Et dukkehjem. av Henrik Ibsen. Skuespill i tre akter. Bearbeidet av Sigrid Strøm Reibo og Njål Helge Mjøs.

Et dukkehjem av Henrik Ibsen. Skuespill i tre akter. Bearbeidet av Sigrid Strøm Reibo og Njål Helge Mjøs. Den Nationale Scene 2012/13 Teatersjef: Agnethe Haaland 1

Personene: Advokat Helmer Nora, hans hustru Doktor Rank Fru Linde Advokat Krogstad Anne-Marie, barnepike hos Helmers Ivar, sønn av Helmers, 7 år Emmy, datter av Helmers, 5 år (Handlingen finner sted i Helmers bolig.) 2

FØRSTE AKT 1.1 (Nora kommer hjem med en hel del pakker. Hun tar en pose med makroner opp av lommen og spiser et par.) Er det mitt lille ekorn som romsterer der inne? Ja det er det! Når kom ekornet hjem? Nå nettopp. (putter makrone-posen i lommen og tørker seg om munnen) Torvald! Kom! Så får du se hva jeg har kjøpt. Ikke forstyrr! Kjøpt, sier du? (kommer inn) Har du kjøpt alt det der? Ja men, Torvald, i år kan vi vel slå oss litt løs. Det er jo den første julen vi ikke behøver å spare. 3

Nei vet du hva, sløse kan vi ikke. Jo, Torvald, vi kan vel sløse litt. Ikke sant? Bare bitte litt. Med den lønnen du nå kommer til å få vil du tjene masse, masse penger. Ja, fra nyttår av; men så går det tre måneder til første utbetaling. Så kan vi jo låne så lenge. Nei, nei! Bare litt, Torvald - Sett nå at jeg lånte 1000 kroner i dag og du brukte opp alt i romjulen, og så nyttårsaften fikk jeg en taksten i hodet. Hva om jeg døde? Å, fy; ikke snakk så stygt. Jo, sett at jeg skulle gå bort, - hva så? Hvis noe så fælt hendte, så kunne det være det samme om jeg hadde gjeld eller ikke. 4

Jaha, men hva med de folkene jeg hadde lånt av? Dem kjenner vi jo ikke! Nei, nei; du vet hva jeg tenker om den slags. Ingen gjeld! Aldri låne! Over et hjem som grunnes på lån og gjeld kommer det noe ufritt, og altså også noe uskjønt. Nå har vi holdt ut helt til i dag; og det vil vi også gjøre den korte tiden som gjenstår. Ja, ja, som du vil, Torvald. Så, så; nå skal ikke ekornet stå der og surmule. (tar lommeboken opp.) Nora; hva tror du jeg har her? Penger! (rekker henne noen sedler.) (teller) Ti - tjue - tretti - førti. Å takk, takk, Torvald! 5

Herregud, jeg vet jo at det går en hel del med i juletiden. Nå klarer jeg meg lenge. Ja, det må du sannelig gjøre. Men kom her, så skal jeg vise deg hva jeg har kjøpt. Og så billig! Se, her er nye klær til Ivar - og en sabel. Og her er en dukke og dukkeseng til Emmy. Og hva er det i den pakken der? Nei, Torvald, det får du ikke se før i kveld! Men -, hva ønsker du deg selv? Til meg? Jeg bryr meg slett ikke om noe. Jo visst gjør du det. Si meg nå hva du kunne tenke deg. Nei, jeg vet virkelig ikke. Jo, Torvald. 6

Nå? Hvis du vil gi meg noe, så kunne du jo -; du kunne - Ut med det. Du kunne gi meg penger, Torvald. Nei. Bare så mye som du synes du kan avse; så skal jeg en av dagene kjøpe noe for dem. Nei men, Nora - Å jo, gjør det, kjære Torvald; vær så snill. Så kan jeg henge pengene i et flott gullpapir på juletreet. Ville ikke det være morsomt? Så får jeg tid til å tenke meg om, finne ut hva jeg har mest bruk for. Er ikke det fornuftig? Hva? (smilende) Jo visst er det det; det vil si, hvis du virkelig kunne holde på de pengene jeg gir deg, og virkelig 7

kjøpte noe til deg selv for dem. Men så går de til huset og til alt mulig unyttig, og så må jeg punge ut igjen. Å men, Torvald - Kan ikke nektes, min kjære lille Nora; du er søt, men det er utrolig hvor kostbart det er å holde seg med et så lettsinding, lite dyr. Hvordan kan du si det? Jeg sparer virkelig alt jeg kan. (ler) Ja, det var et sant ord. Alt du kan; men du kan jo ikke. Du er som din far var. Du er om deg på alle kanter for å skaffe penger; men så snart du har dem, blir de liksom borte mellom hendene på deg; du vet aldri hvor du gjør av dem. Vel, man må ta deg som du er. Det ligger i blodet. Jo, jo, jo, slikt er arvelig, Nora. (Pause) Du har vel ikke sneket deg en tur innom.. Nei, Torvald - Ikke lurt med deg litt - 8

