bare kjent fra én lokalitet i Skåne og én i Värmland og betraktes der som direkte truet (Aronsson et al. 1995). Arten var tidligere kjent fra flere lokaliteter i Skåne, men bare en lokalitet med 25 planter står igjen (Ingelög m.fl. 1984). Materiale Det ble tatt ett belegg av junkerbregnefunnet, og dette ble sendt Botaniske hage og museum i Oslo. Det er derfor ikke nødvendig eller ønskelig at det samles flere belegg av arten: Polystichum braunii. Ø: Eidsberg. Sletner, øst for (foreslått reservat). I bunnen av rik, fuktig ravineskog, PM 288,050(ED50). 26.09.1998. Bjørn Petter Løfall m.fl./norsk Soppforening soppekskursjon, bpl-k310. [O 236629]. Litteratur Andersen, K.G. 1985. To ravineområder i Indre Østfold. Naturgrunnlag, områdebruk og verneverdi. Hovedoppgave ved Inst. for Naturforvaltning, NLH-Ås, upubl. 97s. + 10 vedlegg. Aronsson, M., Hallingbäck, T. & Mattsson, J.-E. (red.) 1995. Rödlistade väter i Sverige 1995. Artdatabanken, Uppsala. 271s. Bendiksen, E., Høiland, K., Brandrud, T.E. & Jordal, J.B. 1997. Truede og sårbare sopparter i Norge - en kommentert rødliste. Fungiflora, Oslo. 221s. Bendiksen, E. & Svalastog, D. 1998. Barskogsundersøkelser på Østlandet i forbindelse med utvidet verneplan. Norsk Institutt for Naturforskning. Berthelsen, A., Olerud, S. Sigmond, E.M.O. 1996. Geologisk kart over Norge, berggrunnskart Oslo 1:250 000. Norges Geologiske Undersøkelse. Erikstad, L. 1991. Kvartærgeologisk verneverdige områder i Østfold. NINA Utredning 26:1-61. NATUR I ØSTFOLD 18(1) 1999 Fremstad, E. 1997. Vegetasjonstyper i Norge. NINA Temahefte 12:1-279. Fægri, K. 1960. The coast plants, i: Fægri, K., Gjærevoll, O., Lid, J. & Nordhagen, R. Maps of distribution of Norwegian plants, vol. I. Oslo University Press. 134s. + 54pl. Gjems, O. 1965. Berggrunnen og jorden, s. 17-62 i: Anonym. Heggen og Frøland - fellesbind for bygdene Askim, Eidsberg og Trøgstad. 377s. Ingelög, T., Thor, G. & Gustafsson, L. (red.). 1984. Floravård i skogsbruket - Artdel. Skogsstyrelsen, Jönköping. 458s. Kjærnes, P.A. 1989. Mysen CST 037038 - Kvartærgeologisk kart 1:20 000. Norges Geologiske Undersøkelse. Lid, J. & Lid, D.T. 1994. Norsk flora. 6 utg. ved Reidar Elven. Det norske samlaget, Oslo. 1014 s. Løkken, S. 1968. Polystichum braunii - en oseanisk art funnet i den kontinentale Gudbrandsdalen. Blyttia 26(3):125-136. Mossberg, B., Stenberg, L. & Ericsson, S. 1992. Den Nordiska Floran. Wahlström & Widstrand, 696s. Often, A., Haugan, R., Røren, V., & Pedersen, O. 1998. Karplantefloraen i Hedmark: Sjekkliste, plantegeografiske elementer og foreløpig utbredelseskart for 488 taksa. Fylkesmannen i Hedmark, miljøvernavd. rapp. 6-1998:1-261. Stabbetorp, O., Often, A., Wesenberg, J., & Wischmann, F. (red.). 1990. Lokalflora for Oslo og Akershus, del I. NBF, Østlandsavdelingen. Upublisert. Vevle, O. 1986. Norske vegetasjonstypar, 4. utg. Nistås Forlag, Bø i Telemark. 116s. + 60 fig. Wischmann, F. 1995. Sommerekskursjon til Hadeland og Toten. Blyttia 53(2):103-104. 6

Hekkefunn av dvergterne Sterna albifrons i Norge ÅGE STEN FREDRIKSEN & PER-ARNE JOHANSEN Fredriksen, Å.S. & Johansen, P.-A. 1998. Hekkefunn av dvergterne Sterna albifrons i Norge. Natur i Østfold 18(1): 7-10. Dvergterne hekket for første gang i Norge i 1992. Funnet ble gjort i sjøfuglreservatet på Store Sletter i Råde, Østfold. Hekkefunn ble også gjort på samme plass i 1993, -94 og -95. I 1996, -97 og -98 hekket dvergterna på en mindre holme i Kurefjorden, Råde kommune. Åge Sten Fredriksen, Filerveien 1, 1672 Kråkerøy. Per-Arne Johansen, Buskogen 2, 1675 Kråkerøy. E-post: pe-johan@online.no Dvergterne Dvergterne Sterna albifrons er blant verdens minste terner med en vekt 50-60 gram, og på størrelse med en sandlo. Arten er kosmopolitt og i Palearktis hekker den fra Atlanterhavskysten til Sentralasia og fra Middelhavet og Midtøsten nord til Fennoskandia. Dvergternebestanden i Europa har vært i tilbakegang i lang tid, etter å ha hekket tallrikt både på lokaliteter langs elver i innlandet og på kystlokaliteter i forrige århundre. På begynnelsen av vårt århundre var arten fremdeles i fremgang, men etter 1970 har bestandene mange steder gått tilbake. Dette skyldes trolig forstyrrelser og tap av hekkeplasser (Tucker & Heath 1994). Overvintringsområdet ligger hovedsakelig på Afrikas vestkyst, men den overvintrer også ved Øst-Afrika, i Rødehavet og Den persiske gulf. Arten blir regnet som en sjelden gjest i Norge, men blir sett fåtallig hvert år. Nærmeste hekkeområde finner vi i Sverige (Lundewall 1979, Jonsson 1994). Forekomst i Sverige og Danmark Per Olof Lippe (i brev 1998) skriver følgende om utbredelsen av dvergterne i Sverige: Dvergternen har hatt en ganske stabil populasjon under 