Orkideer Fra sommerens blomsterprakt til vinterens plager 4 2012 Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum Universitetsmuseet Nr. 292 kr 60,
Redaksjon Ansvarlig redaktør: Karen Marie Christensen Fagredaktør kultur og samfunn: Ola Graff Fagredaktør natur og miljø: Torbjørn Alm Administrativ leder: Elisabeth Jensine Nilsen Redaksjonssekretær: Elisabeth Jensine Nilsen Abonnementsansvarlige: Ann-Grethe Bakker/Kirsten Udin tlf.: 77 64 50 00 Manuskript og tips om tema, adresseendring m.m. bes sendt til: Ottar Tromsø Museum Universitetsmuseet Universitetet i Tromsø N-9037 Tromsø E-post: ottar@uit.no Internett: http://uit.no/ottar utgis av Tromsø Museum Universitetsmuseet i Tromsø og utkommer med 5 hefter i året. Opplag: 4 500. Opplysninger om abonnement m.v. kan fås hos Tromsø Museum tlf. 77 64 50 00. Abonnementspris kr 220,. Abonnementet gjelder til det blir sagt opp skriftlig. Ettertrykk fra Ottar kun med Ottar-redaksjonens tillatelse. Ekspedisjon: Ann-Grethe Bakker/Kirsten Udin. Grafisk produksjon: Elisabeth Jensine Nilsen Trykk: Lundblad Media AS, Tromsø. Temahefter under planlegging: Heksebrenning i Finnmark Katastrofer i Nord-Norge Redaksjonen er ikke ansvarlig for den enkelte forfatters synspunkter. Fugletitting med forsker Rob Barrett ved Tisnes på Kvaløya utenfor Tromsø 15.mai 2012. Foto: Konstanse Karlsen, Tromsø Museum Universitetsmuseet.
Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum Universitetsmuseet nr. 292 2012 Ottar sa til Herren sin, Alfred konge, at han budde lengst nord i landet ved Vesthavet. Han sa at landet likevel var mykje lenger mot nord, men at det er heilt ubygt. Einast på nokre få stader her og der held finnar til. Om vinteren driv dei med jakt og om sommaren med fiske ved havet. Slik begynner fortellingen til den nordnorske høvdingen Ottar. Omkring 890 foretok han en reise til England, og ga Kong Alfred en beretning om Nord- Norge og om en ferd langs kysten til Kvitsjøen. Beretningen ble føyd inn i kong Alfreds oversettelse av Orosius verdenshistorie. Inspirert av den gamle håløyghøvdingens nysgjerrighet og fortellerglede, har OTTAR siden 1954 trykt artikler om nordnorsk og arktisk natur, kultur og samfunnsliv. Forside: Marisko. Blomsten er vakker med sin gule, store leppe og de rødbrune, utstående blomsterbladene. Dette eksemplaret er fotografert i Balsfjord. Foto: Karl-Birger Strann Orkideer Fra sommerens blomsterprakt til vinterens plage Innhold Innledning Orkideer i Nord-Norge Orkideenes rolle i folketradisjonen Flygeøglen som falt i fisk Om Meyer Olsens samling fra «Foldviks Grønlandsekspedisjon 1926/1928» Samisk tradisjonskunnskap om snø og is en veiviser i klimaforskningen Andre verdenskrig satte spor i Sør- Varangers flora Glatt flyrullebane Fotografiet 2 3 13 19 28 35 40 48 Torbjørn Alm Karl-Birger Strann og Jarle W. Bjerke Torbjørn Alm Elsebeth Thomsen, Svend Erik Bendix-Almgreen og Peter Schmidt Mikkelsen Jan Åge Riseth, Niklas Labba og Hans Tømmervik Torbjørn Alm Reinhard Mook Sveinulf Hegstad Bakside: Dividalen nasjonalpark. Indre Troms. Foto: Lars H. Krempig, Scanpix.
2 I skrivende stund er sommeren i ferd med å bli til høst, og en ny vinter nærmer seg. Dette heftet spenner over hele spekteret fra sommer til vinter, men dveler lenge ved noen av sommerens gleder, i form av fargesprakende planter. Karl-Birger Strann og Jarle W. Bjerke skriver om orkideer i Nord-Norge. De viser at landsdelen både rommer svært sjeldne og eksklusive arter, som de færreste kan gjøre seg noe håp om å se, og vanlige planter som finner nesten overalt. Noen orkideer er store og vakre, med fargesterke blomster, mens andre så små og anonyme at det skal trening til for å finne dem. De siste spiller ingen rolle i folketradisjonen, der bare noen lett gjenkjennelige orkideer har funnet plass. Heftets andre artikkel viser at det Innledning særlig er flekkmarihånd (og noen nære slektninger som ser omtrent like ut) folk har interessert seg for. Det skyldes ikke fargeprakten eller den synlige planten i det hele, med de doble, todelte knollene under bakken. De har lang tradisjon som et lyst- og kjærlighetsvekkende middel, både for folk og fe. Elsebeth Thomsen tar oss med til litt mer vinterlige forhold på Grønland, der en norsk fangstmannsekspedisjon på 1920-tallet også samlet for lengst avdøde dyr, i form av fossiler. Ett av funnene var en flygeøgle, eller rettere: deler av en slik. Dessverre er den senere blitt borte, og bare etiketten ligger igjen i samlingene på Tromsø museum. Et siste sommergløtt får vi en artikkel om krigsspredte plantearter i Sør- Varanger. Der har tyskernes virksomhet under andre verdenskrig satt sterkere og mer varige spor i floraen enn noe annet sted i Norge. Helt på slutten av krigen kom det også inn noen nye arter med russiske tropper. Temaet hos Jan Åge Riseth, Niklas Labba og Hans Tømmervik er derimot utpreget vinterlig. De tar opp samiske betegnelser for snø og is, og viser at reindriftssamene har et omfattende navneverk for ulike typer av «føre» i vid forstand. Forhold som er av stor betydning for reindriften er dels oversett i vanlige meteorologiske målinger og registreringer. Vinteren, eller kanskje rettere vinterføret, rår også grunnen i Reinhard Mooks artikkel. Han beskriver hvordan ulike meteorologiske forhold kan gi opphav til svært glatt føre, både på veier og flyplasser. Trygg landing med fly forutsetter et godt kjennskap til føret og hvordan det brått kan endre seg. Fysikken bak er langt fra enkel det er mer enn bare vann og frost som spiller inn. Torbjørn Alm hefteredaktør Svartkurle i en sørskrent i Nordreisa. Foto: Geir Arnesen, Ecofact.
