Den industrielle revolusjonen En ny tid Den industrielle revolusjonen 1
Den industrielle revolusjonen er den største omveltningen i menneskehetens historie siden jordbruksrevolusjonen ble innledet 10 000 år tidligere. Omveltningen startet i Storbritannia på slutten av 1700-tallet og spredte seg fra omkring 1850 til andre land i Europa og til Nord-Amerika. Seinere har et flertall av landene i verden gjennomgått de samme forandringene som begynte i Storbritannia. Etter hvert utviklet den industrielle revolusjonen seg innenfor en kapitalistisk verdensøkonomi som var sterkt preget av den økonomiske liberalismen. Samtidig forårsaket revolusjonen nød og forurensning og skapte et langt større klasseskille i samfunnet enn tidligere. Lovgivningen karte bare i liten grad å dempe slike virkninger av industrialiseringen, og store arbeiderbyer vokste frem med dårlig luftkvalitet og depressive omgivelser. Sammendrag Maskiner og effektivisering Før den industrielle revolusjonen startet i andre halvdel av 1700-tallet hadde det i Storbritannia vært vanlig med noe de kalte forlagssystemet, hvor en kjøpmann forsynte arbeidere med råvarer og organiserte produksjon og salg. Arbeiderne produserte varene hjemme med egne hender og redskaper, og kjøpmannen måtte både levere ut råvarer og samle inn produktene hjemme hos arbeiderne. Det var hverken effektivt eller praktisk for kjøpmannen at arbeiderne satt spredt. Etter hvert kom også flere maskiner, for eksempel i 1760-årene da veveren James Hargreaves kom opp med Spinning Jenny som kunne spinne hele åtte tråder samtidig. Maskinene kunne ikke stå spredt hos alle arbeiderne, og etterhvert ble det til at arbeiderne kom til arbeidsgiveren heller enn motsatt. De ble samlet på samme sted som alt av råvarer og maskiner, og en kunne lettere ha kontroll over arbeidet og tidsbruken. De første maskinene var enkle og krevde ikke store investeringer, så mulighetene åpnet seg også får tradisjonelle håndverkere, ikke bare rikfolk. Spinningen av tråder ble voldsomt effektivisert, men veverne var ikke raske nok til å spinne all tråden fra maskinene, så når bedre maskinvever kom på markedet i tiårene etter 1800 tok det over og utkonkurrerte håndverkerne, som på sin side ble presset ut i fattigdom. Etterhvert ble vevene 2
større, dyrere, mer avanserte og krevde mer plass i form av større fabrikker. Byer vokste opp rundt fabrikkene og flere fabrikker vokste frem i byene. Sentrum for denne industrialiseringen (som er kjernen i revolusjonens første fase) var Lancashire. Kull, damp og jernbaner Da den industrielle revolusjonen tok til var det meste av skogene på de britiske øyene for lengst hogd ned, så trekull var en mangelvare. Heldigvis fantes det ganske store forekomster av steinkull. I London alene bodde 2,3 millioner mennesker som skulle ha varme, så etterspørselen var stor. Steinkull ble hentet ut av bakken, og etterhvert som en måtte grave dypere møtte man store mengder grunnvann som strømmet inn i gruvene og som måtte pumpes ut. Opp til 500 hester kunne være i arbeid ved pumpene, så da James Watt i 1776 kom med en forbedret dampmaskin ble den hjertelig tatt imot. Nå kunne pumpene drives døgnet rundt. Dampmaskiner ble på begynnelsen av 1800-tallet også tatt i bruk av tekstilindustrien, hvor produksjonen vokste mye mer enn i alle andre industrigrener til langt utpå århundret. I 1825 åpnet verdens første jernbane mellom Stockton og Darlington. Dette ble en uhyre viktig del av transportsiden ved revolusjonen, for med tog kunne en frakte store mengder varer og folk over lengre avstander mye kjappere enn hva som tidligere var mulig. Togene ble drevet av dampmaskiner. Jern og stål gikk med i store mengder til både maskinene og skinner. Hvorfor Storbritannia? En viktig del er av landet hadde såpass store mengder kull og jern som spilte en så avgjørende rolle for teknologiutviklingen. En annen faktor er den store