JENNY LYNG. 1. Byen ved havet

JENNY LYNG 1. Byen ved havet

Byen ved havet

Copyright 2014 by Schibsted Forlag AS All rights reserved Omslagsdesign: Aina Klingenberg Omslagsillustrasjon: Ragna Lise Vikre Forfatterfoto: Brit Skjelten ISBN: 978-82-516-7691-5 Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk: UAB PRINT-IT, Litauen, 2014 Bildet av ruinene på forsiden er tatt av fotograf Johan K. Engvig og er gjengitt etter tillatelse fra Fotograf Engvig. Bildet av fengselet er tatt av H.W. Friis d.y. og er gjengitt med tillatelse fra Aalesunds Museums billedsamling. Bildet av Aalesunds Havn er tatt av fotograf Knud Knudsen og er gjengitt med tillatelse fra Universitetsbiblioteket i Bergen, Billedsamlingen.

Persongalleri Jenny Lyng, eldste datter i familien Lyng, 18 år Leif Lyng, Jennys far, småbruker og fisker Alma Lyng,Jennysmor Ivar Lyng,Jennysstorebror Josefine Lyng, Jennys lillesøster Peder og Severin Lyng, Jennys småbrødre Victoria Nikoline Falch, husfrue i Einarvikgata, enke Viktor Mørch, arkitekt Jon Enoksen, snekker Ludvig Borgen, lærer Hildur, husjomfru hos enkefru Falch Brita, tjenestejente hos enkefru Falch Edvarda Larsen, bestyrerinne på Kristiania Folkekjøkken Gina Grøndal, kjøkkenjente på Kristiania Folkekjøkken Pauline, kjøkkenjente på Kristiania Folkekjøkken Albert, arbeider på Kristiania Folkekjøkken Halvor Hagen, odelsgutt på Hagen, Jennys nabo på Hamna Oscar Fjell, Ginas onkel

Prolog Ålesund, natt til 23. januar 1904 Gnistregnet føk rundt menneskemengden som drev gjennom gatene. De dunket med knyttnevene på alle gatedørene de løp forbi, og ropte: Det brenn! Kom dokke ut! Grådige ildtunger slikket oppetter husveggene, og røyken sved i øynene. Redselsen lyste av de forskremte ansiktene. En mor prøvde fortvilet å skjerme barnet sitt for vinden og gnistene, mens en gammel kone måtte støttes av mannen sin. Himmelen over dem buldret. Stormen tiltok i styrke og ga ny næring til flammene, som stadig bredte seg. Brennende trestykker for som fakler gjennom luften og antente nye hus. Ilden fortærte alt på sin vei, og da den endelig var slukket, sto bare pipene igjen i det nakne landskapet. I løpet av én natt ble Ålesund forvandlet til aske og ruiner

1 Hamna, mai 1904 Jenny skygget for solen og strakte hals. Skikkelsen nede på veien var ikke til å ta feil av det spesielle ganglaget, de lange og stødige skrittene, støvlene. Selv på varme, tørre dager som denne hadde faren hennes støvler på. Han var alltid klar til å ta i et tak. Knasingen fra grusen under støvlene hans opphørte da han stanset og myste mot henne. Holdt han et brev i den ene hånden, mon tro? Venta du nåkke med posten, Jenny? ropte han og så ut som om han hadde all verdens tid der han sto og strøk seg over pannen. Det hadde vært varmt den siste uken, selv om det bare var midtveis i mai. He det komt brev te mej? Jenny spratt opp fra trappetrinnet. Det står no namnet ditt på det iallfall. Faren lot som han gransket brevet, før han så på henne og smilte ertende. Da han endelig nådde frem til steintrappen, snappet hun brevet ut av hånden hans. 9

