HØRING - FORSLAG OM ENDRING AV CWD-FORSKRIFTEN

Høringsinstanser Deres ref: Vår ref: 2016/252850 Dato: 06.12.2016 Org.nr: 985 399 077 HØRING - FORSLAG OM ENDRING AV CWD-FORSKRIFTEN Hovedinnhold i forskriftsutkastet Chronic Wasting Disease (CWD), er en dødelig hjortedyrsykdom som ble oppdaget i Norge for første gang i april i år. Forskrift med tiltak for å begrense spredningen av CWD blant hjortedyr ble fastsatt i juli og gjelder frem til 1. januar 2017. Det foreslås at forskriften videreføres inntil en mer permanent forskrift sendes på høring. Det foreslås samtidig noen mindre endringer slik at fôr til tamrein og ville hjortedyr kan legges ut i enkelte særskilte tilfeller. Bakgrunn for forslaget Chronic Wasting Disease (CWD), heretter omtalt som skrantesjuke, er en prionsykdom (sykdomsfremkallende prioner er proteiner som ikke brytes ned i kroppen) hos hjortedyr. Det finnes ulike typer av prionsykdommer hos dyr og de mest kjente er skrapesyke hos sau, kugalskap (BSE) hos storfe og skrantesjuke hos hjortedyr. Av disse tilstandene er det bare BSE hos storfe som man vet kan smitte til mennesker. Smitte til mennesker er ikke rapportert i forbindelse med skrapesjuke eller skrantesjuke. Det er ikke påvist noen sammenheng mellom skrapesjuke, BSE og skrantesjuke. Skrantesjuke kjennetegnes ved gradvis tap av nerveceller i hjernen, nevrologiske symptomer og avmagring, og sykdommen ender alltid med døden. Skrantesjuke er en B-sykdom og mistanke om sykdommen skal meldes til Mattilsynet. Smitteoverføringen ved skrantesjuke kan skje gjennom direkte kontakt mellom syke og friske hjortedyr, eller indirekte ved at friske dyr kommer i kontakt med smittestoffet i miljøet (beite, infiserte kadaver). Smittestoffet er påvist i bl.a. spytt, urin og avføring fra smittede dyr. Prionene er svært resistente mot fysiske og kjemiske påvirkninger, og beite hvor syke dyr har oppholdt seg kan være smittefarlig i flere år 1. Skrantesjuke er kjent i USA og Canada. I tillegg er sykdommen påvist i Sør-Korea etter import av dyr fra Nord-Amerika. I Norge ble skrantesjuke funnet på en villrein fra Nordfjella i april 2016, og senere på ytterligere to villrein fra samme området, samt to elg fra Selbu. Disse funnene er de første av skrantesjuke i Europa. 1 Dette avsnittet inneholder sitater fra Veterinærinstituttets fakta om CWD. Mattilsynet Saksbehandler: Kristin Ruud Alvseike og Turi Hordern-Larsen m.fl. Tlf: 22 77 85 38/22 77 90 79 Besøksadresse: E-post: postmottak@mattilsynet.no (Husk mottakers navn) Postadresse: Felles postmottak, Postboks 383 2381 Brumunddal Telefaks: 23 21 68 01

Forskrift 11. juli 2016 nr. 913 om midlertidige tiltak for å begrense spredning av Chronic Wasting Disease ble fastsatt for å hindre flytting av levende hjortedyr. Forskriften forbyr utførsel av hjortedyr fra Norge og krav om tillatelse ved flytting av hjortedyr mellom fylker. Forskriften forbyr også import, salg, kjøp og bruk luktestoffer (lokkemidler) fra hjortedyr fra land med skrantesjuke, forbud mot å legge ut fôr og slikkesteiner til hjortedyr som ikke ble holdt fysisk adskilt fra andre hjortedyr og en utvidet varslingsplikt for å sikre testing av flest mulige dyr. I november 2016 ble utførselsforbudet endret for å samsvare med EU-beskyttelsestiltak mot Norge (beslutning (EU) 2016/1918). Det ble da innført krav om samtykke fra myndigheter i Norge, Finland og Sverige ved flytting av hjortedyr