HØRING - FORSLAG OM SONEFORSKRIFT FOR SKRANTESJUKE

Transkript

1 Høringsinstanser Deres ref: Vår ref: 2017/64460 Dato: Org.nr: HØRING - FORSLAG OM SONEFORSKRIFT FOR SKRANTESJUKE Hovedinnholdet i forskriftsutkastet Skrantesjuke (Chronic Wasting Disease/CWD) er en dødelig hjorteviltsykdom som ble oppdaget i Norge for første gang i april i Regler med nasjonale tiltak for å begrense spredningen av skrantesjuke hos hjortevilt ble fastsatt sommer 2016 (CWD-forskriften). Forskriften ble forlenget i desember I 2016/2017 har det pågått en stor kartlegging av skrantesjuke i hjortedyr i Norge hvor over dyr er testet. Hittil er det funnet fem hjortedyr med skrantesjuke; to elger i Selbu og tre villrein på Nordfjella. For å begrense smitte til andre områder, foreslår Mattilsynet å lage en soneforskrift med ekstra forbud og påbud i de områdene hvor skrantesjuke er påvist. Formålet er å begrense spredning av sjukdommen, og tiltakene omfatter: - Forbud mot å flytte levende hjortedyr ut av sonene. - Forbud mot å flytte skrotter, kadaver og slakterester ut av sonene, samt planter og lav som er tenkt brukt til fôr til hjortedyr. - Forbud mot slikkesteiner (til alle dyr) som er tilgjengelige for hjortedyr. - Forbud mot å legge ut fôr på utmark til dyr dersom fôret er egnet og tilgjengelig for ville hjortedyr. - Påbud om å rengjøre og desinfisere jaktutstyr samt å dekke til slakterester. - Påbud om at fôr som lagres på innmark og som oppsøkes av hjortedyr, skal sikres mot at ville hjortedyr får tilgang til fôret. Bakgrunnen for forslaget Skrantesjuke er en prionsykdom hos hjortedyr. Det finnes ulike typer av prionsykdommer hos dyr og de mest kjente er skrapesyke hos sau, kugalskap (BSE) hos storfe og skrantesjuke hos hjortedyr. Skrantesjuke kjennetegnes ved gradvis tap av nerveceller i hjernen, nevrologiske symptomer og avmagring, og sykdommen ender alltid med døden. Skrantesjuke er en B-sykdom, og mistanke om Mattilsynet Saksbehandler: Kristin Ruud Alvseike, Julie Enebo Grimstad og Turi Hordern- Larsen Tlf: / / Besøksadresse: E-post: postmottak@mattilsynet.no (Husk mottakers navn) Postadresse: Felles postmottak, Postboks Brumunddal Telefaks:

2 sykdommen skal meldes til Mattilsynet. Smittestoffet skilles ut i urin, spytt og avføring og kan finnes i hjernevev, knokler og muskelvev hos syke dyr. Smitteoverføringen ved skrantesjuke skjer gjennom direkte kontakt mellom syke og friske hjortedyr, eller indirekte ved at hjortedyr kommer i kontakt med smittestoffet i miljøet (beite, infiserte kadaver). Smittestoffet er påvist i bl.a. spytt, urin og avføring fra smittede dyr. Prionene er svært resistente mot fysiske og kjemiske påvirkninger, og beite hvor syke dyr har oppholdt seg kan være smittefarlig i flere år 1. Skrantesjuke er kjent i USA og Canada. I tillegg er sykdommen påvist i Sør-Korea etter import av dyr fra Nord-Amerika. I Norge ble skrantesjuke funnet på en villrein fra Nordfjella i april 2016, og senere på ytterligere to villrein fra samme området, samt to elg fra Selbu. Skrantesjuke er ikke funnet i Europa tidligere. Forskrift 11. juli 2016 nr. 913 om midlertidige tiltak for å begrense spredning av Chronic Wasting Disease (heretter omtalt som CWD-forskriften) ble fastsatt sommeren 2016 for å hindre flytting av levende hjortedyr og for å begrense spredning av sjukdommen. Forskriften forbyr utførsel av hjortedyr fra Norge og krav om tillatelse ved flytting av hjortedyr mellom fylker. Det er også krav om samtykke fra myndigheter i Norge, Finland og Sverige ved flytting av hjortedyr over grensen. Forskriften forbyr også import, salg, kjøp og bruk av luktestoffer (lokkemidler) fra hjortedyr fra land med skrantesjuke, et forbud