Beboere i Korsvika etter krigen og frem til ca. 1950. Vi som var barn og ungdommer like etter krigen, og frem mot 1950 vokste opp i ganske gode og trygge omgivelser. Alle kjente alle, og ingen var bedre enn de andre familiene. Vi unger hadde verdens beste lekeplasser både sommer og vinter. Om sommeren var det jo først og fremst badeliv, men også fotball, håndball, kanonball etc. Om vinteren var det ski. Vi laget hoppbakke på Kjærringberget, på Grønnlia, og sist men ikke minst var det Polsmoen (Ponsmoen, sa vi) som var det store trekkplasteret. Vi startet gateklubber, og hadde konkurranser mot andre bydelslag. Det var klubber fra Rønningssletta, Ladehammeren og fra midtbyen. Fra denne tiden ble det ført protokoll, og den har vi tatt vare på. Vi vil gjerne ta for oss de familiene som bodde i Korsvika like etter krigen. Vi holder oss innenfor en sirkel fra krutthusene og til Kjærringberget /Hansenskogen. Nærmeste nabo til krutthuset lå huset til Jon og Agnete Aune. Jon A. var av yrke slakter/pølsemaker, mens kona var hjemmeværende, men de drev også et lite småbruk så det var sikkert nok å henge fingrene i. De hadde tre barn. Der hvor Lade skole i dag ligger, lå det et lite småbruk som het Tingsten. Der bodde familien Sand. Far Kristian og mor Mathilde. De hadde fire barn. De hadde hjelp på gården av en tjenestepike som het Tingsten
Borghild. Hun tok seg av alt arbeid, både inne og ute. Hun var opprinnelig fra Leksvik. Et usedvanlig arbeidsmenneske. I Korsvika starter vi med Villa Sandberg. Der bodde familien Sundberg med fem barn. Familien Yttereng med åtte barn. Familien Sæther med fem barn og Familien Neslund med et barn. På bildets venstre side ser vi det store Nicolaysen-huset, og bak det på Kjærringberget ser vi sommerhuset til kjøpmann Sjøvold. På haugen bak Villa Sandberg (til høyre) bodde familien Dahl; de bodde i andre etasje med fire barn. I første etasje bodde familien Johansen med tre barn. Huset ved siden av der bodde familien Renlie med et barn. Neste hus bodde familien Pickert med fem barn. Deretter kommer vi til de såkalte stærkassene (som de ble kalt); de fire husene som er likedan bygd. Det bodde to familier i hvert hus. Av navn kan nevnes familiene Bjerkestrand, Wahl, Pedersen, Eliassen, Køhler, Gisvold og Sund. Disse husene (stærkassene) ble bygd ca. 1915 for å huse hermetikkarbeiderne som kom for å arbeide på den nystartede hermetikkfabrikken FOKI. Disse arbeiderne kom stort sett fra Stavanger, og de var vante med sildhermetikk. På haugen bak stærkassan (tror at den haugen het Konvallhaugen) kommer vi til det vi barna kalte Hansenskogen. Der lå det to hus, det eldste ble kalt for Solstua. Der bodde familien Hagen. I det andre huset som lå nærmere Kjerringberget, bodde familien Østraat i andre etasje med tre barn, og i første etasje bodde familien Tagseth med et
barn. På Kjerringberget var det et hus, som egentlig var Familien Sjøvold sommerhuset til kjøpmann Sjøvold i Strandveien. Der bodde familien Sommervold med to barn. På Ladetrøa nr. 2 bodde Familien Muhle. De hadde fem barn. I huset siden av bodde familien Rubberdt med fem barn samt familien Grøntvedt med et barn. I sommerboligen til sakfører Halvorsen bodde det to familier. Det var familien Østhus med to barn og familien Sundberg med fire barn. Ved foten av Antons Minde nedenfor Krutthuset.
Kjærringberget lå det et hus (som ble kalt for Fjordheim) og som nærmest var et sommerhus og der bodde familien Svendsen med et barn. Nedenfor det eldste Krutthuset lå det to små hus, der bodde familien Johnsen med to barn og familien Bergquist. Denne plassen ble fra tidligere tider kalt for Antons Minde. I min oppvekst ble Ladetrøa 1 kalt for Nicolaysengården, oppkalt etter eieren (i dag er det Gravås-gården). Paul Nicolaysen var sjøkaptein, gift med en belgisk dame. De hadde en sønn. I første etasje bodde familien Olsen. Far sjøl arbeidet på Nobø fabrikker som elektriker, mens mor var hjemmeværende. De hadde syv barn. I første etasje til høyre bodde Familien Tangen. Far Arvid arbeidet på Ståltaugen, men drev også som skomaker på fritiden. Mor Arna var hjemmeværende. De hadde tre barn. I etasjen over bodde familien Berg. Far Julian (ble kalt Jullen) arbeidet på Nobø fabrikker. Mor Jenny var hjemmeværende. De hadde to barn. Det som var typisk i denne tiden var at mor var hjemme, og stelte hus og lagde mat og - ikke å forglemme - tok seg av oppdragelsen av barna. I et lite tilbygg bodde familien Nordtømme med tre barn. Far Edvardt arbeidet på Nobø fabrikker. Mens kona var ekspeditrise, som det het i den tiden, på kolonialbutikk. På Korsvikberget bodde familien Halvorsen, far Håkon var kirketjener og graver på Lade kirke, mens mor Gjertrud var hjemmeværende, men de drev også et lite småbruk så hun hadde nok å henge fingrene i. De hadde tre barn. På Hauganplassen bodde familien Isaksen i første etasje. Far Paul var fisker og mor Julie var hjemmeværende. De hadde 11 barn. I andre etasje bodde familien Aas med tre barn.
(Når det blir skrevet barn her, så var de aller fleste voksne da jeg vokste opp.) Det som er ganske betegnende for den første tiden etter krigen er at mødrene var hjemmeværende (unntaket var Fru Nordtømme). Om sommeren møttes flere av mødrene ned i det som vi ungan kalte for Trondstadfjæra. Navnet kom av at Trondstad hadde sin robåt liggende der. Der bada de og diskuterte sikkert både det ene og andre. Der så det ut som de trivdes og holdt ved like godt naboskap. Når det gjaldt fedrene så var ikke de like mye opptatt av barnas gjøremål. Unntaket her var Arvid Tangen. Han var med oss, ungene, Arvid Tangen og bygde hoppbakker og deltok sjøl i hoppbakken. Det fortaltes at han hadde hoppet i Holmenkollen. Han hadde jo ordentlige hoppski, så da så!!. De første husene som ble bygd etter krigen kom langs med Korsvik allé. Det var et byggelag av arbeidere fra Vinmonopolet som satte opp fire firemannsboliger. De ble satt opp ca. 1946/47.
Etter hvert kom jo flere og flere bl.a. Nobø-husene i det som ble Gunnlaugs vei, som vist på bildet til høyre. Og etter hvert kom flere byggelag bl.a. Proton/Siemens, Bergs Maskin osv. Også i Dronning Åsas vei kom det flere bygg. Og fra 50-årene utover ble det virkelig fart på utbygginga på Ladehalvøya. Spesielt ble det bygd ut mye og fort der i området hvor Petter Lies vei og Ellen Lies vei i dag ligger. Per Isaksen