over grensen. Muligheten til å sende norske rein til Finland for å delta i sports- eller kulturarrangementer ble stengt i tråd med EUs beskyttelsestiltak. EUs beskyttelsestiltak mot Norge gjelder frem til 31. desember 2017 og utførselsforbudet og krav om samtykke før hjortedyr flyttes til Norge må videreføres ut 2017. Mattilsynet, Miljødirektoratet, Veterinærinstituttet, NINA, SNO, jegere og mange frivillige jobbet sammen for å kartlegge spredningen av skrantesjuke høsten 2016. Det er per i dag tatt rundt 9300 prøver, med kun fem positive funn. Prøvetakingen vil fortsette i 2017. Som nevnt over, spres skrantesjuke både gjennom direkte kontakt mellom hjortedyr, gjennom spytt, avføring og urin. Forbud mot utlegging av fôr og slikkesteiner til hjortedyr ble innført i juni for å hindre ansamling av hjortedyr og spredning av skrantesjuke. Mange høringsinstanser har anført at fôringsforbudet vil skape problemer for trafikksikkerheten. Flere høringsinstanser mente at fôringsplasser har hatt en positiv effekt på antall trafikkuhell der hjortevilt er involvert. Dette gjelder både på vei og jernbane. Miljødirektoratet tilrår å beholde fôringsforbudet, uten mulighet for unntak, da direktoratet mener at fôring av ville hjortedyr fører til økt bestand som i sin tur øker risikoen for trafikkuhell. Etter en nærmere vurdering, foreslår Mattilsynet å gi tillatelse til fôring av hjortedyr i enkelte særskilte tilfeller. I tillegg, åpnes det for nødfôring av tamrein dersom fôringen kan gjøres på en måte som sikrer at ville hjortedyr ikke får tilgang til fôret. Innholdet i forskriftsutkastet Det foreslås at CWD-forskriften videreføres i 2017 inntil en mer permanent forskrift foreligger. Dagens 6 gjør det forbudt å legge ut fôr og saltslikkestein til hjortedyr. Mange dyr som samles, eter fra samme fôr eller slikker på felles slikkestein, øker risikoen for spredning av skrantesjuke. Likevel har det vist seg å være noen tilfeller der det er behov for begrenset fôring av hjortedyr. Mattilsynet foreslår derfor at kortvarig nødfôring av tamrein kan skje dersom reinen fôres på en måte som sikrer at ville hjortedyr ikke får tilgang til fôret. Da fôringsforbudet ble foreslått i juni, var det bare foreslått at forbudet skulle gjelde frem til årsskiftet. Mattilsynet mener at det er riktig å åpne for nødfôring av tamrein av hensyn til dyrevelferden. Som husdyr har eierne et særskilt ansvar for å hindre at dyrene sulter. Det legges til grunn at dyrene kan fôres på en måte som sikrer at fôret raskt blir spist, slik at ville hjortedyr ikke kommer i kontakt med fôret. Det foreslås også en endring slik at Mattilsynet kan gi tillatelse til fôring av hjortedyr i visse tilfeller. Det kan søkes om tillatelse for kortvarig fôring av ville hjortedyr i forbindelse med merking- og forskningsprosjekter. Slik merking m.m. kan være sentralt for kartlegging av bl.a. dyras migrasjonsruter som kan gi informasjon om mulig sykdomsspredning. Likeledes kan det gis tillatelse for kortvarig nødfôring av ville hjortedyr for å avbøte for dyrevelferdsproblemer dersom spesielle forhold har forårsaket problemene. Tillatelse kan bare gis i områder der skrantesjuke ennå ikke er påvist. Dette innebærer at det ikke er mulig å gi tillatelse til hvilken som helst tilleggsfôring. Vilkåret er strengere enn det som gjelder for nødfôring av tamrein. Mattilsynet foreslår også at det kan gis tillatelse til planmessig