mot å legge ut fôr og slikkesteiner til hjortedyr som ikke ble holdt fysisk adskilt fra andre hjortedyr og en utvidet varslingsplikt for å sikre testing av flest mulige dyr. Forskriften ble forlenget i desember Det har vært omfattende prøvetaking av hjortedyr i 2016/2017, med i overkant av prøver analysert. Kartleggingen vil fortsette i 2017 og flere år fremover. Det er nå nødvendig å innføre ekstra smitteforebyggende tiltak i de to områdene der det er funnet positive dyr i 2016; Nordfjella-sonen og Selbu-sonen. Vi foreslår å innføre forbud og påbud i disse sonene. Tiltakene skal hindre, så langt det lar seg gjøre, sykdommen i å spre seg inne i sonen og ut av sonen til nye områder der sykdommen ikke ennå er funnet. Innholdet i utkastet til soneforskrift Mattilsynet vurderer at det er viktig å innføre særskilte tiltak, forbud og påbud i de to områdene der det er funnet positive dyr i Dette er Nordfjella-sonen som omfatter de kommunene som har areal i Nordfjella villreinområde; Lærdal, Aurland, Ulvik, Hol, Ål og Hemsedal. Selbu-sonen omfatter Selbu kommune, samt nabokommunene Malvik, Stjørdal, Trondheim, Meråker, Klæbu, Melhus, Holtålen, Tydal, Midtre Gauldal og Røros. Utvalget av kommuner er gjort på bakgrunn av innspill fra Veterinærinstituttet og NINA (Norsk institutt for naturforskning) til kartleggingsprogrammet. Villreinstammen i Nordfjella sone 1 er en tilnærmet lukket bestand som går i flokk. I tillegg, er skrantesjuke bare funnet hos villrein i dette området. Mattilsynet har derfor valgt ut de kommunene som har areal i Nordfjella villreinområde som Nordfjella-sonen, selv om kartleggingsprogrammet omfatter flere kommuner, blant annet Gol og Nes kommune, samt flere kommuner i Valdres. Når det gjelder Selbu-sonen, foreslås Selbu kommune, hvor de to positive elgene ble funnet, samt nabokommunene til Selbu. I tillegg er Røros foreslått tatt med (også i kartleggingsprogrammet) fordi denne kommunen har felles dalfører med kommunene i nord som er med i sonen. Skrantesjuken som er funnet på de to elgene i Selbu er ikke den samme smittsomme varianten av CWD som er kjent fra Nord-Amerika og som er funnet i villreinene i Nordfjella. Vi vet ikke så mye om denne elg-varianten av CWD. Mattilsynet ønsker å opprette en sone i og rundt Selbu for å være føre var. Sonen blir stor, men i motsetning til villrein går ikke elg samlet, men beveger seg solitært over store avstander. I Selbu-sonen er det elg som er i fokus. Elgen har lite kontakt med tamrein, og vi har derfor ikke tatt hensyn til de store tamrein-beiteområdene i øst som sprer seg langt utover sonen som defineres her. Dette støttes også av at tamrein eldre enn to år er inkludert i årets kartleggingsprogram og vil bli prøvetatt. Mattilsynet vil heller utvide sonen dersom det blir funnet nye positive dyr. Hovedhensikten med soneforskriften er å innføre forbud mot det vi mener er store risikofaktorer for smittespredning, for eksempel slikkesteiner og permanente fôringssteder, samt ekstra tiltak i forbindelse med jakt. 1 Dette avsnittet inneholder sitater fra Veterinærinstituttets fakta om CWD. Side 2 av 8

3 Sonene opprettes i forslagets 4. Dersom skrantesjuke blir oppdaget andre steder i Norge, vil nye soner kunne tilføyes. Forbud for å hindre smittespredning i og fra sonene: Flytting av dyr og materialer ut av sonen For å hindre smittespredning i og fra sonene, mener vi det er viktig at levende og døde hjortedyr ikke tas ut av sonene og det foreslås derfor et forbud mot dette, se forslagets 5 tredje og fjerde ledd. Når det gjelder levende dyr vil det likevel ikke være forbudt for tamrein å krysse sonegrensen dersom flyttingen gjøres i samsvar med fastsatte beitebruksregler