befolkningsøkningen. Fra medio 1700 hadde folketallet steget i mye av verden, og spesielt nord og vest i Europa, men de britiske øyene lå i forkant. I 1700 var befolkningen på 7 millioner, i 1850 hadde den vokst til 21 millioner. Sterk befolkningsvekst ga masser av arbeidskraft og stigende etterspørsel, som førte til at produksjonen kunne utvides. Det ene fører til det andre i en evig sirkel. Det at godseierne slo sammen jordstykker er den tredje faktoren. Det resulterte i et mer effektivt jordbruk som kunne gi mat til flere arbeidere i byene. Småbøndene ble utkonkurrert og måtte gå til industrien i byene. Effektiviseringen i jordbruket gjorde også slik at godseierne ikke trengte ansette like mange bønder. Beskyttelse og kamp om markeder På 1600- og begynnelsen av 1700-tallet var India den ledende produsenten og eksportøren av bomull og tekstiler laget av bomull. Britene greide ikke å konkurrere med de indiske produsentene hverken på pris eller kvalitet, så for å styrke sin egen spirende bomullsindustri la regjeringen primo 1700-tallet ned forbud mot import og omsetting av indiske bomullsvarer for å stenge India ute fra det britiske markedet, og gjøre britiske produsenter konkurransedyktige. Denne lovgivningen styrket dermed industrialiseringen. 3
Dette importforbudet var inspirert av den økonomiske politikken merkantilisme, som hadde blitt ført i flere europeiske land siden 1600-tallet. Den gikk ut på at staten aktivt gikk inn for å beskytte landets egne produksjon og handel med blant annet høye tollsatser og restriksjoner på handelen. Ved starten på industrialiseringen var det nok å produsere for hjemmemarkedet, men etterhvert som økonomien vokste måtte en finne nye markeder for at ikke veksten skulle stoppe opp grunnet lavere etterspørsel. Videre industrialisering ble et kappløp om å få flere markeder, og for Storbritannia betydde det at deres posisjon som en militær,- sjø- og kolonimakt kom til nytte. Britene brukte krig og opprettelse av kolonier for å få kontroll over den internasjonale handelen. Denne aggressiviteten sikret markeder for billig omsetning av varer, og for tilgang på råvarer, særlig bomull. Når britene omsider hadde befestet sin stilling som stormakt med kolonier over hele verden og sikret seg kontroll over det meste av verdenshandelen kvittet de seg med merkantilismen. Medio 1800 tok frihandel over som handelspolitisk prinsipp, hvor handel stater imellom ikke skulle hindres av høye tollsatser eller forbud. Britene hadde så mange områder nå at den frie handelen førte til britisk vekst nesten uansett. Handel og slavearbeid skapte store rikdommer som britene investerte i industri. Slavene produserte bomull som ble sendt til den britiske tekstilindustrien, og britiske bomullstøyer ble solgt i blant annet Afrika. Slik bidro slavene både som produsent og forbruker. Uten dem ville det ikke blitt produsert bomull i det omfanget britene trengte. Den andre industrielle revolusjonen Fra omkring medio 1800 og frem til krigsutbruddet i 1914 gikk den første industrielle revolusjonen sakte over i den andre, som kjennetegnes ved ny teknologi, nye produkter, bedre transport, nye typer energi og nye måter for organisering og finansiering. Storbritannia hadde fått et økonomisk forsprang på resten av verden under den første industrielle revolusjonen, men nå startet en stor industrivekst i andre land som Tyskland og USA, land som begge gikk forbi britene innen skuddene ble avfyrt i Sarajevo. Ny teknologi og ny energi En viktig faktor for flere ting var at stål ble lettere og billigere å framstille. Jern hadde vært viktig i den tidligere industrialiseringen, med metallet var vanskelig å bearbeide. Derfor startet en i de siste tiårene av 1800-tallet å produsere jernbaneskinner, lokomotiver og maskiner av stål, og metallet ble også viktig i byggingen av høyere bygninger. Stål ble så viktig at denne revolusjonen også kan