fôring av hjortedyr, både ville hjortedyr og tamrein, for en begrenset periode av hensyn til trafikksikkerheten i områder der skrantesjuke ikke er påvist. Som nevnt innledningsvis, mener Miljødirektoratet at fôring av ville hjortedyr øker de ville bestandene og dermed øker fare for trafikkulykker. Miljødirektoratet har rådet Mattilsynet til ikke å innføre et unntak fra fôringsforbudet. Statens Vegvesen har bekreftet at de ikke har fôring som et nasjonalt avbøtende tiltak når det gjelder viltpåkjørsler. Statens Vegvesen benytter andre tiltak som viltgjerder, faunapassasjer, viltsluser, skogrydding, belysning, senket Side 2 av 5

hastighet og fareskilt. Så vidt Miljødirektoratet vet har Jernbaneverket sluttet med fôring, men gir likevel støtte til enkelte prosjekter. Mattilsynet foreslår derfor strenge vilkår som må oppfylles før en tillatelse til planmessig fôring kan gis. Før Mattilsynet kan innvilge slik tillatelse, må det dokumenteres at annen relevant offentlig instans mener at andre trafikksikkerhetstiltak ikke kan erstatte fôringen og at fôringen anses som nødvendig. Vurderingen av trafikksikkerhet skal derfor gjøres av andre instanser enn Mattilsynet, som f.eks. kommuner, fylkeskommuner, Statens vegvesen og Jernbaneverket. For ville hjortedyr, skal plan for nedtrapping av fôring også være utarbeidet av relevant offentlig instans som har konkludert at fôring er nødvendig av hensyn til trafikksikkerhet. Det må også dokumenteres at dyrenes trekkruter ikke går gjennom områder med skrantesjuke, eller for tamrein at det ikke er påvist skrantesjuke i områdene der de ellers beiter. Momenter som f.eks. beitepress på furuforyngelsen vil ikke være relevant i vurderingen av om tillatelse gis. Det foreslås også en plikt for den som fôrer hjortedyrene etter tillatelse om å holde fôringsplassene under observasjon for å oppdage syke dyr. Dette kan gjøres f.eks. ved at fôringsplassen jevnlig oppsøkes. Tilgrensende regelverk/forvaltningsområder For mer informasjon om tilgrensende regelverk, se beskrivelsen i høringsbrevet fra juni 2016: http://www.mattilsynet.no/dyr_og_dyrehold/dyrehelse/dyresykdommer/skrantesjuke cwd_/nye_re gler_med_tiltak_for_aa_begrense_spredning_av_skrantesjuke.22975 TSE-forskriften av 30. mars 2004 nr. 595 regulerer særlige forhold når det gjelder overførbare spongiforme encefalopatier, deriblant skrantesjuke. TSE-forskriften gjennomfører TSE-forordning (EF) nr. 999/2001. Forordningen har få spesifikke bestemmelser om skrantesjuke, men inneholder krav til notifikasjon når sykdommen oppdages og særskilte helsekrav ved import av animalske produkter fra hjortedyr fra Canada og USA. Utførsel og innførsel av levende hjortedyr reguleres i forskrift 20. februar 2004 nr. 464 om dyrehelsemessige vilkår for import og eksport av levende dyr, sæd, egg og embryo (forskrift om handel med dyr). Forskriften gjennomfører EØS-regelverk, deriblant direktiv 92/65/EØF. CWDforskriftens 3 og 3a, som gjennomfører EUs beskyttelsestiltak (beslutning (EU) 2016/1918) har tilleggskrav- og forbud som går foran de vanlige handelsreglene. Konsekvensvurdering Videreføring av forbud mot utførsel Det foreslås at CWD-forskriften videreføres. EUs beskyttelsestiltak (beslutning (EU) 2016/1918) gjelder frem til 31. desember 2017. EØS-avtalen innebærer at norske myndigheter er pliktig til å videreføre utførselsforbudet i dagens 3 og krav om innførselstillatelse i 