eller ved tilbakeføring etter at tamreinen selv har krysset sonegrensen. Det gis også et unntak fra forbudet slik at det er tillatt å ta ferdig utbenet kjøtt, som skal gå til humant konsum, ut av sonen. Det vil si at biprodukter som slakterester, knokler, huder og gevir ikke kan tas med ut av sonen. Disse delene av dyret må bli liggende og helst dekkes til så godt det lar seg gjøre, for eksempel steines eller graves ned, se mer nedenfor. Dette gjelder slakterester ute i terrenget. Alternativt at slakterestene blir tatt hånd om på en ansvarlig måte dersom nedskjæringen har skjedd et annet sted enn på skuddstedet. Det gjøres også unntak for materiale som skal benyttes til forskning og prøvetaking, vi tenker her i første rekke på Veterinærinstituttet og NINA. Det foreslås også unntak for slakterester og biprodukter som, etter avtale med Mattilsynet, skal fraktes ut av sonen til avfallshåndtering. Forbud mot å ta hele eller deler av døde hjortedyr ut av sonen gjelder bare frem til negativt prøvesvar foreligger for det enkelte dyret. Plantemateriale og lav som skal brukes til fôr til hjortedyr representerer også en smittefare. Vi foreslår derfor forbud mot å frakte dette ut av sonen, jf. 5 siste ledd. Dette er også i tråd med anbefalinger fra EUs vitenskapskomité, EFSA. Ytterligere forbud knyttet til villrein i Nordfjella-sonen For villrein, foreslår vi at hele eller deler av døde villrein ikke skal tas ut fra fjellområdene i Nordfjella-sonen, se forslaget 7. På samme måte som 5, gis det også unntak fra forbudet for utbenet kjøtt til humant konsum, materiale som skal til forskning og prøvetaking og for materiale som skal til avfallshåndtering etter avtale med Mattilsynet. Forbudet gjelder heller ikke dersom negativ prøvesvar for Chronic Wasting Disease foreligger. Slikkesteiner Skrantesjuke spres blant annet via spytt. Mange dyr som samles, eter fra samme fôr eller slikker på felles slikkestein, øker risikoen for spredning av skrantesjuke. Slikkesteiner vurderes å være en av de viktigste risikofaktorene når det gjelder spredning av skrantesjuke, jf. erfaringer fra Nord- Amerika og faglige råd Mattilsynet får fra NINA og VKM. I dagens CWD-forskrift er det allerede et forbud mot å legge ut slikkesteiner til hjortedyr i syv fylker. CWD-forskriften er under revisjon, og vi foreslår å utvide slikkesteinforbudet til hele landet for ville hjortedyr. Begge sonene som opprettes i soneforskriften vil, for ville hjortedyr, være omfattet av slikkesteinforbudet i CWD-forskriften. Mattilsynet foreslår i soneforskriften at forbudet utvides med et forbud mot slikkesteiner til alle dyr i sonen, se forslagets 5 annet ledd. Dette fordi sjukdommen er funnet i disse områdene. Dette betyr at det ikke blir lov å bruke slikkestein til husdyr, eksempelvis sau, i dette området. Det er unntak for stein som ikke er tilgjengelig for hjortevilt. Det gjøres også unntak for kortvarig bruk av slikkesteiner i forbindelse med kontrollert samling av dyr, for eksempel småfe, hvor slikkesteinen fjernes umiddelbart etter bruk. Kontrollert samling av dyr omfatter ikke bruk av slikkestein for å lokke hjortedyr i forbindelse med jakt eller lignende. Forbudet innebærer at slikkesteiner som allerede er på plass i sonene, må fjernes eller gjøres utilgjengelig for hjortedyr. Selv om steinene fjernes, vil dyr trekke til områdene siden de er vant til å gå der og fordi det er salter igjen i jordsmonnet. Mattilsynet vurderer å iverksette smittereduserende tiltak i enkelte av disse områdene i tillegg. Dette vil imidlertid skje gjennom enkeltvedtak og ikke i forskriften. Fôring Gjennom CWD-forskriften er det allerede et forbud i syv fylker om å legge ut fôr og slikkesteiner til hjortedyr som ikke er inngjerdet. Både Nordfjella-sonen og Selbu-sonen ligger innenfor disse Side 3 av 8