Nei, aldeles ikke. Ikke en gang en bitte? Nei, Torvald, jeg forsikrer deg - Ja, ja, jeg bare spøkte, du har jo lovet -. Har du husket på å be doktor Rank. Nei. Men det behøves jo ikke; selvsagt spiser han med oss på julaften. (Nora ser på ham) Ja, ja, jeg skal be ham når han kommer. God vin har jeg bestilt også. Å, det er herlig å tenke på at man har fått en sikker, trygg stilling og sitter godt i det. Ja, det er vidunderlig! Kan du huske forrige jul? Hele tre uker i forveien lukket du deg hver kveld inne til langt over midnatt for å lage blomster til juletreet eller hva det nå var vi skulle overraskes med. Jeg kan ikke huske å ha hatt det så kjedelig noen gang. 9

Jeg kjedet meg slett ikke. (smilende) Men, det ble jo ikke særlig vellykket. Det er i alle fall godt at de trange tider er forbi. Ja, ikke sant det er vidunderlig. Torvald, nå skal jeg si deg hvordan jeg hadde tenkt vi skulle innrette oss. Så snart julen er over - (det ringer på.) Jeg er ikke hjemme, husk det. (Helmer ut. Doktor Rank inn til Helmers kontor. Fru Linde inn til Nora.) 1.2 God dag, Nora. (usikker) God dag - Du kjenner meg nok ikke igjen. Nei; jeg vet ikke -; Nei, men -. Er det deg -. Kristine? 10

Ja, det er meg. Kristine! Jeg kjente deg ikke igjen! Så forandret du er! Ja, jeg er visst det. I ni - ti lange år - Er det så lenge siden? Ja, det er det. Og nå er du kommet til byen? Jeg kom med dampskipet i morges. For å hygge deg i julen, naturligvis. Å, så deilig! Ja, kose oss, det skal vi! Nå setter vi oss. Nei, ikke der! Der! Her vil jeg sitte. Ja, nå har du jo ditt gamle ansikt igjen; det var bare med det første -. Litt blekere er du kanskje blitt, Kristine, - og litt... Og mye, mye eldre, Nora. Ja, kanskje litt eldre, bitte, bitte litt; ikke så mye. (holder plutselig inne, alvorlig.) Å, så tankeløst av meg, som sitter her og snakker! Jeg beklager! 11

Hva mener du? Du er jo blitt enke. Ja, for tre år siden. Jeg leste det jo i avisen. Jeg tenkte ofte på å skrive til deg; men det kom alltid noe i veien. Kjære deg, det forstår jeg så godt. Så mye du må ha gått gjennom. Og han etterlot deg jo ingenting? Nei. Og ingen barn? Nei. Slett ingenting? 12

Ikke en gang en sorg eller et savn. Hvordan kan det være mulig? Å, det hender, Nora. Helt alene. Det må være forferdelig tungt. Jeg har tre deilige barn. Men nå må du fortelle meg alt - Nei, nei, nei, fortell heller du. Nei, du skal begynne. I dag skal vi bare snakke om dine saker. Men jeg må bare fortelle en liten ting. Vet du hva som har hendt? Nei. Hva? Mannen min, Torvald, er blitt direktør i Aksjebanken. Din mann? Ja. Bankdirektør. 13

Gratulerer -! Ja, tro meg vi gleder oss! Han skal tiltre i banken allerede til nyttår, god lønn, gode bonuser. Fra nå av kan vi leve ganske så annerledes enn før, - ganske som vi vil. Å, Kristine, det skal bli så deilig å ha mye penger og slippe å bekymre seg! Jo, det måtte i alle fall være deilig å ha til det nødvendige. Nei, ikke bare til det nødvendige. Men massevis av penger! (smiler) Nora, Nora, er du enda ikke blitt fornuftig? (ler stille) Ja, det sier Torvald også. Men «Nora, Nora» er ikke så gal som dere tror. - Å, vi har sannelig ikke hatt mulighet til å sløse. Vi har måttet arbeide begge to. Du også? Ja, med småting, med håndarbeid, med hekling og broderi og sånt; (henkastende) og med andre ting også. Du vet vel at Torvald sluttet i departementet da vi ble gift? Det var ingen utsikt til 14