90-tallet. Vel 100 par hekker i Skåne og 40-50 par i Halland på vestkysten, nordligst ved Tjolöholmen i Kungsbackafjorden, ca. 25 km. sør for Göteborg. Arten har trolig aldri hekket i Bohuslän. På begynnelsen av 1980-tallet ble den svenske bestanden anslått til ca. 550 par, hvorav nesten halvparten på Gotland. En totaltelling av samtlige ternearter i Skåne 1991 viste at dvergternen faktisk er den eneste som har et stabilt nivå, mens de fem andre artene går tilbake. Lars Larson (i brev 1998) skriver følgende: «Angående dvergternen hekker den lengst nord på vestkysten i Halland, ca 20 par på Getterön. I 1996 forsøk på hekking utenfor Kungsbacka. Ingen par i Bohuslän. På svenske østkysten hekker dvergternen nordligst i Småland og på Gotland, foruten noen par i nordligste Norrbotten, Gresören og Haparanda Sandskär.» Dvergternebestanden reduseres kraftig overalt i Dvergterne fotografert i Kurefjorden 1998. Foto: Per-Arne Johansen 7

Åge Sten Fredriksen & Per-Arne Johansen Danmark, særlig i Nordjylland. Bestanden var i 1988 anslått til 420-450 par. I 1996 er denne bestanden halvert. Georg Tranholm (pers. medd.) antar at økt badeturisme er en medvirkende årsak til denne dramatiske tilbakegangen. Første hekkefunn i Norge i 1992 Siden 1989 har vi på oppdrag fra NINA og fylkesmannens miljøvernavdeling i Østfold foretatt registrering av sjøfugl på Østfoldkysten. Under dette arbeidet ble vi den 20.06.92 oppmerksomme Tab. 1. Fysiske mål for egg av dvergterne funnet på Store Sletter i 1993, sammenlignet med egg av makrellterne. D vergterne e Lengde Bredde Makrelltern e Lengd e Bredde Egg 1 33, 3 24, 4 40, 6 31, 1 Egg 2 33, 0 24, 0 38, 7 30, 7 Egg 3 34, 0 24, 3 39, 0 30, 1 på en dvergterne på øya Store Sletter i Råde kommune. Store Sletter er delt i to deler, hvor den ene delen er sjøfuglreservat, den såkalte Sletter-rompa. Det var på denne delen av øya vi fant ett dvergternereir med to egg. Reirplassen lå på en sørvestvendt havstrand, bestående hovedsakelig av grov sand og skjellsand med rullestein i de nedre deler mot vannet. Reiret var kun en grop i sanden. Eggene var grågule med lilla og svarte flekker. På den samme stranden hekket også følgende arter: sandlo Charadrius hiaticula 2 par, tjeld Haematopus ostralegus 2 par, makrellterne Sterna hirundo 13 par, fiskemåke Larus canus 6 par og hettemåke Sterna ridibundus 4 par. Dessverre ble det vanskelig for oss å følge opp dvergternene i rugeperioden, men det ble senere NATUR I ØSTFOLD 18(1) 1999 på året observert to voksne dvergterner med utfløyne unger i Kurefjorden naturreservat, som ligger ca. 5 km. øst for Store Sletter. Det er derfor all grunn til å anta at Norges første registrerte hekking av dvergterne ble vellykket. 1993 Forventningene var store da vi den 30.05.93 gikk i land på Store Sletter, og dvergternene skuffet ikke. Reiret lå på samme plass som i 1992, faktisk innen samme kvadratmeteren, og inneholdt denne gang tre egg. Eggene ble målt, og målene er angitt nedenfor (tab. 1) sammen med tilsvarende mål for makrellterne (alle mål i mm). Heller ikke dette året klarte vi å følge opp hekkingen, og resultatet av hekkingen dette året er uviss, da ingen ungfugler ble observert i Kurefjorden senere på sommeren. 1994 1994 ble nok et år med hekking. Reiret, som inneholdt tre egg, lå dette året 7-8 meter lenger øst enn i 1992 og 1993. Sannsynligheten for at det var det samme paret som året i forveien er derfor ganske stor. Dato for funnet var 23.05. Dette året ble det sett 2 voksne sammen med en ungfugl innerst i Kurefjorden første del av august. 1995 Reir med tre egg ble også funnet i 1995, nærmere bestemt 10.06. Det ble bestemt å gjøre forsøk på ringmerking senere på sommeren. Ved dette besøket var imidlertid hekkeplassen tom for både dvergterne og annen hekkefugl. 1996 Skuffelsen var stor da fuglene uteble fra Store Sletter i 1996. Det samme gjorde også både makrellternene og hettemåkene. Mange arter benytter de to nevnte artene som varselfugler, noe kanskje også dvergternen hadde gjort her tidligere år. Uten beskyttelse er det høyst sannsynlig at dvergternene også flyttet, og det ble da også observert dvergterne i Kurefjorden gjennom sommeren. 8

