Trondheim 26. august Kvinnelig eierskap en utfordring La meg bare én gang i mitt liv få se en pike som tør. Som ikke tar stilling på et kontor, men som lager sin egen bedrift, sier Ask Burlefot i Agnar Mykles roman Sangen om den røde rubin. Eksisterer det et kulturelt tabu mellom kvinner og kapital spissformulerer sosiologen Øystein Gullevåg Holter det som gjennom hele modernitetens historie fremstår som et nærmest konstant fenomen: at kvinner i det store og hele har vært usynlige som eiere til foretningsforetak eller bedrifter. Hvorfor har det vært slik? Er det fordi kvinner ikke tør? Eller finnes det kanskje kvinnelige eiere uten at vi ser dem? Og hvorfor gjør vi i så fall ikke det? Dette er noen spørsmål vi stiller i det nylig i gangsatt forskningsprosjekt om Kjønn, kapital og eierskap ved Institutt for samfunnsforskning. I dette innlegget skal jeg imidlertid ta utgangspunkt i noe av det vi faktisk vet om kvinners eierskap. Det gjør jeg med utgangspunkt i et EU prosjektet om kvinner og eierskap i fem europeiske land, hvorav Norge var ett. Initiativet til prosjektet ble tatt av Innovasjon Norge og Barne- og familiedepartementet og avsluttet i mars i år. Jeg deltok som norsk forsker og en viktig del av dette prosjektet var rett og slett å kartlegge kvinners eierskap, mer presist å finne ut hva slags selskaper kvinner etablerer og eier, som enkelpersonsforetak eller aksjeselskaper, størrelse på virksomhetene dvs antall ansatte, innenfor hvilke næringer kvinner eier osv. 1
Vi har i Norge mye kjønnsdelt statstikk, men frem til desember 2004, det vil si for mindre enn ett år siden, fantes det ikke offisiell næringsstatstikk fordelt på kjønn. Statistisk sentralbyrå publiserte da de første tallene over kvinners og menns eierskap i næringslivet. Nå var det kanskje ingen veldig overraskelse i tallene som ble publisert. De viste de vi ante: Norsk næringsliv domineres av menn. Vi tenker ofte på Norge som et land der likestilling mellom kjønnene er kommet langt. Og på en rekke områder er dette riktig: innenfor politikken er kvinnene både synlige og godt representert, i arbeidsmarkedet er kvinners og menns yrkesdeltakelse ganske lik, selv om det er langt flere kvinner enn menn som arbeider deltid. Men næringslivet er altså fortsatt sterkt dominert av menn, både som eiere og ledere av virksomheter. Næringslivet fremstår i hovedsak som et mannlig område og handlingsfelt. Og generelt er det slik at jo viktigere en posisjon er i næringslivet, jo mindre er sannsynligheten for at den innehas av en kvinne. Sist synliggjort i Maktutredningens elitestudie som viste at kvinnen ikke utgjorde mer enn 4 prosent av næringslivseliten. Historikeren Francis Sejersted har begrepsfestet den norske kapitalistiske utviklingen som en demokratisk kapitalisme. I dette ligger at vi i Norge siden slutten av 1800-tallet har hatt et næringsliv preget av en dualistisk struktur, med en aktivt industribyggende stat på den ene siden og et privat næringsliv preget av små- og mellomstore bedrifter, med lokal forankring og relativt sterke demokratiske normer på den andre. Et annet trekk ved det norske eierskapssystemet er den forholdsvis store andelen familieeide bedrifter. Vi kunne tenke oss at disse trekkene ville bety at vi faktisk hadde en del kvinnelige eiere i Norge. Vi har hatt lik arverett for kvinner og menn fra 1854 det vil si i 150 år, noe som betyr at sønner og døtre skal arve likt. Unntaket er Odelsloven, en særegen norsk lov, som frem til 1974 ga eldste sønn rett til å arve gården. Denne loven var forbeholdt jordbruket. Et interessant spørsmål er om det likevel har eksistert en uformell odelslov som har gitt eldste sønn en rett til å arve 2