kalles «stålalderen». Også kjemisk industri fikk en oppsving, hvor maling, fargestoffer og syntetiske produkter ble produsert. En vakker solskinnsdag fant menneskene ut hvordan utnytte elektrisitet, og etterhvert ble elektriske motorer tatt i bruk, mange steder i stede for dampmaskinene. Elektrisiteten ble produsert på store kraftstasjoner drevet av kull eller damp, eller slik vi gjorde det i Norge, med vannkraft. Tyske bedrifter satset særlig på kjemisk og elektroteknisk industri, og mange firmaer som ble etablert på 1800-tallet er enten fortsatt i drift, eller i hvert fall merker vi kjenner til, som Siemens og AEG. 4
Ny organisering og finansiering Den industrielle revolusjonen Virksomhetene vokste, og flere tusen arbeidere kunne være ansatt i ett konsern. Store bedrifter krevde ny organisering, bedre ledelse og mer kunnskap om prosesser, materialer, elektrisitet, kjemiske prosesser og så videre. Samarbeidet mellom industri, forskning og utdanningsinstitusjoner økte derfor. Et eksempel på dette er Tyskland, hvor de ikke bare tok inspirasjon fra Storbritannia, men hvor de fortsatte med etablering av mange nye høyskoler som samarbeidet med industrien for å utvikle ny teknologi. I tillegg etablerte store bedrifter egne laboratorier. Resultatet ble kjente moderne produkter av høy kvalitet, og Tyskland har helt siden den tid vært et sentrum for utdanning av godt kompetente ingeniører og industriledere. Ny organisering krevde mer kapital enn før. Pengene kom fra banker (som nå var langt viktigere enn hva de var i den første industrielle revolusjonen) eller fra aksjeselskaper. Nå gikk mange sammen for å finansiere en bedrift, og til gjengjeld fikk de aksjer som de kunne selge når verdien var høy. Slik ble det skapt store mengder investeringskapital. Transport og kommunikasjon Til nå hadde mesteparten av varetransporten blitt tatt med båt eller hest og vogn, men stadig økt vareproduksjon krevde bedre. Kanalene fungerte greit, men det var med storutbyggingen av jernbanenettet at langtransporten virkelig kom på beina, eller rettere sagt på skinnene. Jernbaneutbygging og industrialisering gikk side om side, og forsterket hverandre. Dampskipene utkonkurrerte seilskutene. Den første ble sjøsatt i USA i 1807, og gjennom århundret ble skipene større. Frakt av varer (og mennesker) ble raskere og rimeligere ved at varene ble sendt med tog til havnebyene, og med skip derifra til destinasjonen. Utbygging av kanaler gjorde reisetidene igjen betydelig kortere. Elektrisitet ble også tatt i bruk, og flere steder fikk trikker som effektivt fraktet folk. Utover 1900-tallet ble damplokomotivene erstattet med elektriske typer. Veinettet ble forbedret, og også biler ble introdusert i USA mot slutten av 1800-tallet, mens de kom først til Europa et stykke utpå 1900-tallet. Sykkelen var lenge et mer vanlig transportmiddel. Også kommunikasjon over lengre avstander ble forbedret ved hjelp av elektrisitet. Nett av telegraflinjer ble satt opp på 1800-tallet både innenriks og over til andre industrialiserte land. Med dette verktøyet kunne bestillinger og avtaler raskere ordnes. Mot slutten av århundret kom også telefonen på markedet. Kapitalisme og økonomisk liberalisme Den industrielle revolusjonen foregikk innenfor det ideologiske og økonomiske tankesettet vi kaller kapitalisme, hvor overskudd på kapital stadig investeres i ny virksomhet fremfor å gå til personlig forbruk. I denne ideologien er privat eiendomsrett og private initiativ veldig viktig, sammen med et fritt marked hvor alle konkurrerer mot hverandre og hvor tilbud og etterspørsel avgjør prisene. 5