Det va no voldsomt te hast. E det frå en hemmelig beundrar, kanskje? Jenny gjenkjente enkefru Falchs vakre håndskrift utenpå konvolutten og rev den opp med skjelvende fingre. Øynene gled over innholdet mens hjertet hamret i brystet. Så utstøtte hun et gledeshyl og kastet seg om halsen på faren. Ej he fått mej jobb, pappa! På folkekjøkkenet! Hun viftet stolt med brevet foran ham. Ka e det du sei? Han så overrasket på henne. Ska kje du gratulere mej? Og ej får bo med enkefru Falch på kvisten. Sei du det? Faren rynket pannen skeptisk. Så glattet ansiktet seg ut, og han satte i en buldrende latter. Det va gode nyheite! Gratulere då, jenta mi! Han klappet henne på kinnet og gløttet ned på brevet. Får ej lese? Jenny ga ham brevet og stirret spent på ham. Det e ho enkefru Falch som he ordna det. Dei treng mykje arbeidsfolk i Ålesund ette brannen, sa hun oppglødd. Ja, det ska ver sikkert og visst. Den enes død, den andres brød, e det nåkke som heite Over tre måneder var gått siden den skjebnesvangre januarnatten da hele Ålesund by ble lagt i aske. Mer enn ti tusen mennesker var blitt husløse. Enkefru Victoria Nikoline Falch hadde hatt englevakt. Mens alle bygninger rundt huset hennes forsvant i ild og aske, hadde noen få hus øverst i Einarvikgata unnsluppet flammene. Det var et under, mente hun, og etter brannen hadde hun åpnet dørene for mange husløse. Da moren til Jenny ble foreldreløs femten år gammel, hadde fru Falch tatt på seg ansvaret som hennes verge. Og da mannen hennes, grosserer Falch, døde like etter, 10

ble moren barnepike for datteren Inga. Enkefruen snakket fortsatt varmt om hvor samvittighetsfullt Alma hadde tatt seg av datteren i den vanskelige tiden. De hadde knyttet et uslitelig vennskapsbånd. Det hadde alltid vært spennende å få brev fra byen, og av og til kom det til og med gaver brukte klær, velduftende såper og gamle blader. De avlagte kjolene til fru Falch ble omsydd, og ukebladene og motejournalene ble lagret på kammerset. Og det var stor stas når moren kom hjem etter å ha besøkt sin gamle verge i byen. Etter brannen hadde enkefruen skrevet jevnlig og fortalt siste nytt. Og om kveldene, når de minste var i seng, ble de tragiske historiene gjenfortalt rundt kjøkkenbordet på Hamna. Faren ga tilbake brevet og sank ned på trappen. Han speidet tankefullt utover sjøen. Gården lå ytterst i fjorden mellom bratte fjell ute i havgapet, og rett utenfor gikk skipsleia, med trafikk både nord- og sørover. På fine sommerdager var stedet en perle på jord. Men når sørvesten satte inn, måtte de tjore fast alle løse gjenstander så de ikke skulle blåse på sjøen. Det kunne ha blitt arbeid på han Ingvald også no viss han hadde vør heime, sa faren. Ingen kunne vite at byen sku brenne, pappa. Nei Faren sukket og strøk seg oppgitt over ansiktet. Det var kommet et slags tungsinn over faren etter at eldstesønnen dro til Amerika året før. Den livlige faren hennes lo ikke lenger så hjertelig som før. Han satt ofte tankefull og stirret ut kjøkkenvinduet, ut mot havet, som om han kom nærmere Ingvald ved å gjøre det. Alle skjønte at han lengtet etter sønnen. Farens to eldre brødre 11

hadde reist over havet for over tyve år siden, og de var aldri kommet tilbake. Jenny satte seg ned ved siden av ham. Han Ingvald he alltid vør en drøymar, pappa. Han ville reist herifrå uansett. Kan hende han kjem att som en rik mann. Det e både gull og grøne skogar i Amerika, veit du. Hun smilte oppmuntrende til faren, samtidig som hun ønsket å forsvare brorens valg. Et liv som småbruker og fisker var kanskje ikke så fristende når rikdommen lokket på den andre siden av Atlanteren. Faren la armen om datteren og klemte henne inntil seg. Du he vel ikkje plana om å reise over dit, du me? Nei, så langt he kje ej tenkt mej, sa hun og trykket hånden hans beroligende. Han smilte og strøk henne over kinnet med en ru pekefinger. Lykka treng ikkje å ver så langt vekk. Kan hende ikkje lenger vekk enn i Ålesund. Jenny leste brevet om igjen for å forsikre seg om at hun ikke gikk glipp av noe. Då kan ej kanskje hjelpe dokke i et knipetak, la hun til. Faren fnyste. Du ska legge plana for dej sjøl no, Jenny. Kanskje gå meir på skule. Hun ble glad av ordene hans, for hun visste at han var stolt av henne. Ingen hadde så gode karakterer som henne fra folkeskolen. Etter konfirmasjonen hadde lærer Lange kommet på overraskende besøk. Han ville at Jenny skulle få seg mer skolegang. Det hadde blitt et voldsomt oppstyr, mintes hun, for det var ikke hver dag man fikk besøk av læreren. Foreldrene var blitt veldig stolte da han hadde foreslått at Jenny skulle bli lærerinne. 12