4 fylkene. Den reviderte CWD-forskriften, som høres separat, har et forbud mot fôring av ville hjortedyr i hele landet. Soneforskriften utvider forbudet slik at det i sonene blir forbudt å legge ut fôr i utmark som kan spises av hjortevilt, se utkastets 5 første ledd. Det er særdeles viktig å hindre ansamlinger av hjortedyr i sonene, og hjortedyr oppsøker fôr som er lagt ut til andre dyr. Påbud for å hindre smittespredning i og fra sonene: Enkelte steder er det problemer med at ville hjortedyr samles rundt og eter fôr lagret utendørs på innmark. Det vil ikke være nødvendig å forby all utendørslagring av fôr i sonene, f.eks. rundballer, men det vil være nødvendig der hjortedyr oppsøker fôret. Det foreslås derfor at fôr som lagres på innmark i sonene og som oppsøkes av hjortedyr, sikres mot at ville hjortedyr kan spise fôret, se forslagets 6 første ledd. Slakterestene bør ikke være tilgjengelige for andre dyr. Som nevnt bør slakterester som etterlates dekkes til, for eksempel steines ned. Dette er foreslått påbudt i 6 annet ledd. Påbudet gjelder bare frem til negativt prøvesvar foreligger. Det vil kunne være behov for å hente slakterestene dersom hjortedyret tester positiv til skrantesjuke. Det foreslås derfor et påbud i samme bestemmelse om at kartreferanse til slaktestedet og slakterestene oppgis til myndighetene ved forespørsel. Det er viktig å rengjøre og desinfisere utstyr og redskap som er brukt under hjorteviltjakt i sonene, og det foreslås at dette blir påbudt, se forslagets 6. Det er mange jegere som jakter i flere ulike områder, og det er derfor særs viktig at vi hindrer at smittestoffer blir spredt til nye områder via klær, støvler, utstyr, motoriserte kjøretøy etc. Påbud om avlivning m.m.: Utkastet inneholder standard bestemmelser om straff ved brudd på forskriften i 9 og myndighet for Mattilsynet å gi dispensasjon i særlige tilfeller (uforutsette hendelser) i 10. Utkastets 8 første ledd inneholder en standard formulering om at Mattilsynet fører tilsyn og kan fatte nødvendige enkeltvedtak. I utkastets 8 annet ledd vises det til at Mattilsynet kan gi påbud om andre nødvendige tiltak for å hindre spredning av skrantesjuke, herunder avlivning og prøvetaking. Denne myndigheten følger allerede av forskrift 27. juni 2002 nr. 732 om bekjempelse av dyresjukdommer 18, og bestemmelsen er tatt med til informasjon. Bestemmelsen i bekjempelsesforskriften innebærer at Mattilsynet kan treffe de tiltak og gi de påbud vi finner nødvendig for å forebygge, begrense eller utrydde B-sjukdom. CWD (skrantesjuke) er en B- sjukdom, jf. forskrift19. desember 2014 nr om varsel og melding om sjukdommer hos dyr 3 jf. vedlegg om B-sjukdommer. Mattilsynet vil derfor kunne fatte vedtak om avlivning, f.eks. av villrein i Nordfjella, som et ledd i bekjempelsen av skrantesjuke. Dersom Mattilsynet fatter slikt vedtak vil avlivningen være tillatt i henhold til lov 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturmangfold (naturmangfoldloven) 17 femte ledd siste punktum, da smittsomme sykdommer som kan gi vesentlige samfunnsmessige konsekvenser (i matloven) omfatter B-sjukdommer. Det har alltid vært norsk rettsoppfatning at vilt selv ikke er gjenstand for eiendomsrett. Dersom Mattilsynet skulle fatte vedtak om pålegg om tilrettelegging for bestandsreduksjon av villrein vil vedtaket rettes mot villreinnemda på grunn av myndighet gitt i forskrift 8. januar 2016 nr. 12 om forvaltning av hjortevilt 28. Et eventuelt pålegg om avlivning av hele eller deler av villreinbestand vil derimot rettes mot Miljødirektoratet