Orkideer i Nord-Norge Karl-Birger Strann og Jarle W. Bjerke Orkideer har alltid fascinert mennesker. Deres fargeprakt og spesielle blomsterformer skiller orkideene fra alle andre plantegrupper. Noen tror at det ikke finnes slike vakre orkideer i den nordnorske naturen, men det gjør det. Omtrent 27 viltvoksende arter er kjent fra Nord-Norge. Her stifter vi nærmere bekjentskap med noen av disse. rkideer i Nord-Norge» er tittelen «Opå en bok vi ga ut i 2010. Når man først skal skrive en bok om planter i nordnorsk natur, kan det virke overraskende å velge orkideer som tema. «Det kan da ikke være mange arter her i det kalde nord?» Men jo da, det er det. Orkidéfamilien, eller marihandfamilien som den også er kjent som, rommer så mye mer enn de tropiske orkideene som selges som stueplanter. I Nord-Norge finner vi blant annet hardføre orkideer som primært vokser over tregrensa, storvokste orkideer som trives i frodig varm lauvskog, og ørsmå orkideer som vokser på næringsfattige kystmyrer. Overalt hvor man går i landsdelen kan man finne orkideer. insekter at hanninsekter tror de kan pare seg med blomsten. I deres forsøk på å pare seg får de plassert polliniet, posen med pollen, på hodet. Denne tar de med seg til neste blomst. Andre orkideer lokker til seg insekter ved hjelp av lukt og farge, men deres nektarier er tomme, det vil si at insektene flyr derifra uten mat, men med polliniet festet på hodet. Hele en tredel av verdens orkidéarter lurer insektene på denne måten. Andre orkideer har et ærligere forhold til sine bestøvere. De tilbyr nektar godt gjemt i nektarier som kun én eller noen få insektsarter får tak i takket være sine spesialiserte munnpartier, for eksempel en lang sugesnabel. Disse tre bestøvningsteknikkene, koblet med samevolusjon som en drivende mekanisme, har ført til at orkideene har hatt en rivende utvikling. I dag utgjør de en av de mest artsrike plantefamiliene på jorden. Siden mange orkideer har tilpasset seg ett eller et fåtall insekter som bestøvere, er utbredelsen deres i stor grad be- Orkideene har de mest avansert oppbygde blomstene av alle karplanter. De er spesialisert for insektspollinering, og tilpasset spesifikke insekter som bestøvere for å sikre best mulig spredning av pollenet. Samtidig har enkelte orkideer utviklet triks for å lure insektene. Noen orkideer (kun flueblom i Norge) er så flinke til å imitere hunngrenset til de områdene hvor disse insektene forekommer. Noen foretrekker enger, andre foretrekker spesielle typer skog, mens atter andre igjen foretrekker myr. Felles for de fleste av orkideenes leveområder er kravet til næringsrikt jordsmonn. Relativt få orkideer, spesielt i tempererte og boreale strøk, vokser i næringsfattig jord. Orkideenes frø er svært små, og har derfor svært lite næring med seg. Det gjør at spirende orkidéfrø trenger rask tilgang til næring utenifra. Mange orkideer får næring gjennom å etablere en sopprot, det vil si et samspill med sopphyfer som vokser i jordsmonnet. Gjennom denne rota får planten tak i mineraler som den trenger for vekst. Noen orkideer har sluttet å investere energi i klorofyllproduksjon. Siden de ikke kan produsere sukker gjennom fotosyntese, trenger de heller ikke lys. De lever ofte i skyggefulle habitater. Slike planter kalles gjerne mykoheterotrofer. Gjennom sopproten får de da både sukker og mineraler. Dette er gjerne næring som soppen har 3
fått gjennom en sopprot med en annen plante, for eksempel et tre i nærheten. På denne måten snylter mykoheterotrofene på andre planter, uten å være i direkte kontakt med dem. I Nord-Norge som ellers i verden finner vi de fleste orkideene i næringsrike naturtyper. Dette betyr at vi finner flest arter i regioner med baserike bergarter som dolomitt eller ulike skifervarianter. Slike regioner er Salten, Ofoten, indre midt-troms, Karlsøy, Storfjord, Nordreisa, samt deler av Alta og Porsanger kommuner. I noen kommuner i Salten kan en finne rundt 20 av de 27 nordnorske orkidéartene. Enkelte arter stiller ikke så store krav til voksestedet. Flekkmarihand, grønnkurle og småtveblad er arter som kan treffes nesten overalt i landsdelen. Andre arter, som krever spesielle voksesteder, finner vi kun noen få steder i Nord-Norge. Eksempler på slike arter er fuglereir, sibirnattfiol og svartkurle. Vi gir her en omtale av noen arter som samlet gir et godt bilde av mangfoldet av orkideer i nordnorsk natur. 4 Flueblom den varmekjære I Nord-Norge vokser flueblomen utelukkende i de fire kommunene Gildeskål, Beiarn, Bodø og Fauske i Nordland. Den vokser bare på kalkrike berg, bakker og enger, som oftest nær havet. Utbygging av arealer til boligformål eller annen infrastruktur har enkelte steder ført til en reduksjon i bestanden av flueblom. Selve blomsten hos flueblom lukter og ligner så mye på hunner av graveveps at hannene forsøker å pare seg med den. Foto: Karl-Birger Strann
Flueblom er en av våre mest spesielle orkideer. Den kan bli opp mot 30 cm høy, men blir ofte ikke mer enn 10 cm i Nord-Norge. Den har en rak, spinkel stengel, med noen få brede og av og til smalt tungeforma, litt blågrønne blad nær basis. Langs den øvre delen av stengelen sitter flere atskilte blomster. Selve blomsten lukter og ligner så mye på hunnlige graveveps at hannene lander på blomsten og forsøker å pare seg med den. Dette er et av de beste eksemplene på at planter kan narre insekter. Flueblomen er freda. er en liten plante, ofte ikke høyere enn 10 cm, men kan stedvis bli opptil 15 cm høy. I blomsterakset sitter to til tolv blomster som ikke dufter. Leppa er hel og smalner mot tuppen, og gulkvit med et svakt, grønlig skjær. Ettersom den er så vanskelig å finne, og har en geografisk begrenset utbredelse i Norge, er den også blitt kalt «den forjettede orkidé». Sibirnattfiolen er freda. Sibirnattfiol den kalde Sibirnattfiol vokser svært spredt på kalkrik mark i fjellet i Troms og Finnmark. Kun et fåtall voksesteder er kjent i kommunene Målselv, Storfjord, Kåfjord, Nordreisa, Kvænangen, Alta og Porsanger. Der vokser den primært på noe fuktig hei og urte-eng, skjult blant lyng og urter opp til 850 meter over havet. På noen få lokaliteter vokser den på kalkrike, tørre rabber. På flere av lokalitetene vokser den også noe nedover i den øvre delen av bjørkebeltet. På slike steder kan den være svært vanskelig å få øye på. Sibirnattfiol (Lysiella oligantha) vokser i fjellet i Norge kun noen få steder fra Målselv og nordover og er derfor en av landets sjeldneste orkideer. Denne er fra Porsanger. Foto: Karl-Birger Strann I motsetning til nattfiol, har sibirnattfiol som regel kun ett grunnstilt blad. Dette er bredt tungeforma, og danner en slire rundt den kanta stengelen. Sibirnattfiol Blomsten hos sibirnattfiol er gulgrønn og leppa smalner mot spissen. 5