3a ut 2017, uansett konsekvenser. Mattilsynet har arbeidet for at EU-beslutningen er forholdsmessig og samtidig bidrar til å redusere spredning av skrantesjuke. Forskriften åpner for at tamrein kan fortsette å beite i en sone i Sverige der norsk tamrein kan ha behov for å beite. Forskriften åpner også for at tamrein kan beite i Finland frem til reingjerdet der den norsk-finske reingjerdekommisjonen åpner for grensekryssende beiting. Det er derfor små økonomiske konsekvenser knyttet til disse bestemmelsene, selv om det er en økt administrativ byrde at eieren må søke om samtykke fra myndighetene før dyrene krysser riksgrensen. Om EUs beskyttelsestiltak endres vil reglene om innførsel og utførsel bli endret uten høring (forenklet prosedyre). Utførselsforbudet innebærer at det ikke lenger er anledning for blant annet norske kjørerein å delta i konkurranser i Finland, noe som påvirker utøvelse av samisk kultur. Det var imidlertid opp til svenske og finske myndigheter å avgjøre om de ønsket at beskyttelsestiltaket åpnet for flytting av hjortedyr i forbindelse med sports- og kulturarrangementer. Finske myndigheter ønsket ikke å tillate dette. Ansamlinger av mange dyr fra forskjellige flokker medfører en vesentlig høyere risiko for spredning av skrantesjuke. Sykdommen kan bare diagnostiseres med sikkerhet ved hjelp av en Side 3 av 5

prøve av hjernestammen til dyret. Dette betyr at dyret er dødt når prøven blir tatt, og at en veterinærattest på et levende dyr har liten verdi når det gjelder skrantesjuke. Videreføring av krav om tillatelse ved flytting av tamrein over fylkesgrenser, forbud mot flytting av hjortedyr over fylkesgrensen, forbud mot luktestoffer, forbud mot å legge ut fôr og slikkesteiner til hjortedyr og varslingsplikt Det vil trolig være nødvendig med tiltak mot skrantesjuke i flere år. Mattilsynet foreslår at CWDforskriftens gyldighet forlenges for de øvrige tiltakene i forskriften, inntil ny mer permanent forskrift foreligger Dette foreslås for å sikre at det ikke blir en regeltom periode. Konsekvenser forbundet med tiltakene i dagens forskrift ble omtalt i høringen i juni, se tidligere høringsbrev på lenken over. Det er allerede i dag forbudt å legge ut fôr og slikkesteiner til hjortedyr som ikke er inngjerdet, dvs. som hovedregel ville hjortedyr, i syv fylker. Forbudet videreføres med et nytt unntak og mulighet for tillatelser for nødfôring og fôring pga. merking/forskning og trafikksikkerhet. Forbudet mot å legge ut fôr til hjortedyr gjelder for fôr som legges ut til dyr som ikke holdes fysisk adskilt fra andre hjortedyr. Forbudet berører derfor i utgangspunktet tamrein som går fritt i de angitte fylkene. Et forbud mot å fôre tamrein på den hardeste delen av vinteren kan ha betydelige større konsekvenser, både dyrevelferdsmessige og økonomiske. Da fôringsforbudet ble foreslått i juni, var det bare foreslått at det skulle gjelde frem til årsskiftet. Beiter blir noen ganger låst på grunn av værforhold. Det åpnes nå for nødfôring av tamrein dersom fôringen skjer på en måte som sikrer mot at andre hjortedyr får tilgang til fôret. Vi forstår at det er mulig å porsjonere og fordele fôret til reinen slik at det blir oppspist på kort tid. Det er også mulig å spre fôret i striper slik at flere rein får tilgang samtidig. Reinnæringa må selv vurdere hvordan dette kan gjøres på best mulig måte. Næringen har en egeninteresse i å hindre at