Det Internasjonale Dykkermiljøet i Nordsjøen.

1 6 Småbrukerens flukt mot berømmelsen, 1942 2012, Det Internasjonale Dykkermiljøet i Nordsjøen. Det mest kjente dykkerselskapet som opererte på begge sider av grensene i Nordsjøen var uten tvil Seaway Diving AS, Haugesund. Comex AS var ett annet, som var registrert i andre land. Seaway Diving AS hadde ansatte hovedsakelig fra Norge og England. Det viktigste var at de kunne kommunisere på det engelske språket. Mesteparten av plattformene opererte på dybder omkring 100 meter. Men de gjorde forsøk på dybder til 600 meter, kanskje mere. Rørledningene inn til kysten av Skottland og England lå stort sett på tilsvarende dybde av 100 meter. For å kunne arbeide på denne dybden måtte dykkeren bruke en blanding av helium og surstoff, noe tilnærmet 97 % helium og 3 % surstoff eller oxygen. Helium er en gass som lekker igjennom stålet i de vanlige brukte gassflasker i de forskjellige verksteder. Det kan her være snakk om oxygen, acetylen, freon, CO2 osv.. Dykkeren puster ut gasser, blant annet CO2, som må fjernes fra atmosfæren inne i dykkerklokken og dykkerkammeret. To dykkere arbeidet i lag, og var nede i dykkerklokken uten noen dykkermaske. Dykkermasken med tilkobling av pustegass og varmt vann, ble brukt utenfor dykkerklokken, mens dykkeren var ute på arbeide. Mens de to dykkerne satt inne dykkerklokken, hadde de vannspeilet foran seg. Dykkerne koblet seg til alle de nødvendige slanger og kabler som var nødvendige, populært benevnt «umbilical». Umbilical er det engelske navnet for navlestreng, forbindelsen mellom fosteret og moren. Denne betegnelsen ble brukt på andre steder i oljeindustrien der det passet. På faste tider ble de to dykkerne avløst av de to som satt standby oppe i dykkerkammeret på dykkerskipet. De hadde selvsagt blitt trykket opp (komprimert) til det samme trykket som de andre. Dykkersupervisoren som satt i kontrollrommet, brukte bare noen timer på å trykke dykkerne opp (komprimere) til det nødvendige arbeidstrykk, mens dekomprimeringen kunne ta flere dager. Dette av helsemessige årsaker og nødvendigheten for å overleve. En hurtig og ukontrollert dekomprimering, var den sikre død. Noen få ulykker, der luker ble åpnet med den følge av dekomprimering, kunne høres og føles flere kilometer fra dykkerskipet. Restene av dykkerne var klistret rundt på skott og Side 1 av 7

2 ventiler. På 100 meters dybde hadde kammeret ett trykk på 10 bar eller 10 kg/cm2. Ingen kan vel egentlig tenke seg hva som skjer med menneskekroppen når den blir utsatt for en momentan dekomprimering fra 10 to 1 bar. Dykkeren måtte ha tilførsel av varmt vann til dykkerdrakten. Denne atmosfæren på 97 % helium gjorde at dykkeren begynte å fryse om vanntemperaturen sank med 1 grad Celsius. Det samme problemet med hensyn til varme om temperaturen steg. Dermed kan man tenke seg nødvendigheten av det som umbilicalen tilførte, hadde riktige verdier. Når dekomprimeringen måtte skje over flere dager, forstår man fort at sikkerheten for dykkerheten for dykkerne var lik null om noe skjedde oppe på skipet, brann eller andre problemer som er vanlig i det maritime miljøet. Dykkerne kunne altså ikke forlate skipet sammen med den andre besetningen i livbåter eller bli reddet av andre skip. Dykkerne var dødsdømte. Om umbilicalen, som også inneholdt wiren som skulle holde dykkerklokken koblet til skipets dykkerkammer og kontrollrom, skulle ryke, så kunne dykkerklokken synke til bunns med luken i lukket stilling. Resultatet ville bli og ble, at dykkerne ikke kom seg ut. Noen av dykkerklokkene hadde muligens ett system for å frigjøre de vektene som var plassert på utsiden. Disse lot seg ikke frigjøre fra innsiden. Trykket inne i klokken ville ha vært på 10 bar og om klokken hadde kommet til overflaten med dykkerne inne i den samme, så måtte ett annet skip med de samme tilkoblingsmuligheter og tilførsler av de nødvendige trykk og gasser være tilgjengelig. Etter noen år ble sikkerheten forbedret. Jeg vil forklare det noe senere. Grunnen til at jeg kom i kontakt med Seaway Diving AS Haugesund, var at de søkte etter dykkerteknikere. Nå hadde ikke jeg noen spesiell utdannelse som dykkerteknikker. Det de var på utkikk etter var en ingeniør som kunne designe og montere det nødvendige dykkerfaciliteter om bord i det nye dykkerskipet m/s Seaway Sandpiper. Dette skipet hadde fått kontrakt på å dekke til transportledningene for olje og gass på bunnen av Nordsjøen med single. Skipet hadde lasterom for store mengder dekningsmiddel. Diverse kraner og annet utstyr var montert om bord på dekket og skutesiden for å få ledet singelen direkte ned på rørledningene. Dykkermodulene var beregnet for to team med dykkere som skulle kunne utføre spesielle oppdrag etter ønske fra oljeselskapene. Derfor skulle Side 2 av 7