NATUR I ØSTFOLD 18(1) 1999 Hekkefunn av dvergterne Sterna albifrons i Norge Reir av dvergterne fotografert i Søndre Sletter naturreservat (Sletterrompa) i 1992. Foto: Åge Sten Fredriksen Under telling av en makrellternekoloni på en holme nettopp i Kurefjorden, fant vi et reir som inneholdt to døde terneunger og ett egg. Farger og størrelse på egget var helt likt det vi tidligere hadde registrert hos dvergterne. Eggmålene var 35,0 23,7 mm. Da reiret helt tydelig var forlatt, ble egget samlet inn. Egget ble sendt inn til Østfold, og ble godkjent som det femte hekkefunn av dvergterne i Norge (R. Frølandshagen pers. medd.) 1997 Også i 1997 utførte vi sjøfuglregistrering, og oppmerksomheten mot den nye hekkeplassen var derfor skjerpet da vi ankom holmen den 12.06. Dvergternene var igjen på plass. Denne gang inneholdt reiret 2 egg. Det lå bare ca. 0,5 m over vannflaten, og ble under kontroll den 01.07 funnet ødelagt av høyt vann. Fuglene la imidlertid om, denne gang ett egg, og klarte å ruge ut en unge. Denne ungen ble ringmerket 22.07, og ble dermed Norges første ringmerkede dvergterneunge. Senere ble de voksne dvergternene sammen med ungen observert i Kurefjorden. 1998 Under det årlige registreringsarbeidet den 30.05 var ingen dvergterner å se. Heller ingen reir ble funnet. Det var imidlertid blitt observert dvergterne flere ganger i Kurefjorden tidligere i sesongen. Under en sjekk fra landsiden med teleskop den 18.06 ble en dvergterne observert da den lettet fra den faste hekkeplassen og fløy innover i Kurefjorden. Terna kom tilbake etter 50 min. og landet på samme sted. Høyst sannsynlig hadde den reir. Dette ble konstatert den 20.06, da et reir med 2 egg ble funnet. Begge de voksne fuglene ble observert. Etter vannprøve ble det beregnet at eggene var ruget i ca. èn uke. Den 21.07 ble to unger funnet og ringmerket. Ungene ble dette året ikke sett sammen med de 9

Åge Sten Fredriksen & Per-Arne Johansen NATUR I ØSTFOLD 18(1) 1999 Dvergterneunge fotografert på hekkeplassen i Kurefjorden den 21. juli 1998. Foto: Per-Arne Johansen voksne i Kurefjorden senere på sesongen, slik det har vært vanlig ved tidligere vellykkede hekkinger. Grunnen til dette kan ha vært sen hekking og en del nordlig, til dels sterk vind. Andre plasser for matsøk kan derfor ha blitt benyttet. På den samme holmen som dvergterna hekket i 1998, ble det også funnet et reir av rødnebbterne Sterna paradisaea. Dette var det første hekkefunnet av denne arten i Kurefjorden. Tre ternearter hekket dermed på denne lokaliteten dette året, da det også hekket 66 par av makrellterne. Fra 1992 til -98 har dvergternene klart å få fram minst seks unger. Vi ser derfor med forventning fram mot årets hekkesesong, og et nytt møte med denne sjeldne arten i norsk fauna. Litteratur Jonsson, L. 1994. Fugler. Europa, Nord-Afrika, Midtøsten. Cappelen, Oslo. 559s. Lundewall, C.-F. 1979. Fuglene våre. Almqvist & Wiksell, Stockholm. Tucker, G.M. & Heath, M.F. (red). 1994. Birds in Europe- their conservation status. Conservation Series No. 3, Birdlife International, Cambridge. 10

Krypmure Potentilla reptans L. klassisk ballastplante hos oss, men med rike kulturtradisjoner i Europa J. INGAR I. BÅTVIK Båtvik, J.I.I. 1999. Krypmure Potentilla reptans L. klassisk ballastplante hos oss, men med rike kulturtradisjoner i Europa. Natur i Østfold 18(1): 11-20. Krypmure regnes i Norge som en klassisk ballastplante, mens den i våre nærmeste naboland regnes som opprinnelig og veletablert. Med sine lange krypende skudd er den særlig god til å tåle forstyrret mark, eller såkalt skrotemark. Arten har dessuten lang tradisjon som medisinplante sørover i Europa, med funksjoner som hos oss har blitt tillagt tepperot Potentilla erecta. I Østfold er krypmure kjent fra 15 (13?) lokaliteter, men bare på to av disse er arten med sikkerhet forekommende i dag. Alle kjente funn fra fylket er listet opp. J. Ingar I. Båtvik, Tomb, 1640 Råde. E-post: ingar.batvik@hiof.no Slekta mure Potentilla tilhører Rosefamilien. Representantene er typiske roser med dobbelt sett begerblader, øreblad, frie kronblader og mange frie pollenbærere. I tillegg har murene mange frie fruktemner som blir nøttefrukter slik flere i denne familien har. På verdensbasis inneholder slekta omkring 500 arter, hovedsakelig knyttet til nordlig tempererte områder (Mabberley 1997:581). I Europa finnes 75 arter, men bare omkring 10 arter har i særlig grad satt spor etter seg i kulturhistorien som medisinplante eller som prydplante (Mabberley l997). For oss er krypmure P. reptans en sjelden gjest, men i Europa inngår denne som en av de ti med rike kulturtradisjoner. Den er lett å kjenne med sine femkoplete blad, store gule blomster og krypende skudd. Ingen ballastplante i våre naboland Vi omtaler krypmure som en av klassikerne blant ballastplantene i norsk flora (Ouren 1991). Dette gjør vi nok med rette, men en skal ikke langt utenfor landets grense før krypmure anses opprinnelig og veletablert. Hultén (1971:265) oppgir krypmure fra 16 «prikker» i Norge, alle kystbundne fra svenskegrensen til Kristiansund. I Sverige går den langt nord i Midt-Sverige og skraveres i øst og sørøst. Den får skravur også i Baltikum og store deler av Danmark, mens den i Finland bare