Ej he kje gløymt ka oss snakka om, om skule og slikt, sa faren da hun ikke sa noe. Jenny så ned og fiklet litt med brevet. Det e kje nåkke anna ej vil meir enn det, pappa, men det kosta mykje, og Du kan bli ei flink lærarinne. Ingen he så godt tak på smågutane som du he. Men den egenskapen he du nok arva frå mej, la han spøkefullt til. Jenny måtte le. Det var moren som var den tålmodige der i gården, og streng var hun også. Hun ville ha kustus på småguttene, mens faren ofte så gjennom fingrene med de viltre ungene. Han hadde alltid hatt noe lekent over seg. Midt i arbeidsøkta kunne han snike seg opp på låven og hoppe i høyet sammen med ungene. Moren brukte å erte ham med at han aldri ble voksen, men han sluntret aldri unna arbeidet. Og satte han seg noe i hodet, gjennomførte han det, selv om det kostet ham mye krefter og lite søvn. Jenny beundret den ukuelige viljen hans. Faren la hånden på skulderen hennes og så direkte på henne med alvor i blikket. Gløym aldri draumane dine, Jenny. Lov mej det, ba han innstendig. Ej lova, hvisket Jenny. I det samme kom moren ut på trappen. Forkleet strammet godt rundt magen nå. Unge nummer sju var på vei. Ka dokke sit her og skravla om? Ej he fått mej jobb! sa Jenny glad. Moren gispet overrasket og tok imot brevet datteren rakte henne. Jenny sto nærmest og trippet mens hun leste det. Så kjekt at det ordna sej! sa moren og smilte strålende 13

til Jenny. Et meir hjertegodt menneske enn ho Victoria finst ikkje, la hun til og ga datteren en god klem. No e ej så glad! Du ska sjå du kjem dej opp og fram på eiga hand, du, Jenny. Ja, det e tak i ho Jenny, sa faren og smilte til datteren. Men ho må kje gløyme ka han lærar Lange sa. Han blunket lurt til datteren, for han ante nok hva kona kom til å svare. Slutt å drøyme, Leif, avbrøt moren skarpt. Ho ska ver sjeleglad for ditta her. Folk kjem frå alle kanta ta landet for å hjelpe te med gjenoppbygginga. Ej skjøna det, Alma. Men likevel Faren ga seg ikke. Moren så på Jenny og strøk henne lint over kinnet. Ditta e en eineståande sjanse for dej. Seinare, når du får lagt dej opp litt peng, kan oss snakke meir om skule. Ej e klar over at du he lyst te det. Jenny visste at moren var stolt av henne, samtidig som hun var en nøktern og fornuftig kvinne som ikke lot seg rive med av drømmer og tankespinn. Livet tok ofte en helt annen vending enn den man hadde drømt om det hadde moren selv erfart da hun mistet foreldrene. Hvordan det hadde gått til at den velstående enkefruen hadde tatt på seg ansvaret som hennes verge, hadde Jenny ofte lurt på, men moren hadde aldri gitt henne noe skikkelig svar. Kor e den brune kofferten, mamma? Alma lo litt. Ska du pakke no?deteeiheilveketedu ska reise. Ej kan nesten ikkje vente, lo Jenny. I det samme kom broren Ivar på nitten slentrende. Han 14

hadde hogd ved borte ved løa og hadde nok hørt latteren og den høylytte praten. Like nedenfor trappen stanset han og stirret nysgjerrig mot dem. Han var høy og kraftig, men samtidig smidig i bevegelsene, og den bestemte haken og de milde blå øynene var akkurat som farens. Ka e det som skjer? Ho Jenny he fått seg jobb i byen, smilte moren. E det sant? utbrøt Ivar overrasket. Jenny viftet med brevet og lo triumferende. Ivar visste hvor mye dette betydde for henne. Selv hadde han ingen planer om å dra noen steder. Han trivdes med arbeidet på den vesle gården. Ivar rettet på skyggeluen og smilte godmodig. Det lyse håret krøllet seg lett i den solbrente nakken. Så flott, Jenny! Ditta va kjekt å høre. Men du kjem vel heim i helgane? Av og til kanskje. Viss ej får fri. Ka han Halvor sei te ditta då? spurte Ivar med et muntert glimt i øyekroken. Han visste at nabogutten hadde et godt øye til henne. Jenny svarte ikke på det, for da ville bare broren erte henne enda mer. Nabogutten var grei nok, men han hadde gått ut og inn av dørene på Hamna i alle år, og hun betraktet ham nærmest som en storebror. I tillegg hadde han det med å skryte av at han hadde odel på en gjev gård, og det likte hun dårlig. At faren hans skulle kjøpe seg egen fiskebåt, gikk heller ikke upåaktet hen. Jenny var i et sprudlende humør da hun og søsteren sto og skylte klær litt senere. Josefine så lengselsfullt på søsteren mens hun fortalte om arbeidet hun hadde fått. 15