opprykk i hans kontor, og så måtte han jo tjene mer enn før. Men i det første året overanstrengte han seg. Han tok på seg alle slags ekstrajobber, og arbeidet både tidlig og sent. Det tålte han ikke, og så ble han dødelig syk. Og da erklærte legene at det var helt nødvendig for ham å komme seg til varmere strøk. Ja, dere var jo et helt år i Italia? Ja, det var en vidunderlig reise. Den reddet Torvalds liv. Men den kostet. Det kan jeg nok tenke meg. 4800 kroner. Åh, Gud! Det er mange penger, det. Ja, men i slike tilfeller er det iallfall en stor lykke at man har dem. Ja, -vi fikk dem av pappa. 15

Nettopp. Han døde jo da? Ja. Og tenk, jeg hadde ikke mulighet til å reise og pleie ham. Jeg vet du var svært glad i ham. Men så reiste dere altså til Italia? Ja; da hadde vi jo pengene. Og legene skyndte på oss. Og mannen din kom helt frisk hjem igjen? Frisk som en fisk! Torvald har aldri hatt en syk time siden. Og barna er friske og sunne, og jeg er frisk og sunn. Å så vidunderlig deilig det er å leve og være lykkelig! Si meg, er det virkelig sant at du ikke var glad i mannen din? Hvorfor giftet du deg med ham da? Moren min var jo sengeliggende, helt hjelpeløs. Og så hadde jeg mine to yngre brødre å sørge for. Jeg syntes ikke det var forsvarlig å avvise tilbudet hans. Nei, nei.. Han var altså rik den gang? Han var ganske velstående, tror jeg. Men det var usikre forretninger. Da han døde, gikk det hele over styr, og det ble ingenting igjen. 16

Og så -? Ja, så måtte jeg klare meg med det jeg kunne finne på. De siste tre årene har vært som en eneste lang arbeidsdag for meg. Men nå er den over, Nora. Min stakkars mor behøver meg ikke mer, for hun er gått bort. Og guttene kan sørge for seg selv. Så lettet du må være nå - Nei, bare så usigelig tom. Ingen å leve for mer. (står urolig opp.) Derfor holdt jeg det ikke lenger ut der borte i den lille avkroken. Her må det vel være lettere å finne noe som kan legge beslag på en. Om jeg bare kunne være så heldig å få meg en fast stilling, noe kontorarbeid - Å Kristine, du ser så forferdelig sliten ut. Det ville vært mye bedre for deg om du reiste til et kursted. Jeg har ingen pappa som kan betale reisen for meg, Nora. Å, unnskyld! 17

Kjære Nora, unnskyld meg. Det verste ved en situasjon som min er at den skaper så mye bitterhet. Man har ingen å arbeide for; og likevel blir man nødt til å være om seg på alle kanter. Leve skal man jo; og så blir man egoistisk. Da du fortalte meg om den lykkelige forandringen hos dere, så gledet jeg meg ikke så mye på dine vegne, som på mine. Hvordan det? Å, du mener Torvald kanskje kunne gjøre noe for deg? Ja, det var det jeg tenkte. Det skal han også. Overlat det bare til meg; jeg skal nok finne på noe. Jeg vil veldig gjerne være til hjelp! Så snilt av deg, - Jo virkelig snilt av deg, som selv kjenner så lite til livets byrder og besvær. Jeg -? Jeg kjenner så lite til -? (smilende) Du er et barn, Nora. Det skulle du ikke si så overlegent. Nei? 18

Du er som alle andre. Dere tror alle sammen at jeg ikke duger til noe - Kjære Nora. Du undervurderer meg, Kristine; men det skulle du ikke. Du er stolt over at du har arbeidet så tungt og så lenge for moren din. Jeg undervurderer virkelig ikke noen - Og du er også stolt når du tenker på hva du har gjort for brødrene dine. Det synes jeg jeg har rett til. Det synes jeg også. Men jeg har også noe å være stolt og glad over. Det tviler jeg ikke på -? Ingen må få vite det, Kristine; ingen unntatt deg. 19

Men hva er det? Kom hit. - Det er jeg som har reddet Torvalds liv. Reddet -? Hvordan? Jeg fortalte deg jo om reisen til Italia. Torvald hadde dødd om ikke - Nå, ja; din far ga dere jo pengene - (smiler) Ja, det tror både Torvald og alle andre; men - Men -? Pappa ga oss ikke ett øre. Det var jeg som skaffet pengene. Du? 20