har spredte, oftest kystnære forekomster. Ifølge svenske og danske floraer er ikke krypmure noen sjelden plante. Den synes heller ikke å være særlig spredd med ballast slik som hos oss. En eldre svensk flora skriver om dens forekomst i Skåne «forek. allmänt på torra ställen, betesmarker, åkerrenar, vid vägar o.s.v.; sällsyntare i norra delen» (Areschoug 1866:109). Dette gjelder jo de sørligste deler av nabolandet, men ser vi i en mer omfattende flora ligner beskrivelsen: «täml. allm. på ängsmark, väg- o åkerkantar, även ngt fukt. mark, Skåne, Norland, Öland, Gotland» (Lindman 1926:353). I Danmark beskrives utbredelsen slik: «Vejkanter, enge, skrænter, klinter, strandvolde. Alm. i Ø. Danm., hh. i Himmerl., iøvr. sj.» (Hansen 1993:287). I samme flora går det fram at krypmure ikke er kjent fra sentrale deler av Jylland, og den mangler mange steder på vestkysten. Men igjen intet om at den er særlig menneskespredt. Går vi til våre tilgrensende arealer i øst og sør finner vi imidlertid at krypmure er en klar antropokor i Dalsland. Andersson (1981:196) oppgir krypmure bare fra ruderatmark i Ärtemark 200 m sørøst for Bengtsfors sag som den eneste opplysning om arten derfra. Fra Bohuslän og Göteborg skriver Fries (1971:229) at krypmure forekommer «sannolikt bara som adventiv», men 11

J. Ingar I. Båtvik NATUR I ØSTFOLD 18(1) 1999 angir den fra 17 lokaliteter innenfor området, mest kystbundet. Flere av funnene er gamle og er lett å se i sammenheng med seilskutenes frakt av ballast. Det tegner seg et bilde av krypmure som en naturlig forekommende art i Sørøst-Skandinavia, men som blir sjelden og knyttet til berørt mark, gjerne innkommet med ballastjord i vestlige og nordlige strøk. Med en slik utbredelse synes det som om arten har strenge temperaturkrav. Ønske om varme og lengre somre er viktigere enn om lokalitetene utsettes for tråkk og annen forstyrrelse. Interessant er det å merke seg at «andre veien» er den også regnet som innført da Hultén & Fries (1986:1077) angir krypmure som vidt spredt på verdensbasis, men opprinnelig europeisk, nord-afrikansk og vest-asiatisk. De angir i tillegg at den er antropokor i Etiopia, Nordog Sør- Amerika og New Zealand. Arten har i tillegg god vegetativ spredning i sine krypende, ofte meterlange skudd. Den er derfor særlig god til å tåle forstyrret vegetasjon, slik mark vi i dag kaller skrotemark. Men med sitt krypende levesett konkurreres den rimeligvis lett ut i høyvokst vegetasjon. Nei, tørr mark, gjerne på strandkanter synes å være dens hjemsted. Planter som vokser på hardtrampete eller tørre steder, og som samtidig tåler en del mishandling, har jo svært store sjanser for å spres med moderne kommunikasjonsmidler. Krypmure i Norge I Norge, inklusive Svalbard, omtaler (Lid & Lid 1994) 26 arter mure, men hvor bare i underkant av 20 regnes som veletablert og årlig forekommende. Ifølge Ouren (1991:191) ble krypmure første gang nevnt fra Norge av Hornemann (1821:574), men Blytt (1836:30) hevdet at planten første gang ble påvist av ham i 1833 ved Fruegård på Stord i Hordaland. Han antok at Hornemann bygget på en mindre pålitelig angivelse av Wilse (1779) fra Spydeberg. Blytt angir dette funnet slik i sin flora: «M.sj. <=meget sjelden> og muligvis ei indfødt: Fruegaard paa Storøen i Bergens Stift «ved en Elv omkring Møllehusene og ved Veien derfra op til Gaarden» (Bl.) <=Mathias Numsen Blytt> «samt paa Stranden, maaske indført paa Ballast» (Norman); ved Christiansund paa Ballast (if. Greve)» (Blytt & Blytt 1876:1183). I neste norske florautgave skriver Blytt & Dahl (1902-06:436) om krypmurens forekomst: «M.sj.: Ramnes i Jarlsberg; Fruegaard paa Stordøen paa strandkanter og ved en elv. Ved Arendal og Kristianssund tilfældig.» De eneste nyoppdagelser fram til århundreskiftet synes å være ved Jarlsberg og Arendal. Dette er underlig da krypmurens første funn fra Østfold er fra 1892 på to lokaliteter, men dette kom altså ikke med i det nasjonale floraarbeid. Kanskje var det slik den gang som nå at mange sitter på sine herbariebelegg og oppdagelser uten å rapportere dette videre til forfattere og museer. Nordhagen kom med sin flora i 1940, og her er heller ikke de klassiske ballastplassene i fylket vårt omtalt i det han beskriver utbredelsen av krypmure noe sleivete slik: «Nær brygger og veikanter, fra Jeløya og Jarlsberg hist og her langs kysten til Stordøya og Bergenskanten. Trolig opprinnelig kommet inn tilfeldig. Holder seg godt enkelte steder» (Nordhagen 1940:312). Fylket vårt er jo blitt med, men Nordhagen henviser bare til funn fra Jeløya (på 1930-tallet) og tar ikke spesifikt med ballastfunnene omkring århundreskiftet. Var disse ikke kommet til museet tro, eller var beleggene på denne tiden ikke gjennomgått og innsortert i hyllene? Eller mente Nordhagen at «hist og her langs kysten» også inkluderer de klassiske ballastplassene langs Østfoldkysten? Mulig det, men det er først ved Lids mange utgaver at en mer presis utbredelse presenteres (jfr. Lid 1952). I Lid & Lid (1994:285) angis krypmure menneskespredt fra fylkene Østfold, Akershus, Oslo, Buskerud, Vest-Agder, Rogaland, Hordaland og Møre- og Romsdal. Kart hos Ouren (1991:192) viser en totalutbredelse i Norge fra 32 lokaliteter hvorav 10 i Østfold. På landsbasis regner Ouren med fem intakte, opprinnelige lokaliteter, altså ballastplasser hvor arten ble samlet før 1915, men bare en i Østfold, Røds Bruk på Kråkerøy. 12