Så heldig du e! Ej hadde aldri venta ditta her, sa Jenny glad og gløttet bort på den tre år yngre søsteren. Om nåkken år e det din tur. Du kan berre gle dej. Tenk, egen hybel hos enkefru Victoria Nikoline Falch Josefine liksom smakte på navnet mens hun så drømmende ut i luften. De spøkte og lo om hvor fint det skulle bli, mens de hengte opp vasken. Jenny følte seg overhodet ikke sliten da de var ferdig, og boblet nesten over av energi da hun litt senere tok med seg kofferten opp på kvistværelset som hun delte med søsteren, og begynte å lete frem klær fra skuffene. Heldigvis var det arbeidsklær hun trengte mest av, for hun hadde ikke så mange pene plagg. Hun løftet opp konfirmasjonskjolen og lot fingrene gli over det fine bomullsstoffet. Den kunne hun bruke på søndagene når hun hadde fri. Foran det lille speilet på veggen løsnet hun fletten og gredde fingrene fort gjennom det mørke, skinnende håret, som straks la seg i fine bølger nedover skuldrene. Forventningen bruste i kroppen. Store, blå øyne glitret lykkelig mot henne, og et smil kruset seg om de fyldige leppene. Moren pleide å si at hun var vakker, og at hun hadde et pent smil. Selv visste ikke Jenny helt hva hun skulle mene om jenta i speilet, men denne dagen var hun uansett så glad at hun bare hadde lyst til å hoppe og danse. Hun vrengte av seg arbeidsklærne og tok på seg konfirmasjonskjolen, som moren hadde sydd. Det mørke stoffet var kantet med svarte silkebånd rundt halsutringningen. Hun strøk hendene over midjen. Kjolen var fin i snittet, men den virket litt dyster og gammeldags. Når 16

hun fikk sin første lønning, skulle hun kjøpe seg en finkjole og kanskje et par nye sko. Så fin du e! Ska du ha han på når du reise? Jenny hadde ikke merket at Josefine var kommet inn. Hun snudde seg og smilte mot søsteren, før hun kastet et blikk i speilet igjen. Tru kje det. Dinna her passa best te søndagsbruk. Søsteren stilte seg bak henne. Du e fin uansett ka du he på dej, du, Jenny. Takk, det e du me, sa Jenny. Nei, ej blir så bleik i svart. Tull og vas. Josefine smilte til henne i speilet. De to søstrene var ganske ulike. Josefine hadde farens lingule hår, mens Jenny hadde morens mørke. Sku ønske ej hadde håret ditt. Josefine danderte håret hennes utover skuldrene. Og ej ditt. Det e berre nåkke du sei. Mitt e så stritt og livlaust, mens du he fine bølge. Akkurat som ho mamma. Jenny snudde seg og knep søsteren oppmuntrende i kinnet. Rull det opp, då vel! Ej kan godt hjelpe dej. Når du kjem og besøke mej, kan oss pynte oss og spasere rundt som byfrøkne i Ålesund. Josefine fniste. Å, kan kje oss gjer det! Og når ej får lønn, ska du få nåkke fint med mej, for eksempel kjolestoff te en sommarkjole. Det glimtet til i øynene til Josefine, og hun ga søsteren en klem. Tusen takk, Jenny! Du e en knupp! Josefine svinset nynnende ut gjennom døren. Det skulle lite til for å glede søsteren, tenkte Jenny, og det beste ved henne var at hun var så åpen og fri. Hun la 17