familiebedriften. I Norge har vi forholdsvis lite kunnskap om generasjonsskifte i familiebedrifter, men en svensk studie av familievirksomheten Bonnier, viser at slike uformelle arveregler eksisterte. Frem til 1950 gjaldt regelen om at bare de barna som var aktive i familieforetaket, det vil si de som var ansatt i bedriften, kunne arve andeler i familieforetaket. I tillegg til denne bestemmelsen fantes det en regel som sa at Bonnier-døtre ikke fikk arbeid i forlaget. Det innebar at det bare var sønner som arvet andeler i familiebedriften, mens døtrene arvet annen eiendom, kapital og smykker. Men selv om det altså er få kvinnelige eiere og ledere i norsk næringsliv så finnes de. Og jeg skal nå kort si noe om hvor kvinnene er i næringslivet og hva som kjennetegner kvinners eierskap. I følge professor Olav Spilling, synes det generelt å være en 20-80 prosent fordeling mellom kvinner og menn i næringslivet. Det gjelder som ledere av bedrifter, etablerere og eiere. Men det ser ut til at de siste årene er en liten øking i andelen kvinnelige nyetablerere. Tall fra Olav Spilling for perioden 1997-1999 viser at 20 prosent av nye forteak ble etablert av kvinner, 80 prosent av menn. Mens i perioden fra 2001 til 2003 var det 26 prosent av de nye foretakene som ble etablert av kvinner og 74 prosent av menn. Det er et lite forbehold om at datagrunnlaget er litt ulikt for de to periodene slik at det kan være at veksten blant kvinner ser ut til å være større enn den virkelig er. Men også tall fra statistisk sentralbyrå viser at det fra 2003 til 2004 har vært en vekst i kvinnelige nyetablerere fra: 21,4 prosent til 22,6 prosent. Ifølge de siste tallene fra Statistisk sentralbyrå har 1 av 3 nyetablerte enkeltpersonforetak kvinnelig eier, mens tilsvarende tall for bestanden (det vil si eksisterende enkeltpersonforetak) viser at 1 av 4 har kvinnelig eiere. Dette tyder på at andelen kvinnelige eiere er økende. Men selv om det er en vekst i kvinner som etablerer foretak, så er de fortsatt i klart mindretall i forhold til menn. 3
Det finnes mange måter å organisere en bedrift på, de vanligste i en norsk sammenheng er enkeltpersonforetak og aksjeselskap. Enkeltpersonforetak, det vil si foretak som blir drevet under fullt personlig ansvar av en innehaver, er den vanligste selskapsformen i Norge, det gjelder både blant nyetableringer og eksisterende foretak. Pr. 1. januar 2005 var det ifølge Statstisk sentralbyrå i alt 317 805 foretak i Norge og ca 53 prosent av disse var personlig eide selskap, mens ca 40 prosent var aksjeselskaper. Enkeltpersonforetak er altså det vanlige eierskapet for både kvinner og menn, men det er mer vanlig blant kvinner enn menn. Olav Spilling viser at i perioden 2001 til 2003 var det over 80 prosent av kvinnene som etablerte foretak som etablerte det som enkeltpersonforetak, mens det tilsvarende tall for menn var 66 prosent. Det betyr at det er flere menn som registrerer selskapet sitt som et aksjeselskap. Hvorfor har vi denne forskjellen? Det er ulike krav til ulike selskaper. For å etablere et aksjeselskap kreves blant annet en aksjekapital på 100 000 kroner (det er også noen andre krav: blant annet til revisor). Ved etablering av enkeltpersonforetak stilles det ingen krav til egenkapital. Vi vet gjennom forskning, at kvinner tradisjonelt er mer forsiktige enn menn når det gjelder investeringer, og det er mulig at en inngangskapital på 100 000 oppleves som høy for mange kvinner. Samtidig er det slik, og det vet sikkert mange av dere som er her, at et aksjeselskap gir kvinner langt større rettigheter når det gjelder inntekter i forbindelse med svangerskap og sykdom. Derfor burde kvinner heller etablere aksjeselskap enn enkelpersonforetak. På den annen side: når virkeligheten er slik at de fleste kvinner organiserer selskapet sitt som enkeltpersonforetak, kan det hevdes at rettighetene burde vært tilpasset det. Dette har da også lenge vært et tema på den politiske dagsorden og så vidt jeg vet er det et forslag om endringer ute til høring. (men det kan politikeren her få si mer om). 4