Fire tusen åtte hundre kroner. Hva sier du til det? Vant du pengene? Vant? Hvilken kunst hadde det vært? Men hvor fikk du dem da fra? (nynner og smiler hemmelighetsfullt) Hm; tra la la la! For låne dem kunne du jo ikke. Javel? Hvorfor ikke det? Nei, en hustru kan jo ikke låne uten sin manns samtykke. Det kommer an på hva det er for slags hustru. Det er jo slett ikke sikkert at jeg har lånt pengene. Jeg kan jo ha fått dem på andre måter. - Jeg kan jo ha fått dem av en eller annen beundrer - Du er gal. 21

Nysgjerrig, Kristine? Kjære Nora, - du har vel ikke handlet tankeløst? Er det tankeløst å redde sin manns liv? Jeg synes det er tankeløst at du uten hans vitende Men herregud, han måtte jo ikke vite noe! Han måtte ikke en gang vite hvor farlig det sto til med ham. Det var til meg legene kom og sa at livet hans sto i fare; at et friår i varmere strøk var det eneste som kunne redde ham. Tror du ikke jeg først forsøkte å lirke meg frem? Hvis jeg så mye som antydet at han kunne ta opp et lån, ble han rasende. Han sa jeg var lettsindig; og at det var godt én av oss hadde en viss forståelse for økonomi. Ja ja, tenkte jeg, reddes må du; og så fant jeg en utvei - Og siden har du aldri betrodd deg til ham? Nei, hvordan kan du tenke det? Torvald med sin mandige selvfølelse, - tenk hvor ydmykende det ville være for ham å vite at han skyldte meg noe. Det ville forrykke forholdet mellom oss. 22

Vil du aldri fortelle ham det? (ettertenksom, halvt smilende) Jo - en gang kanskje; om mange år når jeg ikke lenger er så pen, da kan det være godt å ha noe i bakhånd. Så, hva sier du nå, Kristine? Duger ikke jeg også til noe? - Det har sannelig ikke vært lett for meg - renter og avdrag. Jeg har måttet spare hvor jeg kunne, ser du. Husholdningspengene kunne jeg jo ikke kutte ned på, for Torvald måtte jo leve godt og barna måtte jo ha sitt! Ja, jeg forstår slett ikke hvordan - Hver gang Torvald ga meg penger, brukte jeg aldri mer enn det halve. Og så har jeg jo hatt andre inntektskilder. I fjor vinter fikk jeg en hel del avskrivningsarbeid. Jeg lukket meg inne hver kveld til langt på natt. Mange ganger var jeg så trøtt, så trøtt, men herregud så morsomt å sitte der og arbeide og tjene penger. Det var nesten som om jeg var mann. Hvor stor er gjelden nå? Jeg vet ikke helt - Mange ganger har jeg ikke visst min arme råd. (smiler) Og i slike stunder satt jeg her og forestilte meg at en gammel rik mann var blitt forelsket i meg - (Det ringer på.) 23

Det ringer; det er kanskje best jeg går. Nei, bli du; det er vel til Torvald - 1.3 ANNE-MARIE Unnskyld, det er en mann her som vil snakke med advokaten - Med bankdirektøren, mener du. ANNE-MARIE Ja, med bankdirektøren; men jeg visste ikke - Siden doktoren er der inne - Hvem er det? ADVOKAT Fru Helmer - (Advokat Krogstad kommer inn i stuen. Fru Linde stusser, farer sammen) Du her? Hva er det? 24

Om forlatelse frue, jeg vil gjerne snakke med din mann. Med mannen din? Om hva? Banksaker - på en måte. Jeg jobber i Aksjebanken, og mannen din skal jo bli vår sjef, hører jeg - Det er altså - Ikke noe annet enn tørre forretninger. Inn til venstre. Nora, - hvem var det? Det var en advokat Krogstad. Det var altså ham. Kjenner du det mennesket? 25

Jeg har kjent ham - for en del år siden. Han var en tid advokatfullmektig på vår kant. Ja det var han jo. Så forandret han var. Han har nok vært ulykkelig gift. Nå er han jo enkemann? Ja? Han driver jo mange slags forretninger, sies det? Jaha? Det kjenner jeg ikke til. (Doktor Rank kommer fra Helmers værelse.) DOKTOR Nei nei, du; jeg vil ikke forstyrre; jeg går heller litt inn til din hustru. (Rank oppdager Fru Linde) Å beklager; jeg forstyrrer nok her også. 26

Nei, på ingen måte. (presenterer.) Doktor Rank. Fru Linde. Et navn, som ofte høres her i huset. Jeg tror jeg gikk forbi deg i trappen da jeg kom. Ja; jeg går litt langsomt i trapper. Du er ikke helt frisk? Egentlig mer overanstrengt. Ikke annet? Og nå er du kommet til byen for å hvile ut i alle juleselskapene? Jeg er kommet hit for å søke arbeid. Skal det være noe probat middel mot overanstrengelse? Man må leve, herr doktor. 27