på grunn av myndighet gitt i naturmangfoldloven 18. Dersom Mattilsynet skulle fatte vedtak om bestandsreduksjon eller avlivning av andre jaktbare hjortevilt enn villrein, vil vedtaket rettes mot de aktuelle kommunene. Høringsinnspill om dette, samt kostnadsdekning ved avlivning, imøteses. Tilgrensende regelverk/forvaltningsområder Forskrift 11. juli 2016 nr. 913 om midlertidige tiltak for å begrense spredning av Chronic Wasting Disease (CWD). TSE-forskriften av 30. mars 2004 nr. 595 regulerer særlige forhold når det gjelder overførbare spongiforme encefalopatier, deriblant skrantesjuke. Den gjennomfører TSE-forordning (EF) nr. Side 4 av 8

5 999/2001 som har få spesifikke bestemmelser om skrantesjuke, men inneholder krav til notifikasjon når sykdommen oppdages og særskilte helsekrav til import av animalske produkter fra hjortedyr fra Canada og USA. For mer informasjon om tilgrensende regelverk, se beskrivelsen i høringsbrevet fra juni Forskrift 8. januar 2016 nr. 12 om forvaltning av hjortevilt 32 gir Miljødirektoratet hjemmel til å pålegge prøvetaking av hjortevilt. Miljødirektoratet vil vurdere å bruke hjemmelen i kartleggingsområdene for å få inn flest mulige CWD-prøver. Konsekvensvurdering av soneforskriften Forbud mot flytting av levende hjortedyr ut av sonen Konsekvensene flytteforbudet har på flytting av tamrein bør bli små på grunn av unntakene om flytting ut av sonene i forbindelse med beiting og flytting direkte til slakteri. Når det gjelder flytting av tamrein i andre forbindelser, bør det være unntakstilfellet, f.eks. rein som gis bort i gave. Konsekvensene av flytteforbudet blir derfor små når det gjelder tamrein. Konsekvensene vil være størst for de som ønsker å flytte hjortedyr ut av sonen ellers, f.eks. virksomheter med oppdrettshjort. Mattilsynet er kjent med at noen i oppdrettshjortnæringen har egne slakterier, og vi håper at næringen inne i sonene kan organisere seg slik at flytteforbudet får små konsekvenser. Mattilsynet mener at flytteforbudet vil berøre få virksomheter i sonen og konsekvensene vil derfor ikke bli store. Forbud mot flytting av skrotter, kadaver og slakterester ut av sonen Veterinærinstituttet har behov for å få prøvemateriale, og i visse tilfeller hele kadaver, ut av sonen slik at analyser kan utføres på laboratoriet. Det kan i tillegg være aktuelt for andre forskningsinstitusjoner, som NINA, å få lov til å innhente materiale fra dyr i sonen. Disse situasjonene er det tatt høyde for gjennom unntaket i forskriftsteksten slik at konsekvensene bør være begrenset. Det samme gjelder kadaver som, etter avtale med Mattilsynet, skal ut av sonen for håndtering som biprodukter. Forbudet mot å ta med skrotter, kadaver og slakterester ut av fjellområdene i Nordfjella-sonen vil medføre noen konsekvenser. Siden denne jakten foregår på fjellet og alt som skal ut, ofte må bæres, er det ikke alltid man tar med seg mer av slaktet enn det som skal spises. Det gjelder spesielt i områder hvor det er langt til vei. I andre områder, hvor vei er innen rimelig rekkevidde, blir stykningsdeler eller hele skrotten båret eller fraktet til vei vha. jeger, hest eller motorisert kjøretøy. Videre nedskjæring og utbeining av kjøtt skjer vanligvis på fjellet, i randsonen til fjellet eller utenfor den definerte sonen. Det er mulig å beine ut kjøttet på skuddplassen, og vi mener at dette er den beste løsningen for villreinjakten i Nordfjella-sonen. Dette fordi det er funnet positive dyr i dette spesifikke området, og det er ønskelig at minst mulig av jaktede dyr forlater fjellet. Vi ser imidlertid at dette ikke alltid er praktisk mulig. Vi foreslår derfor at nedskjæringen og utbeiningen kan skje på et annet