Myggblom den kystbundne Myggblomen er en sjelden og trua plante i Nord-Norge. Den er funnet nord til Balsfjord kommune i Troms. Den vokser i sig på mellomrik eller ganske fattig myr med stabil vannstand. Der finner man den gjerne blant torvmoser og andre moser. Myggblom finnes kun på myrer i lavlandet, opp til rundt 200 meter over havet. De fleste nordnorske funnene er gjort nær kysten på strekninga fra Lofoten til Sør-Senja. Stengelen er tynn, opp til 10 12 cm høy, men av og til ikke høyere enn 4 cm, og har en liten bladrosett ved basis. Bladene er som oftest små, og bredt til smalt ovale. I bladspissen dannes små yngleknopper. Dette er et uvanlig trekk hos orkideer. Disse kan falle av og spire, og fungerer på den måten som ukjønna formering. Blomsterakset er få- til mangeblomstra, og utgjør ofte over halvparten av stengelens lengde. Blomsterskaftene er lange og vridde. Siden de er vridd helt rundt, vender leppa oppover. Leppa er kvitgrønn, kort og spiss. De øvrige blomsterbladene er lyst grønne og vendt oppover eller nedover, og ikke så mye til sidene. 6 Myggblomen (Hammarbya paludosa) er kortvokst og er ofte vanskelig å oppdage blant annen vegetasjon på myra. Arten vokser langs kysten nord til Balsfjord. Dette eksemplaret er fotografert i Vågan i Lofoten. Foto: Karl-Birger Strann
Marisko den smukke Marisko finnes spredt i Nord-Norge nord til Porsanger. Den er vanligst i kalkrik lågurtskog, både med løvtrær og furu i tresjiktet, men den kan også påtreffes i kalkrik rasmark. I regioner med mye kalk i berggrunnen er arten tallrik, mens den mangler i områder med surere berggrunn. Marisko finnes hovedsakelig i lavereliggende strøk, men er i Troms funnet opp til 350 meter over havet. Marisko er høyvokst, oftest mellom 20 og 50 cm høy. Arten står ofte i klynger, som følge av krypende jordstengler. Den har tre eller fire blad oppover stengelen. Disse er bredt eggforma med spiss tupp. I toppen finnes én til tre store blomster. Det mest påfallende med blomsten er den gule bolle- eller tøffelforma leppa. Bakerst på leppa finnes noen gjennomsiktige flekker. I hulrommet innvendig fanges insekter midlertidig i forbindelse med bestøvinga. De øvrige blomsterbladene er utstående, lange og rødbrune. De to nederste er sammenvokste nesten helt til tuppen. Blomstene er velluktende, men mangler nektarspore. Foto: Karl-Birger Strann Den vakre mariskoen (Cypripedium calceolus) er storvokst, og kan bli inntil 50 cm høy. Den er lett gjenkjennelig på sin spesielle blomst med leppa formet som en bolle. Dette eksemplaret er fotografert i Målselv. 7
Fuglereir den gåtefulle Fuglereir er en svært sjelden plante i Nord-Norge. Den er kjent nord til Evenes i den nordlige delen av Nordland. Første funn i Nord-Norge ble gjort så seint som i 1975. Forekomstene i Nord-Norge er hovedsakelig i næringsrik løvskog, gjerne høgstaudeskoger i varme, sørvendte lier, og ofte på baserik grunn. Funnene er i all hovedsak gjort i søndre deler av Salten og i Ofoten. Nylig er den også blitt påvist i Sømna helt sør på Helgeland. Stengelen er kraftig, og kan bli opp til 40 cm høy, men sjelden over 30 cm i Nord- Norge. Den er brunlig eller gulbrun, og bærer noen ørsmå, smale, bleikbrune blad. I toppen dannes en tett klase med mange bleikbrune eller gulbrune, honningduftende, noe hengende blomster. Leppa med sine to tungeforma fliker er det lengste blomsterbladet. I ei fordypning ved grunnen dannes nektar. Blomsterbladene bøyer seg noe ut og fram, som en parasoll rundt arret og polliniet. Den kan begynne å blomstre tidlig på sommeren, av og til selv når blomsterstanden ennå er dekket av løv. 8 Fuglereir (Neottia nidus-avis) vokser i kalkrik skog med høgstauder nord til Ofoten. Den er vanskelig å oppdage etter som den ofte vokser godt gjemt blant bregner og storvokste stauder. Denne er fotografert i Beiarn. Foto: Karl-Birger Strann
Svartkurle den sjeldneste av de sjeldne I Nordreisa i Troms vokser svartkurle på kalkrik mark mellom 500 og 630 meter over havet. Den er også kjent fra en lokalitet i Tamokdalen i Balsfjord i Troms, der den sist ble sett i ei slåtteeng i 1990. Da var bestanden allerede trua av gjengroing som følge av at geitebruket i området var nedlagt. Mange har vært i området for å gjenfinne lokaliteten, men uten hell. Vi var der i 2008, også uten hell. Ungskogen sto da tett i de rike dalsidene, og vi antar at svartkurla er gått ut her. Svartkurle kan bli 20 cm høy med flere lange, smale blad oppover stengelen. De nederste spriker utover, mens de øverste er smalere og opprette. I toppen sitter et tettblomstra, hodeforma aks med mørkt purpurrøde blomster. Leppa vender oppover fordi fruktemnet ikke er vridd, slik det er på de aller fleste andre norske orkideer. Den er breiest like over basis, og smalner mot tuppen. De andre fem blomsterbladene spriker utover, og gir blomsten en form som ei stjerne. Svartkurla har en sterk vaniljeduft. Foto: Geir Arnesen, Ecofact. Svartkurle (Nigritella nigra) i Nordreisa. Dette er den eneste sikre lokaliteten i Nord-Norge. 9