Ja, det er jo en alminnelig oppfatning at det skal være så nødvendig. Så så, doktor Rank, - det vil så menn du også. Ja så menn vil jeg det. Så elendig jeg enn er, vil jeg gjerne fortsette å pines i det lengste. Liksom mine pasienter. Og slik er det med de moralsk angrepne også. Det er nettopp i dette øyeblikk et slikt moralskt sykdomstilfelle inne hos Helmer. Hvem? Det er advokat Krogstad, et menneske du ikke kjenner. En bedervet karakter. Men selv han begynte å snakke om at han måtte leve. Hva var det han ville snakke med Torvald om? Jeg vet sannelig ikke; jeg hørte noe om Aksjebanken. Jeg visste ikke at Krog - at denne advokat Krogstad hadde noe med Aksjebanken å gjøre. Jo, han har visst en slags stilling der. (til Fru Linde) Jeg vet ikke om man også borte på dine 28

kanter har den slags moralsk syke mennesker som vet å skaffe seg fordelaktige posisjoner på andres bekostning. De sunne må pent finne seg i å bli satt utenfor. Det er vel også de syke som trenger mest hjelp. Ja, der har vi det. Det er den betraktning som gjør samfunnet til et sykehus. (i sine egne tanker, brister ut i en halvhøy latter og klapper i hendene.) Hvorfor ler du av det? Hva vet du om samfunnet? Hva bryr jeg meg om samfunnet ditt? Jeg lo av noe helt annet. Alle de som er ansatt i Aksjebanken, blir altså nå avhengige av Torvald? Er det det du finner så uhyre morsomt? Ja, det er faktisk uhyre morsomt å tenke på at vi - at Torvald får så stor innflytelse over så mange mennesker. (tar posen opp av lommen.) Doktor Rank, en makron? Se, se. Jeg trodde det var forbudte varer her. 29

Ja, men dette var en gave fra Kristine. Hva? Jeg -? Nå, nå, nå; ikke bli forskrekket. Du kunne jo ikke vite at Torvald har forbudt den slags. Men, - for en gangs skyld -! Ikke sant, doktor Rank? Vær så god! Og du også, Kristine. Og jeg skal også ha en; bare en liten en - eller høyst to. Nå er det bare en eneste ting i verden som jeg har så umåtelig lyst til. Nå? Og hva er det? Det er noe som jeg har så lyst til å si så Torvald hører det. Og hvorfor kan du ikke si det? Nei, det er så stygt. Ja, da er det kanskje ikke verdt det? Men til meg kan du jo -... 30

Jeg har en sånn umåtelig lyst til å si: satan i helvete! (ler.) Nora -! Si det. Der er han. (gjemmer posen.) Hysj, hysj, hysj! (Helmer, med overfrakk på armen og hatt i hånden, kommer fra sitt værelse.) (imot ham) Nå, kjære Torvald, ble du kvitt ham? Ja, nå gikk han. Torvald, får jeg presentere -; det er Kristine som er kommet til byen. Ah så. Barndomsvenninne av Nora? 31

Ja, vi har kjent hverandre tidligere. Og nå har hun gjort den lange reisen hit for å få snakke med deg. Hva vil det si? Ja, ikke egentlig - Kristine er nemlig veldig flink med kontorarbeid, og så har hun så lyst til å lære mer - enn det hun alt kan - Fornuftig. Og da hun hørte at du var blitt bankdirektør det sto i avisen - så reiste hun så fort hun kunne hit og -. Torvald, du kunne vel ikke gjøre litt for Kristine? Hva? For min skyld? Jo, det er slett ikke umulig. Er du enke? Ja. 32

Og du har erfaring med kontorarbeid? Ja, sånn passe - Det er kanskje ikke umulig at jeg kan skaffe deg en ansettelse. Du er kommet i et heldig øyeblikk. Å, hvordan skal jeg takke deg? Behøves slett ikke. (tar frakken på.) Men i dag må du ha meg unnskyldt. Hva sa jeg! (til Torvald) Blir du lenge ute, Torvald? En times tid; ikke mer. Vent; jeg går med deg. Går du også, Kristine? (tar yttertøyet på.) 33