sted enn skuddstedet, men fortsatt innenfor fjellområdet. På denne måten kan det hindres at slakterester havner i naturen i lavlandet (fortsatt innenfor Nordfjella-sonen) og potensielt smitter hjort i randsonen rundt Nordfjella villreinområde. Konsekvensen av forbudet for villreinjegeren blir derfor at jakten blir mer arbeidskrevende for noen, men bør allikevel være gjennomførbart. Sett opp i mot faren for spredning, vil gevinsten av et slikt forbud være stort. For de som vanligvis frakter hele skrotten ned til lavlandet for å skjære ned skrotten, vil dette forbudet medføre større konsekvenser. Det vil likevel være anledning til å ta med hele skrotten når negativ prøvesvar foreligger. Dette innebærer at jegerne i noen tilfeller må påregne å vente lengre før de reiser ned til lavlandet med skrotten. Foreløpig har svar på CWD-prøver stort sett blitt levert i løpet av noen få dager. Vi mener derfor at forbudet ikke burde medføre nevneverdige økonomiske konsekvenser. For hjorteviltjakt i områdene rundt snaufjellet i Nordfjella og i Selbu-området, vil det ikke medføre store økonomiske konsekvenser å la være å ta med seg slakterester og kadaver ut av de aktuelle kommunene. I noen tilfeller, der jakten har foregått i en sone-kommune og slaktet ønskes hjem til en annen kommune utenfor sonen, må nedskjæringen omorganiseres slik at den skjer innenfor sonen. Dette vurderer vi at er praktisk gjennomførbart, og dermed vil det ikke medføre store Side 5 av 8

6 økonomiske konsekvenser for jegerne. Det vil være anledning til å ta med hele skrotten når negativ prøvesvar foreligger. Som nevnt over, kommer prøvesvar forholdsvis raskt. Forbud mot å bringe plantemateriale og lav ut av sonen Reinlav fra både Sør-Norge og fra Finland hentes og brukes som fôr til tamrein i Nord-Norge. Dersom skrantesjuke skulle spres til Nord-Norge og tamreinnæringen, ville de økonomiske og samfunnsmessige konsekvensene være enorme. Det er viktig at fôr som er sanket inn fra andre områder av landet enn der dyra beiter til vanlig, kommer fra områder med lik eller bedre status når det gjelder skrantesjuke. Kravet bør ikke føre til noe særlig merarbeid for tamreineierne. Vi vurderer at et behov for fôr kan oppfylles ved å hente fôr fra andre områder enn i kommunene hvor skrantesjuke-smitte er funnet. Konsekvensen av et slikt forbud i avgrensede områder vil derfor ikke være stor. Det ventes at forbudet ikke har nevneverdig økonomiske konsekvenser. Forbud mot slikkesteiner til dyr Slikkesteiner medfører ansamlinger av dyr over lengre tid, og hjortevilt kan dermed bli smittet både gjennom kontakt med andre hjortevilt og passivt gjennom kontakt med smittestoffet på slikkesteinen og området rundt slikkesteinen. Hjortevilt vil tiltrekkes av slikkesteiner som legges ut til alle arter av dyr, inkludert småfe. Kartlegging av slikkesteinområder i Nordfjella og Forollhogna viser at villreinen og andre dyr samles der det er lagt ut slikkesteiner til småfe. Dette representerer en stor smittefare, og saltet fra steinene vil renne av ned i jorden og villreinen vil også spise av vegetasjonen rundt slikkesteinen. Smittestoffet er meget resistent og vil være i omgivelsene i mange år. Det er vanlig å sende småfe og storfe på utmarksbeite om sommeren, og slikkestein til beitedyr på fjellet brukes primært for å samle dyra og ikke på grunn av ernæringsmessige behov. Eventuelt vil en fare for mineralmangel kunne forebygges ved at dyrene får lagt ned bolus før beitesesongen. Det finnes slike bolus for både sau og lam. Slikkesteinsforbudet bør derfor ikke ha noen dyrevelferds- eller dyrehelsekonsekvenser for dyrene, men bruk av bolus til dyrene vil innebære en ekstrautgift for