aldri skjul på hva hun tenkte og mente. Det siste året var søsteren blitt mer som en fortrolig venninne enn en masete lillesøster. Om kveldene kunne de ligge ved siden av hverandre i skuvsengen og prate. Etter at Ingvald reiste, hadde de snakket mye om ham. De var begge redd for at de aldri skulle få se ham igjen, og hadde grått sammen og trøstet hverandre, men den verste sorgen hadde gitt seg nå, og de hadde slått seg til ro med at han ikke var hos dem lenger. I det siste hadde de derfor snakket mest om fremtiden, om håp, lengsler og drømmer. Jenny smilte til seg selv i speilet. Hun måtte klype seg i armen for å skjønne at hun faktisk hadde fått seg jobb at det ikke bare var en ønskedrøm. Opprømt og lykkelig svingte hun seg rundt så skjørtet sto som et seil rundt henne. Solen sto lavt på himmelen i vest da Jenny litt senere satt på steintrappen utenfor huset og stoppet en strømpe. En svak bris strøk gjennom håret hennes. Hun elsket denne tiden på året, når løvet ble grønt og blomstene tittet frem, og dagene stadig ble lengre etter den mørke og kalde vinteren. Våren bar med seg løfter om noe bedre. Hun hørte at faren tøyset med småbrødrene, og Severin og Peder lo høyt. Hun visste at faren hadde lagt seg ned på slagbenken for å lese Søndmørsposten, men guttene lot ham tydeligvis ikke være i fred. Det var alltid mye liv og latter her hjemme, og selv om hun gledet seg til å dra, visste hun at hun ville savne familien. Moren kom opp fra kjelleren med et fat med lefser, som hun hadde bakt dagen før. Hun stanset ved trappen og sendte Jenny et smil. E du ferdig med å pakke allerede? spøkte hun. 18

Nesten, smilte Jenny. Hun gledet seg sånn at hun nesten ikke greide å tenke på annet, men da hun møtte morens blikk, kjente hun et stikk av dårlig samvittighet fordi hun skulle dra nå som moren snart skulle føde. Mej ska kje du tenke på. Ej greie mej godt, sa moren, som om hun skjønte hva Jenny tenkte på. Ej veit det Jenny så usikkert på henne. Moren satte seg ved siden av datteren og la armen om henne, trykket henne inntil seg og kysset henne på håret. Kjære, lille Jenny mi. Du he blitt stor jente no. Du treng å få oppleve nåkke anna. Då ej va på din alder, va ej i full jobb med enkefrua. Jenny nikket. Det kjentes godt å vite at moren forsto henne, og at hun støttet henne, selv om hun kanskje ønsket at datteren skulle blitt hjemme noen måneder til. Korsen va det å bo med enkefrua? spurte Jenny. Hun hadde spurt om det før, men ønsket å få vite mer særlig om bakgrunnen til moren. Bedre plass finst ikkje. Ho Victoria e lett å komme overens med. Ho he vør som ei mor for mej, men også ei venninne. Jenny så på moren og nølte litt. Du va heldig som fekk dej jobb med ho den gongen. Moren nikket tankefullt og trakk pusten dypt. Ja, ej va heldig Et drag av smerte gled over ansiktet hennes, og hun tidde. Som oftest når det ble snakk om dette, lukket moren seg. Jenny skjønte at det måtte ha vært vondt å miste foreldrene, men hun skulle ønske at moren kunne ha fortalt litt mer om hvordan det hadde vært å vokse opp i Ålesund. Tiden hos enkefruen snakket hun villig om, og det var tydelig at hun satte stor pris på den gamle damen. 19

Men barndommen ble aldri nevnt, og Jenny hadde ofte undret seg over hvorfor moren holdt dette skjult for dem. Faren var heller ikke så meddelsom når det gjaldt dette. Han sa bare at moren ikke orket å snakke om tapet hun hadde lidd. Brått hørtes plystring nede på veien, og moren reiste seg. Det var Halvor som kom. Han strakte armen i været og vinket. Blir du med og gjeng en tur? Jenny nølte. Halvor passet alltid på å komme når arbeidsdagen var over og hun hadde en ledig stund, og da spurte han ofte om hun ville bli med på en spasertur. Av og til ble Ivar med også, men som oftest unnskyldte han seg. Jenny mistenkte at det var avtalt spill mellom de to guttene at Ivar holdt seg unna for at de to skulle få være alene. Moren smilte oppmuntrende da hun så at datteren nølte. Ta dej en tur i lag med han Halvor i fineveret, du. Jenny reiste seg sakte og bestemte seg for å bli med. Det ble vanskelig å si nei når moren var til stede, og det fristet å gå en tur, for det var ikke så mye å ta seg til på Hamna om kveldene. Halvor strøk det lyse håret bakover og smilte. Han gransket henne lenge før han sa noe, og Jenny følte seg litt brydd under det direkte blikket. Det e så fint i kveld, sa han og stakk nevene i lommene. Ja. Det e nesten sommar. Ska oss ta oss en tur på sjøen, kanskje? Og fiske en småsei te kvelds? Han så forventningsfullt på henne, og Jenny måtte smile av iveren hans. Då må ej gi beskjed heime 20