Ja, nå må jeg ut og se meg om etter et værelse. Da kan vi jo slå følge. (hjelper henne.) Så kjedelig at vi bor så trangt; men det er umulig å - Farvel kjære Nora, og takk for alt. Og i kveld kommer du naturligvis tilbake. Takk, så gjerne. Og du også, doktor Rank! (Anne-Marie kommer med barna, Ivar og Emmy.) Kom fru Linde, nå blir det uutholdelig for andre enn mødre her. 1.4 (improviserer over det følgende:) Hvor friske og kjekke dere ser ut. Nei, så røde kinn dere har fått. Som epler og roser. (barna 34

snakker i munnen på henne under det følgende.) Har dere hatt det så gøy? Det var koselig. Ja så; du har trukket Emmy på kjelken? Ja, du er en flink gutt, Ivar. Å, la meg holde henne litt, Anne-Marie. Hva? Har dere kastet snøball? Å, der skulle jeg ha vært med! Nei, ikke det; jeg vil selv kle av dem, Anne-Marie. Å jo, la meg få lov; det er så morsomt. Gå inn så lenge; du ser så forfrossen ut. Det står varm kaffe til deg på kjøkkenet. (Anne-Marie går ut.) Jasså? Så det var en stor hund som løp etter dere? Men den bet ikke? Nei, hundene biter ikke små deilige dukkebarn. Ikke se i pakkene, Ivar! Hva det er? Ja, det skulle dere bare ha visst. Å nei, nei; det er noe fælt noe. Så? Skal vi leke? Hva skal vi leke? Gjemsel. Ja, la oss leke gjemsel. Ivar skal gjemme seg først. Skal jeg? Ja, la meg gjemme meg først. (Hun og barna leker under latter og jubel. Advokat Krogstad kommer til syne; han venter litt; leken fortsetter.) 1.5 Om forlatelse, - (med et dempet skrik, vender seg og springer halvt i været.) Ah! Hva vil du? Unnskyld; ytterdøren sto på gløtt; noen må ha glemt å lukke den - (reiser seg.) 35

Mannen min er ikke hjemme, herr Krogstad. Jeg vet det. Ja - hva er det da du vil? Snakke med deg. Med -? (til barna, lavt.) Gå inn til Anne-Marie. Kom igjen nå. Når han er gått, skal vi leke igjen. (Barna forsvinner ut.) (urolig, spent) Du vil snakke med meg? Ja, det vil jeg. I dag-? Men det er jo ennå ikke den første i måneden - Nei, det er julaften. Hva er det du vil? (Pause.) Jeg kan virkelig ikke i dag - 36

Det skal vi inntil videre ikke snakke om. Det er noe annet. Du har vel et øyeblikk? Å ja; ja visst, jeg har nok det, men - Godt. Jeg satt inne på kafeen og så din mann gå nedover gaten - Ja vel. - med en dame. Og hva så? Jeg kjente henne en gang. Jeg vet det. Jaså? Du vet altså om det. Jeg tenkte meg det. (Pause.) Skal Kristine ansettes i Aksjebanken? 37

Hva er det du tillater deg å spørre om, du, en av min manns underordnede? Men siden du spør, så skal du få vite det: Ja, Kristine Linde skal ansettes. Og det er jeg som har talt hennes sak, Krogstad. Nå vet du det. Det var altså slik jeg trodde. Å, man har da alltid en smule innflytelse. Selv om man er kvinne. Når man, som du herr Krogstad, står i et underordnet forhold, burde man virkelig vokte seg for å støte noen som, som... Som har innflytelse? Nettopp. (skifter tone) Nora Helmer, vil du være av den godhet å anvende din innflytelse til fordel for meg. Hva mener du? Vil du være så snill å sørge for at jeg beholder min underordnede stilling i banken. Jeg forstår ikke hva du snakker om. Hvem skulle ta stillingen din fra deg? 38

Å, du behøver ikke å spille uvitende. Men jeg forsikrer deg - Ja, ja, ja, kort og godt: det er ennå tid, og jeg råder deg til å anvende din innflytelse for å forhindre det. Men, Krogstad, jeg har ingen innflytelse. Ikke det? Jeg syntes du nettopp selv sa - Det var naturligvis ikke sånn å forstå. Jeg! Hvordan kan du tro at jeg har en sånn innflytelse på mannen min? Å, jeg kjenner ham fra studentdagene. Jeg tenker ikke herr bankdirektøren er fastere enn andre ektemenn. Snakker du nedsettende om min mann, er det rett ut! 39