3 dette skipet utstyres slik at man kunne operere med to dykkerklokker parallelt. Jeg skrev kontrakt og ble innlosjert på Saga Hotel, Haugesund. Det var da bare å gå over en stor bro for å komme til kaien og det store utrustningsområdet som hovedsakelig ble brukt av Seaway Diving og Stolt Nielsen. Før jobben med Seaway Sandpiper ble påbegynt, måtte skipet klargjøres fra skipsverftet. I mellom tiden ble det andre oppdrag på de andre dykkerskipene. Noen av dem skulle ha vanlig vedlikehold og noen modifikasjoner skulle utføres. Det lot seg ikke gjøre å kommunisere på vanlig måte med dykkerne når de var komprimert med helium. Stemmene ble lik den vi er vant til å høre fra filmene med Donald Duck. Den lette og tynne heliumgassen gjorde at stemmeleiet ble totalt forandret. Dykkersupervisorene og kollegaene forsto det på en måte, men det var ønskelig med en forbedring. Ledningene fra kommunikasjonsforsterkeren var lagt i den tidligere omtalte umbilical fra kontrollrommet og ut eller ned til dykkerklokken. Signalene var i størrelsesorden noen få millivolt og til tider microvolt og i analog form. Om man ser på det vanlige stemmeleiet ved hjelp av en sensor på strupehodet overført til ett oscilloskop, så ser man at stemmen kan oppdeles av de kontinuerlige, la oss kalle de stemmepitsjer. Ville man klare å forsinke eller rettere sagt, senke hastigheten på Donald Duckstemmen, så ville sluttresultatet kanskje bli bedre. Støyen som ble oppfanget i den samme umbilical forstyrret oss til stadighet. Vi hadde tilgang til noen modeller av elektronisk utstyr som skulle være oss til hjelp. Støynivået fra den andre elektriske energien som ble overført til dykkerklokken gjorde dette arbeidet vanskelig. Vi må ikke glemme at vi ennå ikke hadde tilgang til fiberoptikk. Noe fikk vi da til, men vi ble etter hvert enige om å vente til vi fikk tilgang på den nye fiberoptikken som ble brukt i andre land, blant annet i USA. Mens vi jobbet med ett av dykkeranleggene fikk skipet besøk av en pratsom herre fra den medisinske verden. Han titulerte seg som professor innen medisin, og refererte til sin siste arbeidsplass som NASA, Texas, USA. Hans hovedoppgave på dette berømte stedet hadde vært å kartlegge hjernefunksjonene på de amerikanske astronautene, før- underog etter en tur ute i verdensrommet. Nå var det en eller annen statlig Side 3 av 7