Det trengs ikkje. Far din står på trappa der oppe. Halvor gjorde et kast med hodet. Hun snudde seg og fikk øye på faren. Da hun strakte armen i været og pekte på naustet til Halvor, vinket faren henne bare av gårde. Jenny satte seg akter i færingen og betraktet Halvor som rodde. Han hadde brettet opp skjorteermene, og de sterke musklene på underarmene spilte for hvert åretak. Ansiktet hadde fått et dryss av fregner i vårsolen, og et smil lekte i øynene hans hver gang han så på henne. Ryggen var bred og nakken sterk. Etter at faren hans hadde fått problem med en fot i fjor, var det han som gjorde det meste av gårdsarbeidet hjemme hos dem. Så fin kveld he oss ikkje hatt sia i fjor sommar, sa Halvor. Det e ikkje så mange vekene te jonsok heller no, la han til og blunket ertende mot henne. Jenny lot som ingenting. Hun husket godt sankthansaften året før, da han hadde kysset henne for første gang. De hadde stukket seg vekk mens sankthansbålet brant lystig, for å plukke markblomster i utmarken. Syv slag skulle det være som skulle legges under puten. Du kjem garantert te å drøyme om mej, hadde han sagt. Det hadde vært romantisk å gå slik uten de voksnes blikk på seg, og kysset hadde vært fint. Hun hadde nok vært litt forelsket i ham, men følelsene var sluknet nå. Spenningen fra i fjor sommer var ikke der lenger. I det siste hadde hun prøvd å holde ham på en armlengdes avstand. Halvor var en god venn og nabo, men ingen kjæreste. Men han lot seg ikke avvise så lett og fortsatte å komme på besøk, og på dansene la han alltid beslag på henne, så hun nesten ikke fikk danse med andre. 21

Jenny hadde faktisk hatt en fin drøm den sankthansnatten. Men selv om hun hadde glemt den nå, visste hun at den ikke hadde handlet om ham. Halvor tok noen åretak til før han la inn årene og grep fiskesnøret. Han slapp det over ripa og lot det synke ned. Fjorden lå helt stille. Det var ikke en krusning å se på overflaten. Jenny stirret stivt på snøret. Hun visste at han ikke kom til å like det hun skulle fortelle. Ej he fått mej jobb. Kor hen då? spurte han overrasket. På folkekjøkkenet i Ålesund. Halvor stirret overrasket på henne et øyeblikk, men fikk straks annet å tenke på da det rykket i snøret og han kunne hale opp en fin sei. Jenny lo litt anstrengt. Du he fiskelykke, sjøl med kvinnfolk i båten. Han svarte ikke. Dei tjene godt på folkekjøkkenet, fortsatte Jenny. Halvor kastet fra seg fisken i bunnen av båten og gløttet bort på henne. Og mor di? Treng ikkje ho dej heime? Ho sei at ej kan reise. Det sei han pappa me. Ho Josefine e te god hjelp i huset. Du kjem vel heim av og til, gjer du ikkje? Når ej får ei frihelg, gjer ej nok det, ja. Det e kje lange vegen, men det e dyrt med båten. Halvor bare fortsatte å fiske. Jenny skjønte at han ikke likte at hun skulle dra. Men han sa ikke mer på en stund og fikk fem sei til før han ga seg. Med vante bevegelser sløyet han fisken og slengte sloen over bord. Måkene var straks på pletten og skrek mens de slukte godbitene. Jenny hjalp ham med å dra båten opp i støa, og han fant ei bøtte i naustet til å ha fisken i. Da han gikk for 22