I begynnelsen av revolusjonen var det den merkantilistiske politikken som ble fulgt, men man gikk omsider over til den økonomiske liberalismen, i nær tilknytning til kapitalismen. I de siste tiårene før 1914 sto derimot den økonomiske liberalismen ikke fullt så sterkt lengre, mens proteksjonisme (tollvern av egne varer) fikk mere vind i seilene. Den industrielle revolusjonen nådde få land utenfor Europa før 1914. Noen få land hadde begynt sine første skritt, det fremste eksemplet er Japan. Det den industrielle revolusjonen derimot gjorde var å for alvor etablere en verdensøkonomi ved at råvarer ble hentet fra hele verden, og tilbake ble varer solgt. Etter midten av 1800-tallet foregikk derfor revolusjonen innenfor rammene av en global økonomi mer enn en nasjonal. Handelen over landegrensene økte, store selskaper investerte mer utenlands og prisene ble i stor grad bestemt på et verdensmarked. Sentrum i denne finansielle utviklingen var City of London. USA Forutsetningene for industrialiseringen i USA var mange av de samme som i Europa, men noen skiller seg ut. En var at Storbritannias kolonier i landet ble selvstendige og dermed kunne bestemme over seg og sitt. Hittill hadde britene for det meste interesse av å ta råvarer herifra, uten å tenke mye på samfunnets utvikling. En annen forutsetning var en voldsom befolkningsøkning grunnet innvandring. Mellom 1800 og 1914 økte befolkningen med nærmere 100 millioner. En fikk nok av arbeidskraft og et stort marked for varene. Forutsetning nummer tre har med borgerkrigen fra 1861-65 å gjøre, for den resulterte med at ingen stater brøt ut. Slik ble USA bevart som en samlet og stabil økonomisk enhet, som lettet industrialiseringen. Etter krigen skjøt derfor økonomien fart. USA ble storkapitalismens land. For å redusere konkurranse eller priskrig på utvalgte varer dannet bedriftene karteller eller truster hvor de ble enige om samme pris eller en bestemt inndeling av markedet. Noen bedrifter ble så store at de fikk monopol på enkelte varer. Dette likte derimot ikke mydighetene alt for godt, så rundt århundreskiftet ble antitrustlovene vedtatt som forbød monopoler og samarbeid som hindret fri konkurranse. Befolkningsvekst og utvandring På 1800-tallet var det i Europa og i områder hvor mye av befolkningen hadde opprinnelse fra Europa at veksten var størst. Fra 1850-1900 steg befolkningen i Europa fra 266 til over 400 millioner. Dette førte til en stor flyttestrøm innad i landene; London, Wien og Berlin fikk millioner av innbyggere. Folk flyttet også til andre deler av verden, og mellom 1815 og 1914 dro mer enn 60 millioner mennesker fra Europa. Utvandringen var størst mellom 1870 og 1914, da rundt 40 millioner emigrerte til Nord-Amerika, de fleste fra Storbritannia. Det er varierende årsaker til at folk dro. USA ble sett på som landet hvor en kunne starte på nytt med bedre sjanser. Mange trengte arbeid. Noen ville bort på grunn av undertrykkelse i hjemlandet, og noen dro på grunn av ren eventyrlyst. Mange dro på grunn av hungerkatastrofer som den som rammet Irland midt på 1800-tallet hvor nesten én million mennesker døde. Dette satte for alvor i gang masseutvandringen til Nord-Amerika. Ikke bare europeerne flyttet på seg. Flere millioner indere og kinesere flyttet til andre deler av kloden for å få arbeid. En betydelig del av plantasjearbeidere på Cuba kom fra Kina. 6
Flyttingen mellom 1850 og 1914 var så står at en kan si hver femte bosatte seg på et nytt kontinent. Etter noen år reiste imidlertid store mengder tilbake til hjemlandet. 30 % av innvandrerne i Nord-Amerika dro tilbake til Europa, og siden kineserne og inderne ble utsatt for så mye diskriminering der de kom, vendte de tilbake i enda større grad. Industrialiseringens sosiale virkninger Menneskene som opplevde den tidligere industrialiseringen så hvor uoversiktlig og uforutsigbar virkeligheten hadde blitt. Mange fikk livsgrunnlaget revet bort av de kjappe samfunnsendringene. De tidligere så stolte håndverkere var ikke lengre like attraktive i konkurransen mot maskinene, og selv havnet mange av dem i fabrikker med dårlig luft, høy lyd, faste arbeidstider og lav sikkerhet. Produksjonen foregikk gjerne døgnet rundt med