Praktbrudespore lite kjent orkidé i Nord-Norge I Nord-Norge vokser vanlig brudespore over store deler av landsdelen der det er kalkrik grunn. Den er imidlertid sjelden langs den ytre kysten fra Lofoten og nordover. Den kjennetegnes ved lange, smale blad, som er inntil 10 mm brede og uten flekker. Blomsterakset er 3 9 cm langt, og har mange små, vakre rosa blomster. Hver blomst har en lang og buet nektarspore som har gitt navnet til denne orkideen. Imidlertid vokser også en mye sjeldnere slektning til vanlig brudespore i Nord- Norge. Praktbrudespore, eller tettbrudespore som den tidligere er blitt kalt, har i Nord-Norge et tyngdepunkt i Salten, men det ser ut som den finnes spredt langs kysten nord til grensa mellom Nordland og Troms. I vår landsdel ser den ut til å være knytta til kalkrikt jordsmonn ved havnivå. Høyeste kjente voksested er 100 meter over havet, og de øvrige funnene har høydeangivelser på under 20 meter over havet. Flere av de nordnorske beleggene er samlet fra strandberg eller kalkberg. Den vokser gjerne sammen med brudespore, og de er i slike tilfeller ofte lett å skille fra hverandre. I 2011 og 2012 er det påvist flere lokaliteter med praktbrudespore i Salten og på Helgeland. Samtlige funn er gjort nær kysten og under 50 meter over havnivå. Mange av disse siste funnene 10 er gjort på skjellsandbakker nær nåværende strandlinje. Praktbrudespore er en høyvokst og kraftig plante som kan bli minst 55 cm høy. Fram til blomstring er den gjerne ikke høyere enn 20 30 cm. Bladene er bredere enn hos vår vanlige brudespore, gjerne inntil 20 25 mm breie og 20 30 cm lange. Blomsterakset er robust, langt, gjerne rundt 20 cm, av og til enda lenger, og tettpakka med blomster. Den har en krydra duft som kan minne litt om kløver. Leppa er klart breiere enn den er lang. Sidelappene er større enn midtlappen. De midtstilte blomsterbladene har en butt tupp og står ut horisontalt. De øverste blomsterbladene er bøyd framover som en tydelig hjelm. Blomstringa i Nord-Norge er på det høyeste omtrent to til tre uker seinere enn hos brudespore. Sporen er som hos vår vanlige brudespore. Praktbrudesporen (Gymnadenia conopsea ssp. densiflora) har mye breiere blad enn det vanlig brudespore har. Foto: Karl-Birger Strann
Foto: Karl-Birger Strann Småtveblad et bortgjemt liv Småtveblad er en vanlig plante som finnes i næringsfattige lyng- og lågurtskoger i hele landsdelen, både i barskog og løvskog. Den forekommer både på øyene i havgapet og opp til skoggrensa i innlandet. I Meløy i Nordland er den påvist tallrik på særlig kalkrike områder i fjellet. Noen lokaliteter ligger her godt over 600 meter over havet. Andre steder vokser den også i betydelige antall i fattig til mellomrik sigemyr. Siden den oftest opptrer på voksesteder med nokså magert jordsmonn, er den svært avhengig av å finne en sopp-partner som kan bidra med næring. Ikke alle orkideer er fargerike når det gjelder blomsterprakt, eller høyvokste og store. Småtveblad er et godt eksempel på dette. Stengelen blir sjelden mer enn 10 cm høy, og er svak og tynn. Litt nedenfor midten på stengelen sitter ett par små, korte, breie blad med hjerteforma spiss. I toppen sitter en kort klase med få, forholdsvis små blomster. Leppa er lys fiolett eller rødbrun og mangler nektarspore. Den stå ofte bortgjemt mellom annen vegetasjon og er ikke lett å finne. Dette gjør at selv om denne orkideen er svært vanlig, er det få som kjenner til den. Småtveblad (Listera cordata) er en av våre vanligste orkideer. Det er likevel ikke mange som kjenner den, fordi den er kortvokst, og har en brungrønn farge som gjør den vanskelig å oppdage. Denne er fotografert i Meløy. 11
Litteratur: Bjerke, J.W. ( Strann, K.-B. 2009. Orkideen tettbrudespore Gymnadenia densiflora i Nord-Norge. Blyttia 67: 126 133. (Oppsummering av kunnskapsstatus for denne arten i Nord- Norge. Første detaljerte norske omtale av tettbrudespore, som nå har endret navn til praktbrudespore) Lid, J. & Lid, D.T. 2005. Norsk flora. 7. utg. ved Reidar Elven m fl. Det Norske Samlaget, Oslo. 1230 s. Strann, K.-B. & Bjerke, J.W. 2010. Orkideer i Nord-Norge. Arctic Research and Consulting DA. 80 s. Forfatterne: Karl-Birger Strann er seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) sin avdeling ved Framsenteret i Tromsø. Han jobber med mange ulike problemstillinger innenfor økologi, med hovedvekt på våtmarker og skog i Nord-Norge. Han har også jobbet med kartlegging av biologisk mangfold, samt sjøfugl. Strann har også skrevet flere bøker med tema fra nordnorsk natur. E-post: karl-birger.strann@nina.no Jarle W. Bjerke er seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) sin avdeling ved Framsenteret i Tromsø. Hans forskningsfokus er på økologiske effekter av klimaendringer og menneskets påvirkning på nordlige økosystemer. E-post: jarle.werner.bjerke@nina.no Småtveblad er vanlig i store deler av Nord-Norge (grønn farge på kartet), og mangler bare lengst i nordøst (gul farge på kartet). 12
Orkideenes rolle i folketradisjonen Torbjørn Alm Orkideene spiller en nokså underordnet rolle i norsk folketradisjon.storparten av artene er knapt blitt lagt merke til i det hele, og dermed har folk ikke brydd seg om å navnsette dem heller. Det viktigste unntaket er flekkmarihånd, som i store deler av Norge har ry som et kjærlighetsvekkende middel. Den norske floraen rommer i alt 36 arter og underarter av orkideer. Mange er små og lite iøynefallende, med grønne blomster, og blir oversett av folk flest. Selv de artene som vises godt, med blomstene i fargerike aks, er for en stor del uten noe navn i folketradisjonen. Det er noen unntak fra denne hovedregelen. De aller mest iøynefallende artene har stundom fått lokale navn, med marisko (Cypripedium calceolus) som et godt eksempel. Også arter med særlig sterk og god lukt, som brudespore (Gymnadenia conopsea) og nattfiol (Platanthera bifolia), kan ha blitt lagt merke til og navnsatt. Det viktigste unntaket er imidlertid flekkmarihånd (Dactylorhiza maculata) og nærstående arter. I store deler av Norge, ikke minst nordpå, har de en helt særegen rolle i folketradisjonen. Foto: Torbjørn Alm. De store blomstene hos marisko ligner ikke på noe annet i den norske floraen, hverken i form eller farge. Brattfjell i Tromsø, juni 2007. 13
Marisko Marisko skiller seg ut ved å ha så store og rare blomster at folk knapt klarer å overse den om de støter på arten i det hele. Voksestedene er imidlertid ofte i skrenter hvor folk sjelden ferdes. Et godt eksempel på at marisko gjør inntrykk, finnes i memoarlitteraturen. Vilhelmine Ullman nevner arten i sine minner fra 1800-tallet, som ellers mest handler om teaterliv. Hun støtte på en forekomst av marisko på Malmøya i Oslo: «Der gik et Sagn om, at paa Malmøen skulde findes en mærkværdig og sjelden Blomst, Tøffelblomst eller Olafs Bolle kaldet. Bygmester Seidelin, den Gang Eier af Malmøen, havde ledt efter den hvert Aar og ikke fundet den. En Dag, som jeg træt strakte mig i Græsbakken, stod den ved Siden af mig. Jeg troede først, det var et Insekt, saa underlig var den med sin store gule Pose og spidse brune Blade. Nu er den vel trampet og traakket ned som saa meget andet skjønt derude.» Hist og her, ikke minst i Nordland, er marisko såpass vanlig at den har fått egne lokalnavn. De sikter ofte til at blomstene kan minne om en bolle, sko eller tøffel i formen. Nordnorske varianter er blant annet bjønnsko og sanktolavsbollen i Hattfjelldal, fruetøffel og fruenstøffel i Saltdal, og tøffelblomster i Vefsn og Beiarn. Navnet hellig Olavs tøffel skal visstnok ha vært brukt i Troms, uvisst hvor, mens folk i Lavangen kalte den jomfru Maria gullsko et navn som ellers helst tilhører tiriltunge (Lotus corniculatus). 14 Flekkmarihånd (Dactylorhiza maculata) er en av Norges vanligste orkideer, og den arten folketradisjonen først og fremst har festet seg ved. Foto: Karl-Birger Strann