bonden. Vi vurderer at den utgiften ikke vil være stor i forhold til andre driftsutgifter gjennom året. Slikkesteiner til dyr i områder der det foregår nedfôring pga. radioaktivitet, vil være så få tilfeller at det kan løses gjennom å legge ut slikkesteiner som ikke er tilgjengelige for hjortedyr. Det vil være unntak for bruk av slikkestein der slikkesteinen ikke er tilgjengelig for hjortevilt. Slikkestein til dyr på innmarksbeite vil derfor ikke omfattes av forbudet dersom hjortevilt ikke har tilgang. Næringen må vurdere om det er gode måter å sikre mot at hjortedyr får tilgang til slikkesteiner. Forbudet vil ikke ha noen innvirkning på melkegeiter som vil komme på innmark daglig. Slikkestein brukes i liten grad til hest, og det er ingen ernæringsmessige behov for å bruke slikkestein til denne arten. Bestemmelsen medfører derfor ingen konsekvenser for hestehold. Andre praktiske konsekvenser ved forbudet er at dyrene vil drive over lengre avstander, noe som kan gjøre det mer utfordrende med tilsyn under beitesesongen. En spredning av dyrene kan ha både en positiv og en negativ effekt når det gjelder smitte. Dyrene vil trolig samles i mindre grad, men samtidig kunne treffe på andre dyr som de ellers ikke ville komme i kontakt med fordi vandringen blir større. Samtidig er det lagt inn unntak for kortvarig bruk av slikkesteiner i forbindelse med kontrollert samling av dyrene. Kortvarig bruk av slikkesteiner i forbindelse med management av flokker kan redusere konsekvensene ved forbudet. Forbudet kan i begynnelsen av beitesesongen få en noe begrenset effekt fordi dyrene allikevel trekker til steder der slikkesteinene pleier å stå, men vi forventer at denne atferden vil avta etter hvert. Et forbud mot bruk av slikkestein på utmark og i fjellet i sonene, vil medføre at nye slikkesteiner ikke kan plasseres ut i år, men også at allerede eksisterende slikkesteiner må fjernes eller sikres slik at de ikke er tilgjengelige for hjortedyr. På fjellet medfører nok dette en del arbeid ved at gamle slikkesteiner må fjernes. På den andre siden så ligger disse slikkesteinene på områder hvor Side 6 av 8

7 dyreholder allerede måtte ha reist for å sette ut nye slikkesteiner. Slikkestein er gjerne transportert ut i utmarka tidlig på året. Disse er da levert i store tønner med lokk og de enkelte steinene er deretter plassert ut. Andre steder er det automater med flere steiner som åpnes ved slipp i utmarka. Rent praktisk vil det være mulig å la lokkene være igjen på tønnene og la være å åpne automatene, noe som innebærer lite merarbeid. Byrden ved å hente gamle slikkesteiner anses likevel som liten når den veies opp mot behovet for å begrense spredning av skrantesjuke og de økonomiske konsekvensene som sykdomsspredning medfører. Mattilsynet mener at de økonomiske konsekvensene ved slikkesteinforbudet i sonene bør være minimale. Håndheving av fôringsforbudet og slikkesteinsforbudet vil ha en økonomisk og administrativ konsekvens for Mattilsynet. Disse konsekvensene må likevel avveies mot de økonomiske og administrative konsekvensene en spredning av skrantesjuke har for Mattilsynet som en beredskapsorganisasjon. Mattilsynet har allerede brukt store ressurser på håndtering av skrantesjuken. Ressursbruken fremover vil bli enda større dersom sykdommen spres til flere områder i Norge. Det vil kreve mindre ressurser å håndheve fôrings- og slikkesteinforbudene enn å håndtere en eventuell smittespredning. Forbud og påbud i forbindelse med fôr som kan spises av ville hjortedyr Forbudet i denne soneforskriften gjelder fôring av dyr på utmark dersom ville hjortedyr kan få tilgang til fôret. Fôring av for eksempel hest eller småfe i utmark foregår