NATUR I ØSTFOLD 18(1) 1999 Krypmure i Østfold Fig. 1. Krypmure Potentilla reptans fotografert ved parkeringsplassen ved Mærrapanna i 1978. Foto: J. Ingar I. Båtvik Velkjent medisinplante i Europa I norsk sammenheng er det tepperot P. erecta blant murene som har særlige tradisjoner innenfor farmakologien. Som blodstillende middel har tepperot lange tradisjoner i Norden. Den kalles da også ofte for blodrot i apoteksammenheng (Høeg 1976:527). Tepperot har navnet sitt fra denne egenskapen, egnet til å teppe (korke) blod. Men denne egenskap er bare en av flere som tepperot og dens slektninger er tillagt. I sydligere strøk har krypmure overtatt tepperotens effekter. Ifølge Fægri (1958:255) har krypmure en stor jordstokk, faktisk større og kraftigere enn tepperot. Det er da også denne som i europeisk sammenheng har hatt størst betydning av de to i medisinsk sammenheng selv om vi i nordisk litteratur naturlig nok har konsentrert oss om tepperot. Røttene har nær det samme kjemiske innhold slik at de burde kunne gi den samme virkning. Krypmure har i tillegg fem blader, ja, det er svært vanskelig å finne unntak på dette. I middelalderens apotekerlatin het krypmure Quinquefolium (= fem blad). Dette har gitt rom for den i signaturlæra hvor den er gitt symbolsk verdi for sin femtallighet. Denne burde kunne brukes til tær- eller fingersykdommer av ulike slag. Et eksempel er at mot skjelving ble det anbefalt å vaske hendene i et avkok av de grønne bladene (Fægri 1958:256). Enkelte skjønte at mange slike oppfatninger vanskelig kan være annet enn ren overtro. Sitert etter Fægri (l958) skriver Simon Paulli i sin danske legebok fra 1684 om krypmure som han kaller femfingerurten, her i original språkdrakt: «Det er af Forfarenhed befundet, at Næsen som haver blødt, er stillet der aff, at mand ickun hafuer holdet Fem-Fingers-Urt udi sin Haand. Men det er forfengeligt at dømme oc mene, at denne Urt skulle kunde bortdrifue Diefuelen oc de onde 13

J. Ingar I. Båtvik NATUR I ØSTFOLD 18(1) 1999 Fig 2. Utbredelsen av krypmure, Potentilla reptans, i Østfold. Hel sirkel = intakt lok., hel firkant = funn etter 1950, ikke gjenfunnet, åpen firkant = funn før 1950, ikke gjenfunnet, åpen sirkel = utgått, ofte eldre lok., stjerne = upresis angivelse. Illustrasjon: J. Ingar I. Båtvik 14

NATUR I ØSTFOLD 18(1) 1999 Aander. Ja det er ocsaa i lige maade ickun idel Forfengelighed, at indbilde sig oc tæncke, at denne Urtis Blade skulle være saaledis gafnlige til Kaaldesiuger, at Man skulle tage Bladene aff fire denne Urtis grene, dersom det var den Fierde dags Kaalde, oc dersom det var den Triedie dags Kaalde, skulle man tage aff tre Grene, oc dersom det var huer dags Kaalde, som nogen kunde hafue ont aff, da skulle Mand tage blade aff en Gren, oc gifve den siuge ind at dricke, med noget lidet Peber udi Miød eller Vijn.» Den gamle kur mot koldesyken, eller malaria som vi heller kaller den i dag, tror altså ikke Paulli på. Men han tviler ikke på bladenes effekt mot neseblødninger, ja, her fins det erfaring å vise til ifølge den gamle magister. Krypmure mot malaria er også beskrevet av Dioskorides (år 70), og det er vel her Paulli har hentet sin beskrivelse fra. Videre forteller Dioskorides i sin legemiddellære at Pentephyllon, som var navnet på krypmure i Hellas, er god mot munnsår og dysenteri (Hewe 1940:200). Alle mure-arter inneholder garvesyre i røttene, og denne kunne man tenke seg effektfull på nevnte lidelser. Ifølge Ohlmarks (1985:110-111) hadde Linné god tro på krypmurens helbredende innhold. Planten ble forhandlet under navnet Pentaphyllon som er en direkte gresk oversettelse av det latinske Quinquefolium. Man handlet enten pentaphyllierot eller pentaphylliegrønt. I Linnés Örtabok fra 1725, en bok han forøvrig ikke var særlig fornøyd med selv, han skrev den jo allerede i ungdomsårene, omtales krypmure etter sitat fra den tyske apoteker og lege Tabernaemontanus (hans egentlige navn var Jacob Theodor Müller Bergzabern ca. 1525-1590). Han sidestilte krypmure