Du er modig. Jeg er ikke redd for deg lenger. Når nyttår er over, skal jeg snart være ferdig med det hele. (mer behersket) Hvis det blir nødvendig, så kommer jeg til å kjempe på livet for å beholde min lille stilling i banken. Ja, det virker unektelig sånn. Det er ikke bare for inntektens skyld; det er det minst viktige. Det er noe annet -. Det er dette her, ser du. Du vet naturligvis like godt som alle andre at jeg en gang for en del år siden gjorde meg skyldig i noe tankeløst. Jeg tror jeg har hørt om noe sånt. Saken kom ikke for retten; men alle veier ble stengt for meg med det samme. Så slo jeg inn på den type forretninger som du jo kjenner til. Noe måtte jeg jo gripe til; og jeg tør si jeg ikke har vært blant de verste. Men nå må jeg ut av alt dette. Denne stillingen i banken var liksom det første steg for meg. Og nå vil mannen din sparke meg ned igjen. Men for Guds skyld, Krogstad, det står virkelig ikke i min makt å hjelpe deg. 40

Det er fordi du ikke vil; men jeg har midler til å tvinge deg. Du vil ikke fortelle ham at jeg skylder deg penger? Og hvis jeg fortalte ham det? Det ville være skammelig. Denne hemmeligheten, som er min glede og stolthet, - at han skulle få vite om den på en så stygg og plump måte, - få vite den av deg. Du vil utsette meg for noe så ubehagelig - Bare ubehagelig? Men bare gjør det; det blir verst for deg selv; for da får min mann se hvilket dårlig menneske du er, og da får du i hvert fall ikke beholde stillingen. Jeg spurte om det bare var hjemlige ubehageligheter du var redd for? Får min mann vite det, så vil han naturligvis straks betale resten; og så har vi ikke mer med deg å gjøre. Hør; - enten har du ikke noen sterk hukommelse, eller så skjønner du lite av forretninger. Jeg får nok sette deg litt grundigere inn i saken. Da mannen din var syk kom du til meg for å låne 4800 41

kroner. Jeg visste ikke om noen andre enn deg. Det var en stor sum penger, mer enn en årsinntekt for meg den gangen. Jeg lovte å skaffe beløpet mot et gjeldsbrev som jeg avfattet. Ja, og som jeg skrev under. Godt. Men nedenunder la jeg til noen linjer, som understreket at din far innesto for gjelden. Disse linjene skulle han signere. Skulle -? Han signerte jo. Jeg hadde satt dato in blanco; det vil si, din far skulle selv føre på hvilken dag han underskrev papiret. Husker du det? Ja jeg tror nok - Jeg ga deg gjeldsbrevet, for at du skulle sende det til din far. Var det ikke slik? 42

Jo. Og det gjorde du naturligvis også straks; for allerede etter en fem - seks dager brakte du meg det tilbake med din fars underskrift. Så fikk du beløpet utbetalt. Ja; har jeg ikke avbetalt ordentlig? Joda, jo. Men - si meg, Nora, du husker ikke tilfeldigvis din fars dødsdag? Hvilken dato, mener jeg. Pappa døde den 29. september. Riktig. Og derfor er det noe rart, (tar et papir frem) som jeg slett ikke forstår. Hva da? Jeg vet ikke - Din far skrev under på dette gjeldsbrevet tre dager etter sin død. Hvordan? Jeg forstår ikke - 43

Faren din døde den 29. september. Men se her. Her har han datert sin underskrift den 2. oktober. Er det ikke besynderlig, Nora? (tier.) Kan du forklare meg det? (tier fremdeles.) Påfallende er det også at ordene 2. oktober og årstallet ikke er skrevet med din fars håndskrift, men med en håndskrift som jeg synes jeg skulle kjenne. Nå, det lar seg jo forklare; din far kan ha glemt å datere sin underskrift, og så har en eller annen gjort det på måfå her. Det er ikke noe ondt i det. Det er navnets underskrift det kommer an på. Og den er jo ekte, Nora? Det er jo virkelig din far som selv har skrevet sitt navn her? Nei, det er ikke det. Det er jeg som har skrevet pappas navn. - Du vet vel at dette er en farlig tilståelse? Hvorfor det? Du skal snart få pengene dine. Hvorfor sendte du ikke papiret til din far? 44

Det var umulig. Pappa lå jo syk. Hvis jeg skulle ha bedt om underskriften hans, så måtte jeg også fortalt hva pengene skulle brukes til. Men jeg våget ikke å fortelle ham at Torvalds liv sto i fare. Så hadde det vært bedre å droppe utenlandsreisen. Det var umulig. Reisen skulle jo redde livet til min mann. Den kunne jeg ikke avlyse. Men tenkte du ikke på at det var et bedrageri - også imot meg? Det kunne jeg virkelig ikke ta hensyn til. Fru Helmer, du har åpenbart ikke noen klar forestilling om hva du har gjort deg skyldig i. Men jeg kan fortelle deg at det var hverken noe mer eller noe verre, enn det jeg en gang begikk, og som ødela hele min anseelse. Du? Vil du innbille meg at du skulle ha foretatt deg noe så modig for å redde livet til din hustru? Lovene spør ikke om beveggrunner. Da må det være noen svært dårlige lover. 45

