DRAUM OM HAUSTEN av Jon Fosse Scene for mann og kvinne Manuset får du kjøpt på www.adlibris.com Vi møter en mann og en kvinne som forelsker seg i hverandre. De har møttes før, men ikke satt ord på sine følelser. Nå velger mannen å bryte med både foreldre, kone og barn for å leve ut den nye kjærligheten. Men kan forelskelsen og begjæret vare? Eller må kjærligheten dø idet den utsettes for hverdagens gjentakelser? Draum om hausten er en kjærlighetshistorie, men også mye mer. Det er en fremstilling av mennesker som sårer hverandre uten å ville det. Og det er et stykke om menneskets mulighet til å ta kontroll over livet mens det raser mot døden. Fosse har selv kalt det «et slags maleri over livet». EXT. KIRKEGÅRD. EN SEN HØSTKVELD. Nei, er det deg? Det er visst det ja. Men at du er her, at jeg skal treffe deg her, nå. Det er ikke til å tro. Nei, det var kjekt, det er jo så lenge siden sist!
Ja. Jeg visste ikke at du var her i byen. Jeg er bare innom. Det var underlig, at vi skulle treffes slik. Ja. Her på en kirkegård, mener jeg. Vi har jo ikke... Men det er jo slik det er. Helt merkelig. Jeg sitter her nå, som du ser. Ganske alene, her i mørke høsten. Du sitter her og tenker. Tenker og tenker. Jeg sitter her og sørger kanskje. Du sitter her og kjenner etter. Ja jeg gjør vel det. Vil du sitte her litt. Har du tid? Eller kanskje du ikke har tid, kanskje du må gjøre noe, kanskje du må skynde deg. Men det var iallefall kjekt å se deg igjen. Det er så lenge siden sist jeg så deg. Og det var så uventa at du brått skulle stå her, når jeg satt her
aleine! Jeg kan sitte litt. N Nei, det var uventa. Ja. Jeg tenkte jo på deg da jeg skulle hit til byen. Men... ja, vi har jo aldri hatt så mye med hverandre å gjøre, og nå er det jo lenge siden vi har truffet hverandre. Og du, driver og går rundt på kirkegårder. Om sommeren er det jo mange som gjør det, men ikke så mange nå, om høsten, i mørket, i regnet. Vet du, her om dagen, snakket jeg med en liten jente. Hun var sikkert bare to år og hun viste meg dukken sin. Jeg sa det var en fin dukke, og jeg spurte hva den het. Hun svarte at dukken het Amalie. Jeg sa det var et fint navn. Vet du hva hun sa da? Hun sa at alle fine navn er triste. Det var fint sagt. De sier så mye, små unger. De kan helt uanstrengt si noe sant! Du har ikke fått barn? Bor du fremdeles aleine? Og du lever fremdeles sammen med kona di og sønnen deres.
Ja. Men hvorfor sitter du her? Jeg sitter bare her. Er du her ofte? Ikke så ofte, faktisk ganske sjeldent, men det hender! Bor du ikke så langt herfra? Et stykke, men ikke så veldig langt. Havnet du bare her? Eller ville du bare gå hit? Jeg bare gikk, også kom jeg hit. Ja, det var vel det som skjedde med meg og. Du planla altså ikke å gå hit? Det har hendt. Jeg har har vært her før, men ikke så ofte. Det var jo merkelig at vi skulle treffes her. Har du det bra? Ikke så verst. Jeg har det ikke så verst. Det går helt greit. Nei, jeg vet ikke. Med deg da?
Det går bra. Må du gå? Nei, ikke enda. Du skal ikke noe spesielt? Vet du hva jeg tenker? Jeg tenker at jeg kanskje gikk hit, mener jeg, for å få treffe deg. Kanskje er det slik. Hvorfor gikk du hit? Kanskje for å treffe deg? Det kan jo være, hvem vet vel noe om det? Nei, jeg vet Ikke. Det var vel derfor jeg... Jeg tenkte faktisk på deg før jeg gikk hit. Det er sant. Det har jeg gjort før og, men da har du ikke kommet. Er det sant? Ja. Trodde du jeg var her? Ikke? Eller ja, på en måte trodde jeg det vel. Jeg tenkte jo ikke det så klart å tydelig, men på en måte så gikk jeg. Dit jeg visste du var, allikevel. Det samme her. Av og til, ikke så ofte, men av og til, så tenker jeg på deg! Det er sant! Jeg tenker på deg jeg og! Du går og leser det som står på gravstøttene?