med kinabark og mente den hadde like gode egenskaper som denne mot feber, tannverk og stensykdommer. Den var også anvendbar for å unngå verk i ferske sår. Ifølge Tabernaemontanus skulle bladene pulveriseres og røres sammen med fersk eggeplomme til en pasta som skulle være særlig virksom mot eksemer og andre betennelser rundt neglene (Ohlmarks Krypmure i Østfold 1985:111). Mon tro vi ikke her aner restene etter troen på en sammenheng mellom våre fem fingre og femfingerurten til Paulli. Tabernaemontanus hadde vel mer rett da han påsto at uttrekk av rota som gurglevann hadde god virkning mot munnsår. I senere litteratur er det vist at tepperot har virkning som antiseptikum i munnhulen (Høeg 1976:528). En annen effekt av krypmurens kraftige rotstengel samt dens ofte meterlange, rotslående sideskudd, er at den er en effektiv jordbinder. Wahlenberg skriver ifølge (Nyman 1868:77) at «den långa rotspindeln, liksom spikar eller pålar i jorden ger stadga och varaktighet; sjelfva rankorna torde t.o.m. kunna afhålla jordytan från nedrasning eller flytning». Utbredelse i Østfold I Østfold er krypmure samlet eller omtalt fra til sammen 15 lokaliteter, men hvor enkelte lokaliteter er så upresist angitt at det kanskje dreier seg om bare 13 lokaliteter. Her presenteres en alfabetisk oversikt etter kommune med utgangspunkt i kollekter belagt ved de botaniske museer på Tøyen og på Ås. Aremark Herfra finnes ett belegg; Nils Hauges funn fra Holmegil i 1955. Ouren (1991:194) siterer dette funnet som et uvanlig funn i innlandet. Funnet kan ikke direkte ses i sammenheng med ballastjord og fremmedspredning. På den annen side er ikke avstandene store til jord og sand i Halden. Et sandlass herfra med enkelte krypmurefrø eller en stikling er nok til å forklare innlandsfunnet. Den er forøvrig ikke kjent herfra i nyere tid uten at jeg kjenner til at arten er ettersøkt her. Fredrikstad storkommune Krypmure ble tidligst samlet i fylket på de klassiske ballastplassene Øra og på Røds Bruk i 1892. Det var Anton Landmark som var samleren, og ifølge datoene på herbariebeleggene var han først på Røds Bruk den 22. juli og dagen etter samlet han den på Øra. På Øra ble den sist samlet i 1911, og vi må regne den som utgått derfra. Jeg har 15

J. Ingar I. Båtvik NATUR I ØSTFOLD 18(1) 1999 forøvrig et klart minne om at jeg har sett den på Øra avfallsplass i guttedagene på 1960-tallet, trolig sammen med lokalbotaniker Svein Åstrøm, da vi årlig var på jakt etter rare planter på den tiden. Noe belegg av arten har jeg imidlertid ikke klart å finne fra den gang. På Røds Bruk på Kråkerøy finnes det fortsatt gode bestander av krypmure. Denne lokaliteten er den eneste som Ouren (1991:192) regner som intakt i Østfold. I tillegg omtales lokaliteten som en av de klassiske ballastplassene med intakt botanikk i Norge. På Botanisk Museum på Tøyen ligger ikke mindre enn 23 kollekter herfra. Fra ballasttiden ble den i Fredrikstad også samlet fra Nabbetorp (1910-1912) og fra Gressvik Bruk (1911), alle av Hartvig Johnsen. Senere ble den belagt fra Glemmen kirkegård av Øivind Johansen i 1961. Ved siden av å sitere funnet, har Ouren (1991:194) et tillegg om at ifølge Ø. Johansen (pers.medd.) er funnet gjort ved tidligere Glemmen kapell nær Fjeldberg. «På Fjeldberg har det vært en ballastplass, og krypmuren kan muligens ha overlevd her siden ballasttiden.» Igjen knyttes altså krypmurens forekomst til ballast. I nyere tid er den kjent fra parkeringsplassen ved Mærrapanna ute i Onsøy. Her påvises den nær årlig mellom plassen og båthavna i sør, og må regnes som en intakt lokalitet. Det finnes imidlertid bare ett belegg på Tøyen herfra (1981). Halden I Halden er det også gjenlagt ballastjord. Krypmure er samlet to ganger fra Sponvika i Halden (1934-1940) av Henrik Suleng, men det er uklart om det dreier seg om samme lokalitet. På utbredelseskartet er de to angivelsene angitt som samme sted. Tore Ouren samlet den på Rød her- På Røds Bruk på Kråkerøy finnes det fortsatt gode bestander av krypmure. Foto: Ola M. Wergeland Krog. 16