Det er ikke bare når det gjelder organisasjonsform kvinnelige og mannlige eiere skiller seg fra hverandre. De eier og etablerer også virksomheter innenfor ulike næringer. Norge har et av de mest kjønnsdelte arbeidsmarkeder i Europa og denne kjønnsdelingen gjenfinner vi i hvilke næringer kvinner og menn eier og etablerer selskaper. I stor grad etablerer kvinner og menn virksomheter innenfor næringer hvor de selv har vært ansatt. Det er flest kvinnelige eiere innenfor helse og omsorg (50 prosent) og andre sosiale og personlige tjenester (52 prosent). De andre næringene er stort sett dominert av menn. Menn dominerer særlig innenfor bygg- og anleggsvirksomhet, kraft og vannforsyning og finansiell tjenesteyting og forsikring. Her eier menn over 90 prosent av enkeltpersonsforetakene. Jeg har tidligere sagt at norsk næringsliv er karakterisert av små og mellomstore bedrifter. Det betyr at det er få ansatte i de fleste bedriftene. 99,5 prosent av alle foretak i Norge har under 100 ansatte. Og så mange som to av tre foretak har ingen ansatte. De fleste norske foretak er altså enkeltpersonforetak uten ansatte. Det gjelder for både kvinner og menn, med det er litt vanligere for kvinnelige eiere å være uten ansatte enn for mannlig eiere. Tall for perioden 1997 til 1999 viser at mens 80 prosent av alle foretak etablert av kvinner var uten ansatte, var tilsvarende tall for menn 70 prosent. Det gjennomgående trekket er altså at foretakene er små, men kvinners foretak er enda mindre. (Tall fra Olav Spilling) Kvinner går sjeldnere konkurs enn menn. Tall fra SSB viser at av det totale antall konkurser i første kvartal 2005 var 455 og av disse sto menn bak 93 prosent. Dette er små tall og vi skal ikke overdrive kjønnsforskjellen. Så lenge det er langt flere menn enn kvinner som er eiere i næringslivet er det heller ikke uventet at flere menn går konkurs. Likevel: Undersøkelser som er gjort av kvinners motiver for å etablere egen bedrift tyder på at det ikke først og fremst er 5
mest mulig profitt, men selvforsørgelse og det å skape en egen arbeidsplass som er viktig (Dette dreier seg om mindre kvalitative studier slik at generaliseringer egentlig er vanskelig å gjøre). Kvinner inngår i mindre grad enn menn i økonomiske nettverk, det betyr at kvinnelige eiere i liten eller ingen grad er involvert i andre bedrifter. Kvinner i næringslivet ser altså ut til å være forsiktige, og spørsmålet er om det stilles andre krav til kvinners forretningsmoral og forvaltning av kapital enn til menns. Er det f. eks en større skam forbundet med å gå konkurs for kvinner enn for menn? Jeg har nå pekt på noen forskjeller når det gjelder mannlig og kvinnelig eierskap. Jeg vil likevel understreke at en del av disse forskjellene, kan skyldes næring heller enn kjønn. Med det mener jeg at det som forklarer forskjellene mellom kvinnelige og mannlige eiere, både når det gjelder størrelse og konkurs, kan skyldes hvor kvinner og menn eier heller enn at de er kvinner og menn. Det er gjort noen få studier som tyder på at når man sammenlikner kvinnelig og mannlige eiere innenfor samme næring er det likheten i eierskapet som er fremtredende. Så til det spørsmålet som kanskje er det mest interessante hvorfor er det få kvinnelige eiere i næringslivet i Norge? Den svenske økonomi professoren, Carin Holmquist, som skulle ha vært her i dag, legger vekt på at kvinners