Ja, det gjør vel alle som går på kirkegårder! Det var det jeg skulle til å si. Jeg gjør det iallefall. Kanskje det er derfor gravstøttene er der. For at vi skal kunne gå rundt å lese på dem, for å tenke på hvem de døde er eller kan ha vært. Jeg tror de står der for at gud skal huske på de som ligger der. Alltid når jeg er i en by, når jeg står på en høyde og ser utover en by, sant, da ser jeg på hus etter hus og jeg tenker at de menneskene som nå er i husene, som nå bor der, ja, om ikke så mange år, er det ingen igjen. Om ikke så lenge er de alle borte og de nye menneskene er der i husene, i gatene. Litt etter litt blir alle menneskene byttet ut med andre mennesker. Og om man tenker hundre år tilbake, ikke det en engang, så var det helt andre mennesker som var i byen, som gikk i gatene. Men byen er der, husene er der. Ja. Det er derfor jeg liker gamle hus så godt. De tar vare på det som har vært, men som ikke er lenger. På en måte iallefall, er det slik. Du vet at jeg har hatt flere gamle hus.. Har du?
Ja, men jeg er ikke så praktisk. Det går ikke så bra med meg og de gamle husene mine. Jeg klarer ikke å holde dem i orden. Jeg har flyttet, solgt dem. Du har. Ja, vi da. Dorthe Von Obstfelder 1876 1903 Knut Hjelmeland 1959 1982 Kjente du han? Kjenner du noen som ligger på denne kirkegården? Ja. Flere? ja, jeg gjør jo det. Men... Du vil ikke snakke om det? Skal vi gå en annen plass og være alene? Å være aleine du. Mitt hotellrom kanskje. Ja gjerne det! Nei, at jeg kan si noe slikt. Vil du det da? Ja, kanskje.
Hvorfor har du ikke sagt det til meg. Før, mener jeg. Man kan jo ikke si slikt. Ja, men vil du det? jeg har savnet deg. Ja. Du, ja, jeg tenkte jo, at jeg kanskje kom til å treffe deg da jeg gikk ut. Det er det som er sant. Jeg tenkte det helt klart. Jeg visste at jeg kom til å treffe deg. Er det ikke merkelig. Helt merkelig. Skal jeg si deg noe? Da jeg stod og så på gravstøtten der borte, før du kom, den det stod, ett eller annet med Von Obstfelder på. Da tenkte jeg på deg. Det er helt merkelig. Jeg stod der og savnet deg. Ofte om kvelden, når jeg ligger i sengen min, på sofaen, kan jeg merke at du er der. Det er ikke klokt. Fremdeles er det slik, ikke så ofte kanskje, nå lenger. Men av og til. Du ligger liksom inntil meg og jeg holder rundt deg. Det er sant. Jeg har ofte lurt på om du og kan merke at du liksom ligger inntil meg. Du kan det? Ja. Men det er nok bare følelser. Noe vi innbiller oss. hvis vi, du og jeg, slo oss sammen, så ville alt slikt forsvinne, alt ville bli stress og rot og etter noen
år, vil vi ikke være sammen mer. Vi kommer bare til å skille lag likevel, vi som alle andre. Det er slik det er. Får jeg ta på deg? Godt, sant? Det iler gjennom hele meg. Meg og. Men vi kan vel ikke. Snart får vi vel lyst til å ligge sammen, er det viktig å ligge sammen? På en måte. Jeg kan ligge med hvem som helst for den slags skyld. Men det er noe annet. Ja, selvsagt For kjærlighet fins. Kanskje, men den er på en måte uten omsorg for andre enn seg selv, den tar ikke omsyn den. ja, jeg vet ikke om jeg liker kjærlighet, jeg tror jeg er imot kjærlighet, kjærlighet som får fedre til å forlate barna sine. Men vi skal jo død. Jeg har ikke mann og jeg har ikke barn, jeg er alene.