4 organisasjon som skulle betale for hans forskning på hjernefunksjonene til dykkerne under arbeide i Nordsjøen. Han ble derfor avhengig av signaler via umbilicalen. Den veltalende og godt utseende professoren hadde med seg en 10-kanals skriver som tydeligvis skulle motta de viktige signaler fra dykkernes hjerner. Professoren hadde ingen sans for våre advarsler om mye støy på umbilicalen. Støyen besto av større signaler enn det han forventet å få fra hjernefunksjonene. I dette tidsrommet jobbet jeg sammen med en erfaren dykkerteknikker, Severin Sivertsen, fra Sveio, Haugesund. Han var flink til å kommunisere med sjefer og andre overordnede innen de forskjellige selskaper. Det ble derfor ett samarbeide mellom professoren og Severin uten at professoren tok noen av advarslene fra Sivertsen til etterretning, han var meget fornøyd med de signaler han mottok. Professoren reiste senere til Oslo med sine støysignaler for videre presentasjon i de store aulaer. Siden fikk jeg høre at sensorene som hadde vært plassert på hodet til dykkerne ikke hadde vært tilkoblet skriveren. Skriveren hadde kun registrert støyen på umbilicalen. Nordsjødykkerne har i denne senere epoken 2000-2012 søkt den Norske Stat om erstatning for de skader de ble tilført under denne omtalte metningsdykkingen med heliumgass. De har blitt nektet erstatning både fra Norsk Høyesterett og noen internasjonale domstoler. Man må regne med at den falske rapporten fra professoren har blitt lagt til grunn. En stund etter at jeg hadde kommet tilbake til Haugesund og Hotel Saga Maritime, så fikk jeg tilfeldigvis se ett TV-program fra den tiden da Norge var den ledende nasjon på det medisinske området Lobotomi. Den professoren som ble presentert i samme program som den ledende innen dette fagområdet var professoren som hadde besøkt oss om bord i dykkerskipet. Altså hadde man oppdaget en ny bløffmaker innen medisinen og psykiatriens imaginære uvirkelighet. Uten den minste tvil så ville denne herremannen fremlegge sine støysignaler for sitt auditorium og medisinske blader. Til alle tider i historien har det vært personer som bruker løgnen for å vise til sin eminente forskning. Du finner dem i de vitenskapelige tidsskriftene Nature, Scientific med flere. Flere norske bløffmakere har blitt registrert i de siste 30 år. Men det skal mye til for at de blir avslørt. Det skal mye arbeide og bestrebelser til for å motbevise de falske forskningsresultatene. Man kan heller si at det er nesten umulig. Side 4 av 7

5 Hvorfor Den Norske Stat ikke ville betale dykkerne erstatning er igjen det samme beviset på at de norske byråkratene er noen tullinger og ikke sammenlignbare med tilsvarende individer fra det internasjonale samfunnet. De engelske dykkerne fikk skattefritak i England for å spare seg penger til en tidlig pensjonsalder og eventuelle bivirkninger. Den norske dykkerorganisasjonen søkte staten om det samme og de fikk avslag flere ganger. Den Norske Stat var mere opptatt av å sende milliarder av kroner til Afrika uten noen som helst kontroll. Måtte jævelen ta Statsminister Bondevik og de andre fraværende i den norske regjering og det norske storting. De burde vært mere omtalt av den norske statssubsidierte pressen. De Norske Dykkerorganisasjonene brukte 30 år til fånyttes for å hjelpe de som hadde fått livsvarige skader i sitt arbeide for oljenasjonen og dens utvikling under til tider hasardiøse forhold. Vi som arbeidet med utstyret som egentlig skulle sikre liv og helse for dykkerne spøkte gjerne med at en skipsmotor var mere overvåket og kontrollert enn en norsk dykker. En teknisk svikt ville ta livet av dykkeren uten at noen kunne hjelpe han der nede på 300 fots dybde. De syntes selv de tjente godt regnet i brutto. Når skatt og trygder tok sitt, var det ikke så mye igjen. Der hadde altså de engelske dykkerne en fordel. Dykkerskipene fikk etter hvert montert eget dykkerkammer som kunne settes på sjøen sammen med livbåten. På den måten kunne dykkerne berge liv ved en eventuell brann om bord eller andre grunner til at skipet måtte forlates. Dette ble ikke montert før på slutten av ragnarokket. Mange møter måtte til mellom dykkerorganisasjonen og staten før ett regelverk kom på plass. Etter den tid kom fiberoptikken i bruk og samband og andre nødvendigheter mellom dykker og supervisor ble forbedret. Ett av de nye dykkerskipene skulle ha nytt dykkeranlegg. Jeg skulle lage til dette mens jeg bodde på Saga Maritime Hotel, på andre siden av kanalen, der skipene til Seaway Diving og Stolt Nielsen brukte å ligge. Side 5 av 7