Foto: Karl-Birger Strann Kjært barn har mange navn Langt mer kjent i folketradisjonen er imidlertid det vi for enkelthets skyld kan kalle flekkmarihånd (Dactylorhiza maculata) selv om folk neppe har skilt denne arten fra skogmarihånd (D. fuchsii) og andre slektninger som ser nokså like ut. Flekkmarihånd er den vanligste arten i slekten, og dermed den man oftest støter på. Den er dessuten lite kravfull, og vokser gjerne på hei og fattige myrer og det er vegetasjonstyper vi har mye av. Det norske navneverket på flekkmarihånd er rikt, med et stort antall lokale varianter. Navnet marihand/marihånd hører hjemme sørpå. Her finnes det også mange andre navn med hånd som motiv. De sikter til formen på de underjordiske knollene, som med litt velvilje kan tolkes som håndformete slik det også fremgår av det latinske slektsnavnet Dactylorhiza forleddet dactyl- viser til fingre (latinsk for fingerlignende). Strengt tatt er knollene bare todelte, men det hjelper litt at plantene har to slike knoller en gammel, brun og innskrumpet fra fjoråret, og en hvit og frisk, hvor årets næring blir lagret. Skillet mellom en hvit og en mørk knoll er et viktig navnemotiv mange steder. Planten kan da gå under navn som jomfru Marias hånd, vår herre si hand og lignende med sikte på den hvite knollen, eller gammelerikklo, satansklo, styggjemannshand, styggemannsrot og mange andre med sikte på den svarte knollen. Sørpå finnes det en sann hærskare av slike navn. En rundt 100 år gammel oppskrift fra Hordaland er typisk: «Marihand-blomen hev tvo røter, ei gråsvart og ei kvit, som liknar menneskjehender. Den kvite kallar dei jomfru Maria-hand, den gråsvarte er styggemannen si.» Nordpå er formen på knollene heller blitt sammenlignet med jur. På Helgeland er det notert en lang rekke lokalnavn av dette slaget. Derimot veksler tolkningen av hvem jurene tilhører fra husdyr til jomfru Maria: kujur i Hattfjelldal, kujurgras i Brønnøy og Vefsn, Maria kujur i Vefsn og Dønna, Maria kujuræ i Hattfjelldal, og jomfru Maria kujuræ eller jomfrumariakujura i Brønnøy og Vevelstad. Boknavnet flekkmarihånd sikter til at bladene har mange, mørke flekker. Folketradisjonen har en forklaring på dem også: De skal skyldes at jomfru Maria blødde neseblod over planten. Flekkene er med andre ord blodflekker. Lenger nord i landet er det et helt annet navn som rår grunnen, nemlig adam og eva. Det er fullstendig dominerende i den nordlige delen av Nordland og i Troms, selv om noen unntak forekommer. Folk har neppe skilt særlig nøye mellom flekkmarihånd og de andre artene i slekten selv om noen, som engmarihånd (Dactylorhiza incarnata), mangler flekker på bladene. 15
Navnet brukes også mange steder i Sør- Norge, og har paralleller i andre land. Også i dette tilfellet sikter navnet til de underjordiske knollene. Den eneste folk strides om, er om den svarte knollen er Adam eller Eva. I så måte synes tolkningen stundom å avhenge av om den som forteller er mann eller kvinne. Noen har oppfattet knollene som svært så menneskelignende, og helst da bare som den nedre halvparten av to mennesker, slik det fremgår av en kommentar fra Sør-Troms: «Røttene ser jo ut som det e et ektepar.» «Det ser ut som et par som ligg i lag på en nokså intim måte.» Todelingen av knollene har også gitt opphav til en barnelek. Om man graver dem opp, deler dem, og legger knollene i vann, vil den mørke og gamle knollen flyte, mens den friske og hvite synker. På sett og vis minner dette om hekseprosessenes «vannprøve», hvor de 16 mistenkte heksene ble kastet i sjøen. Teorien var at det rene vannet vil avstøte en «uren» heks. Hun ville med andre ord flyte, og dermed røpe sin skyld mens de uskyldige sank. Tradisjonell bruk Selv om flekkmarihånd (og slektningene) er lett å gjenkjenne, er det knapt utseendet som gir den eller dem en så fremtredende plass i folketradisjonen. Det har med bruken å gjøre. I hele Europa har orkideene helt tilbake til antikken (og sikkert enda lenger) vært regnet som et kjærlighetsstimulerende middel eller afrodisiakum. Det skyldes nok først og fremst likhetsmagi. Det latinske slektsnavnet Orchis (tidligere brukt også for Dactylorhizaartene) og ordet orkidé kommer av det greske ordet for testikkel. Folk har oppfattet de underjordiske knollene som testikkelformete. Å spise dem skulle stimulere lystene en tradisjon det fortsatt finnes rester av. Den utgjør faktisk på sine steder (bl.a. i Tyrkia) en trussel mot orkideene, som blir gravd opp i store mengder for salg. Apotekvaren salep er nettopp slike orkideknoller, malt til mel. Det skal riktignok offisielt tjene helt andre formål, bl.a. i matlaging, men det er nok ikke bare slik bruk som gir grunnlag for etterspørselen. Tradisjonen med at orkideknoller vekker lyst og kjærlighet er godt kjent også hos oss. I Norge er den først og fremst knyttet til flekkmarihånd (og lignende arter). Knollene er blitt brukt til dette formålet både på dyr og mennesker. Om oksen ikke ville ha noe med kyrne å gjøre, fikk den en dose marihåndknoller eller kua om det motsatte var tilfelle. Dette rådet har vært flittig brukt mange steder. Bruken til mennesker har på sett og vis vært litt mer fordekt. Her går tradisjonen ikke på lyst og løpetid i stedet handler den om kjærlighet. Om man lagde et uttrekk av knollene, og ga den til en man hadde et godt øye til, Under bakken har flekkmarihånd to todelte knoller, den ene mørk (fra fjoråret) og den andre lys (årets). Folkefantasien har vært svært opptatt av disse knollene, og tolket dem både som hender og som mennesker («Adam og Eva») som ligger sammen. Siden den ene hånden er lys, ble den antatt å tilhøre gud eller jomfru Maria, mens den svarte tilhørte djevelen. Foto: Torbjørn Alm.