ikke i stort omfang, verken i lavlandet eller på fjellet. Dersom det er behov for slik fôring, må fôringsplassen sikres slik at ville hjortedyr ikke får tilgang til fôret. Ulempene ved å sørge for sikring av fôr oppveies i stor grad av de konsekvensene det medfører dersom ville hjortedyr i randsonen av Nordfjella blir smittet. Oppdrettshjort finnes i kommunene som omfattes av Nordfjella-sonen (ca. 10 virksomheter), men disse dyrene skal holdes på innhegnede områder der eieren har oversikt over fôret som legges ut. Konsekvensene av forbudet når det gjelder utmark bør derfor være små for oppdrettsnæringen. Samtidig vil påbudet om å sikre mot at ville hjortedyr får tilgang til fôret som lagres på innmark, ha en innvirkning for oppdrettsnæringen. Sett at skrantesjuke også kan smitte oppdrettshjorten, er det i næringens interesse å sikre mot smitte fra ville hjortedyr. Smitte kan spres gjennom tilgjengelig fôr, og det ventes at næringen klarer å finne løsninger slik at fôret som legges ut til oppdrettshjorten ikke er tilgjengelig for ville hjortedyr. I sum forventer vi at påbudet vil ha en liten økonomisk betydning for oppdrettsnæringen. Fôr som lagres på innmark i sonene og som oppsøkes av ville hjortedyr, må sikres bedre. Dette vil ha konsekvenser for dyreeiere i sonene. En måte å sikre fôret på kan være å gjerde det inn, eller jevnlig passe på at plasten rundt rundballene er intakt. De økonomiske konsekvensene for bøndene bør være små. Ødelagt fôr har også en økonomisk konsekvens som kan hindres dersom fôret beskyttes bedre mot hjortedyr. Påbud om å vaske og desinfisere utstyr brukt i hjorteviltjakt Det er kjent at jegere ofte jakter i flere områder og også deltar på flere typer jakt i løpet av en jaktsesong. Det er derfor mulig at smittestoff kan bringes, gjennom utstyr, fra et smittet område til et ikke smittet området, jf. erfaringer fra Nord-Amerika. Det burde være vanlig praksis å rengjøre jaktutstyret sitt før reise til et annet jaktområde, tilsvarende regler for fisking og bruk av utstyr i ulike vassdrag. Rengjøringskravet vil innebære en viss arbeidsbyrde for jegeren, men byrden er mindre når det innføres i sonene, enn dersom smittespredning innebærer at påbudet må innføres flere steder i landet. I tillegg er konsekvensene vesentlig mindre enn de samfunnsmessige konsekvensene hvis smitte blir overført til et annet område og nye dyr blir smittet. Påbud om å dekke slakterester (biprodukter) som etterlates på fjellet Forholdene på fjellet kan være slik at det er mulig å dekke til slakterester som etterlates, for eksempel nedsteining. Dette vil gi en god, smitteforebyggende effekt ved at andre dyr ikke vil få direkte kontakt med slakterester med smitte. At jegeren skal registrere kartreferanse for fellingssted og stedet slakterestene etterlates og gi informasjonen til myndighetene ved Side 7 av 8

8 forespørsel. Dette innebærer at jegeren må holde oversikt over hvor dyr er felt og slaktebehandlet. Dette bør ikke være vanskelig for jegerne, da de vil ha med seg kart eller GPS. Miljødirektoratet vil tilrettelegge for elektronisk innrapportering av fellingssted via noe som vil gjøre det lett for jegeren å registrere fellingsstedet. Høringssvar Høringssvar sendes inn via lenke på Mattilsynets nettside: cwd_/forsla g_til_soneforskrift_ved_paavisning_av_skrantesjuke Alle høringssvar vil bli offentliggjort. Vi ønsker spesielt høringsinstansenes tilbakemelding på om noen av tiltakene som foreslås, gir spesielle utfordringer. Høringsfrist for soneforskriften: 20. april Med hilsen Anne Marie Jahr Seksjonssjef dyrehelse Vedlegg: Utkast til forskrift om soner ved påvisning av Chronic Wasting Disease (CWD-sone) Side 8 av 8