NATUR I ØSTFOLD 18(1) 1999 regård i 1968. Om dette funnet skriver han; «fant den i en gressplen på Rød herregård hvor haven for en stor del var bygd opp av ballastjord (jfr. Ouren 1979:167). Planten kan her være kommet med hagejord fra England, hvor den er vanlig. Ved senere besøk på Rød fant jeg ikke lenger krypmure der. Planten har kanskje ikke klart den hardhendte behandling av moderne gressklippere» (Ouren 1991:194). Krypmure er meg bekjent ikke kjent i Halden i dag, men med så mye industriområder, gammel ballastjord og skrotemark, ville det ikke være overraskende om den finnes her fortsatt. Hvaler Hvaler kommune har mye sand og grus langs veier og bryggekanter. Øivind Johansen har fortalt meg at han har sett den på Hvaler på 1960- tallet. Dette har han også tilkjennegitt ved en påskrift på kollekten fra Glemmen kirkegård. Det finnes imidlertid intet belegg herfra. Det har vært mange botanikere på Hvaler til nær sagt alle tider, uten at den er omtalt herfra, så særlig vanlig kan krypmure aldri ha vært her ute. Moss Fra Moss kommune finnes bare ett belegg, Oddvin Reisæthers funn fra Reier i 1935, omtalt hos Nordhagen (1940) som eneste Østfoldfunn (i alle fall som nevnes fra spesifikt fra Østfold). Stedet ligger ikke langt fra Værlebukta med internasjonal trafikk fra ballasttiden. Funnet kan således godt ha sin opprinnelse fra ballastjord. Rakkestad Kristian Andreassen samlet krypmure fra Rakkestad i 1941. Belegget stammer fra dyrket materiale og er derfor ikke medtatt på utbredelseskartet. Det finnes imidlertid ingen opplysninger om hvor materialet opprinnelig stammet fra. Sarpsborg storkommune I en av Lids eldre floraer er krypmure angitt fra Tune (Lid 1952:385). Det finnes imidlertid intet belegg i Oslo eller på Ås som forklarer denne opplysningen. Jeg har ikke hatt anledning til å lete etter krypmure i andre museer, men det er Krypmure i Østfold sannsynlig det kan ligge innsamlinger i Trondheim eller Bergen fra Tune som forklarer opplysningen. På Tøyen finnes to belegg fra Sarpsborg storkommune, ett upresist «Tune» fra 1975, samlet av Odd Stabbetorp, og en nylig (?) oppdaget lokalitet ved Hannestad båthavn, belagt 1998. Disse to beleggene kan være samme lokalitet, men er behandlet i utbredelseskartet som to, en upresis og en intakt. Det fantes mye ballastjord i Sannesund og på Alvim, og krypmure kan godt å stått her i mange tiår. I dag finnes rikelige forekomster godt etablert ved båthavna. Funnet er forøvrig omtalt i «Sarpsborg Arbeiderblads» sommerbilag 11.7.1998, s.4-5, hvor journalist Inger Aune har både tekst og foto. Bare to sikre intakte lokaliteter i fylket Det er alltid dristig å spå hvor mange lokaliteter vi har av en art i fylket, hvor mange som er intakte osv. Men med utgangspunkt i dagens kunnskap, ser det ut som vi kan regne bare tre lokaliteter som rimelig intakte og med bare to hvor krypmure med sikkerhet påvises årlig i bra mengder. Av de resterende ti lokaliteter medtatt på kartet er tre kjent etter 1950, men ikke kjent i dag, to lokaliteter før 1950, trolig utgåtte, tre gamle, utgåtte forekomster og to som er angitt upresist, jfr. utbredelseskart. Kartet viser totalt 13 lokaliteter. Dette samsvarer med herbarieoversikten, men med den forskjell at Rakkestadinnsamlingen ikke er med på kartet (pga dyrket materiale) og at den upresise opplysningen fra Hvaler er med på kartet. Fylkets herbariebelegg Nedenstående oversikt baseres på herbariekollekter ved Botanisk museum på Tøyen og de botaniske samlinger på Ås. De presenteres alfabetisk kommunevis og kronologisk under hver kommune. 1. Aremark. Ved riksgrensen til Allingmo tollst., øst for Holmegil, på grasgrodd vegkant nær bebyggelsen. 20.7.1955. Nils Hauge. <O 3800>. 2.a. Fredrikstad. Kragerøen v. Fr.stad, 17

J. Ingar I. Båtvik NATUR I ØSTFOLD 18(1) 1999 gammel ballast. 22.7.1892. Anton Landmark. <2 ark,o 7807/7808>. b. Kragerøen v. Fredrikstad. 1900. Anton Landmark. <O 7797>. <PL 10,62>. c. Kraakerøy, Røds bruk. 7.1910. Hartvig Johnsen. <O 7809>. d. 15.7.1910. Hartvig Johnsen. <2 ark,o 7810/7811>. e. 8.1912. Hartvig Johnsen. <O 7812>. <På samme ark som O 7811.> f. Standard skipsbyggeri. 30.7.1954. Gunnar Hofstad. <O 42713>. g. Fredrikstad Mekaniske Verksted, Glombo («Røds Brug»). 15.9.1966. Tore Ouren 27220. <O 3532>. PL 09,65. h. Glombo, Røds Brug. 4.10.1968. Tore Ouren 29550. <O 3531>. i. 11.9.1973. Tore Ouren 34342. <O 3529>. j. Glombo = Røds Brug. 1.9.1978. Tore Ouren 36782. <O 3526>. k. Nær gjerdet mot Glombo. 28.7.1979. Tore Ouren 37067. <O 3528>. l. Fredrikstad Mekaniske Verksted, Glombo. 20.8.1981. Tore Ouren 38410. <O 3527>. m. Tomt til tidl. Røds Brug. 25.8.1982. Tore Ouren 38871. <O 3525>. n. Glombo «tidl. Røds Brug». 18.9.1985. Tore Ouren 39745. <O 21515>. o. Glombo (tidl. Røds brug). 1.8.1986. Tore Ouren 40170. <O 3523>. p. Bjølstad industriområde, på grasmark mellom bygninger, 3 m o.h. 14.9.1986. Kåre A. Lye 12167 & Tore Berg. <NLH 2123>. (ED50): PL 099,656. q. Ved Glombohallen, tidligere Røeds bruk. 21.9.1986. Øivind Johansen. <O 160992>. r. Glombo. 4.8.1987. Tore Ouren 40591/ 40587. <2 ark, O 40189/40185>. s. Glombo: tidl. «Røds Brug». 13.8.1990. Tore Ouren 41701. <O 40127>. t. Glombo (tidligere «Røds Brug»). 2.9.1992. Tore Ouren 42361. <O 60373>. u. Røds bruk. 27.7.1994. Svein Åstrøm & Jan Ingar Båtvik. <O 160501>. v. Glombo (tidl. «Røds Brug»), innenfor fabrikkområdet. 