skulle det være et sikkert middel til å fremkalle forelskelse. Noen steder heter det at man måtte bruke den mørke knollen (tolket som Adam) til jenter, og den lyse (Eva) til gutter. Denne bruken fremgår av en rekke kilder og opptegnelser. Botanikeren J.M. Norman nevner tradisjonen i ett av sine mange brev til kona Anna, skrevet i Saltdal i august 1881. En av Normans husverter hadde et godt øye til en lokal enke og overveide nok å bruke et botanisk hjelpemiddel for å vekke hennes kjærlighet: «Da der engang blev Tale hos en af mine Verter om "Kjærlighedsblomst", sandsynligvis Orchis maculata, viste jeg ham denne. Han har flere Gange siden været borte og snuflet efter denne, som skal kunne laves Kjærlighedsdrik af. Jeg tænker, at Enken maa tage sig ivare, at hun ikke en vakker Dag faar en Dosis.» Bruken til å vekke kjærlighet hos mennesker var godt kjent også på Helgeland, slik det fremgår av en opptegnelse hos Knut Strompdal: «Det veks ei plante, som kallast kujurgras (Orchis maculata). Rota på den ser ut som eit kujur. Den rota kan ein taka og kløyva i to, og så ha dei to stykka i vatn. Den eine halvparten vilde då flyta over og den andre under. Var det så ein gut, som var glad i ei gjenta og vilde vera sikker på å få henne, så skulde han taka den holva, som flaut øvst, og gjeva gjenta, då var han sikker på å verta elska att. Var det ei gjenta, som vilde få ein gut til å verta glad i seg, så skulde ho taka den holva, som flaut nedst og gjeva guten, då vilde ho vera sikker på å få honom.» Forfatteren Regine Normann brukte ofte motiver fra folketradisjonen i sine bøker. Hun var godt kjent med anvendelsen av flekkmarihånd som et kjærlighetsvekkende middel, i hennes tilfelle trolig fra Harstad i Sør-Troms. Den er med som motiv i et av kapitlene i boken «Bortsat», utgitt i 1906. Også her er poenget at «kjærlighedsroden» gjør folk forelsket men i dette tilfellet ender det med at husjomfruen serverer drikken til feil person. Motivet er også brukt i de folkelivsbaserte fortellingene i «Det gråner mot høst. Nordlandssagn» fra 1930. Noen steder tar folketradisjonen et klart forbehold når det gjelder kjærlighet vekket på dette viset: den kom ikke til å vare, og endte ulykkelig. Det blir f.eks. påpekt av O.M. Nicolaissen i hans Foto: Torbjørn Alm. Bladene hos flekkmarihånd (og noen av slektningene) har uregelmessige, mørke flekker. Ifølge folketradisjonen er det blodflekker. De sitter igjen etter at jomfru Maria i en fjern fortid blødde neseblod over planten. 17
opptegnelser «Fra Nordlands fortid», utgitt i 1889: «Elskovsblomsten eller "elskovsgras" (orchis maculata) stod i ry for at kunne opvække elskov. Navne som "marihaand" o. l., hvorunder den ogsaa er kjendt, har jeg ikke hørt her. Dens brunrøde pletter skulde ifølge folketroen være fremkomne, engang jomfru Maria blødte næseblod over den. Dens dobbelte rod, hvis ene halvdel synker i vand, medens den andre flyder, har nogen lighed med to mennesker og kaldtes Adam og Eva; om den hed det: "Eva synker, Adam flyder". Merkelig nok kaldes planten paa sine steder i England "Adam and Eve". Ved et koge dens blomst, blade, stilk og rod fik man en drik, som troedes at kunne vække elskov hos de personer, som drak deraf; men denne elskov vilde ende med had. Troen paa elskovsdrikke er ældgammel hos flere folkeslag saavel i syden som i norden.» I Finnmark heter flekkmarihånd på samisk noen steder noaidelieđđit, «sjamanblomster». Det sikter nok også til en eller annen form for magisk bruk. Litteratur: Høeg, O.A. 1974: Planter og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925 1973. Universitetsforlaget, Oslo Bergen Tromsø. 751 s. Nicolaissen, O. 1889: Fra Nordlands fortid. Sagn og historie. Alb. Cammermeyer, Kristiania. 91 s. Normann, R. 1906: Bortsat. Aschehoug, Oslo. 136 s. Normann, R. 1930: Det gråner mot høst. Nordlandssagn. Aschehoug, Oslo. 141 s. I Norge er bruken av marihånd for å vekke kjærlighet nok først og fremst en norsk tradisjon. Lokalt er den også lånt over i samisk tradisjon, ikke minst i «markebygdene» i Nordland og Sør- Troms. Her har flekkmarihånd stundom fått samiske navn som sikter nettopp til at man kunne lage en kjærlighetsdrikk av planten. I et tilfelle (i Gratangen) fikk jeg også høre at bruken hadde ført til ekteskap. Også i samisk tradisjon tok man noen steder et klart forbehold om at kjærlighet vekket på dette viset ville ende ulykkelig. Forfatteren: Torbjørn Alm er botaniker og førstekonservator ved Seksjon for naturvitenskap. Han arbeider bl.a. med folkelige plantenavn og andre tradisjoner om planter. E-post: torbjorn.alm@uit.no 18
Flygeøglen som falt i fisk om Meyer Olsens samling fra «Foldviks Grønlandsekspedisjon 1926/1928» Elsebeth Thomsen, Svend Erik Bendix-Almgreen ( ) og Peter Schmidt Mikkelsen Foto: Mari Karlstad, Tromsø Museum Universitetsmuseet. Dette er historien om hvordan fossilprøver fra Tromsø Museums unge år kan vise seg å ha stor vitenskapelig betydning i våre dager. I tillegg er Oskar Meyer Olsens innsamling på Østgrønland et godt eksempel på den fruktbare forbindelse mellom befolkningen og museet gjennom 140 år. Det hele begynner på Tromsø Museum i april 1994. Førsteforfatteren sitter og leser en gammel geologisk tilvekstprotokoll da blikket fanges av prøve nr. 10. Her står det anført Pterodactylus spectabilis fra Østgrønland, innsamlet av Kjeldsen i 1900. Pterodactylus spectabilis, dette er navnet på en flygeøgle!!! Aldri før har trappene sett en flygende paleontolog, men dessverre, i skapet med Grønlandsprøver er det kun en tom eske, men med originaletikett utskrevet av Hans Jakob Sparre-Schneider (1853 1918). Han var zoolog ved museet fra 1877 til 1918. Jakten på en mulig flygeøgle innledes, samtidig som førsteforfatteren bemerker noen fossilprøver i samme skuff. De er Flygeøgleetikett. også fra Østgrønland, fra Kapp Krogness, innsamlet av Meyer Olsen i 1926 1928. Prøvene er nummererte og står i protokollen, men uten nærmere beskrivelse. Blant fossilene er det minst to fisker. Dette faktum, samt det tidlige innsamlingstidspunktet, gjør at prøvene kanskje kan ha en forskningsmessig verdi og skuffen med prøvene flyttes til kontoret for videre undersøkelse. Flygeøglen som forsvant En flygeøgle fra Østgrønland vil være av stor vitenskapelig betydning. Det er funnet rester av små flygeøgler fra triasperioden på Jameson Land, nord for Scoresbysund. Etter kort tid viste det seg imidlertid at det ble vanskelig, om ikke umulig, å lokalisere museets bortkomne øgle. Trolig er den gått tapt under andre verdenskrig. Besettelsesmakten brøt seg nemlig inn i rommet den geologiske samlingen befant seg i på det gamle museum, og skilte etiketter fra prøver. Dette medførte et stort opprydningsarbeid etter krigen, og mange prøver måtte kastes fordi man ikke viste hvor de kom fra. Fossiler ble imidlertid tatt vare på, selv om de ikke var vedlagt etiketter. Her var det 19
derimot en etikett uten prøve. Saken ble stilt i bero, og det videre arbeidet konsentrert om Meyer Olsens prøver. I alt var det registrert ni prøver i Grønlandssamlingen. I tillegg kom seks uregistrerte prøver. Til sammen er det en nydelig og representativ samling, som ifølge museets årsberetning kom til den geologiske avdelingen ved Tromsø Museum i perioden 1928 1931. Hvem var egentlig Meyer Olsen? For å få svar på dette ble kulturhistorikerne ved museet kontaktet. Det viste seg at de hadde en avskrift av Oskar Meyer Olsens dagbøker fra fangstovervintring på Svalbard i 1923 1924. Det viste seg også at museets fotoarkivar, Sveinulf Hegstad, er en lys levende, fjern slektning av Meyer Olsen. Han var behjelpelig med navn på andre nålevende slektninger av Olsen, som også ble sporet opp via andre kanaler. Videre ble Peter Schmidt Mikkelsen i Danmark kontaktet. Han skrev da på et større arbeid om fangstmannsperioden på Østgrønland (publisert 1994 og senere på engelsk i 2008), og omtalte Meyer Olsen. Det lyktes også å lokalisere en avskrift av Meyer Olsens dagbøker fra Grønlandsoppholdet i 1926 1928 via redaksjonen til Årbok for Malangen og Balsfjord. (1886 1934), som var direktør for det Geofysiske Institutt i Tromsø (1918 1928) og styreformann for Tromsø Museum (1921 1928), blir Nils Foldvik og Hallvard Devold ført sammen med Oskar Meyer Olsen. Nils Martin Andreassen Foldvik (1892 1972) var utdannet minør og radiotelegrafist, og endte sin karriere som meteorologfullmektig i særklasse. Hallvard Ophus Devold (1898 1957) var radiotelegrafist og cand. oecon. Oskar Meyer Olsen (1880 1973) var skipstømmermann, bosatt på Tennes i Balsfjord, og ble av andre ofte omtalt som ishavskipper. Det ble besluttet å foreta en ekspedisjon. Krogness skaffet hunder og noen midler fra det geofysiske institutt i Tromsø og 20 «Foldviks Grønlandsekspedisjon 1926 1928» De innsamlede opplysninger tok oss tilbake til vinteren 1925 i Tromsø, og planleggingen av en kombinert fangstog vitenskapelig ekspedisjon til Østgrønland. Via Ole Andreas Krogness T. v.: Nils Foldvik, Østgrønland 1926 1928. T. h.: Oskar Meyer Olsen ca. 70 år. Foto: T.v.: Ukjent. Foto: t.h.: Privat.