skift på opptil 14 timer. Fritid eksisterte nå kun for overklassen. Miljøproblemer og forurensning Byenes rekordvekst økte synligheten av de sosiale problemene. Slike problemer hadde alltid eksistert, men når en bygde byer uten å planlegge dem først ble folk stuet sammen i udugelige bygninger av elendig sanitær kvalitet med mangel på vann og avløp. Hver innbygger i London på 1800-tallet hadde om lag ti liter vann tilgjengelig per døgn, ofte forurenset av kloakk. Skittent vann og kloakk, samt innvoller og blod fra slakterbutikkene ble kastet rett ut i gata, og på kirkegårdene ble halvråtne kropper gravd opp for å gi plass til nye lik. Fabrikkpipene sendte ut røyk døgnet rundt, så ville du se sollys måtte du faktisk mange kilometer ut på landet (spesielt om du var blant arbeiderne i blokkene i Manchester). Britene var først ut til å oppleve disse miljøproblemene og de dårlige sosiale forholdene, men uten erfaringer hadde ikke befolkningen noe å stille opp med. Etterhvert ble elendigheten så ille at ingen kunne fortrenge synet lengre, og myndighetene ble tvunget til å tenke gjennom sine handlinger grundigere. Et tydeligere klassesamfunn Før industrialiseringen tok til hadde paternalisme preget samfunnet, der arbeidsgiveren viste faderlig omsorg for sine arbeidere, og hvor arbeiderne viste ærefrykt ovenfor deres overordnede. Dette ga en viss forutsigbarhet og materiell trygghet. Med industrisamfunnets inntog forsvant dette og de to klassene gikk i hver sin retning. Arbeidsgiverne ville ha minst mulig ansvar for arbeiderne. Det gir på flere måter mening, sett at hver fabrikk kunne ha flere hundre ansatte. Arbeiderklassen, eller proletariatet, fikk en mye mer utrygg tilværelse som underklassen i samfunnet. Det var de som for alvor opplevde nøden. Proletariatet var en sammensatt gruppe av ikke bare faglærte og ufaglærte industriarbeidere, hvor førstnevnte hadde bedre status, men også hustjenere, håndverkere, butikkpersonale og transportarbeidere. Kvinner var i flertall i klesindustrien, men de hadde prinsipielt lavere lønn enn menn. Ultimo 1800 økte klassebevisstheten blant arbeiderne, og 7
flere organiserte seg i fagforeninger. Nye sosialist- og sosialdemokratiske partier bidro til bevisstgjøringen, og kampen for bedre lønn og arbeidsvilkår tok til. Den øvre middelklassen besto av leger, advokater og ingeniører, ofte tilknyttet borgerskapet. I tillegg vokste en middelklasse frem bestående av funksjonærer som kontorarbeidere, lærere og ansatte i jernbane- eller telegrafvesenet. Kvinnene hadde tradisjonelt hatt begrensede muligheter til arbeid, men disse nye yrkene åpnet deres mulighet for å få lønnet arbeid som lærere, sentralborddamer eller kontorfunksjonærer. Middelklassen var hevet over arbeiderklassen, selv om de også var lønnsarbeidere. De hadde lengre skolegang og noe høyere lønn, arbeidstidene var kortere og det var mer status i å jobbe på kontor. Likevel hadde flere innad i middelklassen sympati for arbeiderklassens ønsker om bedre arbeidstider og levekår. Det er her mange av de sosialistiske og liberale partilederne kom fra. Mye av grunnlaget for framveksten av sosialistiske partier skyldes derfor ledere fra middelklassen heller enn fra arbeiderklassen. Lovgivning All elendigheten krevde handling fra politikerne, men den økonomiske liberalismen krevde minst mulig offentlige innblanding. Likevel ble det etterhvert tatt grep, og det var først barnearbeidernes situasjon en kontrollerte med en ny lov. Blant annet fikk ikke barn under ni år jobbe i fabrikker og gruver, og nattarbeid ble forbudt for alle under 18 år. I tillegg fikk barn flere reguleringer rundt arbeidstider. I 1842 kom en lov som sa at kvinner og barn ikke skulle arbeide under jorda, og i 1847 ble det bestemt at ingen skulle arbeide mer enn 10 timer i døgnet. Rundt 1850 tok nye lover tak i helse og miljø, kommuneleger ble ansatt og ingeniører skulle utarbeide