Og du vet at jeg.. Vi må jo være sammen. Vi har jo visst det begge lenge, tiden kan ikke bare gå, årene kan ikke bare gå, vi har jo savnet hverandre lenge, men ingen av oss har våget å si det. Det har vært for farlig kanskje, vi har kjent det på samme måte, ofte har jeg også kjent det slik, at du liksom ligger inntil meg eller jeg inntil deg, selv om du ikke var der har du vært der. Jeg har kjent deg, jeg har visst at du var der. Ja, det er slik det er! Kanskje. Jeg kjente meg brått så tung, nesten som om jeg kjedet meg, helt tom, helt stiv kjente jeg meg. Men du satt jo her og gråt. Jeg så det! Jeg så du hadde grått. Hvorfor gråt du her alene? Det har ingenting å si, det er bare slik, det er ikke noe å bry seg med. Og jeg skal si deg, jeg kan ikke fordra disse følelsene. Følelser, følelser, faens følelser. Jeg hater følelser. Og du har jo familien din, kone, barn! Ja, ja Også sitter du her og gråter alene!
Nei. Nei, jeg satt ikke her og gråt! Du og det du kaller for kjærlighet sitter her og gråter! Jeg og det jeg kaller for kjærlighet sitter her og gråter, ja nettopp. Kjærlighet og død. Bare kjærlighet og død. Slik at livet skal holde fram. At husene og gatene skal fylles opp. At folk skal dø i redsel og smerte og fortvilelse. At folk skal presse seg i mot hverandre i lyst, i smerte og redsel. Og nye mennesker som snakker om at fine navn er triste skal bli født, i redsel og smerte og fortvilelse. Og over det hele, skal dette vi kaller for kjærlighet, skal være så irriterende og uforståelig, så helt umulig å si hva er. Men at det er der, merker vi jo godt. Det er jo kjærlighet vi er i, her vi står alene, og sammen. Vi vet jo begge, vi vet det. Kanskje er det kjærlighet som redder de døde. Kanskje! Guds kjærlighet. Jeg vet ikke om noe guds kjærlighet, men kanskje. Kanskje det er guds kjærlighet! Men da er det gud i oss som redder de døde. Kanskje er det slik. Eller blir de døde reddet igjennom at barn blir født.
Vi prater bare. Det er jo bare tull det vi sier. Det er jo bare prat. Jeg har savnet deg. Det er sant. Jeg har savnet deg og. Men det er jo så merkelig. Vi kjenner jo nesten ikke hverandre, eller selvsagt kjenner vi hverandre godt. På vår måte kjenner vi hverandre godt, sant. Jo. Men altså, i vanlig forstand, kjenner vi hverandre ikke, også... Jeg våget jo aldri å tro at du brydde deg om meg. Ikke skikkelig iallefall. Og det gjør du nok heller ikke. Jeg har savnet deg. Bare det, jeg merker at du er der, når du er borte. Jeg merker at du er nesten inni kroppen min, inni meg på en måte. Jeg merker det ofte. Men vi har jo aldri sagt det til hverandre, at vi bryr oss om hverandre. Aldri har vi sagt det. Men vi har jo visst det. Iallefall jeg. Jeg våget jo ikke å tro at du brydde deg om meg, jeg heller. Jeg trodde du hadde så mange andre menn og jeg er jo ikke noe særlig. Ja, jeg mener det, jeg er ikke så mye verdt.
Jeg vil være sammen med deg! Vil du? Kansje. Også vil jeg... Du trenger ikke å si noe. Nei, jeg vet ikke. Men du vil at vi to skal være sammen? Vil ikke du? Jo. Ja. Og så er alt det andre ikke så viktig? Ja, det er slik. Alle fine navn er triste. Du, min kjæreste. Jeg er alene, helt alene. Og jeg skal bli din kjærlighet. Jeg vet ikke. Vil du dø?
Ofte. Og jeg skal si deg. At ofte når jeg vil dø, så tenker jeg på deg! Av og til kan jeg da merke at du er der. Av og til merker jeg ikke noe, og da er du der ikke, men ofte er du der og jeg vil oftere dø når jeg merker at du er der, enn når jeg ikke merker at du er der! Men dette er ganske vanvittig. Vi treffes her, helt tilfeldig, vi har truffet hverandre før også, ja. Jeg er gift, jeg er trofast, jeg har et barn jeg vil ta vare på. Ja, jeg vet det. Jeg vet alt det der. Jeg er glad i kona mi. Jeg har elsket henne, nettopp slik jeg nå kan elske deg. jeg er alene, jeg har savnet deg. Alle er alene. Ikke du. Jeg er alene, alle er alene. Alle er alene. Skal du gå? Nei, ikke gå. Kom.