Kart: Anne Gundersen, Tromsø Museum Universitetsmuseet. avisen Tidens Tegn. Resten av omkostningene, med unntak av 300 kr fra Tromsø Museums Forskingsfond, måtte de seks deltakere selv dekke, med omtrent en sjettedel til hver. Utover de nevnte ble Arnulf Gisvold, Fritz Øien og Hans Olsen med. Den siste var Meyer Olsens bror. Gisvold hadde overvintret åtte år på Svalbard som fangstmann og gruvearbeider. Øien var radiotelegrafist, og Hans Olsen var maskinist og hadde reist på ishavet i årevis. Meyer Olsen, som var en dyktig snekker og skipsbygger, hadde lært kravellbygging under et femårig opphold i Amerika, og allerede utrustet en fangstekspedisjon til Østgrønland i 1923 med sitt selvbygde skip M/K Ørnen. På grunn av ekstreme isforhold måtte denne ekspedisjonen imidlertid gjøre vendereis. Den overvintret i stedet på Nordostlandet på Svalbard. Oppholdet på Svalbard er beskrevet i de tidligere omtalte dagbøkene. Ved siden av fangst hadde ekspedisjonen også to andre formål. Foldvik og de andre radiotelegrafistene skulle se til at radiostasjonen i Myggbukta ble satt i funksjon igjen. Radiostasjonen Myggbukta ble anlagt av ishavskipper Johan A. Olsen fra Tromsøysund i 1922 med det formål å tjene som værvarslingsstasjon for Vest- og Nord- Norge via stasjonen på Jan Mayen. Stasjonen viste seg hurtig å være særdeles viktig især for stormvarsling. Kart over det omtalte området i Østgrønland. Etter Bendix-Almgreen & Hoch 1991. Foto: N. Foldvik. Meyer Olsen besørget nå, som sin del, båtutstyr og innkjøp av materialer til fangsthytter til den nye ekspedisjonen. Han prefabrikkerte også hytten til hovedstasjonen. For første gang skulle man prøve ut en mer rasjonell jaktmetode. Den gikk ut på å opprette en hovedstasjon med flere bistasjoner for å dekke et så stort område som mulig. Dette skulle vise seg å være et grunnleggende prinsipp for økonomisk rentabel fangst på Grønland. Østgrønland 1926. Den prefabrikerte hytte er satt opp. 21
Da mannskapet skulle avløses i 1923 klarte den nye besetning imidlertid ikke å komme frem, og Johan Olsen og hans folk omkom på vei hjem. Det siste formålet var innsamling av vitenskapelig materiale til Tromsø Museum. Dette fremgår blant annet av Tromsø politikammers protokoll (arkivløpenummer 2178) og politikammerets journal (arkivløpenummer 16). Samarbeid med fangstfolk og ishavskippere om innsamling av slikt materiale var meget alminnelig (se en tidligere artikkel i Ottar om Ishavsfarerne og naturvitenskapen). Museet sendte tre sett fullstendig utstyr til alle slags zoologiske innsamlinger med ekspedisjonen, «hvis medlemmer har lovet å samle materiale til museet sålangt tiden tillot det». Utover disse tre formål var det nok også et politisk motiv. Det gjaldt å konsolidere det norske arbeidet i Østgrønland, slik at Norge stod sterkere ved forhandling med Danmark om næringsmessige rettigheter i området. I 1924 ble det således inngått en traktat med Danmark som skulle vare 20 år. Heri likestilledes danske og norske fangstfolk med hensyn til fangstrettigheter og retten til å opprette stasjoner, dog under dansk jurisdiksjon. Uten økonomisk dekning i form av forventet inntjening på fangst var neppe noen ekspedisjon kommet av sted. 17. juli 1926 fikk ekspedisjonen klarsignal fra Grønland, og seilte av ut Malangssundet med skipet M/K Ringsæl. Skipper var Anton Jensen, «en gemyttlig og hyggelig kar, helt suveren i sitt yrke». Ettersom Foldvik kjente litt til Kanskje viser dette bilde leting etter fossiler? Østgrønland 1926 1928. 22 Foto: N. Foldvik.