å skylle den, satte hun seg på en gammel stokk som lå inntil naustveggen, og så utover havet. Tanken på at hun snart skulle reise herfra, var nesten uvirkelig. Det siste året hadde hun lengtet ut. Hun drømte om å lære mer og bli til noe bruke evnene sine, som faren sa. Venninnene hadde vært himmelfalne da hun sa at hun godt kunne tenke seg mer skolegang. Hulda, datteren til reder Samuelsen, hadde hånflirt av henne. Ka du ska bli då? Lege? De andre jentene var blitt med på spøken, men Jenny hadde ikke latt seg vippe av pinnen. Kanskje det? hadde hun svart og stirret dem i senk. Hun ble rykket ut av tankene sine da Halvor satte fra seg bøtta ved føttene hennes. Du kan ta fisken viss du vil. Ej va ute og drog garn i dag tidlig. Tusen takk, sa Jenny glad. Halvor strøk den lyse luggen bakover og stirret så lenge på henne at hun begynte å føle seg utilpass. Ka du ser sånn på mej for? spurte hun. Du e så fin. Ej lika dej godt, sa han bare. Jenny prøvde å le det bort, for hun likte ikke vendingen samtalen tok. Hun hadde tross alt gjort det klart for ham for lenge siden at hun ikke var interessert. Halvor lo ikke, og hun skjønte at han ikke hadde gitt henne opp. Hun reiste seg brått og rettet på skjørtet. Nei, ej får sjå å komme mej heimatt. Ej held på å pakke, skjøna du. Hånden hans streifet hennes da han ga henne bøtta med fisk. Du gløyme vel ikkje mej når du blir byjente? Så klart gjer ej ikkje det Med en litt klosset bevegelse grep han tak i armen hen- 23

nes og så inntrengende på henne. Ingen he så nydelige blå aue som dej, Jenny. Du e den finaste jenta i heile sognet. Måten han sa det på, gjorde henne usikker. No tulla du berre med mej, Halvor! Hun vred seg unna det intense blikket hans. Prøvde han å smigre henne for å få henne til å bli hjemme? Kunne han heller ikke glede seg med henne? Han måtte da skjønne hvor mye denne jobben betydde for henne. Idet hun dro til seg armen, mistet hun balansen og vaklet bakover. Halvor grep henne før hun falt. Det e kje tull, Jenny Han stirret lenge på henne, og et øyeblikk ble hun redd for at han skulle kysse henne. Hun frigjorde seg fort fra det faste grepet. Ej må heim no, sa hun litt hektisk og skyndte seg bortover den steinete fjæra. Han nådde henne straks igjen. Jenny høyr no her Hun stanset. Gi dej no, Halvor! svarte hun skarpere enn hun hadde tenkt. Det var vondt å avvise ham, for han var en god venn, men hun hadde ikke varme følelser for ham lenger og hadde trodd at han hadde forstått det. Hun var sikker på at hun ikke hadde oppmuntret ham eller lovet ham noe. Men da hun så skuffelsen i øynene hans, mildnet hun og strøk ham over kinnet. Ta det med ro, Halvor. Ej ska kje te Amerika heller.

2 En uke senere Jenny satt på kofferten og speidet etter dampbåten. Det blåste en kjølig nordavind, men det var fint og klart reisevær. De hadde ventet en halvtime på båten nå, og hun var rastløs. Sommerfuglene romsterte i magen, og hun var så spent at det prikket i armer og ben. Alle var på brygga for å ta farvel, og Josefine hadde sitt svare strev med å holde styr på småbrødrene som løp rundt og skrålte som vanlig. Moren sto med en strikkejakke over skuldrene og hutret. Hysj no, guta! ropte hun irritert. De holdt fred en liten stund, men fortsatte på samme måten så snart moren så en annen vei. Han kjem nok snart, dampen, sa faren rolig og speidet utover fjorden mens han pattet på pipa si. Det lå et smil i øyekroken hans da han betraktet sønnene som hadde funnet et par kjepper som de fektet med. He du med dej alt? spurte moren enda en gang. Ejtrurdet. Og løfsene te ho Victoria? 25