reguleringsplaner. I 1800 mottok 25-30% av befolkningen i England og Wales fattigstøtte. Fattigdomsutgiftene for det offentlige hadde økt betraktelig fra særlig 1790, og det viste seg etterhvert at den gamle loven fra 1600-tallet som sa at alle skulle ha et minimum å leve av ble til et kostbart system å opprettholde. I 1834 kom en ny lov som sa at all hjelp skulle ytes ved fattighusene. Dette var store fengsellignende bygninger hvor forholdene ble gjort så ille at færrest mulig skulle fristes til å søke om hjelp. De som likevel søkte fikk minimalt med støtte, men akkurat nok til at en ikke sultet i hjel. Loven ble kritisert som umenneskelig fra starten av. Noe en kan se på som et problem og på flere måter en årsak til fattigdommen i seg selv er at myndighetene ikke anerkjente så mange forhold som grunner for å være fattig. Meningen var at fattigdom var selvforskyldt, så de raske samfunnsendringene, alle epidemiene, flytting av arbeidskraft og høy arbeidsledighet var ikke «godkjente» grunner til fattigdom. Mot slutten av 1800-tallet fikk fagforeninger og sosialistiske partier presset fram bedre arbeidsforhold, høyere lønn og trygdeordninger, som ble begynnelsen på den moderne velferdsstaten. 8
En forutsetning for demokratisering? Kan den industrielle revolusjonen sies å være en forutsetning for demokratiseringen på 1800-tallet? Det finnes flere argumenter både for og mot, hvor kanskje arbeidernes samlede krav og misnøye går i favør av et ja-svar på problemstillingen, mens to betydelige politiske revolusjoner kanskje kan motbevise påstanden. La meg utdype. Den industrielle revolusjonen ga, som man kan forstå ut fra navnet, en storstilt industrialisering av samfunnet fra midten av 1700-tallet. Mekanisering i jordbruket gjorde det overflødig med så mange arbeidere på landsbygda, og som et resultat av det flyttet folk til byene for å få seg jobb på de nye fabrikkene som så absolutt trengte arbeidere, da aktiviteten her fortsatt måtte gjennomføres for hånd. For å ta et enkelt eksempel kan vi bruke produksjonen av klær. Fabrikker erstattet hjemmeproduksjonen, og med en raskt voksende befolkning var det behov for flere som kunne produsere varene for den økende etterspørselen. Det ble utviklet mer og mer effektive maskiner, samtidig som de som styrte dem trengte mindre og mindre trening. Fabrikkeieren trengte kanskje bare fem ferske personer til å administrere maskiner som kunne utføre 100 veltrente arbeidere verdt med arbeid. Med to streker under svaret satt fabrikkeieren igjen med et større overskudd. Problemet var de 95 arbeiderne som nå ikke hadde arbeid ville sulte i hjel, og kanskje enda verre: Det samme ville deres familier. Naturlig vis ville det føre til at hvem som helst tilbød seg å styre maskinene, selv for luselønn. Vevere, spinnere og alle andre med fagkompetanse sank dypere og dypere ned i samfunnet mens de løp fra fabrikk til fabrikk for å tjene nok til livets opphold. Mange gikk i desperasjon til angrep på fabrikkene og maskinene som hadde tatt fra dem jobben, mens nyere og bedre maskiner ble installert som krevde enda færre arbeidere. Til slutt begynte ideene å spre seg om at det enkelt og greit ikke var riktig at en person som hadde en maskin, kanskje som hadde arvet den, skulle behandle alle andre dårligere enn hva en adelsmann gjorde mot sine bønder. Det var ikke riktig at maskiner og fabrikker som påvirket en så stor del av folks liv skulle eies av de rikeste. En bevegelse vokste frem som tok til orde for at slike maktgivende eiendeler ikke burde eies av enkeltstående, men av hele samfunnet. Tankegangen, forresten, kalles sosialisme. Arbeiderklassen organiserte seg og ble enige om å stå mer sammen mot fabrikkeierne slik at de i fellesskap kunne kreve for eksempel bedre lønn uten at noen arbeidere underbydde andre. Sosialismens tanker gikk i den retning at sammen kunne folk stille krav til de rikere, og