Foto: Mari Karlstad, Tromsø Museum Universitetsmuseet. forholdene på Grønland og hadde nedlagt det største forhåndsarbeid med planlegging, innkjøp av proviant og utstyr til to års overvintring, ble han utnevnt til leder av ekspedisjone. Den ble deretter kalt «Foldviks Grønlandsekspedisjon 1926/28». Det var den engelske geolog J.M. Wordies ekspedisjon «Cambridge University Expedition to East Greenland 1926» som ga beskjed om at isforholdene var gode langs kysten av Østgrønland. De visste at Foldvikekspedisjonen ventet på å komme avgårde med Ringsæl. 20. juli seiler M/S Gustav Holm fra København med et selskap av to danske og en engelsk geolog og to grønlandske hundekjørere ledet av den danske geologen Svend Lauge Koch (1892 1964). Kursen settes mot Østgrønland. Denne ekspedisjon har også flere formål; den skal se på værforholdene, på jaktmulighetene og på geologien. Koch har dessuten som oppdrag å inspisere de danske hyttene i Øst-grønland, og se nærmere på den norske stasjonen i Myggbukta, samt selvsagt nordmennenes konsolidering i området. Mens danskene setter kurs mot Scoresbysund, setter nordmennene kurs mot Claveringfjorden. Det var tåket, men isen volder ikke besvær. Etter seks døgn ser nordmennene land og korrigerer kursen mot Kap Stosch. 26. Medisinkasse, ski og snekkerverktøy som har tilhørt Meyer Olsen. juli går de i land litt sydvest for Kap Stosch på en lav tange. Stedet kaller de Kapp Krogness etter O.A. Krogness, på grunn av hans hjelp og moralske støtte til ferden. I løpet av et døgn blir den prefabrikkerte hytte satt opp av Meyer Olsen og hans bror. «De hvite, nye trematerialer lyste forjettende op i den grønnklædde helling». Brødrene Olsen blir sammen med Fritz Øien på stedet, mens de andre seiler til Myggbukta. Allerede 5. august fungerer stasjonen igjen, og Foldvik sender et radiogram til Krogness om at de er vel ankommet og at alt hittil har gått etter programmet. Tilbake på Kapp Krogness/Kap Stosch går Meyer Olsen og de andre i gang med å oppbygge bistasjoner. De er så effektive at de medbrakte materialer snart er brukt opp og de benytter seg derfor av drivved. «Et helt museum» Allerede 28. juli kommer Wordie innom Kap Stosch på vei sydover. Han samler her inn prøver med fossiler (ammonitter, brachiopoder og muslinger) fra forskjellige lokaliteter i området. Han sier imidlertid ifølge Koch ikke noe om sine viktige fossilfunn da han den 23. august avlegger denne et besøk i Scoresbysund. Vel hjemme overgir Wordie sitt materiale til den berømte paleontolog Dr. L.F. Spath (1882 1957) 23
ved British Museum (Natural History) som identifiserer og publiserer det i 1927. 24 Lauge Koch på sin side setter avsted på forskningsreiser med hundesleder. Første reise høsten 1926 går i fjordenes indre mot nord opp til Myggbuktastasjonen, hvor han blir mottatt med gjestfrihet, før han returnerer til Scoresbysund. Herfra starter han våren 1927 sin andre reise med Danmarkshavn som mål. På tilbakeveien ankommer han 27. april 1927 om kvelden til Krognessstasjonen sammen med tre grønlendere, to fra Vestgrønland og en fra Scoresbysund. Koch, som igjen ønskes hjertelig velkommen, skal være på stedet i tre-fire dager for å gjøre geologiske undersøkelser. Koch uttrykker sitt store ønske om å finne fossiler: «Koch fortalte at han hadde lovet den av eskimoerne som fandt den første fosile der på stedet skulde få 25 danske kroner og dette kunde også gjelde oss, min bror og mig (dvs. Hans Olsen og Meyer Olsen). Vi avslog selvsagt og sa det kunde bare gjelde eskimoerne og jeg lovet å bli med dem neste dag for å vise ham hvor der fandtes en hel del ikke langt fra Krogness. Den 28. april kjører Koch med 2 hundespand og jeg blir med. Jeg går til stedet og plukker endel op og legger på en stor sten og råper på Koch, som er ca. 300 meter borte. Han kommer og vi setter oss på hver vor sten og han betrakter begeistret mit fund. Det er 4 a 5 forskjellige sorter fosiler ca. 300 meter over havet og 3 kilometer sydøst for Krogness,...» Koch reiser først etter ytterligere tre dagers fossiljakt. Fordi lavlandet og lave skrenter var dekket av snø, var han henvist til å samle i lag som stod frem som steile klipper eller steder hvor snøen var blåst bort. Etter Kochs avreise nytter Meyer Olsen ledig tid til å samle inn flere fossiler. Dagboksnotatene hans fra mai-juni 1927 viser klart hans interesse for dette, han holder blant annet tall på hvor mange forskjellige han har innsamlet, eksempelvis skriver han den 26 mai «Har idag været og fundet forsteninger den 8. sort. Jeg har nu en hel samling, et helt museum». Meyer Olsen ender opp med 15 forskjellige «sorter». Først høsten 1927 blir Koch oppmerksom på Wordies funn. Han og de andre deltakere på etterfølgende ekspedisjoner publiserer da sine funn i 1929, 1930, 1931, med henvisning til Wordie og Spaths arbeider. Fossil fisk innsamlet av Meyer Olsen, Østgrønland 1927 1928. Foto: Mari Karlstad, Tromsø Museum Universitetsmuseet.
Foto: K. Schou-Jørgensen. Meyer Olsen og hans bror overvintrer 1926 1927, og setter opp flere hytter i 1927. Meyer Olsen overvintrer alene 1927 1928 og returnerer med M/K Terningen til Tromsø i 1928. Han gir deler av de innsamlede prøver til Tromsø Museum i 1928 1931. Museet får også pressede planter, insekter, kranier, skinn m.m. som deltakerne på ekspedisjonen har samlet inn. (I 1995 får museet også en del personlige ting av familien hans, blant annet en medisinkiste med innhold og ski). Meyer Olsen har 16. april 1928 skrevet en oppsummering av sine iakttagelser på Grønland, her heter det blant annet: «Her på Kap Krogness og østover noget østenfor de Finske øer (dvs. Finsch Øerne) er flere Fosilførende lag, alt fra sjøen og op til 3 400 meter over havet. Der findes forstenede dyr og planter av mindst 20 forskjellige slags. Meget av forsteningerne er hvel bevaret og nokså tydelig selv i de mindste enkeltheter. Det ser ut for at såsnart det begynder å runde inn til Lochfine fjord er det slutt med de fosilførende lag og som da går over i næsten bare lavasten og granit. Jordan Hild består omtrent bare av granit, en god del av Klaveringsø, Tyrolerfjord omtrent bare granit. Her på stedet er det et felt for en virkelysten geolog og jeg håper det snart innfinder sig en». Det håpet ble hurtig oppfylt. To «virkelystne» fossilforskere (S.E. B.-A. & Bente Soltau Bang) under opphold på Krogness-stasjonen i august 1959. «Virkelystne geologer» De første geologer kom allerede i 1929. De deltok i en ekspedisjon ledet av Lauge Koch. Siden har både feltarbeid i området og studier av dets fossiler opptatt mange geologer. Hertil hører en av forfatterne til denne artikkel, nå avdøde lektor Svend Erik Bendix- Almgreen. Han var vertebratpaleontolog og meget engasjert i studier av områdets fossile fisk. Særlig forkjærlighet hadde han for de utdøde haitypene, som han sammen med sine assistenter hadde funnet særdeles velbevarte eksemplarer av i fjellene sydøst for Kap Stosch på ekspedisjoner i 1958, 1959 og 1967. Fjellene i Meyer Olsens gamle nærområde er stort sett oppbygd av to slags bergarter; marine avleiringer fra øvre perm og undre trias samt tykke, basaltiske lavaer. Sistnevnte er geologisk sett langt yngre (tertiær). De ligger øverst, og har beskyttet de eldre bergarter mot forvitring. Under oppholdet på Krogness-stasjonen kjørte Lauge Koch og Meyer Olsen med hundeslede østover fra Kap Stosch. De gikk flere steder til fjells for å måle opp bergartslagene og samle inn bergartsprøver og fossiler. Alle prøvene herfra og fra de steder Koch hadde undersøkt nordpå, opp til Danmarkshavn, ble senere pakket om på stasjonen i Myggbukta. Her tok Foldvik hånd om samlingene, for siden å sende dem med skip til Norge for videre befordring til Danmark. 25