Ja då, ej he alt sammen, mamma, sa Jenny like rolig. Det blir så stilt her uten dej, Jenny, spøkte Ivar der han satt på en stabel med fiskekasser. Jenny smålo. Du e vel berre gla te. No får du ei jente mindre å krangle med. Josefine kom bort til Jenny og ga henne en klem. Du må huske å skrive, sa hun alvorlig. Ejlova. Det blir så trist her i sommar uten dej, Jenny. Josefine ble blank i øynene. Gi dokke no, sukket moren. Hun smilte til datteren og klappet henne på kinnet. Det gjeng bra med oss, Jenny. Jenny klemte morens hånd. Ej veit det, mamma. Men pass på ryggen din. Ikkje løft så tungt som du bruka. Moren nikket og smilte. Ho tante Lina kjem når fødselen nærma sej. Så du treng ikkje bekymre dej for mej. I det samme kom Halvor i fullt firsprang nedover bakken. Han hadde en liten sekk på ryggen. Han kjem no, dampen! ropte han andpusten. Ska du me reise? spurte faren til Jenny. Berre en snartur te ho tante Thilda i Volsdalen. Ej ska legge nye takstein på taket hinna. Då hjelpe du kanskje ho Jenny med kofferten? Sjølsagt, svarte Halvor og snudde seg smilende mot henne. Jenny smilte tilbake, men undret seg. Dette hadde hun ikke hørt noe om kvelden før. Plutselig hørte de båten tute. Dampen steg opp idet den rundet neset. Jenny tok farvel med søsknene, og faren ga henne en ordentlig bamseklem. 26

Gløym ikkje ka oss he snakka om, då, jenta mi, hvisket han og strøk henne oppmuntrende over kinnet. Moren rettet litt på kåpen til Jenny og klemte henne varmt til avskjed. God tur, vennen min. Jenny kunne ikke hjelpe for at tårene trillet da hun like etter sto på dekket om bord på dampen og vinket til hun bare skimtet noen mørke prikker der inne på Hamna. Halvor ville ha henne med seg inn i salongen. Ej he lyst te å stå her litt, mumlet Jenny og tørket de våte kinnene. Halvor strøk henne over ryggen og så medfølende på henne. Ej kan vente på dej inne. Da han hadde gått, knyttet Jenny et varmt sjal om skuldrene. Det kom til å gå bra med dem hjemme. De ville klare seg fint uten henne, og det var betryggende at tanten skulle komme for å hjelpe moren. Hun trakk inn den salte sjøluften. Nå var den store dagen kommet, og hun ville ikke gå glipp av et eneste sekund av denne reisen. I mer enn tre år hadde hun vært hjemme for å hjelpe moren med de små, så det var på tide at hun kom seg i arbeid. Det kjentes litt rart å reise, men også helt riktig. Hun speidet mot sør. Snart var hun i Ålesund byen som moren snakket så ofte om. Det var der foreldrene hadde møttes på dans den gangen moren var barnepike hos enkefru Falch. De var blitt stormende forelsket ved første blikk. Moren pleide ofte å minne faren på hvor forelsket de hadde vært, og Jenny elsket å høre henne fortelle om hvordan de hadde møttes. Hva om hun selv traff en kjekk gutt og forelsket seg i ham? Hun slo tanken fra seg. Det hastet ikke med å gifte seg og få barn. Hun ønsket å lære mer, ville reise til 27

ukjente steder og bli kjent med nye mennesker. Livet lå foran henne som et langt, ubleket lerret. Alle muligheter var åpne, og kroppen kriblet av forventning. Å, herregud! utbrøt Jenny forferdet da de la til ved dampskipskaia. Så langt øyet kunne se, var det bare ruiner igjen av den vakre byen ved havet. Det var som å komme til et fremmed sted, en annen planet. Bortsett fra de få bygningene på kaia var nesten alt borte. Bare det særegne Akslafjellet var til å kjenne igjen, med Fjellstua som et landemerke på toppen. Ja, det e kje nåkke trivelig syn, akkurat, sa Halvor og lempet kofferten hennes på land. Jenny var nesten målløs da de gikk bortover kaia. Selv om Halvor hadde vært i byen et par ganger etter brannen og hadde fortalt litt om ødeleggelsene, og selv om enkefru Falch hadde skrevet brev og fortalt om alle de triste skjebnene, og selv om de hadde lest Søndmørsposten,var synet som møtte dem, mye verre enn noe hun hadde kunnet forestille seg. Ej hadde ingen anelse om at det va så gale, sa Jenny og kjente en vond klump i halsen. Ja, det e forferdelig, sa Halvor. Det e kanskje bedre på Hamna likevel, la han til med et forsiktig smil. Jenny svarte ikke. Hun fikk ikke frem et ord. Kjellermurer og skorsteinspiper sto som skrekkinnjagende skulpturer i landskapet. Alt var gått opp i røyk. Hun grøsset da hun tenkte på hvilket inferno det måtte ha vært for alle de som hadde bodd i byen den skjebnesvangre natten. De fortsatte bortover Toldbodgaten og Skansen. Gaten 28