i forlengelsen også til politikerne. Ultimo 1800 samlet arbeiderklassen seg ikke bare i arbeiderforeninger, men også i politiske partier med det ønske å kunne ha større påvirkning. Sammen så de at de var essensielle for samfunnets fremgang, og det ble den generelle oppfatning at da måtte de også få være med å styre sine liv. Allmenn stemmerett var en viktig kamp på dette området. Slik bidro industrialiseringen til å samle arbeidere om kravene til mer demokrati og et samfunn med noe sosial trygghet. Etter hvert vil industrialisering føre til et krav om mer demokrati fordi folk får bedre utdannelse og levekårene omsider øker. Selv om ting så ganske mørkt ut i Manchester rundt århundreskiftet 1700-1800 skulle det bli bedre. Lover om barnearbeid og arbeidstider kom på midten av 1800-tallet, og for eksempel i Frankrike bygde Napoleon ut skoleverket. Saken er den at folk lærte mer, barn lærte å lese og skrive, og etter hvert som de ble mer kunnskapsrike tenker de Hey, vi er jo folket, og nå kan vi mer! Da må vi faktisk også få være 9
med å bestemme. Enkeltmennesket fikk kunnskap, og gjennom den kunne de stille kritiske spørsmål og slik være mer aktivt med på å utvikle ideologier og politikk som senere ville settes ut i live. To argumenter mot at industrialisering direkte fører til mer demokratisering er den amerikanske og den franske revolusjonen. Det var politiske revolusjoner som kom på grunn av statelig undertrykkelse, grove forskjeller i samfunnet og eneveldige ledere som misbrukte sin makt. Den franske revolusjonen skyldes misnøye med standssamfunnet, høy statsgjeld, jordbrukskrise i tillegg til det nevnte ønsket om mer makt både til proletariatet og borgerskapet. Den amerikanske kom også på bakgrunn av at de måtte betale skatt til Storbritannia uten at de selv hadde noe å si i Westminster. De betalte til en makt som for dem var eneveldig, selv om den ikke kan sies å være det for britene selv. Saken er den at dette er to revolusjoner som fremmet demokratiske endringer som menneskerettigheter og folkesuverenitet, men som ikke i seg selv skyldes en voksende arbeiderklasses krav om bedre lønn og forhold. I England hadde en utviklet et parlament med folkevalgte menn som styrte landet sammen med en monark, mens Frankrike hadde monarken frem til 1789 (det kom tilbake for en mindre periode på 1800-tallet, men). Derfor er misnøyen til en eneveldig statsmakt heller grunnlaget for den franske revolusjonen, som sammen med den amerikanske så absolutt fungerte som en konstatering av demokratiske prinsipper. Det var ikke industrialiseringen som var forutsetningen for de to. Så, kan den industrielle revolusjon sies å være en forutsetning for demokratiseringen på 1800-tallet? Ja, til en viss grad. Vi ser eksempler i England, Norge og mange andre land hvor industrialiseringen ga en arbeiderklasse som etter hvert fant sammen og stilte krav til kapitalistene og statslederne. På den andre siden er ikke industrialiseringen grunnen til den franske og den amerikanske revolusjonen fordi de heller var resultat av sterk undertrykkelse og manglende makt til folket enn dårlige arbeiderforhold. Kilder: Eliassen, Jørgen mf.: Tidslinjer 1+2, Aschehoug & Co., 1. utgave / 1. opplag 2011 Gombrich, Ernst H.: A little history of the world, Yale University Press 1985 Inndelingen til kapitlet er hentet fra boka Tidslinjer 1+2, Jørgen Eliassen, Ola Engelien, Tore Eriksen, Egil Ertresvaag, Ole Grimnes, Synnøve Hellerud, Lene Skovholt, Knut Sprauten, Herdis Wiig og Andreas Øhren, Aschehoug 1. utgave, 1. opplag 2011. Ved uhell kan det ha endt med at noe tekst i sammendraget er meget lik det i læreverket. Forsidebildet er hentet fra Google uten spesifikk tillatelse, og jeg understreker at jeg ikke eier eller innehar noen form for rettigheter til å antyde at det er mitt. Direkte kopiering av tekst fra dette dokument er ikke tillatt. Erlend C. L. Birkeland 2016 10