8.9.1994. Tore Ouren 43177. <O 96520>. 3.a. Fredrikstad. Øren. 23.7.1892. Anton Landmark. <O 7800>. <PL 12,62>. b. Øren. 12.7.1904. Hartvig Johnsen. <O 7801>. c. Paa ballast, Østre Fredrikstad. 19.7.1905. Randor Eretius Fridtz 14239. <O 7802>. d. Øren. 8.7.1911. Hartvig Johnsen. <O 7805>. 4.a. Fredrikstad. Nabbetorp, i nærheten av den gamle kjørebane paa Øvre Nabbetorp teglverk. 2.8.1910. Hartvig Johnsen. <O 7803>. <PL 12,65>. b. Nabbetorp, paa tomten ved Øvre Nabbetorp teglverk, i mængde og kraftige eksemplarer. 2.8.1910. Hartvig Johnsen. <O 7804>. c. Øvre Nabbetorp teglverk. 9.8.1912. Hartvig Johnsen. <O 7806>. 5. Fredrikstad. Onsøy, Græsvik bruk, ballast. 7.7.1911. Hartvig Johnsen. <O 7814>. 6. Fredrikstad. Grasslette v/glemmen kirkegård. 7.1961. Øivind Johansen. <O 7798>. (Påskrift: «Også funnet den på Hvaler, i vei». Ø.J.). 7. Fredrikstad. Onsøy, Ramseklov, ved parkeringsplassen. 24.9.1981. Øivind Johansen. <O 3524>. 18

NATUR I ØSTFOLD 18(1) 1999 8.a. Halden. Sponviken ved Bybakken. 7.1934. Henrik Suleng. <O 3533>. <PL 27,52>. b. Sponviken, krydset Bybakken - Svalerødvn. 7.1940. Henrik Suleng. <O 7799>. 9. Halden. Rød hovedgård, haven. 2.10.1968. Tore Ouren 29526. <O 3530>. PL 35,56. 10. Moss. Jeløy, Reier. 16.7.1935. Oddvin Reisæther. <O 7813>. <NL 91,89>. 11. Rakkestad. Villahage ved stasjonen, dyrket. 19.9.1941. Kristian Andreassen. <O 7815>. 12. Sarpsborg. Tune. 4.7.1975. Odd Stabbetorp 655. <O 4336>. 13. Sarpsborg. Tune, Hannestad båthavn, nær Glomma, rikelig inn mot riksveien. 19.6.1998. UTM (WGS84) PL 173,716. Päivi Olsen, Gøran Granath & J. Ingar I. Båtvik 266. Levende kulturminne Under arbeidet med krypmure viste arten seg mer interessant enn jeg opprinnelig var klar over. Hos oss har den en klar antropokor (menneskespredt) opprinnelse. Særlig der den fortsatt finnes burde vi sette ressurser inn på å bevare dette levende kulturminnet, dvs på Røds bruk på Kråkerøy og langs havna på Hannestad. At den i tillegg har en rik historie i europeisk sammenheng, gjør den enda mer spennende. Og en skal ikke se bort fra at den vil dukke opp på nye steder enten som gjenfunn på gamle lokaliteter eller som nyetablert med eller uten klar ballastopprinnelse. Litteratur Andersson, P.-A. 1981. Flora över Dal. Stockholm. 358s. Areschoug, F.W.C. 1866. Skånes Flora innfattande de fanerogama och ormbunkartade väterna. Lund, Köpenhamn. 242s. Blytt, M.N. 1836. Indbretning om en botanisk Krypmure i Østfold Reise i Sommeren 1833. Mag. naturv. 2, Rk. 2: 1-76. Blytt, A. & Blytt, M.N. 1876. Norges flora. 3.del:857-1228 + Tillæg:1229-1348. Christiania. Blytt, A. & Dahl, O. 1902-06. Haandbog i Norges Flora. Kristiania. 780s. Fries, H. 1971. Göteborg och Bohus läns fanerogamer och ormbunkar. Bohusläningens AB, Uddevalla. 453s. Fægri, K. 1958. Norges planter. Blomster og trær i naturen. Bd. I. Cappelens forlag. Oslo. 334s. Hansen, K. (red.) 1993. Dansk feltflora. Gyldendal, København. 757s. Hewe, N. 1940. Välsignade väter, skrock och fakta om hundra läkeörter. 2 uppl. Natur och Kultur. Stockholm. 237s. Hornemann, J.W. 1821. Forsøg til en dansk oekonomisk Plantelære. Tredie Opl. D.1. København. 1043s. Hultén, E. 1971. Atlas over väternas utbredning i Norden. Stockholm. 531s. Hultén, E. & Fries, M. 1986. Atlas of North European vascular plants north of the Tropic of Cancer. I-III. Königstein. 1172s. Høeg, O.A. 1976. Planter og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925-1973. Universitetsforlaget, Oslo. 751s. Lid, J. 1952. Norsk Flora. 2 utg. Det Norske Samlaget, Oslo. 771s. Lid, J. & Lid, D.T. 1994. Norsk Flora. 6 utg. ved Reidar Elven. Det Norske Samlaget. Oslo. 1014s. Lindman, C.A.M. 1926. Svensk fanerogamflora, 2 uppl. Stockholm. 644s. Mabberley, D.J. 1997. The Plant-book, a portable dictionary of the vascular plants. 2 ed. Cambridge. 858s. Nordhagen, R. 1940. Norsk flora med kort omtale av innførte treslag, prydog nytteplanter. Oslo. XXIII + 766s. Nyman, C.F. 1868. Utkast til svenska väternas naturhistoria eller Sveriges Fanerogamer 19

J. Ingar I. Båtvik NATUR I ØSTFOLD 18(1) 1999 skildrade i korthet med deras vätställen och utbredning mm deras egenskaper, användning och historia i allmänhet. Bd.2. Örebro. 566s. (Nytrykk Avesta 1980, + app. XXIX.). Ohlmarks, Å. 1985. Linnés hälsoörter. En sammenställning i tet och bild. Sjøstrands forlag. Stockholm. 209s. Ouren, T. 1979. Ballastplasser og ballastplanter I Østfold. Blyttia 37:167-179. Ouren, T. 1991. Krypmure, Potentilla reptans, en standhaftig ballastplante i Norge. Blyttia 49:191-195. Wilse, J.N. 1779. Physisk, oeconomisk og statistisk Beskrivelse over Spydeberg Præstegield og Egn i Aggershus Stift udi Norge. Christiania. 588s.+ 2 kart. (Nytrykk Halden 1920). 20