Dårlige eller ikke, - fremlegger jeg dette papiret i retten, så blir du dømt etter de lovene. Det tror jeg ikke noe på. En datter skulle ikke ha rett til å skåne sin gamle, dødssyke far for engstelser og bekymringer? En hustru skulle ikke ha rett til å redde sin manns liv? Jeg kjenner ikke lovene så nøye; men jeg er sikker på at det må stå et sted at sånt er tillatt. Og dette vet du ingenting om, du, en advokat? Du må være en dårlig jurist, herr Krogstad. Mulig det. Men forretninger, - slike forretninger som vi to har med hverandre, de forstår jeg meg vel på? Godt. Gjør hva du vil. Men det sier jeg deg: blir jeg utstøtt for annen gang, så kommer du til å slå følge. (Krogstad hilser og går ut.) (etter en stund) At det går an! - Å ville gjøre meg redd! Så dum er jeg da ikke. Men -? - Nei, men det er jo umulig! BARNA (kommer inn) Mamma, den fremmede mannen har gått -. Ja, ja, jeg vet det. Men ikke fortell noen om at han var her. Hører dere det? Ikke til pappa heller! BARNA Nei, mamma; men skal vi ikke leke igjen? 46

Nei, nei; ikke nå. BARNA Å men, mamma, du lovte jo. Ja, men jeg kan ikke nå. Gå inn; jeg har så mye å gjøre. Umulig! Det avskyelige mennesket! Snakk, snakk, snakk! Det er ingen ting. Denne julen skal bli så fin. 1.6 (Helmer, med en pakke papirer under armen, kommer utenfra.) Nei, - er du tilbake allerede? Ja. Har det vært noen her? Her? Nei. Det var rart. Jeg så Krogstad på vei ut porten. 47

Jaha? Å ja, det er sant, Krogstad var her et øyeblikk. Nora, jeg kan se det på deg, han har vært her og bedt deg legge inn et godt ord for ham. Ja. Og det skulle du holde hemmelig? Du skulle ikke fortelle at han hadde vært her? Sa han ikke det? Jo, Torvald; men - Nora, Nora, og det gikk du med på? Innlate seg med et slikt menneske! Og så i tillegg lyge for meg! Lyge -? Sa du ikke at ingen hadde vært her? Sånn skal vi ikke ha det. Ingen løgner! Og så snakker vi ikke mer om det. (blar litt i sine papirer.) (etter et kort opphold.) Torvald! 48

Ja? Jeg gleder meg sånn til kostymeballet hos Stenborgs i over i morgen! Ja, jeg er virkelig nysgjerrig etter å se hva du vil overraske meg med. Hva er det for noen papirer? Banksaker. Allerede? Jeg har latt det avtroppende styret gi meg fullmakt til å foreta nødvendige forandringer i personalet og i forretningsplanen. Det må jeg bruke romjulen til. Jeg vil ha alt i orden til nyttår. Det var altså derfor at denne stakkars Krogstad - Hm. 49

Hvis du ikke hadde det så travelt, ville jeg ha bedt deg om en stor, stor tjeneste.. Hva skulle det være? Det er jo ingen som har en så god smak som du, Torvald. Kunne ikke du bestemme hva jeg skal være på kostymeballet? Men kan du ikke ordne? Jeg kommer ingen vei uten din hjelp. Ja, ja, jeg skal tenke på saken. (Pause.) Men si meg, er det virkelig så forferdelig, det som denne Krogstad har gjort? Dokumentfalsk? Kan han ikke ha gjort det av nød? 50

Jo, eller, som så mange andre, i ubetenksomhet. Jeg er ikke så hjerteløs at jeg fordømmer en mann for en sånn enkeltstående handlings skyld. Nei, ikke sant, Torvald! Det handler mer om å vedkjenne seg det, og ta sin straff. Straff -? Men det gjorde ikke Krogstad. Han vred seg unna. Noen mennesker vil aldri innrømme sine feil, aldri Tenk bare å måtte gå sånn å hykle, dag ut og dag inn, lyge for sine nærmeste, ja til og med for sin hustru og sine barn. Og dette med barna er det verste. De kommer til å vokse opp i et hjem fylt av løgn og bedrag, hvert åndedrag som barna tar i et sånt hus, er forgiftet. Hvordan vet du det? Det har jeg ofte nok erfart som advokat. Nesten alle tidlig fordervede mennesker har hatt løgnaktige mødre. 51