6 Det var selvsagt ikke så komplisert å montere inn dette nye utstyret. Man tegnet og monterte etter hvert. Jeg tok meg til rette og monterte inn det dobbelte av det meste som dykkerne trengte for å overleve i en nødsituasjon. Det ble ikke til at jeg spurte om tillatelse eller ga noen ekstra opplysninger om dette. For å overleve i en dykkerklokke ned på havbunnen trenger man pustegassen surstoff/helium, elektrisk batteridrevet renser for CO2, lys, radioutstyr som kan kommunisere via vann, ekstra klær. Miljøet med heliumgass gjør at dykkeren begynner å fryse ved en grad celsius forandring av temperaturen, og da kan man fort, eller bør forstå at spesielle klær må være tilgjengelig og oppbevart i vanntette pakninger. Nok om det, skipet dro til Nordsjøen for nye oppdrag. Jeg sluttet i mitt arbeide for Seaway Diving AS. Ett år senere mens jeg var hjemme, kom det en telefon til meg fra selskapet der de opplyste om ett uhell ute på feltet. De hadde mistet den omtalte dykkerklokken. Ett annet skip hadde kommet i kontakt med umbilicalen til klokken, slitt den av, og klokken var derfor kommet på avveie. Til alt hell så virket radiosignalene fra klokken slik at de kunne vite så noen lunde hvor klokken var og at de to dykkerne om bord var i livet. Spørsmålet var om jeg kunne gå om bord i ett helikopter som var klart for å ta av. De kunne komme oppover til mitt hjemsted og senere fortsette ut i Nordsjøen. Jeg kunne da innrømme at under monteringen av klokken så hadde jeg tatt meg til rette og montert inn det dobbelte av det utstyret som var vanlig. Med dobbelt menes her at dykkerne ville ha muligheter for å overleve dobbelt så lenge. Vi ble enige om at jeg skulle ta ette rutefly til Bergen og bli plukket opp derfra. Det viste seg at de dykkerne som var om bord på dykkerskipet hadde meldt seg frivillig for å gå ned med vanlig pressluft sylindere til 100 meter. Det ble selvsagt avslått av dykkersupervisoren, også med den begrunnelsen at de ikke viste riktig hvor klokken hadde landet der nede. Heldigvis hadde Comex ett dykkerskip i nærheten. De avsluttet sitt vanlige arbeide og etter ett kort søk fant de klokken. De klarte heldigvis å koble seg til umbilicalen og dykkerne ble berget. Om bord hørte jeg de fortalte om de ekstra klærne, ekstra lys, osv. som tydeligvis ble satt pris på. Det var nære på at overskuddet av CO2 ville ha tatt livet av dem. I ettertid ble Side 6 av 7

7 regelverket for minstekravet til dykkerutstyret forandret. Det som ikke var i orden, var den mekaniske utløsningen av vektene på utsiden av klokken. Når den sakk til bunnen av Nordsjøen, så kunne ikke dykkerne få lukket luken. De hadde ventiler som isolerte den åpne umbilicalen. Derved hadde de muligheten for å justere trykket og vannivået i klokken fra de ekstra gassflaskene som hadde blitt montert. Nye regler om nødutløsning av de omtalte mekaniske vektene ble også forandret etter dette uhellet. Men det må tydeligvis skje noe alvorlig, før de mest logiske nødvendigheter blir utført. Idiotien vil lenge leve. Man bør benytte anledningen til å minne leseren om at dykkerne i Nordsjøen var de som gjorde oljeeventyret mulig. Bakdelen ble at det ble avlet frem en ny generasjon av late nordmenn som har blitt til en skamplett for resten av menneskeheten. De nye innvandrerne vil nok bøte på problemet. Lure reinsamer og late subsidierte bønder med sine fiktive landbruksregnskaper vil gå inn i historien som sosialantropologene vil forklare til alles tilfredsstillelse. Side 7 av 7