skrantesjuke smitter tamrein. Mattilsynet mener at konsekvensene av kravet vil derfor kunne være begrenset, selv om fôringsmåten vil være mer arbeidskrevende. Fôr og slikkesteiner til hjortedyr brukes til dels for å lede dyrene unna vei og jernbane. Mange høringsinstanser kommenterte trafikksikkerhet under høring av utkast til CWD-forskrift i sommer. Mattilsynet har bedt Miljødirektoratet om råd når det gjelder fôring av ville hjortedyr. Miljødirektoratet har flere ganger uttalt at fôring av ville hjortedyr også øker bestandene og dermed øker faren for ulykker. Den siste uttalelsen fra Miljødirektoratet sier følgende: «Det foreligger ingen fullstendig oversikt over omfang av fôring av hjortevilt i Norge. Vi vet at fôring er et relativt utberedt fenomen, spesielt i Østerdalen og i Hallingdal... Det er ekstremt få studier [som] sier noe om effekten av fôring for å hindre påkjørsler. Vi kan derfor verken avkrefte eller bekrefte om oppfør av fôring vil påvirke antall påkjørsler på veg eller bane i Norge. Det har blitt fôret på de samme plassene i flere år, kan vi anta at hjortevilt fremdeles vil trekke til de tidligere fôringsplassene. Det er uvisst hvordan dyras bevegelse og beiting vil påvirke antall påkjørsler og beiteskader på skog når fôringa opphører.» Statens vegvesen har også informert Mattilsynet om at de ikke har fôring som et nasjonalt avbøtende tiltak når det gjelder viltpåkjørsler og at de har andre tiltak de bruker. Mattilsynet mener at eventuelle negative konsekvenser ved fôringsforbudet kan avbøtes ved at Mattilsynet kan gi tillatelse til fôring av hjortedyr i en begrenset periode av hensyn til trafikksikkerhet dersom offentlige instanser med ansvar for trafikksikkerhet anser fôring som nødvendig. Det kreves at fôring skjer i områder der skrantesjuke ikke er påvist. Det er foreløpig få områder der skrantesjuke er påvist. De samfunnsmessige og økonomiske konsekvensene av fôringsforbudet, når det gjelder trafikksikkerhet, bør dermed være begrenset. At det må søkes om tillatelse fra Mattilsynet er en ny administrativ byrde. Byrden anses likevel som liten når den veies opp mot behovet for å begrense spredning av skrantesjuke og de økonomiske konsekvensene sykdomsspredningen medfører. Muligheten for kortvarig fôring av ville hjortedyr i forbindelse med merkings- og forskningsprosjekter har den konsekvensen at det fortsatt vil være mulig å ha slike prosjekter dersom Mattilsynet gir tillatelse. Det vil være en liten administrativ byrde å søke Mattilsynet om en tillatelse. Muligheten for kortvarig nødfôring av ville hjortedyr etter tillatelse ved dyrevelferdsproblemer vil kunne redusere akutte dyrevelferdslidelser. Det er vanskelig å angi økonomiske konsekvenser knyttet til denne bestemmelsen. Skrantesjuke fører også til lidelser hos dyra og det vil ikke være Side 4 av 5

anledning til å gi tillatelse for fôring i områder der skrantesjuke er påvist. Det vil være en liten administrativbyrde å søke Mattilsynet om tillatelse. Høringssvar Høringssvar sendes inn via lenke på Mattilsynets nettside: Forslag til endring av CWD-forskriften tiltak for å hindre spredning av skrantesjuke Alle høringssvar vil bli offentliggjort. Høringsfrist for utkastet: 20. desember 2016. Med hilsen Karen Johanne Baalsrud Vedlegg: Utkast til forskrift om endring i forskrift om midlertidige tiltak for å begrense spredning av Chronic Wasting Disease (CWD) Side 5 av 5