eierskap må sees i sammenheng både med det vi kan kalle den entreprenørielle kulturen i et samfunn, det vil si hvor vanlig eller typisk det er å etablere bedrifter, og kvinnenes posisjon i det samme samfunnet. Om Norge kan vi si at det har karakter av å være et lønnsarbeidersamfunn, og at det ikke først og fremst har vært kjennetegnet av det vi kan kalle en entreprenørkultur, som vi kjenner f. eks fra USA (her er det noen regionale variasjoner). Norge er kjennetegnet av å være en velferdsstat med en relativt stor offentlig sektor som har tilbudt kvinner, og også de høyt utdannet kvinnene, 6
trygge jobber med relativt god lønn. I 2004 arbeidet 47 prosent av de sysselsatte kvinnene i offentlig sektor mot 19 prosent av mennene. Vi har i Norge hatt en likestillingspolitikk og familiepolitikk som har lagt vekt på at det skal være mulig for kvinner å kombinere både arbeid og familie. Og det har langt på vei lyktes, vi har høy yrkesdeltakelse blant kvinner og også blant småbarnsmødre, men det er mulig at denne politikken i mindre grad har fremmet karrierer for kvinner i privat sektor. Det betyr at kvinner har mindre erfaring fra privat næringsliv og de har mindre erfaring fra lederposisjoner i næringslivet, begge deler erfaringer som kanskje er viktig når det gjelder sannsynligheten for å velge etablere egen virksomhet. Jeg har allerede nevnt at et kjennetegn ved norsk næringsliv er at det er mange familiebedrifter. Litt avhengig av hvordan vi definerer det regner vi med at rundt halvparten av norske bedrifter er familiebedrifter. Det finnes ingen eksakt definisjon av en familiebedrift utover at det er familien som dominerer eierskapet. Det særegen ved familiebedrifter er den tette koblingen mellom eierskap, familie og bedrift. I forhold til et kjønnsperspektiv er det interessant å se på eierskap i familiebedrifter fordi arv, kjønn og eierskap her henger sammen på måter som ikke gjelder for næringslivet forøvrig. Den amerikanske forskeren Colette Dumas argumenterer for at kvinners usynlighet i familiebedrifter er knyttet til sterke familietradisjoner, både i samfunnet og i de individuelle familiene. Hun peker også på at kvinnelige familiemedlemmer som arbeider i familiebedrifter møter særlige utfordringer knyttet til konflikter over roller og lojalitet i forhold til foreldre og slektninger. I Norge vet vi, som jeg allerede har sagt, veldig lite om familiebedrifter ut fra et kjønnsperspektiv, bortsett fra at de få kvinnelige eierne som er synlige i norsk næringsliv nettopp har sitt utspring fra 7
familieeide bedrifter. Det gjelder f. eks Celina Midlefart, Mille Marie Treschow, Anette Olsen, Anna Synnøve Bye og Berit Kjeldsberg. Til slutt bare noen ord til om forskningen på feltet. Vi har i Norge lange tradisjoner for å forske på kvinner og arbeidsmarkedet. Kvinner og arbeid, lønnet og ulønnet, har vært et av de sentrale temaene innenfor kvinne- og kjønnsforskningen. Det betyr at vi har ganske mye kunnskap om kvinners sysselsetting og kvinners tilpasninger til arbeidsmarkedet. Vi har også hatt ganske mye fokus på kvinner og ledelse. I ledelsesdebatten er det en enighet om at det er få kvinner. Det er når spørsmålet om hvorfor kvinner er fraværende, at uenigheten starter. Er det kvinnene selv som ikke vil, ikke tør, eller har feil kompetanse, eller er det næringslivet som rekrutterer snevert og stenger kvinnene ute? Det som ikke har vært diskutert er den økonomiske konteksten for å ha posisjoner i næringslivet. Eierskap som nøkkel til å få, eller inneha, slike posisjoner har ikke vært tema i debattene om kvinner og lederstillinger. Derfor mener jeg at det er viktig å utforske nettopp sammenhengen mellom eierskap, kjønn og posisjoner i næringslivet. 8